5 Generelt om behovet for og utformingen av en eller flere nye straffebestemmelser mot korrupsjon

5.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet har vurdert om en tilpasning av norsk rett til europarådskonvensjonen bør skje gjennom endringer i straffeloven §§ 112, 113 og 128, samt ved å gi en ny bestemmelse om korrupsjon i private forhold, men konkluderer med at det mest hensiktsmessige vil være å regulere alle spørsmål om straffansvar for korrupsjon samlet i en ny generell bestemmelse. Europarådskonvensjonen gjør det under enhver omstendighet nødvendig med en total omredigering av regelverket på dette området. Straffelovrådet kan ikke se at det er grunn til å videreføre skillet mellom korrupsjon i offentlig og privat sektor som preger gjeldende straffelovgivning, og foreslår at en ny alminnelig straffebestemmelse utformes med sikte på å ramme både aktive og passive korrupsjonshandlinger.

Den nye straffebestemmelsen foreslås inntatt som ny straffeloven § 276 a. Forslaget lyder slik:

«Den som for seg eller andre krever eller mottar en utilbørlig fordel, eller aksepterer løfte om en sådan i anledning tjeneste, verv eller oppdrag eller medvirker dertil, straffes for korrupsjon med bøter eller fengsel inntil 3 år.

På samme måte straffes for korrupsjon den som gir, tilbyr eller lover noen en utilbørlig fordel i anledning tjeneste, verv eller oppdrag for å oppnå en ytelse for seg eller andre eller medvirker dertil.

Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om korrupsjonshandlingen er grov skal det særlig legges vekt på om handlingen er forøvd av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling eller virksomhet, om saken omfatter store verdier, eller om det forelå en risiko for betydelig tap som følge av korrupsjonshandlingen.

Handling som nevnt i annet ledd omfatter også tjeneste, verv eller oppdrag i utlandet og i mellomstatlige organisasjoner.»

I NOU 2002: 22 gir Straffelovrådet en oversikt over de interesser forslaget i hovedsak er ment å ivareta (se side 30):

«Kriminalisering av korrupsjon i det offentlige må ses i sammenheng med det alminnelige saklighetskrav som gjelder all utøvelse av offentlig myndighet. Sammen med habilitetsregler og andre bestemmelser, bidrar forbud mot korrupsjon til at det i offentlig virksomhet ikke finner sted utenforliggende påvirkning og derved uriktig tjenesteutøvelse.

At det treffes uriktige offentlige vedtak som følge av korrupsjon, er i seg selv meget uheldig. Men også for det tilfellet at tjenestemannen ikke yter gjengjeld i form av en uriktig tjenestehandling, gjør han seg sårbar for press ved å motta en bestikkelse. Og under enhver omstendighet vil mottagelse av bestikkelser bli oppfattet av allmennheten dit hen at uriktige tjenestehandlinger finner sted. Dette er i seg selv ødeleggende for folks tillit til forvaltningens upartiskhet og integritet. Et vesentlig hensyn ved kriminalisering av korrupsjon er hensynet til allmennhetens tillit til den offentlige virksomhet i alle dets former. En slik tillit er en forutsetning for et stabilt demokrati. Forbud mot så vel aktiv som passiv korrupsjon i offentlig sektor kan begrunnes i hensynet til å opprettholde en velfungerende offentlig administrasjon.

I relasjon til ansatte kjennetegnes korrupsjonshandlingen ved svikaktig og illojal opptreden. Ansatte har innenfor arbeidsavtalen en plikt til å ivareta og fremme arbeidsgivers interesser. Å ta imot bestikkelser vil normalt krenke disse interessene. Dette gjelder både i offentlig og privat virksomhet. Forretningsavtaler kan bli mindre inntektsgivende, og foretakets omdømme og tillit utsettes for skade. Hensynet til vern om eiendom og foretak tilsier således forbud mot korrupsjon. Dertil kommer at korrupsjon virker konkurransevridende og er illojal overfor andre næringsdrivende og forbrukerne. Forbud mot så vel aktiv som passiv korrupsjon i næringslivet kan således også begrunnes i hensynet til den frie konkurransen og til fremme av et velfungerende marked.

En korrupsjonshandling vil videre ofte føre med seg nye tilfeller av korrupt atferd samt annen form for kriminalitet, slik som utpresning, trusler, dokumentfalsk, regnskapsovertredelser, skatte- og avgiftsunndragelser m.m. Straffebud rettet mot bestikkelser er slik sett også et middel rettet mot svart økonomi.»

Det ligger et vidtgående korrupsjonsbegrep til grunn for både europarådskonvensjonen og Straffelovrådets forslag til ny § 276 a. Grensen mot straffri opptreden foreslås trukket ved at forslaget bare rammer fordeler som kan karakteriseres som «utilbørlige», se NOU 2002: 22 side 31:

«I lovutkastet til ny § 276 a stilles det krav om at det skal dreie seg om en utilbørlig fordel. Dette er en rettslig standard. Rådet antar at grensen mellom lovlig og ulovlig handling kan reguleres ved denne standarden.

Ved vurderingen av hva som er 'utilbørlig', må det foretas en totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke momenter vil spille inn, slik som formålet med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker til ytelsen har.

Det er ikke tilstrekkelig at forholdet er kritikkverdig. Ved at loven bruker uttrykket 'utilbørlig' er det gitt en margin slik at tjenestemannen eller den næringsdrivende ikke skal kunne straffes med mindre det foreligger et ganske klart klanderverdig forhold. Vurderingen vil kunne variere noe fra område til område, og det må til syvende og sist overlates til domstolene å trekke grensen.»

Straffelovrådet foreslår at det inntas en subsidiaritetsklausul i straffeloven § 275 tredje ledd, slik at bestemmelsene om utroskap ikke kommer til anvendelse på handlinger som også faller inn under § 276 a.

Straffelovrådets forslag om ikke å gjennomføre artikkel 12 om påvirkningshandel fullt ut, vil bli behandlet separat i punkt 6. Om strafferammer og spørsmål som har tilknytning til grov korrupsjon, se punkt 7. Andre aspekter ved Straffelovrådets forslag blir behandlet i punktene 8 til 10.

5.2 Høringsinstansenes syn

Hordaland statsadvokatembeter mener at de nødvendige tilpasninger til europarådskonvensjonen kan gjennomføres ved endringer i eksisterende straffebestemmelser mot korrupsjon, og at mer omfattende lovendringer bør utstå til arbeidet med å revidere straffeloven er ferdig:

«Utfra Straffelovrådets gjennomgang av Europakonvensjonen i kapittel 3 (pkt 3.3) synes de allerede eksisterende bestemmelser mot korrupsjon i offentlig sektor å oppfylle konvensjonens krav i art 3 og 4. Rådets ønske om en ny og generell bestemmelse er først og fremst begrunnet i angivelige tolknings- og håndhevingsproblemer m v som reglene reiser, jf gjennomgangen i kapittel 5 (pkt 5.3.2). Til dette er å bemerke at innholdet i de eksisterende straffebud i svært begrenset grad er prøvd i Høyesterett, med unntak for strl § 128, jf særlig Rt 1993 s. 927. En ny generell bestemmelse endrer ikke dette. Slik forslaget til ny strl § 276 a er utformet vil samme - og ny - kritikk kunne reises også mot denne bestemmelse. Utkastet til strl § 276 a går lengre enn de eksisterende regler og er dessuten adskillig videre i gjerningsbeskrivelsen, jf nedenfor.

Mangel på praksis kan enten illustrere at sakstilfanget neppe er stort, at mørketallene er store eller element av begge deler. Begrunnelsen for et behov for lovendring er på dette punkt ikke helt overbevisende.

Når det gjelder eksisterende regler mot korrupsjon i privat sektor (i hovedsak strl § 275 og høyesterettspraksis etter denne) er det først og fremst konvensjonens art 8 og behovet for å kriminalisere aktiv bestikkelse som aktualiserer lovendring nå, jf rådets gjennomgang av konvensjonens art 7-8 (på s. 17-18) og det aksessoriske medvirkningsansvar som antas å gjelde etter strl § 275. På dette punkt ser man behovet for en endring, men stiller spørsmål ved om endringen bør være som foreslått, med en fellesbestemmelse for alle tilfeller. En revidering og utvidelse av strl §§ 275-276, herunder medvirkningsanvaret, tjener samme formål. En mer omfattende endring kan utstå til vedtakelsen av ny straffelov.»

Hordaland statsadvokatembeter har også innvendinger mot selve utformingen av Straffelovrådets utkast til en ny alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon:

«Etter vår oppfatning er lovteksten for vid i sin utforming, og fremstår som problematisk i forhold til lovskravet. Straffelovrådets egen gjennomgang og drøftelse av grensen mellom det straffbare og straffrie området (særlig på s. 39) viser da også med styrke at utkastet reiser betydelige avgrensningsproblemer. Avgrensningsproblemene knytter seg blant annet til fordelsbegrepet, relasjon mellom giver og mottaker, hvilke regelsett/normer utenfor strafferetten standarden viser til og mer tradisjonelle rettsstridsvurderinger. Rådet inntar (på s. 18 og s. 31) det standpunkt at formuleringen 'utilbørlig fordel' alene skal angi grensen. Dette er vi ikke enig i. Standarden 'utilbørlig' gir svært begrenset veiledning mht å fastslå hvor grensen for straffbar atferd går, sml Andenæs, Alminnelig strafferett (1997) s. 114-116. Det ville i det minste være noe mer klargjørende om utkastet fulgte konvensjonens egen formulering. En vil derfor foreslå at vilkåret 'for at [denne] skal handle eller unnlate å handle under utøvelse av sine funksjoner' for korrupsjon i offentlig sektor (art 2-3) og 'for at [denne] skal handle eller unnlate å handle i strid med sine plikter' for korrupsjon i privat sektor (art 7-8), inntas i lovteksten.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har innvendinger mot forslaget om å erstatte de eksisterende straffebudene mot korrupsjon med en generell straffebestemmelse mot aktiv og passiv korrupsjon i både offentlig og privat sektor.

Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Skattedirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Transparency International Norge og Politiets Fellesforbund uttrykker generell støtte til forslaget.

ØKOKRIM peker på at Straffelovrådets forslag vil bringe norsk rett på linje med det arbeid som gjøres internasjonalt i kampen mot korrupsjon, og tilføyer at forslaget vil gjøre det enklere å utarbeide statistiske oversikter over korrupsjonssaker i Norge:

«Forslaget, som både omfatter aktiv og passiv bestikkelse i offentlig og privat virksomhet, vil også være en viktig faktor i arbeidet med å utvikle et mer adekvat statistisk grunnlag på dette område. Korrupsjon i privat sektor har i all hovedsak blitt behandlet etter straffeloven §§ 275 og 276 (utroskap), og det har ikke vært mulig å få frem presise tall for hvor mange korrupsjonssaker som politiet og påtalemyndigheten etterforsker hvert år. Manglende statistisk materiale for ulike former for korrupsjon ble også påpekt i GRECOs evaluering av Norge i juli 2002.»

Riksadvokaten stiller seg bak høringsuttalelsen fra ØKOKRIM.

Dommerforeningen og Agder lagmannsrett slutter seg til forslaget om en alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon, men har flere innvendinger mot selve utformingen av Straffelovrådets utkast til ny § 276 a. Det vises blant annet til at språket bør moderniseres og at fjerde ledd i Straffelovrådets utkast til ny § 276 a bør plasseres foran tredje ledd om grov korrupsjon. Både Dommerforeningen og Agder lagmannsrett er kritiske til utformingen av fjerde ledd i Straffelovrådets utkast til § 276 a, se punkt 8.3. De mener også at det kan være hensiktsmessig å innta en egen paragraf om grov korrupsjon i § 276 b. Dommerforeningen har utformet følgende alternative lovforslag:

Ǥ 276 a

For korrupsjon straffes den som for seg eller andre krever eller mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning tjeneste, verv eller oppdrag, eller som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning tjeneste, verv eller oppdrag for å oppnå en ytelse for seg eller andre. Dette gjelder også tjeneste, verv eller oppdrag i utlandet og i mellomstatlige organisasjoner.

Første ledd gjelder tilsvarende for slike handlinger av eller overfor den som påtar seg å påvirke utføringen av tjeneste, verv eller oppdrag ved utilbørlige midler.

Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte.

§ 276 b

Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om korrupsjonen er grov, skal det særlig legges vekt på om handlingen er begått av noen i en betrodd stilling, om den er egnet til å gi betydelig økonomisk fordel eller føre til betydelig tap, og om den ellers er særlig samfunnsskadelig.»

Dommerforeningens utkast er utformet med sikte på også å tilfredsstille Norges forpliktelser etter europarådskonvensjonen artikkel 12 om utilbørlig påvirkningshandel, jf. annet ledd i utkastet til ny § 276 a. Se om denne delen av forslaget i punkt 6.3.

Agder lagmannsrett har også utformet et alternativt forslag til lovtekst, som i det alt vesentlige fremstår som identisk med Dommerforeningens.

Også Finansdepartementet uttrykker generell støtte til Straffelovrådets forslag om en ny og generell straffebestemmelse mot korrupsjon. I likhet med Dommerforeningen og Agder lagmannsrett stiller Finansdepartementet seg likevel kritisk til utformingen av Straffelovrådets utkast til ny § 276 a fjerde ledd, se punkt 8.3.

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at bekjempelse av korrupsjon bør være en høyt prioritert oppgave for norske myndigheter og fremhever betydningen av internasjonalt samarbeid på dette området.

Konkurransetilsynet uttaler, med tilslutning fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, at forslaget også i konkurransemessig sammenheng vil innebære et fremskritt. Tilsynet viser til at korrupsjon ofte vil hindre rettferdig konkurranse og føre til en mindre effektiv utnyttelse av ressursene.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget om en alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon, men er opptatt av at utilbørlighetsvurderingen praktiseres på en måte som er egnet til å skape forutberegnelighet og ikke fremtvinger endringer i gjeldende praksis i næringslivet:

«Utfordringen er ... å gjennomføre en lovregulering som i tilstrekkelig grad skiller de lovlige handlinger fra de ulovlige; på dette området er det nødvendigvis ikke enkelt. Ved å gjøre dette som foreslått, gjennom en rettlig standard ('utilbørlig fordel') oppnår man at det er den konkrete handling i sin aktuelle kontekst som skal vurderes. Både samfunnsutviklingen generelt og utviklingen innen bransje og lignende forhold spesielt, vil tas hensyn til. Ifølge utredningen tilstreber man med dette å gi anvisning på at det ved vurderingen av hva som er utilbørlig må foretas en 'totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke momenter vil spille inn, slik som formål med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker til ytelsen har'. Innholdet i bestemmelsen blir dynamisk - noe som er positivt. Det er imidlertid uheldig at grensene mellom lovlige tiltak for informasjon, relasjonsbygging, kundekontakt, innsalg etc. og korrupsjon, ikke blir tydelige. På denne måten blir det vanskeligere å forholde seg til bestemmelsen. Utredningen legger imidlertid så vidt NHO forstår opp til å videreføre dagens rettstilstand i forhold til 'gråsonene'. Dette støtter NHO, og vil understreke behovet for at dette kommer klarere frem i lovforarbeidene. NHO er opptatt av at bestemmelsen må praktiseres på en måte som gir rom for å videreføre dagens 'aksepterte' praksis i næringslivet i forhold til måten man forholder seg til forretningsforbindelser og offentlige myndigheter. NHO kan vanskelig se noen annen måte enn en rettslig standard å regulere dette på dersom man skal unngå en opplisting, hvilket i seg selv vil være uheldig og lett gi utilsiktede muligheter for tilpasning. NHO er derfor enig i at en rettslig standard etter en totalvurdering vil være den mest hensiktsmessige måten å regulere dette på, selv om dette som anført medfører betydelige utfordringer for både virksomheter og enkeltpersoner å forholde seg til.

I forhold til utenlandske offentlige tjenestemenn, er det særlige spørsmål knyttet til såkalte 'facilitation payments', dvs. betaling av mindre beløp for å motta en tjeneste eller tillatelse og lignende som man har et ubetinget krav på. I en rekke samfunn hvor norske virksomheter opererer, er slike betalinger systematisk nødvendig for å drive virksomhet, avlønningssystemene av offentlige tjenestemenn baseres rett og slett på slike forhold. I forhold til konvensjonene er slike forhold ikke å oppfatte som korrupsjon. Det er etter NHOs oppfatning viktig at dette faller innefor hva som ansees som lovlig også i forhold til utilbørlighetskriteriet, og at dette også kommer klart frem i forarbeidene. Det er viktig at implementeringen av våre internasjonale forpliktelser her er sammenfallende med gjennomføringen av disse internasjonale konvensjonene internasjonalt. Noe annet vil medføre en konkurranseulempe for norske foretak, noe som i seg selv vil være svært uheldig.»

Transparency International Norge støtter forslaget om en generell straffebestemmelse mot korrupsjon, men reagerer på signalene fra Straffelovrådet om at det må kreves en «ganske sterk fordømmelse» av en handling for at den skal kunne karakteriseres som utilbørlig. Organisasjonen mener at terskelen for det utilbørlige må være lavere enn dette, og etterlyser også en mer utførlig drøftelse av lovforslagets rekkevidde i forhold til såkalte «facilitation payments» («speed money») og økonomiske bidrag til politiske partier:

«Rådet berører så vidt grensegangen mellom lovlig og ulovlig smøring i forretningslivet. For det første, det er ikke bare i privat sektor at spørsmålet oppstår, smøring forekommer selvsagt også i offentlig sektor. For det andre, smøring i betydningen 'facilitation payments' ('speed money') hadde fortjent en grundigere drøftelse pga. spørsmålets aktualitet og prinsipielle og praktiske betydning ikke minst for norsk forretningsliv i utlandet.

TIs definisjon av 'facilitation payments' er: 'any payment made to secure or expedite the performance of a routine or necessary action to which the payer of the facilitation payment has legal or other entitlement.'

Rådet burde gitt uttrykk for synspunkter på slik betaling. Hensett til at mange land (i Norden Finland og Danmark) i motsetning til Norge uttrykkelig forbyr slik form for bestikkelse, burde rådet sagt noe om gjeldende rett i Norge. I det minste burde rådet sagt noe om hvilke holdepunkter domstolen, i siste instans, skal holde seg til ved vurderingen av hva som er 'utilbørlig' i slike tilfeller. TI har uttalt at 'whether extorted or not, facilitation payments are bribes, albeit small in business terms and at the lower end of the spectrum of bribery. The extortion argument should not allow the true nature of facilitation payments as bribes to be obscured.' Om skadevirkningene av slik betaling har TI uttalt at 'they encourage abuse of office, undermine societies' and enterprises' policies and practices and allow other and larger forms of corruption to grow and take root.'

Et annet spørsmål av prinsipiell og praktisk betydning som burde vært drøftet, er økonomiske bidrag til politiske partier. Det er en klar tendens til at andelen av bidrag fra partimedlemsavgifter synker, og at avhengigheten av eksterne bidrag øker. Lov om offentliggjøring av partiinntekter av 22. mai 1998 nr. 30 gjelder bare inntekter til hovedorganisasjonen, ikke lokale partiorganisasjoner. At rådet nøyer seg med å konstatere at 'det må videre være klart at alminnelige bidrag fra borgerne til politiske partier må anses lovlige' vekker undring. Særlige momenter kan spille inn ved vurderingen av 'utilbørlige' bidrag til partiene uten at rådet drøfter disse. Det pågår for tiden en sterk debatt internasjonalt (EU, Europarådet) om nasjonal og internasjonal regulering av finansiering av politiske partier. Straffelovrådet tar ikke høyde for elementene i den debatten.»

Transparency International Norge antar at en ny straffebestemmelse mot korrupsjon også skal kunne anvendes på forhold som har tilknytning til ikke-kommersiell privat virksomhet («non profit»-virksomhet), men mener at dette bør komme klarere frem i forarbeidene. Organisasjonen gir uttrykk for at det i alminnelighet bør rettes et sterkere søkelys mot risikoen for at ikke-statlige organisasjoner involveres i korrupte handlinger, blant annet i forbindelse med humanitære bistandsaktiviteter. Transparency International Norge foreslår dessuten at straffeloven § 48 a endres, slik at foretaksstraff skalbenyttes om vilkårene for straffansvar ellers er oppfylt. Endelig mener organisasjonen at Straffelovrådet med fordel kunne ha inntatt en mer utførlig drøftelse av forholdet mellom europarådskonvensjonen artikkel 22 og gjeldende norsk rett. Organisasjonen gir uttrykk for at særlig beskyttelsen av varslere («whistle blowers») synes å være svak i Norge.

5.3 Departementets vurdering

5.3.1 Generelt om departementets forslag til ny straffeloven § 276 a

Departementet stiller seg bak forslaget om å erstatte de eksisterende straffebudene mot korrupsjon med en generell bestemmelse, og slutter seg til Straffelovrådets redegjørelse for de hensyn en alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon først og fremst bør ivareta.

Korrupsjon er svært samfunnskadelig. Straffebud mot korrupsjon bør derfor utformes slik at de utgjør et effektivt middel i kampen mot korrupsjon - innenfor de rammer som hensynet til rettssikkerhet setter. Dette stiller krav både til reglenes materielle innhold og den lovtekniske utformingen.

Gjeldende norsk straffelovgivning kommer i flere relasjoner til kort i forhold til de krav som stilles i europarådskonvensjonen og tilleggsprotokollen, se punkt 4 foran. Flere av de eksisterende straffebestemmelsene mot korrupsjon reiser vanskelige tolkningsspørsmål. Dagens regelverk preges dessuten av til dels store forskjeller i straffbarhetsvilkår og strafferammer, som det ofte kan være vanskelig å se begrunnelsen for. Departementet har derfor kommet til at en gjennomføring av konvensjonen i norsk rett bør skje samlet gjennom en eller flere nye bestemmelser, og ikke gjennom en revisjon av eksisterende straffebestemmelser.

Utover å innebære en hensiktsmessig forenkling av regelverket, vil en eller flere mer generelle straffebestemmelser også gjøre det enklere å utarbeide statistiske oversikter over antallet korrupsjonssaker som etterforskes i Norge, samt over antallet fellende dommer i slike saker. I tilknytning til GRECOs evaluering av Norge i 2002 ble det forsøkt utarbeidet en oversikt over antallet korrupsjonssaker i Norge i perioden 1997-2001. Arbeidet ble vanskeliggjort av at flere av straffebudene som anvendes i korrupsjonssaker, også retter seg mot andre straffbare forhold enn korrupsjon. Det var derfor vanskelig å skille ut korrupsjonssakene, uten å gå inn i hver enkelt sak. Dette var noe av bakgrunnen for at GRECO i sin evalueringsrapport 11. juli 2002 anbefalte Norge «to consider the development of targeted statistics and research on the various forms of corruption in Norway».

Departementets forslag til straffeloven § 276 a er, i likhet med europarådskonvensjonen, basert på en vid definisjon av korrupsjonsbegrepet, og forslaget går i flere relasjoner lenger enn konvensjonen krever i å sette straff for korrupte handlinger. Dette gjelder særlig i forhold til korrupsjon i privat sektor, se punkt 5.3.2. Også i forhold til korrupsjon i offentlig virksomhet går forslaget på enkelte punkter lenger enn europarådskonvensjonen. Etter departementets forslag vil det blant annet være straffbart å gi eller motta en utilbørlig belønning for en allerede utført handling eller unnlatelse, se punkt 5.3.3, selv om konvensjonen ikke krever at slike handlinger må være straffbare.

Departementets lovforslag er utformet på en noe annen måte enn Straffelovrådets. Forskjellene mellom departementets og Straffelovrådets forslag er i hovedsak motivert av lovtekniske hensyn. Forslaget til ny straffeloven § 276 a er omformulert og omredigert, og departementet foreslår at det inntas en egen bestemmelse om grov korrupsjon i straffeloven § 276 b. Den viktigste realitetsforskjellen ligger i at departementet har utarbeidet et forslag til ny straffeloven § 276 c, som retter seg spesielt mot utilbørlig påvirkningshandel. Se punkt 6.4.

5.3.2 Korrupsjon i privat sektor

Fraværet av effektive straffebud spesielt rettet mot korrupsjon i privat sektor, har medført at strafforfølgning av slik korrupsjon i hovedsak har skjedd etter bestemmelsene om utroskap i straffeloven §§ 275 og 276. En del klart straffverdige korrupsjonshandlinger faller utenfor disse bestemmelsene. Særlig uheldig er det at verken den aktive eller den passive bestikker kan dømmes for utroskap dersom det ikke kan utelukkes at den passive bestikker trodde at disposisjonen var til fordel også for sin arbeids- eller oppdragsgiver.

Departementet mener det er ønskelig å ha like effektive strafferettslige virkemidler mot korrupsjon i privat sektor som i offentlig sektor, og legger derfor opp til en felles strafferettslig regulering av korrupsjon i offentlige og private forhold. Korrupsjonshandlinger i private forhold kan være like straffverdige og utgjøre et like stort problem som korrupsjon i offentlig sektor. Effektive straffebestemmelser er viktig for å opprettholde tilliten til det private nærings- og organisasjonsliv, samt for å sikre rettferdige konkurransevilkår. Til dette kommer at skillet mellom offentlig og privat virksomhet ikke lenger er så klart som det en gang var. Dermed er det heller ikke så naturlig med ulike regelsett. Ved å forlate det tradisjonelle strafferettslige skillet mellom korrupsjon i offentlig og privat sektor, unngår man dessuten en rekke vanskelige avgrensningsspørsmål.

I den forklarende rapporten til europarådskonvensjonen gis følgende begrunnelse for at konvensjonsstatene også bør ha straffebestemmelser som retter seg mot korrupsjon som begås i tilknytning til privat virksomhet (se punkt 52):

«The reasons for introducing criminal law sanctions for corruption in the private sphere are manifold. First of all, because corruption in the private sphere undermines values like trust, confidence or loyalty, which are necessary for the maintenance and development of social and economic relations. Even in the absence of a specific pecuniary damage to the victim, private corruption causes damage to society as a whole. In general, it can be said that there is an increasing tendency towards limiting the differences between the rules applicable to the public and private sectors. This requires redesigning the rules that protect the interests of the private sector and govern its relations with its employees and the public at large. Secondly, criminalisation of private sector corruption was necessary to ensure respect for fair competition. Thirdly, it also has to do with the privatisation process. Over the years important public functions have been privatised (education, health, transport, telecommunication etc). The transfer of such public functions to the private sector, often related to a massive privatisation process, entails transfers of substantial budgetary allocations and of regulatory powers. It is therefore logical to protect the public from the damaging effects of corruption in businesses as well, particularly since the financial or other powers concentrated in the private sector, necessary for their new functions, are of great social importance.»

Europarådskonvensjonen åpner på noen punkter for at straffebud mot korrupsjon i privat sektor kan gis et snevrere anvendelsesområde enn tilsvarende bestemmelser i offentlig sektor. Blant annet åpner konvensjonen for at straffebud mot korrupsjon i privat sektor kan begrenses til å gjelde korrupsjon begått «under utøvelse av næringsvirksomhet» («in the course of business activity»). Korrupsjon begått i anledning av stilling, verv eller oppdrag for en privatperson eller en ikke-statlig organisasjon, faller dermed utenfor konvensjonens rekkevidde. Videre åpner konvensjonen for at man ved korrupsjon i privat sektor kan stille som vilkår for straff at den passive bestikker har påtatt seg å opptre pliktstridig.

De hensyn som er løftet frem foran, taler etter departementets syn for at slike begrensninger ikke tas inn i en norsk straffebestemmelse mot korrupsjon. I den grad det vil være behov for å trekke en noe annen grense mot straffrie handlinger i privat sektor enn i det offentlige, er det naturlig at dette skjer i tilknytning til praktiseringen av utilbørlighetskravet, se punkt 5.3.4. Forslaget til ny straffeloven § 276 b åpner også for at det ved vurderingen av om korrupsjonen er grov, kan legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann, se punkt 7.3.3. Til dette kommer at domstolene vil kunne ta høyde for eventuelle forskjeller i straffverdigheten i tilknytning til straffutmålingen i den enkelte sak.

5.3.3 Bestikkelsen må ha skjedd i anledning av stilling, verv eller oppdrag

Selv om de bruker ulike formuleringer, baserer både europarådskonvensjonen og Straffelovrådets forslag seg på at en utilbørlig fordel må ha sammenheng med den passive bestikkers (mottakerens) stilling, verv eller oppdrag. (Konvensjonen har likevel med en bestemmelse om påvirkningshandel, som nettopp tar sikte på situasjoner hvor den passive part ikke har en slik posisjon, se punkt 6.1.) Ingen av høringsinstansene har gått imot en slik avgrensning. Også departementets lovutkast er derfor avgrenset på denne måten. Departementets forslag avviker likevel noe fra rådets forslag. Ordet «tjeneste» i Straffelovrådets lovforslag er erstattet med «stilling» i departementets utkast til ny straffeloven § 276 a, uten at dette er ment å innebære noen realitetsforskjell.

Begrepet «stilling, verv eller oppdrag» favner vidt, og er ment å omfatte alle tenkelige stillingsformer, verv og oppdragsforhold for offentlige og private arbeids- og oppdragsgivere. Etter departementets forslag er det uten betydning om stillingen, vervet eller oppdraget utøves i Norge eller i utlandet, jf. § 276 a annet ledd. Se om dette i punkt 8.4.

Flere av de eksisterende straffebestemmelsene mot bestikkelser kan bare anvendes hvor fordelen var ment å påvirke den passive bestikker (mottakeren) til å opptre pliktstridig eller urettmessig, se for eksempel straffeloven §§ 113 og 128. Et slikt straffbarhetsvilkår er vanskelig å forene med kravene i europarådskonvensjonen, for så vidt gjelder korrupsjon i offentlig sektor, og videreføres ikke i forslaget til ny § 276 a. Konvensjonen artikkel 36 åpner riktignok for at den enkelte stat kan avgi en erklæring om at handlingene beskrevet i artikkel 2 og 3 bare skal være straffbare dersom den passive bestikker forsøkes påvirket til å opptre pliktstridig. Denne adgangen gjelder imidlertid bare i forhold til straffebud som retter seg mot bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn, og departementet anbefaler ikke at det tas et slikt forbehold. Se om dette spørsmålet i punkt 5.3.5.

Etter departementets forslag er det tilstrekkelig at bestikkelsen har skjedd «i anledning av» den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag. Både den aktive og den passive bestikker kan derfor straffes selv om den sistnevnte ikke kunne ha handlet på noen annen måte innenfor rammen av gjeldende lov og regelverk. Straff etter departementets forslag til ny straffeloven § 276 a kan også idømmes selv om det må legges til grunn at bestikkelsen rent faktisk ikke har påvirket den passive bestikkers utførelse av stillingen, vervet eller oppdraget.

Når den aktive bestikker gir noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag, skyldes dette normalt et ønske om å oppnå noe for seg eller andre. I Straffelovrådets utkast til ny § 276 a annet ledd legges det opp til at den aktive bestikker bare kan straffes hvor bestikkelsen er gitt, tilbudt eller lovet noen «for å oppnå en ytelse for seg aller andre». Departementet anser det ikke nødvendig å innta et slikt krav i bestemmelsens ordlyd. På denne måten gjøres det klart at også rene tilfeller av «smøring» omfattes av straffebudet, dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Et krav om at den aktive bestikker må gi eller tilby en bestikkelse «for å oppnå en ytelse for seg eller andre» er også egnet til å skape tvil om det kan reageres med straff overfor en utilbørlig belønning av noe den passive bestikker allerede har gjort eller unnlatt å gjøre. Av europarådskonvensjonen kan det ikke utledes noe krav om at slike handlinger skal være straffbare. Slike etterfølgende belønninger er imidlertid straffbare etter flere av de eksisterende norske straffebestemmelsene mot korrupsjon, se for eksempel straffeloven § 113 annet ledd og markedsføringsloven § 6 annet ledd. Dagens straffelovgivning preges på dette punkt av forskjeller som kan synes vanskelig å begrunne. For eksempel kan den som i næringsvirksomhet gir en urimelig belønning for en allerede utført pliktstridig handling straffes etter markedsføringsloven § 17, jf. § 6. Mottakeren av bestikkelsen kan imidlertid ikke straffes etter straffeloven § 405 b.

Departementet oppfatter slike etterfølgende belønninger som klart straffverdige, og ønsker å gjøre det klart at lovforslaget rammer alle utilbørlige fordeler som har sammenheng med den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag, uten hensyn til om fordelen ytes først etter at vedkommende har handlet eller unnlatt å handle på en måte som den aktive bestikker verdsetter.

Også bevishensyn taler for å utforme straffebudet på en måte som gjør at slike handlinger omfattes. Selv om en person utvilsomt har mottatt en utilbørlig fordel i anledning av sin stilling, et verv eller et oppdrag, kan det ofte være vanskelig å fremskaffe bevis for at det forelå et løfte eller et krav om dette allerede før vedkommende utførte sin motytelse. Ved den løsning som er nå er valgt, vil det ikke være nødvendig å bevise eksistensen av et slikt forutgående krav eller løfte. Det er tilstrekkelig å bevise at den passive bestikker mottar fordelen i kraft av stillingen, vervet eller oppdraget.

5.3.4 Nærmere om utilbørlighetsvurderingen

Departementet deler Straffelovrådets og flertallet av høringsinstansenes oppfatning om at grensen mot straffrie handlinger bør trekkes ved hjelp av et utilbørlighetskriterium. Dette er en rettslig standard, hvis nærmere innhold må fastlegges av domstolene. Det er ikke den enkelte dommers personlige oppfatning som skal være avgjørende for hvilke handlinger som er å anse som utilbørlige og dermed straffbare. Vurderingen skal bero på oppfatningen i samfunnet i lys av de reelle hensyn og grunnleggende verdier som ligger bak bestemmelsen. Utilbørlighetsstandarden vil derfor ikke ligge fast, men utvikles på bakgrunn av det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid.

Departementet ser at det kan reises innvendinger mot at det ikke angis mer presist når en handling er straffbar, og at den foreslåtte bestemmelsen vil kunne reise vanskelige avgrensningsspørsmål i grenseområdet mellom utilbørlige og andre fordeler. Departementet har likevel kommet til at den foreslåtte utformingen er den mest hensiktsmessige. Det er grunn til å understreke at under norske forhold har verken den som foretar en «bestikkelse» eller den som mottar den, noen rimelig grunn til å balansere på kanten av en straffebestemmelse om korrupsjon.

Etter departementets syn tilfredsstiller forslaget til ny § 276 a de krav som med rimelighet må stilles til klarhet og forutberegnelighet. Det er ikke gitt at en mer detaljert gjerningsbeskrivelse ville ha skapt noen større grad av klarhet og forutberegnelighet. Enkle og oversiktlige straffebud som henviser til den alminnelige dom over en handling, for eksempel gjennom et krav om utilbørlighet, vil ofte kunne fremstå som mer instruktive for ikke-jurister enn en gjerningsbeskrivelse som er juridisk mer stringent, men som kanskje er vanskeligere å forstå for en lekmann. Se i denne retning også Andenæs, Alminnelig strafferett (4. utgave, Oslo 1998) side 115. I tillegg kommer at faren er stor for at en mer detaljert formulering ikke vil fange opp alle de tilfeller man ønsker å ramme gjennom forslaget.

Straffebestemmelser som baserer seg på at grensen for det straffbare trekkes på bakgrunn av vurderingspregede kriterier, er heller ikke noe nytt i norsk strafferettslig tradisjon. Straffeloven inneholder en rekke slike bestemmelser, se for eksempel §§ 86 første ledd nr. 8 og 9, 86 b første ledd, 97 første ledd, 105, 249 nr. 2, 288 annet ledd, 308 første ledd nr. 3, 325 første ledd nr. 3 og 4, 350 første ledd og 382 første ledd, som alle lar et utilbørlighetskriterium være avgjørende for om en handling er straffbar eller ikke.

Det må avgjøres konkret i hver enkelt sak om en fordel er å betrakte som utilbørlig eller ikke. Departementet deler i utgangspunktet Straffelovrådets oppfatning om at det må foreligge et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Etter departementets oppfatning bør utilbørlighetsterskelen likevel ikke legges så høyt at handlinger som fanges opp av de eksisterende straffehjemlene i straffeloven § 405 b og markedsføringsloven § 6, ikke gir grunnlag for straff etter straffeloven § 276 a. Disse bestemmelsene foreslås derfor opphevet, se punkt 9.3. Straffelovrådet har et annet syn på dette spørsmålet, se NOU 2002: 22 side 34 og 39.

Lovforslaget retter seg også mot utilbørlige fordeler som ikke har en selvstendig økonomisk verdi, som for eksempel seksuelle tjenester.

Dersom fordelen har en økonomisk verdi, vil denne verdien utgjøre et naturlig utgangspunkt for utilbørlighetsvurderingen. Mindre verdifulle gaver og andre fordeler som det vil stride mot den alminnelige rettsbevissthet å kriminalisere, er ikke å anse som utilbørlige. Av dette følger at fordeler som mottas i forbindelse med vanlig representasjon, eller som mottakeren i henhold til sedvane eller interne retningslinjer har anledning til å motta, sjelden vil være å anse som utilbørlige. Det kan likevel ikke gis noe generelt svar på hvor verdifull en gave eller en annen fordel kan være, uten at den må karakteriseres som utilbørlig. Dette kan variere fra virksomhetsområde til virksomhetsområde, fra bedrift til bedrift og fra etat til etat.

Ytelsens formål er av betydning. Ved utilbørlighetsvurderingen må det også tas hensyn til hvilken stilling eller posisjon giver og mottaker har. Dersom mottakeren av en gave har informert sin arbeids- eller oppdragsgiver om gaven, må den som regel aksepteres som tilbørlig.

Generelt må offentlige tjenestemenn finne seg i å være underlagt en strengere norm enn personer som arbeider i privat virksomhet. Se om dette i de spesielle merknadene til § 276 a, hvor det også er inntatt en mer utførlig redegjørelse for andre relevante momenter i utilbørlighetsvurderingen.

I privat sektor vil det normalt være grunn til å legge stor vekt på interne retningslinjer for hvilke gaver en arbeids- eller oppdragstaker har anledning til å motta, eller - dersom slike ikke eksisterer - retningslinjer utarbeidet av næringslivs- eller bransjeorganisasjoner.

Straffelovrådet antar at alminnelige bidrag fra borgerne til politiske partier må anses lovlige, se NOU 2002: 22 side 39. Departementet slutter seg til dette, og tilføyer at heller ikke bidrag som går utover det alminnelige uten videre vil være å anse som utilbørlige.

5.3.5 Særlig om «facilitation payments»

Det kan være store forskjeller i forretningsmoral og forvaltningsskikk fra land til land. Det oppstår derfor vanskelige spørsmål hvor en bestikkelse gis eller mottas i utlandet, eller hvor bestikkelsen gis for at mottakeren skal prestere en motytelse utenfor Norges grenser.

Det er ikke uvanlig at offentlige tjenestemenn i en del land nekter å utføre det arbeidet de er satt til, med mindre de mottar penger for det. Det kan for eksempel være at tjenestemannen nekter å behandle eller innvilge en søknad om en offentlig tillatelse, selv om søkeren i henhold til gjeldende lov og regelverk har krav på å få søknaden innvilget. Krav om slike ytelser kan i en del tilfeller ha et utpresningsliknende preg, og ytelsene omtales gjerne som «facilitation payments».

Straffeloven § 128 forutsetter at den aktive bestikker må ha forsøkt å påvirke en offentlig tjenestemann til å handle «uretmæssig». Bestemmelsen hjemler ikke straff for den som betaler en offentlig tjenestemann for å oppnå noe han har krav på, og tjenestemannen ikke kunne ha handlet på annen måte innenfor rammen av gjeldende lov og regelverk. Også i skattemessig sammenheng er det av betydning om motytelsen er urettmessig. Etter skatteloven § 6-22 første punktum skal det ikke innvilges skattemessig fradrag for bestikkelser og annet vederlag som er «vederlag for urettmessig motytelse, eller som tar sikte på å oppnå en slik motytelse». Etter bestemmelsens annet punktum er en motytelse å anse som urettmessig «både når den strider mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningsskikk på det stedet motytelsen skjer eller skulle ha skjedd, og når den ville stride mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningsskikk i Norge». Betalinger som utgjør vederlag for en motytelse som ikke bryter med forretningsmoral eller forvaltningsskikk verken i Norge eller i landet hvor motytelsen skal presteres, faller utenfor unntaksregelen i skatteloven § 6-22.

Av OECD-konvensjonen 21. november 1997 kan det ikke utledes noen forpliktelse til å ha straffesanksjoner mot «facilitation payments», se punkt 9 i konvensjonens forarbeider:

«Small 'facilitation payments' do not constitute payments made 'to obtain or retain business or other improper advantage' within the meaning of paragraph 1 and, accordingly, are also not an offence. Such payments, which, in some countries, are made to induce public officials to perform their functions, such as issuing licences or permits, are generally illegal in the foreign country concerned. Other countries can and should address this corrosive phenomenon by such means as support for programmes of good governance. However, criminalisation by other countries does not seem a practical or effective complementary action.»

Europarådskonvensjonen artikkel 5 pålegger konvensjonsstatene å ha straffesanksjoner mot korrupsjon begått av eller overfor utenlandske offentlige tjenestemenn. Verken i selve konvensjonsteksten eller i bestemmelsens forarbeider nevnes «facilitation payments» spesielt. Stater som ønsker å gjøre det til et vilkår for straff at den aktive bestikker har søkt å påvirke tjenestemannen til å handle eller unnlate å handle på en pliktstridig måte, forutsettes imidlertid å avgi en erklæring om dette i henhold til artikkel 36, se punkt 4.5.

Departementet finner det uheldig å avgi en erklæring som nevnt i europarådskonvensjonen artikkel 36, om at bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn bare kan gi grunnlag for straff i Norge dersom tjenestemannen har påtatt seg å opptre pliktstridig. Dette betyr ikke at «facilitation payments» i utlandet alltid gir grunnlag for å straff etter forslaget til ny § 276 a. Slike handlinger skal bare være straffbare dersom fordelen som tilbys eller gis den utenlandske offentlige tjenestemannen, er utilbørlig. En del slike betalinger kan ikke karakteriseres som utilbørlige, for eksempel dersom situasjonen bærer preg av utpresning. Den som ser seg tvunget til å betale en utenlandsk offentlig tjenestemann et mindre beløp for å få tilbake passet sitt, eller for å få lov til å reise ut av landet, kan derfor ikke straffes etter forslaget. For øvrig må det også i disse situasjonene utøves et skjønn, hvor sentrale momenter vil være ytelsens verdi, samt om den bryter med lov eller sedvane. Dette synes også å fremgå av de forklarende merknadene til europarådskonvensjonen, se punkt 38:

«What constitutes 'undue' advantage will be of central importance in the transposition of the Convention into national law. 'Undue' for the purposes of the Convention should be interpreted as something that the recipient is not lawfully entitled to accept or receive. For the drafters of the Convention, the adjective 'undue' aims at excluding advantages permitted by the law or by administrative rules as well as minimum gifts, gifts of very low value or socially acceptable gifts.»

Selv om dette ikke gjøres til et straffbarhetsvilkår, må det også være anledning til i utilbørlighetsvurderingen å legge vekt på om fordelen er vederlag for en urettmessig motytelse, eller om den tar sikte på å oppnå en slik motytelse. Departementet antar at terskelen for å reagere med straff overfor betalinger som ytes for at betaleren skal oppnå noe han eller hun har et rettskrav på, bør være høy.

5.3.6 Skyldkrav

Europarådskonvensjonen gjelder bare korrupsjonshandlinger som begås forsettlig («intentionally»), og Straffelovrådet har ikke foreslått at uaktsom korrupsjon bør være straffbart. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette spørsmålet.

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å innføre straffebestemmelser som retter seg mot korrupsjons- eller påvirkningshandlinger som begås uaktsomt. Straffebestemmelsene vil derfor bare kunne anvendes overfor personer som har opptrådt forsettlig, jf. straffeloven § 40 første ledd.

En del av straffelovens bestemmelser om formuesforbrytelser forutsetter en bestemt hensikt på gjerningspersonens side, oftest i form av et krav om at gjerningspersonen må ha begått den straffbare handling i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Ingen av de foreslåtte nye straffebestemmelsene mot korrupsjon inneholder et slikt krav. Forslaget til ny § 276 c forutsetter likevel at påvirkningsagenten foregir å ville påvirke en annens utføring av stilling, verv eller oppdrag. Se om dette i punkt 6.4.2, samt i de spesielle merknadene til § 276 c.

5.3.7 Påtaleregler

Straffelovrådet foreslår at alle former for korrupsjonskriminalitet undergis hovedregelen om offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Rådet mener at dette også bør gjelde ved korrupsjon utenfor offentlig sektor, selv om for eksempel bedrageri og utroskap ikke forfølges med mindre det foreligger begjæring fra fornærmede eller allmenne hensyn krever påtale, se NOU 2002: 22 side 34:

«Det antas at potensialet for krenkelse av mer samfunnsmessige interesser er sterkere til stede i korrupsjonsforhold. Videre vil det av flere årsaker ikke alltid være ønskelig for en bedrift som har en korrupt medarbeider å anmelde korrupsjon til politiet. Etter rådets mening vil det også kunne gis gale signaler dersom det er en høyere terskel for etterforskning av korrupsjon i det private enn i det offentlige.»

Ingen av høringsinstansene har merknader til Straffelovrådets forslag til påtaleregler.

Departementet deler Straffelovrådets syn på spørsmålet om valg av påtaleregler, og foreslår at det ikke gjøres unntak fra straffeloven § 77 for noen form for korrupsjonskriminalitet.

5.3.8 Kort om foretaksstraff og beskyttelse av vitner mv.

Departementet har merket seg synspunktene fra Transparency International Norway om beskyttelse av vitner og andre som samarbeider med rettsapparatet i forbindelse med etterforskning og strafforfølgning av korrupsjonssaker. Etter departementets syn må de tiltak som er iverksatt på dette området, og som det i korte trekk er redegjort for i punkt 4.15, antas å tilfredsstille europarådskonvensjonen artikkel 22. Spørsmål om utvidede rettigheter for såkalte «whistle blowers» vurderes i tilknytning til oppfølgningen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning i NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde sted».

Departementet finner det ikke ønskelig eller nødvendig å endre reglene om foretaksstraff. Disse reglene er i utgangspunktet objektive, og det er ikke alltid ønskelig å straffe et foretak, selv om noen som har handlet på vegne av foretaket, har overtrådt et straffebud. Det kan for eksempel være at det er foretaket som er fornærmet. Departementet antar at reglene om foretaksstraff vil bli anvendt i korrupsjonsaker i den grad det er behov for det, og kan ikke se at det er nødvendig å endre de norske bestemmelsene om foretaksstraff for å sikre gjennomføringen av Norges forpliktelser etter OECD-konvensjonen og europarådskonvensjonen. Se også punkt 3.5 og 4.13 foran.