5 Dagens innsynssituasjon
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i forbindelse med sin behandling av spørsmålet om innsyn innhentet sakkyndig bistand vedrørende de juridiske spørsmål som en innsynsrett reiser, herunder en redegjørelse om gjeldende rett gir en rett til innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Professor dr. juris Hans Petter Graver har avgitt en betenkning til Stortinget datert 23. mai 1997. Vedrørende Gravers uttalelse om gjeldende rett uttaler Kontroll- og konstitusjonskomiteen på side 105 - 106 i Innst. S. nr. 240:
«Komiteen viser til at Graver gjør rede for de ulike rettsregler som i dag regulerer innsynsretten. Overvåkingsinstruksen § 5 oppstiller et forbud mot at de opplysninger som innhentes av overvåkingstjenesten skal være tilgjengelige for andre enn tjenestens egne embets- og tjenestemenn, hvilket også innebærer et instruksfestet forbud mot at opplysningene gis til de personer som opplysningene refererer seg til. Graver redegjør imidlertid for at denne instruksen må vike for bestemmelser om innsynsrett av høyere rang - dvs. bestemmelser i lov og plenumsvedtak i Stortinget. Innsynsretten er videre vurdert i forhold til straffeprosessloven, påtaleinstruksen og strafferegisterloven. Graver uttaler at i henhold til gjeldende lovgivning har ingen krav på innsyn i politiets registre, som både har etterforskningsmessige og forvaltningsmessige formål. Overvåkingsinstruksen setter i så måte skranke for dette, jf. § 5, og samtykke fra den det angår kan ikke oppheve taushetsplikten. Graver drøfter videre hvorvidt forvaltningslovens regler om innsyn kommer til anvendelse, og konkluderer med at lovens innsynsregler neppe kommer til anvendelse på disse sakene. Når det gjelder klareringssaker, uttaler Graver forøvrig at et vedtak om nektelse av sikkerhetsklarering ikke er å anse som et forvaltningsvedtak (her er det imidlertid gitt egne klageregler). Offentlighetslovens regler om unntak for interne arbeidsdokumenter antas å komme til anvendelse på arbeidsregistre, antakelig også observasjonssakene, og unntaksbestemmelsene i § 6 nr. 1 om hensynet til rikets sikkerhet er også av betydning for disse sakene - hvilket i såfall må vurderes konkret. Graver uttaler deretter:
««Dermed kan vi si at med mindre det konkret kan skade rikets sikkerhet at en opplysning om en registrert blir meddelt den registrerte, har overvåkingspolitiet i henhold til offentlighetslovens § 1.3 (departementet vil på peke at riktig henvisning skal være § 2.3) plikt til å vurdere meroffentlighet ved forespørsel fra en person om innsyn i det som er registrert om ham. Ut fra dette kan det sies at tjenestemenn er satt i en vanskelig situasjon idet det er en klar konflikt mellom den kategoriske formuleringen i overvåkingsinstruksen § 5 og plikten til å vurdere meroffentlighet i offl. § 2. 3 ledd. Prinsipielt rettslig går instruksen i offentlighetsloven foran overvåkingsinstruksen. I praksis er det neppe slik.»»
Graver drøfter deretter om innsynsrett kan være forankret i ulovfestede innsynsregler. Det blir her vist til den såkalte sykejournaldommen, jf. Rt 1977 s. 1035 (hvor innsyn i journal ble gitt ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger). Det som kan tale for innsyn etter en analogi fra denne dommen er at innsyn kan være nødvendig av hensyn til muligheten for å vurdere om det er handlet på en erstatningsbetingende måte, jf. utredningen:
««Ut fra slike betraktninger mener jeg mye taler for at personer som mener seg å ha vært gjenstand for ulovlig overvåking fra myndighetenes side, og som pretenderer å ha et erstatningskrav mot det offentlige som følge av dette, har et innsynskrav å gjøre gjeldende overfor overvåkingspolitiet på grunnlag av gjeldende rett.»»
På den annen side kommer bevisforbudsregelen i tvistemålsloven § 204 inn; denne bestemmelsen er til hinder for at retten kan motta bevis om noe som skal holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Man vil her kunne prøve om en eksemplifisering av overvåkingspolitiets metoder og overvåkingsobjekter vil røpe hemmeligheter som er av betydning for rikets sikkerhet. Graver uttaler at i en slik vurdering vil Lysestølsaken være av betydning, da det fremgår av denne kjennelsen at det er arten av de forhold som bevisførselen skal dreie seg om som er avgjørende, ikke en innholdsmessig vurdering av de eventuelle opplysningene som vil bli gitt. På denne bakgrunn oppsummerer Graver (betenkningen s 12):
««Gjeldende regler gir i liten utstrekning rett for den som er registrert hos overvåkingspolitiet rett til innsyn i egen sak. For saker som er eller har vært under etterforskning, gjelder straffeprosesslovens regler om mistenktes rett til innsyn i saksdokumentene, sålangt hensynet til etterforskningen eller til rikets sikkerhet ikke er til hinder for det. Har det vært foretatt rettergangsskritt etter kontrolloven av 1915, skal dette dog holdes hemmelig overfor mistenkte. Den mistenkte har dessuten etter straffeprosessloven ikke noen rett til å få vite at det er opprettet sak om ham.
Forøvrig gjelder ingen lovbestemt rett til innsyn, men heller ingen lovbestemt plikt for overvåkingstjenesten til å bevare taushet overfor den som er registrert. Overvåkingstjenesten har en instruksfestet taushetsplikt også overfor dem som det er registrert opplysninger om. På den annen side gjelder en instruksfestet adgang til å gi opplysninger om bakgrunnen for avgjørelsen der sikkerhetsklarering blir avslått, og offentlighetsloven pålegger overvåkingspolitiet å vurdere meroffentlighet ved begjæring om innsyn der ikke rikets sikkerhet blir konkret skadelidende ved at opplysningene gjøres kjent for den registrerte. Overvåkingspolitiets instruks stenger imidlertid for en slik meroffentlighet. Antakelig kan de som kan ha vært gjenstand for instruksstridig registrering eller ulovlig overvåkingsmetoder under den perioden som har vært gransket av Lundkommisjonen påberope seg en rett til innsyn etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Det er imidlertid uklart hvor langt en slik ulovfestet rett til innsyn går, og hvordan den kan gjennomføres for domstolene.»»
Under pkt. 9.2.7 i innstillingen, Komiteens vurdering av innsynsspørsmålet, konkluderer komiteen på side 107 med:
«Flertallet vil peke på at dagens regelverk ikke gir rett til innsyn.»
Overvåkingssentralenuttaler i sin høringsuttalelse om professor Gravers utredning:
«Det er ...grunn til å på peke at betekningen ikke gir et fullstendig bilde av de hensyn som ligger til grunn for den etablerte ordning. Innsyn i politiets registre er nemlig egnet til å ødelegge politiets kriminalitetsbekjempende arbeid, både rent taktisk i det enkelte tilfelle, og ikke minst kildemessig på lengre sikt.»
Departementet vil også peke på at Graver nevner i sin betenkning at for straffesaker har straffeprosessloven regler om innsyn i § 242. (Se også kap. 7.3.7.2.) Her heter det at mistenkte og hans forsvarer på begjæring skal gis «adgang til sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller tredjemann». Hva som ligger i vilkåret «sakens dokumenter», sett i relasjon til en sak som er etterforsket av overvåkingspolitiet, har imidlertid nylig vært til behandling ved Borgarting lagmannsrett. Saken gjaldt spørsmål om hvilke dokumenter forsvareren til siktede kan få innsyn i. Det var ikke uenighet om at forsvareren i forhold til graderte dokumenter etter sikkerhetsinstruksen, er underlagt taushetsplikt overfor egen klient ved et eventuelt innsyn. Lagmannsretten har i kjennelsen av 3.10.97, som ikke er påkjært, fastslått følgende:
Forsvareren har rett til innsyn i alle dokumenter som er inntatt i selve straffesaksdokumentene når disse er fremlagt for retten. Spørsmålet er imidlertid om forsvareren har rett til innsyn i andre dokumenter som er tatt inn i siktedes personmappe ved overvåkingspolitiet. Lagmannsretten er av den oppfatning at sakens dokumenter utgjør en enhet, slik at det for forsvareren ikke er noen begrensning at et dokument ikke har vært fremlagt eller ikke skal fremlegges i et rettsmøte. Retten legger til grunn at det kontradiktoriske prinsipp også på etterforskingsstadiet må «tilstrebes så langt som mulig...Straffeprosesslovens § 242 første ledd må tolkes og anvendes på denne bakgrunn.» Retten uttaler videre:
«Det er vanlig ved vurderingen å ta utgangspunkt i straffesakens dokumentfortegnelse, men denne er ikke avgjørende, idet dokumenter som ikke er ført inn der, likevel kan anses som sakens dokumenter. Foreligger slike ikke-innførte dokumenter, er det ofte tale om såkalte interne dokumenter av forskjellige slag. Det må skje en konkret vurdering av det enkelte dokument om dette etter sitt innhold må bli å anse som en del av straffesakens dokumenter, og om det eventuelt likevel kan og bør være unntatt fra forsvarerens innsynsrett.»
Retten uttaler videre:
«Men også på etterforskingsstadiet må det...være adgang til å nekte innsyn i dokumenter som klart knytter seg kun til irrelevante omstendigheter eller må antas å være uten betydning i saken.»
Når det gjelder kilder, uttaler retten:
«POT har i kjæremålserklæringen særskilt nevnt at forsvareren må ilegges taushetsplikt overfor klienten om dokument som inneholder kildeopplysninger og hvor det er behov for å beskytte kildens anonymitet. Lagmannsretten er enig med POT på dette punkt og pålegger generelt forsvareren taushetsplikt vedrørende kilder.»
Når det gjelder behovet for å anonymisere tjenestemenns identitet, sier retten:
«Lagmannsretten har forståelse for de hensyn som her er nevnt og overlater til POT å avgjøre i hvilken utstrekning tjenestemannens navn og personopplysninger forøvrig om dem skal anonymiseres i det materiale som forsvareren gis innsyn i.»
Konkret uttaler retten:
«Hvorvidt det så i de «mappene» og ringpermene kjæremålssaken omfatter finnes dokumenter som etter sitt innhold ikke har tilknytning til saken mot siktede og dermed ikke omfattes av innsynsretten, må avgjøres ut fra en vurdering av det enkelte dokument.»
Videre:
«Opplysninger vedrørende spaning mot et miljø, og som ikke direkte er rettet mot siktede, men som likevel er lagt inn i den enkelte siktedes mappe, faller i utgangspunktet utenfor hva den offentlige forsvarer har krav på innsyn i. Det samme gjelder spaningsopplysninger som bare danner grunnlag for etterfølgende etterforsking»
Om dokumenter som omhandler etterforskingsmetoder uttaler retten at slike dokumenter unntas fra innsyn
«når unntaket synes nødvendig for ikke å avdekke etterforskingsmetode og hvor dokumentet ikke samtidig inneholder opplysninger som klart er av betydning for straffesaken.»
Når det gjelder opplysninger fra kilder, f.eks tystere og infiltratører hvor fortrolighet og beskyttelse er en forutsetning, åpner retten for å kunne nekte innsyn i slike opplysninger, og uttaler:
«På etterforskingsstadiet bør heller ikke en forsvarer ha uinnskrenket rett til kunnskap om politiets tystere og andre kilder i kriminelle miljøer.»
Om interne arbeidsdokumenter uttaler retten:
«Interne arbeidsdokumenter, dvs korrespondanse, notater (herunder samle- eller oversiktsnotater) m.v. innen POT og mellom POT og påtalemyndigheten faller utenfor hva forsvareren skal gis innsyn i...Interne beslutningsprosesser innen overvåkingstjenesten er følgelig unntatt fra innsyn...Også POT´s spanings- og arbeidsregistre unntas fra innsynsretten.»
Om forholdet til samarbeidende tjenester uttaler retten:
«Lagmannsretten har ved sin vurdering stort sett unntatt dokumenter til og fra samarbeidende utenlandske tjenester fra forsvarerens innsynsrett. Slik informasjon mottas under den klare forutsetning at dokumentet ikke videreformidles til personer utenfor POT, og også spørsmålsstillingen til samarbeidende tjenester har vært slik utformet at frigivelse ville avdekke hvilken informasjon som søkes innhentet.»
Når det gjelder innsyn i dokumenter som gjelder andre mistenkte i samme sak, uttaler retten:
«Advokat(en har)...som utgangspunkt...rett til innsyn også i disse dokumentene...men med de begrensninger som ellers gjelder for innsynsretten.»
Når det gjelder telefonkontroll er det dissens. Straffeprosessloven § 216 bokstav i setter i dag et forbud mot å opplyse om telefonkontroll har vært begjært eller besluttet i narkotikasaker. Det er heller ikke adgang til å bruke opplysninger fra telefonkontroll som bevis i narkotikasaker. Flertallet uttaler:
«Det er etter flertallets oppfatning ingen grunn til i utgangspunktet å tolke straffeprosessloven og 1915-loven annerledes hva angår adgangen til å benytte opplysninger fra telefonkontroll som bevis enn Høyesteretts kjæremålsutvalg gjorde med hensyn til de tilsvarende regler i den midlertidige loven av 1976 om telefonkontroll i narkotikasaker.»
Flertallet uttaler videre:
«I forarbeidene til endringsloven av 1992 (endring av strpl) kan spørsmålet om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet ikke ses omtalt...De beste grunner taler for å overlate til lovgiver å avgjøre om det bør innføres tilsvarende bevisforbud i saker hvor det er tale om telefonkontroll som er hjemlet i 1915-loven.»
Som en konsekvens av at flertallet legger til grunn at det ikke gjelder bevisforbud ved telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven uttaler flertallet at advokaten
«i utgangspunktet har krav på innsyn i de av sakens dokumenter som gjelder telefonkontroll.»
Og flertallet fortsetter:
«Det er etter flertallets oppfatning ikke grunnlag for den lovforståelse at forsvarerens innsynsrett først oppstår hvis og når påtalemyndigheten bestemmer seg for å benytte opplysninger fra telefonkontroll som bevis under hovedforhandlingen... Også når det gjelder tekefonkontrollopplysninger gjelder imidlertid de alminnelige begrensninger i innsynsretten som lagmannsretten har omtalt ovenfor.»
Flertallet konkluderer:
«Flertallets syn innebærer at regulære utskrifter fra telefonsamtaler er frigitt, samt alle rettslige beslutninger. Derimot er interne dokumenter som oversiktsnotater eller beslutningsprosesser, jf. foran, ikke frigitt, selv om temaet for vedkommende dokument helt eller delvis er telefonkontroll.»
Forsvareren ble pålagt taushetsplikt med hensyn til å opplyse om slik kontroll har funnet sted og innholdet av kontrollen.
Når det gjelder postkontroll, uttaler retten:
«Hverken loven eller forskriften sier noe om underretning eller annen informasjon til de berørte om bruken av tvangsmiddelet. Reglene inneholder heller ikke noe om adgangen til å gjøre bruk av opplysninger fra postkontrollen som bevis. Dette må etter lagmannsrettens syn føre til at advokat(en)...i egenskap av offentlig forsvarer, i utgangspunktet har innsynsrett i dokumenter vedrørende postkontrollen.»
Forsvareren ble imidlertid pålagt taushetsplikt med hensyn til å opplyse om slik kontroll har funnet sted.
Som det vil fremgå av det ovennevnte gjelder det ved innsyn etter straffeprosessloven § 242 en begrensning i hvilke dokumenter det kan gis innsyn i. Et innsyn vil ikke bli gitt i overvåkingspolitiets registre og kildeopplysninger, metodebruk, personopplysninger om andre mistenkte og personopplysninger om tjenestemenn skal skjermes. Men det som er sentralt i denne sammenheng, er nettopp at et slikt innsyn er begrenset til siktedes forsvarer. Siktede selv vil ikke bli gitt innsyn i graderte dokumenter. Siktedes forsvarer vil også være avhengig av å være sikkerhetsklarert for faktisk å få innsyn i graderte dokumenter.
Ved en avsluttet etterforsking er det straffeprosessloven § 28 som regulerer retten til innsyn for saker som er avsluttet av retten, og påtaleinstruksen kap. 4 for saker som er avsluttet av påtalemyndigheten.
Innsyn kan begjæres av fornærmede eller «enhver annen som det har rettslig interesse for», jf straffeprosessloven § 28 og påtaleinstruksen § 4-1 Det skal i begjæringen om innsyn opplyses hva de aktuelle dokumentene skal brukes til, jf påtaleinstruksen § 4-4.
Rettslig interesse vil foreligge i de tilfeller hvor f.eks mulige dokumenter skal danne grunnlag for en vurdering av om et erstatningssøksmål skal reises mot staten.
Innsyn skal nektes
«når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift, eller når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli benyttet på urettmessig vis», jf straffeprosessloven § 28 annet ledd og påtaleinstruksen § 4-1 tredje ledd.
Selv om opplysningene ble ansett å være av en slik art at det ville kunne true rikets sikkerhet om de ble kjent på den tiden en eventuell avlytting fant sted, kan det tenkes at de samme hensyn ikke kan gjøres gjeldende på tidspunktet for vurdering av innsyn.
Påtaleinstruksen § 4-1 hjemler imidlertid kun en rett til innsyn i «dokumenter» i en avsluttet straffesak, jf. straffeprosessloven § 242 og forståelsen av «sakens dokumenter», noe som ikke omfatter enhver registrert opplysning hos overvåkingspolitiet. Se ovenfor.
Selv om aktuelle dokumenter avgraderes, vil opplysningene i dokumentene i utgangspunktet være undergitt taushetsplikt. Det følger av straffeprosessloven §§ 61 a flg og politiloven § 24 at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for politiet er underlagt taushetsplikt.
For behandling av straffesaker gjelder straffeprosesslovens regler. Taushetplikten etter straffeprosessloven er imidlertid ikke til hinder for innsyn i de tilfeller hvor krav som følger av straffeprosessloven § 28 og påtaleinstruksen kap. 4 er oppfylt, da det følger av straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 7 at taushetsplikten viker når dette har hjemmel i lov eller i særskilt instruks fastsatt av Kongen.
For politiets øvrige virksomhet gjelder strafferegistreringsloven § 8 (lov om strafferegistrering av 11. juni 1971 nr. 52) vedrørende de registre som er hjemlet i denne loven, og forøvrig forvaltningsloven §§ 13 - 13 f, jf politiloven § 24. Taushetsplikt etter forvatningsloven vil ikke være til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter, jf. forvaltningslovens § 13 b første ledd nr. 1, medmindre opplysningene kan skade politiets arbeid om de blir gjort kjent, jf politilovens § 24 tredje ledd. Det er imidlertid noe usikkert hvor langt partsbegrepet kan strekkes i forhold til personer som er registret av overvåkingspolitiet, og disse eventuelt ikke kan sies å tilfredstille kravene til en etterforskingssak eller forebyggingssak.
Etter politiloven § 24 annet ledd vil det også være adgang til å unnta opplysninger om politiets metoder når slik informasjon er «nødvendig å holde hemmelig». En slik vurdering må imidlertid tas ut fra situasjonen på vurderingstidspunktet.
For taushetsplikt etter strafferegistreringsloven gjelder ikke unntaket i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1.
Overvåkingsinstruksen har i § 6 en regel som sier at tjenestemenn
«skal...iaktta streng taushet om hva han erfarer i tjenesten».
På samme måte sier kontrolloven av 1915 (lov om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler av 24. juni 1915 nr. 5) i § 2 at de
«tjenestemænd eller andre ansatte som medvirker i kontrollen, plikter at bevare taushet, om hvad de derigjennom maate erfare.»
Overvåkingsinstruksen og kontrolloven vil derfor være til hinder for å kunne gi innsyn i dokumenter etter en generell innsynsordning.
Departementet vil i tillegg til de rettskilder som nevnes av professor Graver supplere med at lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten av 3. februar 1995 nr. 7 også omhandler spørsmål om innsyn og avgradering av dokumenter.
I forbindelse med Stortingets kontrollutvalgs klagebehandling sies det i § 8 nr. 1:
«Uttalelser til klager skal være ugraderte. Opplysning om noen har vært gjenstand for overvåkingsvirksomhet eller ikke, anses som gradert hvis ikke annet blir bestemt.»
Av forarbeidene til loven fremgår det at opplysning om noen har vært gjenstand for overvåkingsvirksomhet på generelt grunnlag er å betrakte som en gradert opplysning. Skaugekommisjonen uttaler i NOU 1994: 4 Kontrollen med de «hemmelige tjenester» på side 52:
«Som kjent er den blotte og bare opplysning om at en person har vært overvåket gradert i seg selv. Ved klage til regjeringens kontrollutvalg har man av den grunn hittil ansett seg tvunget til bare å opplyse om klagen har gitt grunnlag for kritikk eller ikke. Justisdepartementet mener denne regel bør beholdes, jfr. St. meld. nr. 39 s. 43 sp. 2, og har forsåvidt gått i mot Fostervoll-utvalget (vedlegg 2 til meldingen). Justiskomiteens flertall var av samme oppfatning som departementet, se Innst. S. nr. 246 s. 18 sp. 2. Kommisjonen går for sin del ikke nærmere inn på spørsmålet og legger det inntatte standpunkt til grunn. Følgelig blir det nedfelt i lovutkastet at det er en gradert opplysning om overvåking eller registrering har funnet sted eller ikke.»
Som det fremgår av det ovennevnte anser kommisjonen at «overvåkingsvirksomhet» ikke bare omfatter overvåking som metode, men også hvorvidt vedkommende er registrert.
Bestemmelsen retter seg kun mot Stortingets kontrollutvalgs virksomhet. Men prinsippene som er nedfelt i loven er i kommisjonens innstilling vurdert på et generelt grunnlag, slik at det er naturlig å slutte at prinsippene også må gjelde for annen virksomhet hvor spørsmål om innsyn kan være aktuelt, f.eks ved en klage rettet til og behandlet av Justisdepartementet.
Det kan unntaksvis være aktuelt å avgradere dokumenter for at den registrerte skal kunne få nødvendig informasjon. Skaugekommisjonen uttaler i NOU 1994: 4 Kontrollen med de «hemmelige tjenester» på side 52:
«I meldingen (St. meld. nr. 39 1992-93 - Om overvåkingstjenesten) har Justisdepartementet pekt på at det i enkelte tilfeller kan være et så sterkt behov for å gi klageren en nærmere oppklaring av hva som har funnet sted, at prinsippet om at uttalelsene til klagerne ikke skal grunngis må vike. Departementet tenker seg da at avgjørelsen om det ikke skal tas av regjeringens kontrollutvalg, men av departementet selv. Etter kommisjonens syn kan det ikke bli annerledes med uttalelser fra et stortingsoppnevnt kontrollutvalg. Om nærmere opplysninger skal gis til klager blir et spørsmål om avgradering. Prinsippet om at avgradering foretas av graderingsmyndigheten må derfor følges også i slike tilfeller.»
De ovennevnte forhold er ikke spesielt omtalt i de øvrige forarbeidene til loven.
For å kunne gi innsyn må det altså foretas en beslutning om avgradering. Hovedregelen etter sikkerhetsinstruksen er at «Et dokument kan bare nedgraderes av den etat som har foretatt graderingen», jf. sikkerhetsinstruksen § 4 pkt. 4. Som et utgangspunkt må da en slik avgradering foretas av overvåkingspolitiet. I de utfyllende bestemmelsene til sikkerhetsinstruksen § 4 sies det imidlertid i pkt. 20:
«Overordnet institusjon kan omgjøre den underordnede institusjonens avgjørelse eller gi instruksjon om at omgradering kan skje. Dersom overordnet myndighet omgraderer, må melding om dette sendes utsteder av dokumentet med på bud om å foreta videre underretning til alle mottakere av dokumentet.»
Dokumenter fra politiets overvåkingstjeneste er unntatt regelen i sikkerhetsinstruken fra automatisk avgradering, jf. sikkerhetsinstruksen § 4 a.
Det skulle etter dette være klart at overordnet myndighet kan overprøve overvåkingspolitiets vurdering av et graderingsspørsmål. Overordnet myndighet i forebyggende saker er Justisdepartementet. Overordnet myndighet i påtalemyndigheten er riksadvokaten, jf, straffeprosessloven § 56 annet ledd, jf. § 58. Bare Kongen i statsråd kan gi riksadvokaten direktiver om utøvelsen av hans verv. Det blir da et spørsmål om avgradering av et dokument anses som en utøvelse av riksadvokatens verv. Spørsmålet om avgradering kan ikke ses på som en direkte inngripen i en etterforsking, på den annen side kan avgradering av et dokument gjøre at en etterforsking ikke lenger kan finne sted. Forarbeidene synes å ha lagt til grunn at spørsmålet om avgradering skal tas av departementet.
Prinsippet om av- eller nedgradering er også nedfelt i lov om kontroll med etterretnings, - overvåkings- og sikkerhetstjenesten § 9 tredje ledd hvor forholdet tas opp generelt i forhold til alle uttalelser fra utvalget - ikke bare uttalelser til klager - og meldinger:
«Hvis utvalget er i tvil om graderingen av opplysninger i uttalelser eller meldinger, eller mener at av- eller nedgradering bør skje, forelegger det spørsmålet for vedkommende etat eller departement. Forvaltningens avgjørelse er bindende for utvalget.»
Det foreligger altså en mulighet etter dagens regelverk til å gi innsyn i dokumenter som er gradert, hvis det er et sterkt behov for å gi den som anmoder om innsyn tilgang til de opplysninger som er registrert om vedkommende. Dette vil bl.a. i visse tilfeller kunne være aktuelt hvis vedkommende pretenderer å ha et erstatningskrav mot staten.
Etter loven skal opplysning gis i skriv fra klageorganet. Opplysningene må også kunne gis som vedlegg til et slikt skriv, ved kopi av de aktuelle dokumenter.
Prinsippene i bestemmelsen åpner for at det i svært begrensede tilfeller kan gis innsyn i dokumenter eller opplysninger i dokumenter i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Bestemmelsen åpner imidlertid ikke for en generell rett til innsyn etter visse vilkår som formålet med en begrenset innsynsordning tilsier.