11 Prinsippet om gjensidig godkjenning

Et viktig prinsipp på det ikke-harmoniserte vareområdet er prinsippet om gjensidig godkjenning. Prinsippet innebærer at et produkt som er lovlig produsert i en EØS-stat, som hovedregel skal tillates markedsført i de øvrige EØS-statene uten ytterligere prøving eller kontroll. Prinsippet skal sikre den frie bevegeligheten av varer 1 og begrense mulighetene for diskriminerende importreguleringer. Prinsippet ble første gang slått fast i den kjente Cassis de Dijon-saken (EF-domstolens sak C-120/78).

Prinsippet gjelder ikke ubetinget. Nasjonale myndigheter kan ta forholdsregler ved å forby eller begrense importen av et produkt dersom det er nødvendig for å beskytte forbrukerne, miljøet, mv.

Kommisjonen sørger for at gjensidige godkjenningsklausuler inntas i alle nye utkast til nasjonale tekniske regler gjennom informasjonsprosedyren. 2 Over halvparten av Kommisjonenes utførlige uttalelser siden 1998 til medlemsstatenes innmeldte utkast dreier seg om manglende gjensidig godkjenningsklausul. Både Kommisjonen og ESA har i flere kommentarer til innmeldte norske forslag påpekt manglende godkjenningsklausuler.

Det fremgår av flere rapporter fra Kommisjonen at en rekke produsenter og nasjonale myndigheter i de fleste EØS-statene er ukjent med prinsippet om gjensidig godkjenning. For å klargjøre hva prinsippet innebærer av rettigheter og plikter for både produsenter og myndighetene, har Kommisjonen nylig utgitt en fortolkningsrapport 3 . I rapporten foreslås bl.a. en konkret gjensidig godkjenningsklausul for å sørge for at medlemsstatene anvender prinsippet riktig. Fortolkningsrapporten er fulgt opp av en offentlig høring. På grunnlag av høringen vil Kommisjonen bl.a. ta stilling til om EØS-statenes plikt til korrekt anvendelse av prinsippet om gjensidig godkjenning, best oppnås ved å regulere på fellesskapsnivå at en gjensidig godkjenningsklausul må inntas i nasjonalt regelverk.

Departementet foreslår ingen regulering i dette lovforslaget om krav til en gjensidig godkjenningsklausul i nasjonalt teknisk regelverk. Nærmere regulering avventes inntil EU eventuelt velger å stille et slikt krav. Det påpekes likevel at norske myndigheter etter EØS-avtalen er forpliktet til å anvende prinsippet, og at både ESA og Kommisjonen vil gi kommentarer til norske utkast til tekniske regler som inneholder f.eks. krav om en bestemt godkjenning, uten at det samtidig fremgår at tilsvarende lovlig godkjenning fra en annen EØS-stat vil aksepteres.