1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Korrupsjon er et stort problem i mange land, også i Europa. I Norge har det bare i liten grad vært avdekket korrupsjon, men det kan ikke utelukkes at også vårt land har et større korrupsjonsproblem enn man til nå har lagt til grunn.

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at korrupsjonskriminalitet, som ofte foregår på tvers av landegrensene, skal kunne bekjempes på en effektiv måte. Flere mellomstatlige organisasjoner har i de senere år lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle konvensjoner og andre virkemidler som tar sikte på å bekjempe korrupsjonen og dens skadevirkninger.

Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene og sosial rettferdighet, og kan også hindre økonomisk utvikling og virke konkurransevridende. Norske myndigheter prioriterer derfor høyt å delta aktivt i det internasjonale samarbeidet mot korrupsjon. Det er også sentralt å sikre effektive virkemidler for å motvirke korrupsjon nasjonalt.

Justisdepartementet fremmer på denne bakgrunn forslag om nye alminnelige og skjerpede straffebestemmelser mot korrupsjon. Lovforslaget i proposisjonen her omfatter også såkalt påvirkningshandel.

Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon 27. januar 1999 (europarådskonvensjonen) ble undertegnet av Norge 27. januar 1999. Gjennom ratifikasjon av denne konvensjonen forplikter statene seg til å ha effektive, forholdsmessige og forebyggende straffesanksjoner mot korrupsjon som er begått av eller overfor nasjonale og utenlandske offentlige tjenestemenn og medlemmer av offentlige forsamlinger som utøver lovgivnings- eller forvaltningsmyndighet, tjenestemenn og andre ansatte i mellomstatlige organisasjoner, medlemmer av internasjonale parlamentarikerforsamlinger og dommere og tjenestemenn ved internasjonale domstoler. Konvensjonen retter seg også mot korrupsjon i privat næringsvirksomhet.

Europarådskonvensjonen artikkel 12 pålegger statene å ha straffebestemmelser mot utilbørlig påvirkningshandel i offentlig sektor. Påvirkningshandel i konvensjonens forstand foreligger hvor en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling til å kreve eller motta utilbørlige fordeler.

Europarådets stedfortrederkomité vedtok 22. januar 2003 en tilleggsprotokoll til europarådskonvensjonen, som utvider konvensjonens virkeområde til også å omfatte korrupsjon som begås av eller i forhold til norske og utenlandske voldgiftsdommere, meddommere og jurymedlemmer.

Gjeldende norsk straffelovgivning kommer på enkelte punkter til kort i forhold til de krav som stilles i europarådskonvensjonen og tilleggsprotokollen. Dagens lovverk preges dessuten av tilsynelatende ubegrunnede forskjeller i straffbarhetsvilkår og strafferammer for korrupsjon i henholdsvis offentlig og privat sektor. Departementet foreslår i proposisjonen her de tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre konvensjonen og tilleggsprotokollen i norsk rett. Etter departementets syn bør ikke Norge nøye seg med å innarbeide de minimumsforpliktelser som konvensjonen pålegger. Departementets forslag går derfor på flere sentrale punkter lenger enn det konvensjonen krever.

Lovforslaget bygger i hovedsak på et forslag fra Straffelovrådet i NOU 2002: 22 En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon. Språklig og redaksjonelt er det imidlertid forskjeller av betydning. Den viktigste realitetsforskjellen består i at departementet, i motsetning til Straffelovrådet, foreslår at det i straffeloven § 276 c inntas et eget straffebud rettet mot påvirkningshandel.

Departementet foreslår at en alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon tas inn i straffeloven som ny § 276 a. Bestemmelsen retter seg mot både aktiv og passiv korrupsjon. Med aktiv korrupsjon eller aktiv bestikkelse siktes det til korrupte handlinger som består i å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag. Passiv korrupsjon eller passiv bestikkelse foreligger når en person i anledning av stilling, verv eller oppdrag krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en slik fordel.

Forslaget skiller ikke mellom korrupsjon i offentlig og privat sektor. Departementet mener at det er ønskelig å ha like effektive strafferettslige virkemidler mot korrupsjon i privat sektor som i offentlig sektor. Dette er viktig for å opprettholde tilliten til det private nærings- og organisasjonsliv, samt for å sikre rettferdige konkurransevilkår. Grensen mellom offentlig og privat virksomhet er heller ikke så klar som den en gang var. En felles straffebestemmelse mot korrupsjon i både offentlig og privat sektor innebærer derfor at domstolene slipper å ta stilling til vanskelige avgrensningsspørsmål.

Etter forslaget må en fordel være «utilbørlig» for at straffansvar skal være aktuelt. Dette er en rettslig standard, hvis nærmere innhold må fastlegges av domstolene. Departementet antar, i likhet med Straffelovrådet, at det bør foreligge et klart klanderverdig forhold for at noen skal kunne straffes for korrupsjon. Forslaget er ikke ment å heve straffbarhetsterskelen på dette området.

Grov korrupsjon er behandlet i forslaget til ny straffeloven § 276 b. Ved avgjørelsen av om en korrupsjonshandling er grov, skal det blant annet legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, om den har gitt betydelig økonomisk fordel, om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art, eller om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap.

Straffelovrådet går inn for at Norge forbeholder seg retten til ikke å gjennomføre europarådskonvensjonen artikkel 12 om påvirkningshandel fullt ut i norsk rett, noe artikkel 37 åpner for. Departementet ønsker ikke å ta et slikt forbehold. Departementet foreslår derfor en egen bestemmelse (ny straffeloven § 276 c) mot påvirkningshandel. Ved dette åpnes det for å straffe personer som er eller hevder å være i stand til å påvirke en annens utføring av stilling, verv eller oppdrag (påvirkningsagenter), og som forsøker å utnytte denne posisjonen ved å kreve eller motta utilbørlige fordeler (passiv påvirkningshandel). Personer som gir eller tilbyr utilbørlige fordeler til slike påvirkningsagenter, kan etter forslaget straffes for aktiv påvirkningshandel. Grensen mot lovlig påvirkningsvirksomhet foreslås trukket ved hjelp av en utilbørlighetsstandard.

Departementet foreslår i proposisjonen en øvre strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre år ved simpel korrupsjon og påvirkningshandel. Ved grov korrupsjon foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil ti år.

Departementets forslag innebærer at det åpnes for kommunikasjonsavlytting ved mistanke om grov korrupsjon.