6 Innsynsordningene i Sveits og Nederland

6.1 Innledning

Når det gjelder innsyn i andre lands etterretningsvirksomhet, er hovedregelen at det ikke gis innsyn. Sveits og Nederland derimot har begge gjennomført en innsynsordning for sine respektive tjenester. Ingen av ordningene er direkte sammenlignbare med de intensjoner for en innsynsordning som Stortinget har trukket opp ved sin behandling av Lund-kommisjonens rapport. Det vil derfor nedenfor kun kort bli redegjort for de ulike ordningene.

Det sveitsiske Bundespolizei, som tilsvarer det norske overvåkingspolitiet, var på slutten av 1980-tallet gjenstand for gransking av en parlamentarisk undersøkelseskommisjon. Kommisjonen avga sin rapport i 1989, og en tilleggsrapport i 1990. Rapporten utløste et krav om innsyn i arkiver og registre. Det ble på bakgrunn av dette gjennomført en omfattende innsynsordning.

Da den sveitsiske granskingsrapporten kom, ble det besluttet i Nederland at overvåkingspolitiets historie skulle skrives, for på den måten eventuelt å få fram om det var begått regelbrudd i fortiden. I ettertid ble det besluttet at materiale som bare hadde historisk verdi skulle makuleres. Dette medførte at mange henvendte seg til tjenesten med anmodning om innsyn i dette materialet, noe som igjen resulterte i en innsynsordning.

6.2 Nederland

Anmodninger om innsyn fra den enkelte, ble i Nederland tidligere avslått av forvaltningen uten begrunnelse, noe som var i henhold til nederlandsk lovgivning. Etter at et krav om innsyn ble behandlet av den nederlandske forvaltningsdomstolen, er ordningen i dag at forvaltningens avslag på framsatt anmodning om innsyn må begrunnes konkret.

Det gis i Nederland innsyn for den enkelte kun i materiale av historisk interesse og da med unntak for en del kildeopplysninger og opplysninger om metodebruk som fortsatt er aktuell. Særlig samarbeidende tjenester er beskyttet, men det har forekommet at det har blitt anmodet om frigivelse av materiale. Det gis kun innsyn i materiale vedrørende søkeren selv eller materiale om andre emner enn person.

Søknad om innsyn sendes det nederlandske overvåkingspolitiet, hvor rundt 30 personer, hvorav flere jurister, arbeider med innsynssakene.

Søknadsbehandlingen i Nederland kan deles i to. Ved første gangs søknad får alle søkerne et standardsvar hvor det fremgår at det ikke gis innsyn i aktuelle saker/saksområder av sikkerhetsmessig betydning, og såfremt vedkommende er registrert, vil det i såfall bare gis innsyn i saker av historisk art.

Dersom søkeren etter dette fortsatt ønsker innsyn, må ny søknad leveres. Det må spesifiseres hvorfor vedkommende søker tror han eller hun er registrert. Søknaden blir behandlet etter den nederlandske loven om de hemmelige tjenester og den nederlanske loven om retten til informasjon. De søkere som ønsker å få innsyn i det som eventuelt er registrert om dem, undergis en nærmere undersøkelse. De som ikke er registrert i dette materialet, gis svar at det ikke finnes noe av historisk interesse om vedkommende. Men det blir ikke bekreftet eller avkreftet at søkeren er registrert forøvrig.

Det er opp til overvåkingspolitiet selv i første instans å avgjøre hvorvidt en sak fortsatt er aktuell eller bare er av historisk interesse. Hvis det besluttes innsyn, blir det vurdert om det kan gis innsyn i alt materiale, eller om noe må unntas av hensyn til kilder, andre personer nevnt i dokumenter, samarbeidende tjenester o.a. Utskrift av materale blir så gjort tilgjengelig for søkeren.

Avgjørelsen kan påklages til Innenriksdepartementet. Klagen behandles i en lukket høring der klageren kan stille med advokat. Departementets klageavgjørelse kan bringes inn for den nederlanske forvaltningsdomstolen.

Ifølge årsrapporten fra 1995, avgitt i mai 1996, ble det i 1995 behandlet 171 innsynsøknader. Ved årets utløp var 541 saker ubehandlet.

Ifølge årsrapporten fra 1996, avgitt i juli 1997, ble det behandlet 600 søknader i 1996. Det ble i de fleste tilfeller gitt innsyn i dokumenter av historisk interesse. Det var forventet at 100 søknader ville bli behandlet i løpet av de tre første månedene av 1997.

Flere saker er bragt inn for forvaltningsdomstolen. Domstolen har fått alle dokumentene oversendt. Politiet har hittil fått medhold i alle sakene.

Dersom søkeren etter å ha fått innsyn mener seg erstatningsberettiget, må de ordinære erstatningsreglene i Nederland legges til grunn. Kun et fåtall saker er reist for domstolen, og så langt er erstatning ikke tilkjent.

Makuleringsspørsmålet er foreløpig ikke avgjort i Nederland. Innenriksdepartementet vurderer spørsmålet i samråd med andre deler av regjeringen. Avlevering til riksarkivet og makulering skjer når beslutning er tatt.

Det er for tiden under utarbeidelse en egen lov om ordningen i Nederland.

6.3 Sveits

I Sveits resulterte rapporten fra granskingskommisjonen, se kap. 6.1. foran, i et krav om innsyn i registre og saksmapper. Fordi innsyn først ble gitt til enkelte parlamentarikere, så regjeringen seg tvunget til å åpne for et tidsbegrenset innsyn. Ordningen med innsyn skulle omfatte dokumenter registrert frem til 15. mai 1990, tidspunktet for granskingens avslutning. Det ble opprettet et eget organ, oppnevnt av regjeringen, til å behandle søknadene. Arkivene til tjenesten ble i sin helhet overført til det nye organet, som sysselsatte ca. 80 personer hvorav flere jurister. Tjenesten selv måtte begrunne et behov med bakgrunn i det pågående arbeidet for å få beholde, eller senere få tilbake, arkivmateriale fra før nevnte dato.

Den største avisen i Sveits trykket et søknadsskjema om innsyn som folk kunne fylle ut og sende inn. I løpet av kort tid mottok organet 350 000 søknader. (Sveits har i dag ca. 6, 5 millioner innbyggere).

Det ble gjort unntak fra innsyn av sikkerhetsmessige grunner og av hensyn til kilder, samt hensynet til samarbeidende tjenester. Dette måtte vurderes konkret av organet.

Pretensjon om å ha lidt overlast var i seg selv nok for å få innsyn. Den enkelte ble gitt en rett til selv å vurdere dette på bakgrunn av dokumentene. Alle søkerne fikk bekreftet eller avkreftet om de var registrert eller ikke.

Av de 350 000 søknadene var 5600 av søkerne registrert. Organets avgjørelse kunne påklages til den sveitsiske ombudsmannen. Ombudsmannen mottok ca. 35 000 klager.

Ingen erstatningssaker er blitt ført for domstolene, da det ble ansett som vanskelig å bevise årsakssammenheng mellom den registrerte opplysning og et påstått tap for den som var registrert. Noen ganske få av de 160 som søkte, er gitt en billighetserstatning av det sveitsiske Finansdepartementet.

Ordningen kostet Sveits ca. kr. 550 000 000, -.

Granskingen medførte at det er gitt en ny lov som regulerer tjenestens arbeidsområde (Bundesgesetz über Massnahmen zur Wahrung av 8. april 1997). Loven medfører bl.a. at enhver person skriftlig kan be overvåkingspolitiet opplyse om det er lagret opplysninger om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver, og be om innsyn i slike. Innsyn kan imidlertid nektes, innskrenkes eller utsettes dersom sterke offentlige eller private hensyn tilsier det. Hvis det blir gitt innsyn, kan det også kreves rettelse eller stryking av uriktige opplysninger. Overvåkingspolitiets avgjørelse av et krav om innsyn kan påklages til det sveitsiske Justisdepartementet innen 30 dager.