3 Bakgrunn for lovforslaget

Havbruksnæringen er i dag en av Norges største eksportnæringer. I 2011 eksporterte næringen laks, regnbueørret og annen oppdrettsfisk for ca. 31 mrd. kroner. Eksporten av sjømat fra oppdrett passerte de tradisjonelle fiskeriene i verdi i 2006, og i 2011 utgjorde oppdrettsfisk 58,5 prosent av verdien av den totale sjømateksporten. Den økte produksjonen bidrar til viktige inntekter for Norge og arbeidsplasser og verdiskaping i distriktene. Det er antatt at havbruksnæringen i 2010 genererte over 21 000 arbeidsplasser i Norge, hvorav 4600 direkte.

Formålet med akvakulturloven er å fremme havbruksnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten, jf. loven § 1. Ved utarbeidelsen av akvakulturloven hadde Fiskeri- og kystdepartementet tatt utgangspunkt i fire særlige fokusområder, hvorav ett av områdene var ”miljø – tidsriktig og helhetlig miljøregime”. På havbruksområdet, som på flere andre områder, henger miljøspørsmål, næringsutvikling og distriktsutvikling tett sammen. Miljømessig bærekraft er en forutsetning for langsiktig utvikling og vekst i havbruksnæringen. Med loven ble det på denne bakgrunn introdusert et eget miljøkapittel med et vidt handlingsrom for myndighetene til å fastsette bestemmelser for å ivareta en miljømessig bærekraftig akvakulturnæring.

I likhet med all annen matproduksjon har også havbruksvirksomhet miljøkonsekvenser, og oppmerksomheten knyttet til akvakulturnæringens påvirkning på miljøet har økt i de senere år – også etter ikrafttredelsen av akvakulturloven. Sammen med lakselus, som reguleres gjennom matloven, er rømming havbruksnæringens største miljøutfordring. Nivået av rømt oppdrettsfisk i norske lakseelver har vært stabilt siden begynnelsen av 2000-tallet, til tross for en betydelig produksjonsøkning. Dette viser at tiltak som strenge krav til innretninger og utstyr, og kontinuerlig søkelys på rømmingssikkerhet gir resultater. Flere forskningsmiljøer har likevel gjennom flere år varslet at andelen rømt oppdrettslaks i elvene er for høyt og at den genetiske påvirkningen på våre ville laksebestander i flere elver er uakseptabel.

Denne lovproposisjonen tar særlig sikte på å styrke virkemidlene i loven for å ivareta hensynet til miljøet. Det er en nær sammenheng mellom virkemidler, tiltak og tilsyn. Lovproposisjonen inneholder derfor flere elementer som skal bidra til å styrke tilsynsmyndigheten og gjøre den bedre i stand til å ivareta hensynene i loven.

Akvakulturloven ga myndighetene mulighet til å forfølge lovbrudd med overtredelsesgebyr. Forvaltningens praksis, men også lovhjemmelen i seg selv, har vært kritisert av domstolen, havbruksnæringen, Sivilombudsmannen og på Stortinget. Departementet foreslår derfor en rekke endringer som skal bidra til styrke lovens sanksjons- og reaksjonskapittel.

I juli 2012 mottok Fiskeri- og kystdepartementetet åpningsbrev fra EFTA Sureveillance Authority (ESA). ESA mener at forskrift om kontroll med eiermessige endringer i selskap mv. som innehar tillatelse til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø, er innrettet slik at den er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Staten har opprettholdt sitt prinsipielle syn i forhold til EØS-avtalen, og har en pågående dialog med ESA. Regjeringen har likevel kommet til at det er ønskelig å endre regelverket, og i den forbindelse styrke verdiskapingen i distriktene ved å stille klarere krav til selskapene. Departementet foreslår derfor å endre akvakulturloven slik at det kan legges til rette for å endre regelverket i ønsket retning.