8 Administrative og økonomiske konsekvenser

Det er vanskelig å anslå hvor mange søknader om innsyn og erstatning som vil bli fremmet. Departementet har etter at Lund-kommisjonens rapport ble avgitt, mottatt ca. 250 forespørsler om innsyn, mens overvåkingspolitiet har mottatt ca. 50. Det forventes imidlertid et langt større antall søknader ved en lovbestemt innsynsrett.

Lovforslaget innebærer at det må oppnevnes et organ til å behandle søknadene om innsyn og begjæringene om erstatning. Det forutsettes at det oppnevnes 1 leder og 2 medlemmer, alle med personlige stedfortredere. Behandlingsorganets leder og medlemmer oppnevnes fortrinnsvis på heltid. Departementet ansetter et sekretariat med den nødvendige kompetanse til å forberede sakene for organet. Øvrig ekspertise bør kunne leies inn etter behov. Det forutsettes at egnede lokaler og nødvendig kontorutstyr blir stilt til disposisjon.

Lovforslaget innebærer også at det oppnevnes en klagenemnd til å behandle klager på søknad om innsyn og erstatning. Det foreslås at det oppnevnes 1 leder og 2 medlemmer, alle med personlige stedfortredere. Det forutsettes ikke at klagenemndas medlemmer oppnevnes på heltid. Det forutsettes også at klagenemnda kan bistås av nødvendig kontorpersonell, samt at egnede lokaler og nødvendig kontorutstyr blir stilt til klagenemndas disposisjon.

Det foreslås at innsynsretten gjøres gjeldende i en periode på 3 år. Det forventes at dette er tilstrekkelig for at den enkelte skal kunne søke om innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Det er mulig at man ved å redusere en innsynsrett fra tre til to år, vil kunne reduseres kostnadene selv om like mange saker blir behandlet. Dette ved at ressursene brukes mer effektivt, men departementet har ikke foreslått en slik løsning.

Det forventes at behandlingsorganet og klagenemnda må virke i 3 - 5 år fordi 3-års begrensningen i innsynsretten kun er foreslått å gjelde for søknad om innsyn. Søknad om erstatning og klage, enten på søknad om innsyn eller søknad om erstatning, må inngis henholdsvis innen 3 og 2 måneder etter at vedkommende mottok slik melding fra behandlingsorganet eller klagenemnda.

Det forutsettes at det skal kunne gis en form for erstatning. Erstatningsbeløpene er foreslått begrenset oppad til kr. 100 000,-. Det vises imidlertid til merknadene til § 10 nedenfor, hvor det er foreslått at utbetalingen som et utgangspunkt skal gis etter fire kategorier.

Departementet har anslått at administrasjonen av ordningen vil beløpe seg til ca. 5 mill. kroner pr.år. I tillegg anslås det at for hele perioden vil det bli utbetalt erstatning med totalt 20 mill. kroner. Departementet har ved beregningen av dette lagt til grunn at ca. 10 000 personer vil søke om innsyn, og at ca. halvparten av disse vil bli gitt innsyn. Av de som gis innsyn anslår departementet at ca. 500 personer gis erstatning, anslått i gjennomsnitt til å utgjøre ca. kr. 40 000,- pr. person. Såfremt 100 personer gis erstatning reduseres erstatningsutbetalingen til ca. 4 mill. kroner. De totale utgiftene ved innsynsordningen anslås således til å utgjøre ca. 40 mill. kroner, eventuelt 24 mill. kroner, basert på 4 år.

Overvåkingspolitiet vil få merutgifter i forbindelse med en uttalerett til behandlingsorganet. En slik uttalerett er anslått til samlet fire årsverk, ca kr. 2 000 000,-. Det forventes at overvåkingspolitiet også kan få merutgifter i forbindelse med behandlingsorganets bruk av tjenestens arkiver og registre, anslått til fire årsverk samlet kr. 2 000 000,-.

Justisdepartementet er etter forslaget verken tillagt oppgaver i forbindelse med behandling eller klage. Det forventes derfor ikke merutgifter for departementet av betydning. Det forventes imidlertid utgifter til lokaler og nødvendig kontorutstyr for behandlingsorganet og klagenemnda, beregnet til ca. kr 220 000,- pr. år for leie av lokaler, og kr. 520 000,- til nødvendig kontorutstyr.

Det forventes heller ikke at forslaget vil medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for domstolene. Klagenemndas avgjørelse skal imidlertid kunne bringes inn for domstolene på samme måte som andre forvaltningsvedtak. Såfremt dette likevel skulle medføre økte utgifter for domstolene av en viss størrelse, bør det bevilges nødvendige midler, slik at slike utgifter ikke vil bli belastet domstolenes ordinære budsjetter.