3 Sammenligning av pensjon fra innskudds- og ytelsesbaserte ordninger

3.1 Bakgrunn

Lovgivningen om ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger er utformet dels med utgangspunkt i likebehandling og dels et forbud mot urimelig forskjellsbehandling sett i forhold til lønnsnivå. For begge typer av ordninger er hovedregelen at alle ansatte i et foretak skal være medlemmer, men for øvrig gjennomføres likebehandling og forholdsmessighet under hensyntagen til særtrekkene i den type ordning det er tale om. I ytelsesbaserte ordninger fastlegges ytelsene, og likebehandling og forholdsmessighet tar derfor utgangspunkt i medlemmenes opptjening av rett til ytelser. Identiske krav kan ikke gjøres gjeldende for ordninger hvor innskuddene er den sentrale og fastlagte størrelse. Ved framleggelsen av forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det derfor formulert et forholdsmessighetsprinsipp som innebar at forholdsmessighet i slike ordninger skulle vurderes med utgangspunkt i medlemmenes rett til innskudd. De prinsippene som er fastsatt i lov om foretakspensjon og i lov om innskuddspensjon innebærer derfor at det er samsvar mellom det medlemmene har rett til etter ordningens regelverk, og vurderingsgrunnlaget for likebehandling og forholdsmessighet. Samsvar innebærer at en ved å sjekke regelverket i den enkelte ordning kan fastslå om kravene til likebehandling og forholdsmessighet oppfylles i ordningen. En annen fordel er at en konkret vurdering av forholdsmessighet og likebehandling i den enkelte ordning ikke krever utstrakt skjønnsutøvelse.

Etter lov om foretakspensjon tjenes arbeidstakerens rett til ytelser opp lineært i forhold til tjenestetid. Arbeidstaker vil ha rett til fulle ytelser ved pensjonsalder hvis vedkommende har full opptjeningstid. Inntil den fastsatte pensjonsalder er nådd, står arbeidstakerens rett til pensjon i samme forhold til fulle ytelser som tjenestetiden utgjør i forhold til den tid som kreves for fulle ytelser. I en ytelsesordning er avkastningen på de midler som er avsatt i pensjonsordningen uten betydning for medlemmets pensjon. Foretakets årlige netto pensjonskostnad for den enkelte arbeidstaker avhenger derfor av hvor store midler som tidligere er avsatt til medlemmet (premiereserven), og hvilket overskudd foretaket får på disse midlene. Det er imidlertid også vanlig at fulle ytelser i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger sammen med en standardberegnet pensjon fra folketrygden tar sikte på en bestemt prosent av sluttlønn. Ved lønnsøkninger må størrelsen på framtidig pensjon revurderes, og lønnsøkninger vil derfor normalt ha stor innvirkning på foretakets årlige pensjonskostnad. Dette er en viktig årsak til at årlige pensjonskostnader i en slik ordning ikke kan stå i et bestemt forhold til medlemmets lønn. Vurderer en forholdsmessighet og likebehandling i ytelsesordninger på årlig basis ut fra hva foretaket bruker på pensjon til den enkelte arbeidstaker, slik en gjør i ordninger opprettet etter lov om innskuddspensjon, vil dette innebære at en overser vesentlige forhold ved ytelsesordningenes virkemåte.

I innskuddsordninger er årlig innskudd det sentrale, og likebehandling og forholdsmessighet er definert i forhold til årlige innskudd. Pensjonsytelsene bestemmes av størrelsen på den pensjonskapital som er spart opp over den yrkesaktive periode, dvs. størrelsen på innskuddene, hvor mange innskudd som er foretatt og tilført avkastning. Vurderer en forholdsmessighet og likebehandling i innskuddsordninger ut fra begreper som fulle ytelser og tjenestetid, som i ytelsesbaserte ordninger er helt sentrale begreper, vil dette innebære at en overser vesentlige forhold ved innskuddsordningenes virkemåte. Forholdsmessighetsprinsippet i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold kan derfor ikke uten videre gjøres gjeldende overfor ytelser som er tjent opp i henhold til reglene i lov om foretakspensjon og vice versa.

Blant annet med henvisning til vanskelighetene med å sikre at prinsippene om likebehandling og forholdsmessighet oppfylles, gikk departementet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven), inn for at foretak ikke skulle kunne opprette ordninger med alderspensjon etter lov om foretakspensjon og samtidig ha tilsvarende pensjonsordning også etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Ved behandlingen av forslaget uttalte imidlertid et flertall av finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i Innst.O. nr. 2 (2000-2001) på s. 12:

«Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.»

3.2 Kredittilsynets vurdering

På bakgrunn av uttalelsen fra flertallet i finanskomiteen ba Finansdepartementet i brev 12. januar 2001 om Kredittilsynets vurdering av om det er mulig å finne fram til kriterier som gir grunnlag for å vurdere om foretak som oppretter flere pensjonsordninger (parallelle eller kombinerte ordninger) i hovedsak oppfyller kravet til forholdsmessighet og likebehandling. I sitt svarbrev 5. mars 2001 skriver Kredittilsynet at de legger til grunn at det ved en sammenligning av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger vil være naturlig å ta utgangspunkt i de samlede pensjonsytelser fra de to pensjonsordningene, dvs. inklusive uføre- og etterlattepensjoner, ved en vurdering av forholdsmessighetsprinsippet. Tilsynet skriver videre at dette medfører at det oppstår mange og til dels kompliserte problemstillinger ettersom det i innskuddsordninger er bestemmelser om at pensjonskapitalen ved dødsfall før pensjonsalderen skal gå til de etterlatte.

Kredittilsynet antar etter dette at det vil være mest hensiktsmessig i første omgang å begrense vurderingene til alderspensjonsdelen av ordningene. Kredittilsynet skriver om dette:

«Kredittilsynet har gjort en rekke beregninger over hvilke pensjonsytelser som kan forventes i en innskuddspensjonsordning under ulike antagelser om alder, lønn og lønnsutvikling, innskuddsnivå og avkastning. Det viser seg at pensjonenes størrelse i stor grad vil avhenge av de forutsetninger som gjøres, særlig når det gjelder inntredelsesalder og årlig avkastning. Det synes for alle praktiske formål å være en umulig oppgave å tenke seg oppstilt krav som i all hovedsak sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og generell likebehandling vil kunne la seg gjennomføre.»

Kredittilsynet utdyper sitt syn ved å vise til at pensjonsordningene er basert på ulike opptjeningsprinsipper, og skriver om dette:

«De ytelser en vil få fra en foretakspensjonsordning vil som kjent generelt avhenge av antall år i ordningen og lønnen på pensjoneringstidspunktet, og vil være fastsatt gjennom pensjonsplanen. Tilsvarende vil i innskuddsordninger lønnsnivået til enhver tid, oppsparingsperiodens lengde og avkastningen på kapitalen være av stor betydning. Det vil i slike ordninger være stor usikkerhet om de faktiske pensjonsutbetalinger, ettersom det ikke er mulig å forutse resultatene på forhånd, da disse bestemmes av en rekke forhold. De ulike faktorene, og samspillet mellom dem, kan være av ulik betydning i de to ordningene. Det vil f.eks. tidlig i yrkeslivet for de flestes vedkommende være betydelig usikkerhet om utviklingen i de forholdene som har betydning. Selv om en kan gjøre sjablonmessige fremstillinger av ytelser i de to ordningene, gitt visse forutsetninger, vil de faktiske pensjonsutbetalinger kunne bli svært forskjellige fra det som er anslått. Retningslinjer om forholdsmessighet i parallelle og kombinerte ordninger som utformes ut fra sjablonmessige forhåndsbetraktninger (når pensjonsrettighetene tjenes opp) vil derfor når pensjonen kommer til utbetaling være lite treffsikre. For eksempel vil unge personer med høy lønn kunne få pensjonsutbetalinger fra en innskuddsordning som ligger betydelig høyere enn det som gjelder for en ytelsespensjonsordning, gitt samme alder ved inntreden i ordningene. Tilsvarende vil en foretakspensjonsordning være gunstigere for en arbeidstaker som trer inn i ordningen i høyere alder.»

Er de ansatte medlemmer av ulike ordninger skriver Kredittilsynet at det er liten tvil om at innskuddssatsene i innskuddsordningen må tilpasses nivået på ytelsene i ytelsesordningen, dersom en skal kunne oppnå en rimelig grad av forholdsmessighet og likebehandling av medlemmene i de to ordningene.

Kredittilsynet legger til grunn at det med kombinerte pensjonsordninger menes at alle medlemmer av arbeidsstokken er med i begge ordningene, og at det i denne sammenheng er naturlig å tenke seg at det ligger en ytelsesbasert ordning «i bunnen», og at foretaket deretter supplerer med en innskuddsordning «på toppen». I sin vurdering av forholdsmessighet og likebehandling i kombinerte ordninger skriver Kredittilsynet at en ved vurderingen må legge til grunn at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra de to pensjonsordningene og beregnet folketrygd blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket, slik at samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningene og beregnet folketrygd i utgangspunktet ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. I sin vurdering av om dette er mulig å oppnå i kombinerte ordninger skriver tilsynet:

«Kombinasjoner av innskudds - og ytelsesordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer og ved ulike inntredelsesaldre og det synes i praksis vanskelig å sikre at prinsippet om likebehandling oppfylles i kombinerte pensjonsordninger, sett ut fra alminnelige betraktninger om hva som ligger i begrepet likebehandling. For eksempel vil en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert ordning og en innskuddsbasert pensjonsordning på toppen, kunne føre til at bare de med relativt høy lønn får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de med lavere lønn (og dermed høy kompensasjon fra folketrygden), kan få svært små ytelser fra denne. Dette kan føre til at lavtlønte i praksis bare får pensjon fra innskuddsordningen.

Pensjonenes størrelse vil naturligvis i stor grad avhenge av de forutsetninger som gjøres, særlig når det gjelder inntredelsesalder og årlig avkastning i innskuddsordningen. Dette innebærer at de maksimale tilskuddssatser i innskuddsordningen vil være lite retningsgivende for det tilfelle at de faktiske resultater avviker en del fra forutsetningene. Etter Kredittilsynets oppfatning vil det i praksis ikke være mulig å fastsette krav til pensjonsordningene som i all hovedsak gjør at det nevnte forholdsmessighetsprinsipp og generelle krav til likebehandling kan la seg gjennomføre i kombinerte ordninger.»

Avslutningsvis skriver Kredittilsynet i brevet 5. mars 2001 at det samlede pensjonslovverk nylig er fastsatt, og at dette er blitt både omfattende og komplekst. Det synes derfor å være gode grunner til ikke å overbelaste lovverket med ytterligere bestemmelser før de to pensjonslovene har fått virke en tid.

3.3 Departementets vurdering

Både i lov om foretakspensjon og i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er det visse krav til det innbyrdes forholdet mellom opptjening av pensjonsrettigheter for ulike medlemmer, jf. kapittel 3.1. Hensikten med dette er å sikre at opptjeningen til medlemmer med relativt sett lavere lønn står i et rimelig forhold til opptjeningen til medlemmer med høyere lønn.

Om forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven

Forholdsmessighetsprinsippet i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er utformet i forhold til de årlige innskudd og medlemmets lønn samme år. Etter innskuddspensjonsloven § 5-2 kan pensjonsinnskuddene ikke utgjøre en større del av lønn for høytlønte enn for lavtlønte, likevel slik at innskudd, som andel av lønn, for lønn ut over seks G kan være inntil to ganger innskuddet for lønn opp til seks G.

I § 4-1 i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til innskuddspensjonsloven er det fastsatt maksimale innskuddsgrenser for ordninger opprettet etter innskuddspensjonsloven. Innskuddsgrensen er null prosent for den delen av lønnen som er over tolv G eller mellom null G og to G, fem prosent av den delen av lønnen som ligger mellom to G og seks G og åtte prosent for den delen av lønnen som ligger mellom seks G og tolv G.

Årsaken til at de marginale innskuddssatsene øker med inntekten opp til tolv G er, både i forhold til de maksimale innskuddsgrensene og i forhold til forholdsmessighetsprinsippet, at folketrygden gir relativt sett lavere kompensasjon i forhold til lønn for høytlønte enn for lavtlønte. Eventuelt høyere innskuddssatser enn de maksimale innskuddsgrensene etter forannevnte forskrift, ville øke sannsynligheten for overkompensasjon for det enkelte medlems lønnsbortfall ved overgang til pensjon.

Ved anvendelsen av bestemmelsen om innskudd i forhold til lønn kan det, innenfor de maksimale innskuddssatser som er fastsatt, betales inn mer for kvinner enn for menn for å ta hensyn til at kvinner som regel lever lengre enn menn.

Om forholdsmessighetsprinsippet i lov om foretakspensjon

Mens forholdsmessighetsprinsippet i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er formulert i forhold til de innskuddene som betales hvert enkelt år, er forholdsmessighetsprinsippet i lov om foretakspensjon formulert ut fra pensjonsytelsen, og begrepet forholdsmessighetsprinsippet i denne lovens § 5-3 har to dimensjoner. For det første skal ytelsene fastsettes slik at de, sammen med beregnet folketrygd, er rimelige ut fra lønn og tjenestetid i foretaket. For det andre skal pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd ikke utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Om forholdsmessighet i sistnevnte betydning skriver departementet i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) at:

«Hovedkravet til forholdsmessighet er - ved siden av at pensjonsytelsene skal stå i forhold til lønn og tjenestetid i foretaket - at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med en standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Prinsippet tar sikte på å sikre at en skattefavorisert ordning ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Forholdsmessighetsprinsippet er ikke til hinder for at ansatte med lav lønn får prosentvis høyere pensjon (av lønn) enn høytlønte.

I dag er hovedkravet til forholdsmessighet ofte sammenstilt med at prosentandelen ikke øker med lønn. De fleste velferdsordninger har som grunnleggende mål å skape større likhet mellom grupper eller innad i grupper. Departementet mener at det bør settes likebehandlingskrav i skattefavoriserte ordninger, særlig for å hindre at bare enkeltgrupper nyter godt av skattefavoriseringen. Pensjonspolitisk er det et stort spenn mellom de likhetskrav som gjøres gjeldende i små foretak med gunstige foretakspensjonsordninger og folketrygdens brede målsettinger for befolkningen. I begge tilfeller er det likevel spørsmål om utjevning, og dermed regler som kan sikre eller styrke en viss fordelingsmessig rimelighet i forhold til en uregulert situasjon. Beløpsmessig lik pensjonsytelse for alle er, i denne sammenheng, ikke et mål. Mer enn likhet i betydningen «resultatlikhet» er det derfor rimelighet, utjevning og likebehandling som er fellesnevneren for foretakspensjonsordninger med skattefordel. Likebehandling er både et rettferdighetsideal og en hensiktsmessighetsnorm for velferdsordninger. Forholdsmessighetsprinsippet er derfor et krav om likebehandling etter lønn og ansattelsestid.»

Dersom foretaket betaler premier til flere pensjonsordninger for medlemmene, følger det av § 5-3 tredje ledd at ytelsene fra alle slike ordninger skal inngå ved beregningen av de samlede pensjonsytelser. En kunne således tenke seg dette forholdsmessighetsprinsipp anvendt også på eventuelle kombinerte eller parallelle ordninger, men som Kredittilsynets vurdering viser, jf. kapittel 3.2, og som drøftingen nedenfor vil utdype, reiser det en rekke problemer å anvende et prinsipp basert på sluttytelser og tjenestetid i forhold til en innskuddsordning.

Forholdsmessighet i sammensatte pensjonsordninger

Med en sammensatt ordning menes her at det i et foretak foregår opptjening av alderspensjon i flere ulike ordninger, som hver for seg har forskjellige opptjeningsprinsipper. Blant sammensatte ordninger kan det i mange sammenhenger være behov for å skille mellom de som er parallelle og de som er kombinerte. Med en parallell ordning menes en pensjonsordning hvor hver arbeidstaker er medlem i én og bare én av delordningene, og med en kombinert ordning menes en ordning hvor hver arbeidstaker er medlem av flere delordninger.

Det er særdeles vanskelig å vurdere forholdsmessighet og likebehandling dersom en ikke har et rimelig godt grunnlag for å sammenholde den pensjonsopptjening de ulike medlemmer oppnår. I sammensatte pensjonsordninger er det derfor behov for å etablere et felles mål, i betydningen en felles måleenhet, for pensjonsopptjening i ulike ordninger. Det er ikke åpenbart hvilket mål som eventuelt kan gi et rimelig godt bilde av samlet pensjonsopptjening. Pensjonsordninger kan tenkes satt sammen av et betydelig antall ulikt utformede ordninger. Blant de skattefavoriserte kollektive pensjonsordningene som kan opprettes i private foretak, finnes det tre ulike hovedprinsipper for opptjening av alderspensjon: 1) ytelsesbasert alderspensjon, 2) engangsbetalt alderspensjon, begge regulert i lov om foretakspensjon, samt 3) innskuddsbasert alderspensjon etter innskuddspensjonsloven. En sammensatt ordning kan bestå av ulike kombinasjoner av disse. Bildet kompliseres ytterligere ved at det innenfor hvert av disse hovedprinsippene kan være vesentlige variasjoner. Blant annet kan ytelsesbaserte ordninger sikre pensjon som et årlig fast beløp per arbeidstaker, som en prosent av sluttlønn eller som en prosent av sluttlønn sammen med alderspensjon i folketrygden. Prosentene eller beløpene kan igjen variere fra ordning til ordning. Ordninger opprettet etter lov om innskuddspensjon kan være med eller uten investeringsvalg, ordningen kan gi arbeidstakerne rett til all avkastning eller bare avkastning inntil en viss grense. Innskuddene kan være et bestemt beløp per medlem, en fast prosent av lønn eller som ulike prosentsatser innenfor ulike lønnsintervaller. I sum gir dette et nesten ubegrenset antall kombinasjonsmuligheter, og det å finne et egnet mål på samlet pensjonsopptjening innenfor så ulike ordninger byr på problemer. En kunne i prinsippet videre tenke seg at delordningene ikke bare er basert på ulike prinsipper for opptjening av alderspensjon, men også varierer med hensyn til rettigheter til barnepensjon, uførepensjon, innskudds- eller premiefritak og etterlattepensjon til ektefelle, samboer eller partner, noe som ytterligere ville komplisere bildet.

En kan tenke seg et sammenligningsgrunnlag basert på årlig opptjening, som etter lov om innskuddspensjon og ordninger med engangsbetalt alderspensjon etter lov om foretakspensjon, eller et sammenligningsgrunnlag som er basert på sluttytelser. Uansett hva som velges, ville det være vanskelig å ta utgangspunkt i de størrelser som faktisk realiseres innenfor ordningene. Tar en derimot utgangspunkt i beregnede størrelser, må en bygge på visse forutsetninger som kan vise seg å føre til at forholdsmessighet ikke oppfylles i alle tilfeller. Dette skyldes at en må basere beregningene på forutsetninger om medlemmets alder, antall opptjeningsår, avkastning, lønnsutvikling med videre. Bare under valgte, sjablonmessige forutsetninger kan en oppnå om lag forholdsmessighet innenfor et slikt sammenligningsgrunnlag. Fordi en både i enkelttilfeller og på bredt grunnlag uunngåelig vil erfare at slike valgte forutsetninger ikke oppfylles i praksis, er det viktig at sammenligningsgrunnlaget er robust, i den forstand at avvik fra forutsetningene ikke medfører store avvik knyttet til relativ opptjening av pensjon mellom ulike grupper av medlemmer i ordningen. Den foreslåtte adgangen til å la innskuddene, eller innskuddspremiene, avvike fra det som er fastsatt i regelverket, jamfør omtale i kapittel 2, bidrar til å gjøre det ytterligere vanskelig å sammenholde framtidig opptjening i slike ordninger med opptjening i en ytelsesbasert ordning.

Etter departementets vurdering vil det i praksis ikke være mulig å finne fram til praktiske løsninger for sammenligning av pensjon i for eksempel ytelses- og innskuddsordninger og som er rimelig robuste. Uten et slikt grunnlag vil det etter departementets vurdering heller ikke være mulig å sikre forholdsmessighet og likebehandling tilnærmelsesvis slik disse begrepene er benyttet i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Nedenfor har departementet likevel drøftet enkelte problemstillinger knyttet til parallelle og kombinerte ordninger, men da uten at en har skissert et definert mål på samlet pensjonsopptjening, og hvor det er tatt utgangspunkt i relativt enkle og oversiktlige alternativer.

Nærmere om kombinerte ordninger

Departementet antar at det ved en vurdering av forholdsmessighet i kombinerte pensjonsordninger kan være særlig aktuelt å vurdere ordninger som er satt sammen av én ordning som gir ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon og én ordning som gir innskuddsbasert alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

Som det framgår av redegjørelsen foran om forholdsmessighetsprinsippet i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, er det i hver av ordningene slik at «ekstraopptjening» for høytlønte til en viss grad tillates, fordi folketrygdens ytelser faller som andel av sluttlønn. I kombinerte ordninger ligger det derfor en spesiell utfordring i å sikre at høytlønte ikke får kompensert «mer enn en gang» for at folketrygdens ytelser faller som andel av sluttlønn. Departementet vil peke på at det virker rimelig å anta at dette vil kunne hensyntas dersom bare én av delordningene, eller ingen av dem, kompenserer for den avtakende kompensasjonsgraden i folketrygden. En kombinasjonsordning bestående av en ytelsesbasert foretakspensjon, og hvor ytelsene er definert som et bestemt beløp per arbeidstaker, eller en bestemt prosent av lønn for alle, uavhengig av pensjon fra folketrygden, og én delordning etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, er av denne typen. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at den utforming av ytelsesordningen som her er brukt, er relativt lite utbredt.

En kombinasjonsordning bestående av en innskuddsordning hvor innskuddene utgjør et bestemt beløp per medlem, eller en like stor prosent av medlemmenes lønn, og én delordning med alderspensjon etter lov om foretakspensjon synes å være et annet alternativ som kan oppfylle en forutsetning om forholdsmessighet. Etter § 4-1 i forskrift 22. desember 2000 til innskuddspensjonsloven betales imidlertid ikke innskudd for den del av medlemmets lønn beregnet for fulltidsstilling som ligger mellom null G og to G. Et slikt bunnfradrag er nødvendig for å unngå svært høye kompensasjonsgrader på visse lavere inntektsnivåer når en ser innskuddspensjon og folketrygd i sammenheng. Det er derfor ikke uten videre enkelt å utforme innskuddsordninger som tilfredsstiller ovennevnte forutsetninger og som ikke samtidig kan ha andre uønskede effekter.

Kombinasjonsordninger reiser problemer knyttet til overkompensasjon for inntektsbortfall ved overgang til alderspensjon. Dette skyldes at innskudds- og ytelsesgrensene i de to lovene er utformet med tanke på at én ordning skal kunne gi en rimelig kompensasjon alene. Uten at opptjeningssystemene tilpasses, vil det derfor være en fare for at medlemmer kan opparbeide vesentlig større pensjonsrettigheter i kombinerte ordninger enn det som er tillatt eller vanlig i «rene» ordninger ut fra en vurdering av hva som er rimelig i skattefavoriserte ordninger. Det kan videre være urimelig om ordninger hvor det offentlige bidrar med skattestimuli, og som derfor i en budsjettsammenheng konkurrerer med andre offentlige tiltak, gir ytelser av en slik størrelsesorden. Det er også grunn til å peke på at det er særlig vanskelig å overskue konsekvensene i situasjoner hvor et foretak måtte ha både parallelle og kombinerte ordninger, jf. kapittel 4.

Likebehandling i parallelle ordninger

Mens forholdsmessighet viser til den relative pensjonsopptjening mellom arbeidstakere som er ulike i visse henseender, vil begrepet likebehandling her bli benyttet for å karakterisere pensjonsopptjeningen til ensartede medlemmer, men som er med i ulike pensjonsordninger. Til tross for de store problemene som er knyttet til å etablere et egnet sammenligningsgrunnlag for opptjent pensjon i ulike ordninger, har departementet vurdert om en likevel kan identifisere visse parallelle ordninger som tilfredsstiller et krav om at hver arbeidstaker skal tjene opp til en alderspensjon som er om lag den samme, uavhengig av hvilken av dem arbeidstakeren har vært medlem i.

Departementet har vurdert om en enkel utforming av en parallell ordning, bestående av én ordning i form av engangsbetalt alderspensjon etter lov om foretakspensjon, og én ordning opprettet etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, vil innebære likebehandling. Dersom ordningene har felles innskuddsplan/innskuddspremieplan og likeartede regler om forvaltning av kapitalen og arbeidstakers rett til avkastning, vil hovedforskjellen mellom disse ordningene være at den ene ordningen gir rett til såkalt dødelighetsarv, mens den andre ordningen ikke gir slik rett. Fordi all kapital som samles opp i pensjonsordningen med dødelighetsarv i prinsippet går til utbetaling av alderspensjon, mens dette ikke er tilfellet i ordningen uten dødelighetsarv, vil de ikke gi samme framtidige forventede alderspensjon til medlemmet. Forventet framtidig alderspensjon er, for medlemmer som når pensjonsalder, størst i en ordning med dødelighetsarv. Det er likevel i dette konkrete tilfellet åpenbart at likebehandling ikke bør identifiseres med en situasjon med forventningsmessig like stor alderspensjon i ordningene. Det økonomiske motstykket til dødelighetsarven er at pensjonskapitalen til medlemmer som dør i en ordning uten dødelighetsarv, tilfaller medlemmets etterlatte. Det vedkommende taper i forventet pensjon i ordningen uten dødelighetsarv, kan en derfor hevde at vedkommendes etterlatte «vinner» ved at disse har rett til pensjonskapitalen dersom vedkommende faller fra. Spørsmålet om hva som er likebehandling i de to ordningene vil derfor måtte innebære en avveining av ytelser til etterlatte opp mot framtidig forventet alderspensjon. Etter departementets syn reiser dette flere spørsmål som gjør det vanskelig å konkludere med at parallelle ordninger, hvor delordningene kun atskiller seg i forhold til dødelighetsarv, medfører likebehandling.

I eksempelet ovenfor var ordningene relativt like, selv om de var basert på ulike forutsetninger om dødelighetsarv. Ikke overraskende blir det mer problematisk å sikre likebehandling i en parallell ordning jo mer ulikartede delordningene er, og særlig jo mer forskjelligartede opptjeningsprinsippene er. For å illustrere hvor vanskelig dette kan være, kan en vurdere likebehandling i en parallell ordning bestående av en alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og en ytelsesbasert ordning etter lov om foretakspensjon og som tar sikte på en alderspensjon som utgjør for eksempel 67 prosent av sluttlønn sammen med alderspensjon fra folketrygden. Videre forutsettes det at ytelsesordningen er basert på et krav om minimum 35 år tjenestetid for opptjening av fulle rettigheter, og at det aktuelle medlem ved inntreden i ordningen har 35 års tjenestetid fram til pensjonsalder. Problemstillingen blir i dette konkrete tilfellet om det er mulig å utforme en innskuddsordning som generelt kan sies å innebære likebehandling i forhold til en som mottar 67 prosent av sluttlønn i pensjon sammen med folketrygden, og hvor vedkommende tjener opp om lag 1/35 del av denne pensjonen hvert år fram til pensjonsalder. Selv om en ser bort fra at den usikkerhet som skyldes at avkastningen i innskuddsordningen kan bli annerledes enn forventet, og at ordningene er ulike med hensyn til dødelighetsarv, vil det korte svaret være at det ikke er mulig å sikre om lag likebehandling av arbeidstakere i en slik ordning. Beregningsmessig likebehandling kan imidlertid oppfylles for et gitt «typeeksempel», det vil si for en arbeidstaker som tilfredsstiller en rekke konkrete forutsetninger, blant annet om hvor gammel vedkommende er nå han tas opp i pensjonsordningen, begynnerlønn, når vedkommende slutter i foretaket, hvilken lønnsutvikling vedkommende har i denne perioden med videre.

Så lenge ordningene på forhånd og under visse forutsetninger gir beregningsmessig likebehandling kan det stilles spørsmål ved betydningen av at ordningene ikke nødvendigvis realiserer likebehandling. I denne sammenheng er det grunn til å understreke at også beregningsmessig likebehandling bare gjelder i helt spesielle tilfeller. Problemet med å sikre beregningsmessig likebehandling for en bredere gruppe av arbeidstakere skyldes at opptjening i hver av ordningene er basert på en rekke kjennetegn ved den enkelte ansatte, og at de utslagsgivende kjennetegn er forskjellige i de to ordningene. Det er altså selve arbeidstakeren det er nødvendig å gjøre forutsetninger om for å sikre likebehandling, og ikke bare «utenforliggende» forhold som avkastning med videre. Dette innebærer at hvis ordningene er utformet for å gi om lag like stor forventet pensjon for en arbeidstaker med visse kjennetegn, vil pensjonen til en arbeidstaker med andre kjennetegn i betydelig grad avhenge av hvilken av de parallelle ordningene vedkommende er medlem av. Dette skyldes blant annet at innskuddsordningen gir pensjon ut fra samlet livslønn, men likevel slik at opptjening i tidlig alder er av forholdsvis større betydning enn opptjening rett før pensjonsalder. I en ytelsesordning vil derimot lønn i tidlig alder ha relativt mindre betydning, mens lønnsøkning sent i den yrkesaktive perioden kan få svært stor betydning for samlet pensjon. Parallelle ordninger basert på så ulike opptjeningsprinsipper kan derfor ikke føre til en beregningsmessig likebehandling både blant eldre og yngre arbeidstakere, arbeidstakere med kort og lang arbeidstid i foretaket med videre. På bakgrunn av slike problemer har departementet ikke funnet grunnlag for å forsøke å finne fram til eventuelle kriterier for forholdsmessighet i parallelle ordninger. Som en konsekvens av problemene med å sikre likebehandling, mener departementet videre at foretaket som hovedregel ikke bør gis adgang til å velge hvilken av ordningene hvert medlen skal inngå i, jamfør kapittel 4.

Oppsummering

Departementet har ikke funnet et godt grunnlag for å sammenligne pensjon opptjent i ulike ordninger, i den hensikt å etablere et mål på pensjonsopptjeningen i parallelle eller kombinerte ordninger. Dette gjelder generelt. Heller ikke i de spesielle og relativt enkle tilfeller departementet har sett på, har departementet funnet et godt mål på samlet pensjonsopptjening. Det gjelder uavhengig av om en ser bort fra den usikkerhet som skyldes at endelig pensjon i en innskuddsordning avhenger av avkastningen på pensjonskapitalen.

Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at det i praksis ikke vil være mulig å fastsette krav som i all hovedsak sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og likebehandling lar seg gjennomføre i sammensatte pensjonsordninger.