2 Bakgrunn for proposisjonen

2.1 Innledning

Respekt for pasienters autonomi og menneskerettighetene er viktige og grunnleggende prinsipper innenfor all behandling. Innenfor psykisk helsevern er mest mulig frivillighet i behandlingen og redusert og riktig bruk av tvang uttalte mål. I Politisk plattform for flertallsregjeringen fremgår det at regjeringen vil ”styrke arbeidet med å redusere og kvalitetssikre bruk av tvang, samt videreutvikle trygge oppfølgings- og behandlingsmodeller.” Helse- og omsorgsdepartementet vil også om kort tid legge frem Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang (2012-2015). Dette er utgangspunkter som står fast.

Samtidig er det kjent at det i noen situasjoner og overfor noen pasienter er nødvendig å bruke tvang, herunder sikkerhets- og kontrolltiltak, av hensyn til pasienten selv og/eller av hensyn til andre mennesker og samfunnet for øvrig.

En liten gruppe pasienter med alvorlig psykisk sykdom og som samtidig har en forhøyet risiko for alvorlig voldsutøvelse, anses som særlig farlige for andre personer. Denne gruppen pasienter er ikke en homogen gruppe. Pasientens farlighet henger ikke nødvendigvis sammen med pasientens psykiske lidelse. Farligheten kan knytte seg til en rekke andre forhold av bl.a. individuell, demografisk eller kontekstuell karakter. Det vises her til redegjørelsen under punkt 2.3.

Denne pasientgruppen gir utfordringer av både praktisk og juridisk art. I praksis er det psykiske helsevernet organisert slik at det opereres med ulike sikkerhetsnivåer. Denne pasientgruppen utredes og behandles ved landets tre regionale sikkerhetsavdelinger, under Oslo Universitetssykehus HF, St. Olavs Hospital HF og Helse Bergen HF. Avdelingene er høyt bemannet av særlig kvalifisert helsepersonell som kan ta seg av pasienter med alvorlig voldsrisiko.

Det psykiske helsevernets praktiske inndeling i ulike sikkerhetsnivå gjenspeiles imidlertid ikke i regelverket. Enkelte bestemmelser i psykisk helsevernloven angir tiltak som har til hensikt å avverge farlige situasjoner, men loven sondrer ikke mellom behovet for sikkerhet i institusjoner hvor pasienter med høy voldsrisiko oppholder seg og institusjoner med pasienter under ordinært psykisk helsevern. Det har fra helsefaglig hold vært etterlyst endringer i psykisk helsevernloven som i noe større grad kan ivareta sikkerheten ved helseinstitusjoner som utreder og behandler pasienter som representerer høy risiko for voldelig atferd.

Vilkårene for å ta i bruk noen av tiltakene som er beskrevet i loven, som for eksempel ransaking av pasient for å avdekke farlig gjenstand, er for snevre i regionale sikkerhetsavdelinger hvor gruppen av farlige pasienter oppholder seg. Loven hjemler ikke tilstrekkelige tiltak for å ivareta en akseptabel og høy nok sikkerhet ved de regionale sikkerhetsavdelingene. Farlige situasjoner har oppstått ved at for eksempel farlige gjenstander som våpen og rømningshjelpemidler har blitt innført. Dette er en risiko som kan medføre stor fare for medpasienter, personell og samfunnet forøvrig.

Menneskerettighetene stiller krav til at myndighetene ved nasjonal lovgivning sørger for å beskytte retten for enhver til livet, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 2. I visse situasjoner medfører dette en positiv plikt for myndighetene til å treffe forebyggende tiltak for å beskytte personer som står i fare for å miste livet på grunn av andres kriminelle handlinger. Samtidig setter menneskerettighetene klare grenser for tvangsbruk og inngrep i den enkeltes privatliv. Det vises til nærmere omtale under kapittel 3.

Etter departementets vurdering gir dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad virkemidler som kan redusere risikoen for alvorlige voldshandlinger og rømning ved de regionale sikkerhetsavdelingene.

2.2 Virksomheten ved landets regionale sikkerhetsavdelinger

2.2.1 Organisering av landets regionale sikkerhetsavdelinger

Det er i dag tre regionale sikkerhetsavdelinger i landet: Regional sikkerhetsavdeling Brøset, Regional sikkerhetsseksjon Helse Bergen HF og Regional sikkerhetsavdeling Dikemark. Alle er offentlig godkjente for å kunne anvende tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften).

Disse omtales i proposisjonen som ”landets regionale sikkerhetsavdelinger” eller RSA.

Hver enkelt regionale sikkerhetsavdeling (RSA) tilbyr en høyspesialisert tjeneste med regional funksjon. Disse avdelingene mottar til utredning og behandling pasienter med alvorlig psykisk sykdom eller mistanke om slik sykdom, hvor det er aktuell risiko for alvorlig voldelig atferd overfor andre. Behandlingstilbudet ved RSAene vil bl.a. kunne omfatte: Akutt og planlagt mottak for observasjon, utredning og behandling, voldsrisikovurdering og voldsrisikohåndtering, sikkerhetspsykiatrisk miljøbehandling, psykiatrisk og psykologisk behandling, aktivisering og sosialisering og oppfølging av somatiske problemstillinger og tannhelse.

Etter stabilisering, utredning og påbegynt behandling skal RSAene bidra til tilbake- eller videreføring av pasientene til fortsatt behandling og oppfølging på et lavere sikkerhetsnivå i helsetjenesten når dette er faglig forsvarlig. Ved slik overføring av pasienten vil kompetanseoverføring, inklusive voldsrisikovurderinger og anbefalinger for voldsrisikohåndtering, stå sentralt.

2.2.2 Pasientgrunnlaget ved landets regionale sikkerhetsavdelinger

Innleggelser etter henvisning fra det psykiske helsevernet i spesialisthelsetjenesten skjer med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3. I tillegg mottar institusjoner i det psykiske helsevernet domfelte etter straffeloven § 39, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5. De regionale sikkerhetsavdelingene mottar også henvisninger som gjelder utredning og behandling av personer fra varetekt, fengsel, politiarrest eller forvaring, klinisk observasjon etter straffeprosesslovens § 167 og overføring fra varetektsfengsel etter straffeprosesslovens § 188, samt straffedømte til døgnbehandling etter § 13 i straffegjennomføringsloven. Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for hvilke pasienter som er i målgruppen for henvisning til landets regionale sikkerhetsavdelinger.

Det skal presiseres at dømte etter straffeloven § 39a (dom på tvungen omsorg) behandles innenfor det psykiske helsevernet, men inngår ikke i pasientgrunnlaget til de regionale sikkerhetsavdelinger. Dømte til tvungen omsorg mottas ved Avdeling Brøset ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg for gjennomføring av særreaksjonen. Gjennomføring av dom på tvungen omsorg er regulert i egen forskrift med hjemmel i straffeloven § 39a, jf. forskrift 21. desember 2001 nr.1523 om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg. Sentral fagenhet for tvungen omsorg tar også pliktmessig imot siktede til varetekt etter straffeprosessloven § 188 andre 1edd tredje punktum. Virksomheten ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg er ikke berørt av departementets forslag til lovendringer.

2.2.2.1 Regional sikkerhetsavdeling Brøset

Det er angitt i årsrapport 2011 for RSA Brøset at målgruppen for tjenestetilbudet ved RSAet er: ”Personer med alvorlig sinnslidelse og betydelig risiko for voldelig atferd overfor andre. I tillegg innleggelse for utredning og behandling av pasienter i varetekt fra fengsel eller forvaring samt innleggelse etter straffeprosesslovens § 167.”

I årsrapporten fremgår det videre at det var i alt 22 innleggelser i 2011, 20 menn og to kvinner. 16 innleggelser var etter psykisk helsevernloven § 3-3, tre innleggelser var etter psykisk helsevernloven § 2-1, to pasienter var innlagt etter straffeprosessloven § 167 (judisiell observasjon) og en innleggelse var etter psykisk helsevernloven § 3-2. I tillegg hadde RSA Brøset seks pasienter på dom til tvungent psykisk helsevern i henhold til straffeloven § 39 og psykisk helsevernloven § 5-2. Beleggsprosenten på post A, B og C lå samlet sett på mellom 69,8 % og 82,6 %.

2.2.2.2 Regional sikkerhetsseksjon, Helse Bergen HF

På nettsidene til Helse Bergen HF, Klinikk sikkerhetspsykiatri fremgår det at: ”Klinikk sikkerheitspsykiatri er ein psykiatrisk spesialklinikk for personar med alvorleg sinnsliding og betydeleg risiko for valdeleg atferd overfor andre, eventuelt med kompliserande tilleggsproblem som alvorleg personlegdomsforstyrring og rusmisbruk.” Ifølge opplysningene på nettsidene er inntakskriterium for innlegging av pasienter ved regional sikkerhetsseksjon: ”Pasientar med alvorleg psykisk liding som er så ressurskrevjande med omsyn til vald/truslar at dei ikkje kan behandlast sikkert på lågare omsorgsnivå/lokale sikkerheitsavdelingar” og dette ”etter Psykisk helsevernlova og/eller straffeprosesslova”.

I Årsmelding 2011 for Klinikk sikkerhetspsykiatri er det opplyst at det er etablert et inntaksteam som får som oppgave å komme med forslag til ytterligere presiseringer av hvordan kriterier og retningslinjer for innleggelse ved regional sikkerhetsseksjon skal anvendes. Regional sikkerhetsseksjon har 10 behandlingsplasser (senger), og belegget var i 2011 gjennomsnittlig 6,5 pasienter.

2.2.2.3 Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst (Dikemark), Oslo universitetssykehus HF

Helse Sør-Øst RHF har utarbeidet interne instrukser som nærmere regulerer administrative spørsmål om henvisning til Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, herunder bl.a. spørsmål om hvilke pasienter som er i målgruppen for henvisning til RSAet og hvilke instanser som kan henvise pasienter dit. Helse Sør-Øst RHF har i regional instruks av 01.07.09 angitt generelt at målgruppen er: ”pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og aktuell risiko for alvorlig voldelig atferd ovenfor andre tilsvarende farekriteriet i psykisk helsevernlovens § 3-3 punkt 3. litra b.” I tillegg kommer dømte til behandling etter straffeloven § 39, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5, personer fra varetekt, politiarrest, fengsel eller forvaring som ønskes vurdert, personer under utredning etter straffeprosesslovens § 167 (judisiell observasjon) og overførte etter straffeprosesslovens § 188 (varetekt).

I Helse Sør-Øst RHFs regionale instruks er det også angitt at henvisende instans kan være: Fengsel, varetekt, politiarrest og forvaringsinstitusjon i regionen. Videre kan henvisende instans være akuttpsykiatri, lokal sikkerhetspsykiatri og allmennpsykiatri i Helse Sør-Øst. Også barneverninstitusjoner kan henvise. I tillegg kan andre Regionale sikkerhetsavdelinger henvise pasienter.

Det fremgår av årlig melding for 2010-2011 at Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst mottok 33 henvisninger i 2010. Av disse ble 11 avslått og 3 trukket tilbake. Avslagene ble gitt der den henviste pasienten ikke oppfylte kriteriene fastsatt i målgruppebeskrivelsen. Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst hadde i 2010 19 innleggelser (18 personer) og 22 utskrivninger (22 personer). Regional sikkerhetsavdeling hadde to § 167-observasjoner på oppdrag for Oslo tingrett. I tillegg hadde avdelingen én person innlagt etter straffeloven § 188, med senere overgang til dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Én av pasientene hadde en dom til tvungent psykisk helsevern, mens én pasient fikk en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i løpet av oppholdet. De resterende 15 pasientene ble innlagt med hjemmel i psykisk helsevernloven § 3-3.

2.3 Nærmere om særlige farlige pasienter

2.3.1 Generelt om risiko for voldsutøvelse

Forskningen har vist at det er svært mange forhold som kan ha sammenheng med vold og drap. I helsefaglig litteratur vises det oftere til risikofaktorer enn til årsaksfaktorer. Det vil si at man heller omtaler faktorer som ofte er til stede i tilfeller der alvorlig vold skjer, enn å slå fast at disse faktorene er direkte årsak til volden. Det kan være forhold på samfunnsnivå og individuelle faktorer som tidligere historie (tidligere voldsutøvelse eller å ha vært utsatt for vold i oppveksten), kliniske forhold (ruslidelse, antisosial personlighetsforstyrrelse, spesifikke typer av schizofreni eller psykoser) og demografiske forhold (kjønn, alder, inntekt). I tillegg kommer kontekstuelle forhold som påvirker gjerningspersonen (for eksempel nylig samlivsbrudd, arbeidsløshet eller nylig utsatt for vold).

Lovforslagene gjelder gjennomføring av sikkerhetstiltak innenfor det psykiske helsevernet når det gjelder en liten gruppe særlig farlige pasienter. Men det er en viktig presisering at det ikke nødvendigvis er pasientens psykiske lidelse som i det enkelte tilfellet nødvendiggjør strenge sikkerhetstiltak rundt pasienten. Det er en rekke andre risikofaktorer som må tas med i vurderingen av risikoen for fremtidig vold. Tidligere historie av vold er ved siden av alder og kjønn funnet å være den viktigste prediktor for fremtidig vold. Det er en sterk sammenheng mellom ruslidelser og vold. De fleste undersøkelser av vold eller drap viser at ruslidelse er den psykiske helsefaktoren som er viktigst ved siden av dyssosial personlighetsforstyrrelse.

2.3.2 Psykisk helse og risiko for vold

Psykisk lidelse er som nevnt en av mange risikofaktorer. I tillegg kommer at personer med psykiske lidelser, oftere enn friske, også er bærere av andre risikofaktorer, som at de ruser seg, at de ikke har arbeid, at de tidligere har utøvd vold, at de selv har vært utsatt for vold mv. Dette innebærer at det i vurderingen av farlighet også må tas hensyn til faktorer utover psykisk helse.

Det er med andre ord ikke mulig og heller ikke faglig forsvarlig å vurdere pasientens farlighet på bakgrunn av diagnosen alene. Det er gjennomført en rekke studier som har tatt for seg risiko for vold i relasjon til ulike diagnoser, herunder risiko for vold relatert til schizofreni, bipolar lidelse og alvorlige depresjoner, personlighetsforstyrrelser og ruslidelser. Det vises til NOU 2010: 3 Drap i Norge i perioden 2004-2009 kapittel 6 som inneholder en oppsummering av relevante studier og funn.

Det er også en del studier som har tatt for seg risiko for vold i relasjon til personer som har en samtidig tilstedeværelse av en eller flere tilleggssykdommer utover hoveddiagnosen (komorbiditet eller samsykelighet). Så mange som 48 % av pasienter med schizofreni har én eller flere andre psykiske lidelser. I tillegg er det mange pasienter som både har en alvorlig psykisk lidelse og alvorlige rusmiddelproblemer (ofte omtalt som ”dobbeltdiagnoser”). Voldsrisikovurdering og voldsrisikohåndtering blant pasienter med alvorlig psykisk lidelse er særskilt omtalt i kapittel 9 i NOU 2010: 3. Helsedirektoratet vil i løpet av 2012 ferdigstille en ny nasjonal faglig retningslinje. I retningslinjene er farlighet og utredning av voldsrisiko tematisert.

2.4 Sikkerhet og utfordringer ved regionale sikkerhetsavdelinger

2.4.1 Selektert pasientgrunnlag

Som det fremgår av beskrivelsen under kapittel 2.2.2, er målgruppen for innleggelse ved landets regionale sikkerhetsavdelinger pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og aktuell risiko for alvorlig voldelig atferd overfor andre. Det er med andre ord en selektert og begrenset gruppe pasienter som innlegges ved landets regionale sikkerhetsavdelinger.

På den bakgrunn må det forventes at vold vil være en aktuell problemstilling på landets regionale sikkerhetsavdelinger. Slik aggresjon og voldsadferd kan ramme andre pasienter, besøkende og personell ved avdelingen, og i tilfelle rømning; også personer utenfor helseinstitusjonen.

2.4.2 Registrert aggresjon og vold på regionale sikkerhetsavdelinger

Det er ved landets regionale sikkerhetsavdelinger etablert interne rutiner for på hvilken måte aggresjon, trusler, tilløp til vold og vold på avdelingen skal registreres.

Det fremgår av Årsmelding 2011 Klinikk sikkerhetspsykiatri, Helse Bergen HF at ved Regional sikkerhetsseksjon blir aggresjon registrert med SOAS-R (Staff Observation Aggression Scale – Revised). Episodene er delt inn i fire kategorier: Personskade, andre alvorlige skader, mindre alvorlige skader og selvskading. Det ble registrert 375 SOAS ved Regional sikkerhetsseksjon i 2011. 236 av disse var rettet mot personalet. 67 episoder var alvorlige. Ni episoder endte med personskade, hvorav en med lettere behandlingsbehov og en med behov for legebehandling. For 139 episoder var målet for aggresjonen pasienten selv. Av disse var 10 (7,2 %) også rettet mot personalet. To av pasientene hadde henholdsvis 64 og 56 episoder med selvskading.

I Årsrapport 2011, St. Olavs Hospital HF, Regional sikkerhetsavdeling Brøset fremgår det at det utfylles skademelding ved forekomst av aggresjon og vold. I årsmeldingen er det inntatt ulike systematiske oppstillinger av registrert aggresjon/vold. Grunnlaget var skademeldinger fra personalet for 2011. I alle sengepostene sett under ett var det registrert totalt 494 skademeldinger forårsaket av totalt 14 pasienter. Registreringene omfatter alt fra verbal aggresjon til fysiske voldshandlinger.

I Årlig melding 2010—2011 for Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst fremgår det at det føres arbeidsmiljørelatert avviksmelding ved vold. Videre er det opplyst at avdelingen periodevis preges av mange utageringer fra pasienter, og at majoriteten av innmeldte HMS-avvik i avdelingen er melding om skade på ansatt. I meldingen fremgår det at institusjonen vurderer at en av årsakene til at avdelingen har et jevnt høyt sykefravær er at medarbeiderne blir utsatt for store belastninger på jobb, og at i tillegg til vanlig kortvarig sykdom skyldes korttidsfraværet bl.a. skader personalet får i utageringssituasjoner med pasienter. Det forekommer også at avdelingen politianmelder pasienter. Gjentatte målrettede trusler, vold, gisseltaking, rusmiddelbruk og andre straffbare forhold kan danne grunnlag for en slik anmeldelse.

Selv om metoden for registrering varierer mellom institusjonene, viser dokumentasjonen at vold og trusler om vold er en del av virkeligheten ved landets regionale sikkerhetsavdelinger.

2.4.3 Funn av gjenstander gjort ved ransaking

Sosial- og helsedirektoratet ga i 2006 oppdrag til de tre kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri å kartlegge hvordan landets psykiatriske sikkerhetsavdelinger og akuttavdelinger forholder seg til praktiseringen av § 4-6 i psykisk helsevernloven og vurdere behovet for mulig lovhjemmel for rutinemessig ransaking ved slike avdelinger. Kompetansesenteret for Helseregion Sør-Øst ble bedt om å koordinere oppdraget. Utredningsoppdraget ble sluttført i april 2008 ved ferdigstillelse av en rapport, Kompetansesenterets Prosjektrapport 2008-1.

I rapporten fremgår det at kompetansesenteret gjennomførte sine undersøkelser i form av en spørreskjemaundersøkelse. Spørreskjema ble sendt til alle landets psykiatriske akuttavdelinger og sikkerhetsavdelinger. I spørreskjemaundersøkelsen ble det blant annet spurt om farlige gjenstander. Konkret ble det spurt om: ”Hva slags gjenstander er det at dere er redd for kan innføres, og hva slags farlige gjenstander har dere faktisk funnet ved ransaking?”

Informantenes svar viste at faktiske funn blant annet omfattet gjenstander som kniv, barberblad og skytevåpen. Også alkohol, medikamenter og narkotika ble nevnt som faktiske funn. Dette må ses i sammenheng med at rus må betraktes som en risikofaktor for vold. Av andre ting som man faktisk har funnet ved ransaking, nevnte informantene sprengstoff, ammunisjon, sverd, bajonett, skarpe skudd, slagvåpen, øks, balltre, slåssbøyle, steiner, diverse redskaper, brukerutstyr til narkotika, ulike typer skarpe gjenstander/glasskår, foruten svært store pengebeløp.

2.4.4 Rømninger og forsøk på rømninger

Rømninger og forsøk på rømninger blir registrert i pasientens journal og virksomhetens avviksmeldingssystem. Denne registreringsmåten vanskeliggjør aggregering av data, og det finnes derfor ikke noen totaloversikt over antall rømninger eller rømningsforsøk ved landet regionale sikkerhetsavdelinger. Det er imidlertid kjent at rømninger og forsøk på rømninger i noen grad forekommer. Det har forekommet at rømt pasient har utøvd nye voldshandlinger før pågripelse har funnet sted.

2.4.5 Høringsinstansene erfaringer og synspunkter

Flere av høringsinstansene bekrefter at det finnes en liten gruppe pasienter som har en forhøyet risiko for farlig atferd, at vold og aggresjon forekommer, og at enkelte institusjoner innenfor det psykiske helsevern etter dagens regelverk har sikkerhetsutfordringer. Trøndelag statsadvokatembete uttaler at dagens situasjon ”medfører en ikke ubetydelig risiko for ansatte, medpasienter og pasienten selv”. Norsk sykepleierforbund (NSF) uttaler at det ”har vært flere uheldige og til dels alvorlige hendelser med vold fra innlagte pasienter hvor medpasienter og ansatte er blitt rammet”, og Helse Bergen HF viser til at rusmidler /narkotiske stoff i avdelingene ”fører ofte til kritiske situasjoner med økt voldsrisiko og destabilisering av flere pasienter samtidig.”

Når det gjelder erfaringer fra helsetjenesten og vurdering av dagens sikkerhetssituasjon i psykisk helsevern, uttaler Legeforeningen i høringsuttalelsen at ”sikkerhetsutfordringene i psykiatrien er omfattende, både praktisk og juridisk”, at pasienter, medpasienter og ansatte innen psykisk helsevern ”i stor utstrekning” utsettes, for vold og trakassering og at det ”åpenbart” er et ”presserende behov for tiltak som gjør det mulig å bedre ivareta rettsikkerheten til pasienter, pårørende, personale og andre personer som utfører oppgaver i sikkerhetsavdelingene”.

Når det gjelder hvordan disse sikkerhetsutfordringene skal møtes, mener de fleste høringsinstansene, deriblant Rådet for Psykisk helse og Psykologforeningen, at hensynet til beskyttelse og kontroll må veies mot hensynet til pasientens behov for helsehjelp og omsorg. I høringsuttalelsen fra Rådet for psykisk helse heter det bl.a.:

”Rådet for psykisk helse er opptatt av at vi skal ha et psykisk helsevern som arbeider systematisk for å redusere all bruk av unødig tvang. Samtidig erkjenner vi at en liten gruppe av de pasientene som har behov for behandling i psykisk helsevern har problemer som medfører at de har forhøyet risiko for farlig atferd. Vi støtter behov for tiltak som gjør det mulig for de regionale sikkerhetsavdelingene å ivareta sikkerheten til pasienter og personell bedre enn det er i dag.”

Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TVANGSFORSK) har i sitt høringssvar uttalt at de har funnet det vanskelig å vurdere behovet for de tiltak som foreslås i høringsnotatet. TVANGFORSK har anført at de kilder som høringsnotatet viser til og som gjelder beskrivelsen av faktisk forekomst av vold og trusler ved de regionale sikkerhetsavdelinger ”gir etter vår mening et mangelfullt bilde, blant annet av alvorlighetsgraden av de rapporterte voldshandlingene”. Konkret anføres det at voldsepisodene burde vært ”bedre beskrevet”, at det ikke er ”presentert data for hvor mange episoder hvor det har vært brukt gjenstander som ikke er oppdaget og beslaglagt” eller at det ikke er ”oppgitt noe tall for gjennomførte rømninger”.

2.4.6 Departementets vurdering

På grunnlag av eksisterende registreringer ved landets regionale sikkerhetsavdelinger og høringsinstansenes uttalelser, mener departementet at det foreligger sikkerhetsutfordringer ved landets regionale sikkerhetsavdelinger. Det er på det rene at aggresjon og vold, skader som følge av vold og rømninger forekommer ved landets regionale sikkerhetsavdelinger.

Når det gjelder merknaden vedrørende fremlagt dokumentasjon på faktisk forekomst av vold og trusler ved de regionale sikkerhetsavdelinger og mengden skader forårsaket av farlige gjenstander og rømninger/rømningsforsøk, vil ikke departementet avvise at dokumentasjonen kunne vært bedre. Denne innsigelsen er imidlertid ikke av en slik karakter eller styrke at departementet kan se bort fra den dokumentasjon som faktisk finnes eller se bort fra høringsinstansenes uttalte bekymring for sikkerheten ved de regionale sikkerhetsavdelinger.