9 God rolleforståelse?
9.1 Innledning
Utvalget skal vurdere om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i dialogen med offentlige eller private organisasjoner som har hatt kontakt med Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Selv om politiet som statlig forvaltningsorgan er underlagt de normer og tillitshensyn som gjelder statstjenesten generelt, skiller politiet seg fra andre forvaltningsorgan da personer med politimyndighet har en rett til å gjøre inngrep i borgernes frihet og personlige integritet, som andre yrkesgrupper normalt ikke har. Politiets voldsmonopol, og rollen som døråpner til straffeapparatet stiller særlige krav til politiet.
I rapportens foregående kapittel (5–8) har utvalget behandlet forholdet mellom politiet, politiansatte i NNPF, og det eksterne samfunn, på avgrensede områder. Spørsmålet i dette kapitlet er hva disse områdene (økonomi, utdanning og kompetanseheving, og forebygging) viser om forholdet mellom politiet og politiansatte i NNPF på et overordnet nivå. Selv om det er enkelthendelser som i løpet av NNPFs levetid har vært problematiske, er det helheten, og helheten over tid, som fremstår som mest problematisk. Dette helhetsbildet vil i det følgende drøftes opp mot spørsmålet om god rolleforståelse mer prinsipielt.
9.2 Hva er problemet?
NNPF ble opprettet i 1991 som svar på politiets konkrete behov for mer og bedre kunnskap på narkotikafeltet. Sentrale personer i politiet og politiets ledelse var involvert da foreningen ble dannet. Politiledelsens tilslutning har gitt foreningen legitimitet. Denne tilslutningen har tatt form av både økonomisk støtte, politi- og påtalemyndighetens deltakelse på foreningens arrangementer, samt tilfeller der politiet benytter seg av foreningens kompetanse på ulike måter. Medlemskapskontingenten har tidligere blitt innkrevd via lønnstrekk foretatt av arbeidsgiver. Ifølge NRK, har verken tollere, ansatte i høyere påtalemyndighet, eller øvrige medlemmer, hatt samme tilbud om lønnstrekk (Thommessen, Holm-Nilsen & Zondag, 2021). Det faktum at foreningen over flere år har hatt kontorer og postadresse ved Politihøgskolen (PHS) og ulike avdelinger i politiet, forsterker inntrykket av en aktør som både gjennom sine målsetninger og sin organisering, forutsetter et nært samarbeid og en nær kontakt med politiet. Foreningsmedlemmenes yrkestilhørighet i politiet er et muliggjørende premiss for kjernen av NNPFs virksomhet. Kontakten med politiet oppleves som en viktig del av foreningens eksistensgrunnlag, noe foreningens navn – Norsk narkotikapolitiforening – er med på å underbygge.
9.2.1 Politiansattes dobbeltrolle, innenfor politiet og som medlem av NNPF
Gjennom de foregående kapitlene er det dokumentert at NNPF har spilt en viktig rolle for politiet. Denne rollen har vært dobbeltsidig: foreningen har både vært oppfattet som en fagorganisasjon på narkotikafeltet i politiet, og en privat forening med et klart narkotikapolitisk syn. Forholdet mellom politiet og foreningen har vært tett. NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og politisk virksomhet i én og samme forening, med politiets aksept, oppmuntring og økonomiske støtte. Den tidligere ordningen med automatisk trekk av kontingent er med på å forsterke inntrykket av det tette forholdet.
Som beskrevet i kapittel 7, har politiet begrunnet overføringen av interne driftsmidler til NNPF i foreningens rolle som fagorganisasjon. Samtidig har foreningens rolle som narkotikapolitisk forening ligget til grunn for driftstilskudd fra Helsedirektoratet, samt støtte fra private aktører. Det er rimelig å anta at økt bevissthet rundt NNPFs rolle som privat forening gjør at politiet nå har stanset alle utbetalinger av driftsmidler til foreningen.
9.2.2 Navnet «Norsk narkotikapolitiforening»
Særlig gjennomgangen av «Bry Deg»-prosjektet i kapittel 8 viser at foreningens navn er en kilde til misforståelser i seg selv, men også at navnet har en forsterkende effekt på flere andre problematiske forhold. I sin ordlyd henviser navnet, Norsknarkotikapolitiforening, til en forening bestående av narkotika-politi. En alminnelig språklig forståelse av narkotikapoliti, er at dette er politifolk som jobber med narkotikakriminalitet. Det kan spørres om ordet, forening, kan oppfattes som om at dette likevel ikke er det offisielle narkotikapolitiet, men en privat sammenslutning av politifolk som jobber med narkotikakriminalitet. Ordet «forening» defineres i Språkrådets bokmålsordbok som, «lag eller organisasjon av personer med en felles interesse.»487 I Det Norske Akademis Ordbok vises det til «sammenslutning av personer om et felles formål, med fastsatte regler for virksomheten.»488 Ordboksdefinisjonen av forening, beskriver sammenslutninger av privat, fremfor offentlig karakter. Likevel er det ikke utvalgets oppfatning at ordet, forening, i sin alminnelighet vekker assosiasjoner til sammenslutninger som per definisjon er private. I alle tilfeller er det utvalgets oppfatning at «forening» i NNPFs navn, ikke er egnet til å korrigere det inntrykket «narkotikapoliti» gir av at vi har å gjøre med representanter for politiet. På spørsmål fra utvalget om hvilke tanker ledelsen ved PHS gjør seg om at NNPF har «politiet» i sitt foreningsnavn, svarer rektor Nina Skarpenes
Det høres ut som en formell undergruppe av politiet, det gjør nok også Norsk politihundelag m. fl.. Sett utenifra er det nok lett å bli forvirret av det navnet.
På spørsmål om hun har noen tanker om navnet NNPF har valgt, svarte tidligere politidirektør Ingelin Killengreen
Vi hadde motforestillinger, ba dem om å finne et annet navn. Kunne indikere at det var noe annet enn det det var. Vi hadde ikke myndighet til å si at de ikke fikk lov. Mener vi tok det opp i et møte med første leder. I etterkant ser jeg at vi burde gjort noe mer.
Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud svarte følgende på likelydende spørsmål fra utvalget
Vi har aldri hatt et eget narkotikapoliti. Foreningens navn er egnet til å skape et uriktig inntrykk av at vi likevel har en slik avdeling innen det ordinære politiet. Dette tenker jeg er uheldig. NNPF burde vurdere et navnebytte.
I svar på utvalgets spørsmål henviser Politidirektoratet (POD) til at de faglige interesseorganisasjonene knyttet til politiet som eksisterer i dag, har flere fellestrekk, men viser også til at det kan synes som om NNPF i noe større grad enn andre har en utadrettet virksomhet, blant annet gjennom at den tilbyr kurs for eksterne. Flere av organisasjonene tilbyr fagdager og konferanser, men NNPF skiller seg også ut fra de øvrige i den forstand at rusfeltet, og i særdeleshet narkotikafeltet, i de senere årene har blitt gjenstand for omfattende politisk debatt. POD peker også på at det finnes flere ulike typer av organisasjoner/foreninger som kunne falle inn under betegnelsen «politiforeninger», men skriver i sitt svar til utvalget at de har valgt å utelate foreninger som i større grad faller inn under velferdstiltak, for eksempel kor, korps, orkestre, politiidrettslag mv.489 POD tolket utvalgets spørsmål i retning av type organisasjoner/foreninger som i karakter kan ligne på NNPF. Dette skillet legges også til grunn i utvalgets oppfatning av det særegne ved NNPF, sett i lys av foreningens navn, og sett i forhold til andre slike lag og foreninger.
Utvalget er heller ikke kjent med at andre lag eller foreninger med «politi» i navnet driver aktivt og utadrettet politisk virksomhet, samt forebyggende arbeid. Det er også av særlig betydning at det forebyggende arbeidet i tillegg er av en slik art at det ligner på politiets rusforebyggende arbeid, for eksempel skolebesøk med foredrag og lignende. Narkotikafeltet er gjenstand for store interessemotsetninger og heftig debatt. Det samme vil imidlertid kunne gjelde områder Norsk Miljøpolitiforening (NMPF) beskjeftiger seg med, men også her synes fraværet av aktivt utadrettet arbeid å skille NMPF fra NNPF.
9.2.3 Frivillig forebyggingsarbeid på politifaglig område
Foreningens politiansatte medlemmer har engasjert seg i narkotikaforebyggende virksomhet på fritiden, uten de grunnleggende regler og føringer som til daglig hører til politirollen, og denne virksomheten har skjedd i samarbeid med politiansatte i politirollen. Det er når politiansatte i rollen som NNPF-medlemmer ikke klart og tydelig kan skilles fra politiansatte i rollen som politi, at forvekslingsfare og rolleuklarheter oppstår. I kapittel 8 illustrerer «Bry Deg»-prosjektet hvordan skillet mellom politiet og NNPF ikke er tilstrekkelig klart. Prosjektet eies og drives av foreningen, men blir også beskrevet som en del av politiets forebyggende arbeid enkelte steder. Lokalt politi har fulgt opp i etterkant av foredrag holdt av foreningen, og har også deltatt under foredragene. Medieartikler dokumenterer for eksempel at det ikke alltid har vært klart for deltakere i «Bry Deg»- uteliv hva som har vært forholdet mellom politiet og NNPF.
Prosjektets, og foredragenes innhold og vinkling gjør også at skillet mellom politiet (i rollen som politi) og politiansatte i NNPF (i rollen som foreningsmedlemmer) blir uklart, når disse opptrer i samme ærend. Det refereres til politiets erfaringer og praktisk kunnskap i foredragene holdt av NNPF, noe som ytterligere bidrar til uklarhet om informasjon og synspunkter som formidles er politiets, og ikke bare foreningsmedlemmets. Foreningens navn, «narkotikapoliti», er som nevntegnet til å forsterke denne uklarheten. Fremvisning av politiets beslag, samt tilfeller av bruk av uniform og politiets tjenestebevis når en representerer foreningen, er egnet til å illustrere at dette har vært politiarbeid på politifaglig område, og at politirollen ikke har vært klart adskilt fra foreningsmedlemsrollen. Dette er problematisk fordi måten «Bry Deg»-prosjektet er konstruert og gjennomført på, gjør at det i mange tilfeller blir uklart hvem som er NNPF-medlem og hvem som er politiet. Det grunnleggende problemet med dette er at konstruksjonen medfører en risiko for at tjenestepersonenes arbeid og uttalelser på fritiden, tillegges autorativ vekt og legitimitet som om de var etatens offisielle uttalelser.
9.2.4 Politiets manglende ansvar for kompetanseheving og opplæring av politiansatte
I kapittel 5 har vi beskrevet NNPFs dominerende rolle i politiets kompetanse- og kunnskapsutvikling på narkotikafeltet. Dette har implisert at politiet i stor grad har overlatt ansvar for gjennomføring og organisering av opplæringen på feltet til en privat forening. Gjennom utdanningskonferansen har NNPF tatt, og blitt tildelt ansvar for en kompetanseutvikling av politiansatte som politiet burde gjort selv, og foreningens rolle i det såkalte Dopingprosjektet er et eksempel på tjenesteutsetting av sentral polisiær virksomhet.
Uavhengig av den faglige kvaliteten, er det problematisk at private aktører får denne innflytelsen over kompetanseheving og opplæring av voldsmonopolet. Fordi NNPF er en privat forening med et tydelig ruspolitisk standpunkt, er dette også et problem fordi det oppstår en risiko for sammenblanding av fag og politikk. Ved at denne oppgaven tjenesteutsettes til en privat forening, finnes det også en risiko for at politiets muligheter til å kvalitetssikre og kontrollere virksomheten svekkes. Gjennom at NNPF har fått definere både problemene og løsningene på området, har foreningen hatt politisk og faglig eierskap til store deler av problematikken. Det at politiet har tildelt denne posisjonen til NNPF innebærer videre en risiko for at foreningens politiske visjoner har vært med å forme polities kultur og praksis på narkotikafeltet. Det kan for eksempel reises spørsmål om opplæringen av politiansatte, særlig gjennom Dopingprosjektet, har bidratt til å underbygge en praksis i politiet, der tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker er blitt oppfattet som mer akseptabelt enn det lovgivningen tillater. De formene for risiko som beskrevet over er ikke akseptable, uavhengig av om de realiseres eller ikke.
9.2.5 Uteblitt ledelse og uklart ansvar
Konstruksjonen NNPF kan beskrives som et eksempel på en form for privatisering av politiarbeid. Ved å la politifolk kurse andre politifolk, holde eksterne foredrag og gjennomføre andre forebyggende tiltak i arbeidstiden – slik instruktørvirksomhet ofte praktiseres – ville politiet være ansvarlig og kunne holdes ansvarlig for kunnskapsgrunnlaget og kvaliteten. Noe av formålet med kontrollmekanismer (slik som regelverk) og ledelse er å hindre vilkårlighet og sikre forutberegnelighet/ rettssikkerhet.
Problemet med en slik privatisering handler først og fremst om at mulighetene for kontroll og ansvarliggjøring svekkes.Når muligheten for å holde politiet ansvarlig faller vekk eller svekkes, er dette et problem fordi det at politiet holdes ansvarlig er en grunnleggende rettsstatsforpliktelse.
9.2.6 NNPFs innflytelse på narkotikafeltet
NNPF har hatt stor innflytelse på narkotikafeltet i politiet. Justis- og politiledelsens vedvarende støtte, anbefaling og anerkjennelse er et eksempel på dette, for eksempel gjennom «Bry Deg»-prosjektet slik det beskrives i kapittel 8. Et annet eksempel er tilfeller hvor prosjektet har påvirket politiets prioriteringer, slik som i «Bry Deg»-uteliv. POD har i sitt eget biervervsrundskriv fremhevet at polititjenestepersoner ikke bør utføre kurs- og foredragsvirksomhet på typisk politifaglige områder, da de ofte vil bli identifisert som polititjenestepersoner. Direktoratet understreker faren for at tjenestepersonens uttalelser i slike tilfeller tillegges samme autoritet som om de var etatens offisielle uttalelser. Det samme må etter utvalgets syn gjelde for frivillig virksomhet, utført av politiansatte, på politifaglig område.
NNPF driver aktivt ruspolitisk arbeid, og har hatt innflytelse på prioriteringene til både PHS og politiet. Sentrale ledere innen politi- og justissektoren har både deltatt og innledet på utdanningskonferanser og dermed bidratt til å legitimere NNPFs virksomhet. «Bry Deg»-konseptet har blitt anbefalt og rost av politiledere.Foreningen refererer aktivt og vedvarende til «politiet» og «Politihøgskolen» i sitt foreningsarbeid. Det at NNPF har et spesifikt ruspolitisk syn er imidlertid ikke et problem i seg selv. Det som er problematisk er at en privat forening over tid får så stor innflytelse over innholdet i og utøvelsen av politiets arbeid på narkotikafeltet. Det er problematisk at det er en tett kopling mellom NNPF og ordinær politivirksomhet, og at organisasjonen, som består i et så stort omfang av politiansatte, har innflytelse over innholdet i politikken på eget fagfelt (som kompetanseheving og narkotikaforebygging). En gjennomgående beskrivelse av foreningen i utvalgets rapport, er at NNPF har fått et faglig monopol og «eier» kunnskapen om narkotika i politiet. Et annen gjennomgående beskrivelse i rapportens kunnskapsgrunnlag er at ytringsklimaet i politiet, når det gjelder narkotika, er dårlig, og at andre stemmer enn NNPFs har vært svake. Dette er et problem fordi det kan være hemmende for saklig meningsutveksling og balanserte refleksjoner på rusfeltet som kan være til fordel for politiskjønnet. Fagutvikling her kunne kommet en særlig utsatt gruppe til gode. Et inntrykk er at foreningens sterke posisjon, både faglig og ruspolitisk, kan ha bidratt til at motstemmer har stilnet.
9.2.7 Økonomisk støtte
I kapittel 7 har utvalget beskrevet hvordan Justisdepartementet og POD over en årrekke har støttet gjennomføringen av NNPFs utdanningskonferanse med politiets egne driftsmidler. I likhet med det som følger av kapittel 5, illustrerer denne praksisen at NNPF har besørget et faglig kompetansebehov i politiet, samt forvaltet politiets driftsmidler i så henseende. I kapittel 7 er konklusjonen at justisledelsens støtte av utdanningskonferansen var uryddig, på bakgrunn av en ikke tilstrekkelig reflektert saksbehandling.
9.2.8 Politiets samspill med en privat forening
Fra foreningens oppstart, begrunnet i politiets mangelfulle narkotikakompetanse, har det skjedd en utvikling i NNPFs rolle som fagorganisasjon. Denne rollen bærer preg av å ha utviklet seg fra en delegering og en tjenesteutsetting av politiarbeid fra politiet til foreningen, til et bredere og ønsket samspill mellom foreningen og politiet. Et uttrykk for at dette har vært «ønsket» er at få eller ingen har stilt spørsmål til foreningens rolle for politiet, samt at ledere har beskrevet samarbeidet med lovord.
Internt i politiet har NNPF fått en rolle som fagansvarlig, og leverandør av kunnskap og opplæringsmateriell (gjennom utdanningskonferansen, fagdager i politidistriktene, Dopingprosjektet, etc.). Både utdanningskonferansene og fagdagene lokalt har av politiet (og andre innen justissektoren) blitt ansett som de viktigste arenaene for kompetanseheving på narkotikafeltet. Ved at NNPF har skapt denne arenaen, har NNPFs betydning blitt synlig og anerkjent i, men også utenfor, politiet. I alle år har sentrale ledere innen politi- og justissektoren deltatt på utdanningskonferanser og lokale fagdager, og NNPFs rolle og innsats har dermed blitt legitimert og anerkjent som viktig. Dette har gjort NNPF til en maktfaktor i norsk politi på narkotikafeltet.
Også NNPFs narkotikapolitiske virksomhet har vært rettet mot politiet og Justisdepartementet. Som beskrevet i delkapittel 3.8.1, har foreningens politiske virksomhet vært preget av et gradvis voksende aktivitetsnivå, samtidig som den går langt tilbake; siden 1998 har NNPF beskrevet seg selv om en narkotikapolitisk organisasjon i egne vedtekter, og fra 2002 har «narkotikapolitisk virksomhet» vært et fast punkt i foreningens årsberetninger. NNPF har hatt møter med både justisministere og politidirektører for å diskutere narkotikapolitikk. Også i slike sammenhenger har foreningen introdusert seg som en narkotikapolitisk organisasjon.
Etter dette fremstår det for utvalget som at politiledelsen har vært informert om, og godt kjent med, NNPFs virksomhet som narkotikapolitisk aktør. Politiledelsens bevissthet og evne til kritisk refleksjon rundt det tette faglige samarbeidet med en politisk aktør, synes imidlertid å ha vært fraværende.
Dagens utvikling viser imidlertid at foreningens rolle nå problematiseres, også av politiledelsen, og at politiet trekker seg ut av samarbeid, trekk av medlemskontingent over lønnsslippen stanses, og økonomisk støtte stoppes som et resultat av dette.
9.3 Den samfunnsmessige kontekstens betydning
9.3.1 Innledning
De ulike praksisene beskrevet over, tegner et bilde av en tett og langvarig sammenveving mellom politiet og NNPF. Politiet har ikke tatt tilstrekkelig ansvar for en praksis som gir grobunn for både faktisk og potensiell rolleblanding. Dette reiser spørsmål om hva som har muliggjort at denne praksisen har utviklet seg og blitt opprettholdt over så mange år. For å belyse dette vil vi i det følgende beskrive ulike forhold som kan tenkes å ha bidratt til dette.
9.3.2 Narkotikapolitikk i brytningstid
Forholdet mellom politiet og NNPF bør ses i lys av den narkotikapolitiske utviklingen i Norge. NNPF har oppstått i en narkotikapolitisk kontekst hvor det har vært stor etterspørsel etter både kunnskap og innsatser på narkotikafeltet. Da NNPF oppsto fylte foreningen dermed en funksjon, og deres oppslutning om målet om et «narkotikafritt samfunn» var i samsvar med den allmenne narkotikapolitiske oppfatning. I møte med utvalgssekretariatet uttalte tidligere ekspedisjonssjef i Politiavdelingen i Justisdepartementet, Vidar Refvik, at
NNPF ble etablert i en periode hvor narkotikakriminalitet var et høyt prioritert kriminalitetsområde og hvor det ble ansett som viktig med en satsing for å bekjempe denne type kriminalitet. Det ble på 1990 tallet også vedtatt nye straffeprosessuelle regler som ga politiet større fullmakter i å bekjempe alvorlig kriminalitet.
I det forebyggende arbeidet innen denne type kriminalitet ble NNPF en ikke ubetydelig aktør i å løfte kunnskap om området både innenfor politiet og det sivile samfunn.
Engasjerte politibetjenter stilte opp på fritiden i regi av NNPF med et budskap for å forebygge utviklingen av narkotikakriminaliteten og gjøre folk oppmerksomme de farene denne utviklingen kunne bety for samfunnet, og da særlig de unge.
Mye av denne jobben burde ha vært gjort av politiet, men både manglende kompetanse og kapasitet hos politiet mange steder, gjorde at NNPF gjorde en del av den jobben politiet burde ha gjort innen det forebyggende arbeidet.490
Narkotikalovbrudd har i mange år stått i en politisk særstilling sammenlignet med andre lovbrudd i Norge. I perioden 1965 til 1985 ble det vedtatt en rekke lovendringer og straffeskjerpelser på narkotikafeltet, og med inspirasjon fra USA erklærte man «krig mot narkotika»491. Utviklingen har blitt omtalt som en politisering av narkotikafeltet hvor forskningsbaserte begrunnelser spilte en underordnet rolle (Fjær, 2005). Debatten har i stor grad vært preget av enighet, hvor en restriktiv og straffeorientert tilnærming til narkotika har dominert. Mye tyder imidlertid på at det narkotikapolitiske feltet er i en brytningstid, hvor den samfunnsmessige forståelsen av narkotikaproblematikken har blitt mer omstridt. Som nevnt i kapittel 3 kan Bent Høies lansering av ideen om en rusreform i 2016, betraktes som et brytningspunkt med den norske narkotikapolitiske tradisjonen (NOU 2019: 26, s. 43). Dette sammenfaller med året hvor kritikken mot NNPF økte i både tradisjonelle- og sosiale medier (Ellefsen, 2022, s. 22). Siden 2016 har debatten om politiansatte medlemmer i NNPF, og foreningens rolle i rusforebyggende arbeid vært preget av et høyt intensitetsnivå og av en stor grad av polarisering. Dette gir inntrykk av at den narkotikapolitiske utviklingen bidro til å kaste et nytt lys over foreningens virksomhet.
Det er nærliggende å spørre i hvilken grad denne utviklingen også har formet politiet internt, herunder ledelsens oppfølging og kontroll på det politifaglige narkotikafeltet. Forholdet mellom NNPF og politiet synes i liten grad å ha blitt problematisert før den narkotikapolitiske brytningstiden.
9.3.3 Forebygging – «lovprist og lovløst»?
Et annet forhold som kan belyse hvorfor forholdet mellom politiet og NNPF ikke har blitt problematisert, knytter seg til forebyggingsfeltets natur. Flere av politiets virksomhetsområder er stramt regulerte på grunn av politiets voldsmonopol og den eksklusive rollen som døråpner til straffeapparatet. Som beskrevet i kapittel 3, har forebyggingsvirksomheten fått økt betydning i politiet, og i dag defineres forebygging som politiets overordnede strategi. Det innebærer at forebygging skal være et overordnet mål ved samtlige politiaktiviteter. Et særegent trekk ved forebyggingsområdet er imidlertid at det ikke like tydelig signaliserer behovet for regulering og kontroll. Lomell (2022) beskriver at forebygging forbindes med å forhindre noe uønsket og fremtrer dermed som noe av det minst kontroversielle som finnes. Det er bred enighet om at forebygging er positivt, og dermed rettes det få kritiske spørsmål mot området. Det innebærer at forebyggingsretorikken har en tendens til å forhindre motstemmer.492 Samtidig hefter det en viss uklarhet ved forebyggingens tillate virkemidler.493
I politirollens vektlegging av hjelp og kontroll, knyttes forebygging ofte opp mot politiets hjelpende rolle (Wathne, Talberg & Gundhus, 2019, s. 1). Det er imidlertid en glidende overgang mellom forebygging og øvrig polisiær virksomhet. Forebygging kan romme mangt, og kan bidra til å legitimere ulike aktiviteter og handlinger. Bruken av narkotikahunder i skolen illustrerer dette. NNPF har for eksempel beskrevet bruken av narkotikahunder i skolen som et forebyggende virkemiddel.494 Slik bruk av hund er imidlertid regulert i straffeprosessloven på grunn av sin inngripende karakter.
Det kan spørres om forebyggingsretorikken har bidratt til å begrense politiets interne kontroll med bruk av tvangsmidler på det narkotikafaglige området. Som beskrevet i kapittel 3 strekker NNPFs aktiviteter seg over ulike virksomhetsområder. Foreningens forebyggende virksomhet blir imidlertid ofte betonet, og mye tyder på at foreningen har blitt oppfattet som engasjerte ildsjeler i det godes tjeneste. I samsvar med den brede forståelsen av forebygging som fremgår av politiets virksomhetsstrategi, kan de fleste av NNPFs aktiviteter betraktes som forebyggende. Med tanke på forebyggingsretorikkens gjennomslagskraft, kan dette tenkes å ha bidratt til å overskygge behovet for kontroll og kvalitetssikring. Dette kan bidra til å belyse hvorfor forholdet mellom politiet og NNPF ikke har blitt nærmere problematisert av politiledelsen.
9.4 Et demokratisk problem
Politiets virksomhet utøves på samfunnets vegne, og det er samfunnets behov for orden, sikkerhet og forutsigbarhet som ligger til grunn for myndigheten politiet har fått til å gjøre inngrep i borgernes rettigheter og interesser. Samtidig er det borgerne som utgjør objektet for den politimessige reguleringen og kontrollen. Ragnar L. Auglend (2016) har betegnet dette forholdet mellom politiets kontrollvirksomhet for og av befolkningen som politivirksomhetens «dobbeltsidighet». Han viser til at politiets arbeid med å ivareta borgernes rettsikkerhet må foregå innenfor gitte rammer, og i kontrollerte former, slik at borgernes rettsvern ikke krenkes. Dermed, skriver Auglend, blir politivirksomheten ett av flere offentlige virkemidler for å realisere de verdier som rettsstaten bygger på (s. 39–40).
Legalitetsprinsippet, det vil si kravet om lovhjemmel for statens adgang til å gjøre inngrep i borgernes rettssfære, har grunnlag i ideene om folkesuverenitet og maktfordeling. Formålet med å skille den lovgivende statsmakt fra den utøvende, er å motvirke misbruk av statsmakt og sikre den enkeltes naturgitte friheter og rettigheter (Auglend, 2016, s. 156). En velfungerende rettsstat forutsetter imidlertid at den utøvende statsmakt, herunder politivirksomheten, utøves innenfor politirollens grenser.
Organiseringen og reguleringen av politiet har til hensikt å sikre at politivirksomheten utøves innenfor politirollens grenser, og at den er underlagt demokratisk forankret kontroll. Dersom politivirksomheten unndras kontroll, og politiansattes opptreden overskrider politirollens grenser, går dette på bekostning av sentrale demokrati- og rettssikkerhetshensyn.
Som tidligere påpekt kan det spørres om NNPFs rolle i opplæringen av politiansatte, særlig gjennom dopingprosjektet, kan ha bidratt til å underbygge en lovoverskridende tvangsmiddelpraksis i saker om narkotika/dopingbruk. Risikoen for en slik innflytelse på politiets myndighetsutøvelse fra en ruspolitisk forening, må anses uakseptabel, uavhengig av om den realiseres eller ikke.
Også enkelteksempler på rolleblanding kan bidra til å illustrere faren for illegitime inngrep som tjenesteutsettingen av politioppgaver til en ruspolitisk forening innebærer. I et nummer av NNPFs medlemsblad fra 2006 beskrives en situasjon der to «representanter for NNPF», i forbindelse med foreningens konferansehelg i Haugesund, fikk betjeningen i en butikk til å fjerne t-skjorter med et «liberalt budskap» fra butikkens utstillingsvindu og sortiment. Ifølge NNPF kontaktet butikkledelsen hovedkontoret og «informerte om at de ikke ville selge en t-skjorte med et slikt liberalt budskap».495 Utvalget antar at foreningsmedlemmenes umiddelbare gjennomslagskraft overfor butikken kan ha skyldtes en forveksling av foreningsmedlemmene med politiet. En slik gjennomslagskraft er neppe sammenlignbar med det som sannsynligvis gjelder for andre politiske organisasjoner som vil påvirke næringslivet.
NNPFs fremheving av denne opptredenen som prisverdig i medlemsbladet er foruroligende, da handlingen utgjorde en uheldig og muligens lovstridig rolleblanding. Ved den beskrevne handling, dersom fremstillingen er korrekt, synes de politiansatte å ha misbrukt sin politiautoritet til å foreta inngrep i privatpersoners rettigheter, på grunnlag av tjenestepersonenes subjektive, narkotikapolitiske interesse. Handlingen innebar en mulig krenkelse av ytringsfriheten, en frihet politiet er satt til å verne om.
Utvalget har beskrevet lignende tilfeller fra Kristiansand der NNPF i 2013 inngikk avtaler med næringslivsaktører om å forby personer som bar legaliseringssymbol å oppholde seg på utesteder. Videre er det dokumentert av Filter Nyheter at NNPF kontaktet fylkeskommuner i forbindelse med skolevalget i 2019 med oppfordring om å fjerne Unge Venstres valgkamp-materiell som tok til orde for legalisering av cannabis (Nordseth, 2019).
Dette er enkelttilfeller, og det kan ikke legges til grunn at rolleblanding av slik art har forekommet på et systematisk nivå. Eksemplene er likevel egnet til å belyse risikoen for illegitime inngrep i borgernes rettssfære som en sammenblanding av politi og politikk innebærer.
Etter utvalgets syn er risikoen for rolleblanding i seg selv ikke akseptabel. Uavhengig av om risikoen realiserer seg, er forbindelsene mellom politiet og NNPF i alle tilfeller egnet til å svekke befolkningens tillitt til politiet, nærmere bestemt at polititjenesten utøves på bakgrunn av lojalitets- og objektivitetsplikten, og ikke på grunnlag av subjektive, politiske formål.
I likhet med befolkningen for øvrig, har også politiansatte en grunnleggende rett til å ytre og organisere seg som privatpersoner. Denne organisasjonsfriheten må likevel utøves på en måte som ikke medfører fare for forveksling av foreningsvirksomhet med politivirksomhet. I tillegg må ytringsfriheten utøves på en måte som ivaretar befolkningens tillit til politiet.
Ildsjeler er i utgangspunktet et gode. Det blir imidlertid både et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem når politipraksis og politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, framfor å forankres og styres av ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.
Norsk narkotikapolitiforening er en privat forening, og kan ikke holdes ansvarlig for den problematiske posisjonen foreningen har fått tildelt i og av politietaten. Politiet derimot, kan og skal holdes ansvarlig for hvordan alle sider ved rollen som voldsmonopol og døråpner til straffeapparatet, håndteres.
9.5 Mediedebatt og ytringsklima
Debatten i Norge om narkotikapolitikk er polarisert og preget av steile fronter. Ytringsklimaet i politiet på dette feltet beskrives overfor utvalget som vanskelig og dårlig, og det har ofte blitt vist til at NNPF har hatt et kunnskapshegemoni som det har vært svært vanskelig å stille spørsmål ved.
Slik det refereres til i kapittel 3, har imidlertid det offentlige ordskiftet, særlig siden opptakten til at Rusreformutvalget ble nedsatt, i stadig større grad vært preget av tilhengere av en mer liberal ruspolitikk. Ellefsen (2022) har fremhevet 2016 som året NNPF i økende grad ble utfordret av aktører som fremmet andre virkelighetsforståelser og løsninger. Ellefsen skriver at sosiale medier har lagt til rette for at flere kan engasjere seg i det offentlige ordskiftet,496 og at under rusreformdebatten i 2019–2020 fungerte de sosiale mediene som et springbrett for at kritikken av NNPFs budskap og fremgangsmåter fikk gjennomslag i pressen (Ellefsen, 2022, s. 71-72). I møte med utvalget uttalte NNPF følgende
Det var spesielt da Solberg-regjeringens forslag til rusreform falt på Stortinget at vi opplevde et voldsomt fokus på oss og voldsomme angrep i media og sosiale medier. Vi opplever at meningsmotstandere har hatt en bevisst strategi om å fjerne blant annet vår stemme inn mot en ny behandling av Solberg-regjeringens forslag til Rusreform som ble nedstemt for andre gang i 2022.497
Twitter har vært en særlig sentral arena for debatt om rus- og narkotikapolitikk. Meningsutvekslingen som har foregått på Twitter har dessuten hatt direkte betydning for saken som vi er satt til å vurdere. Derfor ga utvalget Infomedia i oppdrag å analysere debatten om forholdet mellom politiet og NNPF på Twitter.498 Ett av analysens funn var at NNPF i svært liten grad har støttespillere som uttrykker sin støtte til foreningen. Politiet har noen slike støttespillere som uttrykker sin støtte på Twitter (Infomedia 2022). Det forhold at NNPF slettet sine kontoer på denne plattformen gjør at deres stemme mangler i twitterdebatten. Fraværet av støttespillere i politiet og ellers gjør at kritikken mot politiansatte medlemmer i NNPF (og NNPF som organisasjon) på Twitter er påfallende ensidig. Analysen konkluderer også med at et overveldende flertall av de som har engasjert seg i denne debatten på Twitter er samstemte i at det har foregått rolleblanding. 95 prosent av alle relevante tweets impliserer rolleblanding eller manglende tillit til politiet.
Rapporten fra Infomedia viser at debatten på Twitter er svært polarisert og nær ensidig i favør av de som mener det har forekommet rolleblanding, eller de som har mistet tilliten til politiet som en følge av saken.499 Infomedia hevder at eksponering mot debatten på Twitter kan ha svekket publikummets tillit til politiet. Av 1 514 relevante innlegg, er 95 prosent vurdert til å være enten kritiske til rolleblandingen, impliserer at det skjer, eller tar til orde for at rollene er uklare. Dette kommer til uttrykk på en rekke måter: det publiseres bilder av politifolk i uniform som målbærer NNPFs syn, deltar på deres arrangementer eller bruker undervisningsmateriell fra organisasjonen. En rekke aktører omtaler konsekvent politiet eller NNPF som «politiet/NNPF» for å understreke at det ikke er noen forskjell mellom dem, og svært mange innlegg tagges med #rolleblanding og #samrøre. Det er et fravær av stemmer som tar til orde for at det ikke skjer rolleblanding. Kun 0,4 prosent av innleggene i utvalget Infomedia har lagt til grunn kan sies å være støttende til dette. Det er få debattanter tilknyttet politiet som deltar i diskusjonene på Twitter. De som er funnet i utvalget er i stor grad kritiske til det de ser som samrøre.
I utvalgets innspillsmøter med ulike personer har betydningen av Twitter ofte kommet opp, og der disse personene har blitt oppfordret til å reflektere rundt debatten rundt NNPF på Twitter fremstår det som klart at denne plattformen har vært av vesentlig betydning. Jonas Ali Ghanizadeh uttalte på spørsmål om betydningen av Twitter som arena i saken at
Bruken av Twitter har vært veldig viktig fordi det er et lavterskel medium hvor man er tvunget til å være kort og konsis. En veldig åpen plattform sammenlignet med Facebook, og man kan raskt få kontakt med journalister og politikere. Det er en demokratisk plattform, man er ikke avhengig av en tittel eller annen innflytelse for å bli hørt.500
Ghanizadeh understreket at debatten har vært hard, men samtidig at
[…] det er vanskelig å si at vi burde vært mildere, dette er et kompleks som rammer en gruppe som aldri har blitt hørt før, som har blitt demonisert og kalt «slitne junkies», «døende hester», de som har et annet politisk syn [enn NNPF] skal stemples som narkomane eller dop pushere […].501
NNPF har oversendt utvalget et dokument med en rekke eksempler på hets, trusler og trakassering i sosiale medier, som foreningens medlemmer har fått rettet mot seg. Ettersom Twitter tilbyr en mulighet for å interagere med hvem som helst uten å møte personen bak, kan vanlige samtalenormer bli mindre avgjørende for meldingene som sendes. Antagelig er dette medvirkende til at mange brukere utsettes for hets og trolling.502 Ifølge NNPF er det mange aktive Twitter-brukere som bruker mye tid på å skape konspirasjonsteorier, hetse og komme med stygge trusler.503 NNPF henviser til at en del av strategien til disse, har vært å anklage personer som gjør den vanlige jobben sin i politiet, for å drive rolleblanding utelukkende fordi det er kjent at personen også er medlem av foreningen.
Både NNPFs representanter og deres kritikere har holdt pressen medansvarlig for å skape et inntrykk av at NNPF er en del av politiet (Ellefsen, 2022, s. 57). Slik Ellefsen (2022) dokumenterer en rekke eksempler på i sin rapport, har dekningen av NNPF i media vært omfattende. Dekningen har imidlertid også bidratt til rolleblanding og forvekslingsfare, for eksempel gjennom å referere til foreningsmedlemmene som «ansatte i politiet» eller ved å på andre måter utydeliggjøre skillet mellom de politiansatte foreningsmedlemmene og politiet. Den omfattende mediedekningen har fram til ca. 2016 skjedd uten kritiske vinklinger. Det var først da pressen begynte å stille spørsmål om hva slags posisjon og kunnskapsgrunnlag NNPFs representanter uttalte seg fra, men dette gjaldt imidlertid bare noen få riksdekkende aviser (Ellefsen, 2022, s. 60). De fleste aviser viet ikke påstander om rolleblanding og samrøre mellom NNPF og politiet særlig oppmerksomhet før i 2021. Først da fikk kritikken betydelig medieomtale og mange aviser argumenterte for behov for en uavhengig gransking på lederplass. Ellefsen henviser også til at pressen imidlertid ikke rettet søkelyset mot hvordan den selv hadde utøvd sin samfunnsrolle i saken504 (Ellefsen, 2022, s. 61).
Rolleblandingen mellom politiet og NNPF pågikk i mange år før mediene eller samfunnet forøvrig begynte å stille spørsmål. Vi kan derfor, på den ene siden, stille spørsmål ved hvordan mediene har fylt sin selvpålagte rolle som den fjerde statsmakt og «vaktbikkje. På den andre siden, om mediene, særlig gjennom Twitter, nå fyller rollen sin på en måte som utfordrer en nyansert beskrivelse av virkeligheten.