2 Endringer som tar sikte på å gjøre det enklere å anvende bestemmelsene om tilbakehold uten eget samtykke i sosialtjenesteloven m m

2.1 Tiltaksplan for rusmiddelmisbrukere

2.1.1 Gjeldende rett

I følge sosialtjenesteloven har kommunen hovedansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere. Den kommunale sosialtjenesten har ansvaret lokalt for at rusmiddelmisbrukere får råd, veiledning og tilbud om tiltak med sikte på å komme bort fra rusmiddelmisbruket. Dette ansvaret har kommunen også når klienten er søkt inn i eller oppholder seg på en institusjon, uavhengig av om institusjonen er fylkeskommunal eller privat drevet. Sosialtjenesten plikter å følge opp vedkommende under oppholdet, og å legge til rette nødvendige tiltak også etter institusjonsoppholdet. Dette går fram av sosialtjenesteloven § 6-1 fjerde ledd.

2.1.2 Kommunens plikt til å lage tiltaksplan for rusmiddelmisbrukere

I høringsnotatet ble det foreslått et nytt femte ledd i sosialtjenesteloven § 6-1 som pålegger kommunene å lage en tiltaksplan for den enkelte tvangsinnlagte. Det ble dessuten foreslått at det hjemles adgang for i forskrift å gi nærmere bestemmelser om innholdet i tiltaksplanen.

Nær halvparten av høringsinstansene har uttalt seg om dette forslaget. De aller fleste er positive til endringen. Tromsø kommuneuttaler: «Individuell tiltaksplan er et godt utgangspunkt for motivasjon og forpliktende samarbeid mellom den enkelte tvangsinnlagte og det kommunale hjelpeapparat». Mange uttrykker ønske om at forskriften skal inneholde presiseringer med hensyn til planens omfang, frist for utarbeidelse, brukermedvirkning, samarbeid og kommunens oppfølgingsansvar. Noen høringsinstanser mener at plikt til å utarbeide tiltaksplaner skal gjelde alle rusmiddelmisbrukere som er i institusjon, ikke bare de tvangsplasserte. F eks uttaler Fylkeslegen i Buskerud: «Vi stiller spørsmål ved om dette bør være en rettslig plikt som begrenses til tvangsplasserte rusmiddelmisbrukere.» Barneombudet «er glad for presiseringen av kommunens ansvar for rusmiddelmisbrukere når vedkommende er innlagt i institusjon. (...) En tiltaksplan blir spesielt viktig når rusmisbrukeren har mindreårige barn. Hensynet til barnas rett til trygge oppvekstvilkår må også vektlegges i tiltaksplanen.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at hensikten med bestemmelsen er å presisere det ansvar kommunen allerede har, og å sikre at ansvaret følges opp. Dette er særlig viktige i forhold til ettervernet. Det er en forutsetning at tiltaksplanen er tilpasset den enkelte misbrukers individuelle situasjon, og tar i betraktning behovet for langsiktig behandling og rehabilitering, og at det ofte er behov for bistand fra flere etater. Departementet påpeker at tiltaksplaner er særlig viktige for tvangsplasserte. Kommunen har imidlertid ansvar også for rusmiddelmisbrukere som oppholder seg frivillig i institusjon, og bør lage tiltaksplaner også for denne gruppen, dersom det vurderes som hensiktsmessig. Departementet foreslår at sosialtjenesteloven § 6-1 endres slik at Kongen kan gi forskrifter om innholdet i tiltaksplanen. Departementet vil gi de nødvendige presiseringer med hensyn til planens omfang, frist for utarbeidelse, brukermedvirkning, samarbeid og kommunens oppfølgingsansvar i retningslinjer og annet veiledningsmateriell.

2.2 Rett for pårørende til å kreve vurdering med sikte på tvangssak

2.2.1 Gjeldende rett

Sosialtjenesten skal i prinsippet til enhver tid på eget initiativ vurdere om situasjonen for en rusmiddelmisbruker er slik at vilkårene for bruk av tvang er oppfylt, og om tvangsinnleggelse er nødvendig. Finner sosialtjenesten at vilkårene er til stede, kan det fremmes sak om tvangsinnleggelse. Sosialtjenesten bygger primært på eget kjennskap til vedkommende, men bør også legge vekt på informasjon fra og samarbeid med pårørende og andre som har god kontakt med rusmiddelmisbrukeren. Sosialtjenesten vurderer i hvert enkelt tilfelle hvordan den vil forholde seg til meldinger fra andre om omfattende rusmiddelmisbruk og tilknyttede problemer. Pårørende har imidlertid ingen selvstendig stilling vis-à-vis sosialtjenesten.

2.2.2 Høringsforslagets hovedinnhold

Representanter for rusmiddelmisbrukeres pårørende har ved ulike anledninger pekt på at det ikke tas tilstrekkelig hensyn til deres kjennskap til misbrukeren. De har uttrykt ønske om at sosialtjenesten skal pålegges en plikt til å følge opp innkomne meldinger fra rusmiddelmisbrukerens nærmeste, og vurdere hva slags tiltak meldingen gir grunnlag for. Stortinget har også påpekt viktigheten av at sosialtjenesten samarbeider med misbrukerens pårørende. I høringsnotatet ble det derfor foreslått en ny § 6-1a i sosialtjenesteloven, som pålegger sosialtjenesten å vurdere om det skal fremmes tvangssak ved meldinger fra pårørende om omfattende misbruk av rusmidler.

38 høringsinstanser har uttalt seg generelt om forslaget. Halvparten av de som har tatt stilling til hovedinnholdet støtter endringen. Behovet for å styrke samarbeidet mellom hjelpeapparat, misbruker og pårørende presiseres av mange. Kommunene som har uttalt seg er jevnt over negative. Både blant dem som støtter forslaget og blant dem som ikke har noen absolutt formening, gir mange uttrykk for at de synes spørsmålet er vanskelig. Det uttrykkes fra mange hold forståelse for pårørendes behov. Uttalelsene viser ellers at det er stor uenighet om hvilken effekt en slik bestemmelse vil ha. Noen høringsinstanser mener forslaget i høringsnotatet kan gjøre et ønsket samarbeid vanskeligere.

Til støtte for forslaget nevnes at bestemmelsen vil styrke de pårørendes rolle fordi den til en viss grad imøtekommer de pårørendes behov for medvirkning. Noen høringsinstanser legger vekt på at sosialtjenesten uansett mottar meldinger fra bekymrede pårørende, og ser det som positivt at bestemmelsen kan gi en ryddigere saksgang i saker der de pårørende er aktive, fordi det settes rammer for behandlingen av denne typen saker. Fylkeslegen i Rogaland uttaler: «Fylkeslegen i Rogaland tykkjer det er rett at det vert gjeve reglar om korleis slike meldingar skal handterast.» Fylkesmennene skriver i sin fellesuttalelse: «... det vil sikre at behandling blir vurdert sjøl der klienten ikke i øyeblikket er motivert eller er i stand til å be om hjelp.» Vestfold fylkeskommune uttaler: «...bl a vil forslaget kunne føre til at sosialtjenesten raskere vil kunne få melding om graviditet hos rusmiddelmisbrukere med påfølgende større mulighet til å gripe inn på et tidlig tidspunkt.»

Hovedargumentet mot bestemmelsen er hensynet til rusmiddelmisbrukernes integritet og rettssikkerhet. Videre påpekes at sosialtjenestens selvstendige ansvar er tilstrekkelig til å sikre vurdering av hva slags hjelpetiltak som er hensiktsmessige eller nødvendige. Flere instanser viser til at den faktiske og prinsipielle uenighet som eksisterer mellom mange pårørende og deler av hjelpeapparatet når det gjelder bruk av tvang, er et problem. Mange høringsinstanser er opptatt av at bestemmelsen kan gi de pårørende for store forventninger, og at uoppfylte forventninger vil føre til mer frustrasjon for denne gruppen. Bestemmelsen antas også å gi økt arbeidsbelastning for sosialtjenesten, særlig fordi ulike oppfatninger av hva som er omfattende misbruk kan føre til mye unødig arbeid og beslaglegge ressurser som burde vært brukt mer konstruktivt. Man risikerer dessuten at sosialtjenestens oppmerksomhet forskyves mot bestemte klientgrupper med engasjerte pårørende. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiereuttaler: «Slik forslaget nå utformes må det være grunn til å spørre om rusmiddelmisbrukere med engasjerte pårørende vil stå i en juridisk særstilling, til forskjell fra rusmiddelmisbrukere uten pårørende nevnt i ny § 6-1a.» Flere påpeker også at misbrukeren og de pårørende ikke nødvendigvis har felles interesser, og at bestemmelsen derfor kan vanskeliggjøre alminnelig samarbeid mellom hjelpeapparat, misbruker og pårørende.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at bestemmelsen ikke er uproblematisk. Pårørendes bekymring for, og ønske om å gjøre noe for rusmiddelmisbrukeren er ofte sterk og svært forståelig. Sosialtjenesten mottar allerede mange henvendelser fra pårørende som ber om at noe må gjøres. Innføring av en slik ordning som her er foreslått, kan bidra til å sikre oppfølgingen av slike henvendelser. Ordningen reiser samtidig viktige prinsipielle spørsmål, ikke minst i forhold til rusmiddelmisbrukerens integritet. I noen tilfeller vil bestemmelsen kunne føre til at et allerede konfliktfylt forhold forverres ytterligere. Departementet har likevel lagt vekt på at pårørendes støtte og samarbeid for mange rusmiddelmisbrukere vil være en avgjørende faktor i behandling og rehabilitering, og at det er viktig å ta deres vurderinger på alvor. Ved utforming av bestemmelsen har departementet tatt hensyn til at den klientgruppa bestemmelsen angår som oftest er over 18 år, altså voksne mennesker med rettslig handleevne.

2.2.3 Nærmere om omfanget av undersøkelsen og tilbakemeldingen

I høringsnotatet foreslås det at sosialtjenesten skal foreta de undersøkelser som er nødvendige for å kunne vurdere om det bør fattes vedtak eller reises sak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a, når de mottar melding fra pårørende om omfattende misbruk. Det foreslås også at den pårørende skal få tilbakemelding når saken er ferdig utredet.

Få høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om undersøkelsens omfang eller tilbakemelding. Av dem som har gjort det, påpeker de fleste behovet for forskrifter eller retningslinjer som presiserer hva tilbakemeldingen kan eller skal inneholde. Norsk sykepleierforbund påpeker at uttrykkene «omfattende rusmiddelmisbruk» og «nødvendige undersøkelser» er meget upresise, og mener det kan være et rettssikkerhetsmessig problem.

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at kriteriet «omfattende rusmiddelmisbruk» er et av vilkårene for at tvangstiltak skal kunne benyttes. Departementet vil videre bemerke at omfanget av undersøkelsene vil avhenge av den konkrete situasjonen. Behovet for utredning vil bl a være avhengig av hvor god kjennskap sosialtjenesten allerede har til vedkommende rusmiddelmisbruker. Dersom det f eks er foretatt undersøkelser med sikte på innleggelse og tilbakehold tidligere, vil sosialtjenestens plikt begrense seg til å undersøke om det foreligger nye opplysninger i saken. Den pårørende skal få beskjed om at sosialtjenesten har mottatt og vurdert meldingen. En plikt til å gi slik tilbakemelding vil også være en oppfordring for sosialtjenesten til å foreta de nødvendige vurderinger så raskt som mulig etter at en melding er mottatt. Det følger av taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven at tilbakemeldingen til den pårørende som har gitt melding til sosialtjenesten, må begrenses til en beskjed om at saken er utredet og at sosialtjenesten har tatt stilling til om det er grunnlag for å reise tvangssak. Departementet ser derfor ikke noe behov for å utdype dette i forskrifter eller retningslinjer.

2.2.4 Nærmere om partsforhold og partsrettigheter

I utgangspunktet gjelder forvaltningslovens regler for saker etter lov om sosiale tjenester. Det innebærer blant annet at det er rusmiddelmisbrukeren som har partsrettigheter og krav på taushet. Det ble ikke foreslått i høringsnotatet å gjøre unntak fra alminnelige forvaltningsrettslige regler om blant annet partsforhold og taushetsplikt. Forslaget innebærer derfor ikke at de pårørende får selvstendige partsrettigheter i saken.

Forvaltningslovens bestemmelser om partsinnsyn innebærer at rusmiddelmisbrukeren som hovedregel kan få kjennskap til hvem sosialtjenesten har vært i kontakt med i forbindelse med saken. Forvaltningsloven § 19 gir imidlertid hjemmel for å unnta opplysninger om pårørende der dette er nødvendig, f eks av hensyn til rusmiddelmisbrukerens «forhold til personer som står ham nær». Det ble ikke foreslått å foreta noen særskilt regulering av spørsmålet.

Syv høringsinstanser har uttalt seg om partsforhold, partsinnsyn og taushetsplikt. Alle så nær som én støtter departementets forslag om at det ikke gjøres unntak fra generelle bestemmelser om partsforhold og taushetsplikt, noen ønsker at dette presiseres i lov eller forskrift. Fylkesmennene skriver i sin fellesuttalelse: «Det er viktig at pårørende ikke blir part i saken og dermed får begrensede rettigheter til innsyn i saken.» Trondheim kommune uttaler at det er «viktig at de pårørende ikke regnes som part, og at tilbakemelding på sosialtjenestens undersøkelse av behovet for evt. tvangsinnleggelse ikke skal gis i form av enkeltvedtak.»

Sosial- og helsedepartementet har vurdert forholdet til de alminnelige forvaltningsrettslige regler om blant annet partsforhold og taushetsplikt, og finner ikke å ville foreslå at det gjøres unntak fra disse, slik at også pårørende får selvstendige partsrettigheter. Innføring av selvstendige partsrettigheter for pårørende, ville innebære et omfattende brudd blant annet med grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper. Hensynet til rusmiddelmisbrukerens integritet tilsier at slike rettigheter ikke gis de pårørende.

2.2.5 Nærmere om avgjørelsen

I høringsnotatet foreslås det at sosialtjenestens plikt som følge av melding fra en pårørende, skal være å vurdere saken og å gi tilbakemelding om at dette er gjort. I høringsnotatet fremgår det at det etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke vil være klageadgang over en slik vurdering eller tilbakemelding.

Svært få høringsinstanser har uttalt seg om dette. Landsforbundet mot stoffmisbruk ber departementet vurdere klageadgang på nytt.

Sosial- og helsedepartementskal bemerke at det som pålegges sosialtjenesten er en plikt til å vurdere saken med tanke på tiltak. Denne vurderingen og tilbakemeldingen er ikke et enkeltvedtak, fordi det ikke er bestemmende for noen enkeltpersons rettigheter og plikter. Departementet vil derfor ikke foreslå at det innføres klageadgang.

2.2.6 Nærmere om hvem som er pårørende

I Høringsnotatet ble det foreslått at det skal gå direkte fram av loven hvem som er pårørende. Lovteksten bør fange opp de personer som antas å kunne ha en begrunnet interesse i at rusmiddelmisbrukeren av hensyn til seg selv eller eventuelt et foster, tas under behandling. Alle som har opplysninger som de mener er av betydning for sosialtjenestens vurdering av tiltak for en rusmiddelmisbruker kan, så sant de ikke har taushetsplikt, melde fra til sosialtjenesten om dette. Enkelte personer har imidlertid en særlig interesse for en rusmiddelmisbrukers situasjon. Den foreslåtte bestemmelsen er ment å ivareta disse personenes behov for at sosialtjenesten følger opp meldingen. På denne bakgrunn ble det foreslått at ektefelle/registrert partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken skal anses som pårørende.

Elleve høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om hvem som er pårørende. Fylkesmennene uttaler i sin fellesuttalelse at de mener det er riktig at begrepet «pårørende» er positivt avgrenset. Noen høringsinstanser mener kretsen er for snever, og det er ulike ønsker om andre som også bør ha slik rett til å kreve utredning. Ulike høringsinstanser foreslår at alle (med henvisning til barnevernloven), enkelte offentlige myndigheter, fosterforeldre, det ufødte barnets far (i forhold til sosialtjenesteloven § 6-2a) og den som misbrukeren regner som sine nærmeste skal gis rett til å kreve utredning. Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag uttaler: «Fylkesnemnda støtter forslaget, men finner grunn til å stille spørsmål om ikke kretsen av personer som kan kreve utredning med sikte på tvangssak etter § 6-2a også bør omfatte det ufødte barnets far.» Larvik kommune uttaler: «vi savner fosterforeldre og verger nevnt som pårørende.»

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke at formålet med bestemmelsen i første rekke er å imøtekomme de pårørendes ønske om et styrket samarbeid mellom de pårørende og sosialtjenesten til den enkelte rusmiddelmisbrukers beste. Som følge av sosialtjenestens ansvar for å vurdere tiltak for rusmiddelmisbrukende klienter på eget initiativ, kan sosialtjenesten også på bakgrunn av meldinger fra andre vurdere om vilkårene for tvang er oppfylt. Rett til å kreve utredning og få tilbakemelding bør imidlertid forbeholdes et begrenset antall personer. Det anses derfor ikke som aktuelt å gi offentlige myndigheter eller allmennheten en slik rett. Departementet ser det som hensiktsmessig å begrense retten til dem som antas å stå vedkommende nærmest, og som har størst personlig behov for å gjøre noe. Departementet har vurdert om den som antas å være far til et ufødt barn skal omfattes av kriteriet «pårørende» i forhold til innleggelser etter sosialtjenesteloven § 6-2a. Mange fedre vil være omfattet av bestemmelsen som ektefelle eller samboer til den gravide kvinnen. Departementet kan ikke se at det er praktisk mulig eller ønskelig å omfatte annen antatt barnefar bare i egenskap av dette. Sosialtjenesten verken kan eller bør foreta noen vurdering av hvorvidt en mann som hevder å være far til et ufødt barn, faktisk er det.

2.2.7 Nærmere om kravet om varig og løpende kontakt

I høringsnotatet ble det vurdert om de pårørendes rett til vurdering og tilbakemelding burde begrenses ytterligere, f eks ved å bestemme at kun den av de nevnte som står den enkelte rusmiddelmisbrukeren nærmest kan melde fra til sosialtjenesten med krav om oppfølging. For å hindre meldinger fra pårørende som ikke har det nødvendige kjennskap til rusmiddelmisbrukerens situasjon, ble det foreslått at det settes som vilkår at den pårørende som melder må ha en viss kontakt med vedkommende.

Noen få høringsinstanser har uttalt seg om dette vilkåret. Buskerud fylkeskommune «støtter forslaget om at det må settes som vilkår at den som melder må ha varig og løpende kontant med rusmiddelmisbrukeren for å kunne kreve en utredning med sikte på tvangsbehandling». To instanser støtter ikke forslaget. Det vises til at vilkåret kan oppleves som urimelig av pårørende som ikke har slik kontakt fordi misbrukeren ikke ønsker det, eller aktivt hindrer det. Fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane uttaler i denne forbindelse: «Som eksempel kan nevnes situasjoner hvor en rusmiddelmisbruker i en lengre periode har bodd andre steder enn familien. Hvis familien blir kjent med rusproblemer, må familien etter vårt syn kunne melde sin bekymring til sosialtjenesten». En høringsinstans tar ikke stilling til vilkåret, men påpeker behovet for presisering av hva som ligger i begrepet.

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke at noe av hensikten med dette vilkåret er å pålegge sosialtjenesten en særskilt plikt til å følge opp meldinger fra pårørende. Den som kan melde fra med krav om at sosialtjenesten skal vurdere bruk av tvang, bør derfor ha slik kontakt med misbrukeren at vedkommende kan gjøre seg opp en begrunnet mening om forholdene. Det presiseres at bestemmelsen ikke forhindrer andre i å henvende seg til sosialtjenesten, men den pålegger sosialtjenesten enkelte, spesielle plikter dersom henvendelsen kommer fra en bestemt persongruppe.

2.2.8 Oppsummering

Departementet foreslår at sosialtjenesten, ved melding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk, skal foreta de nødvendige undersøkelser i saken, og vurdere om det skal fremmes sak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a, og at den pårørende når saken er ferdig utredet skal ha tilbakemelding om dette.

2.3 Vilkåret om at fylkesnemnda skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen

2.3.1 Gjeldende rett

Det skal fastsettes i fylkeskommunens plan hvilke institusjoner som kan ta imot uten samtykke. I tillegg må fylkesnemnda i den enkelte sak etter sosialtjenesteloven § 6-2 ta stilling til om den foreslåtte institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby den aktuelle rusmiddelmisbrukeren tilfredsstillende hjelp, og således er egnet for vedkommende sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen. Dette innebærer at det må være stilt en institusjonsplass til disposisjon når nemnda behandler sosialtjenestens framlegg til vedtak.

2.3.2 Spørsmål om opphevelse av vilkåret

Det har vist seg at det kan være vanskelig for kommunene raskt å finne en egnet, ledig institusjonsplass. Dette fører til at det kan ta lang tid fra behovet for slik plassering blir fastslått til vedtak om plassering fattes. Dette er igjen til hinder for god utnyttelse av plassene, da den avsatte plassen må stå til kommunens disposisjon til vedtaket iverksettes. Vilkårene for å reise tvangssak er så strenge at behovet oftest vil være akutt når sak reises. For sterkt nedkjørte rusmiddelmisbrukere kan det derfor være et problem at tvang ikke blir prøvet eller at det gjøres for sent.

I høringsnotatet er det foreslått å oppheve vilkåret i sosialtjenesteloven § 6-2 annet ledd om fylkesnemndas godkjenning av konkret institusjonsplass i hvert enkelt tilfelle.

Om lag halvparten av de høringsinstansene som har uttalt seg, omtaler dette forslaget, og synspunktene er mange og ulike. Det er omtrent like mange som støtter forslaget og som går imot det. Noen få høringsinstanser tar ikke direkte stilling til forslaget, men viser til ulike fordeler og ulemper. Blant annet påpekes det at en slik endring gjør prosessen knyttet til utpekingen av institusjoner som skal ta imot tvangsplasserte viktigere. Akershus fylkeskommune uttaler at forslaget «nødvendiggjør (...) en konkretisering av hva en legger i at institusjonen skal være «faglig og materielt i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet». Gjeldende krav bør derfor ikke bortfalle før egen forskrift om krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringsarbeid er utarbeidet.»

Noen høringsinstanser gjør oppmerksom på at det i deres distrikt bare er en, eller så få institusjoner som er utpekt til å ta imot tvangsplasserte, at endringen ikke vil få praktiske konsekvenser. F eks uttaler Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag:«Slik vi ser det vil en slik endring som foreslått ikke medføre vesentlige endringer for den enkelte rusmiddelmisbruker i forhold til i dag. I vår region er det utpekt én institusjon.»

Også blant dem som støtter forslaget fremkommer motforestillinger. Hensynet til rusmiddelmisbrukerens rettssikkerhet er det viktigste argumentet mot endringen. Det vises også til at det er et overordnet krav at tiltaket skal dekke den enkeltes behov, og at dagens ordning innebærer en kvalitetssikring i denne sammenheng. Generell utpeking er etter manges mening ikke tilstrekkelig til å sikre et individuelt tilpasset tilbud. Flere frykter videre at endringen vil føre til økt press på sosialtjenesten. Stiftelsen Kirkens bymisjon i Oslo sier at det er fare for at «sosialtjenesten finner en ledig plass i institusjon fortere enn den finner en egnet ledig plass.» Som positive konsekvenser nevnes tidsaspektet, at endringen vil kunne gjøre det enklere for sosialtjenesten å fremme forslag om tvangsinnleggelse, og at sosialtjenesten gis større spillerom til å finne institusjon ut fra misbrukerens behov på det aktuelle tidspunkt. Skien kommune ser forslaget som «kun en tilpasning til praksis». Stavanger kommune uttaler: «Den foreslåtte endringen er positiv i forhold til at sosialtjenesten, som kjenner rusmiddelmisbrukeren kan kvalitetssikre at han/hun får den riktige plassering og dermed kan unngå belastning ved flytting.»

Sosial- og helsedepartementet er enig i at det kan ligge en ekstra kvalitetssikring i at fylkesnemnda også skal godkjenne den konkrete institusjonsplasseringen. På den annen side kan større fleksibilitet være en fordel, da det gir større rom for tilpasninger underveis dersom den konkrete situasjonen tilsier det. Det presiseres at kravet om faglig og materiell egnethet består. Departementet antar videre at sosialtjenestens kunnskap både om misbrukeren og om de institusjonene som er utpekt til å ta imot tvangsplasserte, er tilstrekkelig til at den konkrete vurderingen i hver enkelt sak er god. Når en institusjon først er utpekt for tvang generelt, bør det være tilstrekkelig at sosialtjenesten vurderer om den er egnet i det konkrete tilfellet. Dersom Fylkesnemnda ønsker det, kan den fortsatt sette som vilkår i en konkret sak at plassering skal skje i en bestemt institusjon. Dersom rusmiddelmisbrukeren er uenig i tvangsvedtaket kan spørsmålet bringes inn for domstolen. Er rusmiddelmisbrukeren bare uenig i den institusjonsplass som sosialtjenesten har valgt, må likevel hele tvangsvedtaket bringes inn for domstolen dersom institusjonsplasseringen ønskes overprøvd.

Departementet foreslår at vilkåret om at fylkesnemnda skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen oppheves.

2.4 Vilkåret om at samtykke til tilbakehold etter lov om sosiale tjenester § 6-3 må gis før oppholdet begynner

2.4.1 Gjeldende rett

Institusjonen kan ved frivillige opphold sette som vilkår at misbrukeren samtykker i tilbakehold i opptil tre uker regnet fra inntaket. Ved frivillig opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan institusjonen videre sette som vilkår at misbrukeren samtykker i at han eller hun kan holdes tilbake i inntil tre uker inntil tre ganger etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Forutsetningen er at samtykke er gitt skriftlig og senest når oppholdet begynner. Dette innebærer bl a at samtykket ikke er gyldig hvis det er avgitt under et institusjonsopphold.

2.4.2 Spørsmål om delvis opphevelse av vilkåret

I høringsnotatet ble det foreslått at vilkåret i sosialtjenesteloven § 6-3 tredje ledd blir endret slik at rusmiddelmisbrukeren kan gå direkte over fra vedtak om tvungent tilbakehold etter sosialtjenesteloven § 6-2 til tilbakehold etter samme lov § 6-3.

Av de atten høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget påpeker flere faren for press. Det vises til de betenkelige sider som også nevnes i høringsnotatet og til tilsvarende bestemmelser i lov om psykisk helsevern. Bare Statens helsetilsynog Høgskolen i Stavanger går klart imot forslaget, blant annet under henvisning til prinsippet om at man ikke kan inngå frivillig avtale når man er underlagt tvang. Høgskolen i Stavanger uttaler dessuten at «Det å gå ut av porten og så gå inn igjen kan nyttast som ei viktig symbolsk handling».

Til støtte for forslaget uttaler høringsinstansene blant annet at endringen innebærer overføring av ansvar til rusmiddelmisbrukeren, viktigheten av kontinuitet i behandlingen og det positive elementet endringen kan være for misbrukerens motivasjon. Fagrådet innen rusvernet i Norge uttaler: «Endringen støttes. Det bør vurderes om liknende mulighet også skal gjelde for § 6-2a.» Kristiansand kommune foreslår : «For å sikre seg mot at pas. ikke blir utsatt for utilbørlig press kan det bygges inn en ordning med at det skal sendes melding til fylkesmannens tilsynsutvalg når slik overføring skjer.»

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at i utgangspunktet forutsetter et gyldig samtykke til frihetsberøvelse at det ikke gis når man befinner seg i tvangstiltak. Erfaringsmessig er det likevel i noen tilfeller slik at misbrukere som har opparbeidet motivasjon under et opphold etter § 6-2 eller § 6-2a, ønsker å fortsette behandlingsopplegget i institusjonen, og selv kjenner behov for den trygghet som kan ligge i en avtale etter § 6-3. Departementet ser dessuten at det kan virke formalistisk og unødvendig tungvint først å måtte skrive rusmiddelmisbrukeren ut av institusjon for deretter umiddelbart, men etter at avtale om tilbakehold er inngått, å ta vedkommende inn igjen. Departementet er i sterk tvil om forslaget om å oppheve vilkåret i sosialtjenesteloven § 6-3 om at samtykke til tilbakehold må gis senest ved inntaket, bør fremmes. En slik endring vil innebære et avvik i forhold til reglene på sammenlignbare områder. Dersom det gis samtykke til tilbakehold i forlengelsen av et vedtak om innleggelse og tilbakehold uten eget samtykke, vil dessuten den sammenlagte tilbakeholdstiden i løpet av ett behandlingsopplegg kunne bli lang. Departementet finner likevel å ville foreslå at bestemmelsen endres. Hovedbegrunnelsen er at departementet ser at en prosedyre som i større grad enn i dag bygger på og oppmuntrer misbrukerens motivasjon kan være en fordel. Departementet foreslår i tråd med uttalelsen fra Kristiansand kommune, en tilføyelse i § 6-3 i sosialtjenesteloven om at institusjonen skal sende melding til tilsynsmyndigheten når det inngås avtale med en rusmiddelmisbruker som på avtaletidspunktet er innlagt med hjemmel i lovens § 6-2. I høringsnotatet ble ikke spørsmålet om å gjøre tilsvarende endring for rusmiddelmisbrukere som har vært innlagt etter § 6-2a nevnt. Det er imidlertid ikke grunn til å ha andre regler for disse tilfellene. Departementet foreslår derfor at vilkåret om at samtykke skal avgis før institusjonsoppholdet begynner oppheves i forhold til dem som går direkte over fra vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a, og at institusjonen uten ugrunnet opphold skal varsle tilsynsmyndigheten når samtykke gis av en person som er innlagt med hjemmel i vedtak etter disse bestemmelsene.

2.5 Tilbakeføring ved rømming

2.5.1 Gjeldende rett

Det er i dag uklarheter omkring ansvarsforhold og praktisk gjennomføring ved tilbakeføring etter rømming med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Det er ikke gitt saksbehandlingsregler eller regler om hvem som kan foreta den praktiske tilbakeføringen.

2.5.2 Hjemmel for forskrift om tilbakeføring ved rømming

I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelser som regulerer ansvarsforhold, saksbehandling og gjennomføring ved tilbakeføring etter rømming fra institusjon med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3 bør gis i forskrift.

Av ti høringsinstanser som har kommentert forslaget, støtter alle at det gis regler som kan avklare ansvarsforhold m v på dette området. Tre høringsinstanser støtter at det gis slike regler, men mener de bør gis i lov, ikke i forskrift. Oppegård kommuneuttaler: «Det bør stå i lovs form, idet dette er et stort problem ved tvangsinnleggelser.» En høringsinstans kommenterer dessuten hva forskriften bør inneholde.

Sosial- og helsedepartementet er kommet til at det er mest hensiktsmessig å behandle spørsmålene i forskrift bla fordi det er mange tekniske og detaljerte spørsmål det må tas stilling til. Det foreslås derfor at det gis hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-11 tredje ledd for at Kongen kan gi forskrift om tilbakeføring ved rømming. Forskriften vil kunne inneholde bestemmelser om hvem som er ansvarlig for at klienten hentes tilbake, hvem som skal og kan gjøre hva i forbindelse med tilbakeføring og om at det er politiet som har adgang til å bruke makt i slike tilfeller.