6 Politihøgskolen og NNPF

6.1 Innledning og kunnskapsgrunnlag

Det har i flere sammenhenger blitt stilt spørsmål ved forholdet mellom Politihøgskolen (PHS) og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Medieoppslag har pekt på et behov for å «trekke en soleklar skillelinje mellom [PHS] som akademisk vitenskapelig høyskoleutdanning og en narkotikapolitisk aktivistorganisasjon» (Jevne & Tronstad, 2021), og en lektor ved PHS har varslet om høgskolens «tette bånd til omstridt narkotikaforening» (Hagfors & Ording, 2021). Kritikken i media har også handlet om forholdet mellom kursene PHS tilbyr i arbeidsteknikken «Tegn og symptomer», og kursene NNPF selger med lignende innhold, og at det er vanskelig å skille disse fra hverandre.

På bakgrunn av spørsmålet i mandatet om politiet og politiansatte i NNPF i sin dialog og arbeid med ulike samfunnsaktører, har vært tilstrekkelig klare på at de representerer en privat organisasjon og ikke politiet, stilles det i dette kapittel spørsmål om hva som har vært og er forholdet mellom PHS og NNPF. For å kunne gi en så nyansert beskrivelse som mulig har det både vært nødvendig å få begge aktørenes beskrivelser av dette forholdet, og å gå detaljert til verks.

I kapittel 6 stiller vi derfor følgende spørsmål: Hvilke former for samarbeid og kontakt har eksistert over tid? I hvilken grad har samarbeidet og kontakten vært formalisert? Hvordan er denne kontakten beskrevet av aktørene? Hva er likhetene og forskjellene mellom de to «Tegn og symptomer»-kursene? Hvilket samarbeid mellom PHS og NNPF har det vært om kurset på PHS? Det understrekes også her at det er forholdet mellom politiet og politiansatte i NNPF som gjøres til gjenstand for vurderingen, ikke NNPF som sådan.

I kapittel 3 er det gitt en grunnleggende beskrivelse av PHS, der det tydeliggjøres at måten opplæring og faglig utvikling av statens voldsmonopol skjer på er viktig og av særskilt betydning for befolkningens tillit til politiet. Derfor vil, i likhet med kapittel 5, også dette kapittelet knytte seg til den delen av mandatet som omhandler politiets bruk av NNPF til opplæring av politiet (her politistudenter).225

Kunnskapsgrunnlaget for dette kapitlet er sammensatt, og består av flere typer dokumenter og data. En sentral del av dette er informasjon fra et møte mellom deler av utvalget og representanter fra PHS, 18. mai 2022 (og dokumentasjon PHS delte med utvalget i etterkant). Videre hentes informasjon fra et møte mellom politidirektør Benedicte Bjørnland og assisterende politidirektør Håkon Skulstad og utvalget, 10. mai 2022,226 samt Politidirektoratets (POD) skriftlige svar på utvalgets 54 spørsmål. Kapitlet refererer også til innspill som har kommet til utvalget via nettsiden. Førsteamanuensis ved PHS, Birgitte Ellefsens rapport til utvalget ligger også som en del av kunnskapsgrunnlaget, samt kunnskap fra ulike deltakere under utvalgets fagseminar i mars 2022. Videre er informasjon hentet fra et møte mellom NNPF og utvalget 7. april 2022, samt foreningens svar på utvalgets 88 spørsmål som ble formidlet skriftlig i etterkant av møtet i april. Alle NNPFs årsberetninger har blitt systematisk gjennomlest, blant annet for å finne dokumentasjon som belyser forholdet mellom PHS og foreningen.

Foreningens medlemsblad er, slik utvalget ser det, både en kilde til historisk kunnskap om foreningen, samt uttrykk for foreningens selvforståelse. Samtlige av NNPFs medlemsblader er lest i i kronologisk rekkefølge, med blikk på flere ulike tematikker. En slik tematikk, definert av utvalget, var «NNPF, utdanning og opplæring». Dette temaet, som handler om fagutvikling og opplæring, belyser innholdet i opplæringen, og spørsmål som: Hvordan beskriver medlemsbladet initiativ som er tatt i forhold til politiet generelt og Politihøgskolen spesielt når det gjelder opplæring og utdanning? Hvordan er initiativer begrunnet? Hvor viktig har NNPF vært i opplæringen av politistudenter og politiansatte?

For å belyse forholdet mellom PHS og NNPF, vil noen utvalgte tema behandles. Kapittelet innledes med en beskrivelse av kontakt og samarbeid knyttet til narkotikaundervisningen ved PHS. Dette innebærer begge parters beskrivelse av dette forholdet. Deretter følger en redegjørelse av «Tegn og symptomer», slik det tilbys av henholdsvis PHS og NNPF. Redegjørelsen tar først for seg den historiske utviklingen, før form og innhold beskrives. Til sist følger en kort vurdering av forholdet mellom de to tilbudene. De to siste delkapitler består av en redegjørelse av noen hovedobservasjoner, og en oppsummerende drøfting.

6.2 Kontakt og samarbeid mellom PHS og NNPF

6.2.1 Beskrivelser av kontakt og samarbeid knyttet til narkotikaundervisningen ved PHS

Redegjørelsen av forholdet mellom PHS og NNPF vil i det følgende ta utgangspunkt i undervisningen på narkotikafeltet ved PHS, og de beskrivelser som foreligger av NNPFs eventuelle rolle i denne sammenheng. Denne beskrivelsen tar ikke sikte på å være uttømmende, men fokuserer på sentrale utviklingstrekk og hendelser.

Året etter stiftelsen av NNPF, i 1992, starter Politihøgskolens PHS' treårige grunnutdanning, en såkalt generalistutdanning der narkotika ikke inngikk som et eget fag.227 I den grad tematikk knyttet til narkotika inngikk i grunnutdanningen var det som del av samfunnsfagene. Kontakt mellom NNPF og PHS omtales allerede i de første utgitte numrene av NNPFs medlemsblad.228 Her kommer det fram at NNPF har tatt initiativ overfor PHS når det gjelder undervisning om narkotikabekjempelse, og det refereres til at et godt samarbeid er innledet. I 1993 og 1994 oppga NNPF skolen som foreningens adresse.229Slik det fremstår i medlemsbladet uttrykte altså NNPF tidlig en interesse for å påvirke og styrke utdanningstilbudet på narkotikafeltet ved PHS. For eksempel tok foreningen tidlig initiativ til å nedsette et utvalg som skulle «se på narkotikaundervisningen på PHS»; både i grunn- og videreutdanningen. Dette omtales i NNPFs medlemsblad i 1993, i en artikkel om «Utdanningen i narkotikabekjempelse ved Politihøgskolen». Artikkelen er skrevet av daværende leder i NNPF, som på dette tidspunktet var ansatt ved PHS

Norsk Narkotikapolitiforening besluttet på styremøtet 22.–25. april 1993 å oppnevne en arbeidsgruppe som skal se på opplæringen og etterutdanningen ved Politihøgskolen. Denne oppnevnelsen har skjedd i samarbeid og forståelse med ledelsen ved Politihøgskolen.230

Da utvalget henviste til denne uttalelsen i medlemsbladet i møte med PHS, påpekte rektor Nina Skarpenes at dette var det første året med høgskole for politiet, og at «[…] det kan hende skolen hadde behov for å samle ressurspersoner i forbindelse med å planlegge de nye fagene»,231 men uttrykte samtidig at dette ikke var dokumentert som et formelt samarbeid mellom foreningen og høgskolen. Det kan imidlertid tyde på at NNPFs påvirkning på PHS ble oppfattet som betydningsfull av foreningen selv. På NNPFs utdanningskonferanse året etter, i 1994, refererer daværende NNPF-leder i sin åpningstale, blant annet til at «NNPF har bidratt til at narkotikabekjempelse for første gang i historien er tatt med i fagplanene for grunnutdanningen av kommende polititjenestemenn og -kvinner.», og det vises til at «det ikke hadde vært mulig for NNPF å foreslå de tiltakene som er gjennomført ved Politihøgskolen, hvis det ikke hadde vært for den positive viljen som både skolens ledelse og styre har lagt for dagen i denne sammenheng.»232

I 1995 refereres det til foreningens vedtekter i et nummer av medlemsbladet, og i §1 nr. 3, står det at: «Organisasjonen skal være politisk og religiøst uavhengig. Organisasjonen skal ikke være en narkotikapolitisk pressgruppe og ikke konkurrere med Politihøgskolen eller andre offentlige tilbud som allerede finnes i kampen mot narkotika, men søke å være supplement til disse.»233 Foreningens vedtekter inneholder også i dag en formulering om at de ikke skal konkurrere med PHS. I 1999 fremsettes det imidlertid kritikk mot PHS, ved at leder i foreningen, skriver en lederartikkel i medlemsbladet med overskriften «Politihøgskolen prioriterer feil.» Bakgrunnen er at PHS på grunn av budsjettsituasjonen nå har sløyfet narkotikakursene, og at kunnskap om narkotika nå kun tilbys i et valgfag. Foreningens leder skriver, med henvisning til at prioritering av kurs i datakriminalitet går på bekostning av fokus på narkotika: «[…] Det brukes ressurser på en kriminalitet som ikke den vanlige borger merker noe til, mens narkotikaforbrytere som står bak minst 90 % av hverdagskriminaliteten, blir nedprioritert.»234

Engasjementet kommer også til uttrykk ved at et annet sentralt medlem i NNPF følger opp kritikken mot PHS i samme nummer av medlemsbladet med artikkelen «Narkotikakursene innstilles.» Her henvises det til retningslinjene som sier at PHS skal gi videreutdannelse innen ledelse og innen spesialemner, og det konkluderes med at «(D)et synes åpenbart at høgskolens egne regler er satt kraftig til side av Politihøgskolens styre i denne konkrete prioriteringen».235 Kritikken vedvarer, og NNPFs innvendinger mot at narkotika bare er et valgfag ved PHS følges opp i 2001 av et redaksjonsmedlem i bladet. Vedkommende viser til at narkotikafaget ikke engang er obligatorisk pensum, og skriver: «[…] Mens politistudentene har hele semestre med opplæring i å regulere trafikk, mener åpenbart Politihøgskolens styre at narkotikabekjempelse bør forbeholdes spesielt interesserte.» 236 Lederen av politifaglig seksjon ved PHS intervjues i samme nummer av medlemsbladet, og begrunner endringen med at det har vært viktig «å se narkotikaproblemet som en del av et komplekst ordensproblem.» Dette har blitt gjort «ved å legge inn caser relatert til narkotika i alle politifag.»237 I 2002 skriver daværende leder i NNPF lederartikkelen «Lys i tunnelen...?» i medlemsbladet. Vedkommende viser til rykter om at kurset «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk» etter sigende er på vei til å bli en obligatorisk del av utdanningen, og det uttrykkes glede over dette

[…] Dersom dette er noe mer enn bare rykter, så er det all grunn til å ta av seg hatten overfor den nye ledelsen på Politihøgskolen. Norsk Narkotikapolitiforening har gjennom mange år vært en pådriver for at narkotikaundervisningen på Politihøgskolen skal bli bedre, og innføringen av kurset «Tegn og symptomer» er slik jeg ser det et første langt skritt på veien.238

Her understrekes NNPFs mangeårige pådriverrolle overfor PHS, og foreningens leder uttrykker en positiv innstilling til ledelsen ved skolen. I en lederartikkel i bladet senere samme år gir den samme leder også honnør til POD «for å ha tatt den manglende utdannelsen på alvor», og for å ha gitt tydelige instrukser til PHS om at narkotika burde inn som obligatorisk del av utdanningen

[…] Politidirektoratet fortjener honnør for å ha tatt den manglende narkotikautdannelsen på alvor, og nå på en tydelig og helt udiskutabel måte gitt instrukser til Politihøgskolen om at både nye og erfarne politifolk skal inneha kompetanse om narkotikaetterforskning.239

Dette følges opp i samme nummer av Ole Vidar Øiseth (politioverbetjent og tidligere fagansvarlig for «Tegn og symptomer» ved PHS), som skriver om den nye handlingsplanen fra POD; Politiets narkotikabekjempelse 2003–2008. Handlingsplanen innebærer blant annet at narkotikabekjempelse skal bli et obligatorisk fag i politiets grunnutdannelse fordelt på alle tre studieårene.240 Men det ble ikke slik NNPF håpet, og i 2003 skriver foreningens daværende leder lederartikkelen «Gufs fra fortiden», der det uttrykkes skuffelse over at foreningens engasjement overfor etaten ikke førte fram

[…] Norsk Narkotikapolitiforening så frem til en prosess der man endelig skulle kunne få utarbeidet en fagplan og iverksatt matnyttig undervisning for våre fremtidige kolleger. Vi håpet selvsagt å bli tatt med på råd slik at vi sammen kunne lage et fag som både faglig og tidsmessig var oppdatert. Tenk hvilke muligheter man kunne ha hatt dersom man brukte anledningen til å knytte til seg fagpersoner fra hele landet til å lage en fagplan og et rammeverk for faget som faktisk avspeiler den verden som dagens politistudenter møter ute i arbeidslivet. […].241

Her fremkommer det at NNPF hadde håpet foreningen ville kunne ha en rådgiverrolle overfor PHS, i arbeidet med å lage en fagplan for narkotikaundervisningen. NNPF-lederen etterlyser også et sterkere engasjement fra seksjonen for etatsledelse i POD, som oppfordres til å ta ansvar og vise handling siden PHS «selv ikke klarer å utvikle faget.» Det vises også til at fagplanen for kurset «Tegn og symptomer» er vedtatt ved PHS, etter en prosess der fagpersoner har blitt tatt med på råd, og at dette forhåpentligvis kan være en døråpner for utviklingen av resten av narkotikafaget.242

I 2005 informerer medlemsbladet om at «Tegn og symptomer» ved PHS har blitt nettkurs, med økonomisk støtte fra POD. Kurset tilbys til eksterne interessenter, og man henvender seg til PHS, der Ole Vidar Øiseth er fagansvarlig.243 I en lederartikkel i 2006 stiller foreningens leder spørsmålet «Fortsatt behov for NNPF?». Svaret er bekreftende, og NNPFs pådriverrolle når det kommer til faglig forankret kunnskapsformidling om narkotika, både «internt» (altså overfor egne medlemmer) og «eksternt» påpekes

I løpet av de årene NNPF har eksistert, har kunnskapsformidling om narkotika trolig vært den viktigste arenaen foreningen har vært på. Enten det har dreid seg om ‘intern’ opplæring av egne medlemmer på de årlige utdanningskonferansene, eller ekstern opplæring via kurs og seminarer for andre, har betydningen av god faglig forankring stått helt sentralt. Derfor har NNPF gjennom alle disse årene vært en pådriver for at narkotikaundervisningen må holdes oppdatert innenfor nye trender og utviklingstrekk.244

Her knyttes engasjementet til foreningen i narkotikaundervisningen sammen med kvaliteten på foreningens kunnskapsformidling. I 2006 fortsetter kritikken mot PHS' narkotikaundervisning i medlemsbladet, og redaktøren skriver blant annet at: «Politihøgskolen har i dag ingen tilbud til narkotikapolitiet», og viser til at PHS har sagt seg villig til å bidra med fagplaner og erfaringer, men at jobben må gjøres ute i distriktene. Redaktøren henviser også til at «[m]uligheten for et samarbeid med andre tjenestesteder, distrikter og Politihøgskolen er tilstede – og verdien og behovet for en slik kompetanse bør være tydelig for alle.»245

I 2010 kritiseres PHS for at valgfag narkotika nå er tatt ut av studieplanen. Under overskriften «Narkotikaundervisningen på PHS opp i røyk» står det blant annet at: «Mangelen på undervisning i narkotikafaget er så stor på Politihøgskolen at studentene selv har måttet leie inn ekstern kompetanse til å holde foredrag på kveldstid.»246 Det opplyses i artikkelen at ildsjeler blant studentene i 2009 laget foreningen SIGN (Studentenes interessegruppe for Narkotika), som primært ønsket å rette fokus mot det praktiske ved narkotika. Det ble blant annet arrangert foredrag fra Gatepatruljen,247 om «hvit inngang» og informantbehandling.248 Til utvalget uttaler assisterende politidirektør (og daværende rektor ved PHS) Håkon Skulstad at «Det var en diskusjon på PHS da jeg var rektor der, om at «Tegn og symptomer» ikke var en del av PHS-utdanningen, en av begrunnelsene var at den ikke var evidensbasert», og Skulstad viste til at studentene dermed valgte å leie inn NNPF på kveldstid for å holde kurs i «Tegn og symptomer».249 I samme nummer av medlemsbladet fra 2010 følges kritikken mot manglende narkotikaundervisning ved PHS opp, i innlegget «Tåke og utydelighet». Et medlem av NNPFs Narkotikapolitiske utvalg skrev i innlegget: «Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) har i flere år uttrykt bekymring for narkotikafagets plass i fagplanen ved PHS. NNPF har i den siste tiden fått henvendelser fra studenter ved skolen, de etterlyser mer kunnskap for å bli satt i stand til å gjøre en god jobb når de kommer ut i etatene (...)»250 Her beskriver innleggets forfatter en situasjon der NNPF har en rolle som kunnskapsformidler overfor politistudenter, i fravær av PHS.

Slik det tydelig fremkommer i beskrivelsen over, har politiansatte medlemmer i NNPF engasjert seg i undervisningen på narkotikafeltet ved PHS siden foreningens oppstart. Dette engasjementet har kommet til uttrykk på ulike måter, for eksempel gjennom foreningens medlemsblad, og omtaler av konkrete dialoger der, samt ved uformelle og formelle dialoger og møter. I neste delkapittel redegjøres det for det som fremstår som et klarere narkotikapolitisk engasjement overfor PHS, som også retter seg tydeligere mot enkeltansatte ved høgskolen.

6.2.2 Beskrivelser av NNPFs narkotikapolitiske engasjement, særlig knyttet til enkeltansatte ved PHS

NNPF refererer ofte til PHS i sitt medlemsblad, og ved å lese disse er det tydelig at fra ca. 2010 ser det ut til at NNPFs engasjement overfor PHS får et tydeligere narkotikapolitisk innhold, og det rettes kritikk mot navngitte forskere med «liberale holdninger». Dette engasjementet knyttes også til enkelte ansatte ved PHS, som oppfattes som foreningens meningsmotstandere. I det samme nummeret av medlemsbladet referert til over, skrives det for eksempel at studentene har stilt spørsmål ved PHS sin posisjon som kunnskapsprodusent etter at Paul Larsson, professor ved høgskolen, hadde innlegg i Morgenbladet 11. desember 2009, der han signaliserte et ønske om å myke opp narkotikalovgivningen. I innlegget spørres det: «Er det dette som er PHS eller Politidirektoratet sitt syn på narkotikaspørsmålet?»251

Det handler om narkotikapolitikk også i neste nummer av medlemsbladet, da NNPFs leder, høsten 2010 spør: «Hva mener egentlig Politihøgskolen i legaliseringsdebatten?» i sin lederartikkel. Asker og Bærum politidistrikt hadde i forkant av Kalvøyafestivalen dette året uttalt i media at det var nulltoleranse for bruk og besittelse av narkotika, og politiet pågrep i den forbindelse 172 personer for brudd på narkotikalovgivningen. Foreningens leder skriver: «Det kom vel ikke som noen overraskelse at de ivrigste legaliseringstilhengerne kastet seg inn i debatten dagene etter at politiet presenterte sine tall og erfaringer.» 252 Det siktes eksplisitt til professor Paul Larsson, og også her refereres det til at NNPF får henvendelser både fra politiansatte og studenter som lurer på hva PHS egentlig mener

Ønsker Politihøgskolen å utdanne studenter som skal veiledes til å håndtere de lover som er vedtatt av Stortinget, eller ønsker skolen at fremtidens politi skal utføre yrket sitt ut ifra personlige meninger til enkelte ansatte ved utdanningsinstitusjonen?

Det vises videre til at målet med politiutdannelsen blant annet er å utdanne reflekterte og handlekraftige polititjenestemenn og kvinner, og det skrives at det skal kunne stilles spørsmål og være rom for diskusjon, men at «når en rekke politiutdannede ikke identifiserer seg med skolens budskap er det noe galt. For en viktig samfunnsinstitusjon som Politihøgskolen er dette en høyst farlig vei å gå inn på».253

De samme kritiske innvendinger mot holdningene til ansatte ved PHS fortsetter også i 2012, og en reportasje fra utdanningskonferansen i 2012 har overskriften «Vinglete og liberalt på Politihøgskolen». NNPFs leder kritiserer her lærere ved PHS som har liberale holdninger, og refereres slik

Det er ikke lenger bare professor Paul Larsson som ymter frampå om at hasj ikke trenger å være så galt. En lærer ved Politihøgskolen har informert at det har vært flere situasjoner knyttet til de praktiske øvelsene i politifagene på skolen. Øvelsen det er snakk om skal ha sitt utspring i en henvendelse til politiet, hvor det er knyttet en bekymring til en kvinne. Kvinnen skal være i LAR (legemiddelassistert rehabilitering), og få Metadon behandling, men man har ikke oppnådd kontakt med kvinnen på et par dager. Politipatruljen skal da foreta en vanlig velferdssjekk hos kvinnen. Da patruljen kommer inn i leiligheten finner de kvinnen i live, men i dårlig forfatning. Det ble også funnet en mindre mengde med hasj i leiligheten. Hva gjør patruljen? Under evalueringen går diskusjonen høyt. Skal politiet bry seg med et gram eller to med narkotika i forbindelse med en slik velferdssjekk, eller skal man overse det? Læreren har opplyst til studentene at det ikke er prioritert å ta fatt i narkotikaen som er funnet. Det anses som en for stor belastning å pågripe kvinnen og sikte henne for brudd på narkotikalovgivningen. Det er viktigere å ivareta hennes øvrige helse.254

«Til dette er riksadvokat Busch tydelig», oppsummerer referenten, og riksadvokaten siteres på at «Politihøgskolen må ha et felles og likeartet undervisningsopplegg om de sentrale spørsmål knyttet til politiets narkotikabekjempelse», og videre at «(f)orskningens, og forskernes, frihet skal selvsagt respekteres, men det er en feilvurdering om dette prinsipp gir seg utslag i ulik omtale og vekting av gjeldende håndhevelsesdirektiver med basis i den enkelte lærers oppfatning.» «Dette er klar tale fra Riksadvokaten», oppsummeres det i reportasjen, for: «Det skal ikke være slik at en lærer på Politihøgskolens personlige oppfatning vedrørende narkotikalovgivningen, skal danne basis for politihøgskolestudentes utøvelse av skjønn ved befatning av slike lovbrudd», og det vises til at det er nulltoleranse for brudd på narkotikalovgivningen i Norge, og at dette er fastsatt i lov. 255

Til utvalget formidlet professor Paul Larsson følgende om denne saken

Det har blitt undervist i forholdsmessighetsprinsippet i møte med rusbrukere. Der ble det brukt en case med en rusavhengig som først og fremst trengte å bli sett og hjulpet og hvor det ville være både uhensiktsmessig og uforholdsmessig å gå over i straffesporet. Det skapte gode refleksjoner med studentene. En lærer med NNPF bakgrunn prøvde å stoppe dette ved å gå til ledelsen og leserinnlegg i Motgift.256

Foreningens leder mellom oktober 2022-januar 2014, som Larsson refererer til, var også ansatt ved PHS mellom august 2010-august 2011. Medlemsbladet ber videre rektor ved PHS om å ta stilling til følgende

[…] Er det ansatte ved Politihøgskolen som gjennom praktiske øvelser ber studentene om å overse mindre mengder narkotika? Og i hvilken grad mener rektor ved Politihøgskolen at læreres personlige overbevisning vedrørende straffbare forhold, skal kunne fremkomme gjennom undervisningen på Politihøgskolen når denne overbevisningen er straffbar etter gjeldende lovgivning?

Til dette har daværende rektor Håkon Skulstad ved PHS følgende svar, som publiseres i samme nummer av medlemsbladet

Politihøgskolens absolutte holdning er at fagsansatte ikke har anledning til å oppfordre til lovbrudd. Vi er kjent med en episode for et år tilbake der en lærer skal ha uttalt seg uheldig. Dette ble tatt opp med vedkommende. Det er ukjent at lærere ved Politihøgskolen (utover dette tilfellet) skal ha oppfordret, eller anbefalt studenter om å ikke reagere i tråd med gjeldende regelverk, her vedrørende narkotikalovbrudd (...) På bakgrunn av denne henvendelsen vil dette nå bli minnet om i ulike møter med fagansatte.

Skulstad viser samtidig til at PHS er en høgskole som ikke kan, eller ønsker å pålegge faglig ansatte å inneha eller fremme bestemte oppfatninger om samfunnet rundt oss, inkludert når det gjelder narkotikapolitikk, men at «[d]et skal ikke være tvil om hvordan politiet skal reagere i narkotikasaker, uansett mengde.» 257 NNPF holder fram sitt engasjement når det gjelder narkotikaundervisningen ved PHS, og foreningens kritikk av ansatte med såkalt liberale holdninger. I 2013 rettes det igjen kritikk, også denne gang mot professor Larsson, og NNPFs generalsekretær skriver i en kronikk i medlemsbladet

Argumentene politiprofessoren benytter seg av, minner mer om salmesang fra et forsmådd og lett hallusinerende englekor, enn som et resultat av noe som måtte være seriøs forskning, Hymnen ‘La meg røyke min hasj i fred, amen’ kunne kanskje gått som passende bakgrunnsmusikk i innslaget! (...) Jeg er klar over at Paul Larssons syn langt fra deles av alle, verken på Forskningsavdelingen eller Politihøgskolen for øvrig. Jeg er klar over at det drives fri forskning, og at vedkommende sikkert snakker for seg selv. Det er også hans fulle rett, han må få mene hva han vil, for den faglige diskusjonen er håndterlig. Det mest problematiske i denne saken er at ingen fra Politi- høgskolens ledelse ser at det umiddelbart ligger et betydelig ansvar hos dem til å balansere bildet.258

Generalsekretæren kritiserer altså Larssons forskning, men substansen i kritikken synes først og fremst å være det faktum at ingen ved PHS har gjort en innsats for å «balansere bildet». Til utvalget beskriver Paul Larsson kritikken som er rettet mot ham som et eksempel på at «det synes som det har vært en strategi i NNPF å benytte uthenging og latterliggjøring av meningsmotstandere.» Og videre at «å henge ut meningsmotstandere i media og å betegne dem som useriøse eller verre var noe en måtte regne med.»259

Det ser altså ut til at NNPFs engasjement når det gjelder narkotikaundervisningen ved PHS ofte kommer til uttrykk som kritikk gjennom foreningens medlemsblad. Men kritikk, både når det gjelder de ansattes holdninger i narkotikapolitiske spørsmål og manglende balanse i formidlingen, finner vi også i NNPFs årsberetninger, for eksempel for 2013, der vi kan lese at NNPF gjennom året har vært «i dialog med Politihøgskolen i forhold til narkotikafaget og hvilken kunnskap som formidles til studentene», og det vises til at det har kommet bekymringer både fra studenter og ansatte ved PHS som omhandler liten vekting av narkotikafaget, hvilke holdninger som formidles og kvaliteten på undervisningen. Årsberetningen beskriver at «(d)et har også kommet reaksjoner på hvilke holdninger enkelte forskere ved Politihøgskolen har ytret i media knyttet til narkotikapolitikk», og at «(s)elv om forskningen er fri, mener NNPF at det er viktig at en institusjon som Politihøgskolen er balansert i hva som formidles.»260 I NNPFs årsberetning for 2016 refereres det til at det i medlemsbladet har vært «[…] flere artikler om hvilke utfordringer kontrolletatene har både med tanke på utdanningen ved PHS i faget, og nye psykoaktive stoffer som kommer på markedet».261

Slik det fremkommer over har NNPF altså øvet et aktivt påtrykk overfor PHS, for å fremme sitt syn på hva narkotikaundervisingen ved høgskolen skal innebære. Det narkotikapolitiske engasjementet overfor PHS har, i tillegg til å handle om innholdet i undervisningen, altså til tider vært knyttet til holdninger og meninger til enkelte ansatte ved høgskolen. Dersom den sentrale aktør for utdanning og opplæring av politiet lar seg påvirke, eller benytter seg av, private aktører i undervisningsøyemed, bør det skje på en måte som ivaretar de ulike hensyn som sikrer god faglig kvalitet. Det er derfor relevant å se på foreningens konkrete innflytelse ved PHS, og slik foreningen selv beskriver den i sine medlemsblader, har NNPF både ønsket og oppnådd innflytelse over undervisningen på narkotikafeltet. Noen konkrete tilfeller av innflytelse kan trekkes fram. I et nummer av medlemsbladet i 2016 finner vi en reportasje om «Siste kull med narkotika fordypningsfag ved PHS Stavern», skrevet av en politioverbetjent ved PHS Stavern. PHS Stavern opplyser i reportasjen om at de har fått god hjelp i undervisningen fra blant andre NNPF: «Forelesningene har blitt gjennomført med svært god hjelp fra bl.a. NNPF ved [NN], [NN] og [NN] [...] Jeg vil rette en stor takk til NNPF for hjelpen vi ved PHS Stavern har fått fra dere.»262 Slik det fremstår av sitatet har navngitte medlemmer i NNPF i dette tilfellet hatt en direkte rolle i undervisningen ved PHS Stavern, og det uttrykkes takknemlighet overfor foreningen fra PHS. Hva disse forelesningene innebar er ikke kjent for utvalget.

Utvalget er gjort kjent med at det i noen tilfeller har vært formidlet at det har vært obligatorisk oppmøte for politistudenter på fagdager i regi av NNPF, slik det også henvises til i kapittel 5. I møte med utvalget bemerket rektor Skarpenes ved PHS at Bacheloravdelingen ved PHS i Stavern har hatt fagdager i regi av NNPF, og at de [PHS] ser at dette har forekommet også ute i distriktene når studentene har vært i praksis. Da skolen ble klar over at det hadde vært obligatorisk fremmøte på NNPFs fagdager, ga de beskjed om at dette måtte opphøre. «Det å invitere en interesseorganisasjon til fagdager er ikke problematisk i seg selv, men da må det være valgfritt for studenter å delta», uttalte Skarpenes til utvalget. Et eksempel på en slik fagdag/temadag omtales også i en artikkel i Filter Nyheter på følgende måte, med en bekreftende uttalelse fra Skarpenes

Våren 2018 sto NNPF på programmet under Oslo politidistrikts praksis for andreårsstudentene ved Politihøgskolen. Den eksterne, ruspolitiske foreningen var ansvarlige for å holde både foredrag og fagdag om narkotika. – Politihøgskolen er tilbakeholdne med å anbefale bruk av interesseorganisasjoner til slike temadager, men det vesentlige må være det faglige innholdet og kvaliteten, skriver Nina Skarpenes, rektor ved Politihøgskolen, i en e-post til Filter Nyheter. Ifølge Oslo politidistrikt var det, så vidt de er bekjent, obligatorisk oppmøte på fagdagene om narkotika fram til 2018. Da var Politihøgskolen blitt oppmerksom på at det var ulik praksis rundt opplegget i politidistriktene. Derfor ga høyskolen beskjed om at fagdager der interesseorganisasjoner deltar – uten tilknytning til læringsutbytte eller emner – fra nå av skulle være frivillige og ikke obligatoriske.263

Utvalget mottok også innspill fra en ansatt ved PHS, som høsten 2018 ble varslet av studenter på B3 (tredje studieår) som hadde hatt praksisåret sitt i Oslo politidistrikt. Ifølge vedkommende hadde studentene reagert på at de i praksisåret måtte delta på en fagdag i regi av NNPF som en del av et obligatorisk «introduksjonsprogram»,264 og det vises til at studentene opplevde det som særlig problematisk at det var obligatorisk oppmøte på en fagdag i regi av en ruspolitisk interesseorganisasjon. Vedkommende beskriver også at fagdagen ikke var et eget undervisningsopplegg rettet mot politistudenter, men et arrangement som rettet seg mot NNPFs medlemmer. I programmet til dette arrangementet, som ble fremlagt for utvalget, fremgår det at studentene først hadde et heldags undervisningsopplegg med tema «narkotika» i regi av NNPF. Deretter måtte de delta på NNPFs «fagdag»:

Forstørr bilde

Figur 1

Introduksjonsprogrammet, som utdraget over er hentet fra, er en del av B2 (andre studieår) i regi av PHS, det vil si at PHS er ansvarlige for innholdet. Den ansatte ved PHS som gjorde utvalget oppmerksom på dette, henviser til at det at PHS velger å bruke en ruspolitisk aktør til å undervise B2-studenter, samt kreve at studenter deltar på en fagdag som ikke er rettet mot studenter, vitner om uklare grenser mellom Oslo politidistrikt og NNPF, men også mellom PHS og NNPF.

Slik det fremkommer over refererer NNPF altså ofte til PHS i sitt medlemsblad, og dette engasjement overfor PHS får etter hvert et tydeligere narkotikapolitisk innhold. Det rettes kritikk mot navngitte forskere og ansatte med «liberale holdninger» som oppfattes som foreningens meningsmotstandere. Foreningens engasjement overfor høgskolen knytter seg også særlig til «Tegn og symptomer», men dette omhandles konkret senere i kapittelet. Vi ser også noen eksempler på at PHS formidler obligatorisk oppmøte for studenter på NNPFs fagdager, og et eksempel på at høgskolen uttrykker takknemlighet for NNPFs bidrag til forelesninger. De neste avsnittene inneholder en redegjørelse av PHS sin beskrivelse av forholdet til NNPF.

6.2.3 Politihøgskolens beskrivelse av forholdet til NNPF

I møte med utvalget uttalte rektor ved PHS, Nina Skarpenes, at PHS per i dag ikke har noe forhold til NNPF. Skarpenes bemerker at «[d]e har sikkert ansatte som er medlemmer i foreningen», og viser til at «Jan Erik Bresil, som er innbeordret fagansvarlig for «Tegn og symptomer»-studiet er leder i NNPF.»265 Studiet heter i dag «Rusmidler og doping – kunnskap og praktisk arbeid». Tor Tanke Holm, som var assisterende rektor ved PHS da utvalget hadde møte med ham (og tidligere leder ved avdeling for Etter- og videreutdanning), uttalte i samme møte med utvalget at han ikke i løpet av sin tid på PHS, har opplevd at de har hatt kontakt, eller bindinger til NNPF, utover at han har registrert at de har hatt ansatte som har vært medlemmer. Tanke Holm understreker at «[…] det har ikke vært noe samarbeid eller avtaler med foreningen om å gjennomføre undervisning.»

En gjennomlesning av alle numre av medlemsbladet etterlater imidlertid også et inntrykk av at PHS har hatt nytte av NNPFs kompetanse når det kommer til narkotika. Et eksempel finnes i sitatet fra Valaker og Husbys tilsvar fra PHS til NNPF, slik det refereres til i 6.3.4. Der skriver de blant annet at «Politihøgskolen mener bestemt at Motgift med artikkelen ikke bidrar til positiv samhandling. Fagområdets utvikling avhenger av at alle bidrar på en positiv måte.» 266 Foreningens rolle som fageksperter ved PHS beskrives til utvalget av professor Paul Larsson slik

Ved Politihøgskolen var det nærmest en regel frem til nylig at NNPF skulle inviteres spesielt om man hadde et seminar som omhandlet polisiær virksomhet på narkotikafeltet. «Du må invitere NNPF» var omkvedet. Jeg opplevde dette som merkelig, slik var ikke praksis når andre tema ble drøftet – eksempelvis forebygging eller partnervold. Det virket som narkotika var noe særegent og at NNPFs rolle som eksperter var ubestridt. Man kan trygt si de hadde en form for doxa.267

Det trekkes av representanter for nåværende ledelse ved PHS et skille mellom uformelle og formelle dialoger og kontaktformer, og mellom høyere og lavere nivåer i organisasjonen. I møte med utvalget bemerker PHS at når det gjelder det som NNPF kaller «dialog med PHS», må det skilles mellom formelle og uformelle strukturer. På henvisning til at NNPF i sin årsberetning for 2014/2015 skriver at foreningens narkotikapolitiske utvalg har hatt møte med PHS, svarer rektor Skarpenes til utvalget at hun ikke har vært med på et sånt møte, og at det må ha vært på et lavere nivå. På spørsmål fra utvalget om det kan medføre utfordringer å skille mellom formelt og uformelt når sentrale personer i NNPF har hatt sentrale posisjoner på PHS, ettersom det gjennom sterke fagpersoner kan skje en innflytelse i det daglige, viser PHS til at det blant deres ansatte finnes sterke fagpersoner med ulike meninger. Skarpenes viste videre til at

I etterpåklokskapen kan det være slik at de ikke var bevisste nok til å snakke om roller på det tidspunktet, men det er organisasjonsfrihet og en PHS-ansatt kan være leder i en interesseorganisasjon, men da må man være tydelig på hvilken rolle man har når og hvor.268

Utfordringer knyttet til PHS' styringsform ble evaluert i en egen utredning i 2014, av et utvalg ledet av Per Sefland (POD, 2014). Utvalget viste i sin rapport til NOU 2013:9, den såkalte «Politianalysen» fra 2013, der det ble rettet kritikk mot PODs styring av politietaten. Denne kritikken handlet blant annet om at styringen av etaten fremsto som «fragmentert, hendelsesstyrt og kortsiktig», noe som fikk konsekvenser

Det er flere blant de som utvalget har pratet med som påpeker at den kapasiteten som direktoratet har lagt ned i etatsstyringen, har vært for lav. Direktoratet har ikke evnet å samordne de økonomiske forpliktelsene med de faglige behovene. Dette gjelder både innenfor styringen av den enkelte enhet og mellom enhetene. Som følge av dette får man eksempler på at mål for og krav til Politihøgskolen får store uforutsette faglige, økonomiske og administrative konsekvenser for andre underliggende enheter. Noe som igjen får betydning for deres måloppnåelse og resultater.269

Kompenserende tiltak kan oppfattes som en tjeneste som ytes i stedet for en annen tjeneste som ikke kan tilbys. Rapporten beskriver videre: «En slik konsekvens av manglende styring og uklare roller og uklar myndighet er at etaten iverksetter kompenserende tiltak for å dekke de behovene som etatslederen ikke evner å tilby», og Seflandutvalget trekker frem to eksempler på kompenserende tiltak på fagområder som ligger i kjernen av politiets virksomhet.270 Det ene er NNPF og det andre er Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum (PKF). Seflandutvalget beskrev dette som en «konsekvens av manglende styring og uklare roller og uklar myndighet». NNPFs rolle beskrives slik i rapporten

Forstørr bilde

Figur 2

Her settes NNPF, som «den ene og synlige aktøren» på nasjonalt nivå for bekjempelse av narkotikakriminalitet, i sammenheng med at narkotikabekjempelse er en «sentral og høyt prioritert oppgave i politiet». Rapporten kritiserer altså PODs manglende styring av blant annet PHS, og beskriver hvordan dette fikk faglige konsekvenser. NNPFs påtrykk og engasjement overfor PHS må sees i lys av slike konsekvenser, og det kan stilles spørsmål om ikke PHS burde benyttet de politiansatte faglige ressurspersonene som befant seg i foreningen direkte. Til Filter Nyheter uttaler Sefland i dag at han først i ettertid begynte å stusse over den manglende problematiseringen av NNPFs rolle i politiet, og han forklarer at formuleringen i rapporten var slik sett ikke en refleksjon av de problematiske sidene på tidspunktet den ble skrevet, «(m)en etter hvert har man blitt mer oppmerksomme på at det er noen slagsider som er problematiske», sier Sefland (Lytomt Norum, 2022 A).

Mellom 1992–2022 (altså hele NNPFs levetid) ser vi at politiutdanningen akademiseres. Under utvalgets fagseminar beskriver førsteamanuensis Birgitte Ellefsen ved PHS at dette først og fremst gjelder grunnutdanningen og masterutdanningen, der undervisningen går fra erfaringsbasert til forskningsbasert. Og videre at det etableres masterutdanning i 2006, samt fagfeltet politivitenskap. Det har altså skjedd en akademisering av PHS, men Ellefsen hevdet også at mange av politifagene, særlig de som tilbys på etterutdanningen, ble overlatt til innebordrede spesialister, slik som har vært tilfelle på narkotikafeltet. PHS' forhold til NNPF må også sees i en slik kontekst.

Et åpenbart skjæringspunkt mellom PHS og NNPF er et ønske om å formidle kunnskap om narkotika- og narkotikaforebygging. Det er imidlertid ikke klart om dette har bestått av uformelle dialoger på lavere organisatoriske nivåer, og i hvilken grad disse «dialogene» har ført til faktiske endringer ved PHS. Mens PHS uttrykker overfor utvalget at det har vært begrenset eller ingen samarbeid/kontakt/dialog, formidler NNPF, både gjennom sine medlemsblader og i annen dokumentasjon, at foreningen har spilt en viktig rolle overfor PHS når det kommer til narkotikafeltet. Seflandutvalgets benevning av NNPF som «kompenserende tiltak» er med på å underbygge dette.

Basert på det foregående synes det å være klart at NNPF på sin side, historisk sett, har vært opptatt av å ha et forhold til PHS, av å understreke dette forholdet, og av å aktivt engasjere seg i undervisningen ved skolen. Fra PHS sin side er oppfatningen at det har vært begrenset kontakt mellom skolen og NNPF. Det er imidlertid utfordrende å skaffe full oversikt over kontakt, samarbeid og dialoger mellom politiansatte i NNPF og PHS, siden historien strekker seg over flere tiår, og fordi det synes å være slik at disse ofte er av en mer uformell karakter.

6.3 Forholdet mellom Politihøgskolens og NNPFs formidling av «Tegn og symptomer»

I dette kapittelet stilles spørsmålet om hva som har vært og er forholdet mellom PHS og NNPF. I en beskrivelse av dette forholdet er aktørenes formidling av «Tegn og symptomer» sentralt. Konkret stiller vi følgende spørsmål: Hva er likhetene og forskjellene mellom de to «Tegn og symptomer»-kursene? Og hvilket samarbeid mellom PHS og NNPF har det vært om kurset på PHS?

Først gis en kort historisk fremstilling av historikken bak denne teknikken. Deretter vil utvalget se nærmere på det konkrete innholdet i de to tilbudene. Målet er ikke en kvalitativ vurdering av innholdet i disse, men fremstillingen fokuserer på de aspekter som er best egnet til å belyse forskjellene og likhetene mellom de to tilbudene. Spørsmålet er om det er tydelig at dette er to ulike kurs/tilbud, der kun det ene tilbys av og til politiet/politistudenter. Fordi dette er en historisk utvikling som strekker seg over ca. 30 år, har det vært nødvendig for utvalget å gå noe detaljert til verks for å kunne belyse dette spørsmålet.

6.3.1 Kort om historien bak «Tegn og symptomer» som arbeidsteknikk for politiet

«Tegn og symptomer» er en velkjent arbeidsteknikk i politiet, men det er usikkert hvor mye den brukes i det operative politiarbeidet. Det uttaler for eksempel politiadvokat ved Oslo politidistrikt, Kai Spurkland, som deltok på fagseminar for utvalget. I følge Ivar Husby, tidligere seksjonsleder/politiinspektør ved Etterforskningsseksjonen ved PHS, som forfattet et notat om historikken i 2021, har nesten alle tjenestemenn i Norge i dag gjennomført denne utdanningen, og levert evaluering av den (Husby 2021). Teknikken er ikke hjemlet i lov, med unntak av i Veitrafikklovens (1965) §22a, og bruk fordrer skjellig grunn til mistanke. Den praktiske gjennomføringen nødvendiggjør en viss grad av samarbeid fra den som undersøkes, for eksempel fordi det ikke kan brukes tvang for å måle størrelse på pupiller. Husby beskriver at metoden har fått oppmerksomhet og positiv omtale, også internasjonalt, spesielt innen trafikksikkerhetssamarbeidet i Europa (Tispol), og at på grunn av omtalen har PHS etter anmodning utdannet instruktører og delt læremateriell med blant annet Sverige, Danmark, Russland, Estland, Litauen, Latvia, Ungarn og Serbia (Husby 2021, s.1).271

Utviklingen av denne arbeidsteknikken som en metode for å kunne bekrefte eller avkrefte mistanke om ruspåvirkning startet, ifølge Ivar Husby, i 1993. Da tok Arne Sundvoll en utdannelse for politiet til bruk for å avdekke ruspåvirkning av personer i USA, og ble en såkalt Drug Recognition Expert (DRE) (Husby 2021, s. 2). Husby skriver at

Sundvolls nye kunnskap om avdekking av ruspåvirkning ble samme år først presentert for Politiavdelingen i Justisdepartementet, og senere også på en NNPF-konferanse i Kristiansand. I etterkant av foredraget for NNPF innledet Sundvoll et samarbeid med NNPF om utarbeidelse av et kurs om temaet Tegn og Symptom på ruspåvirkning.

Noe senere innledet Sundvoll også et samarbeid med PHS, med sikte på å få dette inn som et kurs der. Ifølge Ellefsen (2022, s. 58) iverksatte NNPF i 1996 en landsdekkende kampanje, der ansatte i offentlige og private virksomheter ble tilbudt kursing i tegn og symptomer på narkotikabruk. Selv om dette skjedde i regi av NNPF ble kampanjen ved flere anledninger omtalt i media som opplæringstiltak i regi av «politiet» og «politifolk».272 I 1997 presenterer NNPF arbeidsteknikken «Tegn og symptomer» på NNPFs utdanningskonferanse i Kristiansand, og i 1998 får studentene ifølge Ellefsen tilbud om opplæring i teknikken, da i samarbeid med NNPF.273 I 1999 blir læreboken i «Tegn og symptomer» (som fortsatt er felles pensum for PHS og kurset av NNPF) utgitt for første gang.274 Som en del av programmet for NNPFs utdanningskonferanse i 2000, kan vi lese at

I forbindelse med NNPFs 10. utdanningskonferanse har NNPF fått tillatelse fra Politihøgskolen til å gjennomføre kurset: Tegn og symptomer. Instruktørene som holder kurset er [PHS’] egne godkjente instruktører. […] Boken Tegn og Symptomer må anskaffes og leses i forkant av kurset.275

«Tegn og symptomer» blir deretter gjort til en obligatorisk del av grunnutdanningen ved PHS i 2002. Kurset besto da av en teoretisk del på 24 timer, med en avsluttende prøve som ble gjennomført i første studieår. I andre studieår skulle studentene praktisere arbeidsteknikken et bestemt antall ganger sammen med sin veileder. Dette kurset var, ifølge Husby, opprinnelig utarbeidet av NNPF ved Arne Sundvoll og Ole Vidar Øiseth i samarbeid med PHS. I 2004 innbeordres Øiseth til PHS for å ha ansvar for all undervisning i denne arbeidsteknikken, og PHS går i gang med å utdanne instruktører i «Tegn og symptomer» i alle politidistriktene. Basert på et ønske fra POD om å teste ut mer interaktivitet i undervisningen, ble det bestemt at «Tegn og symptomer» skulle revideres som et digitalt nettkurs. Første utgave av nettkurset var ferdig sommeren 2005, og besto av fire moduler, hhv. jus, narkotikakunnskap, praktisk kunnskap og praktiske øvelser (Husby 2021, s. 4). Nettkurset ble avholdt for studenter ved PHS, men også for andre

Siden 2005 har PHS holdt en rekke 3-dagers kurs for grupper av ansatte fra mange forskjellige etater, bl.a. regelmessig for Tollskolen og militærpolitiet og private selskaper. I tillegg ble det arrangert kurs med enkeltpåmeldinger, når det var ledige undervisningslokaler til dette. I studieåret 2011 – 2012 var det til sammen 500 deltakere på 3-dagerskursene, mens det ble gitt 219 lisenser for tilgang til det nettbaserte kurset (Husby 2021, s. 4).

I 2007 ble de første lokallagene i NNPF etablert, og i NNPFs årsberetning for 2008 står det at lokallag er opprettet i flere politidistrikter, som skal være pådrivere for å fremme NNPFs arbeid i lokalmiljøene. Det presiseres i en rekke årsberetninger at lokallagene oppfordres til å være aktive i å selge kurs, og kurssalg blir en viktig inntektskilde for foreningen. I NNPFs årsberetning for 2009 står det at foreningen i perioden denne dekker har avholdt 46 kurs med til sammen 2100 deltakere, og at disse har vært rettet mot offentlige instanser og bedrifter. I 2010 holdes det 34 kurs med 2000 deltakere, og i 2012 26 kurs. I årsberetningen for 2013 rapporteres det om 20 avholdte kurs, og i 2014 om 50 kurs. I 2014 skrives det også at det har blitt utarbeidet «et nytt, tidsriktig og meget bra undervisnings mal for «Tegn og symptom» kurs hvor blant annet temaet doping nå er innlemmet i undervisningen».276

I 2012 ble det nedsatt en arbeidsgruppe ved PHS som skulle arbeide med å utvikle nettkurset til et kompetansegivende studium på høgskolenivå. I 2013 utvikler PHS et kurs i «Tegn og symptomer» som gir 5 studiepoeng, i 2015 var ikke kurset lengre obligatorisk, og man gikk over til at studentene kunne gjøre dette på fritiden sin, via et nettbasert studium, fordi kurset ble for stort.277 Husby skriver at revideringen av studiet startet på nyåret 2021, og ble gjort av en arbeidsgruppe med deltakere fra EVU, Bachelor- og Forskningsavdelingen ved PHS, Oslo Universitetssykehus, Avdeling for rettsmedisin, Kripos, UP og Oslo politidistrikt. I tillegg deltok digital enhet ved PHS i prosessen. Arbeidet ble ledet av nytilsatt fagansvarlig for utdanningen, politioverbetjent Jan Erik Bresil, som også er leder i NNPF. Denne revideringen innebar at det skulle utarbeides en ny studieplan, og et forslag til ny studieplan ble fremmet for Utdanningsutvalget i juni 2021

Forslaget innebar bl.a. at studieplan skulle ha en bredere innretning mot ordensoppdrag, straffesaker og forvaltningsarbeid, med gjenkjennbart språk og fokus fra Bachelorutdanningen. Den nye studieplanen, samt revidering av pensumlitteraturen, førte til et forslag om å utvide studiet til 7,5 studiepoeng. I forhold til den tidligere studieplanen ble målgruppen innskrenket til å gjelde studenter ved PHS´ bachelorutdanning, samt ansatte i politi- og lensmannsetaten. Det er et mål på sikt å utarbeide en egen studieplan for søkere utenfor politiet (Husby 2021, s. 6).

I dag er det høgskolestyret som godkjenner studieplaner, gjennom et utdanningsutvalg med ekstern representasjon, som skal sikre at det ikke er fagansvarlig alene som utvikler studiet. Utvalget har gjort seg kjent med studieplanene fra henholdsvis 2013 (godkjent av høgskolestyret) og 2021 (godkjent av Utdanningsutvalget), og bemerker at studieplan av 2021 synes å være noe utbygget i forhold til planen fra 2013, blant annet inkluderer definert læringsutbytte det å kunne vurdere etiske dilemmaer knyttet til bruk av «Tegn og symptomer», herunder belastning ved inngripen, bruk av tvangsmidler og hva mistanke om rusbruk kan innebære for en person. Det bemerkes også at studieplanen fra 2021 beskriver formålet med studiet i en videre kontekst, der den forrige versjonen hovedsakelig fokuserte på selve arbeidsteknikken.

Salget av NNPFs kurs vedvarer parallelt med denne utviklingen, også i 2021, som er den nyeste årsberetning utvalget har hatt tilgang til. Den nyeste studieplanen for det som nå betegnes som «Rusmidler og doping- kunnskap og praktisk arbeid i politiet» (der «Tegn og symptomer» inngår) ble godkjent i utdanningsutvalget 23. juni 2022. En egen studieplan for søkere utenfor politiet er utarbeidet, og «Rusmidler og doping- kunnskap og praktisk arbeid» ble godkjent av utdanningsutvalget 23. juni 2022.278 PHS uttalte til utvalget i mai 2022 at det hadde vært i kontakt med NNPF om betegnelsen på foreningens kurs, og at det hadde formidlet et ønske om at foreningen skulle endre betegnelsen på sitt kurs. Det ønsket ikke foreningen, og NNPF har, ifølge PHS, ikke oppgitt noen grunn for dette. Studiet ved PHS, som nå gir 7,5 studiepoeng har PHS det faglige ansvaret for, og dette har altså vært gjennom en revidering og fått ny betegnelse for å motvirke at etterutdanningene ved PHS forveksles med kurs i regi av NNPF.

Det kan også nevnes at arbeidsteknikken «Tegn og symptomer» er omdiskutert, og ifølge Helge Waal, professor emeritus, Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) og Universitetet i Oslo, gir pensumboken i «Tegn og symptomer»

[…] en nokså overdreven forestilling om hva man kan si og ikke si om ruspåvirkning. Ved liten og moderat påvirkning vil det ofte være vanskelig å identifisere dette. Det er lettere ved sterk påvirkning. Dette er en utfordring behandlerne har i behandlingssituasjoner – å vurdere om en person har tatt noe eller ikke, det er vanligvis ikke mulig å si uten å ta en blodprøve eller spyttanalyse e.l.279

Rune Solberg Swahn, politiinspektør og driftsenhetsleder ved Oslo politidistrikt, opplyste til utvalget at politiet opplever at samfunnet har forventinger knyttet til narkotikaforebygging, og at det for eksempel er etterspørsel etter å opplyse om hva som er tegn og symptomer på narkotikabruk, men også hvordan de ulike stoffene ser ut, hvilke betegnelser som brukes, osv.280 Andre deltakere på utvalgets fagseminarer og innspillsmøter har uttrykt seg angående denne metoden, og måten den formidles på. For eksempel uttalte førsteamanuensis ved PHS, Birgitte Ellefsen, at selv om det ikke er noe uriktig som står i pensumboken, presenterer denne kun forskning som understøtter det budskapet som formidles der, og hun peker på at det ikke opplyses om at det uenigheter i forskningen knyttet til dette feltet. Ellefsen viste også til at når du skal lære bort operativt arbeid i tråd med formålet om å ha en kritisk rolle, så må metoden settes inn i kontekst, og hun mener at en slik kontekst har manglet i formidlingen av faget ved PHS.281 Professor ved PHS, Paul Larsson, uttrykte også en skepsis i møte med utvalget, knyttet til både kvaliteten på faget og plassen det har hatt ved PHS. Larsson henviste også til at også Åsmund Birkeland og Pål Frogner (begge lektorer ved PHS) har uttrykt en slik skepsis.282 Også Hans Fredrik Marthinussen, professor ved Universitetet i Bergen (UiB) refererte til at det er vanskelig å redegjøre for forskjellen mellom kursene i «Tegn og symptomer» fra NNPF og PHS, med henvisning til deres felles pensum forfattet av NNPF. Marthinussen betegnet metoden som uvitenskapelig, basert på sin egen kunnskap og oppfatning, og viser til manglende kildehenvisninger og redegjørelser for hvor kunnskapen kommer fra som gjør det vanskelig å etterprøve standpunktene.283

Som denne historiske gjennomgangen viser har både PHS og NNPF hatt en rolle i utviklingen av «Tegn og symptomer» i Norge. Dette gjør at det er krevende å skille PHS og NNPFs kurs fra hverandre. Etter denne fremstillingen av «Tegn og symptomer», herunder henholdsvis NNPF og PHS sin rolle i denne utviklingen, vil det i følgende gis en konkret beskrivelse av det nåværende innholdet i disse to tilbudene.

6.3.2 Beskrivelse av NNPFs nåværende kursvirksomhet i «Tegn og symptomer»

Kursene i «Tegn og symptomer» en viktig inntektskilde for NNPF, og en viktig forutsetning for foreningens utdanningskonferanser, slik det for eksempel beskrives i NNPFs årsberetning for 2020: «Inntektene fra foreningens kursvirksomhet går til å arrangere utdanningskonferansen og uten subsidier for hver enkelt deltaker ville utgiftene vært vesentlig høyere.»284 Ifølge foreningen selv, er det viktig å skille mellom kursvirksomheten (der det igjen skilles mellom «Bry Deg»-kurs og kurs i narkotikakunnskap/«Tegn og symptomer»),285 og foreningens øvrige aktiviteter. Foreningen understreker også at sistnevnte ikke er rettet mot politiet, men mot private aktører, og at det økonomiske grunnlaget som salget av disse kursene sørger for, er helt sentralt for at flest mulig skal kunne delta på de årlige utdanningskonferansene.

Kursvirksomheten er adskilt fra det vi driver med ellers, vi har egne instruktører, kursene er rettet utad mot f.eks. barnevern, oljebransjen, sikkerhetsbransjen. [NN] har ansvar for dette. Hans drivkraft er at alt går tilbake til utdanningskonferansen, vi er ideelle, jo mer han klarer å selge av kurs, jo lavere blir deltakeravgiften på utdanningskonferansen. Det er mange som misforstår forskjellen, Bry deg er gratis, når foreldre henvender seg til oss så er utgangspunktet at man holder det frivillig og gratis, mens kursene i narkotikakunnskap er noe vi selger til næringsliv eller f.eks. barnevern, men det er ikke rettet mot politiet.286

Foreningens kurs i narkotikakunnskap, også kalt «Tegn og symptomer», skjer på bakgrunn av at mange av foreningens medlemmer bruker mye av sin fritid på å reise på konferanser og kurs for å lære seg om rus. Det brukes godkjente instruktører til disse oppdragene. Ifølge foreningen innebærer dette at foreningens medlemmer gjennom 30 år har «opparbeidet mye kunnskap om rus som vi selger gjennom kurs om narkotikakunnskap.»287 Denne kunnskapen kan medlemmene ha opparbeidet seg gjennom deres yrkeshverdag i politiet. Overfor utvalget henviste foreningen samtidig til at det for å skade foreningen har blitt hevdet at foreningen selger kurs i «Tegn og symptomer»/narkotikakunnskap til politiet, men at disse kursene selges til det private næringsliv og noen andre offentlig instanser som for eksempel barnevernstjenester og andre som ønsker faglig påfyll.288

I tillegg til at de økonomiske premisser og konsekvenser er ulike, presiserer foreningen også at «Bry Deg»-kursene, og kursene i narkotikakunnskap/«Tegn og symptomer» har ulikt kunnskapsgrunnlag. Utvalget vil i det følgende gi en redegjørelse av innholdet i «Tegn og symptomer», som ifølge NNPFs nettsider tilbys som enten et to-dagers kurs eller et tre-dagers kurs. På foreningens hjemmesider beskrives kursene som en innføring i et «verktøy hvor man gjennom standardiserte lesninger med høy pålitelighet kan se om en person er påvirket av rusmidler der og da.»289 Målgruppen for et to-dagers kurs (på nettsiden omtalt som «Indikasjoner på narkotikabruk») er personalledere, HMS/HR, verneombud, tillitsvalgte og andre ressurspersoner som har behov for kunnskap om indikasjoner på rusmisbruk. Kurset inkluderer følgende tematikk

• «Narkotikasituasjonen – trender og utviklingstrekk
• Norsk Narkotikapolitikk
• Hva skjer i legaliseringsdebatten
• Hva påvirker personers beslutningsprosess i forbindelse med rus
• Dopingkunnskap
• Hvordan møte dagens situasjon
• Fysiologi og rus
• Hvordan avdekke rusmisbruk – seks objektive indikasjonsøvelser
• Inntaksmåter, virketid og sporbarhet for ulike stoffer
• Stoffkunnskap – syv stoffgrupper som gir særegne tegn og symptomer
• Hvordan brukes narkotika – hvilke indikasjoner og brukerutstyr må jeg kjenne til
• Effekter ved kombinasjon av ulike stoffer
• Praktiske øvelser for avdekking av ruspåvirkning»

Målgruppen for et tre-dagers kurs (på nettsiden omtalt som «Tegn og symptomer på rusbruk») er personer som arbeider i første linje med avdekking av ruspåvirkning, samt personalledere, HMS/HR, verneombud, tillitsvalgte og andre ressurspersoner som har behov for kunnskap om indikasjoner på rusmisbruk. Kurset gir en meget grundig innføring i hvordan avdekke rusmisbruk, ifølge NNPF, og inneholder følgende tematikk

• «Narkotikasituasjonen – trender og utviklingstrekk
• Norsk Narkotikapolitikk
• Hva påvirker personers beslutningsprosess i forbindelse med rus
• Dopingkunnskap
• Hvordan møte dagens situasjon
• Fysiologi og rus
• Hvordan avdekke rusmisbruk -seks objektive indikasjonsøvelser
• Inntaksmåter, virketid og sporbarhet for ulike stoffer
• Stoffkunnskap – syv stoffgrupper som gir særegne tegn og symptomer
• Hvordan brukes narkotika – hvilke indikasjoner og brukerutstyr må jeg kjenne til
• Effekter ved kombinasjon av ulike stoffer
• Praktiske øvelser for avdekking av ruspåvirkning
• Avsluttende prøve»

Det presiseres også på foreningens nettside at forskjellen på disse to kursene, er at man på to-dagers kurset kun gjøres kjent med metoden “Tegn og symptomer” som kan brukes for å avsløre om en person er ruset der og da, mens man på tre-dagers kurset går enda grundigere igjennom og øver på denne metoden. Kursmateriell som inkluderes i både to- og tre-dagers kurset er «Illustrert informasjonsmateriale om narkotika, alkohol og doping» utgitt av NNPF i 2016 (Øiseth, Kjeldsen og Sundvoll, 2016), samt boken «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk» utgitt på Vett og Viten i 2014 (Øiseth et al., 2014).

NNPF understreker at kursene i «Tegn og symptomer» ikke er rettet mot politiet, men mot private aktører. Kursene gjennomføres av godkjente instruktører som lønnes av foreningen, og inntektene som kurssalget genererer er viktig for å holde deltakeravgiften på NNPFs utdanningskonferanser nede.

6.3.3 Beskrivelse av PHS' nåværende studietilbud som innbefatter «Tegn og symptomer»

Etter revisjonen som startet i 2021, heter i dag studietilbudet ved PHS «Rusmidler og doping- kunnskap og praktisk arbeid i politiet», og i emnebeskrivelsen står det blant annet at «Sentralt i utdanningen er tegn og symptomundersøkelsen som kan bidra til å avdekke ruspåvirkning.» Utdanningen er organisert som et nettbasert deltidsstudium, og omfanget på utdanningen er anslått til ca. 210 timer. Politioverbetjent (og leder i NNPF) Jan Erik Bresil er fagansvarlig for dette emnet. Studiet ved PHS finnes nå i to varianter, der den ene er rettet mot eksterne/sivile søkere, eksempelvis helsevesenet, ambulanse, ansatte i forsvaret og førstelinjekontakter. Studiet er nå organisert som et nettbasert deltidsstudium, og skal som hovedregel gjennomføres i løpet av 3 måneder. Omfanget på utdanningen er anslått til ca. 140 timer. Formålet med dette kurset er

[…] å bidra til bedre kunnskap om dopingmidler og rusgivende stoffers egenskaper og hvordan disse påvirker personers atferd og reaksjoner. På denne måten vil studentene kunne vurdere egnede tiltak i saker hvor doping- og rusbruk er relevant. Studiet kan gjennom en kunnskapsbasert tilnærming bidra til bedre dialog og praksis i slike saker.290

Ved PHS er formålet for studiet rettet mot ansatte i politiet og studenter ved PHS' bachelorutdanning

[…] å bidra til bedre kunnskap om dopingmidler og rusgivende stoffers egenskaper, og hvordan disse påvirker personers atferd og reaksjoner. På denne måten vil politiet på en bedre måte kunne vurdere egnede tiltak i saker hvor doping- og rusbruk er relevant. Studiet kan gjennom en kunnskapsbasert tilnærming bidra til bedre kvalitet på politiets dialog og praksis i slike saker.291

Gjennom dette studiet får du, ifølge PHS, «grunnleggende kunnskap om rusmidler og doping med utgangspunkt i politiets arbeid», og det vises til at «Tegn og symptom»-undersøkelsen, som kan bidra til å avdekke ruspåvirkning, er sentral for studiet. Felles for disse to variantene av studiet ved PHS, som begge ledes av fagansvarlig Bresil, er for eksempel at begge innebefatter opplæring i «Tegn og symptomer». Videre, at pensumlistene ikke inneholder annen faglitteratur enn «Illustrert informasjonsmateriale om narkotika, alkohol og doping» (2016) og fagboken «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk» (2014), altså de samme to publikasjonene som NNPFs kurs består av. For de to variantene av studiet ved PHS utgjøres resten av pensumlistene av lover, forskrifter, statistikk, rundskriv fra riksadvokaten etc.

PHS tilbyr altså et kurs til eksterne der «Tegn og symptomer» inngår, der fagansvarlig også er leder av NNPF. Pensumlisten inneholder de samme to bidragene som NNPFs kurs benytter.

6.3.4 NNPFs engasjement knyttet til «Tegn og symptomer»-kurset på PHS

Ovenfor ble det redegjort for NNPFs generelle engasjement når det gjelder PHS. NNPF framstår imidlertid som spesielt aktive overfor PHS når det gjelder emnet «Tegn og symptomer». Slik det fremgår over, etterlyser leder av NNPF allerede i 2003 et sterkere engasjement fra seksjonen for etatsledelse i POD, som oppfordres til å ta ansvar og vise handling når det gjelder narkotikaundervisningen ved PHS, siden PHS «selv ikke klarer å utvikle faget.»292 NNPFs påtrykk overfor POD kommer også til uttrykk i 2015, da det opplyses i medlemsbladet at «Tegn og symptomer» er fjernet fra grunnutdanningen ved PHS, og det betegnes som rystende at PHS tar vekk «noe som har vist seg å fungere så fantastisk bra.» Det vises til at «(v)ed å bruke T&S kan man finne ut om en person muligens har brukt narkotika.» 293 Geir Valaker, daværende leder for bacheloravdelingen ved PHS, har et langt svar i samme nummer av medlemsbladet, og opplyser bl.a. om at studiet ble så omfattende at det ikke lenger var mulig å inkludere innholdet i bachelorutdanningen.294 Saken følges opp i neste nummer med artikkelen «Ingen legger press på PHS», der det vises til at mange instanser mener PHS bør ta inn «Tegn og symptomer» i grunnutdanningen, men at ingen tar tak i det:

POD har ikke svart på henvendelser og Samferdselsdepartementet henviser til Justis. [...] Politidirektoratet har blitt kontaktet flere ganger, og har uttalt at de vil se på saken og sende svar på tilsendte spørsmål. Foreløpig har ikke Motgift fått noen svar fra POD.295

Engasjementet vedrørende utdanningen på PHS fortsetter også i neste nummer av medlemsbladet, der NNPFs leder blant annet gjentar at NNPF over tid har hatt en dialog med PHS rundt endringene i «Tegn og symptomer»-undervisningen, og at foreningen har fått en begrunnelse for «Tegn og symptomer» nå bare tilbys som valgfag. Det er uklart hva denne dialogen over tid har bestått av. Foreningens leder skriver at foreningen fortsatt mener kurset burde vært obligatorisk, men at det samtidig er viktig at faget har tilstrekkelig plass i undervisningen, og anerkjenner at dette var en medvirkende årsak til at faget nå er valgfag. Det understrekes også at NNPF selvfølgelig vil fremsnakke faget, og «på den måten bidra til at flest mulig studenter gjennomfører. Vi ønsker å være en god samarbeidspartner for PHS og stiller gjerne opp for ytterligere å styrke opplæringen av politistudentene!» 296 Avdelingsleder Valaker og seksjonsleder Ivar Husby ved PHS svarer på dette i samme nummer, og skriver blant annet at

Motgift har i siste nummer en artikkel under overskriften ‘Ingen legger press på PHS’. Politihøgskolen ser med undring på artikkelens form og innhold [...] Politihøgskolen mener bestemt at Motgift med artikkelen ikke bidrar til positiv samhandling. Fagområdets utvikling avhenger av at alle bidrar på en positiv måte.297

Her bemerkes det tydelig at foreningens kritikk av PHS ikke er konstruktiv for samhandlingen mellom foreningen og PHS, og det refereres til at fagutviklingen på området avhenger av slik positiv samhandling. Utvalget har også mottatt informasjon om at POD innkalte Valaker til møte 27. november 2015. Innkallingen ble sendt i en e-post. Her gir POD uttrykk for bekymring rundt det at «Tegn og symptomer» ikke er en fast del av grunnutdanningen ved PHS, og kaller inn til et møte for å se på behov, muligheter og begrensninger rundt organiseringen av dette studietilbudet ved PHS. Brevet fra POD er signert av en politiinspektør, med seksjonssjefen i kopi. Begge disse var på daværende tidspunkt medlemmer i NNPF.298

NNPF har engasjert seg både i hvilken plass «Tegn og symptomer» har, eller burde hatt, ved PHS, og i innholdet av kurset. Dette kommer særlig til uttrykk i foreningens medlemsblader. NNPF har også arbeidet for å rette PODs oppmerksomhet mot utdanningen på narkotikafeltet ved PHS.

6.3.5 Forholdet mellom NNPFs kurs og PHS' studietilbud

Basert på beskrivelsene i det foregående, stiller utvalget spørsmål om hva som er forholdet mellom NNPFs kurs og studietilbudet ved PHS. I tillegg til at kurset tilbys til private aktører av NNPF har «Tegn og symptomer» også vært del av et utdanningstilbud ved PHS.

Både PHS og NNPF avviser overfor utvalget at foreningens kurs og studietilbudet ved høgskolen har noe med hverandre gjøre. At det likevel kan påpekes flere likhetstrekk mellom de to tilbudene forklares av Husby (2021), som skriver at kunnskapen som ligger til grunn for «Tegn og symptomer» tilfalt NNPF før PHS. Og videre, at det var først i etterkant av foredraget Sundvoll holdt for NNPF at denne ble introdusert for PHS. NNPF understreker overfor utvalget at kunnskapsgrunnlaget stammer fra USA, og at kursene som tilbys av foreningen er noe annet enn utdanningen PHS tilbyr: «Arne Sundvoll var i USA på 90-tallet og fikk denne kunnskapen, senere ble det også delt med PHS. Kursene våre og PHS sine utdanninger er to adskilte ting selv om man benytter noe felles pensum som ikke eies av noen parter.»299 I innspillsmøte med utvalget fastslo også representanter fra PHS at det var snakk om to ulike kurs som ble tilbudt av henholdsvis NNPF og PHS, men tross ulikheter er det slik at «Tegn og symptomer» som arbeidsteknikk i dag formidles av begge parter. På spørsmål fra utvalget om hvem som kurser politiet i «Tegn og symptomer» svarte Bresil, som leder i NNPF, at det er PHS som har dette ansvaret, og han beskrev ulikhetene slik

NNPF har klasseromsundervisning med egne PP-presentasjoner, PHS har et eget nettstudie rettet mot politiet. Foreningens kurs holdes av en instruktør, mens nettstudiet til politiet er en samling med videoer av fagfolk, for eksempel leger og ingeniører fra Kripos. Det er to helt forskjellige kurs/studier, det er forskjellige deltakere, målgruppen er helt forskjellig.300

Bresil henviser også til at andre politifolk som har vært medlem av NNPF også har undervist i «Tegn og symptomer» ved PHS, men understreker at foreningen ikke har noe med dette studiet å gjøre. I forbindelse med NNPFs redegjørelse om «Tegn og symptomer» til utvalget, henviser foreningen også til at undersøkelsen er nedfelt i veitrafikkloven, og at undersøkelsen i seg selv «er sjeldent veldig aktuell i forbindelse med våre kurs i narkotikakunnskap»301

Vi holder ikke undervisning for politiet, vårt kunnskapsgrunnlag er basert på litteraturen som ligger til grunn, fra for eksempel www.faktaomrus.no fra rettsmedisinsk avdeling ved OUS. Selve T&S undersøkelsen er nedfelt i vegtrafikkloven som brukes av politiet i trafikken. Undersøkelsen i seg selv er sjeldent veldig aktuelt i forbindelse med våre kurs i narkotikakunnskap. Det er sjeldent privatpersoner har hjemmel til å bruke de samme verktøyene som politiet bruker.302

Utvalget finner ingen eksempler på at foreningen har solgt kurs i «Tegn og symptomer» til politiet.

På bakgrunn av organisasjonsfriheten kan en PHS-ansatt være leder i en interesseorganisasjon, men dette forutsetter at en er tydelig på hvilken rolle man har hvor. Til utvalget orienterte PHS om at Bresil ble rekruttert til PHS i forbindelse med en innbeordring, og at skolens «Tegn og symptomer»-studium er en heldigital ordning, der fagansvarlig ikke møter studentene. PHS understreket også at det er ikke noe politisk budskap i studiet, og at det ikke er rom for slik innflytelse fra fagansvarlig. Det ble også vist til at PHS har en avtale med Universitetet i Oslo, med flere ansatte på førstestillingsnivå som er med på å forsterke innholdet i studiet.

Utvalget er av den oppfatning at det er likhetstrekk mellom studiet ved PHS, og kursene som tilbys av NNPF. For eksempel legger både NNPF og PHS «Illustrert informasjonsmateriale om narkotika, alkohol og doping» (2016) og fagboken «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk» (2014) til grunn i sin formidling av «Tegn og symptomer»: NNPF gjennom sine to- og tre-dagers kurs i «Tegn og symptomer» og PHS gjennom å ha begge disse på pensumlisten i studiet som nå kalles «Rusmidler og doping- kunnskap og praktisk arbeid», og som ledes av lederen av NNPF. I nettbutikken til foreningen selges fagboken med følgende beskrivelse

Denne fagboken fra Vett & Viten brukes i 16 timers kurset «Indikasjoner på narkotikabruk» og 24 timers kurset «Tegn og symptomer på rusbruk» som begge avholdes av Norsk Narkotikapolitiforening. Boken er også en del av pensum på Politihøgskolens studie «Tegn og symptomer på misbruk av narkotika og andre rusmidler» (5 stp – 140 timer).303

Bresil uttaler at målgruppen for kurset til NNPF og studiene ved PHS er «helt forskjellige». Både NNPF og PHS tilbyr imidlertid kurs i «Tegn og symptomer» rettet mot sivile aktører utenfor politiet. Der studiene ved PHS er nettbaserte, er NNPFs kurs så langt utvalget er kjent med fysiske, selv om utvalget finner eksempler på at også NNPFs kurs inneholder nettbaserte elementer.

En annen forbindelse mellom de to tilbudene finnes i eksempler på at representanter fra NNPF bruker referansen til PHS tilsynelatende som et slags kvalitetsstempel på kursene foreningen tilbyr. I tillegg til at pensum selges på foreningens nettside med referanse til PHS, viser Ellefsen (2022, s. 64) for eksempel til at et NNPF-medlem våren 2019 kurset ansatte i utelivsbransjen i Arendal. NNPF-medlemmet forklarte til journalisten at deltakerne på kurset «fulgte samme pensum som studentene på Politihøgskolen har om narkotika.»304 Senere samme år, i en reportasje i Agderposten, i forbindelse med at nesten 90 personer hadde deltatt på et to-dagers kurs i blant annet «Tegn og symptomer» i regi av NNPF, ble daværende sjef for forebyggende enhet i Arendal intervjuet, og uttalte til avisen at deltakerne fra utelivsbransjen, kommunen, taxibransjen, hoteller, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp «fulgte samme pensum som studentene på Politihøgskolen har om narkotika» (Ellefsen 2022, s. 52).

Foreningens referanse til PHS finnes også i annen dokumentasjon. I en søknad fra NNPF til Helsedirektoratet om videreføring av støtte til det såkalte Dopingprosjektet i 2015 skrives det for eksempel at «Undervisningsmateriell er evaluert av forskningsavdelingen ved Politihøgskolen og godkjent for undervisningsbruk i politiet.» I en søknad til Helsedirektoratet i 2020, der formålet er å etablerere nettsiden «www.narkotika.no», skriver NNPF blant annet at «NNPF er ansvarlig utgiver av faktaboken «Illustrert» som bl.a. er på Politihøgskolens pensumliste over faglitteratur».305 I programmet til NNPFs utdanningskonferanse i 2000 (sendt som vedlegg til en invitasjon fra NNPF til Justisdepartementet ved justisministeren) står at det NNPF har «tillatelse fra PHS» til å holde kurs i «Tegn og symptomer», og at deltakerne må kjøpe boken «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk» (som selges i NNPFs egen nettbutikk) fra NNPF på forhånd.306 I NNPFs årsberetning for 2007 fremkommer det, som også nevnt ovenfor, for eksempel at foreningen har solgt kurs i «Tegn og symptomer» for nesten kr. 900 000 til over 1500 personer. Foreningen beskriver i den forbindelse at de har hatt ekstern opplæring med nye og gamle instruktører som skulle godkjennes av NNPF. De skriver videre at «etter dette kurset fikk alle disse 12 tilgang til Politihøgskolens videreopplæring på nett», en formulering egnet til å gi inntrykk at NNPF formidler (videre)utdanning av politifolk.307

Arbeidsteknikken «Tegn og symptomer» er sentral i en redegjørelse av forholdet mellom NNPF og PHS, for eksempel på bakgrunn av at det har blitt påpekt likheter mellom de to kursene, og den potensielle forvekslingsfare som ligger i dette. Både PHS og NNPF avviser at kursene har noe med hverandre å gjøre, men utvalget oppfatter likevel at det er noen likheter. Det er også eksempler på at NNPF refererer til PHS i markedsføringen av sine egne produkter og tjenester, herunder kurs i «Tegn og symptomer». Videre i dette kapitlet vil utvalget redegjøre nærmere for noen hovedobservasjoner, og vurdere disse i lys av spørsmålene som ble stilt innledningsvis.

6.4 Noen hovedobservasjoner

6.4.1 Et vedvarende engasjement i tråd med foreningens ruspolitiske syn

NNPF som forening har rett til å engasjere seg både faglig og politisk i saker som angår narkotikapolitikk. Foreningens aktive og vedvarende påtrykk overfor PHS, helt fra foreningens oppstart, er uttrykk for det man kan forvente av en forening med bestemte ruspolitiske meninger. Gjennom foreningens beskrivelser på lederplass i medlemsbladene er det klart at NNPF ser på seg selv som en naturlig og åpenbar samarbeidspartner for PHS, og foreningen uttrykker misnøye når det ikke tas med på råd, eller får gjennomslag for sine ønsker. Inntrykket er at NNPF sitter på kunnskap som er av verdi for PHS, og at denne anerkjennes av PHS ved flere anledninger. Foreningens engasjement overfor PHS kan forstås på bakgrunn av foreningens vedtatte mål om å «å styrke innsatsen mot narkotika ved å fremme utdannelse, forebyggende arbeid og forskning». Slik redegjørelsen i det foregående viser, har NNPF søkt å påvirke innholdet i undervisningen på narkotikafeltet ved PHS i tråd med foreningens ruspolitiske syn. Dette illustreres for eksempel av det gjennomgående engasjementet, og dertil hørende kritikk, av det til tider (og etter foreningens inntrykk) mangelfulle eller kritikkverdige undervisningstilbudet når det kommer til narkotika. Engasjementet har imidlertid også kommet til uttrykk gjennom foreningens tidvise krasse kritikk mot holdningene til enkeltansatte ved PHS, og skolens manglende ansvarstaking for å korrigere eller balansere disse.

6.4.2 Uformelle dialoger og samarbeid

PHS uttaler at de ikke har noen formelle samarbeid med NNPF, men gjennom ulike beskrivelser fra NNPF finner utvalget likevel indikasjoner på at kontakt og samarbeid har funnet sted. Denne har sannsynligvis vært av en mer uformell karakter enn hva det kan fremstå som gjennom NNPFs egne beskrivelser. NNPF beskriver flere slike samarbeid og kontakt med PHS i sine årsberetninger, men PHS betegner disse som uformelle og på lavere nivåer, gjerne knyttet til enkeltansatte. Det fremgikk heller ikke under møtet mellom PHS og utvalget at NNPF har hatt en slik innflytelse som foreningen selv hevder. Når det gjelder de politiansatte medlemmene i NNPF som har engasjert seg for å påvirke undervisningen på narkotikafeltet ved PHS, forstås dette av utvalget som en naturlig del av alminnelig foreningsarbeid. NNPFs forhold, og ønskede forhold, til PHS er slik en kan forvente av en forening med et klart ruspolitisk syn.

6.4.3 NNPFs referanse til PHS i foreningsarbeidet

NNPF refererer til PHS i markedsføringen av egne produkter og kurs. Ellefsen (2022, s. 63 og 68) hevder, basert på sin gjennomgang av medieoppslag knyttet til NNPF, at det er sannsynlig at flere aktører som har gått til innkjøp av NNPFs kurs og informasjonsmateriell i «Tegn og symptomer», har oppfattet det som kvalitetssikret av politiet og/eller PHS. Dette kan skyldes at de samme personene som har utviklet NNPFs kurs og lærebøker i «Tegn og symptomer» har hatt ansvar for PHS' undervisningsopplegg i denne teknikken, og at NNPF har brukt tilknytningen til PHS som et virkemiddel i markedsføringen av sine kurs. Ellefsen hevder videre at «(i) markedsføringen av foreningen som en opplæringsaktør har NNPF argumentert for at deres foredragsholderes erfaringer fra politiet gjør dem spesielt godt kvalifisert» (Ellefsen 2022, s. 63). En rekke eksempler illustrerer at NNPF har lånt faglig legitimitet fra PHS i markedsføringen av sine kurs. NNPFs foredragsholdere har fremstått som sertifisert av PHS, og kursenes innhold, pensum og avsluttende prøve har blitt omtalt som identisk med det som tilbys PHS' bachelorstudenter. At sentrale aktører i NNPF har vært ansatt ved PHS, hvor de blant annet har hatt ansvar for utvikling av PHS' undervisningsopplegg i faget «Tegn og symptomer», har bidratt til at det for utenforstående kan ha fremstått som at NNPFs kurs er kvalitetssikret av PHS (Ellefsen 2022, s. 63). Det vises igjen til følgende sitat fra Agderposten i 2019 som er egnet til å belyse dette: «I rollen som sjef for forebyggende enhet i Arendal fortalte [NN] at deltakerne fra utelivsbransjen, kommunen, taxibransjen, hoteller, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp ‘fulgte samme pensum som studentene på Politihøgskolen har om narkotika’.»308

Det synes som om NNPF har hatt et ønske om å utvikle og bevare et nært forhold til PHS. Det kan fremstå som at foreningen i noen tilfeller har søkt å «låne legitimitet» fra PHS, gjennom for eksempel å referere til at foreningens kurs benytter samme pensum som høgskolen ved salg av pensumbidragene i sin egen nettbutikk, eller ved å referere til at deres egne kurs følger samme opplegg som kurs ved PHS. Det kan spørres om foreningens referanser til PHS i den kommersielle markedsføringen av egne produkter er egnet til å gi inntrykk av at PHS er en slags faglig «garantist» for disse produktene. En slik sammenkobling er egnet til å gi inntrykk av at det er en kobling mellom de to aktørene, som i prinsipp, er uheldig. Foreningens tidligere delte adresse med PHS har vært egnet til å forsterke slik forvekslingsfare.

6.4.4 Om bruk av foreningsledere som fagansvarlig ved PHS

Prosessen rundt ansettelsen av NNPF-leder Jan Erik Bresil som fagansvarlig ved PHS, vil kun kommenteres kort. Tidligere politidirektør Odd Reidar Humlegård skriver til utvalget, med referanser til politiets etiske retningslinjer, der det fremheves at «det må ikke være tvil for andre om vi representerer politiet eller oss selv som privatpersoner»309

Jeg kjente ikke godt til detaljene rundt hvordan NNPF jobbet eller var engasjert. Jeg ser absolutt at det bør stilles spørsmål ved når medlemmer gjennomfører kurs og undervisning mot betaling, slik jeg nå har forstått det, også på Politihøgskolen. Det kan både stilles berettiget spørsmål om hvilken rolle man har, som medlem av NNPF eller som representant for politiet. Det kan føre til uklare roller både internt og eksternt.

Ansettelsen av et profilert medlem av foreningen som fagansvarlig for sentrale deler av narkotikaundervisningen (både rettet mot politistudenter og mot eksterne), må ses lys av de anklager om rolleblanding som har blitt rettet mot foreningens politiansatte medlemmer. Mot denne bakgrunn kan ansettelsen være egnet til å bidra til uklarhet om forholdet mellom PHS og NNPF. Særlig siden det i dette tilfellet er slik at foreningen Bresil leder, selger kurs til eksterne der koblinger til PHS understrekes, eller har vært understreket, som et ledd i markedsføringen.

I møte med utvalget viser PHS til organisasjonsfriheten, og understreker at en PHS-ansatt kan være leder i en interesseorganisasjon, men at det da er viktig å være tydelig på hvilken rolle man har når og hvor.310

6.5 Oppsummerende drøfting av forholdet mellom PHS og NNPF

Det ble presisert innledningsvis at måten opplæring og faglig utvikling av statens voldsmonopol skjer på, er viktig, og av særskilt betydning for befolkningens tillit til politiet. PHS er et særorgan i politiet, og den sentrale utdanningsinstitusjon for politiet. At det nå rettes kritikk mot foreningens historiske rolle ved PHS, for eksempel i en rekke medieartikler, er med på å understreke viktigheten av at PHS avklarer forholdet sitt til NNPF. Det er utvalgets vurdering at en beskrivelse av forholdet mellom PHS og NNPF er egnet til å belyse spørsmålet i mandatet om politiet og politiansatte i NNPF i sin dialog og arbeid med ulike samfunnsaktører, har vært tilstrekkelig klare på at de representerer en privat organisasjon og ikke politiet. Spørsmålet om dette forholdet har vært tydelig vil vurderes i det følgende. Deretter vil hovedobservasjonene knyttes til lojalitetspliktens krav om faglighet, ansvarlighet og respekt, som alle representerer ulike hensyn og verdier som stadig må avveies mot hverandre.

Kravet om tydelighet har til formål å minimere risikoen for at politiansatte blander rollene som polititjenesteperson og privatperson. Kravet skal for eksempel forhindre at politiet opptrer på en måte som kan gi grunnlag for tvil om hvem politiet eller den enkelte politiansatte handler på vegne av. Dette betyr at kravet om tydelighet også gjelder hvordan for eksempel ytringer er egnet til å bli oppfattet; hva som konkret blir sagt, i hvilken sammenheng det sies, «billedbruk» og hvordan den politiansatte «presenterer» seg selv. Kravet om tydelighet er først og fremst myntet på politiansattes opptreden på fritiden. Det er utvalgets oppfatning når det gjelder NNPFs referanse til PHS i sin markedsføring av kommersielle produkter og tjenenester, at dette kan tolkes som å bruke offentlig myndighet til å fremme egeninteresser. Mulighetene for utydelighet understrekes ytterligere med henvisning til NNPFs bruk av «politi» i foreningsnavnet. Foreningens referanser til PHS kan sies å være et uttrykk for et ønske om «lånt legitimitet», og at dette på bakgrunn av kravet om tydelighet er egnet til å så tvil om hvem den politiansatte handler på vegne av. Det vises også til at vurderingen av om en uttalelse (her for eksempel en tekst på en nettside) skal anses fremsatt på vegne av politiet, eller den politiansatte som privatperson, beror på «hvordan ytringen er egnet til å bli oppfattet». Basert på den dokumentasjon som foreligger, er utvalgets inntrykk at NNPF altså i flere tilfeller har lånt en slik legitimitet fra PHS, og brukt PHS som en slags «garantist» for å gi sitt kurs i narkotikakunnskap/«Tegn og symptomer» faglig tyngde (noe som igjen presumptivt kan ha stimulert salg av kurs og dermed økt foreningens inntekt).

Selv om både PHS og NNPF avviser at kursene har noe med hverandre å gjøre, kan det være vanskelig å skille kursene i «Tegn og symptomer» fra hverandre, både når det gjelder historisk utvikling og innhold. For eksempel er det felles pensumgrunnlaget og NNPF-lederens rolle som fagansvarlig ved PHS med på å utydeliggjøre forskjellene. Dette forhold forsterkes igjen også av foreningens referanser til PHS i sitt foreningsarbeid, den felles historiske utviklingen av kursene, og til dels overlapp i det kvalitative innholdet.

Normen om ansvarlighet handler om å overholde de normer og regler som gjelder i en konkret situasjon, og forutsetter at det er mulig å kontrollere hvorvidt disse normene og reglene faktisk er overholdt. En forutsetning for ansvarlighet er dermed at aktøren informerer om sine handlinger, at informasjonen diskuteres og debatteres, og at uakseptable handlinger følges opp gjennom sanksjoner. Politiet skal stå til ansvar både som organisasjon og som enkeltansatt (NOU 2009: 12). Dette innebærer at politiet skal holdes ansvarlige for de tjenester som politiet skal levere, men også at det forventes at individuelle politiansatte skal holdes ansvarlige for sine handlinger. Et annet aspekt er her også at forhold knyttet til ansvarlighet (eller mangel på sådan) vil kunne få implikasjoner for det politiet som PHS er ansvarlige for å utdanne. For eksempel vil manglende kritisk refleksjon rundt det faglige innholdet i utdanningen kunne få både praktiske og teoretiske følger for utøvelsen av politirollen for de enkelte politiansatte etter endt utdanning.

Dersom den sentrale aktør for utdanning av politiet ikke tar ansvar for å etablere og drive arenaer for meningsutveksling og saklig argumentasjon (her: på narkotikafeltet), kan det også tenkes at polarisering og uenigheter vil kunne forplante seg utover, når ferdig utdannet politi skal utøve sin rolle i politiets distrikter og enheter. Det henvises her også til at flere deltakere på fagseminarer og innspillsmøter understreker overfor utvalget en polarisering og steile fronter (både ved PHS og ellers i politiet) når det gjelder fagfeltet narkotika, uavhengig av ruspolitisk syn. Å ta ansvar i dette henseende vil innebære både proaktive og reaktive tiltak for å forbedre ytringsklimaet på feltet. For eksempel handler det både om å til en viss grad forhindre at ukonstruktiv polarisering oppstår, men også om å aktivt søke å bygge ned ugunstige eksisterende motsetninger. Det er i alle tilfeller prinsipielt uheldig dersom ett bestemt faglig standpunkt får et fotfeste som vanskeliggjør konstruktiv dialog, faglig utvikling og samhandling. For PHS er det tale om å fortsette å legge til rette for en best mulig akademisk ytringsfrihet. Om dette nøyer utvalget seg med å henvise til NOU 2022: 2, Akademisk ytringsfrihet, kapittel 6.5. Her omtales mekanismer som kan sette akademisk frihet og kunnskapsbygging under press, og hvordan dette kan motvirkes. Et godt «ytringsklima» er et av de viktige fundamentene som den enkelte institusjon må verne om.

Ansvarlighet handler også om kontroll. Et element i en ansvarliggjøring gjennom kontroll vil for eksempel være å ha et bevisst og aktivt avklart forhold til eksterne aktørers innflytelse over den sentrale politiutdanningen. Det vises igjen til at måten opplæring og faglig utvikling av statens voldsmonopol skjer på er viktig og av særskilt betydning for befolkningens tillit til politiet. Slik beskrivelsen i det foregående har vist, har kontakt mellom PHS og NNPF variert, og kommet til uttrykk gjennom både et generelt engasjement, og konkrete tilfeller av påvirkning og innflytelse. Selv om PHS uttaler at de ikke har noen formelle samarbeid med NNPF, er det gjennom ulike beskrivelser fra NNPF indikasjoner på at kontakt og samarbeid allikevel har funnet sted, sannsynligvis av en mer uformell karakter enn hva det kan fremstå som gjennom NNPFs egne beskrivelser. NNPF beskriver flere slike samarbeid og kontakt med PHS i sine årsberetninger, men PHS betegner disse som uformelle og på lavere nivåer. Et problem med en slik form for «uformell» innflytelse, for eksempel knyttet til sentrale og innflytelsesrike fagpersoner, er at muligheten for kontroll og ansvarliggjøring reduseres betraktelig gjennom slike udokumenterte former for kontakt og samarbeid.

Når en privat og ruspolitisk forening av politiansatte driver aktiv meningsdannelse gjennom å påvirke utdanningen av politiet, er dette prinsipielt annerledes enn for eksempel å komme med høringsuttalelser. Det kan med andre ord sies å være en forskjell på å søke politisk påvirkning gjennom uformelle kanaler, og på å gjøre det på formelt vis gjennom for eksempel å skrive åpne høringsuttalelser på vegne av en forening. NNPF er en forening som i all hovedsak består av politiansatte som til daglig har til oppgave å håndheve et regelverk som er politisk bestemt. Spørsmålet kan dermed stilles: Når ansatte i politiet, gjennom sitt medlemskap i en «politiforening», aktivt søker å påvirke PHS' strategiske og faglige prioriteringer, hva er problemet med det?

Faglighet handler om at politiet alltid skal fatte sine beslutninger på faglige premisser ut fra vitenskapelig basert kunnskap og faglig skjønn. Et prinsipp om faglighet innebærer både en rett og en plikt for ansatte i politiet til å utføre tjenesteutøvelsen på bakgrunn av objektiv og faglig kunnskap. Kravet om faglighet medfører at politiet bør etterstrebe å formidle informasjon som er saklig, faglig og som har vitenskapelig forankring. Ved en vurdering av politiansattes rolleforståelse må det tas hensyn til om formidlet informasjon er forankret i faglighet, eller om den for eksempel har grunnlag i mer ideologiske eller politiske forestillinger.

Et viktig element i faglighet er muligheten for kritisk refleksjon og meningsutveksling. Utvalget finner at ledelsen ved PHS i liten grad har reflektert kritisk rundt høgskolens forhold til NNPF. I dag synes imidlertid ledelsen å ha en større bevissthet rundt forholdet til foreningen. Heller ikke rapporten fra Seflandutvalget gjorde en kritisk vurdering av en slik form for kontakt. Derimot finner vi eksempler på at foreningens politiansatte medlemmer uttrykker misnøye i medlemsbladet over både meningene og holdningene til enkeltansatte ved PHS, og over innholdet i undervisningen knyttet til narkotika som sådan. Liberale holdninger til narkotikapolitiske spørsmål omtales ved flere anledninger i til dels svært negative ordelag, og settes ofte i kontrast til den erfaringsbaserte politikunnskapen «fra gata».

Respekt er et muliggjørende premiss for kritisk refleksjon. Respekt handler om at politiet skal møte publikum, aktører og kollegaer med respekt, verdighet og uten fordommer, og forutsetter at den enkelte politiansatte er bevisst sine egne holdninger og reflekterer over hvordan holdninger kommer til uttrykk gjennom ord og handlinger. Respekt handler om å være hensynsfull, vennlig, høflig, korrekt og imøtekommende overfor publikum og kolleger, og å ta hensyn til innbyggernes interesser og behandle dem likt. På grunn av ubalansen i maktforholdet mellom politiet – som forvaltere av statens voldsmonopol –, og borgere – som det potensielle objektet for politiets maktbruk, må det anses særskilt viktig for politiets representanter å vise respekt for sine omgivelser. Utvalget understreker at politiansatte som opptrer offentlig på vegne av NNPF er vernet av deres ytringsfrihet som privatpersoner. Kravene om faglighet og respekt gjelder som nevnt for politiansattes tjenesteutøvelse. Som beskrevet i kapittel 4 uttales det i Etiske retningslinjer for politiet at politiansatte ved utøvelse av sin ytringsfrihet må «ta hensyn til den objektivitet og habilitet som er nødvendig for politiets tillit i befolkningen», ved å «reflektere rundt hvordan vi uttaler oss, og hvordan det kan oppfattes utad». I retningslinjene vises det også til et særlig forbud mot mobbing og trakassering som også gjelder for de politiansatte på fritiden. Utvalget henviser igjen til viktigheten av et godt ytringsklima, også når det gjelder narkotika.

Det kan også stilles spørsmål ved om NNPFs innflytelse ved PHS, i fraværet av andre foreningers tilsvarende innflytelse, kan sies å være problematisk for andre politiansattes rett til faglig uavhengighet.

Det ligger i foreningens, og foreningers natur, å oppnå innflytelse og gjennomslag for sine kampsaker. Dersom NNPFs innflytelse på PHS kan sees som et uttrykk for deres kunnskapshegemoni på narkotikafeltet, er det faktum at PHS har latt seg påvirke, i den grad de har det, det prinsipielt problematiske. Det kan være vanskelig å peke på konkrete tilfeller av NNPFs innflytelse, noe som igjen kan skyldes at kontakt og dialog mellom NNPF og PHS har vært av en mer uformell karakter. På noen av foreningens fagdager for PHS-studenter har det vært formidlet obligatorisk oppmøte, men selv om det ikke synes å være mange eksempler på at PHS har brukt NNPF til opplæring av politistudenter direkte, har foreningens rolle som en fagressurs, blitt anerkjent av PHS. Det er også klart at sentrale ledere og medlemmer i NNPF har, og har hatt sentrale roller ved PHS, og NNPFs engasjement overfor PHS får etter hvert et tydeligere ruspolitisk uttrykk, og foreningen både roser og kritiserer høgskolens strategiske valg. Kritikken har tidvis fått konsekvenser, for eksempel ved at når «Tegn og symptomer» fjernes fra fagplanen, involverer NNPF POD, som innkaller PHS til møte. Vi ser altså eksempler på at når NNPF ikke får gjennomslag for sitt syn på hvordan narkotikaundervisningen ved PHS skal gjøres, involveres POD som opptrer som en støttespiller for foreningen, og som i flere eksempler målbærer deres sak. Dette handler altså ikke bare om at NNPF kan sies å ha lånt politilegitimitet, men at NNPF synes å ha blitt tildelt en form for politilegitimitet og -autoritet av lokal og sentral politiledelse, for eksempel av PHS.

Utvalget er kjent med at det er læringsutbytter knyttet til politirollen i flere emner ved PHS, blant annet i emnet «Politi, samfunn og etikk» (første studieår) og «Forebyggende politiarbeid» (første studieår)». I møte med utvalget henviste representanter fra PHS til at når studenten er i praksis, blir de utfordret på å reflektere over egen rolleutøvelse. Utvalget legger til grunn at god rolleforståelse, ikke bare forutsetter at en politiansatt er kjent med og etterstreber en eller flere spesifikke normer i sin rolleutøvelse, men at vedkommende i sitt daglige arbeid balanserer mellom ulike hensyn, og evner å avveie ulike hensyn mot hverandre i lys av de reelle behov som gjør seg gjeldende i en konkret situasjon.