9 Merknader til forslaget til lovendringer

9.1 Merknader til forslaget til endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)

Til § 2-1:

Nåværende tredje ledd blir nytt annet punktum i annet ledd. Dette er en teknisk endring uten innholdsmessige konsekvenser.

I forslaget til nytt tredje punktum i annet ledd pålegges spesialisthelsetjenesten å fastsette en konkret, individuell frist for når en rettighetspasient senest skal få oppfylt sin rettighet til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Fristen vil ikke bare gjelde behandling men også retten til tiltak som har for eksempel forebyggende, diagnostiserende og rehabiliterende formål, jf. pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig medisinskfaglig vurdering av den enkelte pasienten. Pasienten får et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten får en korresponderende plikt til å fastsette fristen. Fristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp. Fristen kan heller ikke settes så marginalt at det ikke blir mulig å skaffe pasienten et meningsfylt tilbud privat eller i utlandet, jf. forslaget i nytt fjerde ledd, i det fristen går ut. Dersom fristen brytes, og Rikstrygdeverket skaffer pasienten et behandlingstilbud i utlandet, vil det nødvendigvis ta noe tid før pasienten kan komme under behandling hos tjenesteyteren i utlandet. Fristen må derfor ikke settes så marginalt at slik behandling med nødvendighet vil bli uforsvarlig etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Den fristen som fastsettes, vil være avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av den materielle rettigheten til helsehjelp som pasienten har etter annet ledd første punktum. Utover de allerede gjeldende kriteriene for når pasienten har rett til helsehjelp, som fremgår av annet punktum i annet ledd i forslaget, fastsetter forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp fastsatt ved kgl. res. 1. desember 2000 nr. 1208, kriteriene for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det foreslås ingen endringer med hensyn til reguleringen av hvilke pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Nåværende annet ledd annet punktum blir nytt tredje ledd. Dette er en teknisk endring uten innholdsmessige konsekvenser.

Den kapasitetsbegrensningen som følger av nåværende fjerde ledd, foreslås opphevet.

I nytt fjerde ledd foreslås det å fastsette at dersom spesialisthelsetjenesten bryter behandlingsfristen, jf. annet ledd, blir pasientens rettighet overfor spesialisthelsetjenesten utvidet til også å omfatte en rett til å få spesialisthelsetjeneste privat eller i utlandet. Det er fremdeles det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion som har ansvaret for at pasienten får helsehjelp. Dette følger av at ansvarsreglene i spesialisthelsetjenesteloven ikke foreslås endret. Det regionale helseforetaket må derfor dekke kostnadene ved å tilby pasienten nødvendig helsehjelp privat eller i utlandet. For å sikre at pasientens rettighet oppfylles til tross for spesialisthelsetjenestens brudd på behandlingsfristen, vil pasienten som en konsekvens av fristbruddet, kunne henvende seg direkte til Rikstrygdeverket for å få et behandlingstilbud uten opphold.

I nytt femte ledd foreslås det at rettighetspasienter, det vil si pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter annet ledd, skal få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette vil i praksis særlig gjelde de pasientene som, etter gjeldende rett, kan søke om bidrag til behandling ved sykehus i utlandet etter folketrygdloven § 5-22 annet ledd når det mangler kompetanse i Norge. Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. At det er manglende kapasitet og lang ventetid, gir ikke rett til nødvendig helsehjelp i utlandet etter femte ledd.

Forslaget medfører at de ovenfor nevnte pasientene får et rettslig krav på at det regionale helseforetaket sørger for behandling i utlandet. Det vi si at pasientens behov vurderes av spesialisthelsetjenesten, for eksempel et sykehus, ikke av Rikstrygdeverket, som etter gjeldende ordning. Pasienten slipper dermed å skaffe seg en uttalelse fra norsk regionsykehus, slik den gjeldende forskriften om bidrag til behandling i utlandet krever. Forslaget gjelder pasienter som har en så alvorlig sykdom eller lidelse at de har en rettighet til spesialisthelsetjeneste etter prioriteringsforskriften. Forslaget medfører at folketrygdloven § 5-22 annet ledd må oppheves.

Det er foreslått en ny forskriftshjemmel i syvende ledd. Den gir departementet hjemmel til å legge oppgaven med å skaffe et subsidiært tilbud til Rikstrygdeverket. Det forventes at den legen som har henvist pasienten til spesialisthelsetjenesten, eventuelt fastlegen, om nødvendig hjelper pasienten med å henvende seg til Rikstrygdeverket for å få et subsidiært tilbud. Det foreslås at departementet skal kunne gi nærmere forskrifter om fastsettelse av tidsfristen og om det tilbudet som Rikstrygdeverket skal gi pasienten, herunder om forholdet mellom det regionale helseforetaket og Rikstrygdeverket.

Til § 2-2:

I første ledd foreslås det at plikten til å foreta vurdering også skal omfatte de private sykehusene som det foreslås at ordningen med fritt sykehusvalg skal utvides til å omfatte. De vurderingene som foretas av disse sykehusene, forplikter ikke andre sykehus eller spesialistpoliklinikker med mindre det følger av avtale.

Nåværende § 2-2 første ledd tredje og fjerde punktum blir nytt tredje ledd. Nåværende § 2-2 andre ledd blir nytt fjerde ledd. Dette er tekniske endringer uten innholdsmessige konsekvenser.

I nytt annet ledd foreslås det at den gjeldende retten til vurdering innen 30 virkedager også skal omfatte en vurdering av om pasienten har en rettighet overfor spesialisthelsetjenesten til helsehjelp. Pasienten har et krav på at den offentlige helsetjenesten foretar en slik vurdering, men det er ikke noen til hinder for at regionale helseforetak avtaler med et privat sykehus eller en avtalespesialist at de skal foreta vurderingen på vegne av den offentlige spesialisthelsetjenesten. I så fall vil vurderingen av pasientens rettigheter være bindende for den offentlige helsetjenesten dersom pasienten senere henvises dit.

Videre foreslås det at retten til vurdering også skal omfatte en rett for en pasient, som har rett til nødvendig helsehjelp, til å få fastsatt når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten senest skal få oppfylt rettigheten. Videre foreslås det at rettighetspasienter skal få informasjon om at de har en rett til nødvendig helsehjelp og den fastsatte fristen for oppfyllelse av rettigheten. Hensikten med at henvisende lege skal informeres om at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, er blant annet at vedkommende skal kunne hjelpe pasienten med å henvende seg til spesialisthelsetjenesten eller Rikstrygdeverket for å få et tilbud om helsehjelp, dersom spesialisthelsetjenesten ikke har gitt et slikt tilbud innen utløpet av fristen. I den grad fastlegen er en annen enn henvisende lege, bør sykehuset spørre pasienten hvem som er fastlege og orientere denne dersom pasienten ikke motsetter seg dette.

Til § 2-4:

Forslaget om endring av første ledd innebærer for det første at retten til fritt sykehusvalg utvides til også å omfatte pasienter innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Videre medfører forslaget om endring av første ledd at pasientens valgrett utvides fra bare å gjelde offentlige sykehus og distriktspsykiatriske sentre etter gjeldende rett, til også å omfatte en rett til å velge private sykehus eller distriktspsykiatriske sentre som har avtaler med regionale helseforetak om fritt sykehusvalg.

Den forskriftshjemmelen som foreslås i tredje ledd, vil gi adgang for helsemyndighetene til å regulere de regionale helseforetakenes plikt til å inngå fellesavtaler om fritt sykehusvalg med de private virksomhetene, herunder om det skal kunne inngås volumavtaler knyttet til det enkelte foretaket.

Til § 7-2:

Forslaget om nytt annet ledd er en konsekvens av forslaget om å oppheve folketrygdloven § 20-7. Etter gjeldende rett kan pasienter klage over Rikstrygdeverkets vedtak om bidrag til behandling i utlandet etter folketrygdloven § 5-22, til en klagenemnd som er hjemlet i folketrygdloven § 20-7. Når det foreslås at pasienter som ikke kan få et adekvat medisinsk tilbud i Norge på grunn av manglende kompetanse, skal vurderes og eventuelt gis rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1, og at folketrygdloven § 5-22 annet ledd som følge av dette forslaget skal oppheves, må klagenemnda for slike saker som en konsekvens hjemles i pasientrettighetsloven. Det foreslås at den perioden medlemmene velges for, settes til to år. Det vil være adgang til å gjenvelge medlemmer og varamedlemmer, om ønskelig flere ganger. Dette gjør det mulig å få til overlapping.

Til § 7-6:

Det er foreslått at klagenemnda for utenlandssaker, som etter gjeldende rett er hjemlet i folketrygdloven § 20-7, skal videreføres med hjemmel i pasientrettighetsloven § 7-2 nytt annet ledd. For at forvaltningsloven fortsatt skal gjelde for nemnda så langt den passer, foreslås dette tatt inn i et nytt annet ledd i § 7-6, tilsvarende den bestemmelsen som etter første ledd gjelder for fylkeslegens klagesaksbehandling. Tilsvarende foreslås en hjemmel til å gi forskrift om klagenemndas organisasjon og saksbehandling som gir mulighet til å fastsette tilsvarende regler som gjelder for klagenemndas virksomhet etter gjeldende rett.

9.2 Merknader til forslaget til endringer i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

Til § 2-4:

Forslaget om å endre nr. 3 er en konsekvens av at retten til fritt sykehusvalg foreslås utvidet til å omfatte private sykehus og distriktspsykiatriske sentre. Dersom ordningen med fritt sykehusvalg skal fungere er det nødvendig at pasientene og henvisende lege har tilgang til ventelistedata. For å legge til rette for at det kan sikres at ventlistedata i fremtiden også skal kunne omfatte privat eide sykehus som omfattes av fritt sykehusvalg, foreslås det en hjemmel til å pålegge regionale helseforetak gjennom forskrift å skaffe slike data fra de private sykehusene og distriktspsykiatriske sentre som de inngår avtale med om fritt sykehusvalg.

Til § 5-2:

Som en konsekvens av at folketrygdloven § 5-22 annet ledd foreslås opphevet, foreslås annet ledd nr. 2 opphevet. Annet ledd nr. 1 blir da annet ledd. Forslaget om nytt tredje ledd er en konsekvens av forslaget om at Rikstrygdeverket etter nytt fjerde ledd i pasientrettighetsloven § 2-1 skal få som oppgave å skaffe rettighetspasienter et subsidiært tilbud om nødvendig helsehjelp privat eller i utlandet når det regionale helseforetaket ikke har sørget for nødvendig helsehjelp innen den foreslåtte fristen. I og med at det foreslås at det regionale helseforetaket fortsatt skal ha det økonomiske ansvaret, også for det subsidiære tilbudet, må det fastsettes en hjemmel for refusjonskrav fra Rikstrygdeverket mot regionalt helseforetak for de utgiftene som disse har forskuttert på vegne av det regionale helseforetaket. Det samme gjelder dersom Rikstrygdeverket eller annen norsk myndighet, som utenriksstasjon, etter nytt femte ledd i pasientrettighetsloven § 2-1 formidler helsehjelp i utlandet når det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge.

Forslaget om endring av nåværende tredje ledd er en konsekvens av forslaget om nytt tredje ledd. Det samme er forslaget om at nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

9.3 Merknader til forslaget til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)

Til § 5-22:

Som en konsekvens av forslaget til nytt femte ledd i pasientrettighetsloven § 2-1, foreslås det at annet ledd oppheves. Det vises til merknaden til endringen i pasientrettighetsloven § 2-1.

Til § 20-7:

Som en konsekvens av forslaget til nytt annet ledd i pasientrettighetsloven § 7-2, foreslås det at § 20-7 oppheves. Det vises til merknaden til endringen i pasientrettighetsloven § 7-2.

9.4 Merknader til forslaget til ikraftsettingsbestemmelse

Det foreslås at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer, og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.