5 Rett til ett års oppfølging fra Forsvaret

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Oppfølging fra Forsvaret før og under tjenesten

Forsvaret skal undersøke personellets helse før deltakelse i internasjonale operasjoner, herunder utarbeide vaksineprogram. Personellet har plikt til å la seg undersøke og vaksinere, jf. forskrift av 10. desember 2004 nr. 1643 om tjenestegjøring i internasjonale operasjoner § 5. Forsvaret skal videre ivareta den fysiske og psykiske helse så lenge personellet tjeneste­gjør i utlandet.

5.1.2 Oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste

Forskrift av 10. desember 2004 nr. 1643 om tjeneste­gjør­ing i internasjonale operasjoner § 31 pålegger Forsvaret visse plikter overfor skadet personell. Det følger av bestemmelsen at;

«§ 31. Medisinsk oppfølging etter hjemkomst til Norge

Forsvaret har ansvar for at personell med fysiske eller psykiske skader som følge av tjenestegjøring i internasjonale operasjoner får den nødvendige oppfølgning i det sivile helsevesen etter hjemkomst til Norge. Dette ansvaret inkluderer blant annet å vise personell til rette i det sivile helsevesen, og å bistå vedkommende person og det sivile helsevesen på områder hvor Forsvaret besitter spesiell kompetanse. Ansvaret for den medisinske oppfølgningen gjelder uavhengig av om personellet fortsatt har et tilset­tings­forhold til Forsvaret.»

Bestemmelsens første punktum pålegger Forsvaret et ansvar for at skadet personell «får den nødvendige oppfølgning i det sivile helsevesen». Dette ansvaret er nærmere beskrevet i annet punktum hvor det fremgår at Forsvaret «blant annet» skal «vise personell til rette». Departe­mentet legger til grunn at det her oppstilles et veiledningsansvar. Dette gjelder ved skader som viser seg under og kort tid etter deltakelse i en internasjonal operasjon. Dersom skader viser seg lengre tid etter endt tjeneste, vil det regelmessig være vanskeligere å påvise at det er forhold under tjenesten som er årsak til skaden, jf. formuleringen «som følge av tjeneste­gjøring». Det skal imidlertid være en lav terskel for å gi slik veiledning så lenge det ikke er usannsynlig at skaden har sammenheng med tjenesten. Departementet viser her til bestemmelsens siste punktum hvor det presiseres at ansvaret gjelder uavhengig av om personellet fortsatt har et til­settingsforhold til Forsvaret. Det gjelder med andre ord et forholdsvis vidtrekkende veiled­ningsansvar overfor personell som har tjenestegjort i en internasjonal operasjon.

Veiledningens innhold er å «vise personell til rette i det sivile helsevesen». Ved tolking av bestemmelsen må det ses hen til at andre offentlige organers veiledningsplikt, herunder det sivile helsevesenets veiledningsplikt. Det følger av lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 11 at;

Ǥ 11. (veiledningsplikt).

Forvaltningsorganene har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel til­passes det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.

(...)»

Også andre lover inneholder bestemmelser om veiledning fra offentlige myndigheter om helsetjenester med videre. Lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter § 2-1 tredje ledd lyder;

«§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

(...)

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behand­lingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.»

Lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 2-1 annet ledd lyder;

«§ 2-1. (Rett til helsehjelp)

(...)

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp de opplysninger ved­kommende trenger for å ivareta sin rett, og se til at det ikke påføres unødig utgift, tap, tidsspille eller uleilighet.»

Lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. § 4-1 lyder;

«§ 4-1. Opplysning, råd og veiledning.

Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det.»

Forsvarets veiledningsplikt erstatter ikke det sivile helsevesenets, NAVs eller og andre offent­lige myndigheters veiledningsplikt, men må antas å supplere denne. Det antas at det i praksis ofte vil være snakk om å orientere den skadede om hvor denne kan henvende seg og til en viss grad om hvilke rettigheter vedkommende har. Formålet med veiledningen er at den skadede «får den nødvendige oppfølgning». Denne supplerende veiledningen gis blant annet av Forsvarets veteranadministrasjon og Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk.

For det andre har Forsvaret i visse spesielle tilfeller «hvor Forsvaret besitter spesiell kompe­tanse», plikt til å «bistå» den skadede og det sivile helsevesen. Dette er ikke ment som en vidtrekkende plikt – på de fleste områder vil det sivile helsevesenet både ha kompetanse og kapasitet som overstiger Forsvarets. Selv i tilfeller der Forsvaret har en slik plikt, vil det overordnede behandlingsansvaret fortsatt ligge hos det sivile helsevesenet.

Utover det som følger av bestemmelsen har ikke personellet i dag rett til oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste. På linje med andre virksomheter har Forsvaret en bedriftshelsetjeneste for dem som fortsatt har et tjenesteforhold til Forsvaret, men ikke noe behandlingsansvar.

Mange vil likevel oppleve at de blir tilbudt ulike former for medisinsk behandling fra Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP), lokale avdelinger av Forsvarets sanitet (FSAN) eller fra de regionale stressmestringsteamene. Forsvaret har hatt som målsetning å tilby blant annet psykiatrisk og psykologisk oppfølging i inntil ett år etter endt tjeneste, men har i dag ikke noen plikt til å yte helsetjenester etter endt tjeneste. Dette gjelder uavhengig av om personellet fortsetter i Forsvaret eller går over i sivile stillinger. I begge til­feller skal personellets rett til helsetjenester, og behandling ivaretas av det sivile helsevesenet.

5.1.3 Oppfølging fra det sivile helsevesenet mv.

Rett til behandling i det sivile helsevesenet følger for det første av lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter . Lovens § 2-1 første og annet ledd lyder:

«§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig for­svarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helse­hjelp.

(...)»

Også lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene inneholder bestemmelser om medisinsk behandling og minimumsrettigheter. Lovens § 2-1 første ledd lyder:

Ǥ 2-1. (Rett til helsehjelp)

Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg.»

5.1.4 Rettstilstanden i Sverige

Forsvarsdepartementet har også sett nærmere på rettstilstanden i Sverige. Der har man en egen lov om utenlandsstyrken i det svenske forsvaret, Lag (1999:568) om utlandsstyrkan inom Försvarsmakten. Denne særloven inneholder bestemmelser om unntak og tillemping av andre lover, herunder regler om arbeidstid og rett til erstatning. Videre inneholder særloven bestemmelser om rehabilitering. Det stilles opp et utrednings­ansvar for det svenske forsvaret, en plikt til å tilrettelegge for arbeidstrening, en plikt til å medvirke til omskolering eller yrkesutdanning som kan bedre den skadedes inn­tekts­evne, og en plikt til å gi økonomisk støtte til utdanning som foranlediges eller forlenges av skaden. Det skal også gis økonomisk støtte til andre tiltak som fremmer den skadedes muligheter til å vende tilbake til arbeidslivet, samt støtte til nødvendige hjelpemidler. Etter særlovens § 8 gjelder ansvaret i tre år fra arbeidstrening eller omskolering innledes. I særlige tilfeller kan ansvaret utvides til totalt 5 år.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

5.2.1 Oppfølging ved psykiske belastningsskader

Som et ledd i styrkingen av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner har Forsvarsdepartementet utarbeidet følgende forslag til lovfesting av en rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret;

«§ 12 a. Rett til oppfølging

Personell som tjenestegjør og har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret i inntil ett år etter endt tjeneste. Forsvaret har plikt til å tilby slik oppfølging og til å sørge for at overgangen til det sivile helsevesenet skjer på en for personellet betryggende måte.»

Det sentrale ved denne oppfølgingen fra Forsvaret er at Forsvaret vil kunne ha mulighet for å møte veteranene på en annen måte enn det sivile helsevesenet, og stille med et fagmiljø som får anledning til å spesialisere seg på de psykiske lidelser som er hyppigst forekommende blant personell som har tjenestegjort i en internasjonal operasjon. Departementet har grunn til å tro at den medisinske oppfølgingen i løpet av dette året vil kunne være tilstrekkelig for mange av de skadede, særlig dersom man kommer raskt i gang med behandling og opp­følg­ing. I den grad lidelsen har et lengre behandlingsperspektiv vil den vesentligste oppgaven for Forsvaret i dette året være å tilrettelegge for at den skadede kan få tilfreds­stillende behandling av det sivile helsevesenet. Det er intensjonen med forslaget at det skal være stor grad av flek­sibilitet i det systemet som utvikles, slik at ingen opplever å stå uten et tilbud. Dette er det enig­het om mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvars­departementet.

Departementet mener at Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP) eller de regionale stressmestringsteamene i Forsvaret vil kunne stå for den praktiske gjennomføringen av oppfølgingen. Forsvaret bygger for tiden opp behandlingskapasitet her. Forsvarets behandlingskapasitet innen andre områder tilsier at det ikke lovfestes en eksplisitt rett til helsetjenester generelt. Det er heller ikke ønskelig å bygge opp to parallelle helsevesener i Norge. Det er det sivile helsevesen som har ansvaret for å yte helsetjenester og det er i forlengelsen av dette viktig å presisere at en rett til behandling fra Forsvaret ikke fratar personellet rett til behandling i det sivile helsevesenet.

5.2.2 Rett til annen oppfølging og forskriftshjemmel

Som et ledd i styrkingen av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner har Forsvars­departementet videre utarbeidet følgende forslag til lovfesting av en rett til «annen opp­følging» fra Forsvaret;

«§ 12 a. Rett til oppfølging

(...)

Forsvaret har plikt til å tilby annen oppfølging i inntil ett år etter endt tjeneste i den grad det er rimelig ut fra personellets helsetilstand og økonomiske stilling, tjeneste­for­holdets varighet og forholdene ellers.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i og omfanget av oppfølging etter første og annet ledd.»

Det foreslås lovfestet en rett til «annen oppfølging» i inntil ett år etter endt tjeneste. Dette oppfølgingsansvaret kan etter omstendighetene omfatte alt fra helsemessig oppfølging til veiledning innen offentlige tjenester, studieveiledning, utdanningstilbud mv. Dette ansvaret må ses i sammenheng med ansvaret etter forskrift av 10. desember 2004 nr. 1643 om tjeneste­gjøring i internasjonale operasjoner § 31 som er presentert under punkt 5.1.2 Det er departe­mentets intensjon at det nye ansvaret som nå foreslås lovfestet, skal gå lenger enn ansvaret etter forskriften. Forskriften trekker således opp minimumsrettigheter også for den foreslåtte lovbestemmelsen. Etter det året hvor dette mer omfattende ansvaret gjelder, vil ansvaret etter forskriften tre inn. Som tidligere nevnt er ikke dette ansvaret tidsbegrenset.

Personellet får rett til slik oppfølging «i den grad det er rimelig ut fra personellets helsetilstand og økonomiske stilling, tjenesteforholdets varighet og forholdene ellers». Bestemmelsen er ment å gi anvisning på at det skal skje en bred rimelighetsvurdering både når det gjelder om det skal gis oppfølging og hvilken oppfølging som skal gis. Bakgrunnen for dette er ønsket om å lage et fleksibelt system som kan utvikle seg i tråd med utviklingen i operasjons­møn­steret til de norske styrkene og de utfordringene personellet møter etter endt tjeneste. Det understrekes at det ikke er et vilkår at personellet har pådratt seg en skade for at de skal kunne benytte denne retten til oppfølgning. Også andre vil kunne ha behov for veiledning med videre etter endt tjeneste. Personellets helsetilstand vil imidlertid etter bestemmelsen være et moment i vurderingen av hvilken oppfølging som tilbys.Vurderingen må for øvrig skje innenfor rammen som trekkes opp av den foreslåtte forskriften. Departementet gjør opp­merk­som på at den aktuelle forskriften vil bli sendt på høring på vanlig måte når det materielle inn­holdet er utformet.

NMP, forsvarsgrenene og Forsvarets veteranadministrasjon vil kunne stå for den praktiske gjennomføringen av oppfølgingen. Det foreslås at det innføres en forskriftshjemmel som åpner for at departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet i oppfølgingen. Departementet antar at det her vil kunne skje en viss utvikling over tid. Mens behovet i dag synes å være størst for psykiatrisk og psykologisk oppfølging, og generell veiledning, kan det i fremtiden oppstå andre behov. Disse vil kunne fanges opp gjennom en endring av forskriften.

5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene, som har kommet med innspill, stiller seg negativ til forslaget om å lovfeste en rett til oppfølging i forsvarspersonelloven § 12 a. Imidlertid er det ulik oppfatning av blant annet hvem som skal omfattes, type oppfølging og hvilken lengde oppfølgingsansvaret bør ha.

FN-Veteranenes landforbund har følgende merknader til ny § 12 a, inndelt etter lovfestet rett til oppfølging, type oppfølging og lengden på oppfølgingsansvaret:

«FNVLF slutter seg helhjertet til innføringen av prinsippet om lovfestet rett til oppfølging etter avsluttet tjeneste i Forsvaret for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.

I § 12 a første ledd foreslås det en lovfestet rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging (vår utheving). Selv om det i de senere år har vært en spesiell, og helt nødvendig, fokus på psykiske senskader, er det ikke riktig å avgrense oppfølgingsansvaret slik det er foreslått i lovutkastet. Det synes vel dokumentert at det også kan oppstå senskader i form av fysiske sykdomstilstander, som enten er følgeskader av psykiske belastninger, eller en følge av fysiske påvirkninger i operasjonsområdet (gifter, røyk, støv, parasitter osv). Den betingete retten til annen oppfølging (jf. pkt 5.3.3) som fremgår av andre ledd, blir for svak. Etter vår mening bør det skilles mellom retten til helsemessig oppfølging, som bør være ubetinget, og annen oppfølging, som kan være betinget.

Både i første og andre ledd foreslås rett til ett års oppfølging etter endt tjeneste. Selv om det er sannsynlig at mange senskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner vil oppstå i løpet av relativt kort tid etter tjenesten, synes ett års oppfølging å være altfor kort tid. Dels kan det ta lengre tid før skaden utvikler seg, og dels vil det ofte ta tid før den skadede eller hans/hennes omgivelser innser at en behandlingstrengende skade er under utvikling. Retten til oppfølging bør derfor settes til minimum fem år.

Mange års erfaringer tyder på at noen veteraner kan være aktive og fungere godt i arbeidslivet i flere år, for først på et mye senere tidspunkt å utvikle symptomer på skader som gjør dem helt eller delvis arbeidsuføre. Selv om disse i de fleste tilfeller vil bli tatt hånd om av det sivile helsevesen, kan de spesielle omstendigheter rundt skadeårsaken være av en slik art at de trenger støtte fra Forsvaret. Vi foreslår derfor at det innføres et nytt tredje ledd i § 12 som utover den retten som fremgår av første av andre ledd, gir rett til helsemessig oppfølging i minst ett år etter at en person søker hjelp i forbindelse med sykdom eller skade som kan henføres direkte eller indirekte til deltagelse i internasjonale operasjoner.»

I felles høringsuttalelse fra: Befalets Fellesorganisasjon, Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening, Personellforbundet, Norske Reserveoffiserers Forbund og Veteranforbundet SIOPS :

«I dag har skadde veteraner en ikke-tidbegrenset oppfølgingsrett gjennom Intops-forskriften. Det er naturlig at dagens forskrift bakes inn i loven.

Imidlertid er innholdet i dagens oppfølging noe vag. Det er derfor behov for konkretisering av hvilke tiltak som skal gjennomføres for å oppfylle intensjonen. Å lovfeste en rettighet gir nødvendigvis ikke en reell bedring av situasjonen. Vårt – og Forsvarsdepartementets fokus framover bør være å gi den lovfestede rettighet et reelt innhold.

Tidsbegrensningen av Forsvarets oppfølgingsansvar for alle veteraner på ett år er utilstrekkelig, og uten begrunnelse utover betydningen å få skadde veteraner innpasset raskest mulig i sivile helsetjenester. De psykiske belastningsskadene, som jo er en av hovedårsakene til lovendringen, vil ofte først synliggjøres utenfor den ettårige oppfølgingstiden som det legges opp til. Det vil være en ubetinget fordel om flere av disse skadene kan avdekkes i Forsvarets egen oppfølgingsperiode. Som høringsnotatet selv også informerer om, har eksempelvis Sverige en fem-års oppfølging. (...).

Det riktige vil uansett være å ikke avgrense og binde oppfølgingsansvaret til ett år i lovs form. Som et minimum må en unngå uheldige og antatt utilsiktede konsekvenser av avgrensingen ved i hvert fall å bruke «minst ett år» i stedet for «inntil ett år». Det for å unngå at eksempelvis erfaringer og evalueringer tilsier en annen fordeling av oppfølgingsansvaret mellom Forsvaret og de sivile helsetjenester, men at justeringer ikke kan gjøres uten en lovendring. (...) BFO, PEFO og NROF presiserer at de finner det mest riktig at Norge tar utgangspunkt i Sveriges fem-års oppfølgingsansvar. »

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er positive til departementets initiativ til å styrke rettighetene til veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Om oppfølgingsansvar mener LO at det ikke bør begrenses til ett år, men at lengre oppfølgingstid enn ett år bør kunne benyttes etter individuell vurdering. Forslaget forenkler, etter LOs syn, i forhold til gjeldende regelverk, og innebærer en utvidelse av dekningsområdet sammenlignet med dagens rettstilstand.

Norges offiserforbund ser positivt på Forsvarsdepartementets initiativ for å styrke rettighetene til personell som har deltatt i internasjonale operasjoner og uttaler i forlengelsen av dette:

«...støtter forslaget om en lovfestet oppfølgingstid på ett år, men vil innvende at det i enkelte tilfeller ka være behov for en lengre oppfølgingstid fra Forsvarets side. Vi anbefaler derfor at det åpnes for dette etter en vurdering i det enkelte tilfelle.»

Den norske legeforening stiller seg positive til de foreslåtte endringer i forsvarspersonelloven og ser forslaget som en viktig styrking av arbeidet for å gi forsvarets veteraner et bedre helsetilbud. Legeforeningen har følgende merknad til ny § 13 a:

«Vi ber om at det presiseres tydelig i lovteksten eller proposisjonen at retten til oppfølgning i ett år ikke må forstås som ett år etter dato for hjemkomst, men fra lidelse oppstår og/eller blir erkjent. Medisinsk-faglig vil dette erfaringsmessig kunne ta til dels lang tid.»

Justisdepartementet har følgende merknad:

«Språklig sett ligger det i utkastet til paragraf 12 a at alle som tjenestegjør eller har tjenestegjort har rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret, uavhengig om det foreligger et behov eller ei. Sett i sammenheng med første avsnitt i punkt 5.3.1 om at «de aller fleste veteraner kommer hjem fra deltakelse i internasjonale operasjoner uten skader og med positive erfaringer», bør man kanskje føye til «ved behov» e.l.»

Veteranorganisasjonen Warfog uttaler følgende:

«Saken har to dimensjoner;

• oppfølging av veteraner som er tilsatt i Forsvaret,

• oppfølging av «frivilllige», med annen yrkeskarriere utenom Forsvaret

Når det gjelder oppfølging av tilsatte i Forsvaret, handler saken om personalpolitikken i Forsvaret (...). Skadde veteraner, som ønsker det, må og gis tilbud om oppfølging og behandling i uavhengige helseinstitusjoner. Warfog krever at slik behandling dekkes av arbeidsgiver. Når det gjelder oppfølging av «frivillige» mannskaper, vil disse være ute av Forsvaret, og således ikke tilgjengelig som tilsatte. Denne gruppen vil være krevende å følge, og en senskade vil tradisjonelt ikke meldes til Forsvaret. Her har Forsvaret et moralsk ansvar for oppfølging. Warfog støtter forslaget om lovfestet plikt til oppfølging. På grunn av manglende statistikker omkring senskader, ser vi nødvendigheten av å gjøre slik oppfølging obligatorisk. I praksis vil dette kunne bety helseundersøkelser hos vedkommende fastlege. Kostnader til slik oppfølging må betales av Forsvaret (...) Høringsnotatet går langt i å antyde at omfanget av skadde veteraner er høyt. Det er også en kjensgjerning at en del veteraner vil være så skadet at de trenger tilsyn og pleie livet ut. En del av en troverdig veteranpolitikk, vil være å sørge for behandlingsplasser og boalternativer tilpasset krigsskadde. Warfog ber om at det etableres slike bo og behandlingsalternativer i alle helseregioner. Vi vil peke på at behovet for slike tilbud er spesielt stort i Nord- Norge.»

5.4 Departementets vurderinger

Det er i utgangspunktet det sivile helsevesenet som har ansvar for å gi helsehjelp til befolkningen. Likevel er det etter departementets vurdering hensiktsmessig at Forsvaret pålegges et særlig ansvar for oppfølging av personell, som har behov, etter endt tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Forsvarets behandlingskapasitet utover psykiatrisk og psykologisk oppfølging tilsier at det ikke lovfestes en eksplisitt rett til helsetjenester generelt. Det sentrale ved denne oppfølgingen fra Forsvaret side, er at Forsvaret vil kunne ha mulighet for å møte veteranene på en annen måte enn det sivile helsevesenet, og stille med et fagmiljø som får anledning til å spesialisere seg på de psykiske lidelser som er hyppigst forekommende blant personell som har tjenestegjort i en internasjonal operasjon. For fysiske skader vil det sivile helsevesen ha både kompetanse og kapasitet til å gi nødvendig helsehjelp. Departementet er klar over at det kan oppstå senskader i form av fysiske sykdomstilstander, som enten er følgeskader av psykiske belastninger, eller som er en følge av fysiske påvirkninger i operasjonsområdet. Når det gjelder følgeskader til psykiske lidelser legger departementet til grunn at disse følgeskadene ivaretas av lovforslaget. Departementet har imidlertid forståelse for de innvendinger man har i forhold til foreslåtte tidsbegrensning på inntil ett års rett på psykiatrisk og psykologisk oppfølging. Departementet opprettholder imidlertid forslaget om rett til ett års oppfølging, men fjerner begrensingen omtalt som «inntil» i bestemmelsen. Dette gjøres også i forhold til annen oppfølging etter annet ledd som omhandler rett til annen helsemessig oppfølging.

Det kan i noen tilfeller ta lang tid før skaden utvikler seg og/eller at den skadede eller dennes omgivelser innser at en står overfor en skade som trenger behandling. I den grad lidelsen har et lengre behandlingsperspektiv vil den vesentligste oppgaven for Forsvaret i dette året være å tilrettelegge for at den skadede kan få tilfreds­stillende behandling av det sivile helsevesenet. Det er intensjonen med forslaget at det skal være stor grad av flek­sibilitet i det systemet som utvikles, slik at ingen opplever å stå uten et tilbud. Departementet mener at ett års psykologisk og psykiatrisk oppfølging bør være tilstrekkelig sett i sammenheng med de eksisterende rettigheter som man allerede kan utlede fra gjeldende regler, og da særlig, for Forsvarets del, etter forslag til nytt annet ledd i § 12 og etter forskrift av 10. desember 2004 nr. 1643 om tjenestegjøring i internasjonale operasjoner § 31. Bestemmelsene pålegger Forsvaret et ansvar for at skadet personell «får den nødvendige oppfølging i det sivile helsevesen». I dette ligger det også en fleksibilitet med hensyn til at også de som utvikler skader etter at det har gått ett år ikke vil bli avvist. Også her vil Forsvaret kunne bidra til at dette personellet blir ivaretatt.