6 Tiltak for å styrke tilsynsvirksomheten mv.

6.1 Forslag om presisering av akvakulturlovens virkeområde – § 2 saklig virkeområde

6.1.1 Gjeldende rett

Akvakulturloven § 2 angir lovens saklige virkeområde. Det følger av akvakulturlovens forarbeider (Ot.prp. nr. 61 (2004-2005)) at loven også gjelder ved etablering av installasjoner og anlegg som er ment for akvakultur, men som ikke inneholder akvatiske organsimer. Bakgrunnen for dette er at miljø- og arealhensyn ofte gjør seg gjeldende også i tilfeller hvor det ikke er akvatiske organsimer i en installasjon eller et anlegg. Dette kommer imidlertid ikke klart frem av akvakulturloven § 2.

6.1.2 Høringsforslaget

I tilfeller hvor det ikke er akvatiske organsimer i en installasjon eller et anlegg vil likevel installasjonen eller anlegget kunne berøre viktige samfunnshensyn som areal- og miljøhensyn som i denne sammenheng er regulert av akvakulturloven. Selv om akvakulturloven i dag omfatter installasjoner og anlegg uten akvatiske organismer, vurdterte departementet i høringsbrevet det som hensiktsmessig at dette blir presisert i loven.

På denne bakgrunn foreslo departementet at det inntas en presisering i akvakulturloven § 2 andre ledd, hvor det fremkommer at loven også gjelder for installasjoner og anlegg som er ment for akvakulturvirksomhet, men som ikke inneholder akvatiske organismer. For å kunne nærmere avgrense lovens virkeområde, f.eks. dersom det er tvilsomt om en installasjon eller anlegg uten akvatiske organsimer er omfattet av loven, vurderer vi det som hensiktsmessig at departementet i forskrift kan bestemme at aktiviteter som normalt vil være omfattet av nytt andre ledd ikke skal omfattes av hele eller deler av loven. Dette foreslår vi kan gjøres gjennom at dagens tredje ledd, som nå foreslås endret til nytt fjerde ledd, utvides slik at også nytt annet ledd om anlegg og installasjoner uten akvatiske organsimer også omfattes av departementets forskriftsmyndighet i nytt fjerde ledd.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Mattilsynet støtter forslaget.

6.1.4 Departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene har uttrykt motvilje mot forslaget, og departementet viderefører forslaget.

6.1.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at § 2 annet og tredje ledd skal lyde:

Loven gjelder også anlegg ment for akvakultur, herunder anlegg uten akvatiske organismer.

Departementet kan i forskrift bestemme at aktiviteter som nevnt i første til tredje ledd ikke skal omfattes av hele eller deler av loven.

Nåværende annet til fjerde ledd blir tredje til femte ledd.

6.2 Forslag om bestemmelse som gir hjemmel til å utarbeide forskrift om funksjonskrav for utstyr og programvare benyttet til oppfyllelse av opplysnings- og undersøkelsesplikt etter akvakulturloven

6.2.1 Gjeldende rett

Etter akvakulturloven § 24 plikter enhver som søker om eller driver aktiviteter som omfattes av akvakulturloven å bistå med opplysninger eller iverksette undersøkelser etter pålegg fra myndighetene. Bestemmelsen skal bidra til at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver. Opplysningsplikten skal kunne utløses av enkeltvedtak eller gjennom krav til rapportering i forskrifter hjemlet i bestemmelsens tredje ledd. Rapporteringsplikt om driften er i dag fastsatt i blant annet forskrift om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskriften). Undersøkelsesplikten etter annet ledd gjelder typisk i de tilfeller der informasjon, som er nødvendig for at akvakulturmyndighetene skal kunne gjøre sine oppgaver etter loven, ikke allerede er tilgjengelig og det må gjøres undersøkelser.

Tilsynsmyndigheten kan gjennom fastsatte skjema eller andre krav til oppstilling av informasjonen bestemme hvordan opplysningene skal gis, og stille krav til form og detaljeringsgrad på dataene. I merknadene til § 24 i Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) s. 73 er det omtalt ulike måter opplysningsplikten kan gjennomføres på. Bl.a. er det uttalt at tilsynsmyndigheten kan bestemme hvordan opplysningene skal gis i de enkelte tilfeller, herunder form og detaljeringsgrad.

Det er imidlertid ingen uttrykkelig hjemmel i akvakulturloven om at myndighetene kan kreve at opplysningene inngis elektronisk, og at de inngis med utstyr og programvare som oppfyller visse funksjonskrav.

6.2.2 Høringsforslaget

Systemer for elektronisk rapportering blir i dag utviklet til å omfatte stadig mer av korespondansen mellom offentlige myndigheter og ulike næringsaktører. Dette er en effektiv kommunikasjonsform som samtidig gir myndighetene anledning til å motta informasjonen i et digitalt format, og muliggjør kvalitetskontroll og analyser av et annet omfang enn tidligere. De fleste norske oppdrettsselskap benytter i dag produksjonsstyringssystemer som muliggjør elektronisk rapportering.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det innføres en forskriftshjemmel i et nytt fjerde ledd i § 24, som medfører at det kan settes krav om at utstyr og programvare skal oppfylle visse funksjonskrav, og at det skal kunne settes krav til at innrapportering skjer elektronisk. Dette vil bidra til at myndighetene kan ta imot og sammenstille informasjon på en mer effektiv måte.

Forslaget vil gi myndighetene et bedre datagrunnlag for risikovurderinger og analyser. Slik at kontroll og tilsyn kan rettes mer presist inn mot aktører hvor sannsynligheten for eventuelle avvik fra akvakulturregelverket er størst.

All medvirkning etter § 24 skal skje vederlagsfritt. Dette betyr at den rapporteringspliktige ikke kan kreve kostnadsdekning eller betaling fra myndighetene for inngivelse av opplysninger til myndighetene.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Mattilsynet støtter forslaget.

Marine Harvest er positive til å innføre funksjonskrav for utstyr og programvare dersom dette kan bidra til mer effektiv innrapportering og kommunikasjon med fiskerimyndighetene.

6.2.4 Departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene har uttrykt motvilje mot forslaget, og de som har nevnt bestemmelsen er enten positive eller har ikke kommentarer. Departementet viderefører forslaget.

6.2.5 Departementets forslag

Departementet foreslår et nytt fjerde ledd i akvakulturloven § 24 om opplysnings- og undersøkelsesplikt, som skal lyde:

”Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om at den som driver aktiviteter som omfattes av denne lov, skal ha og bruke utstyr og programvare med bestemt funksjon for rapportering etter denne bestemmelsen.”

6.3 Bestemmelse i akvakulturloven om utveksling av opplysninger mellom myndigheter

6.3.1 Gjeldende rett

I forbindelse med utøvelse av sine arbeidsoppgaver, er forvaltningen avhengig av å få inn korrekte opplysninger fra fysiske og juridiske personer. Et forvaltningsorgan kan for eksempel innhente opplysninger hos den et forvaltningsvedtak retter seg mot, eller ved at opplysningene innhentes fra en annen, enten en privatperson/organisasjon eller et annet forvaltningsorgan.

Forvaltningsloven § 13 bestemmer at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til sensitive opplysninger. Dette gjelder for eksempel opplysninger om personlige forhold, tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Dette omtales ofte som forvaltningens taushetsplikt. Taushetsplikten gjelder ikke bare overfor private, men også overfor andre offentlige myndigheter.

Ut fra private eller offentlige interesser kan imidlertid taushetsplikten til en viss grad begrenses. Begrensninger følger blant annet av forvaltningsloven § 13b. Videre følger det visse begrensninger i taushetsplikten i særlovgivningen slik som eksempelvis i ligningsloven § 3-13 nr. 2, tolloven § 12-2 og havressursloven § 49.

Fiskeridirektoratet har et tett samarbeid med flere andre tilsynsmyndigheter, som for eksempel tollmyndigheter, skattemyndigheter, forurensningsmyndigheter, matmyndigheter og vassdragsmyndigheter.

Deler av regelverket som regulerer akvakulturnæringen er hjemlet i både matloven, dyrevelferdsloven og akvakulturloven, slik som eksempelvis akvakulturdriftsforskriften og forskrift om internkontroll for å oppfylle akvakulturlovgivningen (IK-akvakultur). Tilsyn og kontroll kan avdekke brudd på flere forskjellige regelverk og det er da naturlig at tilsynsmyndighetene samarbeider om blant annet anmeldelser, se i den forbindelse også forslag til ny bestemmelse om samordningsplikt i akvakulturloven § 31a.

Dagens regelverk legger begrensninger på samarbeidet mellom fiskerimyndighetene og andre myndigheter som fører tilsyn med akvakulturnæringen. Dette kan blant annet være tilfelle dersom Fiskeridirektoratet og skattemyndighetene begge gjennomfører et tilsyn hos en akvakulturvirksomhet, fordi det er mistanke om brudd på regelverk som begge myndigheter fører tilsyn med. I et slikt tilfelle vil skattemyndighetene ha begrenset anledning til å utlevere funn som kan være av relevans for Fiskeridirektoratet på grunn av manglende utvekslingshjemmel i akvakulturloven. Skattemyndighetene vil derimot på sin side kunne ha hjemmel i ligningsloven § 3-13 nr. 2 til å få utlevert opplysninger som Fiskeridirektoratet fant i sine undersøkelser, og som kan være av relevans for skattemyndighetene.

6.3.2 Høringsforslaget

Både fiskerimyndighetene og andre tilsynsmyndigheter har begrensede ressurser til tilsynsvirksomhet. Det er derfor viktig at tilsynsmyndighetene driver et effektivt tilsyn – eksempelvis basert på risikoanalyser. Ved utvelgelsen av kontrollsubjekter vil det være nyttig med generell informasjon om bransjer, men også om enkeltvirksomheters brudd på annen lovgivning enn den tilsynsmyndigheten selv er satt til å administrere. Fiskeridirektoratet har erfart at dagens begrensninger i taushetsplikten, som blant annet følger av forvaltningsloven § 13b, ikke i tilstrekkelig grad gir direktoratet tilgang til tilsyns- og kontrollopplysninger som andre myndigheter besitter, og som kan være av betydning for etatens tilsyns- og kontrollvirksomhet overfor akvakulturnæringen.

Formålet med å innføre en hjemmel til utveksling av opplysninger med andre tilsynsmyndigheter, samt politi- og påtalemyndigheter, er å åpne for mulighet for at disse etater gjensidig kan utveksle opplysninger til nytte for den andre etat i dennes kontroll- og tilsynsarbeid. Dette innbærer på den ene siden at tildelings- og tilsynsmyndighetene etter akvakulturloven skal kunne motta relevant informasjon fra andre tilsyns- og kontrollmyndigheter og politi- og påtalemyndigheter. På den andre siden innebærer forslaget at andre tilsyns- og kontrollmyndigheter og politi- og påtalemyndigheter skal kunne motta relevant informasjon fra tildelings- og tilsynsmyndighetene etter akvakulturloven.

Omfanget av opplysninger som myndighetene sitter med i forkant av eventuelle kontroller og tilsyn, vil kunne ha signifikant innvirkning på utvelgelsen av kontrollobjektene, slik at kontrollen og tilsynet i størst mulig grad rettes mot de aktører som driver med avvik fra regelverket. Utveksling av opplysninger vil etter departementets oppfatning kunne bidra til å øke effektiviteten i myndighetenes kontroll- og tilsynsarbeid.

Det ligger viktige personvern- og rettsikkerhetshensyn bak bestemmelsene om taushetsplikt. Hensynene som begrunner taushetsplikt varierer, avhengig av om opplysningene er av personlig, økonomisk eller forretningsmessig art. På den ene siden er det viktig å verne de som driver akvakulturvirksomhet mot at taushetsbelagte opplysninger som virksomhetene gir fiskerimyndighetene blir gitt videre til andre. På den annen side bør ikke taushetsplikten gi beskyttelse mot undersøkelse av viktige ansvarsforhold. Opplysninger må – når de først er samlet inn av en tilsynsmyndighet – kunne brukes også til enkelte andre samfunnsnyttige formål, slik som avdekking av økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet.

Ved tilsyn av akvakulturvirksomheter vil det være sentralt å avdekke brudd på akvakulturregelverket. Erfaring tilsier også at uregelmessigheter på ett område ofte kan være en indikasjon på at det foreligger uregelmessigheter også på andre områder. Eksempelvis kan økonomisk informasjon som skattemyndighetene besitter gi indikasjoner på om det er produsert ulovlige volumer av fisk (om biomassen etter tillatelsen er overskredet). At tilsynsmyndighetene etter akvakulturloven har en klar hjemmel for å innhente slik informasjon vil kunne effektivisere arbeidet med å avdekke brudd på akvakulturlovgivningen hos akvakulturvirksomheter.

Videre vurderer departementet det slik at større mulighet til utveksling av taushetsbelagte opplysninger mellom kontrollmyndigheter og politi- og påtalemyndigheter kan ha en preventiv effekt hos akvakulturvirksomheter. Dette fordi en slik regelendring vil være et signal om at ulike myndigheter i større grad vil kunne samarbeide om kontroll og tilsyn med akvakulturvirksomheter.

Når det gjelder i hvilke konkrete tilfeller opplysninger om enkeltbedrifter bør utveksles, vil det være naturlig å utveksle opplysninger om virksomheter hvor det er avdekket uregelmessigheter, eller hvor det er en begrunnet mistanke om uregelmessigheter. Et utgangspunkt må være at kontrollopplysninger som står i naturlig sammenheng med akvakulturloven bør kunne utveksles. Informasjonen som utveksles kan likevel være innhentet med hjemmel i annet regelverk, slik som i skatte- og tollregelverk eller matregelverket.

Departementets forslag innebærer ikke en plikt for tilsyns- og kontrollmyndigheter, politi- og påtalemyndigheter eller tildelings- og tilsynsmyndighetene til å utveksle taushetsbelagte opplysninger. Bestemmelsen innebærer imidlertid en rett til å utveksle taushetsbelagte opplysninger som er relevante kontrollopplysninger som står i naturlig sammenheng med akvakulturloven.

I forslagets siste ledd foreslås en hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om utveksling av opplysninger etter bestemmelsen – blant annet hvilke opplysninger som skal utveksles og hvilke myndigheter som skal utveksle opplysninger med akvakulturmyndighetene. Siden bestemmelsen berører myndigheter som er underlagt andre departementer er det naturlig at myndigheten til å gi forskrift legges til Kongen.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet mener at behovet for § 25a om utveksling av opplysninger er lite konkretisert. Det er heller ikke pekt på hvorfor unntakene i fvl. § 13b ikke strekker til. Det er dermed uklart om utilstrekkelig tilgang til opplysninger skyldes

• 1) at dagens regler står i veien for opplysningsutveksling,

• 2) om gjeldende regler misforstås, eller

• 3) om det er uavklart hva dagens regler innebærer.

Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at særlige lovbestemmelser om unntak fra taushetsplikt ikke bør gis uten at det foreligger et behov som er dokumentert, og som er basert på en riktig forståelse av gjeldende lovbestemmelser. Fiskeri- og kystdepartementet anmodes om å vurdere behovet for en særlig lovbestemmelse i lys av dette.

Fiskeridirektoratet foreslår at ordlyden i lovbestemmelsen endres til: ”Taushetsplikt for andre kontroll-, politi eller påtalemyndigheter hindrer ikke at disse gir opplysninger som nevnt i første ledd, til tilsynsmyndigheter etter denne loven.”

Mattilsynet mener intensjonen med forslaget er god, men at forslaget er uklart mht. hvilke myndigheter det retter seg mot, og om det skal være mulig å både gi og motta nødvendige opplysninger. Mattilsynet foreslår at ordlyden i første ledd bør justeres til følgende: ”Tildelingsmyndigheten og tilsynsmyndigheten etter denne loven…” og ”deres oppgaver etter denne loven”. Dersom det er meningen at bestemmelsen skal omfatte flere myndigheter enn fylkeskommunen og Fiskeridirektoratet, foreslår Mattilsynet at det bør inntas en direkte henvisning til myndighetene som forvalter de lovene som er nevnt i § 6 bokstav d.

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert om unntakene i forvaltningsloven (fvl.) § 13b er tilstrekkelige til å oppnå formålet med bestemmelsen, å sikre at kontrollmyndigheter, påtalemyndighet og politi kan utveksle opplysninger til nytte for den andre etat i dennes kontroll- og tilsynsarbeid.

Fvl. § 13 b nr. 1-4 er lite aktuelle som alternativer til lovforslaget departementet fremmet i høringsnotatet. Unntak etter fvl. § 13 b første ledd nr. 5 forutsetter at det er nødvendig å gi opplysningene for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Etter Fiskeri- og kystdepartementets syn er derfor dette unntaket lite relevant. Fvl. § 13 første ledd nr. 6 gir unntak for taushetsplikten når forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det er ønskelig av allmenne hensyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med angiverorganets oppgaver. Opplysninger om lovbrudd på akvakulturlovens område har ikke nødvendigvis en naturlig sammenheng med eksempelvis Skatteetatens oppgaver.

Det er Fiskeri- og kystdepartementets vurdering at fvl. § 13 ikke i tilstrekkelig grad åpner for tilsynssamarbeidet som departementet nå ønsker å åpne opp for gjennom lovforslaget.

I tråd med dette foreslår departementet å videreføre høringsforslaget, med en endring i annet ledd for å presisere innholdet i bestemmelsen.

6.3.5 Departementets forslag

Departementets foreslår ny § 25a om utveksling av opplysninger mellom myndigheter, som skal lyde:

§ 25a. Utveksling av opplysninger mellom myndigheter

Tildelings- og tilsynsmyndigheter etter denne loven kan uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger til kontroll-, politi- eller påtalemyndigheter dersom avgivelsen har sammenheng med deres oppgaver etter loven.

Taushetsplikt for andre kontroll-, politi- eller påtalemyndigheter hindrer ikke at disse gir tilsynsmyndigheter etter denne loven opplysninger som har naturlig sammenheng med deres oppgaver etter denne loven.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utveksling av opplysninger etter denne bestemmelsen.

6.4 Bestemmelse som gir forvaltningen adgang til å fastsette særskilt søksmålsfrist for vedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av akvakulturloven

6.4.1 Gjeldende rett

Etter dagens regelverk har akvakulturforvaltningen ikke adgang til å sette en særskilt søksmålsfrist for sine avgjørelser. Denne adgangen opphørte i forbindelse med innføringen av ny tvistelov, som trådte i kraft 1. januar 2008.

Den nå opphevede tvistemålsloven § 437 andre ledd ga vedkommende forvaltningsorgan hjemmel til å bestemme at mulig søksmål måtte reises innen 6 måneder fra det tidspunkt da melding om fristfastsettelsen kom fram til vedkommende part. Etter bestemmelsen kunne det gis oppreising mot oversitting av fristen. Fristfastsettingen etter bestemmelsen gjaldt ikke dersom avgjørelsen var eller kom under klagebehandling, eller dersom avgjørelsen ble endret.

Bakgrunnen for at en lignende bestemmelse ikke ble videreført i den nye tvisteloven fremgår bl.a. av Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) punkt 26.3.2, hvor det som en del av tvistemålsutvalgets forslag uttales at ”Uttømming av klagemulighetene og frist for å reise søksmål, bør […] reguleres i den lov som hjemler vedtaket, jf. utredningen s. 499.(Vår utheving). Videre uttalte departementet i sin vurdering i samme proposisjon punkt 26.3.4. at departementet ”mener […] at behovet for søksmålsfrister bør vurderes i forhold til de enkelte særlover og ikke reguleres i noen alminnelig bestemmelse i tvisteloven eller forvaltningsloven”.

6.4.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet skrev departementet at søksmålsadgang i tilknytning til akvakulturforvaltningens avgjørelser er en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti for den en avgjørelse retter seg mot eller for andre med rettslig interesse i tilknytning til en avgjørelse. Videre bør også involverte aktører gis forutsigbarhet når de innretter seg etter forvaltningens avgjørelser. At søksmålsadgangen kan begrenses i tid, kan bidra til større forutsigbarhet for de aktører som er berørt av en avgjørelse.

På akvakulturlovens område vil betydningen av å kunne sette en frist for søksmålsadgang særlig kunne gjøre seg gjeldende ved tildelingsrunder av akvakulturtillatelser. Ved slike tildelingsrunder konkurrerer mange aktører om et begrenset antall tillatelser. Hensynet til innretting hos både tilgodesette aktører og aktører som har fått avslag tilsier at det i slike tilfeller bør være adgang til å fastsette frist for søksmål. I denne sammenhengen vil vi også nevne at usikkerhet i tilknytning til en endelig avgjørelse om tildeling kan involvere forvaltningsområder og myndigheter etter for eksempel plan- og bygningsloven, matloven og forurensningsloven. Videre vil en søksmålsfrist i slike tilfeller bedre legge til rette for involverte næringsaktørs mulighet til å planlegge drift og finansiering av tillatelsen.

Behovet for en mulighet til å sette frist for søksmål, er ikke til stede i like sterk grad på alle områder av akvakulturforvaltningen. For avgjørelser hvor forvaltningen har fattet vedtak overfor én aktør, og hvor avgjørelsen ikke berører andre aktører, vil fordelen av en eventuell tidsbegrenset søksmålsadgang ikke gjøre seg gjeldende i like sterk grad. Dette hovedsakelig fordi det ofte vil være færre aktører som er berørt av vedtaket.

I en del andre saker på akvakulturområdet har forvaltningens avgjørelser betydning for mer enn én aktør, selv om det ikke er en konkurransepreget situasjon slik som i tildelingsrunder, jf. drøftelsen ovenfor. Ved lokalisering av anlegg (lokalitetsklareringer) er ofte flere aktører involvert, og flere av disse kan oppfylle krav som gjør at de lovlig kan fremme søksmål om de vedtak som er fattet. Dette kan eksempelvis være naboer eller ulike interesseorganisasjoner. For innehaveren av en tillatelse som er klarert på en lokalitet vil det i slike tilfeller kunne være en fordel at det kan settes en frist for når søksmål om vedtaket som gir rett til produksjon på den bestemte lokaliteten kan fremmes. Også her vil en søksmålsfrist kunne bidra til mer forutsigbarhet for innehaveren av tillatelse for planleggingen og finansieringen av driften. For andre aktører som lovlig kan fremme søksmål om de vedtak som er fattet, vil en søksmålsfrist kunne være et incentiv til å avklare om søksmål ønskes fremmet. På den andre siden vil disse aktørene kunne være avskåret fra å fremme søksmål etter fristens utløp.

Et særlig spørsmål er om det bør åpnes for om en søksmålsfrist i et vedtak bør kunne gjøres gjeldende overfor aktører som ikke er part i en sak, men som har rettslig interesse i en sak – som for eksempel naboer eller interesseorganisasjoner. I høringsbrevet konkluderte departementet ikke på dette punkt.

I noen typer saker, eksempelvis erstatningssaker, kan det tenkes at økonomiske tap for en aktør ikke lar seg fastslå før etter at en fastsatt søksmålsfrist er ute. Det må derfor – slik rettstilstanden også var etter den tidligere bestemmelsen i tvistemålsloven – være adgang til å kreve oppreisning mot oversittelse av en slik frist.

Det følger av forvaltningsloven § 27, tredje ledd, tredje punktum at en part skal opplyses om fristen. Det følger videre av samme bestemmelse at unnlatt underretning innebærer at fristen ikke kan gjøres gjeldende ovenfor parten.

I denne sammenheng vil departementet også nevne forvaltningsloven § 27b, siste setning som sier at søksmål i alle tilfeller kan reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse eller forhold på klagers side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Departementets vurdering var etter dette at det for noen typer avgjørelser på akvakulturlovens område et særlig behov for å kunne fastsette en søksmålsfrist, og for andre avgjørelser et alminnelig behov for slik adgang. Departementet konkluderte med at adgangen til å gi forskrift om søksmålsfrist bør være generell og legges til departementet i loven.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Fiskeridirektoratet påpeker at ordlyden i lovforslaget skiller seg fra høringsnotatet, se punkt 5.4.3, og direktoratet har i sitt høringsinnspill forholdt seg til ordlyden i lovutkastet.

Fiskeridirektoratet mener at det er bare klageinstansen som skal kunne sette frist for søksmål. Førsteinstansen kan allerede fastsette at klageretten skal være uttømmende benyttet før parten ev. skal kunne gå til søksmål, jf. fvl. § 27b. Forslagets siste setning er derfor overflødig og ødeleggende for bestemmelsen. Fiskeridirektoratet foreslår at ”departement” byttes ut med ”klageorganet etter loven”, jf. § 33a første punktum. Det påpekes at søksmål ikke kan ”rette seg mot et vedtak” men mot staten og om gyldigheten av vedtak eller krav om erstatning som følge av vedtak. Fiskeridirektoratet foreslår derfor at ordlyden endres:

”Klageorganet etter denne loven kan bestemme at søksmål om gyldigheten av et vedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket må reises innen 6 måneder fra det tidspunkt vedtak med melding om fristfastsettelse kom fram til parten. Det kan gis oppreisning mot oversitting av fristen.”

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Fiskeridirektoratet i at det er klageorganet som eventuelt skal fastsette søksmålsfristen, og at førsteinstansen bør forholde seg til forvaltningsloven § 27 b, hvoretter det kan stilles krav om at klageretten skal være uttømt før det tas ut søksmål mot Staten. Departementet er videre enig med direktoratet i at ordlyden er noe upresis, og vi mener det også vil være hensiktsmessig å benytte samme ordlyd som forvaltningsloven § 27 b.

Departementet ser det som hensiktsmessig at det i forskrift gis nærmere redegjørelse for hvilke saker det bør kunne stilles søksmålsfrist til. Fiskeridirektorats forslag om at klageinstansen får direkte hjemmel i loven til å sette søksmålsfrist, får derfor ikke tilslutning av departementet.

I tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 er det inntatt regler om vilkår, frister og behandling av begjæringer om oppfriskning. Departementet mener disse reglene bør gjelde også her.

Departementet tok i høringsbrevet ikke stilling til om søksmålsfristen også skulle gjelde overfor tredjemann, dvs. fysiske eller juridiske personer med rettslig interesse til å reise søksmål, jf. tvisteloven § 1-3. Ingen av høringsinstansene har kommentert spørsmålet. Departementet har i høringsbrevet, som i all hovedsak er gjengitt ovenfor i pkt. 6.4.2, gjort rede for de hensyn som gjør seg gjeldende. Etter departementets syn ville det være uheldig om tredjeparter ble avskåret fra å reise søksmål, fordi de har vært uvitende om forvaltningens vedtak, og at dette hensynet veier tyngre enn den forutsigbarhet en søksmålsfrist gir aktøren. Departementet har i vurderingen lagt vekt på at akvakultur er en virksomhet der aktøren er avhengig av en konsesjon fra myndighetene og at virksomheten som oftest drives på allmennhetens arealer, dvs. i sjø.

Forslaget i høringsbrevet blir med de endringer som er beskrevet ovenfor å videreføre.

6.4.5 Forslag til bestemmelse

Departementet foreslår at det i akvakulturloven inntas en ny § 33a om søksmålsfrist som skal lyde:

§ 33a Søksmålsfrist

Departementet kan i forskrift bestemme at parten må reise søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak med hjemmel i denne lov eller krav om erstatning som følge av vedtaket, innen seks måneder fra det tidspunkt da melding om endelig vedtak kom fram til vedkommende part. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.