3 Kva skal registrerast i Lausøyreregisteret?

3.1 Utgangspunktet om registrering av alle utleggsforretningar

3.1.1 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet 9. juni 2000 foreslo departementet at alle utleggspant med unntak for dei som skal registrerast i eit realregister, samt utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg», skal registrerast i Lausøyreregisteret. Dette er i samsvar med dei endringane i tvangsfullføringslova som vart vedtekne i 1993. Enkelte typar utleggspant er òg registrerte i eigne register. Det vil difor i ein del høve skje dobbeltregistrering av utleggspant. For utleggspant som får rettsvern ved registrering i eit anna register, vil ikkje registreringa i Lausøyreregisteret ha noko å si for rettsvernet.

3.1.2 Høyringsfråsegnene

Fleirtalet av høyringsinstansane som uttala seg om spørsmålet ( Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistra, Husbanken, Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (RIFT), Rikstrygdeverket, Skattedirektoratet, Bergen byfogdembete, Oslo byfogdembete, Trondheim byfogdembete, Lensmannen i Asker, Lillehammer Politistasjon, Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, Gjeldsoffer-Alliansen og Norges Lensmannslag) stør framlegget om registrering av utleggspant, utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg» i Lausøyreregisteret.

Nærings- og handelsdepartementet uttala:

«Etablering av en registreringsordning som foreslått, vil etter Næringsdepartementet[s syn] øke tilgjengeligheten av sentral kredittinformasjon. Dette vil både kunne bedre næringslivets muligheter til å vurdere risiko ved økonomiske engasjementer, og det vil antagelig øke effektiviteten i betalingsinnfordringen.

Vi finner det også sannsynlig at en slik ordning i seg selv vil kunne redusere arbeidsgiveres administrative belastning ved gjennomføring av lønnstrekk, ved at kreditorene selv avstår fra resultatløse inndrivingsforsøk.»

Brønnøysundregistra uttala:

«Brønnøysundregistrene vil innledningsvis gi støtte til hovedtrekkene i forslaget om registrering av utleggspant, utleggstrekk og intet til utlegg i Løsøreregisteret. Vi slutter oss i det alt vesentlige til de begrunnelser som er gitt av både betalingsinnfordringsutvalget og senere av departementet i Ot.prp. nr 77 (1992-93). Både kredittopplysningshensynet så vel som hensynet til de mange resultatløse inndrivelsesforsøkene taler tungt for registrering som nevnt.»

Datatilsynet uttala:

«Vi ser at det er hensiktsmessig å sørge for registrering av utleggspant, utleggstrekk og intet til utlegg i Løsøreregisteret, og vi finner at hensynet til de registrertes personvern er godt ivaretatt gjennom de forslag som er fremsatt.»

Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (RIFT) meinte at det kan være ein fordel òg å registrere utlegg som får rettsvern i eit realregister. Det medfører lite eller inga ekstrabelastning for namsmennene å registrere alle utleggssaker når dei aller fleste utleggsforretningar likevel skal registrerast. Lausøyreregisteret vil dermed verte ein komplett base over gjennomførte utleggsforretningar.

Oslo byfogdembete uttala:

«Embetet tror at forslaget om å registrere saker med utleggstrekk og «intet til utlegg» kan være med på å få til et effektivt system for kredittopplysninger både ved långivning og i forbindelse med inndrivelse av pengekrav. Dette kan medvirke til at man i fremtiden vil kunne få færre inkasso- og utleggssaker.

Embetet mener imidlertid at formuesgoder som realregistreres også bør registreres i Løsøreregisteret, slik at all informasjon blir samlet på ett sted.

...

Etter vårt syn bør alle utleggssaker registreres i Løsøreregisteret, unntatt saker som nektes fremmet eller heves. Dette innebærer ikke vesentlig merarbeid for namsmyndigheten, samtidig som informasjonen om avholdte utleggsforretninger blir enklere tilgjengelig for brukerne. (...) Totalt sett vil realregistrerte utleggspant utgjøre rundt 10% av de sakene som etter forslaget skal registreres i Løsøreregisteret. Den informasjon som eventuelt blir registrert i Løsøreregisteret vil også bli benyttet av namsmennene i forbindelse med behandlingen [av] utleggssaker. At informasjonen er samlet et sted vil være noe arbeidsbesparende.»

Den Norske Advokatforening uttala:

«Ut fra et innfordringshensyn er det åpenbart en fordel at slike opplysninger blir registrert i Løsøreregisteret. All den tid kredittopplysningsbyråenes register i dag ikke er komplette, vil en slik registrering gi en bedre dekning både i forhold til vurdering om kreditt skal ydes og som informasjon til forfølgende kreditorer. Man vil således få et bedre verktøy i innfordringen enn de ufullstendige kredittopplysninger som i dag tilbys.

Lovutvalget mener at fordelene med en slik ordning gjør at registreringen kan forsvares ut fra et personsverns synspunkt.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttala:

«FNH og Sparebankforeningen finner det svært positivt at det tidligere forslaget om registreringer av utleggspant, utleggstrekk og «intet til utlegg» i løsøreregistret nå foreslås iverksatt. En mer fullstendig registrering av utleggsforretninger og utleggsforretninger som avsluttes med resultat «intet til utlegg» vil være av stor betydning for kreditorene. En slik registrering vil bedre mulighetene for å foreta en god kredittvurdering av kundene og kunne bidra til å forhindre at personer som ikke er kredittverdige får lån. Dersom fordringshavere og potensielle kredittgivere gis muligheter for enkelt og rimelig å skaffe seg riktigere informasjon om tidligere namsutlegg der skyldneren har vært saksøkt, vil dette kunne bidra til å redusere betalingsmislighold. Slik informasjon vil også kunne bidra til reduserte kostnader for kreditor ved at resultatløs pågang unngås i tilfeller hvor det ikke er midler å hente hos debitor. En registreringsordning vil i tillegg kunne virke betalingsfremmende. Det er etter vår vurdering også et viktig hensyn at resultatet av en avholdt utleggsforretning ikke bør være avgjørende for om saksøkte skal skjermes mot registrering eller ikke.»

Gjeldsoffer-Alliansen uttala:

«GOA har ikke store motforestillinger mot forslaget. Riktignok vil forslaget medføre en raskere «svartelisting» av dårligere betalere, men dette vil i de fleste tilfeller være en fordel for vedkommende. I denne sammenheng mener vi at hensynet til personvern bør tones noe ned.»

Gjeldsoffer-Alliansen meinte at òg utlegg i realregistrerte formuesgode bør registrerast i Lausøyreregisteret.

Norges Lensmannslag uttala:

«Lensmennene har lenge sett at den utviklingen vi har hatt gjennom over 20 år når det gjelder adgangen til tvangstrekk i lønn har hatt en del uheldige sider. Det har utviklet seg en praksis som har ført til at en rekke skyldnere som fra før har en vanskelig og anstrengt økonomi har blitt påført ekstra byrder ved at forskjellige namsmyndigheter på hver sin kant har nedlagt trekk i lønn. Det har dessuten blitt fremmet en rekke utleggsforretninger som kunne vært unngått dersom vi hadde hatt et bedre system for å gi kreditorer og inkassatorer tilgang på et bedre beslutningsgrunnlag før utlegg begjæres. Dette har blitt spesielt merkbart etter at lensmennene etter 1992 ikke lenger har adgang til å gi kredittopplysninger.»

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, Statens innkrevjingssentral, Kommunenes sentralforbund og NKK - Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring gjekk mot forslaget om registrering av utleggspant, utleggstrekk og inkje til utlegg i Lausøyreregisteret.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet uttala:

«Vi er særlig ut i fra personvernhensyn skeptisk til forslaget om at alle utleggspant, utleggstrekk og beslutninger om intet til utlegg skal registreres i Løsøreregisteret. I mange tilfeller er utleggstrekk i lønn en praktisk begrunnet betalingsordning, f.eks. ved bidrag og skatt. Utgiftsdekningen gjennom gebyr medfører ytterligere administrasjon for det offentlige.»

Statens innkrevjingssentral uttala:

«Det kan også reises innvendinger mot selve nytteverdien for kreditor av å ha et slikt register tilgjengelig. Departementet fremhever på s. 5 at kreditor kan benytte registeret for å undersøke om skyldneren er en sikker betaler. SI vil påpeke at registeret ikke vil si noe mer enn at skyldner har hatt utleggsforretninger mot seg eller at han ikke har hatt det. Selv om personen ikke er registrert i registeret, betyr det nødvendigvis ikke at han er en god betaler. Registeret vil heller ikke ha fullgod negativ troverdighet for utleggsforretninger, idet utlegg i objekter som får rettsvern ved registrering i et realregister ikke skal registreres her.»

Kommunenes sentralforbund uttala:

«KS vil ikke anbefale at registreringsplikten for utleggspant, utleggstrekk og «intet til utlegg» utvides i forhold til i dag.

Eventuell utvidet registreringsplikt vil ha negative økonomiske og administrative konsekvenser for innfordringsarbeidet de kommunale skatteoppkrevere utfører, herunder at skatteoppkreverne må bygge opp omfattende on-line-løsninger som gjør det mulig å kommunisere direkte med Løsøreregisteret. Arbeidet med å registrere og å endre opplysningene vil dessuten kreve betydelige personalressurser.

Registreringen vil ikke gi nevneverdige nye opplysninger til hjelp i innfordringsarbeidet i forhold til dagens løsninger.

Den eventuelle gevinsten ved forslaget synes i størst grad å komme private lånegivere til gode. Offentlige myndigheter bør derfor ikke betale kostnadene ved en eventuell slik ordning.»

NKK - Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring uttala:

«Vår hovedkonklusjon om forslaget er at

• private kredittopplysningsselskaper og kreditorer får bedre grunnlag for sine kredittvurderinger uten å betale for det, og at de alminnelige namsmennene får bedre grunnlag for å vurdere om trekk i lønn bør besluttes i forbindelse med utleggsforretning. I siste instans kommer forslagene kredittsøkerne og skyldnere til gode.

• kemnere, kommunekasserere og skattekreditorene påføres kostnader som ikke står i forhold til nytteverdien.

Vi mener derfor at kemnere og kommunekasserere må fritas fra de foreslåtte undersøkelses- og meldeplikter. Dersom dette ikke aksepteres må kostnadene plasseres hos dem som i siste instans vil få størst nytte av et slikt regime: Kredittsøkere og debitorer.»

3.1.3 Departementets vurderingar

Departementet foreslår at framlegget i høyringsnotatet om at alle utleggspant med unntak av dei som skal registrerast i eit realregister, samt utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg» skal registrerast, vert gjennomført. Departementet viser til dei argumenta som er nemnde til fordel for å gje reglar om slik registrering i Ot.prp. nr. 77 (1992-93), jf. punkt 2.1.1 ovanfor. Fleirtalet av høyringsinstansane har stilt seg positive til å innføre ei slik registreringsordning. Regjeringa si hovudmålsetning er å få til ei samordning av utleggstrekk som omfattar alle namsmaktene. Det er difor klårt at utleggstrekk frå alle særnamsmaktene må registrerast. Lausøyreregisteret vil ikkje gje full oversikt over trekka mot ein skyldnar om ikkje òg utleggstrekk frå skattefutane og skatteoppkrevjarane vert registrerte. Av omsyn til at det ikkje skal verte lagt ned høgare trekk enn det er høve til etter dekningslova § 2-7, er det òg viktig at desse særnamsmaktene gjer undersøkingar av andre trekk før dei legg ned nye trekk. Av ulike praktiske årsaker må ein vente noko før ordninga kan setjast i kraft for andre særnamsmakter enn Statens innkrevjingssentral.

Departementet meiner at utleggspant i fast eigedom ikkje bør registrerast i Lausøyreregisteret. For kreditorar og kredittytarar vil det vere enkelt å få tilgang til elektroniske opplysningar om utleggspant i fast eigedom. Norsk Eiendomsinformasjon sitt eigedomsregister EDR inneheld all eigedomsinformasjon frå grunnboka og GAB-registeret. I EDR vert alle tinglysingar som er gjort hos dei enkelte domstolane og hos Statens Kartverk, registrerte. I EDR kan det søkjast på matrikkelnummer, heimelshavarens namn og på eigedomens adresse. Det vil då straks gå fram om det er registrert utleggspant på ein eigedom, og kven som er eigar. Departementet kan ikkje sjå at det er naudsynt med ytterlegare registrering av utleggspant i fast eigedom i tillegg til registreringane i grunnboka og hos Norsk Eiendomsinformasjon. Rett nok gjev ikkje EDR moglegheit for å søkje etter utlegg mot saksøkjaren i fast eigedom som ein annen har grunnboksheimelen til, men opplysningar om slike utlegg kan ein som oftast få frå et kredittopplysningsbyrå.

3.2 Særskilt om registrering av utleggspant

For enkelte formuesgode kan ein få rettsvern for utleggspant berre ved tinglysing i Lausøyreregisteret. Dette gjeld driftstilbehør og varelager, jf. pantelova (pantel.) § 5-4, og registrert motorvogn, jf. pantel. § 5-5. Vidare gjeld det for immaterialrettar som det ikkje finst eit særskilt register for, jf. pantel. § 5-9, og andre formuesgode enn dei som er nemnde i pantel. §§ 5-2 til 5-9, jf. pantel. § 5-10.

For ei anna gruppe av formuesgode kan rettsvern for utleggspant både fåast ved tinglysing i Lausøyreregisteret og på anna vis. Dette gjeld for det første utleggspant i anna lausøyre enn driftstilbehør, varelager og registrerte motorvogner, som òg kan få rettsvern etter handpantregelen, jf. pantel. § 5-6. For den andre gjeld det utleggspant i verdipapir, innløysingspapir, aksjar og enkle krav, som kan få rettsvern etter reglane i pantel. § 5-7 første til fjerde ledd. For det tredje gjeld det utleggspant i tilkomstdokument til leigerett til husrom, som òg kan få rettsvern etter regelen i pantel. § 4-3, jf. pantel. § 5-8. For alle desse formuesgoda gjeld at registrering i Lausøyreregisteret gjev rettsvern berre andsynes kreditorane, medan den alternative rettsvernsakta gjev rettsvern òg andsynes godtruande omsetningservervarar.

For ei tredje gruppe av formuesgode kan utleggspant ikkje få rettsvern ved registrering i Lausøyreregisteret. Dette gjeld finansielle instrument som er registrerte i eit verdipapirregister, jf. pantel. § 5-7 sjette ledd, og immaterialrettar som det finst eit særskilt register for, jf. pantel. § 5-9 første punktum. Rettsvern for utleggspant kan her berre fåast ved registrering i høvesvis verdipapirregisteret og det særskilte registeret for den immaterielle retten.

Ved endringslova 11. juni 1993 nr. 83 vart ein regel om at alle utleggspant i anna enn realregistrerte formuesgode skal registrerast i Lausøyreregisteret, tatt inn i tvangsl. § 7-20 tiande ledd.

For lausøyre som nemnt i pantel. § 5-6 er hovudregelen at rettsvern for utleggspant skal etablerast ved tinglysing i Lausøyreregisteret. Etter tvangsl. § 7-20 andre ledd skal namsmannen som hovudregel berre etablere rettsvern etter handpantregelen dersom saksøkjaren krev det, og det er grunn til å frykte for at den saksøkte vil forføye over lausøyret i strid med saksøkjarens panterett. I utkastet til § 7-20 andre ledd i proposisjonen her, er vilkåret om at saksøkjaren må krevje slik overlevering, foreslått oppheva.

Den foreslåtte endringa i tvangsl. § 7-20 tiande ledd vil medføre at utleggspantet må registrerast i Lausøyreregisteret òg dersom rettsvern allereie er etablert etter handpantregelen. Prioriteten for utleggspantet må då reknast frå tidspunktet for den første rettsvernsakta. Det kan òg vere at utleggspantet vert registrert i Lausøyreregisteret etter tvangsl. § 7-20 tiande ledd før namsmannen òg sikrar rettsvern etter handpantregelen. I eit slikt tilfelle vil rettsvernet andsynes den saksøktes øvrige kreditorar vere etablert allereie ved tinglysinga, sjølv om tinglysing berre er skjedd av omsyn til kredittopplysing. Rettsvernsverknaden av tinglysinga kan ikkje i eit slikt tilfelle vere avhengig av om tinglysinga i den konkrete saka var naudsynt for å sikre rettsvern for utleggspantet. Når det gjeld dei formuesgoda som er nemnde i den tredje gruppa foran, vil tinglysinga i Lausøyreregisteret ikkje ha rettsvernsverknad.

Under høyringa har nokre av høyringsinstansane kommentert spørsmålet om det bør gjerast merknad i Lausøyreregisteret om at tinglysing etter tvangsl. § 7-20 tiande ledd i nokre tilfelle ikkje har rettsvernsverknad. Brønnøysundregistra tilrår at det ikkje skal merkast av i registeret om utleggspantet er tinglyst av omsyn til rettsvernet eller ikkje. Dei meiner at tinglysing av utleggspant uansett tinglysingsårsak bør følgje reglane i tinglysingslova og tinglysingsforskrifta, men at tinglysing av utleggstrekk og «inkje til utlegg» ikkje skal følgje desse reglane. Oslo byfogdembete uttaler:

«Man bør vurdere om det ikke hadde vært hensiktsmessig å skille rettsvernsregistrering og den foreslåtte registrering fullt ut. Vi er av den oppfatning at den registrering som er foreslått føres inn i et eget register i Løsøreregisteret, og at rettsvernsakten registreres som før i det ordinære registeret. Ved å skille mellom disse vil man få klarere linjer mellom rettsvern og den informasjonsbase som dette er snakk om.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«Vi minner om at ved utlegg i bl.a. ikke-realregistrerbart løsøre, verdipapirer eller aksjer som ikke er registrert i VPS, får utlegget rettsvern mot saksøktes kreditorer også ved registrering i Løsøreregisteret, jfr. panteloven §§ 5-6 og 5-7 (5). For slike registreringer i Løsøreregisteret vil registreringen også ha betydning for rettsvernet og dermed ha et dobbelt formål. Det vil være en merkelig og uheldig forskjellsbehandling av registrerte opplysninger om utlegg dersom man skulle skille mellom registreringer av utleggspant som har rettsvernsvirkninger og registreringer som ikke har slike virkninger. Det vil dessuten kunne være praktisk vanskelig å avgjøre fra sak til sak hva som er formålet med registreringen.»

Departementet meiner at det ikkje er naudsynt å etablere eit system der det blir gjort merknad i Lausøyreregisteret om registreringa har rettsvernsverknad eller ikkje. Kor vidt tinglysinga i Lausøyreregisteret gjev rettsvern for utleggspantet, vil vere av interesse for den saksøktes øvrige kreditorar. Kreditorane vil normalt vere profesjonelle partar som ein må kunne gå ut frå gjennom lovverket vil kunne gjere seg kjende med om registreringa har rettsvernsverknad eller ikkje. Det vil gå fram av reglane i pantelova kapittel 5 på kva måte det kan etablerast rettsvern for utleggspant i forskjellige typar formuesgode. For å klargjere dette foreslår departementet ein regel om at registrering i Lausøyreregisteret berre gjev rettsvern dersom det følgjer av pantelova kapittel 5. Sjå framlegg til ny § 34 a i tinglysingslova og merknadane til denne paragrafen.

Regelen om at alle utleggspant i anna enn realregistrerte formuesgode skal registrerast i Lausøyreregisteret, er i lovframlegget i proposisjonen her tatt inn i tvangsl. § 7-20 tiande ledd.

Etter tingl. § 35 første ledd bokstav a er staten erstatningsansvarleg for tap som nokon uforskyldt lir på grunn av tinglysingsfeil, såframt tapet skyldast at vedkommande har stolt på ein pantattest eller tinglysingsattest. Det er i Ot.prp. nr. 63 (1978-79) på s. 19 lagt til grunn at denne regelen òg gjeld for Lausøyreregisteret, iallfall når det gjeld registrert pant i motorvogner. Departementet legg til grunn at regelen i tingl. § 35 ikkje vil kunne føre til ansvar for staten i tilfelle av manglande registrering av utleggspant som ikkje får rettsvern ved registreringa. Generelt har Lausøyreregisteret svært avgrensa negativt truverde. Det kan mellom anna vere registrert heftingar på det aktuelle formuesgodet hos ein tidlegare eigar, som ikkje kjem fram ved søk på noverande eigar. Det kan òg vere heftingar i det aktuelle formuesgodet som har rettsvern utan tinglysing. Når det gjeld utleggspant i formuesgode som ikkje får rettsvern ved registreringa, vil utleggspanthavarens rett ikkje vere avhenging av tinglysinga i Lausøyreregisteret. At utleggspanthavaren går framfor etterkommande panthavarar, vil følgje av rettsvernsreglane for det aktuelle rettsvernsregisteret som utleggspantet òg skal registrerast i. Utleggspanthavarens rett er med andre ord ikkje avhengig av tinglysinga i Lausøyreregisteret. Om ein etterfølgjande panthavar lir tap som følgje av at han har stolt på ein pantattest frå Lausøyreregisteret der vedkommande utleggspant ikkje går fram, kan man difor ikkje si at tapet skyldast ein tinglysingsfeil.

3.3 Særskilt om registrering av utleggstrekk

3.3.1 Forslaget i høyringsnotatet

I departementets høyringsnotat heiter det:

«For utleggstrekk bør registreringen omfatte størrelsen på hvert trekk og hvilken periode trekket skal gjelde for. Det kan også skje endringer av et trekk i løpet av trekkperioden. For eksempel kan trekkperioden bli forkortet eller trekkets størrelse redusert fordi det kommer et nytt trekk med bedre prioritet som skyver ut det løpende trekket. Trekkets størrelse kan også bli endret som følge av endringer i skyldnerens inntekts- eller formuesforhold. For at registeret skal fungere best mulig, både av hensyn til koordinering i forholdet mellom ulike namsmyndigheter og i forhold til allmennheten, må endringer som foretas i utleggstrekk, registreres. Det er derfor nødvendig at alle endringer av et trekk som namsmyndighetene gjør, registreres i Løsøreregisteret.

I tillegg bør det fremgå av registeret hvilken namsmyndighet som har nedlagt trekket. Dette foreslås fordi en annen namsmyndighet som har tenkt å nedlegge et trekk med bedre prioritet, lett skal kunne kontakte den namsmyndighet som har nedlagt det første trekket etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21. Det bør også fremgå hvilken prioritet trekket har i forhold til bestemmelsene i dekningsloven § 2-8.»

I høyringsnotatet vart det foreslått at reglar om kva for opplysningar som skulle registrerast om utleggstrekk, skulle tas inn i ei forskrift om registrering av utleggsforretningar i Lausøyreregisteret. Det vart foreslått at opplysning om kva for prioritet utleggstrekket har, berre skulle vere tilgjengeleg for namsmaktene.

3.3.2 Høyringsfråsegnene

Nærings- og handelsdepartementet uttaler at registeret må innehalde opplysningar om storleiken på trekka og trekkperioden, og at opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket og kva for prioritet trekket har, av personvernomsyn berre bør vere tilgjengelege for namsmaktene.

Brønnøysundregistra uttaler at det må vurderast om saksøkjaren skal haldast hemmeleg når det er Statens innkrevjingssentral eller Trygdeetatens innkrevjingssentral (TI) som står som saksøkjar. Opplysningar om at TI eller SI er saksøkjar kan indirekte identifisere kravet og prioriteten.

Datatilsynet meiner at det av omsyn til personvernet er sentralt at alle opplysningar som registrerast er korrekte, og gjev eit riktig bilete av den registrerte. Opplysningar om utleggstrekk må endrast når det skjer endringar i trekket. Opplysningane må slettast når trekkperioden har gått ut.

Skattedirektoratet uttaler:

«I høringsnotatet sies det også at hvis registeret skal fungere best mulig og ha den ønskelige funksjonen, må alle endringer av lønnstrekket som foretas av namsmannen registreres. I denne forbindelse bør eventuelle sanksjonsmuligheter vurderes. Dersom registreringsplikten ikke overholdes, vil dette ha store konsekvenser i forhold til registerets «notoritet».»

Trygdeetatens innkrevjingssentral uttaler:

«Det påpekes også at trekkperioden for de trekk som nedlegges av Trygdeetatens innkrevingssentral i medhold av bidragsinnkrevingsloven § 8 første ledd, ikke kan ses å være underlagt noen tidsmessig begrensning. Det kan nedlegges trekk også for uforfalte bidragskrav, og vi kan ikke se at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd kommer til anvendelse i disse sakene. Det må derfor også være adgang til å registrere trekk uten at det angis noen trekkperiode.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Vi er enig i at utleggstrekkets størrelse, hvor lenge det løper, prioritet etter dl § 2-8 og hvem som besluttet utleggstrekket bør fremgå av registeret. Men vi mener det ikke bør opplyses hvem som er arbeidsgiver. Dette ville innebære at man legger ut opplysninger som ikke bør være offentlig tilgjengelig. Det er en del personer, spesielt kvinner som av forskjellige grunner må ha hemmelig adresse. Det vil her være uheldig om arbeidsgiverforhold røpes i disse tilfellene.»

Lillehammer Politistasjon uttaler at registreringa bør omfatte namsmakt, arbeidsgjevar, storleiken på trekket, trekkperiode og prioriteten.

Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt peikar på at rutinane for kven som skal syte for melding til registeret om at trekk er stansa, til dømes grunna byte av arbeidsgjevar, må klargjerast. Dei spør òg om kva ein skal gjere dersom eit trekk må setjast i 0 for ei tid, til dømes på grunn av nye utleggstrekk med betre prioritet. Dersom registeret ikkje viser dette, ser dei ein moglegheit for at trekk frå andre saksøkjarar kan kome før utleggstrekket som vart stansa.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Lovutvalget tiltrer standpunktet om at grunnlag for trekk ikke bør opplyses til andre enn namsmennene. Dersom en imidlertid skal anmerke prioriteten, vil man ved å sammenholde disse opplysningene [med] bestemmelse i dekningsloven § 1-8, litra a-b, kunne se hvilken kategori som ligger til grunn for trekket. Detaljene vil man imidlertid kunne unndra innsyn fra kreditorene.»

Gjeldsoffer-Alliansen uttaler:

«GOA støtter departementets forslag om at registeret bør inneholde opplysninger om hvilken namsmyndighet som har nedlagt trekket. Registeret bør imidlertid ikke gi opplysning om hva trekket gjelder. SI trekker bl. a. for bøter og erstatninger. Slike opplysninger bør ikke være tilgjengelige.

Registeret bør heller ikke opplyse hvem som er kreditor eller hvem som er arbeidsgiver. Dersom kreditor er for eksempel sosialkontoret, vil opplysning om dette medføre en ekstra og unødvendig belastning for skyldner. En opplysning om at det foreligger et utleggstrekk fra en angitt dato, bør være nok informasjon.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:

«FNH og Sparebankforeningen er enige med departementet i forslaget om at registreringen av utleggstrekk bør omfatte trekkets størrelse, trekkperiode, endringer i trekket i trekkperioden samt hvilken namsmyndighet som har nedlagt trekket. Registreringen må også omfatte hvilken prioritet trekket har etter bestemmelsen i dekningsloven § 2-8. Det er imidlertid avgjørende for alle kreditorer at man kan gjøre seg kjent med prioriteten til allerede løpende lønnstrekk, bl.a. for å kunne ta stilling til om kravene er korrekt registrert. Opplysninger om foranstående heftelser er av avgjørende betydning for kreditorene. Det kan ikke sees at det er grunn til at slike opplysninger ikke skal være tilgjengelige ved registrering i Løsøreregisteret, mens tilsvarende informasjon fremgår av andre registre. I en del tilfeller er slik kunnskap viktig for å kontrollere om angitt prioritet er i overensstemmelse med de prioritetsregler som følger av dekningsloven § 2-8. Etter FNH og Sparebankforeningens oppfatning er det derfor helt sentralt at opplysninger om prioritetsrekkefølgen er tilgjengelig for alle kreditorer.»

3.3.3 Departementets vurderingar

Framlegget i høyringsnotatet bygde på at opplysningane berre skulle registrerast i Lausøyreregisteret. Når det i proposisjonen her vert lagt til grunn at dei ulike namsmaktene skal få tilgang til opplysningane hos Statens innkrevjingssentral, opnar det for å gje forskjellige reglar om kva som skal registrerast om utleggstrekk i Lausøyreregisteret og kva for opplysningar namsmennene skal ha tilgang til hos Statens innkrevjingssentral.

Departementet meiner at det ikkje bør stillast opp skrankar i lova for kva slags opplysningar om utleggstrekk frå det sams sakshandsamingssystemet som skal vere tilgjengelege for dei andre namsmaktene. Dei vil ha behov for fulle opplysningar, mellom anna om kva for namsmakt som har lagt ned trekket, trekkets storleik og prioritet, og trekkperioden samt eventuelle endringar i trekket. Opplysning om kva for namsmakt som har lagt ned trekket vil vere naudsynt for at namsmaktene lett skal kunne kontakte kvarandre. Av omsyn til at reglane om registrering av utleggstrekk skal sikre at prioritetsreglane i dekningslova § 2-8 vert etterlevde, må det gå fram kva for prioritet trekket har. Namsmaktene vil då verte kjende med prioriteten til eventuelle løpande trekk når dei undersøkjer i sakshandsamingssystemet før nye trekk vert nedlagte.

Når det gjeld trekkperioden er situasjonen spesiell for krav på underhaldstilskot, fordi det ikkje er krav om at det skal fastsetjast ein trekkperiode. Det følgjer av dekningslova § 2-7 tredje ledd, jf. tvangsfullføringslova § 7-21 første ledd første punktum, at trekkperioden skal vere to år. Unntak gjeld etter dekningslova § 2-7 tredje ledd andre og tredje punktum for bøtekrav og skattekrav, der trekkperioden vil vere fem år. Etter dekningslova § 2-7 tredje ledd siste punktum gjeld det ingen trekkperiode for krav på underhaldstilskot. Av omsyn til dei andre namsmaktene sitt behov for opplysning, bør det gjerast merknad i sakshandsamingssystemet om at trekkperioden er uavgrensa i saker om trekk for underhaldstilskot.

Det neste spørsmålet er kva for opplysningar som skal registrerast i Lausøyreregisteret, og dermed verte tilgjengelege for fleire. Dette må avgjerast ut frå ei vurdering av omsynet til kva for opplysningar kreditorane og potensielle kredittytarar særleg har nytte av, og omsynet til skyldnarens personvern. Spørsmålet om innsynsrett for skyldnaren sjølv er omhandla i kapittel 5 nedanfor.

Det er klårt at Lausøyreregisteret må innehalde opplysningar om at trekk er lagt ned, og om storleiken på trekket. Derimot er det omsyn som taler mot at fordringshavarar, inkassobyrå mv. skal kunne få opplysningar om trekkas prioritet og om kva for namsmakt som har lagt ned trekket. Om prioriteten for krava vert opplyst, vil det gå fram om kravet er eit underhaldstilskot, erstatning eller oppreisning for straffbar handling eller bot eller eit anna krav, jf. dekningslova § 2-8 første ledd bokstav a til c. Dette er svært sensitive opplysningar. Departementet meiner at personvernomsyn tilseier at slike opplysningar ikkje vert gjort tilgjengelege for andre enn namsmaktene. Personvernomsyn må her vege tyngre enn omsynet til fordringshavaranes behov for å kontrollere om prioriteten er korrekt. Namsmaktene vil få informasjon om prioriteten i sakshandsamingssystemet. Departementet legg til grunn at med den auka moglegheita for kontroll av utleggstrekka som lovframlegget inneber for namsmaktene, vil faren for trekk med urett prioritet uansett verte redusert. Departementet foreslår difor at opplysningar om kva for prioritet trekket har, ikkje skal gå fram av Lausøyreregisteret.

Opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket, kan òg vere sensitive. Statens innkrevjingssentral driv inn bøter og krav på erstatning for straffbare forhold. Dei krev rett nok inn andre typar krav med, mellom anna studielån. Ei opplysning om at Trygdeetatens innkrevjingssentral har lagt ned trekket, vil avsløre at skyldnaren har plikt til å betale underhaldstilskot eller har underhaldstilskotsgjeld. Opplysning om kven som er namsmakt vil i første rekke vere av interesse for dei andre namsmaktene i samband med deira plikter etter tvangsfullføringslova § 7-21 og § 7-24. Departementet foreslår difor at opplysningar om kva for namsmakt som har lagt ned trekket, berre skal vere tilgjengeleg for namsmaktene, og ikkje gå fram av Lausøyreregisteret.

Eit anna spørsmål er om opplysning om trekkperioden bør gå fram av Lausøyreregisteret. Det er av nytte for fordringshavarar som sjølv planlegg å krevje utlegg, å kjenne til når eit nedlagt utleggstrekk kjem til å stanse. Personvernomsyn kan tale for at opplysningar om trekkperiode ikkje bør gjevast ut. Dersom det ikkje er fastsett nokon trekkperiode, vil det for den som er kjend med regelen i dekningslova § 2-7 tredje ledd, vere klårt at det dreier seg om eit krav på underhaldstilskot. Er trekkperioden fem år, vil det gå fram at trekket gjeld ei bot eller eit skattekrav. Men denne samanhengen vil berre vere kjend for dei brukarane som kjenner reglane om trekkperiode i dekningslova § 2-7 tredje ledd. Departementet legg vekt på at det er ei viktig opplysning for kreditorane kva tid trekkperioden går ut, og foreslår difor at trekkperioden skal registrerast i Lausøyreregisteret.

Når det gjeld spørsmålet om kven som skal sørgje for melding til registeret om at trekk er stansa på grunn av byte av arbeidsgjevar, finner departementet det klårt at denne plikta må påliggje den namsmakta som har lagt ned det trekket som vart stansa. Det følgjer av tvangsfullføringslova § 7-22 andre ledd at den trekkpliktige skal gje underretning til namsmannen og den som beløpet skal utbetalast til, dersom den saksøkte sitt krav mot den trekkpliktige fell bort i trekkperioden. Dersom trekket vert stansa som følgje av at saksøkte sitt krav mot den trekkpliktige fell bort, må namsmannen ha plikt til å nedtekne dette i sakshandsamingssystemet. Rutinane må leggjast opp slik at trekket då vert sletta frå Lausøyreregisteret.

I høyringsrunden er det reist spørsmål om kva som skal skje dersom trekket må «setjast i 0» for ei tid, på grunn av seinare trekk med høgre prioritet. Det følgjer av tvangsfullføringslova § 7-24 at dersom det vert lagt ned eit nytt trekk med høgre prioritet, skal den namsmakta som har lagt ned det første trekket, av eige tiltak ta opp spørsmålet om regulering av trekket når namsmakta vert merksam på forholdet. Etter at partane har fått høve til å uttale seg, avgjer namsmakta om trekket skal verte oppretthaldt, nedsett, utsett, eller falle bort. Alternativet «utsettes» inneber at den trekkpliktige vert beden om å setje i verk trekket først på eit seinare tidspunkt, dvs. etter at trekket med høgre prioritet har falle bort. Det må leggjast til grunn at namsmakta kan gje trekkpålegg som først skal tre i kraft når eit anna trekk er opphøyrt, og då for den resterande del av trekkperioden etter dekningslova § 2-7 tredje ledd, jf. Falkanger, Flock, Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 3. utg., Oslo 2002 s. 429. Dersom eit tidlegare trekk vert utsett på grunn av eit mellomkommande trekk med høgre prioritet, meiner departementet at dette bør avmerkast i sakshandssamingssystemet. Det vil då gå fram at det første trekket vil kunne tre inn på nytt i løpet av trekkperioden.

Ordninga vil verte basert på automatiske rutinar slik at opplysningar om nedlagte trekk automatisk vert tilgjengelege for dei namsmaktene som er knytt til det sams sakshandsamingssystemet, og automatisk vert formidla vidare til Lausøyreregisteret. Spørsmålet om sanksjonar mot namsmakter som ikkje oppfyllar plikta til å registrere utleggstrekk, og spørsmålet om unntak frå registreringsplikta for heilt kortvarige trekk, kjem difor i eit anna lys enn i 1992 og under høyringa i 2000. Departementet kan ikkje sjå at det er behov for sanksjonsreglar når ein baserer seg på automatiske rutinar. Når det gjeld registrering av heilt kortvarige trekk, foreslår departementet at ein for tryggleiks skuld likevel bør ha ein heimel til å gjere unntak frå registreringsplikt, jf. utkastet til ny § 34 a i tinglysingslova.

3.4 Særnamsmaktenes avgjerder om «inkje til utlegg»

3.4.1 Innleiing. Forslaget i høyringsnotatet

Etter tvangsfullføringslova § 7-25 skal ei tvangsforretning som endar med at det ikkje vert tatt utlegg, avsluttast ved at namsmannen gjev begge partar utskrift av namsboka som syner utfallet og kva som er gjort. Avslutning av saka etter § 7-25 har mellom anna som verknad at namsmannen ikkje av eige tiltak kan ta saka opp att, jf. tvangsfullføringslova § 5-15. I namsboka skal det kortfatta gjerast greie for kva undersøkingar namsmannen har foretatt for å utgreie skyldnarens formuestilhøve, og på kva måte namsmannen har vore eller har søkt å kome i kontakt med skyldnaren. Saksøkjaren kan klage på ei avgjerd om «inkje til utlegg».

Ved endringa ved lov 11. juni 1993 nr. 83 vart det presisert i tvangsl. § 7-25 første punktum at paragrafen gjeld når utlegg ikkje vert tatt av di den saksøkte ikkje har formuesgode eller lønn eller andre pengekrav som nemnt i dekningslova § 2-7 som det kan takast utlegg i. Føresegna gjeld til dømes ikkje dersom utlegg ikkje vert tatt av di den saksøkte oppfyller kravet under utleggsforretninga. Vidare vart det fastsett i andre punktum at utskrift av namsboka utan ugrunna opphald skal sendast til registrering i Lausøyreregisteret. I tredje punktum vart det fastsett at plikten til oversending til Lausøyreregisteret ikkje gjeld for særnamsmaktene. Bakgrunnen for regelen i tredje punktum var mellom anna at Statens innkrevjingssentral i si høyringsfråsegn hadde uttalt at innkrevjingssentralen normalt ikkje hadde noka formell avslutning av utleggsforsøk i saker der det ikkje er funne verdiar å ta utlegg i. Departementet la òg vekt på at den avgrensa namskompetansen som mange særnamsmakter har, gjer at konklusjonen «inkje til utlegg» ikkje alltid vil vere dekkjande for skyldnarens formuesstilling, jf. Ot.prp. nr. 77 (1992-93) på s. 20.

Særnamsmaktene har varierande kompetanse til å ta utleggspant.

Skattefutane kan i medhald av lov 21. juli 1894 nr. 5 om delvis Omordning av det civile Embedsværk § 5 treffe avgjerd om tvangsfullføring etter reglane i skattebetalingslova. Dei kan altså leggje ned utleggstrekk. Dei kan òg ta utleggspant dersom departementet har fastsett dette. Finansdepartementet har gjeve alle skattefutar kompetanse til å ta utleggspant.

Dei kommunale skatteoppkrevjarane kan etter skattebetalingslova § 33 nr. 1 treffe avgjerd om utleggstrekk etter reglane i dekningslova § 2-7. Etter skattebetalingslova § 36 kan skatteoppkrevjarane òg få delegert kompetanse til å ta utleggspant for krav som er omhandla i skattebetalingslova.

Statens innkrevjingssentral kan i medhald av straffeprosesslova § 456 tredje ledd ved inndriving av bøter og andre pengekrav som er tilkjende i ei offentleg straffesak, treffe avgjerd om utleggstrekk etter reglane i dekningslova § 2-7. Sentralen kan òg stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan få rettsvern ved registrering i eit register eller ved underretning til ein tredjeperson, og forretninga i medhald av tvangsfullføringslova § 7-9 kan haldast på innkrevjingssentralen sitt kontor. For andre krav som innkrevjingssentralen har kompetanse til å krevje inn, kan den stifte utleggspant i den utstrekning det finst heimel for det i særskilt lovføresegn. Mange av dei aktuelle lovene har same regulering på dette punktet som straffeprosesslova. I andre høve må innkrevjingssentralen setje fram krav om utleggspant for dei alminnelege namsmaktene.

Trygdeetatens innkrevjingssentral (TI) kan i medhald av lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag (tilskotsinnkrevjingslova) § 8 første ledd treffe avgjerd om utleggstrekk etter dekningslova § 2-7. TI kan òg i medhald av § 8 tredje ledd stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan få rettsvern ved registrering i eit register eller ved underretning til ein tredjeperson, og utleggsforretninga kan haldast på TI sitt kontor etter tvangsfullføringslova § 7-9 første ledd. I andre høve må TI setje fram krav om utleggspant for dei alminnelege namsmaktene, jf. tilskotsinnkrevjingslova § 9 første punktum.

Utgangspunktet er at tvangsfullføringslova berre gjeld for dei alminnelege namsmaktene, med mindre noko anna er fastsett i særlovgjevinga, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990-91) på s. 71. Det følgjer av skattebetalingslova § 40 a at for skatteoppkrevjarane gjeld reglane i tvangsfullføringslova om gjennomføring av utleggsforretninga, herunder reglane om klage, bortfall og oppheving av utlegg, om ikkje anna er fastsett i skattebetalingslova. Regelen i skattebetalingslova § 40 a med tilvisning til reglane i tvangsfullføringslova gjeld tilsvarande for skattefutane, med heimel i 1894-lova § 5 tredje ledd. For Trygdeetatens innkrevjingssentral er same regel fastsett i tilskotsinnkrevjingslova § 15 første ledd, og for Statens innkrevjingssentral i straffeprosesslova § 456 tredje ledd tredje punktum. I Ot.prp. nr. 65 (1990-91) på s. 317 heiter det at det følgjer av formuleringa «tvangsfullbyrdelseslovens regler om gjennomføring av utleggsforretninga» at mellom anna reglane i tvangsfullføringslova §§ 7-9 til 7-28 gjelder for særnamsmaktene. Ut frå ordlyden gjeld då regelen i tvangsfullføringslova § 7-25 om avslutning av forretning om «inkje til utlegg» for særnamsmaktene. Men her må ein truleg leggje til grunn ei innskrenkande tolking. Av di dei fleste særnamsmaktene ikkje har høve til å halde forretning for utleggspant i alle formuesgodar som skyldnaren eig, har dei oftast ikkje grunnlag for å fastslå at det ikkje finst noko å ta utlegg i. Dei kan berre konstatere at det ikkje finst noko å leggje ned utleggstrekk i, og at det heller ikkje finst beslagbare formuesgode som dei sjølv har kompetanse til å ta utleggspant i. Tilskotsinnkrevjingslova § 9 fastset at særnamsmakta i saker der den finn at kravet bør søkjast innkravd ved forretning for utleggspant den sjølv ikkje kan halde, skal sende krav om utlegg til den alminnelege namsmannen. Ein må truleg tolke denne regelen og tilsvarande reglar for andre særnamsmakter som særreglar som inneber at reglane i tvangsfullføringslova § 7-25 ikkje gjeld.

I saker der til dømes ein kommunal skatteoppkrevjar har heimel til både å leggje ned utleggstrekk og å ta utleggspant i alle skyldnarens formuesgodar, må det leggjast til grunn at tvangsfullføringslova § 7-25 gjeld.

I høyringsnotatet 9. juni 2000 heiter det:

«Det må også vurderes i hvilken utstrekning beslutning om at det ikke er noe å ta utlegg i hos skyldneren, bør registreres. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-25 tredje punktum (etter endringsloven i 1993) medfører at særnamsmyndighetens beslutninger om intet til utlegg er unntatt fra registrering i Løsøreregisteret. Begrunnelsen for dette er at særnamsmyndighetene sjelden holder en formell utleggsforretning. Særnamsmyndighetene er vanligvis både kreditor og tvangsmyndighet. De foretar derfor undersøkelser i forhold til skyldneren som ledd i sin innkreving, men utformer sjelden en formell beslutning om «intet til utlegg». En slik beslutning blir vanligvis bare truffet der det er tale om å avbryte foreldelse. Samtidig vil det være mange slike avgjørelser som ikke foretas formelt, men som vil kunne ha stor verdi for kreditorer og potensielle kredittytere. Det er likevel viktig at registrering i Løsøreregisteret ikke pålegger særnamsmyndighetene nye plikter i forhold til å avholde formelle forretninger for intet til utlegg. Disse hensynene bør avveies mot hverandre. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter på dette spørsmålet.»

3.4.2 Høyringsfråsegnene og Skatteoppkreverutvalgets utgreiing

Fleirtalet av høyringsinstansane som uttaler seg om spørsmålet, ønskjer at særnamsmaktenes forretningar med resultat «inkje til utlegg», skal registrerast.

Sosial- og helsedepartementet uttaler:

«De aktuelle registreringer i Løsøreregisteret vil trolig bedre muligheten til å kunne innhente kredittopplysninger effektivt og med større troverdighet. Imidlertid begrenses nytten av dette ved at saker mot skyldnere med svært svak økonomi ikke får registrert «intet til utlegg» fra særnamsmennene. Det dreier seg her om høyt prioriterte krav som ville tjene som særdeles verdifull informasjon for kreditorer og potensielle kredittytere.

I enkelte bidragssaker benytter TI den ordinære namsmann for å ta utlegg i formuesgoder som TI selv ikke har adgang til å foreta fra kontorpulten. I slike tilfelle antar vi det er meningen at det skal sendes melding om «intet til utlegg» til Løsøreregisteret. Vi synes da etter omstendighetene man bør ta skrittet fullt ut og la også forgjeves utlegg foretatt av TI selv og andre særnamsmenn bli omfattet av registreringsplikt ved Løsøreregisteret. Som det framgår dreier det seg sjelden om en formell utleggsforretning. Vi mener som utgangspunkt imidlertid at dette ikke er en tilstrekkelig grunn for å unnta særnamsmennene fra kravet om registrering av «intet til utlegg», jfr. tvfbl. § 7-25 siste punktum. Det bør være avgjørende å øke Løsøreregisterets troverdighet som kredittopplysningssentral og for ytterligere å hindre unødige kostnader ved forgjeves forsøk på tvangsfullbyrdelse. Vi antar derfor at man bør vurdere lovendringer med sikte på likestilling av særnamsmyndighetene med andre namsmenn på dette punkt, eventuelt ved å likestille særnamsmennenes forenklede beslutninger med en formell utleggsforretning.»

Bergen byfogdembete uttaler:

«I en rekke tilfeller fatter særnamsmennene beslutninger om intet til utlegg. I mange av disse tilfellene er utleggsforretning avholdt som et første steg mot å fremme konkursbegjæring mot skyldneren. Dette synes å være opplysninger av så vesentlig betydning for andre fordringshaveres kredittvurdering, at dersom de vanligste særnamsmenns beslutninger om «intet til utlegg» ikke registreres, vil registeret vanskelig sies å være fullstendig. Kemner og skattefut er de største rekvirenter av konkursbegjæringer, og de fleste begjæringer er etter konkursloven § 62, etter forutgående negativ utleggsforretning. I en rekke tilfeller har vi registrert innkomne saker fra både skattefut og kemner mot samme personer/selskaper samtidig, og da etter at de respektive særnamsmenn omtrent samtidig har avholdt utleggsforretninger. Det er derfor vår oppfatning at en registrering også av særnamsmennenes beslutninger kan hindre en del dobbeltarbeid hos de samme særnamsmenn. Vår konklusjon blir derfor at også særnamsmennenes beslutninger om «intet til utlegg» bør registreres.»

Oslo byfogdembete uttaler:

«Etter vår oppfatning bør alle avholdte utleggssaker registreres, uavhengig av om det er særnamsmenn eller alminnelige namsmenn som holder saken. Den dobbeltrolle særnamsmennene oftest har ved både å være kreditor/inkassator og namsmann tilsier at det bør være ryddighet i behandlingen av disse sakene. Dette er ikke minst viktig for å kunne dokumentere fristavbrudd ved foreldelse. Slik mange særnamsmenn behandler disse sakene i dag, er det vanskelig å kunne fastslå hva som faktisk er kravets størrelse (særlig for krav på renter), når man kommer til realisering.

Det er også viktig for registerets troverdighet at det er mest mulig komplett. Dersom man fritar et betydelig omfang av sakene fra registrering i tilfeller hvor resultatet er intet til utlegg, så innebærer det at man svekker registerets verdi som redskap for kredittverdighet.»

Trondheim byfogdembete uttaler:

«Det savnes dog en tydeligere begrunnelse for forslagets § 7-25 tredje punktum om at registreringen av «intet til utlegg» ikke gjelder for særnamsmyndighetene.

Dersom det skal være slik reiser vi spørsmålet om dette ikke også bør gjelde for saker som normalt skulle vært behandlet av en særnamsmyndighet, men som overlates til de ordinære namsmenn.

(...)

Vi kan ikke se noen gode grunner for at særnamsmyndigheten skal være fritatt for å avholde formell forretning og sette opp protokoll. Ordensmessig bør det være det beste for alle parter at det er notoritet over hva som foretas.»

Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt uttaler:

«Jeg har vanskelig for å se at argumentet med at særnamsmennene ikke avholder forretninger der det konkluderes med «intet til utlegg» skal hindre en god utnyttelse av ordningen. Selv om det ikke avholdes en forretning bør det etter min oppfatning være mulig å registrere en 'erklæring' med innhold tilnærmet det som fremgår i en utleggsforretning.»

Brønnøysundregistra uttaler at kredittopplysningsomsynet taler for at òg forretningar med resultat «inkje til utlegg» frå særnamsmakter bør registrerast.

Husbanken uttaler at for dei vil det vere ein fordel at òg avgjerder om «inkje til utlegg» frå særnamsmakter vert registrerte. Ofte har særnamsmaktene betre tilgang på opplysningar om skyldnaren enn dei alminnelege namsmaktene. Registrering av «inkje til utlegg» frå særnamsmakter kan difor føre til færre krav om utlegg.

Skattedirektoratet uttaler:

«Direktoratet stiller seg (...) uforstående til både begrunnelsen for og selve forslaget om at saker fra særnamsmyndighetene med resultatet intet til utlegg ikke skal registreres (...) Vi er av den oppfatningen at også denne informasjon er av vesentlig betydning både for andre fordringshavere og for særnamsmyndighetene selv, og registeret bør derfor inneholde slik informasjon. (...) Dersom særnamsmyndighetenes «intet til utlegg» ikke skal registreres, mener direktoratet at registeret vil bli svært mangelfullt. Statistikk for året 1999 viser at skattefogdkontorene alene hadde ca. 38.000 utleggsbegjæringer, hvorav ca 16.000 resulterte i en utleggsforretning. I tillegg kommer skatteoppkreverens utleggsforretninger og alle administrativt nedlagte påleggstrekk både hos skattefogdkontorene og skatteoppkreverene. Direktoratet er av den oppfatning at registrering eller «trussel» om registrering vil ha en preventiv effekt, og at særnamsmennenes forretninger med resultatet «intet til utlegg» av den grunn også bør registreres. (...)

Begrunnelse som er gitt for at disse utleggene ikke skal registreres, er at særnamsmenn sjelden avholder en slik formell beslutning om «intet til utlegg». Direktoratet er usikker på hva departementet mener med «formelle utleggsforretninger». Det er i praksis de samme saksbehandlingsregler som gjelder for særnamsmyndighetene. I den grad særnamsmyndighetenes utleggsforretninger ikke holder tilfredsstillende «kvalitet» er dette noe man må gjøre noe med. Løsningen er etter vår oppfatning i såfall ikke å unnlate å registrere disse.»

Statens innkrevjingssentral peiker på at SI som særnamsmann ofte held forretning med resultatet «inkje til utlegg».

Statens lånekasse for utdanning uttaler:

«Lånekassen er uenig i departementets vurdering av om og i hvilken utstrekning særnamsmyndighetene avholder formelle forretninger der resultatet er intet til utlegg.

Lånekassen har siden 1996 samarbeidet med Statens innkrevingssentral (SI). SI har to funksjoner i forhold til Lånekassens innkrevingsarbeid; SI er den sentrale namsmann for Lånekassen, samtidig som saker overføres fra Lånekassen for permanent oppfølgning. Per i dag er i overkant av 30 000 saker oversendt SI som namsmann. Fra 1997 og frem til dags dato har SI avholdt nærmere 8 000 utleggsforretninger med intet til utlegg som resultat.

Etter Lånekassens oppfatning vil registrering i Løsøreregisteret ikke pålegge særnamsmyndighetene nye plikter i forhold til å avholde formelle forretninger med intet til utlegg.

Lånekassen mener at særnamsmyndighetenes avholdte forretninger med intet til utlegg bør registreres i Løsøreregisteret på lik linje med øvrige namsmenns avgjørelser.

Dersom unntaket for særnamsmyndighetene opprettholdes, vil dette innebære en svekkelse av ordningen totalt sett.

Lånekassen mener at begrunnelsen for registrering i Løsøreregisteret gjør seg i like stor grad gjeldende for særnamsmyndighetenes avgjørelser som for øvrige namsmenns avgjørelser.»

Trygdeetatens innkrevjingssentral peiker på at dei ikkje har heimel for å foreta formelle forretningar med «inkje til utlegg» som resultat, og meiner det ikkje bør gjevast reglar om formell utleggsforretning og registreringsplikt. Innkrevjingssentralen uttaler:

«Trygdeetatens innkrevingssentral har hjemmel i bidragsinnkrevingsloven til å nedlegge påleggstrekk og til å stifte utleggspant i enkelte formuesgoder. Da vi ikke kan se å ha hjemmel til å avholde formelle utleggsforretninger med «intet til utlegg» som resultat, eller stifte utleggspant i løsøre som ikke er registrert i et realregister, oversendes et stort antall utleggsbegjæringer til lokale namsmenn, bl a for på den måten å avbryte foreldelsesfrister. Dette vil vi etter vår oppfatning måtte fortsette med, selv om et evt register ville vise at det nylig var avholdt utleggsforretning med intet til utlegg som resultat.

Vi er enig i departementets uttalelse om at en registrering i Løsøreregisteret ikke må medføre at særnamsmyndighetene blir pålagt nye plikter i forhold til å avholde formelle forretninger for intet til utlegg. Trygdeetatens innkrevingssentral har som særnamsmann ingen mulighet for å vurdere hvorvidt en skyldner er eier av eventuelle tjenlige dekningsobjekter, dersom dette ikke fremgår av noen av de registre vi har tilgang til. Hvorvidt skyldneren er eier av objekter som er registrert på andre, eller om han eier uregistrert løsøre, vil være ukjent for Trygdeetatens innkrevingssentral. Det vil derfor kunne være misvisende i forhold til andre kreditorer dersom det i slike tilfeller ble avholdt en formell forretning for intet til utlegg, og dette ble registrert i Løsøreregisteret.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:

«Formålet med registreringsordningen og hensynet til en bedre kredittvurdering tilsier at registreringen bør være så fullstendig som mulig. Særnamsmenns avgjørelser om å ikke avholde utleggsforretning vil ha betydning for kreditorer og potensielle kredittgivere på linje med utleggsforretninger som avsluttes med resultat «intet til utlegg». Det bør derfor ikke gjøres unntak for særnamsmyndighetene, når det gjelder registrering av utleggsforretninger som avholdes med «intet til utlegg».

(...)

Der det treffes en beslutning om å avholde utleggsforretning bør forretningen også avsluttes på en korrekt måte ved at det utformes en formell beslutning om «intet til utlegg». I denne forbindelse kan vi nevne at i forhold til plikten til å gi namsmannen opplysninger om midler som saksøkte eier, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12, anser bankene det naturlig at det fra namsmyndighetenes side bør være truffet en beslutning om å avholde utleggsforretning før taushetsbelagte opplysninger om bankens kunder gis.»

NKK - Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring har som hovudsynspunkt at kemnarane og kommunekasserarane generelt bør fritakast frå undersøkings- og meldepliktene som er omhandla i høyringsnotatet. Om «inkje til utlegg» uttaler forbundet:

«En eventuell registreringsplikt vil ikke påføre oss nye plikter i forhold til å avholde formelle forretninger for intet til utlegg. Oslo kemnerkontor avholder 12-13 000 utleggsforretninger i året, hvorav ca 70 % av disse ender med intet til utlegg. Disse beslutningene er formelle og følger reglene om gjennomføring av utleggsforretningen i tvfbl, jf sktbl § 40 a.

(...)

Opplysninger om intet til utlegg er relevant både ved kredittvurderinger og spørsmålet om tvangsinndrivelse skal begjæres. Hensynet til den troverdighet som søkes oppnådd ved registreringsplikten i Løsøreregisteret tilsier derfor at alle namsmyndigheter har registreringsplikt.

En eventuell registreringsplikt vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for det innfordringsarbeidet vi gjør både for stat og kommune. Oslo kemnerkontor avholder mellom 8 og 9 000 saker i året hvor resultatet er intet til utlegg. Spørsmålet om særnamsmyndighetene skal unntas registreringsplikt bør vurderes opp mot det totale kostnadsnivå og i sammenheng med det som søkes oppnådd ved registreringsplikten.

Dersom det ansees for kostbart å innføre registreringsplikt for særnamsmyndighetene, er spørsmålet om ordningene i sin helhet kan sies å gi noe særlig mer troverdighet enn de oppslagsmuligheter som finnes gjennom registre i dag.»

Norges Lensmannslag vil skilje mellom dei tilfella der ein særnamsmann foretar ei formell forretning om «inkje til utlegg» og andre tilfelle. Dei uttaler:

«Spørsmålet om hvorvidt særnamsmennenes beslutninger om «intet til utlegg» skal registreres er av stor betydning for hvorvidt registreringen skal ha sin fulle verdi med tanke på kredittopplysninger. Vi mener at de forretningene som særnamsmennene formelt holder med «Intet til utlegg» bør registreres på lik linje med alle andre. Når det gjelder de sakene hvor særnamsmennene etter en nærmere vurdering avstår fra å holde forretningen, vil grensegangen mellom det som tidligere normalt ville bli sendt til den ordinære namsmannen for utlegg og de undersøkelsene som foretas som et ledd i innkrevingen bli vanskelig. Vi mener det både vil føre til ulik praksis, og i tillegg pålegge innkrevingsmyndighetene oppgaver hvor ressursknapphet også kan bli avgjørende for praksis. Til tross for at det vil redusere betydningen av registerets verdi for kredittopplysningene, mener vi derfor det ikke bør pålegges særnamsmennene noen plikter med hensyn til å formalisere sine innkrevingstiltak gjennom ellers verdiløse utleggsforretninger.»

Posten Norge BA meiner at ut frå eit innfordrings- og kredittsynspunkt er registrering av «inkje til utlegg» frå særnamsmaktene av interesse.

I NOU 2004: 12 på s. 52-53 uttaler Skatteoppkreverutvalget:

«Den form for offentlighet det blir omkring et betalingsmislighold gjennom at utlegg som tas for kravet blir registrert enten i et realregister eller i Løsøreregisteret, må generelt antas å ha en forebyggende effekt. Det gjelder også misligholdte skatte- og avgiftskrav, spesielt fordi kredittopplysningsforetakene henter opplysninger fra disse registrene til bruk i sin kredittopplysningsvirksomhet og at det derfor normalt vil bli registrert en betalingsanmerkning på vedkommende skyldner som en konsekvens av at det tas utlegg for det misligholdte kravet.

I saker der det avholdes utleggsforretning overfor en skyldner, men det ikke blir funnet eiendeler som kan tjene til utlegg for kravet, skjer det derimot etter gjeldende regelverk ikke noen form for registrering. I henhold til gjeldende § 7-25 i tvangsfullbyrdelsesloven avsluttes slike saker ved at «namsmannen gir begge parter utskrift av namsboken som viser hva som er utfallet og hva som er foretatt.»

Utvalget ser det som uheldig at utfallet av utleggsforretningen på denne måten blir avgjørende for hvorvidt det skjer en registrering av utleggsforretningen, og at dette er avgjørende for at skyldforholdet blir offentlig kjent. Ut fra hensynet til forebygging av mislighold av skatte- og avgiftskrav burde det således også skje en registrering i de saker hvor det er avholdt såkalte «intet til utlegg»- forretninger.

(...)

Under henvisning til at en ordning med registrering av utleggsforretninger med intet til utlegg i Løsøreregisteret antas å kunne ha en forebyggende effekt for mislighold av skatte- og avgiftskrav, og under henvisning til at dagens ordning kan medføre et tilleggsmotiv for skyldnere til å skjule sine formuesgoder, vil utvalget anmode om at Justisdepartementet viderefører arbeidet med å legge til rette for slik registrering. Den forebyggende effekt av utleggsforretninger for skattegjeld vil imidlertid være avhengig av at samtlige slike forretninger registreres, uavhengig av om forretningen er avholdt av de ordinære namsmennene eller av særnamsmyndighetene. Utvalget viser til at særnamsmennene i skatteforvaltningen avholder mange utleggsforretninger. Den administrative merbelastningen ved å registrere disse forretningene, antas å være beskjeden. Det bør således ikke gjøres unntak for registrering i saker som er avholdt av skatteoppkreveren eller andre særnamsmyndigheter.»

3.4.3 Departementets vurderingar

Høyringa tyder på at praksis er varierande med omsyn til om særnamsmaktene held formelle forretningar om «inkje til utlegg». Det ser ut til at skattefutane, dei kommunale skatteoppkrevjarane og Statens innkrevjingssentral ofte held formelle forretningar, medan Trygdeetatens innkrevjingssentral ikkje gjer det.

Det avgjerande for om ei avgjerd om «inkje til utlegg» frå ei særnamsmakt skal registrerast, må, slik departementet ser det, vere om særnamsmakta har full kompetanse til å ta utleggspant i tillegg til utleggstrekk, og at det er halde ei formell forretning. Der til dømes ein kommunal skatteoppkrevjar med heimel til både å leggje ned utleggstrekk og å ta utleggspant i alle skyldnaren sine formuesgode gjennomfører ei formell utleggsforretning etter tvangsfullføringslova § 7-25 med «inkje til utlegg» som konklusjon, bør forretninga etter departementet sitt syn registrerast i Lausøyreregisteret. Alle skattefutane har no fått full kompetanse i utleggssaker. Etter det departementet kjenner til, treffer skattefutane ofte formelle avgjerder om «inkje til utlegg». Det er då ingen grunn til at deira avgjerder ikkje skal vere omfatta av registreringsplikta.

Departementet har merka seg at fleirtalet av høyringsinstansane ønskjer at alle avgjerder om «inkje til utlegg» frå særnamsmaktene skal registrerast, særleg ut frå kredittopplysningsomsyn. Departementet meiner likevel det ikkje bør innførast registreringsplikt for slike avgjerder frå særnamsmakter som ikkje har kompetanse til å ta utleggspant i alle formuesgode. Ei namsmakt som berre har kompetanse til å treffe avgjerd om utleggstrekk og enkelte former for utleggspant, vil ikkje kunne konstatere at det finst «inkje til utlegg» hos skyldnaren. Som Trygdeetatens innkrevjingssentral peiker på, har innkrevjingssentralen som særnamsmakt ikkje moglegheit for å vurdere kor vidt ein skyldnar eig eventuelle tenlege dekningsobjekt som ikkje er registrerte, til dømes lausøyregjenstandar. Det vil då vere misvisande å registrere ei avgjerd om at det finst «inkje til utlegg» hos skyldnaren. Dersom ein særnamsmakt i eit slikt tilfelle, basert på at det ikkje finst rom for utleggstrekk eller formuesgode som særnamsmakta sjølv kan ta utlegg i, treffer ei formell avgjerd om «inkje til utlegg», meiner departementet at avgjerda ikkje bør registrerast.

Heller ikkje i dei tilfella der særnamsmaktene som ledd i si kreditorrolle undersøkjer skyldnaren si formuesstilling, og på bakgrunn av undersøkinga finn at det ikkje bør haldast utleggsforretning, bør det etter departementets syn innførast ei plikt til formalisering og registrering. Det er grunn til å tru at ei slik plikt vil verke fordyrande og kompliserande for særnamsmaktene. I slike tilfelle treng ikkje særnamsmaktas konklusjon om at det ikkje bør haldast utleggsforretning, innebere anna enn at namsmakta vil sjå tida an før det vert gjort nye undersøkingar av skyldnarens formuestilhøve. Personvernomsyn taler sterkt mot at slike uformelle undersøkingar vert registrerte.