1 Proposisjonens hovedinnhold

Regjeringen legger med dette fram forslag til en styrking av pasientenes lovfestede rettigheter bl.a. i forhold til fritt sykehusvalg og individuelle frister for behandling. Forslagene er en oppfølgning av regjeringens tiltredelseserklæring og forpliktelser i Sem-erklæringen.

I proposisjonen fremmer Helsedepartementet forslag om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) og lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). Det foreslås endringer i pasientrettighetsloven §§ 2-1, 2-2, 2-4, 7-2 og 7-6. Videre foreslås det endring i folketrygdloven § 5-22. Som en konsekvens av disse forslagene foreslås det også noen mindre endringer i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten (spesialisthelsetjenesteloven).

Bestemmelsen som gir pasientene rett til å velge sykehus, og som fremgår av pasientrettighetsloven § 2-4, unntar behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien. På bakgrunn av blant andre Barneombudets høringsuttalelse, foreslår departementet at pasientrettighetsloven § 2-4 endres slik at barn og ungdom også får rett til å utøve fritt sykehusvalg innen psykiatrien. Det vil si at de får den samme rett til å velge på hvilket sykehus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen skal foretas, som den som gjelder innen psykiatrien for øvrig.

Retten til fritt sykehusvalg omfatter etter gjeldende rett kun offentlige sykehus. Utvidelse av retten til fritt sykehusvalg til også å omfatte de privat eide sykehusene som ikke er omfattet av ordningen etter gjeldende rett, vil kunne bidra til en bedre utnyttelse av den samlede kapasiteten i sykehussektoren. Dersom det er ledig behandlingskapasitet i et privat sykehus på et område der det er ventelister innen den offentlig sykehussektoren, vil det bedre velferdstilbudet dersom pasienten får rett til å velge å benytte denne ledige kapasiteten fremfor å vente på et tilbud fra et offentlige sykehus. Dette vil på en bedre måte realisere pasientrettighetslovens målsetting om å gi befolkningen lik tilgang til helsetjenester på tvers av geografisk og administrativ inndeling. Hvis pasientene får flere sykehus og flere grupper sykehus å velge mellom, vil dette øke pasientenes opplevelse av å ha rett til medbestemmelse når det gjelder egen helse.

Den delen av det private tilbudet som ikke allerede omfattes av den lovfestede ordningen med fritt sykehusvalg, er ikke særlig stort i forhold til den totale sykehussektoren i Norge. Dersom det innlemmes i ordningen med fritt sykehusvalg, vil det allikevel kunne medføre en bedring av helsetilbudet for et ikke uvesentlig antall enkeltpasienter. Departementet mener at deres velferd må veie tungt i vurderingen. Det foreslås derfor at pasientrettighetsloven § 2-4 endres slik at ordningen med fritt sykehusvalg kan omfatte alle privat eide og drevne sykehus.

I høringsnotatet er det foreslått at pasientenes rett til fritt å velge private sykehus skal knyttes til de sykehusene de regionale helseforetakene inngår avtale med om fritt sykehusvalg. Dette er i samsvar med formålet med fritt sykehusvalg, som særlig er å utnytte den samlede kapasiteten i sykehussektoren på en bedre måte til pasientenes beste. Forslaget følges opp i lovforslaget ved at pasientrettighetsloven § 2-4 endres slik at ordningen med fritt sykehusvalg omfatter alle private sykehus som inngår avtale med de regionale helseforetakene om fritt sykehusvalg.

Dersom lovfesting av retten til å velge private sykehus skal medføre at pasientene får samme rett til å velge å bli behandlet på et privat sykehus uansett hvor i landet de bor, forutsetter det at det etableres et avtalesystem som ivaretar likebehandling av pasientene. Departementet mener at hensynet til pasientene tilsier at de regionale helseforetakene, så langt kapasitetsbehovet tilsier, bør vurdere en modell for samarbeid om inngåelse av avtaler med de samme sykehusene.

Retten til fritt sykehusvalg omfatter etter gjeldende rett poliklinisk virksomhet som drives i organisatorisk tilknytning til offentlige sykehus. Forslaget om at pasientrettighetsloven § 2-4 også skal omfatte private sykehus som har avtale med de regionale helseforetakene, vil i prinsippet si at den også vil omfatte poliklinisk virksomhet som drives i organisatorisk tilknytning til det enkelte private sykehuset. Poliklinisk virksomhet knyttet til private sykehus som ikke får driftstilskudd, finansieres imidlertid fullt ut ved pasientens egenandel. Virksomheten finansieres ikke ved statlig takstrefusjon. Det vil derfor neppe få noen særlig praktisk betydning for pasientene at retten til fritt sykehusvalg også omfatter poliklinisk virksomhet ved disse sykehusene.

Noen høringsinstanser som har pekt på at de private avtalespesialistene driver mye av samme type virksomhet som de offentlige poliklinikkene, har uttalt at det bør være aktuelt å gi pasientene en lovfestet rett til å velge avtalespesialist. Pasienten kan imidlertid selv velge hvilken privatpraktiserende avtalespesialist han ønsker å oppsøke. Sett fra et pasientståsted er det derfor vanskelig å se noen grunn til å innlemme avtalespesialistene i ordningen med fritt sykehusvalg.

De ti private virksomhetene som er godkjent som sykehus, men som ikke omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg etter gjeldende rett, har pr. 15. mars 2003 tilsammen 96 senger.

Selv om det foreløpig er usikkert hvor stor pasientgruppe som får rett til nødvendig helsehjelp i samsvar med pasientrettighetsloven § 2-1, tyder foreliggende tall på at det er betydelige ulikheter både på regionalt nivå, mellom fylker og mellom sykehus. Ulik praktisering av prioriteringsforskriften fra helseregion til helseregion medfører at pasienter får ulik rettslig stilling overfor helsetjenesten avhengig av hvor i landet de bor. Etter departementets oppfatning er dette ikke i samsvar med målsettingen med vedtakelsen av pasientrettighetsloven. Dersom pasientrettighetsloven ikke virker etter sin hensikt, er det også en fare for at man ikke fullt ut oppnår målsettingen om å styrke pasientenes stilling overfor helsevesenet og gi svake grupper et maktmiddel til å oppnå grunnleggende helsetjenester. Dersom helsetjenesten ikke følger prioriteringsforskriften og praktiserer kriteriene for prioritering i tilstrekkelig grad, har ikke lovfestingen av rett til nødvendig helsehjelp vært det bidraget til riktig prioritering av pasientene som var hensikten. Etter departementets oppfatning er det derfor en sentral utfordring å sørge for at prioriteringsforskriften praktiseres slik som forutsatt.

For å kunne nå målsettingen om at pasientenes stilling overfor helsetjenesten skal styrkes gjennom ordningen med rett til nødvendig helsehjelp, må pasienten kunne hevde sin rett overfor helsetjenesten. Etter departementets oppfatning forutsetter dette at pasienten er kjent med innholdet av rettigheten. Pasienten må både vite at han har rett til nødvendig helsehjelp og når retten kan kreves oppfylt. Formålet med lovfesting av pasientrettighetene var dels å øke pasientenes rettssikkerhet ved å gi dem bedre kunnskap om egne rettigheter gjennom klare og lettere tilgjengelige lovregler. I samsvar med dette bør pasientene enkelt kunne vurdere om de får en rettighet oppfylt eller ikke. Slik departementet ser det vil det være lettere å oppnå dette, dersom pasienten selv og henvisende lege får beskjed om innholdet av rettigheten, herunder når pasienten har krav på oppfyllelse.

Dersom fristen for helsevesenet til å oppfylle pasientens rett til nødvendig helsehjelp blir knyttet til et bestemt tidspunkt, vil pasientene ha et bedre utgangspunkt for å ivareta sine rettigheter. De vil ha et bedre grunnlag både når det gjelder å kreve oppfyllelse overfor helsevesenet og eventuelt ta kontakt med tilsynsmyndighetene eller fremme sak for domstolene for å få fastslått retten. Dermed vil retten til nødvendig helsehjelp kunne fungere som et virkemiddel som forsterker helsetjenestens motivasjon til å oppfylle pasientenes rettighet og bidrar til riktigere prioritering av pasienter innenfor gitte ressurser slik at de alvorligst syke får hjelp.

For å sikre oppfyllelse av pasientens rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten på en bedre måte, har departementet derfor foreslått å endre pasientrettighetsloven § 2-1 slik at spesialisthelsetjenesten pålegges å fastsette en konkret, individuelt vurdert frist for når retten til nødvendig helsehjelp senest skal være oppfylt. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig medisinskfaglig vurdering av pasientens tilstand med utgangspunkt i de vurderingskriterier som følger av prioriteringsforskriften.

Dersom pasientens rettighet ikke oppfylles innen utløpet av fristen, foreslår departementet at fristoverskridelsen skal ha som konsekvens at pasienten får en subsidiær rett til spesialisthelsetjeneste privat eller i utlandet. Gjennom endring av pasientrettighetsloven § 2-2 foreslås det at pasienten skal få informasjon om den fastsatte fristen. Det foreslås at Rikstrygdeverket skal få som oppgave å fremskaffe det subsidiære tilbudet om spesialisthelsetjeneste.

Den utvidelsen av retten til nødvendig helsehjelp som foreslås, åpner for forenkling av regelverket for offentlig finansiering av behandling i utlandet. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven § 5-22 om bidrag til behandling i utlandet oppheves og at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, men som det ikke finnes et adekvat behandlingstilbud for i Norge, skal få rett til spesialisthelsetjeneste i utlandet. Dessuten foreslås det også en administrativ forenkling ved at pasientbro til utlandet videreføres innenfor de regionale helseforetakenes generelle ansvar for å sørge for spesialisthelsetjeneste til befolkningen i helseregionen.