Til kapittel I. Rett til innsyn og erstatning

Kapitlet har bestemmelser om hvem som kan få rett til innsyn og erstatning, og hvilke dokumenter det kan gis innsyn i.

Til § 1 Rett til innsyn

Det vises til kap. 4, 7.3, 7.5.1 og 7.9.

Retten til innsyn er avgrenset til norsk borger eller person hjemmehørende i Norge, jf. første ledd. Med norsk borger menes norsk statsborger, jf. lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 nr. 3. Med person hjemmehørende i Norge menes personer som for det første ville ha kunnet fått norsk statsborgerskap om de hadde søkt. Dette vil f. eks. være personer som har bodd i Norge i lang tid, men som har beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap. Det vil også kunne være personer som i lengre tid har bodd i Norge uten å tilfredstille vilkårene til norsk statsborgerskap, men likevel må anses å ha en nær tilknytning til Norge. Departementet vil imidlertid presisere at dette ikke omfatter utenlandsk personell ved ambasadene eller utenlandsk personell tilknyttet utenlandske bedrifter med kontorer i Norge. I forbindelse med vurderingen av «hjemmehørende» bør det særlig legges vekt på familieforhold og arbeidsforhold.

Det gis en rett til innsyn i opplysninger om en selv i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Man kan ikke søke om innsyn i opplysninger om andre.

Det er imidlertid gjort unntak for nærstående til avdøde når det finnes rimelig etter en samlet vurdering, jf. annet ledd.Med nærstående menes nære familiemedlemmer som ektefelle eller samboer, barn og barnebarn av avdøde. På samme måte må forstås foreldre av den avdøde.

Departementet legger til grunn at det skal mye til før det åpnes for et slikt innsyn. Ved vurderingen må det legges vekt på at det ville bli ansett som urimelig at slik søknad ikke ble mottatt og behandlet. Som eksempel kan nevnes at den avdødes mulige «sak» er omtalt i media. Dette må også sees i forhold til en mulig erstatningssøknad og den avdødes ettermæle.

Partier eller organisasjoner gis ikke en rett til innsyn. Det vil kun være det enkelte medlem som kan få et slikt innsyn.

Det åpnes for innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Overvåkingspolitiets arkiver består i dag av tre deler. Et personsakarkiv som igjen består av overvåkingssaker og observasjonsaker, et personkontrollarkiv og et emnearkiv. I tillegg føres det en postjournal hvor inngående og utgående post blir journalført. Det er utarbeidet et sentralt edb-register ved overvåkingssentralen. I tillegg har enkelte politidistrikt egne data- eller manuelt førte registre og arkiv. For en nærmere redegjørelse vises det til kap. 4 foran.

Det følger av første ledd første punktum at hovedregelen er fullt innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Første ledd annet punktum avgrenser imidlertid innsynsretten for dokumenter eller opplysninger i dokumenter som er registrert etter ikrafttreden av overvåkingsinstruksen av 1977, 25. november 1977. Innsynsretten er etter dette tidspunkt avgrenset til dokumenter eller opplysninger i dokumenter hvor innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lovbestemmelser, forskrift eller instruks.

På samme måte etter dette tidspunkt har vedkommende rett til innsyn hvor det er iverksatt telefonkontroll med rettens beslutning, men hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta kontrollen forelå. Behandlingsorganet skal kun vurdere muligheten av å åpne for innsyn på bakgrunn av de tilgjengelige dokumentene. Det skal ikke foretas en vurdering av om kontrollen var lovlig. Det vises forøvrig til kap. 7.3.6.3.

Begrepet «registreringen» viser til kriterier for når en opplysning er å anses som nedtegnet og gjenfinnbar i overvåkingspolitiets arkiver og registre i henhold til gjeldende overvåkingsinstruks. Det må skilles mellom spørsmålet om når en opplysning er å anse som registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre, og spørsmålet om når en opplysning etter den til enhver tid gjeldende instruks kan registreres.

Med opplysninger brukt uten hjemmel, mener departementet at dette vilkåret vil ha selvstendig betydning for opplysninger som det fortrinnsvis etter instruksen ikke var hjemmel til å gi videre med bakgrunn i taushetsplikten, se foran under kap. 7.3.5.

Begrepet «innhentingen» henspiller på hvilke metoder opplysningen er innhentet ved, f.eks ved telefonkontroll, postkontroll eller spaning.

Overvåkingspolitiet har definert en type saker som overvåkingssaker. Dette begrepet relaterer seg til de saker som tilfredstiller kriteriene til overvåkingssak i henhold til arkivering i personsakarkivet, se kap. 4.3. foran.

Det skal gis innsyn i ethvert dokument som oppfyller vilkårene for innsyn og som er søkbare i overvåkingspolitiets arkiver og registre.

Med søkbare menes for det første at dokumentet er gjenfinnbart. Med gjenfinnbart dokument eller opplysning mener departementet både elektronisk gjennfinnbar ved at det henvises til navn eller emner fra dataregistre, eller manuelt gjenfinnbar ved at det henvises fra manuelle registre, eller at det er forholdsvis enkelt å finne navn eller emner ved manuelt søk i arkivet.

En registrering i overvåkingsinstruksens forstand vil være enhver opplysning som fremkommer av rapporter, notater o.a. selv om den ikke er direkte gjenfinnbar. Dette er ikke avgrenset til personopplysninger. Avisartikler og annen dokumentasjon fra såkalte åpne kilder som er vurdert som relevante etter overvåkingsinstruksen § 5, jf. §§ 1 og 3, og som klippes ut eller kopieres for oppbevaring i overvåkingspolitiets ulike saksmapper, vil også måtte antas å være registrert såfremt de er gjenfinnbare. De personer som måtte være omtalt i artiklene må anses å være registrert såfremt de er gjenfinnbare og det var vedkommende person som var grunnlaget for relevansvurderingen etter overvåkingsinstruksen vedrørende å legge den inn i saksmappen, enten selvstendig eller som tillegg til innholdet av artikkelen. Dette med bakgrunn i det som er bestemt i overvåkingsinstruksen § 5 annet ledd første setning om at alle opplysninger som er brukt eller antas å ville bli brukt som ledd i en tjenestehandling skal registreres. Dette trenger imidlertid ikke tilsi at en opplysning om en person nødvendigvis er ufordelaktig om vedkommende.

I denne lovs sammenheng vil det imidlertid være søkbare opplysninger om den enkelte person som skal vurderes med hensyn til lovlighet og instruksmessighet.

Departementet er av den oppfatning at ikke alt som finnes av nedtegnede opplysninger i overvåkingspolitiet vil være søkegrunnlag. Arbeidsnotater utarbeidet av den enkelte tjenestemann for vedkommendes bruk under det forberedende arbeidet, forutsettes ikke å være en del av overvåkingspolitiets arkiver eller registre. Slike opplysninger vil følgelig ikke være registrerte opplysninger i overvåkingsinstruksens forstand, med mindre de gjøres tilgjengelige for de øvrige tjenestemennene, ved f.eks å legges inn på fellesområdet på en PC, eller ordnes i en ringperm som plasseres på et fellesområde til felles avbenyttelse. Det presiseres at alle utarbeidede rapporter og notater som den enkelte tjenestemann har levert fra seg skal jornalføres, og vil følgelig være en del av de søkbare dokumentene.

Det følger av fjerde ledd første punktum at med dokument menes ikke bare opplysninger lagret på papir som tekst og bilde, men også opplysninger lagret ved elektroniske hjelpemidler.

De spesielle vilkårene for innsyn må vurderes ut fra det regelverket som var gjeldende på det tidspunktet innhentingen, registreringen eller bruken fant sted. For en gjennomgang av de aktuelle instrukser vises det til kap. 7.3.4 og 7.3.5. Vedrørende metoder vises det til kap. 7.3.3.2 til kap. 7.3.4.

For forståelsen av hvilke opplysninger som er instruksstridig registrert, må det legges vekt på hvilke opplysninger som kan registreres og skal arkiveres. Dette framgår av gjeldende overvåkingsinstruks §§ 5 og 4 annet ledd, jf. §§ 1 og 3.

Overvåkingsinstruksen § 5 annet ledd første punktum sier at

«Alle opplysninger som er brukt eller antas å ville bli brukt som ledd i en tjenestehandling skal registreres, uavhengig av hvorledes opplysningen er kommet til Overvåkingstjenestens kunnskap.»

Dette vil både omfatte etterforskingssaker som følger bestemmelsene i straffeprosessloven og forebyggende saker som følger bestemmelsene i overvåkingsinstruksen. For etterforskingssaker vil straffeprosessloven § 224, jf. § 226 være styrende for når etterforsking kan iverksettes. Etterforsking kan bl.a. iverksettes «når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.» Riksadvokaten har i sin rapport av 29.4.97 «Riksadvokatens gjennomgang av overvåkingstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysninger fra Stasiarkivene», lagt til grunn at det ved vurderingen av om det kan iverksettes en etterforsking, for det første, skal legges vekt på en sannsynlighetsvurdering, dvs hvor sannsynlig det er at et straffbart forhold har funnet sted. For det andre skal det foretas en proposjonalitetsvurdering, hvordan står etterforskingen seg i forhold til den eventuelle straffbare handlingen. Men registreringen i overvåkingspolitiets arkiver og registre vil følge av overvåkingsinstruksens bestemmelser, uavhengig av straffeprosesslovens regler for når en etterforsking kan igangsettes.

For forebyggende saker vil det måtte være overvåkingsinstruksen § 5, jf. §§ 1 og 3 som må være styrende, både for iverksettelse og registrering. Det må på den ene side skilles mellom hva som anses å være relevant opplysning å innhente og hva som anses saklig å oppbevare som ledd i en tjenestehandling, jf. instruksen § 5 annet ledd. På den annen side må det skilles mellom hva som anses for å være irrelevant informasjon å innhente og hva som anses å være usaklig informasjon å oppbevare. Relevansvurderingen for innhentet informasjon må foretas på innhentingstidspunktet, mens saklighetsvurderingen må foretas etter at informasjonen er innhentet men før den registreres. Anses informasjonen for å være irrelevant skal den ikke innhentes. Passivt mottatt informasjon må vurderes både med hensyn til relevans og saklighet. Irrelevant/usaklig informasjon skal makuleres med en gang.

Etter instruksen av 1994 skal opplysninger i forbindelse med en sak, etterforskingssak eller forebyggende sak, arkiveres på saken i personsaksarkivet, jf. § 5 annet ledd strekpunkt 1. Øvrige relevante opplysninger arkiveres i emnearkivet, jf. § 5 annet ledd strekpunkt 2.

Opplysninger som ikke er relevant for overvåkingspolitiet, men som antas å være av interesse for det øvrige politi, registreres og oversendes dette, jf. § 5 annet ledd strekpunkt 3.

All annen informasjon skal straks makuleres, jf. § 5 annet ledd strekpunkt 4, dvs umiddelbart etter saklighetsvurderingen.

Opplysninger om politisk tilhørighet skal ikke i seg selv være grunnlag for registrering. Dette ble uttrykt allerede i St.meld. nr. 89 (1969-70) Om innstillingen fra utvalget til å vurdere forskjellige sider ved den forebyggende sikkerhetstjeneste, se side 19, og står nå i overvåkingsinstruksen § 4 annet ledd, som lyder:

«Medlemskap i politisk eller annen lovlig organisasjon eller virksomhet gir ikke grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger.»

Bestemmelsen ble første gang tatt inn i overvåkingsinstruksen av 1977. Imidlertid ble prinsippet nedfelt i rundskriv 2/70 Registrering/Overvåkingsobjekt, datert 1.10.70, fra overvåkingsentralen, jf. rundskrivets pkt. 2.

Vekten ved vurderingen av § 4 annet ledd må legges på ordet «grunnlag». Grunnlaget må være mer enn tilknytning til politisk organisasjon. Dette er et utslag av at det i utgangspunktet er organisasjonsfrihet i Norge.

Registrering og bruk av innhentingsmetode, må ses i sammenheng med de oppgaver tjenesten er satt til å utføre. Det skal ved vurderingen legges vekt på den til enhver tid gjeldende instruks.

Det fremgår av overvåkingsinstruksen av 1994 og tidligere instrukser hvilke oppgaver tjenesten skal utføre. Se nærmere om oppgavene under kap. 7.3.4 foran. For å kunne utføre denne tjenesten kan overvåkingspolitiet benytte seg av ordinære politifaglige metoder som bruk av åpne kilder, samtaler, vitneavhør og spaning, herunder fotografering og video og den særlige spaningsmetoden teknisk sporing. I tillegg kan påtalemyndigheten benytte de alminnelige tvangsmidlene pågripelse og fengsling, ransaking og beslag, og det særlige tvangsmiddelet telefonkontroll.

Skillet mellom forebyggende virksomhet og etterforsking har betydning for hvilke metoder som kan anvendes. På den ene siden er det klart at tjenestens generelle analysevirksomhet er av forebyggende karakter. Dette omfatter innhenting av opplysninger om utenlandske regimer, terrororganisasjoner o.a. til bruk for strategisk planlegging og analyser av det til enhver tid gjeldende trusselbilde. På den annen side vil bruk av telefonkontroll som metode tilsi at det er innledet en etterforsking mot vedkommende.

Selv om en person har blitt instruksmessig registrert, kan det i ettertid tenkes at registreringen ikke lenger er i samsvar med instruksen, fordi informasjonen har blitt av en slik karakter at den skulle vært makulert i henhold til instruksens krav om dette. Dette kan enten skje ved at det blir gitt et nytt regelverk som ikke hjemler den form for registrering som tidligere har vært tillatt, eller at informasjonen over tid ikke lenger kan sies å oppfylle de krav til saklighet som tilsier fortsatt registrering.

Informasjon som er instruksmessig registrert, men som senere skulle ha vært makulert, kan imidlertid ikke bedømmes som instruksstridig på samme måte som informasjon som i utgangspunktet ikke skulle ha vært registrert. For det første vil det alltid være en glidende overgang mellom instruksmessig og instruksstridig. For det andre var det først ved instruksen av 1977 man fikk en klar regel om at

«Arkivet må stadig kritisk gjennomgås med sikte på sanering og makulering av uaktuelle overvåkingssaker.» Jf. § 5 annet ledd.

Tilsvarende bestemmelse er også gitt i instruksen av 1994, jf. § 5 tredje ledd.

Informasjon som er instruksmessig registrert, men som senere skulle vært makulert etter instruksen av 1977 eller instruksen av 1994, vil etter departementets mening kun regnes som instruksstridig i de tilfeller hvor informasjonen er brukt i strid med instruksen, dvs enten gitt videre eller brukt av tjenesten selv som instruksstridig vurderingsgrunnlag. Informasjon som kun passivt har ligget i arkivene eller vært nedtegnet i registrene, vil ikke regnes som instruksstridige, såfremt de var instruksmessige på registreringstidspunktet.

Informasjon som er instruksmessig registert, men brukt i strid med instruksen vil også uavhengig av et spørsmål om makulering omfattes av innsynsretten etter § 1.

En iverksatt telefonkontroll som i utgangspunktet er lovlig, kan etter som tiden går bli vurdert som ikke lenger hjemlet i kontrolloven. En lovlig telefonkontroll kan da gå over til å bli en ulovlig telefonkontroll. Dette kan enten være ved at kontrollen fortsetter ut over den varighet som domstolen har satt, eller ved at kravet til mistanke ikke lenger er tilstede. Politiet plikter da straks å avslutte kontrollen.

Hvis tjenesten fortsetter kontrollen etter at tillatelsen for kontrollen er utløpt, må dette anses som ulovlig telefonkontroll. Innsyn må her gis i de opplysninger som er nedtegnet etter at telefonkontrollen ble ulovlig. I de tilfeller hvor kontrollen faktisk er avsluttet fra tjenestens side, men telefonen faktisk ikke er koblet fra, vil dette som et utgangspunkt ikke være ulovlig telefonkontroll, i og med at kontrollen faktisk ikke har funnet sted. Men departementet vil presisere at det forholdvis fort vil gå over til å bli ulovlig telefonkontroll selv om det kun vil foreligge en mulighet for kontroll.

For avlytting som blir foretatt innenfor det tidsrom som er gitt ved domstolens beslutning, men hvor kravet til mistanke ikke lenger er til stede, vil avlyttingen anses som ulovlig ved det tidspunktet da politiet skulle ha avsluttet kontrollen. Departementet er av den oppfatning at det vil være vanskelig å trekke grenser her.

Overskuddsinformasjon fra telefonkontroll som skulle vært makulert etter forskrift til kontrolloven § 3, men som er registrert, må vurderes etter to forhold. Både med hensyn til om registreringen er instruksmessig og om informasjonen er innhentet på en lovlig måte. Det kan godt tenkes at informasjonen er instruksmessig registrert fordi den er saklig å oppbevare i henhold til overvåkingsinstruksen, men at informasjonen skulle vært makulert fordi den ikke er lovlig å oppbevare i forhold til kontrolloven, dvs at den er innhentet på en ulovlig måte.

Innsynsretten er etter tredje ledd begrenset til dokumenter som er registrert i perioden 8. mai 1945 til 8. mai 1996. Avgrensningen bakover i tid er satt til dokumenter registrert etter frigjøringen 8. mai 1945. Avgrensningen forover i tid er satt til den dato hvor Stortinget besluttet Lund-kommisjonens rapport avgradert.

Med «dokumenter som er registrert» menes det enkelte dokument. For personsaker som er opprettet før 8. mai 1996 vil retten til innsyn kun omfatte de dokumenter som er registrert før 8. mai 1996. Dokumenter som er registrert på «saken» etter dette tidspunkt vil ikke omfattes av innsynsretten. På samme måte må forstås dokumenter som er registrert på «saken» før 8. mai 1945.

Søknad om innsyn må sendes behandlingsorganet innen 3 år etter at loven er trådt i kraft, femte ledd, jf. kap. II og III.

Det vil kun være retten til å søke om innsyn som må benyttes innen utløpet av tre-års fristen. Retten til å søke om erstatning og klage på søknad om innsyn eller søknad om erstatning, vil følge de foreslåtte bestemmelser om at slik søknad/klage må fremsettes innen 3 respektive 2 måneder etter mottakelse av melding fra behandlingsorganet.

Til § 2 Unntak fra innsynsretten

Det vises til kap. 7.3.7.

Enkelte typer av opplysninger vil være beskyttelsesverdige på grunn av overvåkingstjenestens oppgaver.

Det følger av første ledd at det ikke skal gis innsyn i et dokument eller opplysning i et dokument, såfremt et slikt innsyn kan skade Norges forhold til fremmed stat. Dette kan f.eks. gjelde hvis det er foretatt telefonkontroll av en fremmed representasjon og dette fremkommer av et aktuelt dokument. Det skal heller ikke gis innsyn når det av sikkerhetsmessige hensyn ikke er berettiget at slikt innsyn gis. Dette betyr at det ikke skal gis innsyn når det vil kunne skade overvåkingspolitiets arbeid med å forebygge og etterforske lovbrudd som nevnt i overvåkingsinstruksen § 1. Det må verken gis opplysninger om virksomhet rettet mot personer eller miljøer/institusjoner hvor anslag vil være en fare for rikets sikkerhet, eller gis opplysninger om virksomhet rettet mot personer eller miljøer/institusjoner hvor det ville måtte sies å være en sikkerhetsmessig trussel mot disse personer eller miljøer/institusjoner om slike opplysninger ble gitt innsyn i. Eksempler på det siste kan være trossamfunn, innvandrergrupper, flyktningemottak o.l.

Det følger videre av første ledd at det ikke skal gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokumenter hvor slikt innsyn må unntas av personvernmessige hensyn. Sammenholdt med de spesielle unntak som er gitt i annet ledd, er dette særlig ment for å kunne unnta navn på personer som er omtalt i det samme dokument. Dette vil f. eks. være andre personer som tjenesten følger med på. På samme måte stiller det seg ved navn som er nedtegnet, men hvor vedkommende person ikke i seg selv er av interesse for tjenesten. Dette kan være private relasjoner som kjærester eller samboere o.a.

Det følger videre at det ikke skal gis innsyn i opplysninger i dokumenter som oppgir kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet.

Overvåkingspolitiet benytter seg i stor utstrekning av opplysninger fra kilder i sitt arbeid. Dette kan være opplysninger fra samarbeidende tjenester, se nedenfor, eller enkeltpersoner med kontakt eller tilknytning til de miljøer/personer tjenesten arbeider opp mot. Det kan også være tilfeldige enkeltpersoner som har rapportert hendelser til politiet.

Opplysninger fra kilder vil ofte være opplysninger som er gitt under den forutsetning at kilden for opplysningen ikke skulle røpes. Det skal alltid nektes innsyn i opplysninger som kan tilkjennegi kilden.

I den grad navn på tjenestemenn fremgår av et dokument skal det ikke gis innsyn i en slik opplysning. Slikt innsyn vil kunne være av skade for både tjenesten og den enkelte tjenestemann. Blir navn på tjenestemenn kjent, vil det for det første kunne innebære en trussel mot tjenestemannen som person, all den tid visse miljøer som overvåkingspolitiets tjenestemenn følger med på er av en voldelig karakter. For det andre vil det kunne skade overvåkingspolitiets arbeid både i forebyggende og eventuelt i etterforskingsøyemed. Dette kan f.eks gjelde for personer som spaner på et aktuelt miljø. I alle tilfeller kan det tenkes å ville være en belastning for den enkelte tjenestemann at hans eller hennes navn ble gjort kjent. På samme måte skal navn på dommere i telefonkontrollsaker unntas fra innsyn.

Det skal ikke gis innsyn i opplysninger som kan skade forholdet til samarbeidende tjenester. Utveksling av informasjon mellom de respektive tjenester er basert på en felles forståelse av at dette er informasjon som ikke skal gis videre. Dette vil ofte fremkomme direkte av dokumentet ved at det er tatt inn en setning om at opplysningen kun er gitt til bruk for den respektive tjeneste. Opplysningen vil da både være gitt og mottatt under denne forutsetning.

Opplysninger fra samarbeidende tjenester vil enten kunne karaktiseres som opplysninger fra kilder eller som metodebruk, eventuelt unntas av sikkerhetsmessige hensyn. Opplysningen må på bakgrunn av sin spesielle karakter vurderes særskilt ved søknadsbehandlingen, både med hensyn til hvor den kommer fra (kilde og innhentingsmetode) og med hensyn til innholdet.

Det bør som en hovedregel ikke informeres om at opplysningen kommer fra en samarbeidende tjeneste. Det kan opplyses på et generelt grunnlag at opplysningen kommer fra en kilde, uten at dette blir nærmere definert.

Når det gjelder opplysningens innhold, er departementet av den oppfatning at det vanskelig kan settes opp en absolutt regel om at slikt innsyn ikke skal gis. Innsyn bør i alle tilfeller kunne gis i de tilfeller hvor opplysningen er av generell karakter. På den annen side bør det som hovedregel ikke gis innsyn i de tilfeller hvor dette kan skade tjenesten.

Det skal ikke gis innsyn i opplysninger om metoder når dette kan skade overvåkingstjenestens mulighet til å utføre sine pålagte oppgaver, medmindre dokumentet er innhentet uten den nødvendige hjemmel.

Isolert sett kan en opplysning om den enkelte metode overvåkingspolitiet benytter i mange tilfeller ikke ses å være av en slik karakter at nektelse av innsyn om metoden skulle være berettiget. Helt klart er det imidlertid at i de tilfeller hvor det nettopp er metoden for innhentingen som er uhjemlet, skal det gis opplysning om den metoden som er benyttet.

Imidlertid kan opplysninger om metoden dokumentet eller opplysningen ble innhentet ved, berettige unntak fra innsyn. Dette kan blant annet være i tilfeller der de miljøer tjenesten er satt til å følge med på, ved innsyn vil kunne få en oversikt over ikke bare på generelt grunnlag hvilke metoder tjenesten bruker for å følge med dem, men i enkelte tilfeller også konkret informasjon om hvilken metode den enkelte opplysning er innhentet med. Dette vil kunne gjøre at det aktuelle miljøet kan innrette sin virksomhet alt etter de metoder overvåkingspolitiet bruker for å følge med på deres virksomhet, enten i forebyggende øyemed eller i en aktuell etterforskingssak.

Det skal gis innsyn i et dokument som er omfattet av innsynsretten i § 1 sålangt opplysninger som nevnt ovenfor kan skjermes fra innsyn, jf. siste ledd. I mange tilfeller vil opplysningen være av en slik art at selv om navn eller andre opplysninger blir utelatt ved innsyn, vil opplysningen kunne spores tilbake til kilden. Opplysningen må da gis i en slik form at dette ikke vil være mulig. Større deler av dokumentet må da utelates fra innsyn, og den faktiske skjermingen må foretas på en slik måte at opplysningen ikke er mulig å rekonstruere. Dette gjelder likevel ikke når en del det kan gis innsyn i, gir et åpenbart misvisende bilde av dokumentet eller registreringens innhold. I slike tilfeller kan dokumentet helt unntas fra innsyn. Innsynet er ment å gi søkeren et sant bilde av de opplysninger overvåkingspolitiet hadde om ham.

Til § 3 Rett til erstatning

Det vises til Kap. 7.4.

Det følger av første ledd at det er vilkår for å søke om erstatning at søkeren har fått melding fra behandlingsorganet om at vedkommende etter lovens vilkår er gitt innsyn i aktuelle dokumenter. I de tilfeller nærstående etter § 1 første ledd annet punktum er gitt innsyn, er det den det er gitt innsyn på vegne av, som må fylle lovens vilkår.

Ethvert innsyn, vil imidlertid ikke automatisk betinge en erstatning. Det må skilles mellom de som er gitt et generelt innsyn i dokumenter eller opplysninger i dokumenter registrert før 25. november 1977 og de som er gitt innsyn etter de spesielle vilkår etter dette tidspunkt, se kap. 7.3.6.4.2.

Såfremt det er gitt innsyn i dokumenter eller opplysninger i dokumenter før 25. november 1977, må den samme vurderingen som er lagt til grunn for innsyn etter dette tidspunkt foretas før spørmål om erstatning kan påbegynnes. Et spørsmål om erstatning vil alltid måtte foretas på bakgrunn av de spesielle vilkår for innsyn, selv om innsyn er gitt på et generelt grunnlag.

Overvåkingspolitiets virksomhet må i tillegg ha medført alvorlige skadevirkninger for vedkommede. Søkeren må i søknaden, se merknader til § 9, sannsynliggjøre slik skade. Det kreves ikke kvalifisert grad av sannsynlighet, det kreves kun at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende. For en nærmere redegjørelse av hva departementet legger i vilkåret «lidd alvorlig skade», vises det til merknader til § 10 Behandling av søknad om erstatning.

Andre personer som det måtte være innhentet, registrert eller brukt opplysninger om uten nødvendig hjemmel i gjeldende lovbestemmelser forskrift eller instruks, men som kun det er innhentet, registrert eller brukt opplysninger om uten nødvendig hjemmel i gjeldende lovbestemmelser forskrift eller instruks, som følge av «hovedpersonen», vil imidlertid etter omstendighetene i utgangspunktet ikke ha krav på erstatning. Som eksempel kan nevnes nærstående personer med felles telefon - f. eks. ektefeller/samboere/kjærester til «hovedpersonen» og eventuelle barn. Dette kan imidlertid vektlegges ved vurderingen av erstatningssummen, hvor innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skade skal vektlegges. Men hovedregelen er at det kun er den som kontrollen er rettet mot som vil ha krav på erstatning.

Ved avlytting av arbeidstelefoner vil også andre faste brukere av denne telefonen komme i tilsvarende stilling. Disse personene må eventuelt selv søke om erstatning. Det vil klart være en fordel ved en slik søknad om innsyn at det ble vist til de dokumenter som «hovedpersonen» er gitt innsyn i, såfremt disse er kjent. En utbetalt erstatningssum til «hovedpersonen» vil ikke frata andre retten til selv å søke om erstatning.

Personer som kun har ringt til en telefon som har vært avlyttet vil ikke ha krav på erstatning.

I de tilfeller hvor nærstående er gitt rett til innsyn etter § 1, vil denne overta den rett til erstatning såfremt vilkåret foreligger.

Se nedenfor under merknader til § 10 vedrørende fastsettelse av erstatningssummen. Departementet kan etter tredje ledd gi nærmere regler om utmålingen av erstatningen.

Til kapittel II. Behandlende myndigheter

Kapitlet har bestemmelser om oppnevnelse av et eget organ til å behandle søknader om innsyn og søknader om erstatning, samt ansettelse av et sekretariat til å forberede sakene for behandlingsorganet. I tillegg har kapitlet bestemmelser om oppnevnelse av en klagenemnd.

Til § 4 Behandlingsorgan

Det vises til kap. 7.5.3.

Kongen skal etter første ledd oppnevne et organ til å behandle søknad om innsyn og søknad om erstatning. Det skal oppnevnes én leder og to medlemmer, alle med personlig stedfortreder. Lederen bør være jurist, fortrinnsvis med dommererfaring.

Justisdepartementet skal etter annet ledd ansette et sekretariat med den nødvendige kompetanse til å forberede sakene for behandlingsorganet. I en slik forberedelse forutsetter departementet også at sekretariatet vil ha den nødvendige kompetanse til å foreta de nødvendige søk i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Departementet forutsetter at det i sekretariatet også vil inngå nødvendig kontorpersonell. Behandlingsorganets medlemmer bør om mulig, gis adgang til å øve innflytelse på ansettelsen av personer i sekretariatet.

Leder, medlemmene og andre som vil bli engasjert i arbeidet, forutsettes å være eller bli sikkerhetsklarert og autorisert for nødvendig beskyttelsesgrad for behandling av gradert materiale. De vil være underlagt sikkerhetsinstruksens regler, samt at de i henhold til forvaltningsloven pålegges taushet om opplysninger som de blir gjort kjent med i forbindelse med arbeidet.

Til § 5 Klagenemnd

Det vises til kap. 7.6.1.

Kongen skal oppnevne en klagenemnd til å behandle klage på søknad om innsyn og søknad om erstatning. Departementet forutsetter at klagenemnda kan leie inn kontorpersonell etter behov, eventuelt at slikt personell blir stilt til nemndas rådighet av departementet. Det skal oppnevnes én leder og to medlemmer, alle med personlig stedfortreder. Nemnda bør ledes av en dommer eller en jurist med dommererfaring.

Leder, medlemmene og andre som vil bli engasjert i arbeidet, forutsettes å være eller bli sikkerhetsklarert og autorisert for nødvendig beskyttelsesgrad for behandling av gradert materiale. De vil være underlagt sikkerhetsinstruksens regler, samt at de i henhold til forvaltningsloven pålegges taushet om opplysninger som de blir gjort kjent med i forbindelse med arbeidet.

Til kapittel III. Saksbehandling og klage

Kapitlet har bestemmelser om hva en søknad om innsyn og en søknad om erstatning skal inneholde. Kapitlet inneholder videre saksbehandlingsregler med hensyn til søknadsbehandlingen og erstatningsbehandlingen, og bestemmelser om retten til å påklage behandlingsorganets vedtak vedrørende søknad om innsyn og erstatning, samt saksbehandlingsregler for klagebehandlingen.

Til § 6 Forvaltningsloven

Forvaltningsloven har regler om saksbehandling, klage o.a. Loven gjelder «når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov», jf, § 1. Forvaltningslovens regler gis anvendelse med unntak av de særskilte regler om bl.a. saksbehandling og klage som følger av loven her.

Til § 7 Krav til søknad om innsyn

Det vises til kap. 7.5.2.1.

Det stilles i paragrafen krav til hva en søknad om innsyn må inneholde for å berettige behandling. Søknaden må etter første leddvære skriftlig og inneholde navn på søkeren, søkerens fødselsdato og søkerens bopelsadresse. I tillegg bør søknaden også inneholde søkerens fødselsnummer, noe som vil lette behandlingsorganets arbeid. Det må klart fremgå at vedkommende søker om innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre.

Det kreves ikke at søknaden begrunnes nærmere. Men en nærmere begrunnelse vil gjøre det lettere for behandlingsorganet å foreta søk i arkiver og registre hvor ikke navn eller fødselsdato er søkekriteriet.

Ved søknad fra nærstående, jf. første ledd annet punktum, må det begrunnes hvorfor vedkommende mener å ha en slik rett til innsyn. For det første må det nærstående forholdet til den aktuelle personen dokumenteres. For det andre må det opplyses hvorfor vedkommende er interessert i et slikt innsyn. Det kan f. eks. være for å rette opp ettermælet til den avdøde, se merknader til § 1 første ledd annen setning.

Det følger av § 1 femte leddat søknaden må fremsettes for behandlingsorganet innen utløpet av den perioden innsynsretten gjelder. Innsynsretten er begrenset til å gjelde 3 år fra lovens ikrafttreden.

Til § 8 Behandling av søknad om innsyn

Det vises til kap. 7.5.3.5.1.

Det er i første ledd gitt generelle bestemmelser om søknadsbehandlingen. Behandlingen forutsetter skriftlighet. Innkomne søknader skal behandles så raskt som mulig. Søkeren skal snarest skriftlig få beskjed om at søknaden er mottatt og om hvor lang tid det er forventet at behandlingen vil ta. Hvis innkomne søknader ikke inneholder de nødvendige krav til søknaden, skal søknaden såfremt navn og adresse er oppgitt, returneres til søkeren med krav om ytterligere utfylling av søknaden.

Behandlingsorganet skal etter annet ledd foreta søk i alle søkbare dokumenter i overvåkingspolitiets arkiver og registre basert på de opplysninger som blir gitt i søknaden, se merknader til § 7. Det er under merknadene til § 1 gitt en nærmere redegjørelse for hva departementet legger i søkbare dokumenter, samt hva departementet legger i begrepet dokument.

Behandlingsorganet må på bakgrunn av eventuelle funn av dokumenter etter annet ledd ta stilling til om søkeren oppfyller vilkårene for innsyn, jf. tredje ledd. Se nærmere om dette under merknader til §§ 1 og 2 ovenfor.

For dokumenter eller opplysninger i dokumenter som er registrert før 25. november 1977 vil dette kun innebære at behandlingsorganet må vurdere om unntakene i § 2 kan gjøres gjeldende.

Etter dette tidspunktet må behandlingsorganet vurdere om de spesielle vilkår for innsyn foreligger, og vurdere om det er berettiget å unnta enkelte dokumenter eller opplysninger i dokumenter fra innsynsretten. Se nærmere om unntak under merknader til § 2 ovenfor. Hvis behandlingsorganet kommer til at det bør gis innsyn, skal overvåkingspolitiet få uttale seg før endelig avgjørelse tas, jf. sjette ledd.

Alle dokumenter som det gis innsyn i, skal avgraderes av behandlingsorganet før et innsyn gis, jf. fjerde ledd.Forsvarssjefen vil kunne stå til disposisjon som rådgiver vedrørende avgradering av dokumenter i henhold til sikkerhetsinstruksen § 4 pkt 6.

Opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter annet regelverk, unntas fra taushetsplikten, såfremt dette er nødvendig for å kunne gis innsyn, jf. femte ledd. Se kap. 7.5.3.5.1.

Behandlingsorganet skal etter syvende ledd skriftlig gi søkeren en melding om avgjørelsen, med vedlegg av de aktuelle dokumenter. Det skal opplyses om muligheten for å påklage behandlingsorganets vedtak inn for klageorganet, med hensyn til de dokumenter og opplysninger det ikke gis innsyn i. Det må opplyses om at søksmålsadgangen om gyldigheten av vedtaket tapes hvis ikke avgjørelsen påklages, jf. tvistemålsloven § 435, jf. § 437.

Ved spørsmål om fristforlengelse viser departementet til forvaltninglovens regler, jf. forvaltningslovens § 31 (oversitting av klagefristen). Ved retting av søknad får forvaltningslovens § 31 tilsvarende anvendelse som ved oversitting av klagefristen. Forvaltningslovens regler om fristforlengelse får imidlertid kun reell betydning ved slutten av innsynpersioden, dvs når søkeren ikke kan rette søknaden innen utgangen av 3-års perioden. Behandlingsorganet kan imidlertid aldri avvise en søknad som er levert innen 3-års perioden, selv om fristen for å rette en forutgående søknad er oversittet.

Det skal etter niende ledd opplyses om muligheten til å søke om erstatning. Det følger forøvrig av § 9 siste ledd at slik søknad må fremsettes innen 3 måneder etter at søkeren mottok behandlingsorganets melding. Meldingen skal etter tiende ledd sendes rekommandert til søkeren. Følsomheten i dokumentene tilsier dette av personvernhensyn.

I de tilfeller hvor vedkommende fyller vilkårene for innsyn etter § 1, men hvor det er gjort helt unntak fra innsyn etter § 2, skal det alltid opplyses om at vedkommende er registrert men at øvrige opplysninger er unntatt fra innsyn etter § 2. Departementet antar at dette vil gjelde et svært begrenset antall saker, hvis overhodet noen.

I de tilfeller hvor vedkommende er berettiget registrert etter 25. november 1977, skal det kun opplyses at det ikke er hjemmel i innsynsloven for at innsyn blir gitt, jf. § 1.

I de tilfeller hvor vedkommende ikke er registrert skal det på samme måte kun opplyses om at loven ikke gir hjemmel for innsyn.

I de tilfeller hvor vedkommende er registrert etter 25. november 1977, men hvor det kun er registrert opplysninger i personkontrollsammenheng på vedkommende, skal det opplyses om at det kun er registrert opplysninger om vedkommende i personkontrollsammenheng. Det skal ikke gis et videre innsyn enn en slik bekreftelse, med mindre det nettopp er i personkontrollsaken det er opplysninger som er instruksstridig registrert eller brukt, eller innhentet uten den nødvendige hjemmel. Se forøvrig kap. 7.5.3.5.1 og departementets vurdering av hvilke tilbakemeldinger som kan gis til søkeren.

Til § 9 Krav til søknad om erstatning

Det vises til kap. 7.5.2.2.

En søknad om erstatning må etter første ledd, fremsettes skriftlig og inneholde vedkommendes navn, fødelsdato og bopelsadresse.

Det må på bakgrunn av en tidligere søknad om innsyn og behandlingsorganets vedtak om innsyn, sannsynliggjøres at overvåkingsspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende. Se merknader til § 10 vedrørende forståelsen av vilkåret «lidd alvorlig skade». For nærstående som er gitt innsyn etter § 1, vil det være den som det er gitt innsyn på vegne av, som må oppfylle vilkåret. Den nærstående vil således overta den rett som er gitt til den som har lidd skade.

Søkeren må sannsynliggjøre at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende. En slik sannsynliggjøring må skje ved henvisning til de dokumenter det er gitt innsyn i og de forhold søker faktisk mener har funnet sted som følge av overvåkingspolitiets virksomhet. De spesielle vilkår for innsyn må være utgangspunktet for en slik vurdering. Så langt skade kan dokumenteres, skal slike dokumenter legges ved. Det kreves ikke kvalifisert grad av sannsynlighet. Det vil være nok at det er mer sannsynlig enn usannsynlig, over 50%, at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende. Det vil være søkeren som har bevisbyrden, men behandlingsorganet som skal foreta vurderingen.

Det følger av annet ledd at søknaden må fremsettes for behandlingsorganet innen 3 måneder etter at søkeren mottok vedtak om rett til innsyn.

Til § 10 Behandling av søknad om erstatning

Det vises til kap. 7.5.3.5.2.

Det er i første ledd gitt generelle bestemmelser om søknadsbehandlingen. Behandlingen forutsetter skriftlighet. Det er vist til at enkelte av bestemmelsene i § 8 får tilsvarende anvendelse. Innkomne søknader skal behandles så raskt som mulig. Søkeren skal snarest skriftlig få beskjed om at søknaden er mottatt og om hvor lang tid det er forventet at behandlingen vil ta. Hvis innkomne søknader ikke inneholder de nødvendige krav, skal søknaden såfremt navn og adresse på den som søker om erstatning er oppgitt, returneres med krav om ytterligere utfylling av søknaden.

Behandlingsorganet skal etter annet ledd ta stilling til om søkeren oppfyller vilkårene for erstatning. Det som er sagt ovenfor i forbindelse med sannsynlighetsvurderingen innebærer at det er behandlingsorganet som må foreta en vurdering av om det er mer sannsynlig enn usannsynlig at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlig skade for vedkommende. Det som er sagt om nærstående under § 9, gjelder også tilsvarende her.

Vedkommende trenger ikke selv å ha hatt opplysninger om den feil som er begått. Det kan tenkes at det ved søknad om innsyn gis opplysninger som vedkommende ikke har vært klar over, men som er av en slik karakter at vedkommende klart oppfyller vilkåret til erstatning. Som eksempel kan nevnes at vedkommende oppdager ved innsyn at han har vært ulovlig romavlyttet.

Det skal ved vurderingen legges en objektiv vurdering av skaden til grunn. At vedkommende selv mener at overvåkingspolitiets virksomhet har medført en alvorlig skade, er i utgangspunktet ikke nok. Men i de tilfeller hvor tjenestens virksomhet har ført til f. eks store psykiske belastninger for den enkelte, vil vedkommende kunne sies å fylle vilkåret, selv om andre ikke ville utviklet den samme reaksjonen på tjenestens virksomhet.

I alle tilfeller må vilkåret anses å foreligge hvor det har blitt foretatt ulovlig romavlytting mot vedkommende. På samme måte må vilkåret foreligge i de tilfeller hvor det er iverksatt telefonkontroll uten rettens beslutning, eller hvor kontrollen fortsatte uten lenger å ha hjemmel, og dette kan dokumenteres.

I de tilfeller hvor rettens beslutning til telefonkontroll foreligger vil det ikke være foretatt noen lovmessig vurdering av om grunnlaget for å iverksette kontrollen var tilstede. Se om vurderingen foran under kap. 7.3.6.3 og merknader til § 1. Men for å sikre at personer som faktisk er avlyttet uten at det nødvendige lovgrunnlaget forelå skal få en rett til erstatning, har departementet lagt til grunn at vilkåret om å ha «lidd alvorlig skade» alltid skal anses å være oppfylt i de tilfeller hvor det gis innsyn etter 25. november 1977. Før dette tidspunktet må en slik vurdering tas på erstatningsvurderingstidspunktet. Departementet er imidlertid av den oppfatning at dette bør få virkning for erstatningsfastsettelsen, som derfor bør være lav, da det også vil kunne bli gitt erstatning til personer som er lovlig avlyttet. Forøvrig vises det til hva som er sagt nedenfor vedrørende å kunne ivareta individuelle hensyn.

Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor det ikke er brukt aktive overvåkingsmetoder, men foretatt registrering av opplysninger om vedkommende i strid med gjeldende instruks, må dette også vurderes konkret i den enkelte sak opp mot objektivt hvordan registreringen måtte oppfattes av vedkommende. Men i slike tilfeller skal det, etter departementets syn, mye til før slik registrering kan sies å oppfylle vilkåret for erstatning.

I de tilfeller hvor overvåkingspolitiet i strid med gjeldende instruks har registrert opplysninger om vedkommende, og disse opplysningene er gitt til klareringsmyndigheten i forbindelse med en sikkerhetsklarering, eller på annen måte er meddelt ansvarlige i en ansettelsessak, og det er sannsynlig at dette har virket negativt inn på ansettelsesavgjørelsen, stillingsplasseringen, fordeling av arbeidsoppgaver på arbeidsplassen eller annen innvirkning på vedkommendes arbeidssituasjon, skal dette anses å oppfylle lovens vilkår. Det vil være nok at det er sannsynlig at dette har virket inn.

På samme måte må vurderes de tilfeller hvor overvåkingspolitiet i strid med gjeldende instruks har registrert opplysninger om vedkommede og disse er gitt videre til bedrifter, samarbeidende tjenester eller andre.

Tilsvarende må vilkåret anses å være oppfylt hvis overvåkingspolitiet har viderebragt instruksmessige opplysninger instruksstridig til parter som tjenesten etter instruken har taushetsplikt overfor, og disse opplysningene er brukt på en slik måte at vedkommende f.eks er blitt utestengt fra et arbeidsmarked eller på annen måte ha hatt negativ innvirkning på vedkommendes arbeidssituasjon.

Dersom behandlingsorganet kommer fram til at vedkommende oppfyller vilkåret, skal det fastsettes en erstatningssum. Det skal ved erstatningsfastsettelsen tas hensyn til innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader for den enkelte. Erstatningssummen er begrenset oppad til kr. 100 000,-, jf. § 3.

For å lette vurderingen legger departementet følgende til grunn:

Det opprettes fire kategorier for erstatningsfastsettelsen.

1- Skade ved ulovlig romavlytting

2- Skade ved ulovlig telefonkontroll

3- Skade ved andre aktive ulovlige overvåkingsmetoder

4- Skade ved instruksstridig registrering og /eller instruksstridig bruk, men hvor det ikke er brukt aktive ulovlige overvåkingsmetoder. Eller hvor det er gitt innsyn i telefonkontroll besluttet av retten, men hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontrollen forelå.

For kategori 1 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 50 000,- og ikke mindre enn kr. 30 000,-.

For kategori 2 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 40 000,- og ikke mindre enn kr. 20 000,-.

For kategori 3 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 30 000,- og ikke mindre enn kr. 10 000,-.

For kategori 4 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 20 000,- og ikke mindre enn kr. 10 000,-.

For å kunne ivareta individuelle hensyn i forhold til innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader for den enkelte, vil det for alle fire kategoriene kunne utmåles en erstatning begrenset oppad til kr. 100 000,-. Som eksempel kan tenkes en person som kan sannsynliggjøre at de opplysninger som er registrert i strid med gjeldende instruks om vedkommende, er oppgitt ved en personkontroll, noe som igjen har medført at vedkommende ikke har fått en stilling han eller hun ellers kan sannsynliggjøre at han eller hun ellers ville fått. Det skal da etter forslaget som hovedregel utbetales en erstatningssum etter kategori 4 kr. 20 000 - kr. 10 000,-. I dette tilfellet vil det være nærliggende å øke erstatningssummen ut over kr. 20 000,-, men begrenset oppad til kr. 100 000,-.

For personer som omfattes av flere kategorier skal det ikke foretas en sammenslåing av slike, men det skal ved vurderingen av høyeste kategori også legges vekt på andre forhold (innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader) som tilsier at erstatningssummen kan økes ut over den enkelte kategori begrenset oppad til kr. 100 000,-.

Behandlingsorganet skal skriftlig gi søkeren en melding om vedtaket. Det skal opplyses om muligheten for å klage behandlingsorganets vedtak inn for klageorganet, med hensyn til at erstatning er avslått, eller til selve erstatningsfastsettelsen.

Det må opplyses om at søksmålsadgangen om gyldigheten av vedtaket tapes hvis ikke vedtaket påklages, jf. tvistemålsloven § 435, jf. § 437. På den annen side vil ikke en utbetaling etter denne loven avskjære den enkelte fra å fremme erstatningskrav ved sivilt søksmål etter øvrig regelverk, f. eks i de tilfeller hvor vedkommende kan dokumentere et økonomisk tap. Erstatning etter innsynsloven kommer imidlertid til fradrag ved en eventuell erstatning etter de alminnelige erstatningsregler, jf. § 3.

Ved spørsmål om fristforlengelse viser departementet til forvaltningslovens regler, jf. forvaltningslovens § 31 (oversitting av klagefristen).

Meldingen skal sendes rekommandert til søkeren. Følsomheten i dokumentene tilsier dette av personvernhensyn.

Til § 11 Klage

Det vises til kap. 7.6.1 og 7.6.2.

Det følger av første ledd at behandlingsorganets vedtak kan påklages. Øvrige personer som måtte fremgå av de dokumenter det gis innsyn i, gis ikke en rett til klage på dette grunnlag, men må eventuelt selv søke om innsyn på egne vegne.

En klage på behandlingsorganets vedtak må fremsettes skriftlig overfor behandlingsorganet innen 2 måneder etter at klager mottok behandlingsorganets melding. Behandlingsorganet har anledning til selv å omgjøre avgjørelsen eller sende den videre til klageorganet med sin uttalelse, jf. forvaltningslovens regler om omgjøring og klage.

Det kreves ikke at klagen begrunnes, men en begrunnelse vil sannsynligvis lette den videre behandling av klagen.

Til § 12 Behandling av klage

Det vises til kap. 7.6.2.

Det er i første ledd gitt generelle bestemmelser om klagebehandlingen. Behandlingen forutsetter skriftlighet. Det er vist til at bestemmelsene i § 8 får tilsvarende anvendelse. Innkomne klager skal behandles så raskt som mulig. Klageren skal snarest skriftlig få beskjed om at klagen er mottatt og om hvor lang tid det er forventet at behandlingen vil ta. Hvis innkomne klager ikke inneholder de nødvendige krav, skal klagen såfremt navn og adresse på den som begjærer erstatning er oppgitt, returneres med krav om ytterligere utfylling.

Klager som fremsettes etter fristen skal som hovedregel ikke behandles, men returneres til klager med denne begrunnelse. Det vises forøvrig til forvaltningslovens regler om fristoversittelse, jf. fvl. § 31.

Klagenemnda må på bakgrunn av klagers henvendelse, behandlingsorganets vedtak og sakens dokumenter forøvrig, ta stilling til om klager oppfyller vilkårene for innsyn. Se nærmere om vilkårene under merknader til § 1 ovenfor. Klagenemnda må også vurdere om det er berettiget å unnta enkelte dokumenter eller opplysninger i dokumenter fra innsynsretten. Se nærmere om dette under merknader til § 2 ovenfor.

Får klager medhold i rett til innsyn, sendes saken tilbake til behandlingsorganet for videre behandling, og med underretning til klager. Behandlingsorganet skal da tilrettelegge saken for innsyn.

Ved klage på behandlingsorganets vedtak av søknad om erstatning, skal klagenemnda ta stilling til om den som søker om erstatning oppfyller vilkår for erstatning, se merknader til § 10 annet ledd. Slikt vedtak skal fattes på bakgrunn av klagers henvendelse, behandlingsorganets avgjørelse og sakens dokumenter forøvrig.

Klagenemnda skal skriftlig gi klager en melding om vedtaket. Det skal opplyses om at klagenemndas vedtak ikke kan påklages videre. Meldingen skal sendes rekommandert til søkeren. Følsomheten i dokumentene tilsier dette av personvernhensyn.

Til kapittel IV. Ikrafttreden m.v.

Kapitlet inneholder bestemmelser om en egen forskriftshjemmel, geografisk virkeområde og ikrafttreden og opphevelse av loven.

Til § 13 Svalbard

Det følger av Bestemmelser om overvåkingstjenestens organisasjon og interne kompetansefordeling fastsatt av Justisepartementet 25. mars 1996 romertall II pkt. 1 siste ledd at, «Sysselmannen på Svalbard hører under Overvåkingssentralen». Det er opprettet en egen POT-enhet på Svalbard. Det er derfor naturlig at overvåkingspolitiets virksomhet på Svalbard også omfattes av innsynsretten. Andre geografiske områder utenfor fastlandet er ikke interessante i denne sammenheng, og derfor ikke tatt med.

Til § 14 Forskrifter

Departementet er gitt myndighet til å fastsette nødvendige regler for utfylling av loven i tillegg til den myndighet som er gitt departementet etter § 3.

Til § 15 Ikrafttreden og andre bestemmelser

Bestemmelsen gir myndighet til Kongen til å fastsette ikrafttredelsestidspunkt. Innsynsretten kan gjøres gjeldende i 3 år etter at loven er satt i kraft, jf. § 1. Da arbeidet med innsyns- og erstatningsakene vil ta noe lengre tid, må loven virke inntil denne behandlingen er avsluttet. Departementet forutsetter at dette arbeidet vil kunne avsluttes innen to år etter at innsynsretten er avsluttet. Kongen gis myndighet til å sette loven ut av kraft på dette tidspunkt.