4 Direktiv 98/34/EF om informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter samt regler for informasjonssamfunnstjenester

4.1 Innledning

Direktiv 83/189/EØF trådte i kraft 1. april 1984 og innførte en plikt for alle EU-stater til å sende forslag til tekniske regler til Kommisjonen før de ble vedtatt nasjonalt. Direktivet avløste en avtale fra 1969. Direktiv 83/189/EØF og endringsdirektivene 88/182 og 94/10 er blitt erstattet med 98/34-direktivet, endret ved direktiv 98/48/EF. Direktivets navn er i dag «Europaparlaments- og rådsdirektiv om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter samt regler for informasjonssamfunnstjenester». Både direktiv 83/189/EØF og 98/34-direktivet er EØS-relevante.Formålet med 98/34-direktivet er å forhindre at det oppstår ulovlige hindringer for den frie bevegeligheten av varer eller hindringer for den frie bevegeligheten av eller etableringsadgangen for informasjonssamfunnstjenester på det indre marked. Gjennom informasjonsprosedyren vil Kommisjonen, ESA, EØS-statene og Sveits bli orientert om og få mulighet til å komme med kommentarer eller utførlige uttalelser til planlagte tekniske regler. Videre skal Kommisjonen/ESA og nasjonale og europeiske standardiseringsorganer underrettes dersom et nasjonalt standardiseringsorgan beslutter å vedta eller endre en standard.

Informasjonsprosedyren i henhold til 98/34-direktivet omfatter ikke nasjonale tekniske regler som kun gjennomfører harmonisert EØS-regelverk. Når statene vedtar felles regler gjennom harmoniserte direktiver, fjernes ulikheter i nasjonale regelverk, og dermed i prinsippet også tekniske handelshindringer. Det er ved gjennomføringen av bindende fellesskapsrettsakter dermed ikke behov for en informasjonsprosedyre for forslag til tekniske regler. Dessuten kontrollerer Kommisjonen/ESA statenes implementeringer i etterkant.

Informasjonsprosedyren etter 98/34-direktivet omfatter både standarder og tekniske regler. Nedenfor beskrives informasjonsprosedyren for henholdsvis forslag til standarder og forslag til tekniske regler.

4.2 Informasjonsprosedyre for nasjonale standarder

En standard defineres i henhold til artikkel 1 nr. 6 i 98/34-direktivet som en teknisk spesifikasjon som er godkjent av et anerkjent standardiseringsorgan for gjentatt anvendelse og som er offentlig tilgjengelig. Enklere sagt er en standard et dokument som gir felles retningslinjer for hvilke krav som skal settes til et produkt (vare eller tjeneste) eller en arbeidsprosess. Eksempelvis kan standarder beskrive hvordan produkter bør fremstilles. I motsetning til hva som gjelder for en teknisk regel er det frivillig om man vil følge en standard. 1 En standard kan falle inn under en av tre kategorier; internasjonal, europeisk eller nasjonal standard, avhengig av hva slags type standardiseringsorgan som har vedtatt standarden.

Bestemmelser om standarder fremgår av artiklene 2 til 7 i 98/34-direktivet. Det er i tillegg utarbeidet kontrakter med generelle retningslinjer for samarbeidet mellom henholdsvis Kommisjonen og EFTA-sekretariatet og de europeiske standardiseringsorganene CEN og CENELEC (se nedenfor) for å sikre teknisk gjennomføring av 98/34-prosedyren med hensyn til standarder. De europeiske standardiseringsorganene har videre interne notifikasjonsprosedyrer overfor sine medlemmer for å oppfylle forpliktelsene på europeisk nivå.

98/34-direktivet forplikter nasjonale standardiseringsorganer til å underrette Kommisjonen, de andre lands standardiseringsorganer og de europeiske standardiseringsorganene dersom de har besluttet å sette i gang et nytt standardiseringsprosjekt eller en revisjon/endring av en eksisterende standard (informasjonsplikt). Informasjonsplikten gjelder ikke dersom det dreier seg om en standard som er identisk med en internasjonal eller europeisk standard.

I Norge er det tre standardiseringsorganer som i henhold til EØS-avtalen vedlegg II kapittel XIX nr. 1 bokstav f, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 146/1999, er å regne som nasjonale standardiseringsorganer. Dette er Standard Norge 2 , NEK (Norsk Elektroteknisk Komité) og PT (Post- og teletilsynet). Disse tre norske standardiseringsorganene er medlemmer i henholdsvis CEN (European Committee for Standardization ), CENELEC (European Committee for Electrotechnical Standardization) og ETSI (European Telecommunications Standards Institute). Som medlemmer av disse europeiske standardiseringsorganene er nasjonale standardiseringsorganer forpliktet til å implementere alle europeiske standarder og fastsette dem som nasjonale standarder.

De tre nevnte europeiske standardiseringsorganene er opplistet i vedlegg I til 98/34-direktivet, og er dermed rettslig anerkjent av EU. CEN dekker alle fagområder bortsett fra det elektrotekniske området og telekommunikasjonsområdet, hvor henholdsvis CENELEC og ETSI har ansvaret. Eksempler på områder CEN dekker, er maskiner, bygg og anlegg og teknologi.

Informasjonsprosedyren gjennomføres ved at nasjonale standardiseringsorganer som er medlem i CEN og CENELEC sender opplysninger om at de har besluttet å fastsette eller endre en standard til nevnte standardiseringsorganers sekretariat. Innsendte opplysninger samles i et register og videreformidles til samtlige medlemmer av CEN og CENELEC og til Kommisjonen/ESA med henblikk på eventuelle kommentarer. Grunnen til at ETSI ikke er innlemmet i denne prosedyren, er at det ikke gjøres noe nasjonalt standardiseringsarbeid på teleområdet. I Norge skjer det også svært lite standardiseringsarbeid på det elektrotekniske området, så dette betyr at det i realiteten kun er Standard Norge som via CEN sender melding om norske forslag til standarder.

Alle forslag til standarder, både europeiske og nasjonale, skal gjøres tilgjengelige på nasjonalt plan, slik at næringsdrivende og andre interesserte kan kommentere forslagene og eventuelt delta i arbeidet med å utarbeide standardene. I Norge annonserer Standard Norge på sine hjemmesider alle standardiseringsprosjekter og nye standarder som faller inn under CEN-området, mens NEK legger ut informasjon om nye standarder på elektroområdet. Oversikt over standarder på teleområdet finnes på hjemmesiden til ETSI.

Det følger også av 98/34-direktivet at nasjonale standardiseringsorganer ikke må treffe tiltak som kan skade den planlagte harmoniseringen, dersom det er besluttet at det skal utarbeides en europeisk standard på et område. Utarbeidelse av europeiske standarder skjer bl.a. ved at Kommisjonen/EFTA-sekretariatet formelt anmoder de europeiske standardiseringsorganisasjonene om å utarbeide bestemte standarder ved å utstede et mandat. Dersom mandatet blir akseptert, følger det av artikkel 7 i direktivet at nasjonale standardiseringsorganer ikke kan utarbeide en ny standard eller endre en eksisterende standard på det aktuelle området (stillstandsplikt).Nærmere bestemmelser om stillstandsplikten følger av standardiseringsorganenes interne regler.

En informasjonsprosedyre for standarder er som nevnt ikke regulert i lovforslaget, men det er tatt inn en forskriftshjemmel i lovforslaget § 15.

4.3 Informasjonsprosedyre for tekniske regler

En teknisk regel («teknisk forskrift») defineres i 98/34-direktivet artikkel 1 nr. 11.

98/34-direktivet stiller følgende prosedyrekrav i forbindelse med tekniske regler (når det gjelder den tilpassede informasjonsprosedyren for EFTA-statene, er denne bl.a. beskrevet som kommentar til § 6):

Medlemsstatene skal sende over alle forslag til tekniske regler til Kommisjonen, og Kommisjonen skal umiddelbart underrette de øvrige medlemsstatene om disse forslagene. Det er ikke nødvendig å sende over slikt forslag dersom forslaget bare er en uavkortet gjengivelse av en internasjonal eller europeisk standard - en henvisning til standarden er tilstrekkelig (artikkel 8).

Medlemsstatene skal utsette vedtakelsen av forslag til tekniske regler i 3 måneder etter at Kommisjonen har mottatt forslaget. Dersom Kommisjonen eller en EU-stat innen tre-månedersperioden fremer en utførlig uttalelse om at det planlagte tiltaket kan skape hindringer for den frie bevegeligheten for varer eller tjenester, skal vedtakelsen av forslag til teknisk regel utsettes ytterligere 3 måneder (for tjenester forlenges fristen kun en måned). Mottakerstaten skal informere Kommisjonen om hvordan den har til hensikt å følge opp uttalelsen. Dersom mottakerstaten ikke endrer de tekniske reglene i tråd med Kommisjonens utførlige uttalelse, vil Kommisjonen kunne reise traktatbruddssøksmål mot vedkommende EU-stat på grunnlag av påstand om krenkelse av Roma-traktaten. Hvis Kommisjonen akter å fremme et forslag, eller allerede har fremmet et forslag til en rettsakt på det området de nasjonale tekniske reglene regulerer, kan notifiserende medlemsstat bli forpliktet til å utsette vedtakelse av forslaget i inntil 18 måneder (artikkel 9).

Kommisjonen og EU-statene kan i stedet for en utførlig uttalelse gi kommentarer til meldte forslag til tekniske regler. Slike kommentarer skal det så langt det er mulig tas hensyn til, jf. artikkel 8 nr. 2, men de forlenger ikke stillstandsperioden.

Ifølge artikkel 8 nr. 1 sjette ledd kan utførlige uttalelser og kommentarer bare berøre de aspekter som eventuelt utgjør en handelshindring eller, med hensyn til regler som gjelder informasjonssamfunnstjenester, en hindring for fri bevegelighet for tjenester eller etableringsadgang for tjenesteytere, og ikke tiltakets skattemessige eller finansielle sider.

Bestemmelsene i artikkel 8 og 9 om oversendelse av forslag til tekniske regler samt utsettelse av vedtakelse av forslaget gjelder ikke medlemsstatenes lover eller forskrifter som oppfyller bindende fellesskapsrettsakter som fører til vedtakelse av tekniske spesifikasjoner, oppfyller forpliktelser som følger av internasjonal avtale, begrenser seg til å fullbyrde en dom avsagt av EF-domstolen mv. (artikkel 10).

Det er opprettet en fast komité hvor bl.a. uenigheter mellom medlemsstatene i forbindelse med nye tekniske direktiver eller standarder kan diskuteres (artiklene 5 og 6), se kapittel 7 nedenfor for nærmere beskrivelse av denne komiteen.

4.4 Rettsvirkninger av manglende melding av tekniske regler

98/34-direktivet stiller krav om at forslag til tekniske regler skal meldes, og inneholder bestemmelser om stillstandsplikt mv. Det fremgår ikke av direktivet hvilke konsekvenser brudd på disse bestemmelsene får. Rettsvirkningene av manglende melding av tekniske regler og manglende etterlevelse av stillstandsplikten er imidlertid fastslått og utviklet gjennom flere avgjørelser av EF-domstolen 3 .

Som et utgangspunkt kan det sies at en teknisk regel som ikke er blitt meldt i henhold til direktivet ikke vil kunne anvendes av nasjonale myndigheter eller domstoler.

Dette prinsippet ble første gang fastslått i sak C-194/94 (CIA Security International SA vs. Signalson SA og Securitel SPRL) der EF-domstolen uttalte at

«[b]estemmelserne i artikel 8 og 9 i direktiv 83/189, som ændret ved direktiv 88/182, skal fortolkes således, at borgerne kan påberåbe sig dem for en national ret, og at det påhviler denne at afslå at anvende en national teknisk forskrift, der ikke er blevet meddelt i overensstemmelse med direktivet.»

EF-domstolen har ved en senere avgjørelse begrenset rekkevidden av prinsippet fastlått i CIA Security International, ved å uttale at det ikke er slik at enhver manglende overholdelse av meldeplikten vil medføre at all anvendelse av et produkt som er i samsvar med en ikke-meldt teknisk regel, blir ulovlig. I sak C-226/97 (Lemmens) hadde nederlandske myndigheter ikke meldt tekniske regler om alkometre. Bevis ervervet ved bruk av disse alkometrene kunne likevel benyttes overfor en siktet i en sak om promillekjøring. Begrunnelsen var at anvendelsen av de tekniske reglene i dette tilfellet ikke skapte noen handelshindre som kunne ha vært forhindret dersom man hadde fulgt informasjonsprosedyren. I dommen uttales bl.a. følgende (premiss 35):

«Det bemærkes, at en manglende meddelelse af tekniske forskrifter, som udgør en proceduremangel ved deres vedtagelse, gør disse uanvendelige, for så vidt de hindrer brugen eller forhandlingen af et produkt, der ikke er i overensstemmelse med disse forskrifter, men den medfører derimod ikke, at alle anvendelser af et produkt, som er i overensstemmelse med de ikke meddelte forskrifter, bliver ulovlige.»

I sak C-279/94 (Kommisjonen vs. Italia) presiserte EF-domstolen at stillstandspliktens omfang ikke alltid omfatter alle de bestemmelser som er blitt meldt inn. Selv om en hel lov eller forskrift er meldt inn, er det kun de tekniske reglene i loven eller forskriften som er omfattet av stillstandsplikten.

Sak C-443/98 (Unilever Italia SpA vs. Central Food SpA) bygger på C-194/94 (CIA Security International SA). EF-domstolen fastslår at manglende overholdelse av stillstandsplikten vil være å anse som manglende overholdelse av meldeplikten, og at også manglende overholdelse av stillstandsplikten vil føre til at de aktuelle tekniske reglene blir uanvendelige. I dommen uttaler EF-domstolen bl.a. følgende:

«det påhviler en national ret under behandlingen af en borgerlig sag mellem private vedrørende kontraktlige rettigheder og forpligtelser at afslå at anvende en national teknisk forskrift, der er vedtaget i en periode, hvor vedtagelsen er udsat, således som fastsat i artikel 9 i Rådets direktiv 83/189/EØF.»

Det er verdt å merke seg at EF-domstolen i denne saken også uttaler at prinsippet om uanvendelighet skal gjelde mellom private, for eksempel i forbindelse med kontrakter som viser til unotifiserte tekniske regler som stiller krav til produkter.