4 Parallelle innskudds- og ytelsesordninger
4.1 Bakgrunn
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) kapittel 3.7 uttrykte Finansdepartementet at ulike pensjonsordninger for ulike deler av arbeidsstokken ville innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet. Departementet var videre opptatt av at man burde unngå å åpne for pensjonsordninger som forskjellsbehandler arbeidstakere i et foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. I finanskomiteens innstilling om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. Innst.O. nr. 2 (2000-2001) side 12, gikk imidlertid et flertall av finanskomiteens medlemmer inn for å gi adgang til parallelle ordninger:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1 om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet vil peke på at det vil kunne være svært aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring som departementet når det gjelder administrative kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne saken.
Flertallet går inn for at det åpnes for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift.»»
4.2 Gjennomført, midlertidig løsning
4.2.1 Departementets forslag til midlertidig løsning
På bakgrunn av finanskomiteens uttalelser, skrev departementet i høringsnotat av 27. oktober 2000 om forskrift til innskuddspensjonsloven at det ville ta noe tid å foreta en fullstendig gjennomgang av spørsmål knyttet til parallelle ordninger. Departementet ønsket derfor høringsinstansenes vurdering av om det burde åpnes for parallelle ordninger, ved at det i første omgang ble tatt inn en bestemmelse i forskrift til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, med hjemmel i denne loven § 4-2 første ledd. Ut fra omtalen i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) og Innst.O. nr. 2 (2000-2001), ble det av departementet lagt til grunn at det med parallelle ordninger menes at et foretak kan ha både foretakspensjonsordning og innskuddspensjonsordning, men slik at den enkelte arbeidstaker bare kan være medlem av én av dem. Det vises for øvrig til at finanskomiteen fremmet forslag om å be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av om kombinerte pensjonsordninger bør tillates eller ikke, jf. omtale i kapittel 5, og at det ikke var naturlig å åpne for kombinerte ordninger i midlertidig forskriftsbestemmelse før slik vurdering var foretatt.
Departementet foreslo videre at når foretaket har parallelle ordninger, skal den enkelte arbeidstaker kunne velge hvilken ordning vedkommende vil være medlem av. Departementet viste til at en slik løsning kan ha betydning for om kollektive eller individuelle tariffer skal legges til grunn. Høringsinstansene ble blant annet oppfordret til å vurdere hvilken betydning medlemmenes valg har for bruken av kollektive eller individuelle tariffer, samt hvordan slike parallelle ordninger kan påvirke arbeidstakernes valg.
Det ble også foreslått at det skal framgå av pensjonsplanen hvilken ordning arbeidstakere som ikke foretar valg, skal være medlem av. Videre ble det foreslått at ved endring i en av eller begge pensjonsplanene skal medlemmene kunne foreta nytt valg mellom ordningene.
Departementet foreslo videre i høringsnotat om utkast til supplerende forskriftsbestemmelser til lov om foretakspensjon av 27. oktober 2000 at tilsvarende forskriftsbestemmelse som åpnet for parallelle ordninger, ble fastsatt med hjemmel i lov om foretakspensjon § 3-3 første ledd. Denne løsningen var imidlertid betinget av Stortingets behandling av et endringsforslag som ble lagt fram i Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) Om lov om endringer i lov om foretakspensjon mv., vedrørende § 3-3.
I Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) kapittel 7.4 het det:
«Etter departementets vurdering gir § 3-3 første ledd ikke hjemmel til å åpne for såkalte parallelle ordninger. Departementet anser at det er behov for en mer fullstendig gjennomgang av medlemskapskriteriene i lov om innskuddspensjon og lov om foretakspensjon før det kan foreslås nye lovregler i tråd med Stortingets vedtak. Inntil en slik gjennomgang er foretatt tar departementet sikte på å fastsette foreløpige regler i forskrift. Tilsvarende løsning er lagt til grunn i lov om innskuddspensjon.
På denne bakgrunn foreslår departementet at § 3-3 første ledd endres slik at ordlyden blir den samme som i lov om innskuddspensjon § 4-2 første ledd. Unntak kan dermed fastsettes direkte i forskrift.»
I innstillingen fra finanskomiteen om lov om endringer i lov om foretakspensjon mv., jf. Innst.O. nr. 39 (2000-2001) kapittel 5.3, sluttet finanskomiteen seg til Regjeringens forslag.
4.2.2 Høringsinstansenes merknader
Norges Rederiforbund og Nærings- og handelsdepartementet uttrykte generell støtte til en adgang til å ha parallelle ordninger. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)så det som positivt at det ble åpnet for parallelle ordninger fra 1. januar 2001.
Sparebankforeningen stilte spørsmål ved departementets tolkning av parallelle ordninger. Foreningen mente at parallelle ordninger i en bedrift er relevant blant annet i forbindelse med en generell lukkeadgang.
Høringsinstanser som Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)og Akademikerne var positive til at den enkelte arbeidstaker skulle kunne velge pensjonsordning. Landsorganisasjonen i Norge (LO)presiserte at det må unngås at arbeidstakere i samme bedrift har ulike ordninger basert på «rang eller markedsverdi».
Noen høringsinstanser hadde imidlertid merknader til at arbeidstaker selv skulle velge hvilken ordning vedkommende skulle være medlem av. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)mente valgfriheten er «urimelig og uakseptabel». NHO uttrykte at slike valgmuligheter alltid vil bli forsøkt optimalisert av arbeidstaker, og at dette kan medføre vandring mellom ulike typer pensjonsordninger i løpet av karrieren slik at enkelte arbeidstakere oppnår høyere pensjon enn tilsiktet.
«Etter NHOs oppfatning bør regelverket i de tilfelle hvor en bedrift har parallelle ordninger være slik at arbeidstakeren ved jobbskifte i størst mulig grad må følge det sporet han hadde fra den forrige arbeidsgiver.»
NHO uttrykte imidlertid at dersom arbeidstaker kommer fra en bedrift uten supplerende pensjonsordning, bør det være naturlig at han kan velge ordning.
Ifølge Norske Pensjonskassers Forening (NPF)burde foretaket ha rett til å bestemme hvilken ordning en arbeidstaker skal være medlem av. NPF forutsatte at det i en pensjonsordnings regelverk utarbeides objektive kriterier for medlemskap.
Blant annet Kredittilsynet, Den Norske Aktuarforening,NHO og FNH hadde vurdert mulige effekter i forhold til bruken av kollektive og individuelle tariffer. Aktuarforeningen skrev:
«La oss som et ekstremt tilfelle anta at et foretak har en foretakspensjonsordning uten ektefellepensjon og parallelt med denne en innskuddspensjonsordning med ektefellepensjon. I dette tilfellet vil enslige arbeidstakere være tilbøyelige til å velge foretakspensjon mens de gifte vil velge innskuddspensjon. Kollektive pensjonsforsikringer blir i dag tegnet på kollektive beregningsgrunnlag hvor premien for ektefellepensjon er den samme uavhengig av om medlemmet er gift eller ikke. I et slikt beregningsgrunnlag inngår det en sannsynlighet for at et medlem er gift. I vårt eksempel må man regne med at den faktiske giftehyppigheten i innskuddspensjonsordningen vil bli betydelig høyere enn den giftesannsynligheten som inngår i beregningsgrunnlaget. En slik kollektiv beregningsmåte vil derfor fungere dårlig i vårt eksempel, og man vil kunne se seg nødt til å foreta beregning etter individuell tariff som tar hensyn til medlemmets sivilstand samt informasjon om øvrige familiemedlemmer. Dette vil medføre at ugifte medlemmer vil betale lavere premie for ektefellepensjon. (...) Aktuarforeningen vil påpeke at en slik individuell beregningsmåte vil påføre både arbeidstagerne, foretaket og institusjonen merarbeid ved at det må innhentes informasjon om medlemmenes ektefeller/samboere/partnere og deres alder og, tilsvarende, barn og deres alder.»
Kredittilsynet uttrykte tilsvarende synspunkter. Etter Kredittilsynets oppfatning vil kollektiv tarifferingsmetode kunne føre til seleksjon mot forsikringsselskap særlig i de tilfeller der et foretak har ytelsesordning, og der det opprettes en parallell innskuddsordning slik at arbeidstakere fritt kan velge å gå over til denne nye ordningen.
FNH uttrykte også at den foreslåtte modell ville ha tariffmessige konsekvenser:
«Ved valgfrihet for den enkelte til selv å kunne velge ordningen, vil det være naturlig å forvente et handlingsmønster som til en viss grad tilsvarer om vedkommende selv skal velge hvordan han skal spare til alderdommen. Det kan derfor virke naturlig med individuell tariffering. Hvis det likevel skulle legges en kollektiv tariff til grunn, så måtte det være en nyutviklet tariff, der det er mulig å regne med sannsynligheten for at personer med visse karakteristika vil velge den ene eller den andre ordningen.»
Både FNH og Aktuarforeningen pekte på at dersom innskuddspensjonsordningen og ytelsespensjonsordningen har de samme tilleggsdekninger, og disse dekkes i samme selskap, vil seleksjonsfaren bli redusert. Tilsvarende uttrykte Kredittilsynet:
«Dersom innskuddspensjonsordningen har de samme tilleggsdekninger som ytelsespensjonsordningen og disse avdekkes i samme selskap som ytelsespensjonsordningen, vil seleksjonsfaren bli redusert. Det burde derfor være visse muligheter for at en form for kollektiv tarifferingsmetode fortsatt kan benyttes for så vidt gjelder tilleggsdekningene.»
Norges Rederiforbund mente det er ønskelig at Norges Rederiforbund og organisasjonene for arbeidstakerne kan avtale kollektive pensjonsordninger, og gikk på det grunnlag mot at arbeidstakerne skal ha valgadgang.
Departementets opprinnelige forslag omfattet kun parallelle ordninger mellom pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven og pensjonsordning etter lov om foretakspensjon. FNH mente det må åpnes for tilsvarende adgang til parallelle ordninger i samme bedrift for engangsbetalt foretakspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon.
FNH pekte videre på at dagens premietariffer ikke bygger på en mulighet for at noen skal kunne velge seg ut av ordningen.
«Hvis en ytelsesbasert ordning skulle åpne for parallellitet med en innskuddsbasert ordning, vil det måtte forutsettes endring av alle fremtidige premier, samtidig som opptjente rettigheter enten:
måtte få en forsterkning av premiereserven, tilsvarende ny tariff
måtte gå til fripoliser (med tilhørende administrasjonsreserve)
[...] Dagens avsetninger til administrasjonsreserve for en bedrift er ikke beregnet ut fra at alle opptjente rettigheter går til opphør samtidig, men kun ut fra forventet «turnover» i bedriften. Ved oppretting av parallelle ordninger vil en kunne komme i den situasjon at foretakets administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser. FNH vil foreslå at kostnadene til utstedelse av fripoliser skal dekkes av midler i premiefondet i den utstrekning midlene fra foretakets administrasjonsreserve ikke strekker til. Dersom heller ikke premiefondets midler strekker til, bør foretaket selv dekke de resterende kostnadene. Slike kostnader bør være fradragsberettiget for foretaket.»
Med henvisning til innskuddspensjonsloven § 4-2 og utkast til forskrift til denne loven, ba Posten Norge BA om at foretak med ytelsesbaserte ordninger hjemlet etter lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse blir likestilt i forskriften til innskuddspensjonsloven. FNH mente at det også bør åpnes for parallelle ordninger hvor den ene er en offentlig ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.
4.2.3 Midlertidig løsning fastsatt i forskrifter
Departementet har merket seg de synspunkter som kom fram i høringsrunden. Ved utforming av midlertidige forskriftsbestemmelser, jf. forskrift av 22. desember 2000 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og forskrift av 22. desember 2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon, ble det ut fra disse merknadene lagt stor vekt på avveiningen mellom ønsket om å unngå at arbeidstaker skal kunne låses inn i pensjonsordninger som viser seg å ikke være av tilfredsstillende kvalitet, sammenlignet med den alternative ordningen, og den seleksjonsproblematikken som har blitt påpekt.
Departementet la ved vurderingen stor vekt på at det ikke skal være mulig for et foretak å la enkelte grupper av arbeidstakere, eksempelvis lavtlønte, inngå i en pensjonsordning som gir dårligere kompensasjonsgrad, eventuelt høyere eksponering for risiko, enn andre grupper av arbeidstakere i samme foretak. Det ble også anført at valgadgang for arbeidstakere vil kunne bidra til å forhindre at arbeidsgivere kan la det utvikle seg ulik kvalitet på de to ordningene, og på den måten skape et klasseskille mellom grupper av ansatte. Departementet la ut fra en totalvurdering størst vekt på å unngå slike innlåsingseffekter selv om en eventuell overgang til individuelle tariffer bl.a. kan føre til noe høyere premier.
Departementet merket seg i denne sammenheng høringsinstansenes merknader om at seleksjonsproblematikken kan bli noe redusert dersom to parallelle pensjonsordninger har samme tilleggsytelser sikret i samme selskap. Departementet presiserte på denne bakgrunn i forskriftsbestemmelsene at arbeidstakers valgadgang er knyttet til alderspensjonsordning. Det er i henhold til innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon ikke noe eksplisitt krav om at foretak velger en slik løsning med like tilleggsytelser, bl.a. på bakgrunn av at lovene opprinnelig ikke var utformet med tanke på parallelle ordninger. Det er imidlertid en grunnleggende forutsetning for skattefavoriseringen av pensjonsordninger at de ansatte likebehandles. Det kan derfor være naturlig å legge til grunn at eventuelle tilleggsytelser, som skal tegnes etter reglene i lov om foretakspensjon, har tilsvarende kvalitet, og at det derfor ikke er behov for stor valgfrihet på dette punktet. Vedrørende en endelig og noe justert løsning vises til omtale i kapittel 4.3.
Departementet så videre ingen grunn til å utelukke at foretak kan ha parallelle ordninger for engangsbetalt foretakspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon, og justerte forskriftsbestemmelsene i tråd med dette.
Lov om Statens Pensjonskasse bygger på andre prinsipper enn lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, bl.a. med bruttogaranti og samordning. En sammenknytning til innskuddspensjonsloven ble blant annet på denne bakgrunn ikke ansett å være aktuell.
4.3 Departementets vurdering
Etter departementets vurdering er problemstillingene knyttet til parallelle ordninger så sentrale at bestemmelser som gir adgang til slike ordninger bør fastsettes i lov. Departementet foreslår derfor at bestemmelser om dette tas inn i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon. Disse bestemmelsene vil komme til erstatning for den midlertidige, forskriftsfastsatte løsningen.
I henhold til departementets begrepsbruk dekker parallelle ordninger det tilfellet der et foretak ønsker å ha to ulike ordninger for alderspensjon for sine ansatte. Overgang til annen ordning i forbindelse med utfasing av eksisterende ytelsesbasert pensjonsordning dekkes av reglene om omdanning og lukking, jf. omtale i kapittel 6. Departementet har lagt opp til at et foretak kan ha enten
en innskuddsordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning, eller
en innskuddsordning og en engangsbetalt ordning, eller
en engangsbetalt ordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning.
Departementet mener at ved å åpne for at foretak kan ha enda flere parallelle ordninger, ville problemstillinger knyttet til forholdsmessighet og likebehandling mellom ansatte bli ytterligere komplisert.
I Innst.O. nr. 2 (2000-2001) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) ble det gitt en henstilling til Regjeringen om å vurdere å utarbeide retningslinjer som «muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger». Formålet var at «forholdsmessighet og krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt». Departementet viser til omtale i kapittel 3, og drøftingen av mulighetene for en fyllestgjørende og praktikabel sammenligning mellom innskudds- og ytelsesbaserte pensjonsordninger. Departementet vil peke på at faren for forskjellsbehandling av ansatte i et foretak med parallelle ordninger er nært knyttet til i hvilken grad man kan sette klare og objektive krav til forholdsmessighet og likebehandling.
I lys av ovennevnte diskusjon i kapittel 3 synes det vanskelig i praksis å etablere generelle, sikre og enkle rutiner for sammenligning av parallelle pensjonsordninger. Departementet mener samtidig at det er hensiktsmessig å fastsette visse kriterier som parallelle ordninger må oppfylle. Det er foreslått bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 2-10 annet ledd og i lov om foretakspensjon § 2-9 annet ledd som uttrykker at ordningenes kvalitet skal stå i rimelig forhold til hverandre. Enkelte av disse bestemmelser vil imidlertid være vanskelig å operasjonalisere og kontrollere, og vil i betydelig grad ha karakter av formålsbestemmelser. I denne sammenheng vises det til foreslått lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 2-10 annet ledd bokstav c, der det heter at regelverket for de to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre, jf. også foreslått lov om foretakspensjon § 2-9 annet ledd bokstav c. Formålet med slike bestemmelser er å unngå at det med hensikt opprettes parallelle ordninger der medlemskap i en av ordningene er vesentlig bedre enn medlemskap i den andre. Departementet vil vurdere om det i denne sammenheng er hensiktsmessig å fastsette nærmere retningslinjer i forskrift. Et alternativ kunne være å basere seg på sjablonmessige forhåndsbetraktninger, og eksempelvis angi intervaller for innskudd i innskuddsordning som under visse forutsetninger vil kunne gi tilnærmet de samme forventede ytelser som angitte intervaller i ytelesbaserte ordninger. Hensiktsmessigheten må blant annet vurderes ut fra at slike sjablonmessige retningslinjer i verste fall kan være villedende, og at de uansett ikke ivaretar på en tilfredsstillende måte de forhold Stortinget har pekt på knyttet til forholdsmessighet og likebehandling, jf. omtale i kapittel 3.
I lys av prinsippet om forholdsmessighet og likebehandling har departementet videre funnet det rimelig å foreslå at det legges til grunn at parallelle pensjonsordninger opererer med samme aldersgrenser og at de tilknyttes likeverdige tilleggsytelser, som uføre- og etterlattepensjoner samt premie- eller innskuddsfritak. Departementet ser at det kan være vanskelig å foreta en fullstendig sammenligning, blant annet fordi innskuddspensjonsloven har bestemmelser i § 7-4 om at pensjonskapital i spareavtale ved død benyttes til barnepensjon, eventuelt også til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert partner. Det antas at en praktikabel løsning ved sammenligning vil være å se bort fra dette elementet. Departementet vil peke på at foretaket til en viss grad kan motvirke faren for seleksjon ved å velge løsninger for tilleggsdekninger i samme selskap slik det er skissert i høringsuttalelsene fra Kredittilsynet og Aktuarforeningen.
Videre foreslår departementet at de ansatte skal ha mulighet til å velge pensjonsordning når foretaket oppretter parallelle ordninger, eller når arbeidstaker blir ansatt i foretak som har parallelle ordninger, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-11 og forslag til lov om foretakspensjon § 2-10. Departementet tar til etterretning at Kredittilsynet i brev av 5. mars 2001 påpeker at arbeidstaker som av helsemessige grunner antar at de vil få en lavere levealder enn gjennomsnittet vil kunne foretrekke en innskuddsordning. En slik seleksjon vil ifølge Kredittilsynet isolert sett bidra til økt risiko i ytelsesordninger som inngår som del av parallelle ordninger, og at premien i ordningene vil måtte reflektere dette. Departementet har i sin vurdering blant annet vektlagt at hensyn til seleksjonsproblematikk og fare for innlåsing må ses opp mot drøftingen av muligheten for å gi robuste retningslinjer for forholdsmessighet og likebehandling, jf. kapittel 3. Som en konsekvens av problemene med å sikre likebehandling, og siden ordningene ikke vil være direkte sammenlignbare, mener departementet at arbeidstaker bør gis valgadgang når foretak oppretter parallelle ordninger og når arbeidstaker ansettes i et foretak som har parallelle ordninger.
Departementet legger til grunn at valgfriheten begrenses dersom en pensjonsordning, innenfor rammene av lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven, har regler om medlemskap som er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem. Det kan i denne sammenheng blant annet vises til at regelverket i en ordning med ytelsesbasert pensjon kan ha bestemmelser i medhold av lov om foretakspensjon § 3-9 annet ledd om at arbeidstaker som ved ansettelse har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder ikke skal tas opp som medlem i foretakspensjonsordningen.
Eventuelle insentiver til å skifte mellom parallelle pensjonsordninger over tid på grunnlag av ulik opptjeningsprofil i ordningene og problemstillinger knyttet til seleksjon, tilsier etter departementets oppfatning at arbeidstakers rett til å skifte mellom to parallelle pensjonsordninger i foretaket ikke bør være videre enn det som er nødvendig av hensyn til likebehandling og forholdsmessighet. Departementet foreslår derfor at en pensjonsordnings regelverk skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene til den andre pensjonsordningen, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-12 og forslag til lov om foretakspensjon § 2-11. En arbeidstaker skal uansett ha rett til å flytte sitt medlemskap ved vesentlig endring i innskudds- eller ytelsesplan eller regelverket for øvrig i en av eller begge pensjonsordningene. I tillegg til kravet om vesentlighet er det også en forutsetning at endringen har betydning for framtidige rettigheter i pensjonsordningen. Departementet legger til grunn at ett vedtak om midlertidig avvik fra innskuddsplanen i medhold av forslag til innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd annet punktum vedrørende variable innskudd, ikke vil gi grunnlag for rett til flytting av medlemskap. Departementet antar at en slik valgadgang i første rekke vil kunne utløses ved mer grunnleggende endringer i ordningene, for eksempel om ordningene skal være tilknyttet uføre- og etterlatteytelser. Det vises for øvrig til forslag til innskuddspensjonsloven § 2-10 tredje ledd og tilsvarende forslag til lov om foretakspensjon § 2-9 tredje ledd, der intensjonen er at endringen ikke kan foretas i den hensikt å utforme en ordning slik at medlemskap i denne blir vesentlig bedre enn medlemskap i den andre ordningen.
Ved flytting av medlemskap til annen parallell ordning gjelder bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende, og det skal utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis avhengig av om arbeidstaker flytter medlemskapet fra en pensjonsordning etter lov om foretakspensjon eller fra en ordning etter innskuddspensjonsloven. Departementet viser til at det ikke er anledning til sammenslåing av midler fra innskuddsbasert og ytelsesbasert pensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven §§ 6-3 og 6-4.