6 Nærmere om sammensetningen av et fremtidig organ

6.1 Nåværende ordning

Det vises til tidligere omtale av organenes sammensetning under punkt 5.1 foran.

Når det gjelder kravet til hvem som bør oppnevnes som medlemmer, vises til påtaleinstruksen § 34-1 annet ledd, jf. Ot. prp. nr. 4 (1994-95) om lov om endringer i straffeloven m.m. hvor departementet uttaler at til organet vil bli oppnevnt fortrinnsvis to, men i alle fall ett medlem, som ikke tidligere har arbeidet i politi eller påtalemyndighet:

«Departementet er prinsipielt av den oppfatning at erfaring fra politi eller påtalemyndighet er en styrke for arbeidet i SEFO. De saker som SEFO etterforsker i dag, er ordinære straffesaker som etterforskes på tradisjonelt vis. Dette krever at i alle fall en av de personer som skal forestå etterforskningen, har den nødvendige innsikt og erfaring med slikt arbeid. Dette er viktig for tilliten til organene.

På den annen side er det ikke minst i media reist spørsmål ved habiliteten til organer der medlemmene har en fortid fra politi eller påtalemyndighet.

For å imøtekomme kritikken vil departementet gå inn for å endre oppnevningspraksis slik at hovedregelen for fremtiden blir at det til organet oppnevnes fortrinnsvis to, men i alle fall minst ett medlem, som ikke tidligere har arbeidet i politiet eller påtalemyndighet.»

6.2 Rønnebergutvalgets forslag

Rønnebergutvalget kommenterer på følgende måte betydningen av særskilt kompetanse i SEFO-saker, og særlig betydningen av etterforskingskompetanse i arbeidet med SEFO-sakene:

«I SEFO-sakene gjelder den særlige problemstilling at flertallet av anmeldelsene gjelder forhold som bare kan avklares ved hjelp av muntlige bevis, dvs forklaringer fra anmelder, vitner og mistenkte. Disse bevisene, og hvor mistenktes forklaring bare helt unntaksvis vil inneholde noen tilståelse, er gjerne mer usikre enn for eksempel tekniske eller sakkyndige bevis. Dette stiller særlige krav til avhørers ferdigheter og kunnskaper om bruk av riktige avhørsteknikker, vedkommendes evne til taktisk tilrettelegging m.v. Også i saker der det foreligger andre bevis, for eksempel fysiske skader, vil man være avhengig av vitnebeviset for å få avklart om de fremsatte anklagene er riktige eller ikke. Dette gjelder bl.a. der de involverte tjenestemennene anfører at anmelders fysiske skader skyldes en maktbruk som var nødvendig fordi anmelder motsatte seg en lovlig arrestasjon.

Behovet for særlig avhørskompetanse understrekes ytterligere ved at de mistenkte i SEFO-sakene normalt selv har slik kompetanse og ofte også særlig kyndighet i forhold til avhør. De vil dermed slik sett ha et bedre utgangspunkt enn hva de mistenkte i de vanlige politisakene normalt har.

Det forhold at vedkommende mistenkte tjenestemann i mange tilfelle er kollega med andre mistenkte eller vitner, og hvor det kan foreligge både kollegiale og andre bånd, stiller også spesielle krav til SEFOs kompetanse.

Man kan reise spørsmål om det er særlige hensyn som må ivaretas ved etterforskning av «undersøkelsessakene», jfr. påtaleinstruksen § 34-4 første ledd siste punktum. Dette er saker som etter arbeidsgruppens oppfatning stiller særlige krav til medlemmene. Det kan dreie seg om alvorlige ulykker, f eks bilkollisjoner hvor raskt fremmøte på ulykkesstedet, umiddelbar bevissikring m.v. er helt nødvendig. Videre forekommer det fra tid til annen dødsfall i arresten, og tjenestemenn involveres tidvis i skyteepisoder under utførelsen av særlig vanskelige og farlige oppdrag. Da må SEFO ha særlig kunnskap om hva som må og bør sikres av tekniske bevis, man må vite hvorledes man iverksetter åstedsundersøkelser, ta raskt initiativet til avhør som ikke bør vente m.v. I flertallet av disse sakene er det særlig viktig at politimedlemmet deltar, men de øvrige medlemmene må også kunne «stå på egne ben».»

Rønnebergutvalget foreslår i sin rapport innføring av såkalt karantenetid på 5 år for dommer- og advokatmedlemmet til erstatning for nåværende praksis om at det skal være minst ett medlem i hvert organ uten politi- og påtalebakgrunn. Ved å benytte karantenetid vil man kunne sikre at nærheten til politiet og påtalemyndigheten ikke vil bli for stor, samtidig som de medlemmene dette gjelder vil kunne besitte solid kompetanse.

6.3 Høringsinstansenes syn på Rønnebergutvalgets forslag

Det ble av en rekke av høringsinstansene påpekt det sentrale i at dagens SEFO-organer har tilstrekkelig med medlemmer med etterforskingsbakgrunn. Langt de fleste høringsinstansene anser at dagens organer har medlemmer med bakgrunn og erfaring som samlet gir et godt utgangspunkt for etterforsking av denne type saker. Enkelte mente imidlertid at organene ikke innehar tilstrekkelig etterforskingskompetanse slik de er sammensatt i dag. Politiets Fellesforbunduttaler følgende i høringsuttalelsen avgitt til Rønnebergutvalgets rapport:

«For tjenestemenn som etterforskes er det rettssikkerhetsmessig en fordel å bli etterforsket av profesjonelle aktører. Slik sett vil det være en betryggelse at kvalifiserte tjenestemenn forestår den reelle etterforskning i særlig krevende saker.

(...)

Etterforskning er en egen profesjon, som verken advokater eller dommere har erfaring i. Det er helt ulike oppgaver å eksaminere en tiltalt i en rettssal og å foreta avhør av vedkommende etter at et lovbrudd har skjedd.

Praksis har vist at det i svært mange tilfeller er totalt manglende kunnskap om etterforskning som fag blant en del av SEFOs medlemmer. Selv politiutdannet personell vil ha behov for oppfrisking i etterforskning dersom det har gått en tid fra de selv drev daglig etterforskning. De tjenestemenn som etterforskes har for egen del for det meste kompetanse fra etterforskning, og må kunne forvente å bli behandlet profesjonelt i en slik situasjon.»

ØKOKRIM uttaler om SEFO-organenes sammensetning og kompetanse:

«Kravet til kvaliteten på etterforskningen i Sefo saker skal være den samme som for politietterforskning. Det er derfor avgjørende at Sefo består av medlemmer som er kompetente til å etterforske straffesaker. Kortvarig kurs gir ikke nødvendig kompetanse i seg selv til å ivareta kravene som stilles til effektiv etterforskning med høy kvalitet. Sefo må derfor bestå av medlemmer som kan utøve etterforskningsfaget. Disse finnes primært i politiets etterforskningsavdelinger.»

Politimesteren i Hordaland uttaler:

«Dagens ordning er ikke bare en belastning for SEFO og påtalemyndigheten, men er i like stor grad en belastning for politiet som organisasjon ved at politiets deltakelse i etterforskningen utført i regi av SEFO regelmessig blir brukt for å svekke troverdigheten til organet og til de konklusjoner som blir trukket av organet.

(...)

Som omtalt under innledningen er det min oppfatning at SEFO bør omorganiseres slik at tjenestegjørende polititjenestemenn ikke skal være medlemmer av organet. Denne oppfatningen er ikke begrunnet i at dagens SEFO-ordning ikke synes å fungere tilfredsstillende, men har sitt utgangspunkt i at dette kan synes som om den eneste muligheten til å dempe den omfattende kritikken av at det er polititjenestemenn som etterforsker sine egne.»

Det kan anføres argumenter mot forslaget om å innføre karantenetid både av praktisk og prinsipiell art. Politidirektoratet stiller seg undrende til arbeidsgruppens forslag, all den tid det fremgår i Rønnebergutvalgets rapport (s 97) at et organ med medlemmer med bakgrunn fra politi- og påtalemyndighet faktisk hadde en større andel positive påtaleavgjørelser enn de andre, selv om forskjellene var små. Det påpekes videre at slik karantenetid ikke forekommer i andre deler av straffesakssystemet og at erfaringen som disse personene tar med seg inn i organene har stor betydning for kvaliteten på SEFOs etterforsking. I en felles høringsuttalelse fra Politiembetsmennenes Landsforeningog politimesteren i Rogalanduttaler politimesteren:

«Rent prinsipielt er forslaget ikke uproblematisk i og med at det utfordrer den yrkesmessige integritet til en gruppe mennesker som rekrutterer til dommerembeter, advokatyrket og forvaltningen.»

6.4 Departementets høringsnotat

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det kan synes uheldig dersom man i en ordning for etterforsking av denne type saker kun har medlemmer med politi- og påtalebakgrunn. Det har ut fra hensynet til publikums tillit til ordningen og for å sikre en uhildet behandling, også vært et mål å rekruttere personer uten politi- og påtalebakgrunn til etterforskingsorganene. Bakgrunnen har vært antakelsen om at ikke bare ansatte, men også tidligere ansatte innen politiet og påtalemyndigheten har et habilitetsproblem, jf. Ot. prp. nr. 4 (1994-95) og Inst. O. nr. 34 (1994-95).

Det har bl.a. i sammenheng med politivoldsaken i Bergen blitt påpekt elementer av korpsånd i politiet som skal ha medført vanskeliggjøring og endog tildekking under etterforsking av saker mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten (Bratholm: «Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet», 1999). En sterk grad av fellesskap mv er påkrevd for ansatte i en organisasjon som politiet (Finstad: «Politiblikket», 2000), men et sterkt fellesskap har også skadevirkninger i det dette også kan medføre tildekking av lovbrudd i egen organisasjon. I tilknytning til dette problemet har medlem av Rønnebergutvalget advokat Harald Stabell følgende særmerknad (rapporten side 79) som kan synliggjøre mulige tendenser i denne retning:

«Harald Stabell har ved saksgjennomgangen vært særlig oppmerksom på polititjenestemennenes vitneforklaringer i forhold til mistenktes forklaring. Han finner det påfallende og bemerkelsesverdig at i omtrent alle saker han har gått gjennom, har tjenestemennene vitnet i favør av mistenkte, ofte ved at de verken har sett eller hørt det anmelder påstår har skjedd.»

Uten å implisere at det her dreier seg om eventuelle fortielser eller ulovlige handlinger, viser dette hvor kompliserte enkelte av disse sakene kan være, og at det er et stort behov for etterforskingskompetanse som bl.a. avhørsteknikker. Sentralt i Thomassens (1999) undersøkelse var at de funn som ble gjort, ikke ga støtte til noen antakelse om at andelen SEFO-medlemmer med bakgrunn fra politiet og påtalemyndigheten påvirker utfallet av etterforskingen. Samtidig må tilliten til og skepsisen mot å ha organ kun sammensatt av personer med erfaring fra politiet og påtalemyndigheten tas på alvor.

Politirolleutvalget uttalte for øvrig følgende i sin delutredning om etterforsking av polititjenestemenn som er anmeldt for rettsstridig atferd i tjenesten (trykt vedlegg i NOU 1987:27 Politiets rolle og oppgaver i samfunnet):

«Etterforskning av saker der politifolk er mistenkt vil ofte være mer krevende enn andre saker, fordi den mistenkte kjenner spillets formelle og uformelle regler bedre enn de fleste. I slike tilfeller må innsikten hos etterforskerne være like god eller bedre for at resultatet skal bli tilfredsstillende.»

Departementets foreløpige vurdering var derfor at:

«[E]tterforskningskompetanse [innehas] særlig av politietterforskere, og denne kompetansen er som vist særskilt påkrevd i disse sakene. Dersom slik etterforskning kun skal overlates til mindre kvalifisert personell, vil det kunne gi resultater som verken allmennheten, anmelder eller anmeldte er tjent med. Man vil derfor også i fremtidige ordninger for denne type saker være avhengig av på samme tid både å ha erfarne politifolk og personer som ikke kan sies å ha den samme «tette» tilknytningen til politiet og påtalemyndigheten.

En ny ordning vil ha et stort behov for erfarne politietterforskere og påtalejurister. På bakgrunn av kritikken vil det være fordelaktig også å rekruttere ansatte som har yrkesbakgrunn fra andre steder enn politi- og påtalemyndighet, eller som har hatt andre karrierer i mellomtiden. Videre vil man kunne ansette personer i fulle stillinger i et sentralt organ, og man vil således her kunne unngå en del kritikk og manglende tillit ved at det unngås sammenblanding av de ulike rollene og etatene. Som leder av et nytt organ vil f eks en dommer i fast stilling eller på åremål kunne vise seg å være det mest hensiktsmessige, i alle fall i en oppstartfase. Det bør tas hensyn til at publikum generelt synes å mangle en tilstrekkelig høy grad av tillit til dagens ordning ved etablering av en ny ordning.

Sammensetningen av et sentralt organ med regionale avdelinger bør fortsatt ta utgangspunkt i det kompetansebehov disse avdelingene vil ha. Rønneberg-utvalget konkluderer i sin vurdering av etterforskningen totalt sett, at SEFO gjør et tilfredsstillende arbeid. Sammensetningen av medlemmer med bakgrunn og erfaring som dommere, advokater og polititjenestemenn gir således samlet et godt utgangspunkt for etterforskning av denne type saker. Man ser det som hensiktsmessig at man også ved en eventuell ny ordning rekrutterer personer fra de samme gruppene.

(...)

Det er i høringsrunden fremkommet flere argumenter mot forslaget om å innføre karantenetid. Samtidig fremtrer en del argumenter som klart taler for en slik ordning fremfor å videreføre dagens oppnevningspraksis, med ett fortrinnsvis to medlemmer uten erfaring fra politi- og påtalemyndighet, i en ny ordning. Innføring av karantenetid vil gi en enklere ordning å administrere, samtidig som betydningen av etterforskningskompetanse er fremhevet av de aller fleste høringsinstansene. Det bør på bakgrunn av ovennevnte ikke praktiseres karantenetid for de som ansettes i full stilling. Dette ville også kunne skape unødige vanskeligheter ut fra hensynet til rekruttering av best mulig kompetanse. For de øvrige regionale avdelinger hvor man bemanner gjennom verv kan man derimot tenke seg at en karantenetid på to til tre år vil kunne være gjennomførbart for de som ikke oppnevnes som tjenestegjørende politietterforskere, jf høringsuttalelsene. Videre foreslås det at medlemmene av regionale avdelinger oppnevnes for fire år med mulighet for to gjenoppnevninger. Dette vil sikre langt større grad av kontinuitet, og slik bevare den kompetanse som etableres i avdelingene.»

6.5 Høringsinstansenes syn på departementets høringsnotat

Høringsinstansene er overveiende positive til at den sammensetning av kompetanse man har under dagens ordning med personer med bakgrunn som dommere, forsvarsadvokater og politietterforskere videreføres.

Betydningen av etterforskingskompetanse understrekes av langt de fleste høringsinstansene. Politiets Fellesforbund uttaler at det er særdeles viktig at personell som skal etterforske ansatte innen politiet og påtalemyndigheten har meget høy kompetanse på feltet. Politidirektoratet understreker i denne forbindelse at etterforskingskompetanse vil være et absolutt vilkår for at organets arbeid skal fylle de forventede krav til kvalitet. Politimesteren i Hordaland uttaler følgende om dette:

«Det vil være helt nødvendig at det er etterforskere med erfaring og kompetanse som driver etterforsking i regi av SEFO. Det er også vår oppfatning at alle etterforskere så langt det er mulig bør ansettes fast i SEFO.»

SEFO-organene i Oslo ser imidlertid fordeler ved at enhetene bemannes av medlemmer som har dette som verv:

Det er relativt sett et beskjedent antall sefosaker som etterforskes hvert år. Når klagesakene blir overlatt til et klageorgan vil saksantallet antakeligvis gå ned. Det er grunn til å reise spørsmål om en vil oppnå den beste kompetansen ved at medlemmene er ansatt på full tid og kun arbeider med sefosaker. Mest sannsynlig vil medlemmenes kompetanse bli sikret og utviklet ved at de også arbeider i den vanlige straffesaksbehandlingen som etterforsker, forsvarer og dommer. Erfaringene fra disse områdene vil ivareta et viktig hensyn som likebehandling. Politifolk bør etterforskes som andre borgere. Det vil være uheldig om det utvikler seg en særskilt behandling av ansatte i politi og påtalemyndighet.»

SEFO Agder uttaler følgende om betydningen av den kompetanse personer med dommer- og advokatbakgrunn besitter, med særlig vekt på den under modell 3 foreslåtte avdeling med fast ansatte:

«Det er viktig at også avdelingen for Østlands- og Oslofjordområdet, heretter kalt Østlandsavdelingen, har advokat- og dommerdeltakelse i tilknytning til etterforskningen. I motsatt fall vil det bli en uheldig forskjellsbehandling mellom sakene i denne avdelingen og i de øvrige avdelingene. Dersom kun politiutdannede personer forestår etterforskningen, må det påregnes at avdelingens arbeide vil bli møtt med sterke anklager om «tette bånd» mellom etterforskerne og de som etterforskes, eks. «politi etterforsker politi». Dette vil med høy grad av sannsynlighet føre til at etterforskningsresultatet blir møtt med mistillit både i alvorlige saker, og ellers. (...)

Ut fra det materialet som foreligger fra «Rønneberg-utvalget», er jeg videre redd for at manglende deltakelse av advokat/dommer dels kan føre til at kvaliteten på arbeidet i Østlandsavdelingen blir dårligere enn hva som er tilfellet i de øvrige avdelingene. Utredningen viser klart at en kombinert deltakelse av polititjenestemann, advokat og dommer, normalt gir et godt etterforskningsmessig resultat. Jeg har imidlertid forståelse for at det er behov for et visst antall fulltidsansatte i Østlandsavdelingen. Dette kan likevel gjennomføres fullt ut for polititjenestemannens vedkommende, selv om advokat- og dommermedlem(mer) engasjeres på deltid.

Jeg har forstått det slik at enkelte skal ha uttrykt frykt for kvalitetsforskjell mellom Østlandsavdelingen og de øvrige regionale avdelingene. Dette er en frykt som etter min oppfatning er helt ugrunnet. Så lenge alle organene er sammensatt av så vel politi-, som dommer- og advokatmedlem, vil alle i utgangspunktet ha den samme kompetansen. Selv om politimedlemmene i Østlandsavdelingen blir heltidsansatte, vil også politimedlemmene av de andre avdelingene normalt ha like bred etterforskningsmessig erfaring og også i sitt daglige virke arbeide aktivt med etterforskning. Det er således ingen grunn til å anta at kvaliteten på arbeidet til politimedlemmene i Østlandsavdelingen vil være høyere enn til politimedlemmene i de øvrige regionale organene.»

Riksadvokaten mener at etter sin sammensetning har samtlige SEFO-medlemmer bakgrunn og erfaring som gir et godt utgangspunkt for behandling og etterforsking av saker mot tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten. Riksadvokaten er videre av den mening at det bør være minst to personer som kan gis tiltalekompetanse i den sentrale enheten, jf. punkt 4.5, og uttaler videre:

«Selv om den sentrale enheten vanligvis ikke selv skal etterforske sakene, bør den ha etterforskningsfaglig kompetanse knyttet til seg. Dette er nødvendig for å kunne stå for overordnet ledelse og veiledning ovenfor de regionale organene, og også for selv å kunne overta etterforskningen av enkelte saker. Riksadvokaten foreslår derfor at det i tillegg opprettes en stilling som politioverbetjent eller tilsvarende ved enheten.»

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet om karantenetid for dommer- og advokatmedlemmer med bakgrunn i politi og påtalemyndighet er delt i synet på om dette bør innføres. Politiembetsmennenes Landsforening støtter ikke forslaget, og mener habilitetsvurderinger bør være en del av ansettelsesmyndighetens skjønn, uten at dette er offentlig regulert. Politidirektoratet finner ikke å kunne støtte forslaget, og anfører at oppdatert kunnskap er viktig både for etterforskere og juristmedlemmer. Politidirektoratet slutter seg videre til følgende uttalelse fra politimesteren i Telemark:

«For de som ansattes i full stilling vil det ikke være riktig at det kreves karenstid i forhold til tidligere tjenestegjøring i politiet og påtalemyndigheten. Det stilles bl.a. ikke slike krav ved skifte av stilling fra påtalemyndigheten til dommeryrket. Etter modell 3 forutsettes det at det i tillegg til fast ansatte er medlemmer i enheten som innehar oppgaven som verv, ved siden av sin faste jobb. Jeg er enig i at det her vil være særdeles vanskelig å unngå bruk av kompetente politifolk som er i tjeneste, dersom kravet om til etterforskerkompetanse skal ivaretas. Jeg kan heller ikke se nødvendigheten av karenstid for øvrige medlemmer når det gjelder ikke fast ansatte. Det forutsettes at medlemmer om velges til en slik viktig oppgave innehar høy integritet og er svært bevisst på sin rolle.»

Politimesteren i Troms anser en karantenetid på 2-3 år som meget lang i denne sammenheng, og mener at dersom man i det hele tatt skal operere med karantenetid bør inntil 1 år være tilstrekkelig. Politimestrene i Østfold og Hordaland mener det kan være hensiktsmessig at dommer- og advokatmedlemmer har en viss karantenetid etter at de har sluttet i politiet og påtalemyndigheten for å unngå kritikk og mistenkeliggjøring.

Politihøgskolen uttaler følgende om sammensetningen av fremtidige organer og karantenetid:

«Spørsmålet om sammensetning eller hvem som skal forestå etterforskningen av anmeldelser mot politiet er problematisk ettersom det her skal oppfylles flere krav som ikke er like lett å forene i praksis. På den ene side trekker hensynet til en mest mulig uhildet etterforskning i retning av å rekruttere personell med færrest mulig bånd til politiet. På den annen side trekker hensynet til etterforskningskompetanse og kulturell kompetanse (innsiderperspektivet) i retning av å rekruttere personer i politiet eller med politibakgrunn.

I praksis kan det imidlertid synes som om at sammensetningen ikke har noen videre betydning for det endelige utfall av sakene (se bl.a. Thomassen, 1999; Rønnebergutvalget, 2001). Det er ikke dermed sagt at det er likegyldig hvem som foretar etterforskning. En skal slett ikke undervurdere betydningen av kollegiale bånd og åpenbare profesjonsinteresser. Det er imidlertid viktig å skille mellom det å være ansatt i politiet og det å ha bakgrunn fra politiet. En tidligere ansatt kan nok tenkes å føle en viss lojalitet, men har likevel ikke de samme bindinger som om de var tilsatt. Det kan derfor synes urimelig å skulle ekskludere eller redusere antallet medlemmer med bakgrunn fra politiet, både med tanke på den kompetanse disse besitter og ikke minst mht. rekrutteringsgrunnlag.

En har likevel av hensyn til den generelle tilliten, hatt en oppnevningspraksis siden 1996 med minst ett men fortrinnsvis to medlemmer uten bakgrunn fra politiet. Justisdepartementet foreslår imidlertid å oppheve denne praksis og heller innføre en karantenetid på 2-3 år for de medlemmene som har jobbet i politiet (se også Rønnebergutvalget). Ideelt sett, både ut fra et kompetanse- og kulturperspektiv, burde det ikke være noen karantenetid for personell med politibakgrunn. Det synes likevel å være en langt bedre løsning enn den opprinnelige «eksklusjonspraksis». Dessuten vil denne karantenepraksisen være begrenset til de regionale avdelingene og ikke det sentrale organet. På den bakgrunn synes innføring av en kort karantenetid for tidligere ansatte i politiet å være en fornuftig løsning.»

6.6 Departementets vurdering

Departementet ser det slik at Spesialenheten bør kunne anmode om bistand og bestille tjenester fra ulike kompetansemiljø på de fagfelt hvor denne selv ikke kan forventes å knytte til seg egen kompetanse. For eksempel besitter politiets særorganer særlig god kompetanse innen sine fagområder, noe som kan være en ressurs også i Spesialenhetens saker.

Departementet har merket seg de prinsipielle og praktiske argumentene mot forslaget om karantenetid. Samtidig taler en rekke argumenter for en slik regel fremfor en regel om at en viss andel skal være uten erfaring fra politi- og påtalemyndighet. Det sentrale bør, slik departementet ser det, være å fremskaffe de best kvalifiserte personene, samtidig som man gjennom karantenetid kan ivareta hensynet til tilliten. Departementet finner det således hensiktsmessig å foreslå karantenetid på 2 år for de av avdelingenes medlemmer som rekrutteres fra stillinger som dommere eller advokater. Videre har departementet merket seg skepsisen mot at tjenestegjørende polititjenestemenn skal kunne rekrutteres til det nye organet. Hensynet til allmennhetens tillit kan tilsi at tjenestegjørende polititjenestemenn ikke bør rekrutteres til verv i regionale avdelinger. Hensynet til den mest oppdaterte politifaglige kompetansen taler derimot for at tjenestegjørende polititjenestemenn bør rekrutteres. Dersom tjenestegjørende polititjenestemenn ikke skal være medlemmer kan dette svekke etterforskingskompetansen. Dette vil i sin tur kunne medføre en redusert rettssikkerhet både for dem som etterforskes for mulige straffbare handlinger, og for dem som har anmeldt ansatte i politiet og påtalemyndigheten. Dette kan imidlertid motvirkes gjennom særskilt kurs for nye medlemmer. En utelatelse av tjenestegjørende polititjenestemenn innebærer en forskjellsbehandling i forhold til vanlige straffesaker. Departementet ser det samtidig som helt nødvendig at organets avdelinger har tilstrekkelig politifaglig etterforskingskompetanse. I flere saker kan det være nødvendig med bevissikring gjennom åstedsundersøkelse og tvangsmidler som for eksempel beslag og ransaking, hvor politifaglig kompetanse er påkrevd. Avhør av mistenkte og vitner krever i mange saker også erfaring og politifaglig innsikt. Departementet erkjenner imidlertid at dagens ordning hvor tjenestegjørende polititjenestemenn deltar i etterforskingen av kolleger har liten tillit i mange miljøer. Departementet mener at det derfor er grunnleggende for et nytt etterforskingsorgan at det organiseres og sammensettes på en slik måte at tilliten hos publikum styrkes. Avdelingene kan få tilført etterforskingskompetanse enten ved at det rekrutteres tidligere polititjenestemenn i stedet for tjenestegjørende til verv, eller ved at etterforskere ansettes i fast stilling på hel- eller deltid. Tidligere polititjenestemenn kan også ha bindinger til politietaten, men de vil ikke være knyttet til etaten samtidig som de har sitt verv eller sin stilling i avdelingen. På bakgrunn av dette vurderer departementet det samlet sett dit hen at disse regionale avdelingene i hovedsak bør få politifaglig etterforskingskompetanse fra tidligere polititjenestemenn. Slik vil man muligens kunne unngå noe kritikk i form av at polititjenestemenn etterforsker kolleger. De tidligere polititjenestemennene som rekrutteres til verv bør derfor ha en tilsvarende karantenetid som de øvrige medlemmene.

Da det for bemanning av ledelsen og avdelingen som omfatter Østlands- og Oslofjordområdet vil være tale om stillinger på heltid, fremstår det ikke som naturlig å operere med verken med karantenetid eller lignende for ansatte med bakgrunn i politiet eller påtalemyndigheten da dette ikke forekommer i andre deler av straffesakssystemet. Det samme gjelder i den grad en ansetter etterforskere på heltid til de øvrige avdelingene.

Departementet har merket seg skepsisen mot at de ulike avdelingene skal kunne ha en ulik type bemanning. Man finner imidlertid ikke å kunne se at dette vil kunne gå utover hensynet til kvaliteten, rettssikkerheten eller tilliten. Organets ulike avdelingsvise organisering begrunnes ut fra sakstilfang, økonomi og geografi. Disse hensyn tilsier at det ikke er like hensiktsmessig å bemanne avdelingene utenfor Østlands- og Oslofjordområdet med personer i heltidsstillinger. Det bør videre være opp til organets ledelse i samarbeid med regional leder å bemanne avdelingene med tilstrekkelig personell ut fra antallet saker, økonomi og geografi. Det bør imidlertid være en målsetting på sikt at hver regional avdeling utenfor Oslofjord- og Østlandsområdet på sikt får en heltidsansatt etterforsker, som også kunne ivareta sekretariatsfunksjonen for avdelingen under faglig ledelse av regional leder. Sekretariatet for disse avdelingene bør ikke lokaliseres sammen med politiet, men kan fortrinnsvis ligge i tilknytning til kontoret til regional leder, eksempelvis et tinghus eller sorenskriverkontor. Dersom for eksempel sakstilfanget skulle endre seg i særlig grad, vil selvsagt organets ledelse i samarbeid med overordnet myndighet måtte vurdere alternativer til bemanningen av den aktuelle avdeling. Departementet er videre av den oppfatning at hensynet til kvalitet, rettssikkerhet og tillit vil bli ivaretatt tilfredsstillende med denne ordningen.

Departementet antar at det ut fra ovennevnte hensyn vil være behov for om lag 10 personer i full stilling ved avdelingen som omfatter Østlands- og Oslofjordområdet. Dette bør være både personer med erfaring som politietterforsker og med erfaring som dommere eller forsvarsadvokater. Av hensyn til saksmengden anses det ikke å være behov for ansatte i full stilling i de øvrige regionale avdelinger. Personer med erfaring som dommere, advokater og politietterforskere vil fortsatt være de mest aktuelle gruppene for å inneha denne type verv. Den nåværende ordning for bemanning av de lokale SEFO-organ anses da også å fungere tilfredsstillende, jf Rønnebergutvalgets rapport. Det bør være opp til organets ledelse i samarbeid lederne av avdelingene å organisere og bemanne de regionale avdelingene på den mest hensiktsmessige måte ut fra de retningslinjer som blir gitt fra overordnet myndighet. De regionale avdelingene bør således ikke ha et fastsatt antall medlemmer eller ansatte, men bør kunne rekruttere etter behov ut fra sakstilfang, geografi og andre forhold. Ut fra sakstilfang og geografi antar departementet at disse avdelingene vil ha behov for å knytte til seg 4-6 personer med erfaring som politietterforsker og 6-10 personer med erfaring som dommer eller forsvarsadvokat, hvorav en av disse vil være leder av avdelingen. Medlemmene bør være noe geografisk spredt i angjeldende region.

Antallet anmeldelser til SEFO har vært relativt stabilt de seneste årene. Det er imidlertid en tendens til at antallet store, ressurskrevende saker øker. Ved særlig alvorlige eller vanskelige saker bør avdelingen for Østlands- og Oslofjordområdet kunne gi bistand eller overta disse sakene, da denne avdelingen vil ha etterforskere på heltid. Dette vil for eksempel kunne være korrupsjonssaker. Denne avdelingen kan slik for eksempel med fordel ha en politietterforsker med revisorfaglig bakgrunn. En eventuell overføring av en sak vil være opp til Spesialenhetens ledelse.

For at ordningen skal kunne fungere tilfredsstillende vil det være sentralt at man kan rekruttere, og også beholde, best mulig kompetanse i de øvrige regionale avdelingene. Det bør på bakgrunn av dette åpnes for at medlemmer av de regionale avdelingene oppnevnes for fire år med mulighet for to gjenoppnevninger. Det bør videre vurderes en fast ordning med frikjøp av sekretærhjelp for en viss stillingsprosent ved regional avdelingsleders arbeidssted. Dette vil kunne avhjelpe arbeidet forbundet med å forestå innkallinger, tilrettelegging av avhør, utføring av administrativt arbeid, og vil i atskillig grad kunne avlaste avdelingens medlemmer. Dette vil være arbeidsoppgaver som en hel- eller deltidsansatt etterforsker også vil kunne utføre, dersom organet velger en slik bemanning av en avdeling.

Departementet ser det som helt nødvendig at lederen av Spesialenheten har juridisk embetseksamen og bred juridisk erfaring for å kunne utøve påtaleansvaret. I utøvelsen av påtaleansvaret vil lederen og eventuelt de andre som tildeles påtalemyndighet være underordnet Riksadvokaten. Lederen av enheten bør etter departementets oppfatning ikke ta del i etterforskingsledelsen i de konkrete saker, men vurdere påtalespørsmålet når innstilling foreligger fra en av de regionale avdelinger.