10 Adgangen til bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder

10.1 Straffelovrådets forslag

Korrupsjon foregår som regel fordekt og i det skjulte, og det er grunn til å anta at personer som opptrer korrupt, sjelden vil involvere politiet av eget tiltak. Selv i tilfeller hvor forholdet oppdages og anmeldes av andre, eller det av andre grunner foreligger en konkret mistanke om korrupsjon, vil det ofte være vanskelig å skaffe til veie tilstrekkelige bevis for en fellende dom. Straffelovrådet drøfter derfor spørsmålet om bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder, og viser til at GRECO i evalueringsrapporten 12. juli 2002 har anbefalt at Norge «extend as far as possible, the use of special investigative means to cases of corruption, in line with the principle of proportionality and existing safeguards».

I straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav a åpnes det for at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn kan mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i ti år eller mer. En strafferamme på ti år ved grov korrupsjon vil følgelig innebære en åpning for kommunikasjonsavlytting i slike saker. Straffelovrådet peker på at behovet for slike etterforskningsmetoder er særlig fremtredende ved forbrytelser begått av organiserte, lukkede, kriminelle miljøer, samt ved såkalt «offerløs» kriminalitet, hvor det ikke er noen privat fornærmet som kan bidra til sakens oppklaring. Etter Straffelovrådets oppfatning slår de nevnte hensyn inn med tyngde i grove korrupsjonssaker, se NOU 2002: 22 side 35-36:

«Korrupsjon vil alltid skje i et lukket miljø, der det bare er partene i korrupsjonsforholdet som kjenner til den straffbare handling. Videre virker korrupsjonskriminalitet på samme måte som 'offerløs' kriminalitet i den forstand at den som rammes ikke er klar over at det har foregått en straffbar handling. 'Offeret' vil som regel være den som den bestukne er ansatt hos, eller har et tjenesteforhold hos. Ved bestikkelse av en offentlig ansatt vil 'offeret' ofte være staten, f.eks. der en ansatt i politiet gir informasjon til kriminelle. Ved bestikkelse i forbindelse med kontraktstildeling vil 'offeret' både være den bestuknes arbeidsgiver og den konkurrent som egentlig skulle ha hatt oppdraget.

Det foreligger således sterke hensyn for innføring av kommunikasjonsavlytting ved mistanke om korrupsjon av alvorlig karakter. Som eksempel kan nevnes mistanke om korrupsjon hos polititjenestemenn hvor bestikkeren er forankret i organisert kriminalitet. Det kan også tenkes korrupsjon i forbindelse med store statlige innkjøp f.eks. av forsvarsmateriell hvor det dreier seg om kontrakter på flere milliarder kroner. Eller det kan være bestikkelse i forbindelse med innkjøp av rørledninger i Nordsjøen, hvor bestikkelsen også kan medføre at det leveres rørledninger av mindreverdig kvalitet med risiko for store miljøødeleggelser.»

Hensynene som tilsier at kommunikasjonsavlytting bør tillates ved mistanke om grov korrupsjon, taler etter Straffelovrådets oppfatning også for å tillate romavlytting. Samtidig ser rådet at romavlytting er et mer inngripende virkemiddel, og at sterkere mothensyn gjør seg gjeldende. Romavlytting er under normale omstendigheter ikke tillatt etter gjeldende norsk rett, men nødrettsbetraktninger kan i unntakstilfeller begrunne slike etterforskningsmetoder. Ved en eventuell ny vurdering fra lovgivernes side av om romavlytting bør tillates ved etterforskning av alvorlig kriminalitet, foreslår rådet at det bør vurderes om også grov korrupsjonskriminalitet bør være omfattet av en slik ordning.

Politiets adgang til å bruke infiltrasjon og andre provokasjonsliknende metoder under etterforskningen er ikke lovregulert. Av rettspraksis følger at politiet i visse situasjoner kan bruke slike etterforskningsmetoder, og visse retningslinjer er også gitt i Riksadvokatens rundskriv 26. april 2000 (nr. 2/2000). Her heter det blant annet at slike metoder bare kan benyttes hvor lovbruddet bedømmes som «et alvorlig samfunnsonde på grunn av omfang eller karakter». Straffelovrådet mener at det ikke kan være tvilsomt at grov korrupsjonskriminalitet oppfyller dette grunnvilkåret. Blant annet fordi infiltrasjon og andre etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt ikke kan brukes på en måte som fremkaller straffbare handlinger som ellers ikke ville ha blitt begått, antar Straffelovrådet likevel at slike metoder ikke vil ha noen viktig funksjon ved etterforskning av grov korrupsjonskriminalitet. Rådet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om eller når en provokasjonshandling bør kunne tillates på dette området.

10.2 Høringsinstansenes syn

Hordaland statsadvokatembeter stiller spørsmål ved om ekstraordinære etterforskningsmetoder overhodet kan forsvares i saker vedrørende grov korrupsjon.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har innvendinger mot at det åpnes for kommunikasjonsavlytting ved mistanke om grov korrupsjonskriminalitet. Politiets Fellesforbund støtter forslaget. Det samme gjelder ØKOKRIM, som uttaler:

«ØKOKRIM tiltrer ellers de vurderinger og konklusjoner Straffelovrådet gjør i sin gjennomgang av bruken og behovet for kommunikasjons- og romavlytting ved etterforskning av grove korrupsjonssaker. Bruken av slike etterforskningsmetoder vil i mange tilfeller være helt avgjørende for om man lykkes med å oppklare disse sakene. Informasjon om korrupte handlinger eller personer er ofte meget vanskelig tilgjengelig, og når mistanke om slike forhold foreligger, krever disse sakene stor varsomhet slik at avgjørende bevis ikke ødelegges. Kommunikasjonskontroll vil i enkelte tilfeller være eneste etterforskningsmetode som kan avklare den mistanke som foreligger eller sikre nødvendige bevis. Etterforskning av pengestrømmer og liknende viser seg i disse sakene ofte utilstrekkelig både fordi legale midler blandes med bestikkelser m.m., samt at rene pengeoverføringer ikke er anvendt eller at tilgjengelig dokumentasjon for slike midler eller overføringer ikke foreligger.»

Riksadvokaten stiller seg bak høringsuttalelsen fra ØKOKRIM.

Politidirektoratet stiller seg kritisk til Straffelovrådets uttalelser om behovet for å bruke infiltrasjon og andre metoder med provokasjonstilsnitt under etterforskningen:

«Etter vår vurdering vil nettopp infiltrasjon kunne være en meget hensiktsmessig metode ved etterforskning av korrupsjonssaker. Det har i praksis vist seg at tilstedeværelse i utvalgte miljøer har gitt helt avgjørende informasjon om korrupsjon som trolig ellers ikke ville blitt avdekket.»

Advokatforeningen deler Straffelovrådets oppfatning om at strafferammen ved grov korrupsjonskriminalitet bør være ti år, og konstaterer at dette innebærer at det åpnes for kommunikasjonsavlytting under etterforskningen. Advokatforeningen har ingen bemerkninger til dette.

10.3 Departementets vurdering

Departementet er i likhet med Straffelovrådet kommet til at kommunikasjonsavlytting bør tillates når noen med skjellig grunn kan mistenkes for grov korrupsjon eller forsøk på dette. Dette oppnås ved den foreslåtte strafferammen på ti år ved grov korrupsjon, jf. straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav a.

Departementet vil ikke foreslå endringer i straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav b. Domstolene vil derfor ikke kunne tillate kommunikasjonsavlytting ved mistanke om simpel korrupsjon eller påvirkningshandel.

Departementet finner ikke grunn til å ta stilling til bruken av andre ekstraordinære etterforskningsmetoder ved etterforskning av korrupsjonskriminalitet i tilknytning til dette lovarbeidet.