2 Bakgrunnen for proposisjonen
2.1 Innledning
Stortinget vedtok 1. februar 1994 å nedsette en kommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere. Mandatet påla kommisjonen å
«granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere.»
Etter mandatet skulle granskingen omfatte tidsrommet fra 1945 til kommisjonen avga sin rapport. Kommisjonen, som ble ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, avga sin rapport til Stortingets presidentskap i gradert form 28. mars 1996. Rapporten ble avgradert ved Stortingets beslutning av 8. mai 1996. Den er trykket som Dokument nr. 15 (1995-96).
Rapporten dokumenterer en rekke kritikkverdige forhold rundt tjenestene, og da særlig i forhold til politiets overvåkingstjeneste.
2.2 Lund-kommisjonens rapport
2.2.1 Overvåkingstjenestens registreringsvirksomhet
Kommisjonen har gransket overvåkingspolitiets registrering med et skille for tiden før og etter overvåkingsinstruksen av 1977. Det er tidligere gitt instrukser for tjenesten i 1937, 1952, 1955, 1959 og 1977. Nåværende instruks er fra 1994. Instruksen fra 1977 var den første instruksen som ikke var gradert. De tidligere instrukser var gradert «HEMMELIG».
2.2.1.1 Registrering før overvåkingsinstruksen av 1977
Fram til slutten av 60-årene var kartleggingen av kommunistene (medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske parti - NKP) særlig omfattende, ikke bare ut fra overvåkings- og etterretningsmessige hensyn, men også av hensyn til en eventuell framtidig personkontroll. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at
«de omfattende opplysninger om kommunister/sympatisører og den virksomhet som ble nedtegnet fram til slutten av 60-årene var hjemlet i det instruksverk POT arbeidet etter, instrukser som riktignok i liten utstrekning var skrevne.» Se rapporten side 13.
Opprettelse av personsaker på norske borgere før 1977 med sentral tilknytning til m-l bevegelsen (AKP-ml og organisasjoner som sto AKP-ml nær) finner kommisjonen også å være hjemlet i overvåkingsinstruksen av 1959. Kommisjonen uttaler om dette på side 316:
«Organisasjonene innenfor ml-bevegelsen var på denne bakgrunn av overvåkingsmessig interesse. Opplysninger om virksomheten, og om ledere, tillitsvalgte og andre toneangivende personers yrkesmessige,- faglige- og organisasjonsmessige aktivitet, ble registrert med sikte på å bringe bevegelsens farepotensiale på det rene. Dette var også formålet med den omfattende kartleggingen av organisasjonenes aktiviteter på skoler og universitet. Kommisjonen finner det klart at denne registreringsvirksomheten var hjemlet i overvåkingsinstruksen.»
Kommisjonen har derimot kritiske bemerkninger til den lave terskel for opprettelse av observasjonssak, (se kap. 4.3 nedenfor) og konkluderer med at denne registreringen i mange tilfeller var instruksstridig. Kommisjonen uttaler at
«Selv løse mistanker om sympati for ml-bevegelsen kunne medføre observasjonssak. Undertiden er registreringen uforståelig.» Se rapporten side 13.
Kommisjonen mener det var kritikkverdig at dannelsen av Partiet SF i seg selv medførte registrering i personsaksarkivet (se kap. 4.3 nedenfor) av alle partiets listekandidater og personer i tillitsmannsapparatet, og ikke bare personer i partiets øverste ledelse. Disse personsakene ble på midten av 60-tallet overført til emnearkivet (se kap. 4.5 nedenfor), hvilket innebar at personene ikke lenger hadde observasjonsstatus. Denne overføringen finner kommisjonen vanskelig å forstå og mener det hadde vært mer naturlig å makulere sakene. Kommisjonen uttaler på side 317:
«Kommisjonens rettslige utgangspunkt er at det dengang ikke forelå instruksmessige begrensninger i adgangen til å nedtegne opplysninger om politisk tilhørighet og politisk virksomhet som tjenesten selv oppfattet som overvåkingsmessig relevant i henhold til instruksen. Dette innebærer at kommisjonen ikke overprøver tjenestens vurderinger, sålangt som disse ligger innenfor rammen av det forsvarlige. Kommisjonen har ikke vanskelig for å forstå at tjenestens overvåkingsmessige interesse for personer i partiets øverste ledelse kunne begrunne at man også, i hvert fall i en tid, interesserte seg for partiets politiske orientering og generelle virksomhet. Det er imidlertid vanskelig å se at det kan ha vært utslag av en forsvarlig vurdering at partidannelsen med ett slag skulle medføre registrering av alle partiets listekandidater og hele tillitsmannsapparatet...Registreringen av alle partiets valglistekandidater og hele tillitsmannsapparatet kunne etter kommisjonens oppfatning heller ikke begrunnes i at slike opplysninger i seg selv var relevante ved personkontroll...En bloc-overføringen til emnearkivet er vanskelig å forstå. Det naturlige ville ha vært å makulere sakene.»
Kommisjonen har gjennom sin undersøkelse lagt til grunn at det framover i 70-årene ble opprettet få observasjonssaker på grunnlag av tillitsverv i SF.
2.2.1.2 Registrering etter overvåkingsinstruksen av 1977
Registreringspraksis etter 1977 er noe forskjellig alt etter hvilke organisasjoner som var i overvåkingspolitiets søkelys.
NKP ble mistenkt for å motta økonomisk støtte fra Sovjet. Dette medførte at opplysninger om partiets virksomhet, de tillitsvalgte og andre som mistanke kunne rettes mot, ble registrert. Registreringen skjedde ved at navnelister ble lagt i emnearkivet og på eksisterende saker i personsaksarkivet, opprettelse av ny observasjonssak og i noen tilfeller nedtegnelse av navn i de daværende sentrale arbeidsregistre. Kommisjonen finner ikke grunnlag for å kritisere den nevnte registrering, men finner det derimot kritikkverdig at også lokale tillitsvalgte i NKP ble registrert. Kommisjonen uttaler på side 14:
«Kommisjonen finner ikke grunnlag for å kritisere at overvåkingspolitiet, på grunnlag av mistanken om økonomisk støtte og partiets «Moskva-orientering», registrerte opplysninger om partiets virksomhet og om de tillitsvalgte eller andre som mistanken med rimelig grunn kunne rettes mot. Kartleggingen gikk imidlertid videre enn dette, idet også lokale tillitsvalgte ble registrert. Dette er kritikkverdig.»
Kartleggingen og den tilhørende registreringen av AKP (m-l) og nærstående organisasjoner fram til midten av 1980-årene (som skjedde i samsvar med notater utarbeidet ved overvåkingssentralen i 1982, 1984 og 1985), betegnes av kommisjonen som en omfattende instruksstridig praksis. Se rapporten side 117 ff. Kommisjonen presiserer at den
«likevel ikke har grunn til å anta at registreringen av opplysninger om partiets virksomhet og av noen relativt få sentrale ledere og tillitsvalgte var instruksstridig fram til 1988.» Se rapporten side 15.
Overvåkingspolitiets rundskriv nr. 3/1988 Terrorisme og subversjon, blir av kommisjonen kritisert som ikke instruksmessig, da rundskrivet fortsatt åpnet for en viss registrering overfor personer med tilknytning til partier og politiske organisasjoner uavhengig av en konkret vurdering av den enkelte person og de straffebud som eventuelt måtte være overtrådt eller de handlinger som måtte være under forberedelse, jf. overvåkingsinstruksen § 1. Det kunne synes som om en organisasjons programerklæring om væpnet revolusjon i seg selv var grunnlag for registrering av personer tilknyttet en slik organisasjon. Kommisjonen uttaler på side 321:
««Kommisjonen finner ikke at den kartleggingen det legges opp til i rundskriv 3/1988 kan godtas som instruksmessig. Etter rundskrivet skulle det fortsatt
«foretas registrering av og føres kontroll med den nominelle ledelse på lands-, fylkes- og regionnivå og toneangivende personer og personer som opptrer konspirativt.»
Grunnlaget var
«innholdet i det militærpolitiske program om «væpnet revolusjon». Dessuten utgjør partiets holdning til lojalitet overfor statens lover en undergravningstrussel»
Henvisningen til «væpnet revolusjon» som grunnlag for fortsatt å følge med sentrale og regionale ledere mv, virker på dette tidspunkt ubegrunnet. Det må nå ha vært klart for tjenesten at partiet ikke kunne mistenkes for å forberede revolusjon med våpen i hånd. Og den generelle henvisningen til holdningen «overfor statens lover» som undergravingstrussel, er heller ikke holdbar som begrunnelse for fortsatt kartleggingsvirksomhet. I praksis oppfattet ikke lenger Overvåkingssentralen ml-bevegelsen som overvåkingsmessig interessant. Således er AKP(m-l) ikke nevnt i de virksomhetsplaner som er utarbeidet ved Overvåkingssentralen fra og med 1989.»»
Når det gjelder andre organisasjoner på venstresiden som kommisjonen har vurdert, finner den, med unntak av «Ikkevold-saken», ikke grunn til kritikk av overvåkingspolitiet. Kommisjonen har heller ikke noe vesentlig å bemerke til overvåkingstjenestens registreringspraksis i forhold til nynazistiske og andre høyreekstreme grupper. Se rapporten s. 16, 137 og 324.
2.2.2 Telefonkontroll
Lund-kommisjonen stiller seg kritisk til den praksis av telefonkontroll som metode som har funnet sted i granskningsperioden. Kommisjonen uttaler på s. 437:
«Kommisjonens undersøkelser viser at overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll i mange tilfeller har gått utenfor lovens rammer ved
i realiteten å ha vært et overvåkingstiltak rettet mot et politisk parti eller en organisasjon, ikke et etterforskingstiltak rettet mot bestemte personer på grunnlag av mistanke om konkrete straffbare forhold med sikte på å oppklare forbrytelser mot rikets sikkerhet
at kontrollen har pågått i årevis uten at det er fremkommet noe som har vært egnet til å styrke mistanken om at den person som avlyttes har overtrådt straffebud til vern om rikets sikkerhet
at tjenesten i stor utstrekning har registrert opplysninger fra telefonavlytting, som ikke har noen som helst betydning for etterforskningen av det straffbare forhold som har begrunnet kontrollen eller annen kriminalitet.»
Kommisjonen har ikke funnet at telefonkontroll har vært brukt uten grunnlag i beslutning fra forhørsretten, men uttaler om domstolsbehandlingen på side 354:
«Etter kommisjonens oppfatning avslører forhørsrettenes beslutninger gjennomgående en svært overflatisk prøvelse. Samlet sett er det ingen tvil om at domstolene ikke har fungert som den rettssikkerhetsgaranti de var ment å være.»
2.2.3 Romavlytting
Lund-kommisjonen reiser en sterk kritikk av den bruk av romavlytting i overvåkingssaker som fant sted fra slutten av 40-årene og fram til slutten av 60-årene. Kommisjonen uttaler på side 348:
«Med ett unntak der avlyttingen ble benyttet i en spionsak på 1950-tallet - før romavlytting i seg selv var straffbart - kan kommisjonen vanskelig se at de tilfeller den har avdekket, kan forsvares ut fra nødrettsbetraktninger.»
Det er særlig avlytting av kommunister i årene etter krigen, avlyttingen av møterom i Folkets hus og avlyttingen av Knut Løfsnes hytte som trekkes fram av kommisjonen.
Kommisjonen uttaler på side 17 om ansvarsforholdet:
«Kommisjonen har lagt til grunn at virksomheten før 1955 i hovedtrekk var kjent for statsministrene og fra tid til annen også ble gjort kjent for utenriksministeren, forsvarsministre og justisministre.»
Dette begrunner kommisjonen med at Koordineringsutvalget var representert med personer bl.a. fra disse instanser, samt at protokollen fra møtene gikk til statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren, handelsministeren og justisministeren. Protokollene nevner ikke eksplisitt bruk av romavlytting, men referater fra bl.a. politiske møter er såvidt detaljert beskrevet at avlytting er eneste mulighet for slik kunnskap. Justisminister Sjaastad uttalte i 1954 at overvåkingen
«undertiden benyttet metoder som ikke passet helt inn i vår prosesslovgiving.» Se rapporten side 337 - 340.
Når det gjelder forhold etter 1955, uttaler kommisjonen på side 17 - 18:
«Når det gjelder romavlyttingsvirksomhet fra 1955 frem til 1960-årene, har kommisjonen ikke funnet å kunne utelukke at regjeringsmedlemmene fra tid til annen har fått kjennskap til eller mistanke om at avlyttingsvirksomhet fremdeles forekom...Etter 1958, da avlyttingsvirksomheten ble gjort straffbar, må den politiske ledelse etter hvert ha hatt rimelig grunn til å regne med at all slik virksomhet var avsluttet. Kommisjonen har ikke funnet at Arbeiderpartiets eller de borgerlige partiers regjeringsmedlemmer kan pålegges ansvar for den ulovlige romavlyttingsvirksomheten som foregikk på 1960-tallet.»
Melby-utvalget, som i 1967 avga sin innstilling om forskjellige sider ved den forebyggende sikkerhetstjeneste (innstillingen ble i ugradert form offentliggjort som vedlegg til St. meld. nr. 89 1969-70 Om innstilling fra utvalget til å vurdere forskjellige sider ved den forebyggende sikkerhetstjeneste), nevnte ikke romavlytting med ett ord. Det fremkommer imidlertid i referater fra møter utvalget hadde hatt med tidligere overvåkingssjef Bryhn, at tjenesten hadde brukt mikrofoner
«i svært få tilfeller, og da i slike tilfeller hvor vi enten har forhørsrettens samtykke til telefonavlytting, eller hvor vi utvilsomt ville få slikt samtykke hvis vedkommende hadde hatt telefon.» Se rapporten side 342.
Justisminister Hauge uttalte i Stortinget i 1955 at det
«hverken var iverksatt post-, telegram- eller telefonkontroll mot Norges Kommunistiske Parti eller noe medlem av partiets sentralstyre. Hauge ga videre klart uttrykk for at det ikke foreligger hjemmel i norsk lov for å ta opp på lydbånd det som foregår på et lukket møte.» Se rapporten side 342.
Kommisjonen uttaler om dette på side 117:
«Kommisjonen har vurdert om justisminister Hauge var orientert om avlyttingen da han informerte Stortinget. Kommisjonen har under tvil antatt at Bryhn ikke fortalte Hauge sannheten, men har stilt spørsmål ved om ikke Hauge hadde særlige grunner til å tvile på at Bryhns opplysninger var korrekte.»
Se også rapporten side 343-344.
Kommisjonen retter en sterk kritikk mot at avlyttingen fortsatte også etter at Hauge i Stortinget hadde sagt at slik avlytting ikke fant sted, og at det ikke kunne finne sted pga manglende hjemmel. Kommisjonen skriver;
«ansvaret påhviler i første rekke sjefen for overvåkingstjenesten, som hadde et selvstendig ansvar for å holde tjenestens virksomhet innenfor lovens rammer. Kommisjonens oppfatning er at ansvaret også påhviler myndigheter som ikke har grepet inn for å bringe virksomheten til opphør, påtross av at de har hatt anledning til det.» Se rapporten side 345.
Kommisjonen fremholder at selv om de politisk ansvarlige ikke hadde direkte kjennskap til virksomheten etterhvert, må de gjennom sine opprinnelige holdninger ha et medansvar for at virksomheten fortsatte. Kommisjonen uttaler på side 18:
«at landets politiske ledelse gjennom sine holdninger opprinnelig skapte en oppfatning i de hemmelige tjenester om at slik virksomhet kunne aksepteres og at det derfor er rimelig å plassere et medansvar for virksomheten i denne ledelse, i første rekke hos statsministeren.»
2.2.4 Sikkerhetsklareringer
Kommisjonen kritiserer myndighetene for fraværet av rettssikkerhetsgarantier når det gjelder sikkerhetsklareringer frem til 1965. Kommisjonen retter kritikk mot at det tok så lang tid før det kom et regelverk, og for den manglende klarhet i hvem som hadde ansvar for hva. På den annen side uttaler kommisjonen at den
«har ikke grunnlag for å kritisere de få avgjørelser fra perioden som den har kjennskap til. Avgjørelsene må sies å ligge innenfor de meget vide fullmakter klareringsmyndighetene hadde.» Se rapporten side 423.
Politiets overvåkingstjeneste har ikke selv foretatt sikkerhetsklareringer for andre enn egne ansatte, men har gitt informasjon til klareringsmyndighetene. Fra 1965, da forsvarsministeren også ble gitt ansvaret for den forebyggende sikkerhetstjenesten i den sivile forvaltningen, går den tyngste kritikken på at det ikke har vært gitt retningslinjer for hvilke opplysninger om politisk tilhørighet som er relevante for spørsmålet om klarering. Kommisjonen kritiserer at dette hele tiden har vært overlatt til skjønn, noe som har medført risiko for forskjellsbehandling. Kommisjonen dokumenterer også at slik forskjellsbehandling har funnet sted. Kommisjonen kritiserer den registreringspraksis som har funnet sted, den omfattende muntlige overlevering av informasjon mellom overvåkingssentralen og Forsvarets sikkerhetstjeneste som har funnet sted og mangelen på pålitelighetskontroll. Kommisjonen mener at personer kan ha blitt utelukket fra stillinger de ellers kunne ha fått. Kommisjonen uttaler på side 431:
«Klareringsnektelser har ført til at personer ikke er blitt tilsatt eller ikke har fått forlenget engasjement, at de er hindret i avansement eller at de er penset inn i andre oppgaver enn dem som forutsetter klarering.»
Kommisjonen uttaler imidlertid videre:
«Selv om det ikke foreligger noen oversikt over klareringsnektelser i den sivile forvaltning før 1983, er det klart at det samlede antall klareringsnektelser på politisk grunnlag er beskjedent.»
Frem til overvåkingsinstruksen av 1977 var det ingen restriksjoner på forhåndslagring av opplysninger til bruk i personkontrollsammenheng. Slik informasjon kunne etter instruksen av 1977 og kan etter någjeldende instruks av 1994, ikke innhentes på forhånd til bruk i en senere personkontrollsak.
Personellsikkerhetsdirektivet av 1983 § 7 angir vilkårene for sikkerhetsklarering og fastsetter hvilke momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen. Det er ikke tatt inn noen uttømmende opplisting av kriterier i direktivet, men det fremgår av St meld 89 (1969-70) Om innstilling fra utvalg til å vurdere forskjellige sider ved den forebyggende sikkerhetstjeneste, at «politisk overbevisning i seg selv skal være fri for undersøkelse», se side 19 pkt. 9.
2.2.5 Overvåkingstjenestens spredning av opplysninger utad
Overvåkingspolitiets meddelelse av tjenesteopplysninger utad avstedkommer kritikk fra kommisjonen. Sterkest er kritikken overfor overvåkingspolitiets meddelelse av opplysninger i ulike sammenhenger der dette ikke har skjedd i personkontrollsammenheng, dvs. utenom den formelle sikkerhetsklareringsprosessen. Kommisjonen peker på flere antatte brudd på taushetsplikten i forbindelse med opplysninger gitt til bedrifter, offentlige etater og utenlandske tjenester og myndigheter. Bl.a. uttaler kommisjonen på side 370:
«Kommisjonen har vanskelig for å se at overvåkingstjenestens medvirkning i den omfattende ansettelseskontrollen ved disse bedriftene var i overensstemmelse med taushetsplikten.»
Kommisjonen uttaler også på side 367:
«De opplysninger som ble gitt om søkeres politiske tilhørighet, har åpenbart medført at personer fra tid til annen ikke er blitt ansatt i en stilling de ellers ville ha fått.»
Overvåkingspolitiets meddelelser av opplysninger i personkontrollsammenheng kritiseres ikke like sterkt, men kommisjonen mener at det også her forelå instruksstridig praksis.
Bl.a. er det lagt vekt på følgende:
Meddelelser til klareringsmyndigheten er gitt muntlig uten at overvåkingspolitiet har nedtegnet de gitte opplysninger. Slike opplysninger skal etter overvåkingsinstruksen § 7 annet ledd kunne kontrolleres i ettertid, et krav som ikke kan fravikes. Se rapporten side 432.
Kommisjonen viser til at overvåkingspolitiet har gitt opplysninger til Forsvaret og den sivile forvaltning om ordinær politisk virksomhet vedrørende medlemmer/aktører i NKP og AKP (m-l) helt opp til 1990. Se bl.a. rapporten side 432.
Kommisjonen påpeker at det mot slutten av 50-tallet falt utenfor tjenestens oppgaver å gi opplysninger med formål å engasjere seg i striden med å motvirke kommunistenes innflytelse i fagforeningsmessig sammenheng. Se bl.a. rapporten side 37.
Kommisjonen påpeker at overvåkingspolitiet har gitt opplysninger om ml-tilhørighet til andre enn beredskapsmessig viktige bedrifter. Se rapporten side 370.
Overvåkingspolitiet har gitt ut lister over «uønskede telegrafister» i handelsflåten fra slutten av 50-tallet til ut på 70-tallet. Se rapporten side 368.
Overvåkingspolitiet har rutinemessig gitt personopplysninger til bruk for USA's visumkontroll i Norge. Se rapporten side 372.
Kommisjonen kritiserer at også andre opplysninger enn de fra telefonkontroll ble formidlet til samarbeidende tjenester på 70- og 80-tallet, dvs. opplysninger om tilhørighet til AKP (m-l) uten at det forelå mistanke om straffbare handlinger. Se rapporten side 374.
2.2.6 Særlig om overskuddsinformasjon fra telefonkontroll
Kommisjonen mener at tjenesten har oppfattet enhver opplysning som har fremkommet ved telefonkontroll som registrerbar. Se rapporten side 20. Dette er i strid med § 3 i forskrift om post- og telefonkontroll mv. av 19. august 1960, hjemlet i lov om kontroll med post- og telegrafforbindelser og med telefonsamtaler av 24. juni 1915 nr. 5, som kun tillater registrering av opplysninger som har betydning for etterforskingen av straffbare forhold, se også nedenfor under kap. 7.3.3.3 og kap. 7.3.3.6. Det fremholdes at regler for hvordan slike opplysninger skal behandles ikke er fulgt. Opplysninger av politisk karakter, om personers eller organisasjoners virksomhet er i betydelig grad nedtegnet på grunnlag av informasjon fra telefonkontroll. En del observasjonssaker er opprettet på grunnlag av opplysninger innhentet ved telefonkontroll selv om opplysningene ikke hadde noen etterforskningsmessig betydning. Kommisjonen uttaler på side 20:
«Kommisjonens undersøkelser viser at tjenesten ikke har oppfattet bestemmelsen i § 3 som en begrensning i adgangen til registrering av overskuddsinformasjon.
Det er på det rene at overvåkingstjenesten har sett telefonkontroll av politiske partier og organisasjoner som en hensiktsmessig metode for å skaffe seg opplysninger om virksomheten, om ledere, om medlemmer og sympatisører mv, opplysninger av generell overvåkingsmessig karakter.»
Det uttales videre
«Kommisjonen har antatt at mangel på kritisk holdning til hvilke opplysninger som oppbevares og manglende rutiner for makulering av betydningsløs informasjon, i mange tilfeller har ført til at opplysninger er blitt oppbevart.»
Overvåkingspolitiet har utlevert uredigerte utskrifter fra telefonkontroll mm. til utenlandske samarbeidende tjenester. Kommisjonen finner at norske sikkerhetsinteresser ikke tilsa en slik ordning etter 60-årene og finner det vanskelig å forstå at en slik rutinemessig ordning fortsatte etter 77-instruksen og ikke ble stanset før i 1990-91. Se rapporten side 373. Imidlertid vil ikke all utlevering anses som instruksstsridig, men kommisjonen kritiserer tjenesten for at det ikke ble foretatt en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle. (Det er nå fastsatt særskilt instruks for utveksling av denne type opplysninger).
2.3 Stortingets behandling av kommisjonens rapport - spørsmål om innsyn og erstatning
2.3.1 Dokument nr. 8:93 (1995-96)
I forbindelse med Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport, fremmet stortingsrepresentant Erling Folkvord i Dokument nr. 8:93 (1995-96) et forslag hvor regjeringen ble bedt om å
«utarbeide utkast til lov om innsynsrett i eigen sak for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv»
Den enkelte skulle etter forslaget få en rett til;
«å få ei skriftleg melding frå statleg myndighet om at ho/han har vori eller er registrert,
innsyn i alt det som framleis finst om vedkomande i Overvakingspolitiet sine arkiv,
å få vere vitne til at alt dette materialet blir makulert, dersom ikkje ho/han heller ønskjer å få det utlevert,
å få ei skriftleg stadfesting om at vedkomande har vori registrert/overvaka og at alle opplysningar som er samla inn på den måten, no er sletta frå statlege arkiv.»
Etter forslaget skulle det kunne gjøres unntak fra innsynsretten
«dersom det er skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølvstendighet (straffelovas kap 8), brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kap 9) eller politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme). Skjellig grunn til mistanke betyr å innføre same beviskrav som gjeld ved varetektsfengsling. Eit slikt unnatak kan gjerast av forhørsretten.»
Det ble foreslått opprettet et særskilt kontrollutvalg. I kontrollutvalget skulle SV, NKP og AKP/RV være representert, fordi det ble sett på som
«særskild viktig at dei organisasjonane som ifølgje Lund-kommisjonen har vori utsett for ulovleg overvaking, får høve til å peike ut medlemmar til dette utvalet.»
Utvalget skulle ivareta retten til innsyn og kunne påkjære forhørsrettens avgjørelse inn for høyere rett.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen uttalte i Innst. S. nr. 239 (1996-97) at den
«viser til komiteens generelle merknader i forbindelse med innsynsspørsmål i innstillingen til Dokument nr. 15 (1995-96) Lund-kommisjonens rapport, jf. Innst. S. nr. 240 (1996-97) og forslag til vedtak,»
og fattet følgende vedtak:
«Dokument nr. 8:93 ...vedlegges protokollen.»
Komiteens innstilling ble ved voteringen i Stortinget 16. juni 1997 bifalt enstemmig.
2.3.2 Innst. S. nr. 240 (1996-97)
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjennom sin behandling av Lund-kommisjonens rapport, hvor det bl.a. ble gjennomført en rekke åpne høringer, sluttet seg til de synspunkter som fremkom i rapporten.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser i sine flertallsmerknader under pkt. 9.2.7 til at begrenset innsyn er
«nødvendig for den enkeltes vurdering av om det finnes grunnlag for å søke om økonomisk kompensasjon for eventuelle belastninger ved registreringen»
samt at
«den enkelte kan ha behov for å få innsyn i opplysninger som en mener er innsamlet ved ulovlig tiltak eller nedtegnet i strid med overvåkingsinstruksen».
Komiteen uttaler at
«dagens regelverk ikke gir rett til innsyn. Regelverket må derfor gjennomgås med sikte på å åpne for en begrenset rett til innsyn under tilfredstillende vilkår»
«innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side»
«vilkårene for innsyn må gå ut på at det ikke gis innsyn i saker eller saksområder som kan skade rikets sikkerhet»
«innsynet skal begrenses slik at kildeopplysninger og metodebruk skjermes og at personvernhensyn ivaretas»
«retten til innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskningen...1945 - 8. mai 1996 og ulovlig nedtegnede opplysninger gjennom denne perioden»
«at innsyn kun kan være aktuelt der den enkelte selv aktivt tar skritt for å få innsyn...i ekstraordinære tilfeller bør (det) være åpning for at nære familiemedlemmer får en form for innsyn, hva enten den det dreier seg om er død eller umyndiggjort»
«innsynsrett bør være en tidsbegrenset ordning, f.eks slik at en begjæring om innsyn må fremmes innen tre år etter at det er åpnet adgang for dette.»
Når det gjelder erstatning, uttaler komitéflertallet under pkt. 9.3
«at de som har lidd grov urett som følge av ulovlig eller instruksstridig registrering og overvåking skal ha krav på en form for erstatning eller oppreisning.
Flertallet ber Regjeringen vurdere hvordan dette (erstatning/oppreisning) i praksis skal gjøres og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med det lovforslaget som skal fremmes om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets registre.»
I tillegg til komitéflertallsmerknadene vil departementet peke på at i forbindelse med behandlingen av innstillingen i Stortinget 16.6.97 uttalte representanten Oppebøen Hansen (Stortingsforhandlinger nr. 38 1996-97 s. 4207) som forklaring på begrepet «skade rikets sikkerhet»:
«Fleirtalet legg i omgrepet rikets sikkerhet eit vidare omgrep som sikkerhetsmessige omsyn, for då vil dei handlingane som eg nemnde ovanfor òg bli fritatt frå innsynsretten.»
Det det siktes til her er
«til dømes registrering i samband med førebygging av terror mot innvandrarmiljø og andre grupper.»
Komiteen hadde innstilt to forslag til votering:
«I. Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om en ordning med en begrenset innsynsrett i Overvåkingspolitiets arkiver i samsvar med flertallets merknader i Innst. S. nr. 240 kap. 9.2.»
og
«II. Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om hvordan en egen erstatnings- og oppreisningsordning i praksis kan utformes i tråd med flertallets merknader i Innst. S. nr. 240 kap. 9.3.»
Komiteens innstilling ble bifalt med 83 mot 24 stemmer.
I tillegg var innstilt:
«III. Dokument nr. 15(1995-96) - Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske på stander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten) - vedlegges protokollen.»
Komiteens innstilling vedrørende Lund-kommisjonens rapport ble ved voteringen enstemmig bifalt.