12 Merknader til de enkelte bestemmelsene

12.1 Endringer i straffeloven

Til § 12 første ledd nr. 4 bokstav a:

De nye straffebestemmelsene mot korrupsjon er foreslått plassert i straffeloven kapittel 26. Det er derfor ikke nødvendig å endre straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav a for å gjøre det klart at bestemmelsene kan anvendes ved korrupsjon begått i utlandet av norske statsborgere eller noen i Norge hjemmehørende person. Ved å ta straffeloven §§ 276 a, 276 b og 276 c med i oppregningen i straffeloven § 12 første ledd nr. 4 bokstav a oppnås at også korrupsjonshandlinger som er begått av utlendinger i utlandet kan straffes i Norge, uavhengig av om handlingen er straffbar etter lovgivningen i det landet handlingen er foretatt. Om bakgrunnen for dette forslaget, se punkt 8.

Til §§ 112, 113 og 114:

Straffeloven §§ 112, 113 og 114 vil ikke ha noen selvstendig betydning ved siden av forslaget til ny § 276 a. Bestemmelsene foreslås derfor opphevet.

Til § 128 første ledd:

Departementet foreslår at ordene «eller ved Ydelse af eller Tilsagn om Fordele» tas ut av lovteksten. Det er ikke behov for en egen bestemmelse om aktiv bestikkelse av offentlige tjenestemenn ved siden av de foreslåtte generelle straffebestemmelsene mot korrupsjon. Om bakgrunnen for dette forslaget, se punkt 9.3.

Den som forsøker å påvirke en tjenestehandling ved hjelp av trusler, vil fremdeles kunne straffes etter straffeloven § 128. Departementet finner heller ikke grunn til å oppheve bestemmelsens annet ledd, selv om dette leddet ble tatt inn av hensyn til Norges forpliktelser etter OECD-konvensjonen 21. november 1997 om motarbeidelse av bestikkelse av utenlandske tjenestemenn i internasjonale forretningsforhold. Spørsmålet om det fortsatt er behov for en slik bestemmelse vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med ny straffelov.

Til ny overskrift i kapittel 26:

Endringen i kapitteloverskriften har ingen materiell betydning, men er ønskelig for å markere at kapittel 16 også inneholder bestemmelser om korrupsjon. Påvirkningshandel er en spesiell form for korrupsjon, og foreslås ikke nevnt spesielt i overskriften.

Til § 275 tredje ledd:

Forhold som rammes av forslaget til ny § 276 a første ledd bokstav a, vil også kunne oppfylle gjerningsinnholdet i straffeloven § 275. Den foreslåtte endringen i § 275 tredje ledd gjør det klart at det er utkastet § 276 a, og eventuelt også § 276 b, som skal anvendes i disse tilfellene.

Tilsvarende spørsmål antas ikke å oppstå i forhold til § 276 c.

Til ny § 276 a:

Paragrafen skal, sammen med §§ 276 b og 276 c, gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser etter europarådskonvensjonen og tilleggsprotokollen. På flere punkter går forslaget lenger i å kriminalisere korrupt atferd enn konvensjonen krever. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 5.

Bestemmelsen avløser straffeloven §§ 112, 113, 114, 287, 373 nr. 1, 405 b og deler av § 128, foruten markedsføringsloven § 6 og lov 15. juni 2001 nr. 65 § 12 tredje ledd.

Første ledd bokstav a retter seg mot passiv korrupsjon, mens bokstav b gjelder aktiv korrupsjon. Felles for de to alternativene i første ledd er at de bare knytter seg til fordeler i anledning av den passive bestikkers «stilling, verv eller oppdrag». I Straffelovrådets utkast het det «tjeneste, verv eller oppdrag». Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell.

Begrepene «stilling, verv eller oppdrag» favner vidt, og omfatter alle typer av ansettelsesforhold, verv og oppdragsforhold for offentlige og private arbeids- og oppdragsgivere. Bestemmelsen fanger ved dette opp korrupsjon begått av eller overfor en del persongrupper som faller utenfor straffebestemmelsene som i dag anvendes ved korrupsjon. Også offentlig ansatte som eventuelt faller utenfor tjenestemannsbegrepet, er dekket. Det samme gjelder privat ansatte og andre uten selvstendig avgjørelsesmyndighet, som ikke kan straffes etter straffeloven § 275 fordi de ikke «styrer eller har tilsyn med» en arbeids- eller oppdragsgivers anliggender. Departementet antar likevel at det ikke ofte vil være aktuelt å bestikke personer uten selvstendig avgjørelsesmyndighet, som for eksempel bud og renholdspersonell.

Med korrupsjon i anledning av «stilling» siktes det til korrupsjon som begås i tilknytning til ordinære tjeneste- og arbeidsforhold.

Gjennom alternativet «verv» fanger forslaget opp korrupsjon begått av eller overfor personer med politiske verv, styreverv eller andre tillitsverv. Det kreves ikke at den passive bestikker mottar godtgjørelse for vervet, og det er uten betydning om vedkommende besitter det i kraft av valg eller utnevnelse. Tillitsvalgte i foreninger og organisasjoner faller inn under denne kategorien. Det samme gjør stortingsrepresentanter, kommunestyremedlemmer og andre folkevalgte. Også dommere, meddommere, lagrettemedlemmer og voldgiftsdommere omfattes, selv om det muligens er mer naturlig å si at en voldgiftsdommer har et «oppdrag» for de tvistende parter.

Oppdragstakere faller også inn under første ledd, jf. alternativet «oppdrag». Paragraf 276 a kan derfor anvendes hvor en advokat, en konsulent eller en eiendomsmegler med et enkeltstående oppdrag for en bedrift, en organisasjon eller en offentlig etat, krever eller mottar utilbørlige fordeler. Selv korrupsjon i svært kortvarige oppdragsforhold kan straffes med hjemmel i § 276 a. En dommer under et idrettsarrangement som mottar en utilbørlig fordel fra en utøver eller en person som har satset penger på et bestemt utfall, kan derfor straffes for korrupsjon, under forutsetning av at de øvrige straffbarhetsvilkårene er oppfylt.

Forslaget rammer bare fordeler som tilbys, kreves eller mottas «i anledning av» den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag. I dette ligger et krav om sammenheng mellom fordelen og stillingen, vervet eller oppdraget. Fordelen vil normalt fremstå som en motytelse for noe den passive bestikker skal gjøre eller unnlate å gjøre i forbindelse med utføringen av stillingen, vervet eller oppdraget, eller for en handling eller unnlatelse som allerede har funnet sted. Det er imidlertid ikke noe vilkår for straff at bestikkelsen kan knyttes til en bestemt handling eller unnlatelse. Også rene tilfeller av «smøring» er dekket, dersom fordelen er utilbørlig og det er på det rene at den har sammenheng med den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag (se punkt 5.3.3 foran).

Fordeler som den passive bestikker tilbys, krever eller mottar som privatperson, har ikke sammenheng med vedkommendes stilling, verv eller oppdrag, og faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Det samme gjelder fordeler fra mottakerens egen arbeids- eller oppdragsgiver, alternativt krav eller tilbud om slike fordeler, for eksempel i form av utilbørlige lønnskrav, «fallskjermer» eller bonusordninger. Heller ikke er forslaget ment å ramme utilbørlig vederlag for varer eller tjenester eller krav om slikt vederlag.

Flere av de eksisterende straffebestemmelsene mot bestikkelser kan bare anvendes hvor fordelen var ment å påvirke den passive bestikker til å opptre pliktstridig eller urettmessig. Straffbarhetsvilkår av denne typen finnes blant annet i straffeloven §§ 113 og 128, men videreføres ikke i forslaget til ny § 276 a. Det er tilstrekkelig at bestikkelsen har skjedd «i anledning av» den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag. Straff etter forslaget kan derfor idømmes selv om den passive bestikker ikke kunne ha handlet på noen annen måte innenfor rammen av gjeldende lov og regelverk. Det skal likevel mer til enn ellers for at slike handlinger kan karakteriseres som utilbørlige.

En «fordel» i bestemmelsens forstand vil normalt ha en selvstendig økonomisk verdi, og en typisk bestikkelse vil trolig komme i form av penger eller gjenstander med en viss verdi. Tjenester kan også ha en økonomisk verdi. Personer som kjøper juridiske tjenester på vegne av en arbeidsgiver, kan derfor ikke motta gratis privat bistand fra et advokatfirma som arbeidsgiveren kjøper eller kan tenkes å kjøpe juridiske tjenester av, uten å stå i fare for å bli dømt for korrupsjon.

Det gjelder likevel ikke noe krav om at fordelen må ha en selvstendig materiell verdi, og fordelsbegrepet er også ellers ment å ha samme innhold som i straffeloven §§ 112, 113 og 405 b. Alt den passive bestikker ser seg tjent med eller kan dra nytte av, er å anse som en fordel i lovens forstand. Straff for korrupsjon kan derfor være aktuelt dersom den passive bestikker får tildelt en orden, dersom han tas opp i en lukket forening eller hans barn slippes inn på en privatskole, eller han mottar seksuelle tjenester. Det kan også være at den passive bestikker mottar innsideopplysninger om et aksjeselskap, som i seg selv er uten verdi, men som han vil kunne nyttiggjøre seg ved å kjøpe eller selge aksjer. I alle disse tilfellene vil både den aktive og den passive bestikker kunne straffes, under forutsetning av at fordelen er utilbørlig og har sammenheng med mottakerens stilling, verv eller oppdrag.

Straff kan idømmes selv om fordelen er ment å komme andre enn den passive bestikker til gode, jf. «for seg eller andre» i første ledd bokstav a og ordet «noen» i første ledd bokstav b. Det kan for eksempel være at bestikkelsen settes inn på en konto som disponeres av et aksjeselskap eller en slektning av den passive bestikkeren. Selv fordeler som går til en veldedig organisasjon, kan gi grunnlag for straff etter § 276 a.

Mottakeren av fordelen kan i slike tilfeller straffes for medvirkning til korrupsjon, dersom vedkommende har utvist skyld i forhold til de faktiske omstendighetene som gjør at forholdet er å betrakte som korrupsjon.

En fordel kan bare gi grunnlag for straff om den er «utilbørlig». Det må foreligge et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal kunne anvendes. I utgangspunktet må det legges til grunn at handlinger som i dag gir grunnlag for straff etter straffeloven §§ 112, 113, 114 eller 405 b, eller markedsføringsloven § 6, skal kunne straffes også etter straffeloven § 276 a.

Dersom fordelen har en økonomisk verdi, vil denne verdien utgjøre et naturlig utgangspunkt for utilbørlighetsvurderingen. Mindre verdifulle gaver og andre fordeler som det vil stride mot den alminnelige rettsbevissthet å kriminalisere, er ikke å anse som utilbørlige. En fordel som må regnes som et naturlig uttrykk for anerkjennelse av utført arbeid, vil på ingen måte kunne anses utilbørlig. Fordeler som mottas i forbindelse med vanlig representasjon, eller som mottakeren i henhold til sedvane eller interne retningslinjer har anledning til å motta, vil sjelden være å anse som utilbørlige. Dersom kontorpersonalet ved en domstol hver jul mottar konfekt eller en flaske vin fra en lokal advokat, kan det derfor ikke reageres med straff. Heller ikke vil det være utilbørlig å gi bort eller motta reklamegjenstander eller andre mindre verdifulle gaver. Det kan ikke gis noe generelt svar på hvor verdifull en gave eller en annen fordel kan være, uten at den må karakteriseres som utilbørlig. Utilbørlighetsterskelen kan variere fra virksomhetsområde til virksomhetsområde, fra bedrift til bedrift og fra etat til etat.

Utfallet av utilbørlighetsvurderingen vil kunne avhenge av partenes stilling eller posisjon, samt av forholdet dem imellom. Dersom eksemplet ovenfor endres slik at det er en dommer som mottar en gave fra en advokat, og dette skjer kort tid etter at dommeren har avsagt en dom i favør av en av advokatens klienter, kan forholdet lettere få et utilbørlig preg. Dette gjelder selv om dommeren bare mottar en mindre verdifull gave. Ytes gaven rett før dom faller, vil den vanligvis være utilbørlig (men ikke hvis gaven har en naturlig foranledning, som dommerens 60-årsdag). Personer som utøver kontrollfunksjoner må også finne seg i å være underlagt en streng norm. Omvendt kan relativt verdifulle gaver være akseptable i situasjoner hvor personer i andre stillinger og posisjoner er involvert. Ansatte i serviceyrker vil ofte kunne motta relativt verdifulle gaver fra kunder, uten at dette kan sies å være utilbørlig.

Formålet bak en ytelse vil stå sentralt i en utilbørlighetsvurdering. Dersom det lar seg bevise at fordelen var ment å påvirke den passive bestikkers utøvelse av en stilling, et verv eller et oppdrag, vil den normalt være utilbørlig. Dette forutsetter likevel at den passive bestikker forstod dette, eller i det minste holdt det for overveiende sannsynlig, jf. straffeloven §§ 40 første ledd og 42 første ledd.

Åpenhet i forhold til arbeids- eller oppdragsgiver vil ofte innebære at en fordel ikke kan betraktes som utilbørlig. I privat virksomhet vil det sjelden være naturlig å karakterisere selv en verdifull gave som utilbørlig, dersom arbeids- eller oppdragsgiver er gjort kjent med den. I offentlig sektor kan det lettere tenkes at en fordel må sies å være utilbørlig selv om mottakeren har gjort sine overordnede kjent med at den ytes, se NOU 2002: 22 side 39.

Dersom en ansettelses- eller oppdragsavtale sier noe om hvilke gaver eller andre fordeler den ansatte eller oppdragstakeren kan motta, vil innholdet i avtalen måtte tillegges vesentlig betydning i en utilbørlighetsvurdering. Det samme gjelder for interne retningslinjer i den enkelte bedrift, organisasjon eller etat. Dette betyr likevel ikke at ethvert brudd på interne regler eller retningslinjer kan straffes etter § 276 a. Også i slike situasjoner må det foreligge et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal komme til anvendelse.

Dersom det ikke er utarbeidet retningslinjer for hvilke gaver en arbeids- eller oppdragstaker har anledning til å motta, må det ses hen til hva som er sedvanlig innenfor det aktuelle livs- eller virksomhetsområdet. Særlig i privat sektor vil det kunne være store forskjeller i sedvane fra bransje til bransje og fra bedrift til bedrift.

På noen livs- eller virksomhetsområder kan det ha dannet seg en «ukultur» i form av en aksept av utilbørlige fordeler. Påtalemyndigheten og domstolene skal ikke være forhindret fra å strafforfølge slike fordeler. Sedvane på det aktuelle området utgjør et sentralt moment i utilbørlighetsvurderingen, men er ikke uten videre avgjørende for hvor grensen for det utilbørlige skal trekkes.

På områder hvor en bransjeorganisasjon har utarbeidet retningslinjer for hvilke gaver og andre fordeler som kan mottas, og under hvilke omstendigheter, er det grunn til å legge vekt på om disse retningslinjene er brutt.

Generelt må det legges til grunn at offentlige tjenestemenn må finne seg i å være underlagt en strengere norm enn personer som arbeider i privat virksomhet. Dette kan likevel ikke gjelde uten unntak. Det er for eksempel grunn til å anta at personer som arbeider for en ikke-statlig organisasjon med et ideelt formål, må finne seg i være underlagt en relativt streng norm.

I offentlig sektor vil tjenestemannsloven § 20 kunne gi en viss veiledning. Bestemmelsen forbyr en embets- eller tjenestemann å motta «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta». Dersom en gave bryter med tjenestemannsloven § 20, må det som oftest legges til grunn at den også kan gi grunnlag for straff etter straffeloven § 276 a. Departementet antar likevel at utilbørlighetsnormen i § 276 a ikke i alle sammenhenger er like streng som normen i tjenestemannsloven § 20, se NOU 2002: 22 side 39.

Det kan ofte være vanskelig å trekke grensen mellom ulovlig smøring og lovlige aktiviteter, for eksempel i markedsføringsøyemed. For offentlig ansatte gjelder det en streng norm i slike sammenhenger. Legemiddelforskriften § 13-7 femte ledd, omtalt under punkt 3.4, er illustrerende. Selv offentlig ansatte må imidlertid kunne akseptere en invitasjon til en konsert, en middag eller et annet liknende arrangement betalt av andre enn arbeidsgiver, hvor også representanter for andre virksomheter eller etater er invitert, uten å stå i fare for å bli dømt for korrupsjon. Dette må gjelde selv om arrangementet ikke innebærer noe faglig opplegg.

I forretningslivet antar Straffelovrådet at det normalt ikke vil være utilbørlig med studiereiser, kurs og konferanser som bekostes av noen som ønsker å markedsføre et produkt, så lenge innholdet i et program ligger innenfor forsvarlige rammer og det foreligger åpenhet om forholdet, se NOU 2002: 22 side 39. Departementet er enig i dette.

Det kan være store forskjeller fra land til land i forretningsmoral, forvaltningsskikk og sedvane. Etter departementets oppfatning kan utilbørlighetsvurderingen ikke stå upåvirket av forholdene i et annet land hvor bestikkelsen mottas eller ytes, eller hvor den passive bestikker har sitt virke. Det er for eksempel ikke uvanlig at offentlige tjenestemenn i en del land nekter å gjøre jobben sin, med mindre de mottar penger for det. Slike betalinger omtales gjerne som «facilitation payments» og vil kunne rammes av utkastet, men bare dersom fordelen som tilbys eller gis den utenlandske tjenestemannen, er utilbørlig. En del slike betalinger kan ikke karakteriseres som utilbørlige. Den som ser seg tvunget til å betale en utenlandsk offentlig tjenestemann et mindre beløp for å få tilbake passet sitt, eller for å få lov til å reise ut av landet, kan derfor ikke straffes etter forslaget. For øvrig må det også i disse situasjonene utøves et skjønn, hvor sentrale momenter vil være ytelsens verdi, samt om den bryter med lov eller sedvane, jf. nærmere punkt 5.3.5 foran med sitat fra de forklarende merknader til europarådskonvensjonen (punkt 38).

Første ledd bokstav a retter seg mot den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag (passiv korrupsjon).

Alternativet «krever» tar først og fremst sikte på å fange opp situasjoner hvor den passive bestikker utnytter en stilling, et verv eller et oppdrag til å presse en annen til å yte seg fordeler. Straff etter dette alternativet kan likevel idømmes selv om kravet tilsynelatende fremtrer mer som en forsiktig anmodning enn et krav om en bestikkelse. Det kan for eksempel være at den passive bestikker overleverer en faktura til en annen, på en måte som klart impliserer at vedkommende forutsettes å betale. Det avgjørende er om handlingen, tolket i lys av omstendighetene, er egnet til å gi adressaten inntrykk av at den passive bestikker ønsker å oppnå noe, i form av en utilbørlig fordel for seg eller andre.

Kravet må ikke relatere seg til en bestemt fordel. Det er nok å uttrykke en forventning om en eller annen utilbørlig fordel fra den annen part, enten for seg eller andre.

Det vanlige er trolig at krav om bestikkelser fremsettes muntlig og direkte overfor mulige aktive bestikkere. Enkelte ganger kan det likevel gå noe tid før adressaten blir kjent med kravet, for eksempel dersom det fremsettes i et brev.

Straffelovrådet legger til grunn at det i disse tilfellene foreligger en fullbyrdet forbrytelse allerede idet kravet er sendt, se NOU 2002: 22 side 38. Departementet antar for sin del at det under normale omstendigheter først vil foreligge en fullbyrdet overtredelse idet kravet er kommet til adressatens kunnskap. Dette er lagt til grunn i forhold til de tilsvarende formuleringene i straffeloven §§ 111 første ledd og 405 («fordrer»), § 112 («kræver») og § 405 b («krever»). Dersom kravet kommer bort på veien, og aldri kommer til adressatens kunnskap, vil det derfor ikke foreligge en fullbyrdet overtredelse av straffebudet. Gjerningspersonen kan imidlertid straffes for forsøk på korrupsjon, jf. straffeloven § 49. Dersom gjerningspersonen angrer seg, og trekker tilbake kravet før det er kommet til adressatens kunnskap, vil det kunne foreligge tilbaketreden fra forsøk, jf. straffeloven § 50.

Dersom kravet først er kommet til adressatens kunnskap, er det uten betydning hvordan denne forholder seg til kravet. Straff etter første ledd bokstav a kan idømmes selv om adressaten velger å se bort fra kravet.

Straff etter første ledd bokstav a kan også idømmes den som «mottar» en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Dette alternativet har praktisk betydning hvor det ikke på forhånd foreligger et krav eller et tilbud om en slik fordel, eller hvor dette ikke lar seg bevise.

Det er likegyldig hvem som tar initiativet til at fordelen ytes. Mottakeren kan straffes selv om han bare passivt mottar en bestikkelse. Det må likevel utøves et visst skjønn i slike situasjoner. Hvis det ut fra omstendighetene er grunn til å tro at mottakeren hadde til hensikt å overlevere eller opplyse om bestikkelsen til sin arbeidsgiver, kan det være at han eller hun bør innvilges noe tid før det kan sies å foreligge forsøk på eller fullbyrdet overtredelse av straffebudet.

Kontanter, verdipapirer og formuesgjenstander må normalt anses mottatt idet de er overlevert fra en annen og kommet i mottakerens besittelse. Overføres penger til mottakerens bankkonto, passeres fullbyrdingspunktet idet pengene er disponible på konto. Hva som ellers skal til for at det skal foreligge en fullbyrdet forbrytelse etter dette alternativet, beror på omstendighetene. Det kan være grunn til å se hen til de løsninger som er valgt i forhold til de tilsvarende formuleringene i straffeloven §§ 112, 317, 405 og 405 b.

Etter første ledd bokstav a kan også den som «aksepterer et tilbud om» en utilbørlig fordel, straffes for korrupsjon. Terminologien avviker noe fra Straffelovrådets forslag, som setter straff for den som «aksepterer løfte om» en utilbørlig fordel. Det ligger ingen realitetsendring i dette.

Tilbudsalternativet har selvstendig betydning hvor den passive bestikker mottar og aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel som først skal ytes noe frem i tid. Det kan for eksempel være at en innkjøpssjef i en bedrift forespeiles en godt betalt stilling hos en leverandør om et par år, mot å inngå fordelaktige avtaler med den aktuelle leverandøren i sin nåværende stilling.

For den aktive bestikker er fullbyrdingspunktet overtrådt allerede ved at det foreligger et ensidig tilbud som er kommet til mottakerens kunnskap, jf. første ledd bokstav b. Den passive bestikker kan først straffes for fullbyrdet forbrytelse etter å ha akseptert tilbudet, jf. første ledd bokstav a. Som hovedregel må det også kreves at aksepten er kommet frem til den annen part. Hvorvidt det foreligger en fullbyrdet forbrytelse etter dette alternativet må likevel bero på en konkret vurdering. Det er ingen ting i veien for at et tilbud om en bestikkelse kan aksepteres ved passivitet eller konkludent atferd.

Første ledd bokstav b retter seg mot den aktive bestikker, og hjemler straff for den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag.

Alternativet «gir» utgjør motstykket til «mottar» i første ledd bokstav a. Departementet legger til grunn at fullbyrdingspunktet for den som gir noen en utilbørlig fordel, inntrer samtidig med at den annen part - alternativt en tredjeperson eller et annet rettssubjekt - mottar fordelen.

Den som «tilbyr» noen en utilbørlig fordel, vil også kunne straffes etter første ledd bokstav b. En fullbyrdet overtredelse av dette alternativet vil normalt foreligge først idet tilbudet kommer til den annen parts kunnskap. Dersom tilbudet er avsendt, men ennå ikke kommet frem til adressaten, kan det likevel være aktuelt med straff for forsøk på aktiv bestikkelse.

Alternativet «tilbyr» kommer til anvendelse hvor den aktive bestikker tilbyr noen en fordel for å opptre på en bestemt måte, men også hvor han eller hun tilbyr noen en fordel som en gjenytelse for en handling eller en unnlatelse som allerede har funnet sted. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å knytte tilbudet opp mot en bestemt handling eller unnlatelse på den passive bestikkers side. Det kan for eksempel være at den aktive bestikker tilbyr noen en pengesum, uten at det fremgår klart hvorvidt dette forutsetter at det skal ytes noe til gjengjeld. Dersom tilbudet gjelder en utilbørlig fordel og rettes til noen i anledning av stilling, verv eller oppdrag, vil også slike forsøk på å «smøre» den passive bestikker kunne gi grunnlag for straff etter første ledd bokstav b. Den aktive bestikker kan også straffes selv om han ikke hadde til hensikt å følge opp tilbudet ved gi den passive bestikker en utilbørlig fordel.

Straffelovrådets forslag retter seg også mot den som «lover» noen en utilbørlig fordel. Forslaget er trolig inspirert av gjerningsbeskrivelsen i europarådskonvensjonen artikkel 2, som inneholder verbene «promising», «offering» og «giving». Departementet kan ikke se at alternativet «lover» vil ha noen selvstendig betydning i et norsk straffebud mot korrupsjon ved siden av alternativet «tilbyr», og foreslår at dette tas ut av lovteksten.

Annet ledd slår fast at ordene stilling, verv eller oppdrag i bestemmelsens første ledd også omfatter stilling, verv eller oppdrag i utlandet. Det er ikke strengt nødvendig å innta en slik presisering i lovteksten. Departementet ønsker imidlertid å gjøre det helt klart at forslaget retter seg mot korrupsjon begått av eller overfor personer i alle de stillinger, verv og oppdrag som europarådskonvensjonen og tilleggsprotokollen tar for seg. Som eksempler på stillinger, verv eller oppdrag i utlandet som er omfattet av forslaget, kan nevnes stillinger, verv eller oppdrag i utenlandske og internasjonale domstoler og voldgiftsdomstoler, i utenlandske og internasjonale parlamentarikerforsamlinger, samt i mellomstatlige organisasjoner. Stillinger, verv og oppdrag i andre internasjonale organisasjoner enn de mellomstatlige, som for eksempel Røde Kors eller Amnesty International, omfattes også. Forslaget går på dette punkt lenger enn europarådskonvensjonen artikkel 9, som utelukkende tar for seg korrupsjon begått av eller overfor tjenestemenn og andre ansatte i mellomstatlige organisasjoner.

Det er uten betydning for straffbarheten om den aktive bestikker får en annen, for eksempel en person hjemmehørende i den passive bestikkers hjemland, til å utføre selve bestikkelseshandlingen.

Tredje ledd bestemmer at straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Straff for medvirkning kan for eksempel være aktuelt hvor en tredjeperson har tilskyndet bestikkelsen, eller hvor noen har medvirket til å overbringe bestikkelsen eller et løfte om en bestikkelse.

Til ny § 276 b:

Forslaget bygger på Straffelovrådets utkast til ny § 276 a tredje ledd, men det er gjort endringer og tilføyelser i oppregningen av momenter som skal vektlegges i vurderingen av om handlingen er grov. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 7.

Første ledd slår fast at grov korrupsjon straffes med fengsel inntil ti år. Medvirkning til grov korrupsjon straffes på samme måte.

Etter annet ledd skal det i vurderingen av om en korrupsjonshandling er grov eller ikke, legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag. Det er uten betydning om handlingen er forøvd «av» eller «overfor» en person i en slik stilling, alternativt et slikt verv eller oppdrag. Dette momentet skal derfor vektlegges enten det er tale om straff for aktiv eller passiv bestikkelse. Departementet har også skiftet ut ordene «stilling eller virksomhet» med «stilling, verv eller oppdrag», for ved dette å bringe terminologien i samsvar med § 276 a. Sett bort fra disse endringene, er departementets forslag på dette punkt identisk med Straffelovrådets. Liknende formuleringer finnes i straffeloven § 256 om grovt underslag, i § 271 om grovt bedrageri og i § 276 om grov utroskap.

Eksempler på andre enn offentlige tjenestemenn i særlig betrodde posisjoner kan være advokater eller ledende ansatte i private bedrifter.

Dersom handlingen involverer en offentlig tjenestemann eller en person i en særlig betrodd stilling, alternativt et særlig betrodd verv eller oppdrag, kan § 276 b etter omstendighetene være overtrådt selv om forholdet ikke involverer betydelige verdier, og det heller ikke forelå risiko for betydelig skade. Dette forutsetter imidlertid at gjerningspersonens opptreden - sett under ett - representerer et markert avvik fra det tilbørlige. Også i disse situasjonene skal det eksistere et rom hvor bare bestemmelsen om simpel korrupsjon er anvendelig. Det beror på en konkret vurdering i hver enkelt sak om § 276 b er anvendelig. I denne vurderingen vil blant annet fordelens art og verdi, samt de mulige skadevirkningene, inngå som sentrale momenter. Dreier det seg om en offentlig tjenestemann, vil det også være av betydning om vedkommende har en særlig betrodd stilling eller ikke.

Videre skal det legges vekt på om handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel. Det kan ikke angis eksakt når en fordel er betydelig. Straffelovrådet har lagt til grunn at etter dagens pengeverdi vil korrupsjon som involverer bestikkelser på mellom 75 000 og 100 000 kroner normalt måtte anses som grov. Etter departementets syn må man ved vurderingen legge vekt på hvor grensen for betydelig verdi blir trukket i forhold til andre grove vinningsforbrytelser. I avgjørelsen i Rt. 1999 s. 1299 la Høyesterett til grunn at 75 000 kroner ikke var nok til å gjøre et heleri grovt.

Etter § 276 b annet ledd skal det også legges vekt på om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art.

Korrupsjon med et beløp som utgjør en betydelig økonomisk fordel, vil normalt også medføre eller volde en betydelig økonomisk skade. Grensen for når en økonomisk skade er å anse som betydelig, må trekkes etter de samme retningslinjer som gjelder for økonomiske fordeler.

Ofte vil korrupsjon kunne skape en risiko for store samfunnsskadelige eller andre negative konsekvenser, selv om handlingen verken har gitt betydelig økonomisk fordel eller er egnet til å forårsake et betydelig økonomisk tap. Departementets forslag tar høyde for dette ved at det i vurderingen av om korrupsjonen er grov, skal legges vekt på om det forelå risiko for skade «av økonomisk eller annen art». Dette innebærer en endring i forhold til Straffelovrådets forslag. I utlandet finnes det blant annet eksempler på at heiskontrollører har latt seg bestikke for å overse brudd på sikkerhetsforskriftene. Dersom det forelå en risiko for alvorlig personskade, miljøskade eller annen betydelig skade av ikke-økonomisk art, vil forholdet normalt måtte anses som grovt.

Det gjelder ikke noe krav om at skaden må ha inntrådt. Det er tilstrekkelig om forholdet innebar en «risiko for» betydelig skade av økonomisk eller annen art.

Nytt i forhold til Straffelovrådets utkast er det også at det skal legges vekt på om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap. Dette skal forstås på samme måte som de tilsvarende formuleringene i straffeloven § 256 om grovt underslag, i § 271 om grovt bedrageri og i § 276 om grov utroskap. Regnskapsovertredeler henger gjerne sammen med korrupsjon. Etter europarådskonvensjonen artikkel 14 plikter Norge å kriminalisere atferd som går ut på «å lage eller bruke en faktura eller et annet regnskapsdokument eller -bok som inneholder falske eller ufullstendige opplysninger» eller «rettsstridig å unnlate å bokføre en betaling», dersom overtredelsen er forsettlig og finner sted «for å begå, skjule eller dekke over de straffbare forhold som er nevnt i artikkel 2 til 12». Dersom gjerningspersonen har opptrådt som beskrevet i europarådskonvensjonen artikkel 14 eller medvirket til at en slik regnskapsovertredelse har funnet sted, vil forholdet ofte være å anse som grovt.

En korrupsjonshandling er ikke uten videre grov selv om ett eller flere av de forhold utkastet angir, er oppfylt. Departementet legger til grunn at § 276 b bare skal kunne anvendes ved kvalifisert utilbørlig opptreden. På den annen side kan det legges vekt på andre momenter enn dem utkastet angir, jf. «blant annet». At oppregningen av momenter i § 276 b annet ledd ikke er ment å være uttømmende, kommer på denne måten klarere til uttrykk i departementets utkast enn i Straffelovrådets forslag, hvor det het at det «særlig» skulle legges vekt på de momenter som var særskilt nevnt.

Til ny § 276 c:

Straffebudet er nytt og utvider dermed området for korrupsjon. Det retter seg mot såkalt påvirkningshandel. Straffelovrådet har ikke foreslått noe tilsvarende straffebud. Paragraf 276 c har selvstendig betydning ved siden av § 276 a ved påvirkningshandlinger som ikke skjer i anledning av den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 6.4.1.

Felles for de to alternativene i første ledd er at de retter seg mot utilbørlige fordeler som kreves, tilbys, gis eller mottas for å påvirke utføringen av en annens - altså en tredjepersons - stilling, verv eller oppdrag. Dersom påvirkningsagenten mottar en utilbørlig fordel i anledning av egen stilling, eventuelt eget verv eller oppdrag, må hjemmelen for et mulig straffansvar søkes i § 276 a. Dersom en saksbehandler i et forvaltningsorgan mot betaling påtar seg å påvirke en beslutning som skal fattes av lederen av forvaltningsorganet, er det derfor § 276 a som må anvendes, ikke § 276 c. Det samme gjelder om en ansatt i en privat bedrift tar seg betalt for å påvirke en av sine overordnede til å gå til innkjøp av produksjonsutstyr fra en bestemt leverandør.

Dersom den som søkes påvirket, ikke har noen tilknytning til påvirkningsagentens virksomhet, etat eller organisasjon, må utgangspunktet på den annen side være at det er § 276 c som skal anvendes. Strafforfølgning av en ansatt i en privat bedrift som mottar utilbørlige fordeler for å påvirke en offentlig tjenestemann, må derfor i utgangspunktet skje med hjemmel i § 276 c første ledd bokstav a.

I grensetilfeller kan det være grunn til å se hen til om påvirkningsagentens atferd fremstår som illojal i forhold til vedkommendes egen arbeids- eller oppdragsgiver, noe som normalt utgjør et kjennetegn ved ordinær korrupsjon. For eksempel vil en ansatt i et informasjonsrådgivningsfirma som mottar vederlag fra en kunde for å påvirke et bestemt politisk miljø, sjelden kunne sies å opptre illojalt overfor egen arbeidsgiver, under forutsetning av at denne er kjent med og mottar vederlaget for oppdraget. Et eventuelt straffansvar for den ansatte må derfor i et slikt tilfelle utledes av § 276 c første ledd bokstav a. (En annen sak er at straff etter forslaget til ny § 276 c sjelden vil være aktuelt dersom de som søkes påvirket, er gjort oppmerksom på at den ansatte opptrer på vegne av en oppdragsgiver, jf. utilbørlighetskravet.) Dersom eksemplet endres slik at den ansatte også er politisk aktiv, og har påtatt seg å øve påvirkning på partifeller, er det ikke like opplagt at spørsmålet om et eventuelt straffansvar må vurderes med utgangspunkt i § 276 c. I alle fall dersom vedkommende fremdeles har tillitsverv i partiet, kommer det inn et element av tillitsbrudd overfor partiorganisasjonen som gjør at det ofte vil være mer naturlig å vurdere spørsmål om straffansvar i lys av § 276 a, og eventuelt også § 276 b.

Også andre former for påvirkningsvirksomhet kan rammes direkte av hovedbestemmelsen om korrupsjon i § 276 a. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom virksomheten involverer gaver eller andre fordeler til den som søkes påvirket. Dersom fordelen fremstår som utilbørlig, vil både påvirkningsagenten og hans oppdragsgiver kunne straffes etter § 276 a første ledd bokstav b, jf. bestemmelsens tredje ledd annet punktum. Mottakeren av gaven eller fordelen vil etter omstendighetene kunne straffes etter § 276 a første ledd bokstav a.

Første ledd bokstav a retter seg mot passiv påvirkningshandel. Første del av gjerningsbeskrivelsen ( «for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om») er identisk med første del av gjerningsbeskrivelsen i § 276 a første ledd bokstav a, og skal forstås på samme måte. Det samme gjelder begrepene «fordel» og «stilling, verv eller oppdrag».

Grensen mellom straffbare og ikke straffbare påvirkningshandlinger foreslås trukket ved at forslaget bare rammer «utilbørlige» fordeler. Som i forhold til § 276 a, må det kreves et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal kunne anvendes. Utilbørlighetsvurderingen i tilknytning til § 276 c vil likevel kunne avvike noe fra en tilsvarende vurdering i forhold til § 276 a.

Graden av åpenhet vil ofte være avgjørende i en utilbørlighetsvurdering etter § 276 c. Blant annet i forbindelse med lobbyvirksomhet vil det avgjørende som regel være om påvirkningsagenten har vært åpen om at han eller hun opptrer på vegne av en oppdragsgiver.

Dersom påvirkningsagenten ikke opplyser at han opptrer på oppdrag fra en annen, og heller ikke har grunn til å tro at den som søkes påvirket er blitt kjent med dette på annen måte, må hovedregelen være at forholdet er å anse som utilbørlig. Dersom et kommunestyremedlem blir forsøkt påvirket av en slektning som ikke nevner at han har fått betalt for å argumentere for et bestemt syn, vil slektningen derfor etter omstendighetene kunne straffes for utilbørlig påvirkningshandel, jf. første ledd bokstav a. Dette selv om påvirkningsagenten argumenterer for et syn han også av politiske grunner har sympati for. Oppdragsgiveren vil i et slikt tilfelle kunne straffes for aktiv påvirkningshandel, jf. første ledd bokstav b, under forutsetning av at han er kjent med eller holder det for overveiende sannsynlig at påvirkningsagenten ikke er åpen om oppdragsforholdet.

På den annen side kan det normalt ikke kreves at påvirkningsagenten opplyser hvem som har gitt ham oppdraget, eller hvor stort vederlag han mottar. Selv om det kan reises innvendinger mot at beslutningstakere har kontakt med påvirkningsagenter som nekter å opplyse hvem de opptrer på vegne av, kan dette normalt ikke i seg selv være tilstrekkelig til å utløse strafferettslige reaksjoner. Dette forutsetter imidlertid at påvirkningsagenten forholder seg helt taus om vederlagets størrelse og oppdragsgivers identitet. Dersom påvirkningsagenten bevisst formidler uriktige eller misvisende opplysninger om oppdragsgiver eller vederlaget han mottar, vil forholdet ofte måtte karakteriseres som utilbørlig.

Dersom fordelen har en økonomisk verdi, vil denne verdien ha betydning i en utilbørlighetsvurdering. Et annet sentralt moment er hvem som søkes påvirket, herunder om vedkommende har et verv eller en posisjon som det er særlig viktig å beskytte mot utilbørlige påvirkningshandlinger. Nærstående av stortingsrepresentanter og andre i posisjoner som det er viktig å opprettholde tilliten til, må derfor finne seg i å være underlagt en streng norm.

Påvirkningsagenten må gi inntrykk av å ha til hensikt å forsøke å «påvirke utføringen av» en stilling, et verv eller et oppdrag. Straff etter første ledd bokstav a kan imidlertid idømmes selv om påvirkningsagenten ikke kjenner eller har noen praktisk mulighet til å oppnå kontakt med den han eller hun hevder å kunne påvirke, men bare pretenderer å være i stand til å øve påvirkning.

Heller ikke er det noe vilkår for straff at påvirkningsagenten gjør et reelt forsøk på å påvirke beslutningstakeren. Det er tilstrekkelig at han eller hun krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel «for å» gjøre dette. Det kan ikke av dette utledes et krav om en reell hensikt på gjerningspersonens side. Det er tilstrekkelig at påvirkningsagenten overfor den aktive bestikker foregir å ha til hensikt å forsøke å påvirke utføringen av noens stilling, verv eller oppdrag.

Europarådskonvensjonen artikkel 12 gjelder bare hvor gjerningspersonen er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på «beslutningstakingen» («the decision-making») til en annen. En tilsvarende begrensning gjelder ikke etter departementets forslag til ny § 276 c. Også påvirkning på handlinger og unnlatelser som det ikke er naturlig å karakterisere som beslutninger, kan derfor etter omstendighetene gi grunnlag for straff etter forslaget. Det kan for eksempel være at påvirkningsagenten er gift med en journalist, og tar seg betalt for å påvirke det ektefellen skriver om en bedrift, et politisk parti, en film eller en teateroppsetning.

Forslaget til ny straffeloven § 276 c går også i andre relasjoner lenger i å sette straff for påvirkningsvirksomhet enn europarådskonvensjonen artikkel 12 krever. Viktigst er det at forslaget ikke er begrenset til å gjelde påvirkning av beslutningstakere i offentlig sektor, samt at det ikke forutsetter at selve påvirkningen må ha et utilbørlig preg. Se om dette i punkt 6.4.2 foran.

Første ledd bokstav b utgjør i hovedtrekk et speilbilde av første ledd bokstav a, og retter seg mot aktiv påvirkningshandel. Den siste delen av gjerningsbeskrivelsen i de to bestemmelsene - «en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag» - er identisk, og skal forstås på samme måte. Ordene «gir» og «tilbyr» skal forstås på samme måte som de tilsvarende begrepene i § 276 a første ledd bokstav b. Det er uten betydning om den utilbørlige fordelen er ment å komme påvirkningsagenten eller andre til gode, jf. «noen».

Annet ledd er identisk med annet ledd i forslaget til ny § 276 a, og skal forstås på samme måte. Utilbørlig påvirkningsvirksomhet som tar sikte på å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag i utlandet, kan derfor gi grunnlag for straff i Norge.

Tredje ledd gjør det klart at straffen for utilbørlig påvirkningshandel er bøter eller fengsel inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Departementet foreslår ingen strengere strafferamme for grov påvirkningshandel.

Til § 287:

Bestemmelsen vil ikke ha praktisk betydning ved siden av de foreslåtte generelle straffebestemmelsene mot korupsjon, og foreslås opphevet.

Til § 373:

Straffeloven § 373 nr. 1 antas ikke å ha noen praktisk betydning ved siden av forslaget til ny § 276 a, og foreslås opphevet. Nåværende § 373 nr. 2 og 3 blir etter endringen henholdsvis nr. 1 og 2.

Til § 405 b:

Straffeloven § 405 b foreslås opphevet. Bestemmelsen vil ikke ha praktisk betydning ved siden av forslaget til ny § 276 a.

12.2 Endringer i markedsføringsloven

Til § 6:

Departementet antar at markedsføringsloven § 6 ikke vil ha noen selvstendig betydning ved siden av forslaget til ny § 276 a. Bestemmelsen foreslås derfor opphevet.

12.3 Endringer i militær straffelov

Til § 63:

Henvisningen til straffeloven §§ 112 og 113 foreslås tatt ut av bestemmelsen, og erstattet med en henvisning til straffeloven § 276 a, jf. § 276 b. Fordi disse bestemmelsene også hjemler straff for medvirkere, er det ikke lenger nødvendig å nevne medvirkning spesielt i § 63.

12.4 Endringer i lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene)

Til § 12:

Tredje ledd foreslås opphevet, idet dommere og ansatte ved Den internasjonale straffedomstolen omfattes av forslaget til ny straffeloven § 276 a, jf. bestemmelsens annet ledd. Endringen er i samsvar med anbefalingen i Straffelovkommisjonens delutredning VII, se NOU 2002: 4 side 314 og 437.

12.5 Ikrafttredelse

Ikrafttredelsen krever ikke administrative forberedelser. Det foreslås derfor at lovendringene trer i kraft straks, det vil si fra det tidspunkt lovendringene er sanksjonert.