7 Tilgang til opplysningar om utleggstrekk og avgjerder om «inkje til utlegg» og melding til skyldnaren
7.1 Forslaget i høyringsnotatet
I høyringsnotatet frå departementet heiter det:
«I utgangspunktet bør enhver kunne innhente opplysninger om registrering av utleggstrekk og «intet til utlegg» på lik linje med opplysninger om utleggspant. Spørsmålet er om slike opplysninger bør kunne gis i medhold av edbtinglysningforskriften 3. november 1995 nr. 875 § 21, eller om det bør innføres begrensninger i adgangen til å innhente opplysninger. Etter personregisterloven § 18 skal kredittopplysninger meddeles skriftlig, og prinsippet er foreslått videreført i utkast til forskrifter om kredittopplysningsvirksomhet med hjemmel i personopplysningsloven. Kravet om skriftlighet bør også gjelde for opplysninger om utleggstrekk og «intet til utlegg» fra Løsøreregisteret. Løsøreregisteret bør ikke ha anledning til å gi slike opplysninger over telefon. Det vil også si at opplysninger fås ved utskrift. Dette vil være en bekreftet utskrift som gis mot betaling av det rettsgebyr som er fastsatt i rettsgebyrloven. Det vil bidra til å forhindre at opplysninger blir innhentet i andre tilfeller enn der det er et faktisk behov.
Etter edbtinglysningsforskriften § 21 er det adgang til å kunne foreta direkte oppslag mot registeret. Spørsmålet er om en slik adgang bør gjelde for opplysninger om utleggstrekk og «intet til utlegg».
Etter personregisterloven § 19 og utkastet til regulering i medhold av personopplysningsloven skal kredittopplysningsforetaket sende melding til den det blir gitt opplysninger om samtidig som kredittopplysning blir gitt. Spørsmålet er om en slik ordning også bør gjelde for opplysninger om utleggstrekk og utleggspant fra Løsøreregisteret. Det kan dessuten stilles spørsmål om det bør kreves gjenpart til skyldner etter direkte oppslag mot registeret. Det vil i tilfelle si at Løsøreregisteret må sende utskrift av oppslaget der det er gjort direkte oppslag i registeret for opplysninger som omfatter utleggstrekk og beslutning om intet til utlegg.»
7.2 Høyringsfråsegnene
Nærings- og handelsdepartementet uttaler:
«Av hensyn til skyldneren finner vi det også rimelig at opplysningene fra registeret skal gis skriftlig, at det skal betales gebyr, og at skyldneren får informasjon om utskrifter som er gjort. Når det gjelder informasjon om direktesøk i registeret for tilknyttede abonnenter, er vi noe mer usikre på hvor aktuelt det er med informasjon til skyldneren. Vi antar at de fleste slike søk vil være resultatløse, idet personene det søkes om opplysninger etter overhodet ikke vil finnes i Løsøreregisterets database.»
Sosial- og helsedepartementet uttaler:
«Vi er i utgangspunktet skeptiske til at enhver skal kunne foreta direkte oppslag mot registeret via edb. Det kan bli for enkelt å avdekke f eks naboens økonomiske forhold av ren nysgjerrighet eller i sjikanøs hensikt selv om skyldneren selv får melding om dette i ettertid. For å sikre at opplysninger i størst mulig utstrekning benyttes etter formålet bør opplysningene gis i form av bekreftet avskrift og evt. mot betaling når andre enn namsmennene ber om kredittopplysninger.
Vi mener prinsipielt at alle oppslag mot en skyldner skal følges opp med en melding til vedkommende, uansett på hvilken måte oppslaget er foretatt. Selv om Løsøreregisterets utlevering av opplysninger om utleggspant og utleggstrekk formelt sett ikke anses som kredittopplysning etter personregisterloven, bør personvernhensyn slå igjennom her. Jo mer effektivt personers økonomiske forhold blir tilgjengelig for en hver, jo viktigere blir det at personene det gjelder orienteres om at de er gjenstand for undersøkelse, ikke minst for å sikre at eventuell feilaktig informasjon ikke blir benyttet til deres disfavør. Vi er likevel i tvil om skyldneren bør ha krav på melding om namsmannens elektroniske kommunikasjon med Løsøreregisteret. Det er vel neppe tungtveiende personvernhensyn som tilsier dette.»
Brønnøysundregistra uttaler:
«Brønnøysundregistrene er av den klare oppfatning at opplysninger om utleggstrekk og intet til utlegg bør følge samme regler som for de resterende heftelser som er tinglyst i Løsøreregisteret. Selv om de omhandlede opplysninger er å anse som kredittopplysninger er det likevel forskjeller mellom Løsøreregisteret og kredittopplysningsforetakenes behandling av opplysninger som nevnt. To grunnleggende forskjeller er at Løsøreregisteret ikke sammenstiller informasjon fra flere kilder og heller ikke foretar rating av kredittverdighet. Det er også organisatoriske forskjeller mellom en statlig registeretat som driver lovbestemte registre og private selskaper som driver kommersiell kredittopplysningsvirksomhet. Som det fremgår av departementets forslag er heller ikke kredittopplysningsformålet det eneste hensyn som ligger til grunn for registrering av utleggsforretninger som omhandlet i høringsbrevet. På den bakgrunn foreslår vi at det ikke gis særskilte bestemmelser som forbud mot muntlig avgivelse og gjenpartsplikt.»
Under føresetnad av at framlegget om forbod mot å gje ut opplysningar munnleg kombinert med gjenpartsplikt vert gjennomført, har Brønnøysundregistra følgjande kommentarar:
«Opplysningene må kunne avgis både ved papirbasert utskrift og direkte oppslag. Kredittopplysningsforetak som har konsesjon for sin virksomhet må også kunne abonnere på periodiske utskrifter i elektronisk form (jfr. tinglysingsforskriften § 21 syvende og åttende ledd). Periodisk utskrift til kredittopplysningsforetak bør ikke utløse gjenpartsplikt. En ordning hvor det ikke åpnes for periodiske utskrifter til kredittopplysningsforetak vil undergrave deler av formålet bak registreringen, det faktum at kredittopplysningsforetakene selv er pålagt gjenpartsplikt er årsaken til at dette ikke bør pålegges mellom Løsøreregisteret og kredittopplysningsforetakene.»
Datatilsynet uttaler:
«Vi finner det gledelig at departementet foreslår å underlegge registrering og utgivelse av opplysninger om utlegg/»intet til utlegg» gode regler om informasjon til de registrerte. Dette gjelder både informasjon på registreringstidspunktet og ved utgivelse av opplysningene. De foreslåtte reglene korresponderer godt med reglene om informasjon i personopplysningsloven § 20 og reglene om gjenpartsplikt i kredittopplysningsvirksomhet som foreslås videreført i personopplysningsforskriften. Hensynene bak disse reglene gjør seg gjeldende også for opplysninger om utleggstrekk og «intet til utlegg».
Når det gjelder utkast til forskrift om registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret § 2, vil Datatilsynet foreslå en endring av bestemmelsens annet ledd. Bestemmelsen foreslår gjenpartsplikt til omspurte ikke-næringsdrivende. Gjenparten skal gi «melding om innholdet av meddelelsen.» Dette er bra. For at den registrerte skal ha mulighet til å ha oversikt over flyten av informasjon om seg selv, bør melding om utlevering av opplysninger også inneholde informasjon om spørrers identitet. Dette er informasjon som skal fremkomme i en gjenpart etter personregisterloven § 19. Bestemmelsen foreslås videreført i personopplysningsforskriften. Hensynet til den registrertes kontroll med flyt og bruk av opplysninger om seg selv tilsier således at vedkommende får informasjon om hva som er utlevert til hvem.»
Skattedirektoratet uttaler:
«Når det gjelder tilgang til opplysninger fra registeret, er Skattedirektoratet av den oppfatning at namsmennene bør kunne foreta direkte oppslag mot registeret. Vi kan ikke se at det vil være nødvendig å sende melding til den det er gitt opplysninger om, eller at det må sendes gjenpart til skyldner etter direkte oppslag i registret. Direktoratet er av den oppfatning at det ikke er de samme hensynene som gjør seg gjeldende i dette tilfellet som ved kredittopplysning.»
Statens Lånekasse for utdanning uttaler:
«Lånekassen mener at opplysninger om utleggstrekk og utleggspant/intet til utlegg bør kunne innhentes elektronisk ved direkte oppslag mot registeret.
Lånekassen antar at dersom tjenesten gebyrbelegges vil det kunne bidra til å forhindre at opplysninger blir innhentet i andre tilfeller enn der det er et faktisk behov. Lånekassen antar imidlertid ikke at det vil gjøre vesentlig forskjell om tjenesten utføres ved bekreftet utskrift eller ved elektronisk oppslag mot registeret.
Etter Lånekassens oppfatning bør debitor motta gjenpart av oppslag på lik linje med melding fra kredittopplysningsforetak. Melding må sendes av Løsøreregisteret til skyldneren/den det er gitt opplysninger om samtidig med at opplysningene blir gitt. Hensynet til personvernet blir da ivaretatt.»
Trygdeetatens innkrevjingssentral uttaler:
«Når det gjelder notifikasjon til skyldner om oppslag i registeret er Trygdeetatens innkrevingssentral av den oppfatning at det må vurderes hvorvidt en slik notifikasjon kan utelates. Vi foretar pr i dag et stort antall oppslag i de registre vi har tilgang til, herunder Løsøreregisteret og Eiendomsregisteret, bl a i forbindelse med vurdering av tvangsinnkreving og uerholdelige saker. Hver måned får vi ca 900 nye misligholdssaker som ligger på oppfølging innen tre måneder, og som i stor grad vil være aktuelle for oppslag mot de registre vi har tilgang til. I tillegg kommer et stort antall eldre misligholdssaker og uerholdelige saker, hvor det vil bli foretatt undersøkelser av registrene med jevne mellomrom. Dersom det gis adgang til det, vil oppslag mot registrerte opplysninger om intet til utlegg også bli gjort i stort omfang, bl a ved vurdering i forhold til konkurslovgivningens regler om presumpsjon for insolvens. Vi kan ikke se at det skulle foreligge et behov for at skyldneren blir varslet om dette i hvert enkelt tilfelle.
Dersom det likevel er ønskelig at slik notifikasjon skal gis, anser vi at den beste løsning vil være at Løsøreregisteret sender skyldneren en utskrift av oppslaget.»
Bergen byfogdembete meiner at det må vere openbart at skyldnaren må varslast om kva for opplysningar som er gjevne ut, særleg gjeld dette for slike opplysningar som kan nyttast som insolvenspresumsjon etter konkurslova § 62. Bergen byfogdembete uttaler vidare:
«Hva gjelder forslaget til forskrift om registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret vil en av hensyn til de store konkursrettslige konsekvenser en slik registrering kan få for skyldneren, tillate seg å foreslå at også næringsdrivende sendes melding om utskrifter som inneholder opplysninger om negative utleggsforretninger som er under tre måneder gamle.»
Oslo byfogdembete uttaler:
«Embetet mener at det bør være en viss terskel for å få tilgang til opplysninger om utleggstrekk og «intet til utlegg». Behovet for hurtighet i næringslivet som skal benytte denne informasjonen innebærer at man bør gi tilgang for direkte oppslag online.
En effektiv måte å begrense unødig bruk av informasjonen er at det i alle tilfeller hvor det gjøres oppslag mot registeret, sendes informasjon om dette til skyldneren. Vi støtter derfor de synspunkter som fremkommer i høringsnotatet her. Alle oppslag mot registeret bør meddeles skyldner, også hvor det er namsmannen som foretar oppslaget.»
Trondheim byfogdembete er ikkje einig i at ein kvar skal kunne innhente opplysningar om registrerte utleggstrekk og «inkje til utlegg» frå Lausøyreregisteret, og meiner denne moglegheita bør avgrensast til namsmenn, kredittopplysningsverksemder og bankar. Embetet peiker på at det vert ein del meirarbeid om Lausøyreregisteret må sende utskrift av alle oppslag til dei det gjeld når det er foretatt direkte oppslag i registeret.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:
«FNH og Sparebankforeningen er av den oppfatning at Løsøreregisteret er et offentlig register som bør være tilgjengelig for enhver som har saklig behov for de opplysninger som registreres der. Beslutninger om å foreta utleggspant og utleggstrekk er offentlige forretninger og informasjon om dette bør derfor være tilgjengelig på linje med opplysninger i andre offentlige registre. Ved oppslag eller forespørsel om informasjon i realregistre eller dagens Løsøreregister vil den det søkes opplysninger om ikke motta noen form for melding om at det er søkt om opplysninger om ham. Det kan ikke sees at opplysninger om utleggsforretninger som registreres i Løsøreregisteret skulle stille seg i en annen stilling. Rent prinsipielt bør derfor ikke resultatet av en utleggsforretning være av en slik karakter at det forutsetter melding til skyldner når slik informasjon gis til andre. FNH og Sparebankforeningen ser ikke nødvendigheten av at det sendes melding til skyldneren når dette ikke gjøres for tilsvarende informasjon som utleveres fra tilsvarende registre.
Dersom skyldneren skal motta melding om at det er gitt opplysninger om ham, oppstår spørsmålet om det skal gis slik melding der det er søkt i registeret etter informasjon, uten at opplysninger er funnet. Det kan også spørres om det skal sendes melding til skyldneren hver gang det foretas direkte oppslag mot registeret. Departementets forslag innebærer videre en plikt for namsmennene til å undersøke registeret for å se om det foreligger andre lønnstrekk før nye lønnstrekk nedlegges. Dersom en ordning med melding til skyldner skal gjennomføres konsekvent, bør det også ved slike undersøkelser av registeret og ved endringer av tidligere trekk sendes melding. Både på prinsipielt grunnlag og hensett til de økonomiske sidene av en omfattende meldingsordning, er FNH og Sparebankforeningen av den oppfatning at melding til skyldner ved søk og oppslag i registeret må kunne unnlates.»
Om tilgang til registrerte opplysningar uttaler foreiningane:
«FNH og Sparebankforeningen er enige med departementet i at i utgangspunktet må enhver kunne innhente opplysninger om utleggstrekk og intet til utlegg på lik linje med opplysninger om utleggspant. Som hovedregel bør dette også medføre at opplysningene kan gis i den form som anses hensiktsmessig. Foreningene innser likevel at kravet om at opplysninger skal gis skriftlig eller ved direkte oppslag mot registeret kan bidra til å forhindre at opplysninger blir innhentet i andre tilfeller enn der det er et faktisk behov og har derfor ikke innvendinger mot forslaget om at Løsøreregisteret ikke bør ha anledning til å gi opplysninger om utleggstrekk og «intet til utlegg» over telefon.
Det er ellers av avgjørende betydning at tilgangen på opplysninger i Løsøreregisteret ikke reduseres i forhold til slik det er i dag. De opplysninger som i dag gis gebyrfritt over telefon bør fremdeles være tilgjengelige på samme måte selv om det foretas en «dobbeltregistrering» av utleggspant, både av rettsvernsformål og i kredittopplysningshensikt.»
Gjeldsoffer-Alliansen uttaler:
«For å bidra til at opplysninger ikke blir innhentet i andre tilfeller enn der det er et faktisk behov, mener GOA at ved alle oppslag mot registeret, skal det sendes gjenpart til skyldneren. Dette skal også gjelde der namsmannen får opplysninger. Det bør ikke gis opplysninger over telefon.»
NKK - Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring uttaler:
«Skyldner vil få melding om at utleggsforretning blir registrert i Løsøreregisteret. Det er derfor etter vår oppfatning ikke nødvendig å sende gjenpart av oppslag i hvert enkelt tilfelle såfremt skyldner er orientert om adgangen for andre til å innhente opplysningene.»
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening uttaler:
«Det er også fremmet forslag om gjenpartsplikt ved utlevering av opplysning om utleggstrekk og intet til utlegg. Vi kan imidlertid ikke se at det er foreslått gjenpartsplikt for utleggspant (som ikke har betydning for rettsvernet). Dette bør etter vår oppfatning innføres dersom gjenpartsplikten for kredittopplysning ellers opprettholdes. Det er utelukkende kredittopplysningshensyn som begrunner denne registreringen.
Departementet bør også vurdere om ikke Løsøreregisteret bør underlegges de samme krav som kredittopplysningsbyråene når det gjelder å vurdere om det foreligger saklig behov for opplysningen. Departementets uttalelse om at betaling av gebyr alene ivaretar dette hensyn er neppe i overensstemmelse med den vurdering som er gjort for kredittopplysning for øvrig.
Det fremgår av utkastet til forskrift om registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret at tilgang til registrert opplysning skal skje etter reglene i forskrift om tinglysing ved bruk av edb § 21. Kredittopplysningsforetak som har konsesjon for sin virksomhet kan etter forskriften § 21 nest siste ledd abonnere på periodiske utskrifter fra Løsøreregisteret i elektronisk form. Vi antar at registrering av utleggstrekk og intet til utlegg i Løsøreregisteret omfattes av § 21 nest siste ledd, bokstav a) «tvangsforretninger». Om så ikke skulle være tilfelle ber vi om at forskriften oppdateres slik at utleggstrekk og intet til utlegg også omfattes av adgangen til periodiske utskrifter. Det bemerkes at kredittopplysningsbyråenes konsesjon omfatter adgang til å registrere de aktuelle opplysningstyper.»
7.3 Departementets vurderingar
Departementet foreslår ikkje nye reglar om utlevering av opplysningar om utleggspant. Opplysningar om utleggspant må som i dag kunne utleverast munnleg, eller skriftleg etter gjeldande gebyrreglar. Den tidlegare § 21 i tinglysingsforskrifta vart oppheva ved forskrift 12. desember 2003 nr. 1544. Reglar om tilgang til opplysningane som i dag er registrerte i Lausøyreregisteret, finst no i forskrift 16. desember 2003 nr. 1551 om gebyr for tjenester fra Brønnøysundregistrene § 2. Departementet meiner at det heller ikkje bør fastsetjast særskilte reglar for utlevering av opplysningar om utleggspant som ikkje kan få rettsvern ved registrering i Lausøyreregisteret, dvs. utleggspant i finansielle instrument registrerte i eit verdipapirregister og immaterielle rettar som det finst eit særskilt register for. Det vil gje eit enklare system for Lausøyreregisteret når alle utleggspant følgjer same reglar, i staden for at registeret i kvart tilfelle må undersøkje kva slags formuesgode det er tatt utleggspant i. Det er dessutan snakk om ei nokså avgrensa gruppe formuesgode. Sjølv om registreringa i Lausøyreregisteret her berre skjer av omsyn til kredittopplysning, vil ikkje den omspurde kome i ei særleg anna stilling enn skyldnarar som har andre formuesgode med utleggspant. Utlevering av opplysningar om utleggspant frå til dømes verdipapirregisteret, vil til dømes ikkje utløyse gjenpartsplikt. Departementet meiner det er liten grunn til å innføre gjenpartsplikt når opplysninga om det aktuelle utleggspantet i staden vert utlevert frå Lausøyreregisteret.
Når det gjeld opplysningar om utleggstrekk og «inkje til utlegg», er det første spørsmålet kven som bør ha tilgang til desse opplysningane direkte frå Lausøyreregisteret. Framlegget i høyringsnotatet gjekk ut på at ein kvar skulle ha tilgang til slike opplysningar, men at dei berre kunne gjevast ut skriftleg mot gebyr. Lovendringane som vart vedtekne ved lov 11. juni 1993 nr. 83 inneheldt heller inga avgrensing med omsyn til kven som skulle få opplysningane. Få av høyringsinstansane har tatt til orde for at tilgangen skal vere avgrensa. Namsmaktene vil etter det systemet ein legg opp til, få tilgang til opplysningane hos Statens innkrevjingssentral slik at dei nå fell utanfor spørsmålet om innsyn i opplysningane i Lausøyreregisteret.
Dei grupper som i særleg grad vil ha nytte av opplysningar frå Lausøyreregisteret om utleggstrekk og «inkje til utlegg», er advokatar, finansinstitusjonar, inkassobyrå, kredittopplysningsbyrå og andre offentlege organ enn namsmaktene. Det er klårt at denne gruppa brukarar må få tilgang til opplysningane. Spørsmålet er om også andre bør få slik tilgang, eller om tilgangen av omsyn til skyldnarens personvern bør avgrensast til denne gruppa. Det er klårt at til dømes eit privat føretak som har eit uteståande krav, vil ha nytte av opplysningane. Om føretaket vert kjent med at skyldnaren er registrert med ein forretning om «inkje til utlegg», vil det kunne avverje at føretaket går til namsmannen og sett i verk nok ei resultatlaus utleggssak. Dette vil vere kostnadssparande. Risikoen for at privatpersonar eller private føretak som ikkje har sakleg behov for opplysningane, vender seg til Lausøyreregisteret, vil kunne reduserast ved at opplysningar berre vert gjevne ut mot gebyr, og med gjenpartsplikt til den registrerte med opplysning om kven som har spurt. Det kan òg fastsetjast at Lausøyreregisteret skal foreta ei avgrensa undersøking av om spørjaren har sakleg behov for opplysningane. Alternativet er at andre enn dei gruppene som er nemnde foran, berre får tilgang til opplysningane ved å vende seg til eit kredittopplysningsbyrå. Kredittopplysningsbyråa vil tilby langt fleire opplysningar om den omspurde enn det som vil verte registrert i Lausøyreregisteret, mellom anna rating av kredittverde. Særleg for ein kreditor som vurderar å innkrevje eit uteståande krav, vil opplysningar om tidlegare utleggsforretningar kunne vere tilstrekkelege for å vurdere kva for innfordringstiltak det er grunn til å setje i verk. Omsynet til i størst grad å sikre mot at uvedkommande får tilgang til opplysningane, talar likevel for å avgrense tilgangen for andre enn dei gruppene som er nemnde foran. Departementet foreslår at tilgangen avgrensast til desse gruppene, slik at andre må vende seg til kredittopplysningsbyrå for å få tilgang til dei registrerte opplysningane om utleggstrekk og «inkje til utlegg». Dei som må vende seg til eit kredittopplysningsbyrå må ha eit «saklig behov» for å få opplysningane, jf. forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger § 4-3 første ledd. Storparten av dei som kan ventast å ofte ha behov for opplysningane, vil vere omfatta av dei gruppene som får direkte tilgang hos Lausøyreregisteret. Dette er profesjonelle grupper som har røynsle med å handsame sensitive personopplysningar, og som i stor utstrekning vil ha teieplikt etter ulike reglar.
Opplysningar om utleggstrekk og «inkje til utlegg» bør berre kunne utleverast skriftleg. Departementet meiner det bør opnast for at opplysningane i Lausøyreregisteret kan fåast både ved utskrift og gjennom direkte oppslag mot databasen. Regelen om kven som kan få tilgang til opplysningar om utleggspant og avgjerder om «inkje til utlegg» og skriftlegheitskravet er foreslått tatt inn i tinglysingslova ny § 34 a tredje ledd.
Departementet meiner det er naturleg at meir detaljerte reglar, til dømes om gjenpartsplikt til den omspurde ved utlevering av opplysningar, vert fastsett i forskrift. Forskriftsheimelen vil vere tinglysingslova § 34 femte ledd.
For opplysningar som vert gjeve ut ved utskrift, bør det i forskrift fastsetjast reglar om gjenpartsplikt til skyldnaren dersom denne ikkje er næringsdrivande. Om det òg skal vere gjenpartsplikt overfor næringsdrivande, vil verte vurdert i samband med forskriftsarbeidet. Gjenparten bør, som for kredittopplysningar elles, innehalde opplysning om kven som har etterspurt opplysningane. Det må òg vurderast om det skal innførast gjenpartsplikt ved elektroniske oppslag i registeret. Ein føresetnad for slik gjenpartsplikt må vere at gjenpartane kan genererast automatisk i datasystemet. Der søka er resultatlause av di det ikkje er registrert nokon utleggsforretning på den omspurde, er det neppe grunn til å innføre plikt til å informere den omspurde.
Kredittopplysningsbyråa bør kunne abonnere på alle registreringar av utleggstrekk og «inkje til utlegg» og endringar i registreringane samla. Sidan utlevering av opplysningane frå kredittopplysningsbyrå til kundane deira utløyser gjenpartsplikt, er det verken naudsynt eller naturleg at Lausøyreregisteret sender gjenpart til skyldnaren når byråa oppdaterer sine register frå Lausøyreregisteret.
Reglar om gebyr for utlevering av opplysningar om utleggstrekk og «inkje til utlegg» må òg fastsetjast i forskrift. Munnleg utlevering av opplysningar om utleggspant som får rettsvern ved tinglysinga i Lausøyreregisteret, må framleis vere gebyrfritt. Departementet meiner det heller ikkje bør innførast gebyr for slik utlevering av opplysningar om den avgrensa gruppa utleggspant som ikkje vil få rettsvern ved registreringa i Lausøyreregisteret.