6 Nasjonal koordineringsenhet

6.1 Innledning

Det finnes i dag ingen samlet nasjonal oversikt verken over hvor mange som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern eller over hvor den enkelte til enhver tid befinner seg i systemet. Det er også utfordrende å sikre tilstrekkelig god koordinering mellom helsetjenesten og justissektoren og å sørge for at alle parter har den informasjon som er nødvendig for at oppgavene skal kunne løses på beste måte. Etter departementets oppfatning er det derfor behov for å etablere en nasjonal koordineringsenhet som kan legge til rette for nødvendig koordinering og oversikt over personer som er idømt særreaksjonen dom til tvungent psykisk helsevern. Det vises til omtale av spørsmålet i Prop. 1 S (2011-2012), kap 732 post 70, og til påfølgende bevilgning til Helse Sør-Øst RHF for opprettelse av slik enhet.

Departementet fremmer forslag om nye bestemmelser i psykisk helsevernloven som skal regulere virksomheten til en nasjonal enhet som skal koordinere administrasjon og oppfølging av personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern (Nasjonal koordineringsenhet). Det er behov for å lovregulere hovedelementene i enhetens mandat. Videre er det behov for å regulere behandlingen av opplysninger om personer dømt til tvungent psykisk helsevern, samt opplysningsplikt for påtalemyndigheten og faglig ansvarlig.

Forslagene i dette kapitlet var ikke en del av den samme høringen som de øvrige forslagene i denne proposisjonen. Forslagene om nasjonal koordineringsenhet som omtales i dette kapitlet ble sendt på offentlig høring i 2008. Justisdepartementet gjennomførte høringen.

6.2 Bakgrunn

Reglene om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner trådte i kraft 1. januar 2002. Det tidligere sikringsinstituttet ble opphevet, og det psykiske helsevernet overtok ansvaret for gjennomføringen av særreaksjoner for personer som av domstolene ble vurdert som utilregnelige. Da reglene ble vedtatt, var det en forutsetning at det skulle gjennomføres en etterkontroll etter noen år. På den bakgrunn oppnevnte Justisdepartementet i 2006 en utredningsgruppe til å foreta etterkontrollen. Gruppen ble ledet av psykiater Øystein Mæland. Rapporten ”Etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring” ble overlevert Justis- og politidepartementet 30. april 2008.

Av rapporten fremgikk at utredningsgruppen mente det var behov for å innføre systemer som i større grad sikrer at ansvarlig myndighet har oversikt over personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. I begrunnelsen for forslaget ble det blant annet vist til at det er vanskelig å holde oversikt over en så stor gruppe personer ”som beveger seg mellom ulike behandlingsinstitusjoner og behandlingsnivåer” og ”at den manglende oversikten kan blant annet føre til at påtalemyndigheten ikke klarer å overholde den lovbestemte treårs-fristen for å bringe en eventuell forlengelsessak inn for domstolen”.

Daværende Helse Øst RHF etablerte i 2006 en koordineringsenhet. For å sikre gode melderutiner knyttet til personer i helseregionen som var dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, ble det vedtatt prosedyrer og opprettet register med oversikt over disse personene. Utredningsgruppen anbefalte opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet etter mønster av denne modellen, jf. rapporten sidene 171-172 og vedlegg 5 (prosedyre for koordineringsenheten for dom til behandling).

Justis- og politidepartementet sendte utredningsgruppens rapport på offentlig høring i desember 2008. Sammen med rapporten ble det sendt ut et høringsnotat med blant annet forslag til lovregulering av virksomheten til en nasjonal koordineringsenhet. Når det vises til departementet i punktene 6.3.1, 6.4.1 og 6.5.1 siktes det derfor til Justisdepartementet. I punktene 6.3.3, 6.4.3 og 6.5.3 er det Helse- og omsorgsdepartementet som omtales som departementet.

Rapporten og høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Høyesterett

• Lagmannsrettene

• Tingrettene

• Domstoladministrasjonen

• Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt

• Datatilsynet

• De regionale kompetansesentre for rusmiddelspørsmål

• Den rettsmedisinske kommisjon

• Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

• Fylkeskommunene

• Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

• Fylkesmennene/Sysselmannen på Svalbard

• Fylkesrådet for funksjonshemmede

• Helsedirektoratet

• Helsetilsynet i fylkene

• Justissekretariatene

• Kommunene

• Kontoret for voldsoffererstatning

• Kriminalomsorgen, regionkontorene

• Landets helseforetak

• Landets kontrollkommisjoner

• Landets regionale helseforetak

• Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)

• Politidistriktene

• Politidirektoratet

• Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Sør-Norge

• Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Vest-Norge

• Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Nord-Norge

• Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Midt-Norge

• Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Øst-Norge

• Regionsentrene for barn og unges psykiske helse

• Regjeringsadvokaten

• Ressurssenteret for omstilling i kommunene

• Riksadvokaten

• Riksrevisjonen

• Sametinget

• Sivilombudsmannen

• Statens helsetilsyn

• Statens legemiddelverk

• Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

• Statsadvokatembetene

• ADHD-foreningen

• Amnesty International

• Aurora, Støtteforeningen for mennesker med psykiatriske helseproblem

• Autismeforeningen i Norge

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Den norske lægeforening

• Fagforbundet

• Fagrådet innen Rusfeltet i Norge

• Foreningen for human narkotikapolitikk

• Forskningsstiftelsen FAFO

• Forsvarergruppen av 1977

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Galebevegelsen

• Gatejuristen – Kirkens Bymisjon

• Human-Etisk Forbund

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Jusshjelpa i Nord-Norge

• Juss-Buss

• Jussformidlingen i Bergen

• Klientaksjonen

• Kommunenes Sentralforbund (KS)

• Kontaktutvalget ved Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt

• Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS)

• Kunnskapssenteret

• Landsforbundet for utviklingshemmete og pårørende (LUPE)

• Landsforbundet Mot Stoffmisbruk

• Landsforeningen for autister

• Landsforeningen for Psykopat Ofre

• Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri

• Landsforeningen for utekontakter

• Landsforeningen for Voldsofre og Motarbeiding av Vold

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• LAR Nett Norge

• Legeforeningens forskningsinstitutt

• Marborg

• Medborgernes Menneskerettighets Kommisjon

• Menneskeverd

• Mental Helse Norge

• NA, Anonyme Narkomane

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

• Norges Juristforbund

• Norges forskningsråd

• Norges Handikapforbund

• Norges Lensmanns- og politilederlag

• Norsk fengsels- og friomsorgsforbund

• Norsk fengselstjenestemannsforbund

• Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede

• Norsk foreldrelag for funksjonshemmede (NOFF)

• Norsk forening for kriminalreform (KROM)

• Norsk forum for terapeutiske samfunn

• Norsk Forskerforbund

• Norsk Pasientforening

• Norsk Presseforbund

• Norsk Psykiatrisk Forening

• Norsk Psykoanalytisk Institutt

• Norsk Psykologforening

• Norsk Redaktørforening

• Norsk sosionomforbund

• Norsk Sykepleierforbund

• Norsk sykehus- og helsetjenesteforening (NSH)

• Norsk Tjenestemannslag (NTL)

• PARAT

• PARAT Helse

• Pasientskadenemnda

• Patentstyret

• Personvernnemnda

• Personvernkommisjonen

• Politiembetsmennenes Landsforening

• PRO-LAR – Nasjonalt forbund for folk i LAR

• Rettspolitisk forening

• Rokkansenteret

• Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)

• Rådet for psykisk helse

• Samfunnsviternes fagforening

• Senter for medisinsk etikk (SME)

• SINTEF Helse

• SPEKTER

• Statstjenestemannsforbundet

• Stiftelsen Menneskerettighetshuset

• Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

• Straffedes organisasjon i Norge (SON)

• Ungdom mot narkotika

• UNIO

• Universitets- og høyskoleutdannedes forbund

• Veiledningssenteret for pårørende til stoffmisbrukere og innsatte

• WayBack

• We shall overcome

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

• Yngre legers forening

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

• Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

• Institutt for samfunnsforskning

• Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin

• Landets høyskoler med helsefaglig utdanning

• Norsk senter for menneskerettigheter

• Seksjon for kliniske rusmiddelproblemer, Universitetet i Oslo

• Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo

• Statens institutt for rusmiddelsforskning (SIRUS)

Til sammen 64 instanser svarte på departementets høringsnotat. Av disse hadde 46 merknader. Høringsinstansene som hadde merknader er:

• Advokatkontoret ProLegal

• Asker og Bærum tingrett

• Autismeforeningen i Norge

• Borgarting lagmannsrett

• Datatilsynet

• Den norske legeforening

• Den rettsmedisinske kommisjon

• Fellesorganisasjonen (FO)

• Finansdepartementet

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Generaladvokaten

• Helse Bergen

• Helsedirektoratet

• Helse Nordmøre og Romsdal HF

• Helse Nord-Trøndelag

• Helse Sør-Øst

• Hordaland politidistrikt

• Hordaland statsadvokatembeter

• Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin UIO

• Juss-Buss

• Kontaktutvalget Ila landsfengsel

• Kriminalomsorgen region nord

• Kriminalomsorgen region nordøst

• Kriminalomsorgen region sør

• Kriminalomsorgen region sørvest

• Kriminalomsorgen region vest

• Nordland statsadvokatembeter

• Norges Politilederlag

• Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet

• Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund

• Norsk forening for Kriminalreform

• Norsk Forbund for Utviklingshemmede

• Norsk Sykepleierforbund

• Politidirektoratet

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Politijuristene

• Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk Sør-Øst C

• Riksadvokaten

• Sametinget

• Sivilombudsmannen

• Statens sivilrettsforvaltning

• St Olavs Hospital

• Sykehuset Asker og Bærum

• Troms politidistrikt

• Universitetet i Oslo

• Østfold politidistrikt

Følgende høringsinstanser har avgitt uttalelse, men uttalte at de ikke hadde merknader eller innvendinger til høringsforslaget eller at de ikke ønsket å avgi høringsuttalelse:

• Arbeids- og inkluderingsdepartementet

• Barne- og likestillingsdepartementet

• Domstoladministrasjonen

• Fiskeri- og kystdepartementet

• Fornyings- og administrasjonsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Høyesteretts kontor

• Kunnskapsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Regjeringsadvokaten

• Samferdselsdepartementet

• Statens innkrevingssentral

• Statens legemiddelverk

• Utenriksdepartementet

• Yngre legers forening

6.3 Om opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet

6.3.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet drøftet departementet om den nasjonale koordineringsenhet burde opprettes ved lov eller ved eierstyring. Eierstyring ville gi god fleksibilitet ved fremtidige organisatoriske endringer. Det samme gjaldt avgjørelser om hvor og under hvilket regionalt helseforetak enheten skal ligge. På den annen side ble det fremholdt at en slik enhet skaper utfordringer for personvernet, særlig dersom enheten skal administrere en samling av sensitive personopplysninger. Dette kunne tale for at enheten burde opprettes ved lov.

Departementet antok at enhetens oppgaver i det alt vesentlige burde være å utarbeide og oppdatere prosedyrer for samhandling og oppfølging mellom helseforetakene og justissektoren, samt yte veiledning til helseforetakene ved valg av behandlingssted. Det ble i høringsnotatet presisert at den nasjonale koordineringsenheten verken var tiltenkt å ha noe behandlingsansvar eller ansvar for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter rettskraftig dom.

Reglene om en nasjonal koordineringsenhet ble foreslått inntatt som ny § 5-2a i psykisk helsevernlov:

”Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern skal:

• a. utarbeide og oppdatere retningslinjer for å sikre nødvendig samhandling og oppfølgning mellom helseforetakene og justissektoren,

• b. veilede helseforetakene ved valg av behandlingssted og

• c. føre register som beskrevet i § 5-2b.”

6.3.2 Høringsinstansenes syn

6.3.2.1 Behovet for opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet

Høringsinstansene støttet gjennomgående utredningsgruppen i at det var behov for at det innføres systemer som i større grad sikrer oversikt over personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Slik støtte ble blant annet gitt av Datatilsynet, Helsedirektoratet, Riksadvokaten, Politidirektoratet, PST, Norges politilederlag, Politijuristene, Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk Sør-Øst C (REK Sør-Øst C), Helse Bergen, Helse Sør-Øst RHF, Universitetet i Oslo, Norsk Sykepleierforbund og Legeforeningen.

Helse Sør-Øst RHF uttalte at lovforslaget ”bygger på en viktig intensjon om å legge til rette for en god og trygg samhandling mellom helse- og justisvesen”. Videre het det at etablering av en nasjonal koordineringsenhet ”vil være et viktig bidrag for å øke rettssikkerheten og å sikre denne gruppen lovbrytere et styrket personvern og en bedre kontinuitet i behandlingsprosessen.” Helsedirektoratet som også støttet forslaget, uttalte at hensynet til den enkelte pasient og samfunnsvernet ”krever en bedre organisering enn dagens system ivaretar”. Også Datatilsynet uttrykte ”forståelse for at det er nødvendig med gode planleggingsverktøy og samordning i forhold til en pasientgruppe som har behov utover det medisinske”. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) anførte at erfaringer ”hittil har vist at det ikke har vært tilstrekkelig oversikt over de særreaksjonsdømte psykotiske innen helsevesenet eller hos påtalemyndigheten.”

6.3.2.2 Etableringsgrunnlaget for nasjonal koordineringsenhet

Når det gjaldt spørsmålet om på hvilket grunnlag en slik nasjonal koordineringsenhet burde etableres, uttalte Datatilsynet at tilsynet frarådet ”opprettelse av nasjonal koordineringsenhet med tilhørende register ved eierstyring”. Flere høringsinstanser, herunder Riksadvokaten og Helsedirektoratet, tok til orde for at opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet burde forankres i lov. Riksadvokaten mente videre at det ”synes hensiktsmessig at dette gjøres ved lovbestemmelse, formentlig i lov om psykisk helsevern slik at bestemmelsene er samlet ett sted”. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) var av den samme oppfatning og uttalte at kommisjonen ”støtter etablering av en nasjonal koordineringsenhet” og at kommisjonen ”finner det også betryggende at dette lovfestes, slik at driften ikke blir avhengig av fornyet konsesjon fra Datatilsynet.”

Når det gjaldt spørsmålet om valg av organisatorisk modell, ble det anført ulike synspunkter fra de forskjellige høringsinstansene. Legeforeningen uttalte at koordineringsenheten ”bør antagelig ikke være en del av foretakshelsetjenesten, men ha en større grad av uavhengighet”. Også Den rettsmedisinske kommisjon mente det var viktig at en nasjonal koordineringsenhet fikk en uavhengig stilling: ”Dersom en slik koordineringsenhet blir nasjonal, er det viktig at den får en uavhengig stilling. Det vil være unaturlig at den er underlagt styring fra et universitetssykehus.” I uttalelsen fra Sykehuset Asker og Bærum ble det anført at en ”nasjonal koordineringsenhet bør forankres i allerede eksisterende nasjonal strukturer” og hvor både Helsedirektoratet og Justissekretariatene var mulige alternativ.

Helsedirektoratet anførte at et ”alternativt forslag til å opprette et nytt nasjonalt myndighetsorgan” vil være å benytte de allerede etablerte regionale/flerregionale kompetansesentre innen sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri til å ivareta faglige oppfølgningsoppgaver overfor helsetjenesten. Helsedirektoratet anbefalte at de tre kompetansesentrene til sammen defineres som et nasjonalt kompetansesenter som er forankret i de regionale helseforetakene” og at en av kompetansesentrenes oppgaver skulle være å ha ”en samordningsfunksjon og på den måten bidra til en styrket og mer enhetlig oppfølging overfor personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern.”

Datatilsynet anførte at det ville være ”en fordel at Nasjonal koordineringsenhet ble videreført ved Ullevål universitetssykehus”. Datatilsynet begrunnet dette synspunktet med at det der var ”etablert en god struktur og faglig kompetanse på området, og som dessuten geografisk dekker størstedelen av pasienttilfanget (til sammen 70 %).” Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo var av samme oppfatning.

6.3.2.3 Den nasjonale koordineringsenhetens ansvar og myndighet

Helsedirektoratet viste til at det i høringsnotatet ikke var foreslått endringer i psykisk helsevernloven § 5-2, og at de regionale helseforetakene fortsatt skal avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvar for den enkelte domfelte.

Regional sikkerhetsavdeling (RSA) Dikemark sluttet seg til departementets forslag om at ”enhetens oppgaver i det alt vesentlige bør være å utarbeide og oppdatere prosedyrer for samhandling og oppfølging mellom helseforetakene og justissektoren, samt yte veiledning til helseforetakene ved valg av behandlingssted.” Videre sluttet RSA Dikemark seg til departementets forslag om å avgrense enhetens ansvar og myndighet slik at enheten verken skal ha noe behandlingsansvar eller ansvar for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter rettskraftig dom.

RSA Dikemark mente imidlertid at det ”kan være behov for en instans som har myndighet til å avgjøre uenighet mellom regionale helseforetak når ingen av disse påtar seg ansvaret for den domfelte” og at en slik myndighet ”kan tenkes lagt til enheten”. Det ble i den sammenheng vist til at det i praksis hadde ”vist seg å være tilfeller hvor domfeltes tilhørighet til helseforetak ikke enkelt lar seg avgjøre”.

Også Riksadvokaten og DRK uttrykte at koordineringsenheten bør gis en videre myndighet enn foreslått i høringsnotatet. Riksadvokaten uttalte blant annet: ”Det bør vurderes å åpne for at koordineringsenheten skrittvis gis en viss myndighet, for eksempel til å pålegge helseforetak å ta imot personer dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern.” DRK uttalte blant annet at det vil ”være et behov for at koordineringsenheten ikke bare er en formidler av informasjon, men også kan pålegge helseforetak å ta imot særreaksjonsdømte pasienter og pasienter som sitter i varetekt i påvente av en særreaksjonsdom.” Videre anførte DRK at det i de fleste tilfellene ”er det ikke noe konflikt her, helseforetakene tar imot sine pasienter, men det vil nok til tider oppstå problemer med bostedsløse eller der hvor helseforetak/sykehus er meget imot at en pasient skal innlegges på et bestemt nivå.”

6.3.3 Departementets vurderinger

Departementet viser til at Stortinget ved behandlingen av Helse- og omsorgsdepartementets Prop 1 S (2011-2012) bevilget midler til opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. I budsjettproposisjonen side 116 heter det:

”I Helse Sør-Øst er det opprettet en egen koordineringsenhet for dom til behandling. Enheten registrerer, med midlertidig konsesjon fra Datatilsynet, personer med behandlingsdom. Det er behov for å utvide enheten til en nasjonal koordineringsenhet som kan føre oversikt med alle som dømmes til særreaksjon innen psykisk helsevern. Samtidig er det behov for å legge til rette for en nødvendig koordinering både mellom de ulike deler av helsetjenesten og mellom politi/rettsapparat og helsetjenesten. Det foreslås et tilskudd på 1,5 mill. kroner til koordinering, registrering og drift av enheten.”

Departementet har gitt Helse Sør-Øst RHF i oppdrag å etablere den nasjonale koordineringsenheten, jf. Oppdragsdokument 2012 Helse Sør-Øst RHF. Det er således allerede vedtatt å etablere en nasjonal koordineringsenhet, men uten at virksomheten er nærmere regulert i lov.

Departementet mener det er nødvendig med en lovforankring av nasjonal koordineringsenhet og viderefører forslaget til ny § 5-2a i psykisk helsevernloven. Den nasjonale enheten skal være en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til tvungent psykisk helsevern og skal sikre en god samhandling mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet. En slik sentral og permanent funksjon bør synliggjøres i lov om psykisk helsevern. Lovregulering har også støtte blant høringsinstansene.

6.4 Nasjonal administrativ oversikt over personer som er tiltalt eller dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern

6.4.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ved opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet vil være aktuelt å opprette et register med oversikt over de domfelte for å administrere og følge opp disse.

Dersom den nasjonale koordineringsenheten skal kunne fungere optimalt og i tråd med utredningsgruppens forslag, ville det etter departementets vurdering være behov for å registrere informasjon om de personer som blir dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern. Formålet med slik registrering ville være å fremskaffe nødvendig styringsdata for helsetjenesten til planlegging av tjenestetilbudet til de dømte. Formålet skulle også være å gi oversikt over den domfeltes behandlingssted og hvem som til enhver tid er den faglig ansvarlige, slik at det bedre legges til rette for nødvendig informasjonsutveksling mellom helsetjenesten og påtalemyndigheten. Det ble ikke foreslått at påtalemyndigheten skulle få opplysninger direkte fra registeret.

I høringsnotatet ble det gitt følgende eksempler på hva en slik administrativ oversikt kunne tenkes å inneholde: Demografiske data, opplysninger om tidspunktet for rettskraftig dom, hvor særreaksjonen gjennomføres, hvem som er den faglig ansvarlige, enkelte helseopplysninger som diagnoser, rusmiddelmisbruk, symptomer og funksjonsmål, kontaktperson hos påtalemyndigheten, den nærmeste pårørende til domfelte, opplysninger om endringer i gjennomføringen, når statusrapport er sendt til påtalemyndigheten og opplysninger om opphør av særreaksjonen.

I høringsnotatet ble det vist til at opprettelse av et register av en slik karakter og som inneholder denne typen sensitive personopplysninger, vil kreve konsesjon fra Datatilsynet eller særskilt lovgrunnlag, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8 og § 33 første og fjerde ledd. Ettersom en konsesjon må fornyes med jevne mellomrom, antok departementet i høringsnotatet at det kunne være hensiktsmessig at de nærmere reglene om registeret ble gitt ved lov.

Reglene om koordineringsenhets administrative oversikt over de dømte ble i høringsnotatet foreslått inntatt som ny § 5-2b i psykisk helsevernlov:

”Det skal etableres et nasjonalt register over personer som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern. Formålet med registeret er å:

• a) gi helsetjenesten nødvendig informasjon for å kunne planlegge tjenestetilbudet til de domfelte,

• b) gi nødvendige opplysninger om de domfelte, slik at helsetjenesten kan ivareta sine lovpålagte plikter, herunder ansvaret for samfunnsbeskyttelsen og

• c) gi koordineringsenheten nødvendig informasjon om enkeltpasienter for bedre å sikre nødvendig samhandling mellom helsesektoren og justissektoren.

Departementet kan gi forskrifter om registeret, herunder om opprettelsen, behandlingsansvaret og hvilke opplysninger som skal registreres.”

I høringsnotatet drøftet departementet helt eller delvis hjemling av registeret i helseregisterloven som et alternativ. Departementet kom imidlertid til at helseregisterloven ikke er optimal hjemmelslov. Det ble i den forbindelse vist til at helseregisterlovens formål blant annet er å bidra til å gi helsetjenesten og helseforvaltningen informasjon og kunnskap, slik at helsehjelp kan gis på en forsvarlig og effektiv måte, jf. helseregisterloven § 1 første punktum. Den faglige ansvarlige innenfor psykisk helsevern skal ved avgjørelsen av hvordan det tvungne psykiske helsevernet skal gjennomføres, legge vekt på hensynet til behandling av den domfelte, og særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd, jf. psykisk helsevernloven § 5-3 andre ledd andre punktum. Det at den faglige ansvarlige også skal legge vekt på samfunnsvernet, var et argument som talte mot egen bestemmelse i helseregisterloven.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

6.4.2.1 Om nasjonal administrativ oversikt

De fleste høringsinstansene, deriblant Helse Sør-Øst RHF, Helse Nord-Trøndelag HF, Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), støttet opprettelse av et register og tok til orde for at registeret burde etableres med hjemmel direkte i lov. Helse Nord-Trøndelag HF anførte videre at loven ”bør tilhøre justisområdet og ikke helseområdet”. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mente det samme og uttalte: ”Departementet peker selv på samfunnsvernet som en faktor den faglige ansvarlige skal vektlegge. Denne faktoren gjør at registeret ikke fullt ut bør hjemles i helseregisterloven. PST bifaller derfor forslaget om at registeret bør hjemles (også) i psykisk helsevernloven”.

RSA Dikemark, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo og Norges politilederlag mente at registeret bør hjemles i helseregisterloven. Det ble i den forbindelse vist til at helseregisterloven allerede hjemler register ”som ivaretar ulike sider ved samfunnsvernet, slik som for eksempel tuberkuloseregisteret” og at ”en plassering i helseregisterloven vil gi relevant veiledning i fremtidig anvendelse av registeret, jf. helseregisterlovens § 1.”

Datatilsynet hadde ikke ”sterke oppfatninger om hvorvidt et nasjonalt register bør opprettes ved lov eller ved konsesjon”. DRK formulerte sin støtte til forslaget til ny § 5-2b slik: ”Hensikten med et slikt nasjonalt register må primært være å sikre styringsdata for helsevesenets planlegging av tjenestetilbudet og legge forholdene til rette for at påtalemyndigheten får den nødvendige informasjon om de dømte til rett tid, og etter en standardisert mal.”

Helsedirektoratet mente at dersom det skulle opprettes et nasjonalt register bør det ”gjennomføres en grundig gjennomgang og vurdering av både hensikten med en slik registrering og lovgrunnlaget for forankringen av et register”.

Universitetet i Oslo, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Seksjon for medisinsk etikk uttalte at de ”fraråder opprettelsen av det foreslåtte register”. I uttalelsen fremgår det bl.a. at Seksjon for medisinsk etikk ”mener at opprettelsen av et nasjonalt register reiser utfordringer blant annet i forhold til lovbestemt taushetsplikt for helsepersonell, samt at det kan bidra til en uønsket sammenblanding av roller”. Videre heter det at et slikt register kan ”innebære en merbelastning for den enkelte TPH-dømte”. Seksjon for medisinsk etikk uttalte at et ”alternativ til det foreslåtte register er å la helsepersonell rapportere til STRASAK ved hver flytting av TPH-dømte, og ved oppnevning og endring av pasientens faglig ansvarlige” og at en slik rapporteringsplikt ”kan hjemles direkte i kap. 5 i Lov om psykisk helsevern.”

Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo støttet imidlertid etablering av et register.

6.4.2.2 Om hvilke opplysninger oversikten skal inneholde

Datatilsynet vektla i sitt høringssvar at uansett etableringsgrunnlag ”bør det utformes en klar formålsangivelse, ansvarsplassering, tilgangsstyring og ikke minst regler for sletting av opplysninger i registeret”. Flere høringsinstanser, deriblant Helsedirektoratet, delte Datatilsynets syn.

Med hensyn til hvilke opplysninger som bør inngå i enhetens register, mente Helse Sør-Øst RHF at det vil ”være styrende hvilke behov som skal veie tyngst; innsamling av data for å øke kunnskap om denne gruppen og hva som gir best behandling, eller kontrollaspektet”.

RSA Dikemark mente at oversikten over relevante opplysninger som gjengitt i høringsnotatet ”er et godt utgangspunkt for et register”. RSA Dikemark så imidlertid ikke behov for å registrere opplysningen om ”nærmeste pårørende”, men mente heller å se behov for registrering av ”avvik” – ”både systemavvik, for eksempel i form av manglende rapportering fra faglig ansvarlig, og avvik i form av komplikasjoner ved domfeltes gjennomføring av særreaksjonen, eksempelvis i form av rømning, illegalt rusmiddelbruk og vold/trusler mot personale eller andre pasienter”. I sin begrunnelse anførte RSA Dikemark at årsaken ”til en slik registrering anses som nødvendig er at dette er forhold som domstoler og påtalemyndighet regelmessig etterspør og vektlegger når disse skal ta stilling til opphør/opprettholdelse av særreaksjonen” og at det vil ”være en rettssikkerhetsmessig gevinst ved å søke å registrere og objektivisere slike opplysninger”.

NTNU ønsket imidlertid at registeret også skulle kunne brukes til forskning. Helse Bergen ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri uttalte:

”Opplysninger om den domfeltes nærmeste pårørende finner vi ikke nødvendig å innta i registeret. Opplysningene i registeret vil være av interesse ut fra forskningsformål, men vi mener det er grunn til å utvise forsiktighet med å innta opplysninger som ikke har direkte relevans for hovedformålet for registeret.”

6.4.3 Departementets vurderinger

Oslo universitetssykehus HF ved Regional sikkerhetsavdeling Dikemark har etter konsesjon fra Datatilsynet adgang til å behandle opplysninger om domfelte til tvungent psykisk helsevern for alle landets helseregioner. Dette følger av Datatilsynets vedtak av 27. februar 2012 som ble fattet under henvisning til helseregisterloven § 5, jf. personopplysningsloven § 33. Konsesjonen gjelder fram til 1. juli 2015.

Etter tilslutning fra de fleste høringsinstansene som har kommentert denne delen av høringsforslaget, viderefører departementet i hovedsak forslaget til ny § 5-2b i psykisk helsevernloven. Registrering og annen behandling av opplysningene er en sentral og nødvendig del av koordineringsenhetens arbeid. Opplysningstyper som er nødvendig for at koordineringsenheten skal kunne utføre sine oppgaver er primært demografiske data, opplysninger om tidspunktet for rettskraftig dom, hvor særreaksjonen gjennomføres, hvem som er den faglig ansvarlige, enkelte helseopplysninger som diagnoser, rusmiddelmisbruk, symptomer og funksjonsmål, kontaktperson hos påtalemyndigheten, den nærmeste pårørende til domfelte, opplysninger om endringer i gjennomføringen, når statusrapport er sendt til påtalemyndigheten og opplysninger om opphør av særreaksjonen.

Gjennom registrering av denne type opplysninger kan enheten holde nødvendig oversikt over personer dømt til tvungent psykisk helsevern og bidra til en bedre samhandling mellom behandlingsinstitusjonene og påtalemyndigheten. Oversikten er avgjørende for å oppfylle et av hovedformålene med dom til tvungent psykisk helsevern, nemlig å verne samfunnet mot potensielt farlige personer. Videre er oversikten viktig for planleggingen av behandlingstilbudet.

Siden enheten med tilhørende registrering og annen behandling av opplysninger skal være permanent, mener departementet det er mest hensiktsmessig med lovregulering. Videre viser departementet til at det administrative registeret skal etableres uten samtykke fra de registrerte, noe som også tilsier at adgangen til registrering og annen behandling av opplysningene bør reguleres i lov.

Departementet mener det er mest hensiktsmessig å plassere lovhjemmelen i lov om psykisk helsevern. Dermed blir hjemmelen knyttet til direkte til øvrig lovregulering av koordineringsenheten. Videre markeres registerets vesentlige funksjon knyttet til samfunnsvernet, noe som ligger utenfor helseregisterlovens virkeområde.

Datatilsynet påpeker i sin høringsuttalelse at det bør utformes en klar formålsangivelse, ansvarsplassering, tilgangsstyring og regler for sletting. For departementet er det viktig at de dømtes personvern blir ivaretatt på en god måte. Det er i proposisjonen lagt til grunn at behandling av opplysninger ved den nasjonale koordineringsenheten ikke vil innebære et vesentlig inngrep overfor den enkelte. Behandlingen av opplysningene i den nasjonale enheten er begrenset til formålet, som er koordinering av administrasjon og oppfølging av personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern, og er i all hovedsak en forutsetning for utførelse av lovpålagte oppgaver. Opplysningene det er nødvendig å registrere om de enkelte er imidlertid av til dels sensitiv karakter.

Helseregisterloven vil komme til anvendelse ved behandling av helseopplysninger knyttet til den nasjonale koordineringsenheten, og vil gjelde utfyllende som generell lov. Formålsbestemmelsen til helseregisterloven gir uttrykk for viktigheten av ivaretakelse av personvernet, se § 1. Formålet med loven er å bidra til å gi helsetjenesten og helseforvaltningen informasjon og kunnskap uten å krenke personvernet, slik at helsehjelp kan gis på en forsvarlig og effektiv måte. Det presiseres at loven skal sikre at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger.

Videre følger det av helseregisterloven § 16 at den databehandlingsansvarlige og databehandleren gjennom planlagte og systematiske tiltak skal sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet når helseopplysninger behandles. Informasjonssikkerheten skal være tilfredsstillende med hensyn til konfidensialitet, integritet, kvalitet og tilgjengelighet. Både den databehandlingsansvarlige og eventuelle databehandlere har plikt til å bygge opp informasjonssystemer på en måte som gjør at taushetsplikten kan overholdes. Viktige informasjonssikkerhetstiltak er tilgangskontroll og tilgangsstyring.

Når det gjelder spørsmålet om sletting av opplysninger, vil den nasjonale koordineringsenheten være å anse som offentlig organ etter arkivloven § 5, og således underlagt bestemmelsene om kassasjon og avlevering, jf. arkivloven §§ 9 og 10. For øvrig vises det til helseregisterloven §§ 27 og 28.

Når det gjelder spørsmålet om samtykke for behandlingen av opplysninger i koordineringsenheten, er departementet av den oppfatning at det vil være uhensiktsmessig å oppstille dette som krav. Koordineringsenheten skal, som nevnt, primært administrere lovpålagte oppgaver. Spørsmålet om samtykke for behandling av opplysningene knyttet til de administrative oppgavene bør således naturlig følge de samme reglene som gjelder for oppgavene som skal administreres. Det oppstilles ikke krav om samtykke knyttet til disse oppgavene. Departementet finner, av pedagogiske hensyn, det ønskelig å presisere i lovforslaget at opplysningene skal registreres uten krav til samtykke.

Formålsangivelsen i høringsnotatet dekker ikke fullt ut påtalemyndighetens og andre deler av justissektorens behov for opplysninger fra koordineringsenheten. Koordineringsenheten skal også bidra til at justissektoren kan ivareta sine lovpålagte plikter, noe som bør gå klart fram av formålsangivelsen. Departementet foreslår at dette tas inn i lovutkastets § 5-2b.

Bruk av opplysningene til eventuelle forskningsformål reguleres imidlertid ikke i lovutkastet. Slik bruk må i tilfelle skje etter det særskilte regelverket som gjelder for forskeres tilgang til helseopplysninger.

6.5 Kommunikasjon mellom samarbeidende offentlige etater - påtalemyndigheten, faglig ansvarlig og nasjonal koordineringsenhet mv.

6.5.1 Forslag i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det ved opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet vil være aktuelt å opprette en oversikt over de domfelte, se punkt 6.4. Videre antok departementet at den faglig ansvarlige må kunne utlevere opplysninger til koordineringsenheten uavhengig av taushetsplikten for at et slikt register skal kunne fungere etter sin hensikt.

Videre fremmet departementet forslag om at også påtalemyndigheten skal ha opplysningsplikt overfor nasjonal koordineringsenhet. Plikten skulle omfatte opplysninger om opphør og opprettholdelse av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. I høringen ble det også foreslått en tilsvarende opplysningsplikt overfor Sentral fagenhet for gjennomføring av tvungen omsorg.

Departementet foreslo også at den faglige ansvarlige i psykisk helsevern skal ha opplysningsplikt overfor påtalemyndigheten. Gjenstand for denne opplysningsplikten skulle være opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes etter straffeloven § 39b.

På den bakgrunn ble det foreslått to nye bestemmelser i psykisk helsevernloven – §§ 5-6a og 5-6b – om opplysningsplikt overfor henholdsvis påtalemyndigheten og nasjonal koordineringsenhet. Opplysningsplikten skulle gjelde uavhengig av taushetsplikt.

Forslag til ny § 5-6a lød:

”Uten hinder av helsepersonells taushetsplikt skal den faglig ansvarlige gi påtalemyndigheten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes, jf. straffeloven § 39b.

Den domfelte skal informeres, om mulig på forhånd, om hvilke opplysninger som gis etter første ledd.”

Forslag til ny § 5-6b lød:

”Påtalemyndigheten skal informere nasjonal koordineringsenhet om opphør og forlengelse av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Påtalemyndigheten skal informere fagenheten om opphør og forlengelse av særreaksjonen tvungen omsorg. Den faglig ansvarlig skal gi informasjon til koordineringsenheten om opplysninger som skal registreres i henhold til psykisk helsevernloven § 5-2b.

Den domfelte skal informeres, om mulig på forhånd, om hvilke opplysninger som gis etter første ledd.”

Siden forslaget til ny § 5-6b pålegger påtalemyndigheten plikter, reiste departementet spørsmål om bestemmelsen i stedet burde rettslig forankres i påtaleinstruksen.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

6.5.2.1 Koordineringsenhetens mottak av opplysninger

Helsedirektoratet var en av flere høringsinstanser som bekreftet at kommunikasjon mellom samarbeidende etater er av sentral viktighet. Helsedirektoratet mente blant annet at ”det er svært viktig med informasjon mellom helsetjenesten og justissektoren om de dømtes forflytninger mellom ulike enheter i helsetjenesten under gjennomføringen av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og ved utskrivninger”. Videre het det:

”En hensiktsmessig informasjonsutveksling vil understøtte en god organisering av denne typen soning og er viktig for at påtalemyndigheten på beste mulig måte skal kunne ivareta de oppgaver som påhviler dem i denne forbindelse. Påtalemyndighetens oppgave vil for eksempel være å bringe en eventuell forlengelsessak inn for domstolene. Det er i tillegg grunn til å understreke viktigheten av at de som er ansvarlige for tilbudet av helsetjenester til denne gruppen pasienter bør ha nødvendig oversikt over hvor pasientene befinner seg og de opplysningene som er påkrevd for å ivareta ansvaret.”

Flere høringsinstanser, deriblant Riksadvokaten og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for helseregion Sør-Øst, sluttet seg til departementets vurdering om at opprettelse av en nasjonal koordineringsenhet vil forutsette kommunikasjon mellom koordineringsenheten og faglig ansvarlig og påtalemyndigheten. Det fremgår av Riksadvokatens høringsuttalelse at koordineringsenheten ”må få tilgang til nødvendig informasjon fra helsepersonell og påtalemyndigheten om den skal kunne fungere etter sin hensikt”, hvilket innebærer en støtte til departementets forslag. Riksadvokaten støttet forslaget om at koordineringsenheten skal sikres tilgang til slike nødvendige opplysninger ved at den faglig ansvarlige for gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og påtalemyndigheten blir pålagt en opplysningsplikt.

Når det gjaldt forankring i lovverket, mente Riksadvokaten at det er ”naturlig å ta inn bestemmelser om informasjonsutveksling flere steder i de relevante regelverk”, og at for påtalemyndighetens del ”bør en bestemmelse om informasjonsplikt tas inn i påtaleinstruksen”. Kompetansesenteret for sikkerhets, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst mente imidlertid at plassering av bestemmelsen i påtaleinstruksen fremsto ”som lite hensiktsmessig”. Begrunnelse for dette standpunkt var at påtalemyndighetens plikter og rettigheter knyttet til dom på tvungent psykisk helsevern allerede er fordelt på psykisk helsevernloven kapittel 5 og straffeloven § 39b, og at det ikke var hensiktsmessig å spre disse bestemmelsene ytterligere.

Når det gjaldt spørsmål om hvilke opplysninger koordineringsenheten eventuelt skal være mottaker av, uttalte Helse Sør-Øst RHF at det vil ”være styrende hvilke behov som skal veie tyngst; innsamling av data for å øke kunnskap om denne gruppen og hva som gir best behandling, eller kontrollaspektet.

6.5.2.2 Påtalemyndighetens avgivelse av opplysninger til nasjonal koordineringsenhet

Flertallet av høringsinstansene støttet departementets forslag om påtalemyndighetens opplysningsplikt overfor nasjonal koordineringsenhet. Riksadvokaten støttet forslaget og uttalte blant annet: ”Enheten må få tilgang til nødvendig informasjon fra helsepersonell og påtalemyndigheten om den skal kunne fungere etter sin hensikt.”

Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at i tillegg til de funksjonene som er beskrevet i rapporten og høringsnotatet, ”bør koordineringsenheten kunne fungere som en sentral for meldinger mellom helsevesenet og påtalemyndigheten, blant annet melding fra påtalemyndigheten om saker der det vil bli nedlagt påstand om overføring til tvungent psykisk helsevern.”

6.5.2.3 Den faglig ansvarliges avgivelse av opplysninger til koordineringsenheten og Sentral fagenhet for tvungen omsorg

Flere høringsinstanser, deriblant Riksadvokaten og Helse Sør-Øst RHF, støttet forslaget om at den faglig ansvarlige for gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern skal ha en opplysningsplikt til koordineringsenheten. Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst støttet forslaget til ny bestemmelse, men mente imidlertid at bestemmelsens andre punktum bør strykes ”idet lovtekst om særreaksjonen tvungen omsorg ikke har noen plass i phvl. kapittel 5”.

6.5.2.4 Den faglig ansvarliges avgivelse av opplysninger til påtalemyndigheten

Flere høringsinstanser mente det var behov for endringer i lovverket, der i blant Riksadvokaten, Helse Sør-Øst RHF, RSA Dikemark, Helsedirektoratet og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst. Helse Sør-Øst RHF uttalte at ”en klar lovhjemmel for unntak fra regler om taushetsplikt i forbindelse med dom på tvungen psykisk helsevern” imøteses. I begrunnelsen for standpunktet het det:

”En nærmere regulering av helsepersonells taushetsplikt ovenfor den nasjonale koordineringsenheten og påtalemyndigheten bidrar til å forhindre brudd på konfidensialiteten samtidig som det settes tydeligere rammer for den informasjon som skal være tilgjengelig for påtalemyndigheten.”

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, som også støttet forslaget anførte bl.a.:

”For at påtalemyndigheten skal kunne oppfylle sin lovpålagte kontrollfunksjon i forhold til samfunnsvernet, må påtalemyndigheten få tilgang på relevant informasjon om pasienten fra den faglig ansvarlige. Vi støtter derfor forslaget til ny phvl. § 5-6a. Den lovpålagte kontrollfunksjonen gjør seg gjeldende ved vurdering av opphør/opprettholdelse av særreaksjonen, men også ved påtalemyndighetens klagerett over vedtak, jf. phvl.§ 5-4. Informasjonsbehovet er det samme for påtalemyndigheten i begge situasjoner, og vi foreslår derfor at unntaksregelen også uttrykkelig nevner § 5-4. Unntaket i forslaget til ny § 5-6a bør også nevne domstolene og de rettsoppnevnte sakkyndige.”

Riksadvokaten anførte at det etter gjeldende rett allerede var en adgang for faglig ansvarlig til å gi opplysninger om domfelte til påtalemyndigheten, samt til retten og rettsoppnevnte psykiatriske sakkyndige. Også Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) mente ”at det allerede er en implisitt hjemmel for at opplysninger fra behandlere av dømte pasienter kan utleveres til påtalemyndigheten”, men at kommisjonen hadde registrert ”ulik praksis” og at det ”derfor synes ønskelig med en eksplisitt lovhjemmel”. Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst uttalte at inntrykket var at de fleste faglige ansvarlige har hatt forståelse for at denne særreaksjonen reelt medfører et unntak fra taushetsplikten, ”men at helsevesenet etterlyser en klar lovhjemmel for unntaket.”

Knyttet til bestemmelsene om opplysningsplikt for helsepersonell uttalte Helsedirektoratet bl.a.:

”Helsedirektoratet forstår forslagene fra utredningsgruppen og departementet slik at det er snakk om en kodifisering og spesifisering av gjeldende regler på området. Helsedirektoratet ser nytten av å tydeliggjøre og avklare reglene, men vil understreke viktigheten av at personvernet og hensynene bak taushetspliktreglene slik disse framgår av helsepersonelloven og pasientrettighetsloven, ikke undergraves.”

Helsedirektoratet har i høringssvaret etterlyst en presisering når det gjelder utkastet til ny § 5-6a med hensyn til om anmodning fra påtalemyndigheten vil være påkrevet. Helsedirektoratet har derfor reist spørsmål om ”den faglige ansvarlige skal gi opplysninger av eget tiltak eller om plikten til å gi opplysninger først inntrer når påtalemyndigheten anmoder om det”.

Når det gjaldt spørsmålet om hvilke opplysninger den faglige ansvarlige kunne meddele til påtalemyndigheten eller rettsoppnevnte sakkyndige, mente Riksadvokaten at for å begrense muligheten for tolkningsuenighet vil det trolig være en fordel dersom bestemmelsen i stedet for uttrykket ”de opplysninger som er nødvendig” angir at den faglig ansvarlige skal gi de opplysninger påtalemyndigheten eller den sakkyndige ”ber om”. Helsedirektoratet tok det motsatte standpunkt og uttalte: ”Det forutsettes at den faglige ansvarlige skal avgjøre hvilke opplysninger som skal leveres ut.”

Ut over dette mente Riksadvokaten at den faglig ansvarlige for gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern uten hinder av taushetsplikten kan gi opplysninger om domfelte til retten, påtalemyndigheten og rettsoppnevnte psykiatriske sakkyndige. Riksadvokaten anførte at det er mulig at det i praksis hersker noe usikkerhet om dette og derfor at ”en presisering i lov om psykisk helsevern kapittel 5 er hensiktsmessig”.

6.5.3 Departementets vurderinger

Opplysninger om personer dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern er underlagt taushetsplikt etter flere lover. Dette kan begrense de ulike sektorers adgang til å utveksle informasjon som er nødvendig for å ivareta formålet med koordineringsenheten. Departementet viderefører derfor i hovedsak høringsnotatets forslag til ny §§ 5-6a og 5-6b i lov om psykisk helsevern. De nye lovbestemmelsene vil gi klarere regler om adgangen til å gi opplysninger uavhengig av taushetsplikten.

Departementets forslag begrenses imidlertid til tvungent psykisk helsevern, og avgrenses således mot særreaksjonen tvungen omsorg. Sistnevnte særreaksjon vil ligge utenfor mandatet til den nasjonale koordineringsenheten.

Som nevnt i punkt 6.4.3, foreslår departementet en presisering av forslaget i høringsnotatet. Formålsangivelsen skal i større grad ivareta justissektorens behov knyttet til personer som er tiltalt eller dømt til tvungent psykisk helsevern. På denne måten klargjøres også at justissektoren - særlig politi, påtalemyndigheten og domstolen - kan gis nødvendige opplysninger direkte fra koordineringsenheten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Videre foreslår departementet at den faglig ansvarlige også skal gi nødvendige opplysninger til den domstolen som skal behandle særreaksjonssaken, herunder eventuelle rettsoppnevnte sakkyndige.

Den foreslåtte opplysningsplikten i ny §§ 5-6a og 5-6b innebærer også en viss plikt til å gi relevante og nødvendige opplysninger av eget tiltak. Dette kan for eksempel være opplysninger om endringer som kan tilsi at særreaksjonen bør opphøre.