3 Delegasjonsbestemmelsen i luftfartsloven § 15-3
3.1 Gjeldende rett
Luftfartsloven inneholder både spesielle og generelle hjemler for delegasjon til personer og organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen.
De viktigste spesielle hjemlene i denne sammenhengen finnes i § 4-2 annet ledd (besiktigelse av luftfartøy), § 4-3 annet ledd (fornyelse av luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis) og § 5-2 (tilsyn med bemanning av luftfartøyer).
Disse spesialhjemlene favner til sammen en stor del av luftfartsmyndighetens tilsynsoppgaver. Selv om det ikke er tvilsomt at de hjemler visse former for delegasjon til andre enn ordinære luftfartsmyndigheter, er det ikke like klart hvilke former for myndighetsutøvelse de omfatter. Forarbeider og ordlyd kan tyde på at en først og fremst har hatt praktiske kontrollfunksjoner i tankene, i motsetning til myndighet til å fatte enkeltvedtak og vedta nye forskrifter på flysikkerhetsområdet.
Den mest generelle delegasjonsbestemmelsen finnes i luftfartsloven § 15-3. Bestemmelsen lyder:
«Departementet bestemmer hvilken myndighet som skal være luftfartsmyndighet etter denne lov, og fastsetter - forsåvidt ikke forholdet er regulert ved særskilt lovbestemmelse - i hvilken utstrekning luftfartsmyndigheten kan overdra sine beføyelser etter loven til andre».
Etter lovens ordlyd er det ingen begrensninger med hensyn til hvem det kan delegeres til, jf. uttrykket «andre». Ordlyden åpner derfor for delegasjon til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen.
Ved utarbeidelsen av luftfartsloven av 11. juni 1993 ble ikke § 15-3 endret. Bestemmelsen er en ordrett videreføring av § 212 i luftfartsloven av 16. desember 1960. Forarbeidene til denne eldre bestemmelsen inneholder ingen direkte uttalelser om adgangen til å delegere til private rettssubjekter. Det ble imidlertid presisert at luftfartsmyndigheten (nå Luftfartstilsynet) ikke skal stå fritt til å delegere uten at departementet har vurdert delegasjonens innhold.
Når det gjelder forholdet mellom § 15-3, og de spesielle delegasjonsbestemmelsene i loven, understreker de samme forarbeidene at spesialbestemmelsene ikke skal tolkes motsetningsvis. Det vil si at § 15-3 er ment å kunne hjemle delegasjon på enkelte områder hvor spesialhjemlene ikke strekker til.
3.2 Utenlandsk rett
3.2.1 Dansk rett
Den danske luftfartsloven § 152 inneholder en generell delegasjonshjemmel. Bestemmelsen lyder slik:
«Trafikministeren kan bestemme, at luftfartsvæsenet - ud over den samme ved bestemmelserne i loven tillagte myndighed - skal udøve visse af de ministeren ved loven tillagte beføjelser.
Stk. 2. Ministeren kan endvidere overlade beføjelser til at træffe afgørelser, som efter loven er tillagt ministeren eller luftfartsvæsenet, til:
andre offentlige myndigheder,
private organisationer eller
sagkyndige.
Stk. 3. Ministeren kan fastsætte regler om sagsbehandlingen og om klageadgang for de i stk. 2 nævnte afgørelser.»
Ordet «afgørelser» i annet ledd omfatter kun det vi ville kalle enkeltvedtak, og ikke forskrifter.
I medhold av annet ledd har det danske Trafikministeriet fattet en delegasjonsbeslutning. § 1 i denne beslutningen lyder som følger:
«Beføyelser, der er tillagt trafikministeren i lov om luftfart, til at træffe avgørelser og utstede forskrifter, herunder forskrifter til gennemførelse og udfyldelse af bestemmelserne i love, udøves af Statens Luftfartsvæsen, jf. dog §§ 2 og 7.
Stk. 2. Statens Luftfartsvæsen kan i medfør af luftfartslovens § 152, st. 2, fastsætte regler om overladelse af beføjelser til andre offentlige myndigheder, private organisationer eller sakkyndige til at træffe afgørelser, som efter luftfartsloven eller denne bekendtgørelsen er tillagt luftfartsvæsenet, inden for den mer hobbyprægede del af den mindre flyvning samt i tilfelde, hvor det i øvrig må anses for flyvemæssigt forsvarlig.
Stk. 3. Forvaltningslovens kap. 2-7 og offentlighetslovens § 6 gælder for private organisationer og sakkyndige, der i medfør af st. 2 får tillagt afgørelseskompetence. Statens Luftfartsvæsen kan fastsætte regler om opbevaring m.v. af dokumenter og om tavshedspligt».
3.2.2 Svensk rett
Den svenske luftfartsloven inneholder en generell delegasjonshjemmel i § 3 i kapittel 14. Bestemmelsen lyder:
«I den mån det behövs får regeringen eller den myndighet regeringen bestämmer, i de avseenden som behandlas i denna lag, meddela ytterligare föreskrifter som gäller skydd för liv, personlig säkerhet eller hälsa eller trafik. Förvaltningsuppgift som ansluter till föreskrifterna får, om regeringen föreskriver det, av myndighet som avses i första stycket överlämnas åt annan, även om uppgiften innefattar myndighetsutövning.»
På samme måte som i den norske luftfartsloven, er delegasjon til private rettssubjekter ikke uttrykkelig nevnt i den svenske luftfartsloven.
3.3 Forslaget i høringsbrevet
3.3.1 Bakgrunn
Fremstillingen av gjeldende rett viser at ordlyden i luftfartsloven § 15-3 tilsynelatende åpner for delegasjon også til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen. Samtidig er det på det rene at den gjeldende ordlyden ble utformet på et tidspunkt da luftfartsforvaltningen var organisert på en annen måte enn den er i dag, i tillegg til at oppgavene den var satt til å utføre var annerledes enn de er i dag. Omorganiseringen av Luftfartsverket til et heleid statlig aksjeselskap (Avinor AS), og fremveksten av stadige nye former for ikke-kommersielle luftfartsaktiviteter, som hanggliding og mikroflygning, er eksempler på dette. I tillegg tyder forslag til nyere EU-lovgivning på at private sakkyndige i fremtiden vil kunne bli tildelt myndighetsoppgaver på områder som ligger utenfor det man hadde i tankene da luftfartsloven i sin tid ble vedtatt.
Spennet mellom lovens ordlyd, og de formene for delegasjon som var aktuelle da loven ble vedtatt, har gjort det usikkert om loven skal forstås bokstavelig. Denne usikkerheten er bakgrunnen for at departementet mente det var nødvendig å sende ut et høringsbrev hvor de fremtidige prinsippene for delegasjon av myndighetsoppgaver til organer utenfor den ordinære forvaltningen drøftes. I forlengelsen av denne drøftelsen ble det foreslått en mer presis formulering av luftfartsloven § 15-3.
Departementet tok som utgangspunkt at kompetansemessige og kapasitetsmessige årsaker gjør at det kan være aktuelt å delegere enkelte myndighetsoppgaver til rettssubjekter utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen. De fagmiljøene som befinner seg nærmest den praktiske anvendelsen av regelverket vil ofte ha bedre forutsetninger for å forvalte regelverket. Noen ganger vil også praktisk eller fysisk nærhet til de miljøene hvor regelverket skal anvendes være en forutsetning for ønsket smidighet i anvendelsen av reglene.
Samtidig er det viktig å understreke at Samferdselsdepartementet, som øverste luftfartsmyndighet, er ansvarlig for at luftfartsloven med tilhørende forskrifter, forvaltes på en forsvarlig måte. For å unngå at ansvar og myndighet ligger ulike steder, er det viktig at Samferdselsdepartementet ikke mister muligheten til å følge med på forvaltningen av regelverket.
Luftfartsforvaltningens behov for kontroll med delegert myndighet vil variere med arten av den myndigheten som er delegert. I høringsbrevet skilte departementet mellom rent praktisk eller fysisk kontroll- og tilsynsvirksomhet, myndighet til å vedta enkeltvedtak og myndighet til å utforme og vedta forskrifter.
Utførelsen av praktisk-fysisk kontroll- og tilsynsoppgaver bør i mange tilfeller kunne overlates til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen. Eksempler på dette er saksforberedende innsamling av informasjon som skjer på vegne av luftfartsforvaltningen, for eksempel i form av sakkyndige rapporter.
I enkelte tilfeller bør også myndighet til å fatte enkeltvedtak kunne delegeres til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen. Men i så fall er det viktig at kontroll kan skje gjennom klagebehandling etter forvaltningslovens regler. Siden departementet har liten erfaring med klager på vedtak fattet av slike organer, er det viktig at en i tilknytning til delegeringen klargjør om klagen skal gå til Luftfartstilsynet eller til Samferdselsdepartementet. I tillegg kan det være verd å vurdere om rettssikkerhetsbehov, og departementets behov for å føre kontroll med den delegerte myndigheten, tilsier at klagevedtak fattet av Luftfartstilsynet i tillegg bør kunne bringes videre inn for Samferdselsdepartementet.
Endelig anførte departementet i høringsbrevet at vedtagelse av forskrifter i medhold av luftfartsloven ikke bør kunne delegeres til organer utenfor den ordinære forvaltningen. Selv om det finnes noen få tilfeller av dette innenfor andre sektorer, mener departementet at de myndighetsoppgavene som er omhandlet i luftfartsloven er av så stor samfunnsmessig betydning at det bare i helt spesielle tilfeller kunne være aktuelt med delegasjon til private rettssubjekter. Departementet konkluderte med at verken kompetansemessige eller kapasitetsmessige forhold oppveier de prinsipielle innvendingene mot slike delegasjoner. På den annen side ser ikke departementet bort fra at forvaltningen kan trenge bistand fra private rettssubjekter under utarbeidelse av forskrifter.
Dersom de forskriftene den ordinære luftfartsforvaltningen vedtar gjøres for generelle vil eventuelle private rettssubjekter som forvalter forskriftene ha en vid skjønnsmargin. De forutsetningene som ligger til grunn for den angitte grensedragningen mellom myndighet til å fatte enkeltvedtak og myndighet til å vedta forskrifter, vil dermed lett kunne undergraves. Det er derfor viktig at de forskriftene et organ utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen gis i oppgave å forvalte har et så konkret og detaljert innhold at viktige samfunnsmessige avveininger ikke unndras offentlig styring og kontroll.
Departementet forutsatte i høringsbrevet at all delegasjon av myndighet til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen enten skal foretas eller godkjennes av departementet selv.
Endelig vurderte departementet om det burde være noen saklige begrensinger i hjemmelen for å delegere myndighet til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen. Departementet kom til at det ikke burde tas inn noen slike begrensinger, fordi vanskelighetene med å forutse fremtidige delegasjonsbehov tilsier en fleksibel hjemmel. I stedet ble det fremhevet generelt at de retningslinjene som er angitt ovenfor må vektlegges ved praktiseringen av delegasjonshjemmelen, og spesielt at oppgaver av vesentlig politisk, sikkerhetsmessig eller nasjonal betydning, ikke må delegeres til organer utenfor den ordinære luftfartsforvaltningen.
3.3.2 Konkrete delegasjonsbehov
På bakgrunn av de generelle synspunktene i kapittel 3.3.1 drøftet departementet deretter enkelte konkrete delegasjonsbehov.
For det første behovet for å delegere luftfartsmyndighet til private foreninger som Norges Luftsportsforbund/Norsk Aero Klubb (NLF/NAK). Tanken er at foreningene som sådan må dokumentere at de har en forsvarlig organisasjon, og et forsvarlig system for intern kontroll, før de godkjennes av Luftfartstilsynet. I kraft av denne godkjenningen kan foreningen for eksempel fatte bindende vedtak om å tildele et sertifikat til en flyger den selv har lært opp. Slike vedtak kan fattes dels i medhold av overordnede forskrifter Luftfartstilsynet har vedtatt, og dels i medhold av foreningens egne, interne, og detaljerte opplæringsregler. Denne formen for delegasjon gjør at Luftfartstilsynet har kontroll med innholdet i sikkerhetsreglene, uten å gripe unødig inn i forhold som tradisjonelt har hørt til foreningslivets frihet. Samtidig klargjøres ansvaret for kontrolloppgaver som Luftfartstilsynet ellers ville ha kapasitetsmessige problemer med å utføre. Ved utformingen av fremtidige forskrifter er det i tillegg viktig å ha et bevisst forhold til hvor grensen går mellom foreningsrettslige regler og ordinære forskrifter.
For det andre drøftet departementet delegasjon av myndighet til Avinor AS og datterselskapet Oslo Lufthavn AS. Det tidligere forvaltningsorganet Luftfartsverket ble, med virkning fra 1. januar 2003, omdannet til det heleide statlige aksjeselskapet Avinor AS. Ved stortingsbehandlingen av omdanningen ble det forutsatt at det nye selskapet skal ha de samme samfunnsmessige oppgavene som Luftfartsverket hadde hatt til da.
I påvente av at delegasjonsspørsmålet skulle underlegges en mer generell og politisk behandling i denne proposisjonen, ble det i Ot.prp. nr. 40 (2002-2003) fremmet forslag om en midlertidig hjemmel for delegasjon av forvaltningsmyndighet til Avinor AS i luftfartsloven § 13-5. Denne ble vedtatt som en del av lov 20. juni 2003 nr. 52.
Selv om Avinor AS er et privat rettssubjekt, er selskapets samfunnsmessige rolle fremdeles av en slik art at selskapet må følge offentlighetsloven og forvaltningsloven, i tillegg til enkelte forvaltningsrettlige prinsipper om likebehandling og saklighet. Fremtidige endringer i organiseringen av selskapet eller de oppgavene selskapet skal ha, kan endre på dette.
I høringsnotatet presiserte departementet at det uansett ikke er aktuelt å delegere myndighet til å gi forskrifter til Avinor AS. Ut over dette ble det fremhevet to generelle hensyn som må vektlegges ved utformingen av lovteksten og ved senere bruk av delegasjonshjemmelen. Det ene er at Avinor AS ikke må ha mulighet til å påvirke eller bestemme sine egne rammebetingelser på en måte som gir selskapet et uheldig konkurransefortrinn i forhold til selskaper som tilbyr konkurrerende tjenester. Det andre er at forvaltningsvedtak Avinor AS fatter må kunne påklages til den ordinære luftfartsforvaltningen. Når slike oppgaver delegeres er det ønskelig at det samtidig tas stilling til om klage skal gå til Luftfartstilsynet eller Samferdselsdepartementet, og hvilke saksbehandlingsrutiner som i så fall skal gjelde.
Forutsatt at disse hensynene er ivaretatt, mener departementet at enkelte myndighetsoppgaver fremdeles bør kunne utføres av Avinor AS på grunn av selskapets praktiske nærhet til oppgavene. Et eksempel på dette er myndighet til å dispensere fra traseforskrifter eller flygeforbud når det oppstår akutt behov for det.
Avinor AS eier i dag alle aksjene i Oslo Lufthavn AS (OSL). I enkelte tilfeller har det oppstått tvil om myndighet som er uttrykkelig delegert til Avinor AS også kan anses delegert til OSL eller om Avinor AS har adgang til å delegere myndigheten videre. Siden delegasjon til private rettssubjekter i utgangspunktet er noe ekstraordinært, må svaret på dette være nei.
Samtidig ser departementet at det kan være reelt behov for slike delegasjoner når myndigheten er nært knyttet til OSLs oppgaver. Dersom meningen er at myndigheten skal delegeres til OSL må dette presiseres når delegasjonen foretas. Samtidig må de spesielle problemene som oppstår ved klage på vedtak fattet av OSL avklares.
For det tredje omtalte høringsnotatet delegasjon av myndighet til private sakkyndige, dvs. enkeltpersoner, selskaper eller andre organisasjoner som ikke er en del av luftfartsforvaltningen, men som likevel opptrer som profesjonelle aktører i kraft av sin særlige kompetanse.
Selv om det allerede finnes spesielle hjemler for delegasjon til sakkyndige i gjeldende luftfartslov, foreslo departementet i høringsnotatet at det ble vedtatt en generell og klar hjemmel for delegasjon til private sakkyndige. Blant annet tyder nyere rammelovgivning fra EU på at det kan bli vedtatt lovgivning om bruk av private sakkyndige på områder som i dag ikke er omfattet av hjemmelsbestemmelsene i luftfartsloven.
3.3.3 Lovforslaget i høringsbrevet
Departementet foreslo at luftfartsloven § 15-3 får følgende ordlyd:
«Departementet bestemmer hvilken myndighet som skal være luftfartsmyndighet etter denne lov.
Departementet kan bestemme at kompetanse til å fatte enkeltvedtak etter denne loven, eller etter bestemmelser gitt i medhold av denne loven, kan delegeres til selvstendige rettssubjekter.
Myndighet til å fastsette forskrift eller fatte enkeltvedtak, som etter denne loven ligger til Kongen eller departementet, kan delegeres til annet offentlig organ.»
Luftfartsloven § 13-5 ble samtidig foreslått opphevet som overflødig.
3.4 Høringsinstansenes syn
Forslaget støttes uttrykkelig av Flyselskapenes Landsforening, Norges Luftsportsforbund/Norsk Aero Klubb (NLF/NAK) og Luftfartstilsynet. Ingen høringsinstanser har uttrykt generell uenighet med forslaget.
NLF/NAK uttrykker generell
«tilfredshet med den grundige gjennomgangen av problemstillinger forbundet med delegering av myndighet, som høringsdokumentet inneholder. Dokumentet vil være en viktig referansekilde på dette saksområdet i fremtiden....Vi merker oss at departementet konkluderer med at myndigheten til å fatte enkeltvedtak skal kunne delegeres, men ikke myndighet til å fastsette forskrifter. NLF/NAK er enig i dette.... Vi har videre merket oss departementets merknad til lovteksten ....om nødvendigheten av å få avklart forholdet til foreningers selvdømmerett (NLF/NAKs forhold til Norges Idrettsforbund - NIF). Klargjøringen av grensesnittet mellom «luftfart» og «idrett» har vært et av delprosjektene i «Prosjekt for allmennflyging og luftsport» (PAL-prosjektet) som pågår i et samarbeid mellom NLF/NAK og Luftfartstilsynet. NLF/NAK mener at forholdet mellom NLF/NAK og NIF er avklart i forbindelse med dette arbeidet.»
I høringsuttalelsen fra Flyselskapenes Landsforening (FL) heter det:
«FL ser det som positivt at departementet nå ønsker å rydde opp i uklare forhold knyttet til delegering, dels som en følge av at Luftfartsverket nå er omdannet til aksjeselskap, Avinor AS. FL er enig i den endringen som foreslås i luftfartslovens § 15-3, i den generelle delegasjonsbestemmelsen. Videre ser vi det som positivt at det nå spesifiseres hvem som er delegert myndighet til hva, og at de nåværende uklare bestemmelsene defineres og tydeliggjøres, bl.a. at det uklare begrepet «andre» ikke lenger benyttes.
Avinor AS sier i sin høringsuttalelse at:
«Avinors prinsipielle utgangspunkt er at et aksjeselskap ikke bør utøve mer offentlighet enn strengt tatt nødvendig for dets funksjon. Sentralt i denne sammenhengen står behovet for frihet til å disponere over selskapets samlede ressurser samt å kunne utvide selskapet i tråd med eiers og styrets beslutninger. Utøvelse av myndighet innebærer slik vi ser det begrensninger i denne forretningsmessige friheten. ... Avinor har allikevel forståelse for at både kompetansemessige og kapasitetsmessige hensyn taler for at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig å delegere myndighet også til selvstendige rettssubjekter.
Delegasjon av offentlig myndighet til selvstendige rettssubjekter har slik vi ser det også en kostnadsside. For det organ som tildeles kompetanse vil det medføre økte kostnader å utføre oppgaver på vegne av det offentlige. Tilsvarende vil det offentlige spare penger ved at en i særlig grad slipper å bygge opp egen kompetanse innen det området som delegeres. Vi foreslår derfor at forslaget følges av en hjemmel til å kompensere for de økte utgifter det selvstendige rettsubjektet har ved å utføre oppgaver på vegne av offentlige myndigheter.»
Oslo Lufthavn AS uttaler at
«det er viktig at man har operasjonelt fokus på de delegasjonsforhold som er relevante i den daglige drift. Dette kan for eksempel være tilbakehold av fly på grunn av manglende betaling. Det er viktig at det også gis adgang eller anvises hvordan og hvem som sanksjonerer.»
Justisdepartementet mener den særskilte delegasjonsadgangen i annet ledd bør utgå, og at en i de enkelte hjemmelbestemmelsene i loven bruker uttrykk som «den Kongen bestemmer» eller «den departementet bestemmer»...kan gi forskrifter mv.
Videre mener Justisdepartementet
«at forvaltningsrettslige regler, særlig forvaltningsloven og offentlighetsloven, blir overholdt ved delegasjon til private rettssubjekter. .... Når det gjelder bruken av uttrykket «selvstendige rettssubjekter» i lovforslaget mener departementet at det er behov for å presisere lovteksten. Ved den endelige lovtekniske gjennomgangen har Justisdepartementet foreslått å presisere at delegasjon bare kan foretas til «luftfartsforeninger, selskaper som direkte eller indirekte er heleid av staten, samt private sakkyndige».
Justisdepartementet har også påpekt at det i selve lovteksten bør sies noe om hvem som skal være klageinstans der det er delegert enkeltvedtakskompetanse til et slikt rettssubjekt.
Luftfartstilsynet stiller seg positivt til forslaget og er enig i departementets føringer for hvordan delegasjonshjemmelen forutsettes anvendt. For så vidt gjelder den problemstillingen Justisdepartementet har tatt opp sier Luftfartstilsynet:
«Luftfartstilsynet ser at begrepet «privat rettssubjekt» ikke er helt treffende for Avinor AS og andre subjekter som faller mellom de typiske sfærene for privat og forvaltning. Vi foretrekker likevel dette begrepet foran departementets forslag, da dette gir en klarere indikasjon på målgruppen. Det må antas tilstrekkelig at det fremgår uttrykkelig av forarbeidene at statsaksjeselskaper som Avinor AS er forutsatt omfattet av bestemmelsen.»
Avnor AS har følgende lovtekniske kommentar:
«Til forslaget til ordlyd i § 15-3 skal bemerkes at 2. og 3. ledd etter vår oppfatning bør bytte plass. Forslagets tredje avsnitt beskriver forholdet innad i forvaltningen og oppfattes derfor mer overordnet. Det gir bedre sammenheng å avklare dette før det fastslås at delegasjon også kan skje til selvstendige rettssubjekter.»
3.5 Departementets vurdering
Departementets hovedinntrykk fra høringsuttalelsene er at det er bred enighet om at det er behov for en klargjøring av luftfartslovens generelle delegasjonsbestemmelse. Det ser også ut til å være bred enighet om begrunnelsen for forslaget og de prinsippene utformingen av forlaget til ny lovtekst er basert på.
Vi er enig med Justisdepartementet i at de problemstillingene som er omtalt i utkastets annet ledd stort sett samsvarer med det som følger av ulovfestede prinsipper om delegasjon av forvaltningsmyndighet. Vi er også enig i at det er en fordel om de enkelte delegasjonsbestemmelsene i loven gis en slik ordlyd som Justisdepartementet har foreslått. På denne bakgrunn er annet ledd fjernet i det endelige lovutkastet. Det er ikke meningen at dette skal innebære noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett og utkastet. Noen full gjennomgang av de øvrige delegasjonsbestemmelsene i loven har det ikke vært anledning til å foreta i denne omgang. Departementet vil i stedet sørge for å utforme fremtidige delegasjonsbestemmelser i tråd med retningslinjene fra Justisdepartementet.
Departementet er enig i Avinor AS' anmerkning om at et aksjeselskap ikke bør utøve mer offentlig myndighet enn nødvendig for selskapets funksjon. Samtidig understrekes det at lovforslaget i seg selv ikke tar stilling til hvilke former for myndighet slike selskaper bør få tildelegert, men at dette er synspunkter som har betydning for den senere bruken av delegasjonsbestemmelsen.
Forslaget fra Avinor AS om at luftfartsloven bør inneholde en hjemmel for å kompensere for de økte utgiftene det private rettssubjektet har ved å utføre oppgaver på vegne av offentlige myndigheter, er departementet derimot ikke enig i. Det å kompensere for offentlige oppgaver som utføres av private rettssubjekter krever i seg selv ikke hjemmel i lov. Departementet forutsetter samtidig at det offentliges rett til å pålegge Avinor AS plikter må klarlegges innenfor de rammene som følger av reglene om eierstyring i aksjelovgivningen og adgangen til å sette vilkår knyttet til de(n) konsesjonen(e) selskapet har for sine landingsplasser. Departementet viser også til drøftelsen av ny beredskapshjemmel i kapittel 4. I enkelte tilfeller vil utøvelse av offentlig myndighet være noe som letter selskapets gjennomføring av de oppgavene det er pålagt, og i slike tilfeller er det ikke naturlig å si at delegasjonen av offentlig myndighet pådrar selskapet kostnader.
Departementet har vært noe i tvil når det gjelder de lovtekniske kommentarene knyttet til uttrykket «selvstendig rettssubjekt», men har kommet til at det er ønskelig å presisere hvilke rettssubjekter det er snakk om i selve lovteksten. I tråd med forslaget fra Justisdepartementet, har Samferdselsdepartementet valgt å avgrense delegasjonsadgangen uttrykkelig til luftfartsforeninger, selskaper som direkte eller indirekte er heleid av staten, samt private sakkyndige. Med denne avgrensningen antar vi også at flere av de lovtekniske merknadene fra Luftfartstilsynet ivaretas.
Vi er enig med Justisdepartementet at det er en fordel å synliggjøre i selve loven at det skal fastslås hvem som er klageinstans dersom myndighet til å fatte enkeltvedtak delegeres til slike rettssubjekter som er omtalt i foregående avsnitt. Etter vårt skjønn er det derimot ikke ønskelig å fastsette nøyaktig hvilket organ dette skal være i lovteksten. Vi viser til lovutkastet med merknader.
Forslaget fra Avinor AS, om at annet og tredje ledd i den foreslåtte lovteksten bør bytte plass, har ikke lenger noen relevans etter at annet ledd er foreslått strøket.