5 Om særlige sikkerhetsbestemmelser i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

5.1 Generelt om forslaget

I tillegg til særlige sikkerhetsbestemmelser ved regionale sikkerhetsavdelinger, la departementet i høringsnotatet til grunn at det i helt sjeldne tilfelle også kan være behov for enda et sikkerhetsnivå med egne regler som kan ivareta behov for særlig høy sikkerhet. Departementet foreslo derfor at det åpnes for etablering av en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innenfor en allerede eksisterende regional sikkerhetsavdeling, og at det innenfor en slik enhet gjelder særlige regler om sikkerhetstiltak.

Departementet foreslo i høringsnotatet at departementet ved beslutning om etablering av beredskap for en slik enhet tar stilling til hvilken regional sikkerhetsavdeling som skal ha beredskapen. Det stilles imidlertid ikke krav om at enheten er tilknyttet samme lokaler som den regionale sikkerhetsavdelingen som skal ha ansvaret for enheten. Enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan blant annet plasseres innenfor fysiske sikkerhetstiltak ved en annen institusjon som ikke er helseinstitusjon, for eksempel et fengsel. En forutsetning er imidlertid at selve enheten oppfyller de krav som stilles til helseinstitusjon i psykisk helsevernforskriften §§ 2 til 4, og er godkjent for dette.

5.2 Høringsinstansenes generelle syn

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om etablering av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Generelt støttes behovet for at det i helt sjeldne tilfelle kan være nødvendig med et særlig høyt sikkerhetsnivå også overfor pasienter.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst uttaler:

”Kompetansesenteret støtter derfor forslaget til nye sikkerhetsbestemmelser ved en ny enhet fullt ut. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke, at jo sikrere kontrollen er når det gjelder å unngå import av risiko inn i enheten (våpen, uvedkommende personer, etc), jo større frihet kan den innlagte ha inne i enheten. I tillegg vil vi peke på at det er først når de strukturelle sikkerhetssystemene er på plass at fokus kan være på behandling.”

Helsedirektoratet uttaler:

”Helsedirektoratet ser at det i noen tilfelle kan være aktuelt å opprette en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, dette både for å sikre pasient, medpasienter, personell og samfunnsvern”.

Helse Nord RHF uttaler:

”Vi tror ikke det er mulig å gi en garanti for rømningssikkerhet i dagens regionale sikkerhetsposter. Dette ut fra de eksisterende bygningsmessige forhold, men også ut fra den behandlingsfilosofien som preger det psykiatriske helsetilbudet i alle ledd. (…) Ut i fra en slik tankegang er det gode argumenter for å tenke seg et særskilt tilbud til denne lille gruppen pasienter med bedre bygningsmessige tilpasninger og hvor behandlingsfilosofien i enda større grad er basert på sikkerhet og oppbevaring.”

Noen høringsinstanser kommenterer også enhetens lokalisering og støtter at det kan være behov for å åpne for å lokalisere enheten inne på fengselsområde.

Den norske legeforening uttaler:

”Legeforeningen ser at dette kan være nødvendig i helt spesielle situasjoner, der det handler om at sikkerheten til både pasient, medpasienter og ansatte, ikke kan ivaretas i en behandlingsinstitusjon.”

Andre høringsinstanser er i mot en slik lokalisering eller er skeptiske til dette.

Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet uttaler:

”Vi vil på det sterkeste ta avstand fra en slik løsning(…) Før endringene i straffeloven som trådte i kraft 2002, ble personer som var straffefritatt på grunn av alvorlig sinnslidelse sittende på Ila under uverdige forhold. Vi mener det er gode holdepunkter for å hevde at der personer som er straffefritatt på bakgrunn av alvorlig psykisk lidelse blir plassert i enheter som fysisk er en del av en fengselsinstitusjon, vil sikkerhetsmessige hensyn dominere i langt større grad enn om de aktuelle pasientene blir plassert i en helseinstitusjon.”

Den norske advokatforening mener at overføring til enheten bør begrenses til pasienter som har begått alvorlig kriminalitet og som er dømt til tvungent psykisk helsevern.

5.3 Departementets generelle vurderinger

I helt sjeldne tilfeller kan en pasient i seg selv utgjøre en særlig risiko for alvorlig voldelig atferd, rømning eller gisseltaking som vanskelig kan avverges innenfor regional sikkerhetsavdeling. Det kan heller ikke utelukkes at en fare for angrep utenfra eller fra medpasienter rettet mot en pasient i helt spesielle tilfelle kan være særlig stor. Slike angrep kan også ramme medpasienter, ansatte og besøkende.

I slike situasjoner kan det være behov for regler som i enda større grad gjør det mulig å sikre at farlige gjenstander ikke innføres og at rømning og alvorlig vold forhindres. Slike regler vil på den annen side oppleves som mer inngripende for pasientene. Et mål om for eksempel nulltoleranse for rømning, angrep på pasienten selv, medpasienter og personell eller alvorlig voldsutøvelse, vil i praksis innebære svært strenge sikkerhetsregler som vil få konsekvenser for alle som skal oppholde seg på samme fysisk avgrensede område. Det vises til at reglene så langt som mulig må være de samme for alle for at sikkerheten skal være god nok.

Det kan hevdes at det vil være urimelig å påtvinge et så strengt regime på andre pasienter som ikke utgjør en så stor sikkerhetsrisiko. Mye taler derfor for at det åpnes for etablering av en egen enhet med særlige regler om sikkerhetstiltak hvor pasienter med samme særlige sikkerhetsrisiko kan oppholde seg i en begrenset periode. En overføring av pasienter til opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil trolig bare være aktuelt i svært sjeldne tilfeller. På denne bakgrunn viderefører departementet forslaget fra høringsnotatet om hjemmel for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Departementet har ennå ikke tatt stilling til hvor en eventuell enhet skal lokaliseres. Departementet ser imidlertid ikke bort i fra at en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres inne på et fengselsområde dersom det anses nødvendig å ”låne” den fysiske sikkerheten som for eksempel det en fengselsmur representerer. Som nevnt i høringsnotatet er det imidlertid en grunnleggende forutsetning at enheten oppfyller de krav som stilles til ”helseinstitusjon” etter psykisk helsevernforskriften §§ 2 til 4 og at den er godkjent for dette. Videre er det også en forutsetning at den er organisert under en regional sikkerhetsavdeling, og at det er en tett faglig kontakt mellom enheten og den regionale sikkerhetsavdelingen.

Den norske advokatforeningen mener at det bare bør være pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern som skal kunne overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Departementet er ikke enig i dette. Det vises til at overføring til opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er begrunnet med sikkerhetshensyn og ikke skal vare lenger enn det som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. I en slik sammenheng kan man ikke se bort i fra at pasienter som ikke er dømt til tvungent psykisk helsevern også kan anses som særlig farlige og at det foreligger en særlig risiko for alvorlig voldelig atferd, gisseltaking osv.

5.4 Om vilkår for overføring

5.4.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at faglig ansvarlig i regional sikkerhetsavdeling, i særskilte tilfeller hvor det er særlig risiko for alvorlig voldelig atferd, rømning, gisseltaking, eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell, kan fatte vedtak om at pasienten skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

5.4.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser peker på at tiltakene ved enheten er inngripende og at det er viktig at adgangen til å fatte vedtak om overføring til enheten er snever og tidsbegrenset.

Den norske legeforening uttaler:

”Herunder påpeker vi at det er sentralt at adgangen til å fatte vedtak om overføring til enheten gjøres svært snever og tidsbegrenset, at vilkårene er klare, og at det kontinuerlig bygger på en streng nødvendighetsvurdering.”

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst uttaler:

”Ved vedtak om overføring til ny enhet må det forutsettes at RSA ikke har tilstrekkelig sikkerhet til å ivareta utredning og behandling av pasienten. ”

5.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører i hovedsak forslaget fra høringsnotatet om vedtak om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

En grunnleggende forutsetning bak forslaget om etablering av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er at eventuelle overføringer av pasienter til enheten skal forekomme sjeldent og bare i tilfelle der dette er helt nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker. Vilkårene for overføring til en slik enhet må derfor da også være snevre.

Departementet foreslår at en overføring bare kan vedtas i særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd, eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell.

Det skal noe til for at en pasient i seg selv kan anses å være årsak til at det foreligger en særlig risiko som nevnt ovenfor. Dette kan være tilfelle hvor det foreligger kunnskap om at pasienten har konkrete planer om å utføre slike handlinger og at det ikke kan utelukkes at planene er gjennomførbare under opphold i regional sikkerhetsavdeling. I en vurdering av om planene anses gjennomførbare vil det være naturlig å legge vekt på i hvilken grad pasienten tidligere har evnet å utføre grove voldelige handlinger, gisseltaking eller rømning. Hvor motivert pasienten synes å være med tanke på å gjennomføre planene vil også være av sentral betydning. Tidligere farlig opptreden og evne til å manipulere andre vil også være et moment. Det skal også tas særlig hensyn til de samfunnsmessige konsekvensene av en mulig rømning.

Sentralt i vurderingen er om risikoen kan reduseres til et akseptabelt nivå ved bruk av de tiltak som kan vedtas i regional sikkerhetsavdeling forøvrig.

Opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innebærer forøvrig at ulike sikkerhetstiltak som hovedregel skal være obligatoriske. Tilnærmingen er motsatt av det som gjelder i regionale sikkerhetsavdelinger, hvor de ulike tiltak kun kan iverksettes dersom det fattes vedtak om dette. Opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er inngripende og kravet til forholdsmessighet etter psykisk helsevernloven § 4-2 første ledd gjelder også her. Kravet til forholdsmessighet innebærer at sikkerhetstiltakene må stå i rimelig forhold til det som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. I praksis innebærer dette at en sentral vurdering av om vilkårene for overføring til enheten er oppfylt er om alle de obligatoriske sikkerhetstiltakene er nødvendige for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet. Dersom de fleste tiltakene ikke anses nødvendige, taler dette for at det ikke vil være grunnlag for å overføre pasienten.

Unntaksvis kan det likevel tenkes situasjoner hvor en overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan være berettiget, selv om ikke alle de obligatoriske tiltakene anses nødvendige. Dette kan være tilfelle hvor den særlige risikoen knytter seg til fare for angrep mot pasienten selv og hvor sikkerheten ved regional sikkerhetsavdeling ikke anses robust nok til å tåle et slikt angrep. Ved en vurdering av nødvendigheten av de ulike sikkerhetstiltakene i enheten skal det da positivt gjøres unntak fra tiltak som ikke anses å stå i rimelig forhold til det som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.

I vurderingen av om det foreligger en særlig risiko for angrep utenfra, som kan ramme pasienten, herunder medpasienter og personell, må det foreligge holdepunkter for at det foreligger en særlig risiko for at et slikt angrep kan skje og at et slikt angrep vil være vanskelig å avverge i regional sikkerhetsavdeling. Politiets vurdering av sikkerheten, herunder trusselvurdering, må i den forbindelse innhentes. Det er likevel den faglige ansvarlige ved regional sikkerhetsavdeling som skal ta den endelige avgjørelsen om det er nødvendig å overføre pasienten.

En særlig risiko for angrep kan for eksempel anses å foreligge ved konkrete trusler eller kunnskap om at det foreligger planer om slike handlinger. Departementet vil imidlertid understreke at det ikke alltid kan stilles krav om at det foreligger konkret kunnskap om detaljene knyttet til et mulig angrep. En begrunnet sikkerhetsvurdering som gir holdepunkter for at den regionale sikkerhetsavdelingen hvor pasienten oppholder seg kan bli angrepet, bør være tilstrekkelig for å kunne overføre pasienten til enheten. En forutsetning må imidlertid være at et eventuelt angrep må anses som vanskelig å avverge med ordinære sikkerhetstiltak i den regionale sikkerhetsavdelingen.

Departementet foreslår også at det i vurderingen skal legges vekt på sannsynligheten for en uønsket hendelse og konsekvensene av en slik hendelse. Departementet foreslår også at det uttrykkelig fremgår av lovteksten at det i vurderingen skal legges vekt på om en overføring står i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Dette for i ytterligere grad å sikre at det blir foretatt en grundig forholdsmessighetsvurdering.

Forslagene til bestemmelser i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innebærer et betydelig inngrep i pasientens personlige frihet og departementet har derfor vurdert bestemmelsene nøye i forhold til menneskerettighetene. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 3.

5.5 Tidsbegrensning

5.5.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at vedtak om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå bare kan treffes for inntil 6 måneder av gangen.

5.5.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som konkret har kommentert forslaget om tidsbegrensing på vedtak om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. De fleste som uttaler seg om dette støtter forslaget.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels,- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst uttaler:

”En tidsbegrensning vil sikre at overføring til den nye enheten ikke blir en ”sovepute” for særlig vanskelige og utfordrende pasienter hva behandling og tilrettelegging angår.”

Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet støtter etablering av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, men mener at varigheten av vedtak om overføring til en slik enhet er for lang.

5.5.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at vedtak om overføring til enheten er tidsbegrenset. Opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil medføre større inngrep i pasientens personlige frihet enn i en ordinær regional sikkerhetsavdeling. Dersom varigheten av oppholdet, herunder inngrepet i pasientens personlige frihet anses som større enn det som er nødvendig, vil opphold i enheten kunne være i strid med menneskerettighetene, jf. EMK artikkel 5 som slår fast at ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i særlig angitte tilfelle.

Skal en frihetsberøvelse overfor en pasient i det psykiske helsevernet være lovlig må den være i samsvar med artikkel 5 nr. 1 e, som omhandler lovlig frihetsberøvelse av sinnslidende. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har slått fast at lovlighetskravet henspiller både på reglene om grunnlaget for frihetsberøvelsen og gjennomføringen av denne, jf. dom 28. mai 1985 (Ashingdane v. UK). Det må være samsvar mellom grunnen for den lovlige frihetsberøvelsen og stedet for og forholdene under frihetsberøvelsen. Dette samsvarer også med kravet til forholdsmessighet i psykisk helsevernloven.

I tillegg til at grunnlaget for det tvungne vernet må være oppfylt, innebærer kravet til forholdsmessighet at en pasient kun skal oppholde seg i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå så lenge dette er nødvendig av hensyn til sikkerheten. I praksis må den faglige ansvarlige gjennomgående vurdere om oppholdet i enheten er nødvendig av hensyn til sikkerheten. Dersom en ny sikkerhetsvurdering konkluderer med at det ikke lenger foreligger en særlig risiko, skal pasienten overføres til lavere sikkerhetsnivå.

For i størst mulig grad å sikre at hensynet til forholdsmessighet ivaretas, foreslår departementet at vedtaket om overføring av en pasient til enheten ikke skal ha gyldighet utover 6 måneder. Nødvendigheten av at pasienten oppholder seg i enheten må gjennomgående vurderes med hensyn til om et slikt opphold står i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Vedtaket kan forlenges, men må da bygge på en ny vurdering av om vilkårene for overføring er oppfylt.

Departementet foreslår også at det eksplisitt fremgår av loven at vedtak om overføring eller forlengelse må nedtegnes uten opphold og begrunnes. Det vil i den sammenheng også være naturlig at de ulike sikkerhetstiltakene i enheten vurderes og begrunnes med hensyn til forholdsmessighet.

Noen høringsinstanser mener at varigheten av vedtaket på 6 måneder er for lang. Etter departementets vurdering er det nødvendig med en viss varighet på vedtaket for å sikre stabilitet og trygghet rundt pasienten. En tilsvarende tidsbegrensning på vedtak om overføring gjelder også for avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå i kriminalomsorgen. Det vises til forskrift til lov om straffegjennomføring § 6-1 som fastslår at vedtak om slik overføring kan vare i inntil 6 måneder av gangen.

5.6 Samvær med andre

5.6.1 Gjeldende rett

Menneskerettighetene og vår egen lovgivning stiller strenge krav til lovligheten ved å holde mennesker isolert fra andre. Vidtgående isolasjon vil kunne stride i mot det absolutte forbudet i EMK artikkel 3 mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Menneskerettighetsdomstolen har slått fast at langvarig isolasjon kan anses som umenneskelig behandling. Domstolen legger vekt på om det dreier seg om en fullstendig isolasjon fra inntrykk. Videre er det et viktig moment om forholdet har skadelige virkninger på vedkommendes fysiske og psykiske helse.

Det fremgår imidlertid av domstolens praksis at det forhold at fengselsinnsatte ikke har hatt kontakt med andre fengselsinnsatte, ikke alene er avgjørende for om det er brudd på artikkel 3. Kontakt med helsepersonell, advokater, besøkende etc. kan i noen grad veie opp for slikt manglende samkvem. Likevel er det slått fast at adskillelsen fra andre i institusjonen ikke bør være permanent.

Psykisk helsevernloven setter strenge skranker mot å holde pasienter adskilt fra andre. Loven regulerer to ulike former for dette. Det mest inngripende tiltaket omtales som ”isolasjon” og et annet mindre inngripende tiltak omtales som ”skjerming.”

Psykisk helsevernlovens definisjon av ”isolasjon” er snever og betyr kortvarig anbringelse av pasient bak låst dør. Etter psykisk helsevernloven § 4-8 er dette tiltaket kun tillatt i maksimalt to timer og kan kun brukes som en ren nødsforanstaltning hvor personellet ikke kan oppnå kontroll over situasjonen på annen hensiktsmessig måte. Bruk av isolasjon anses som et meget alvorlig inngrep mot pasienten. Etter § 4-8 kan slikt tvangsmiddel kun benyttes når det er ”uomgjengelig nødvendig” for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting.

Psykisk helsevernloven § 4-3 regulerer skjerming. Skjerming innebærer å holde pasienten helt eller delvis adskilt fra medpasienter og personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten. Skjerming er et tiltak som kan iverksettes av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter. Tiltaket skal ikke gjøres mer omfattende eller inngripende enn det som er strengt nødvendig for å ivareta de hensyn som ligger til grunn for at tiltaket iverksettes. Et vedtak om skjerming må fattes innen 24 timer (i særlige tilfelle innen 12 timer) etter at skjermingstiltaket er iverksatt, og den maksimale lengden på skjermingsvedtak før et nytt vedtak eventuelt må treffes er to uker. Vedtak om skjerming, og vedtak om forlengelse av perioden, kan påklages til kontrollkommisjonen.

5.6.2 Forslag i høringsnotatet

En overføring av en pasient til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil kunne ha betydning for pasientens muligheter for samvær med andre på to måter:

For det første innebærer en overføring til enheten at pasienten holdes adskilt fra pasienter som oppholder seg på et lavere sikkerhetsnivå. Dette vil i seg selv også være en del av hensikten med overføringen for å øke sikkerheten. Samtidig vil det være urimelig å påtvinge pasienter som ikke utgjør like stor risiko det strengere sikkerhetsregime som det skal være ved enheten.

For det andre kan en overføring til enheten innebære at pasienten i praksis blir eneste pasient ved enheten. Dette har sammenheng med at vilkårene for å bli overført til enheten er strenge og at slike overføringer således vil forekomme sjeldent.

I høringsnotatet foreslo departementet at pasienter skal holdes adskilt fra pasienter i enheter med lavere sikkerhetsnivå. Dette innebærer at adgangen til å overføre en pasient til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå går foran forbudet om langvarig skjerming i skjermingsbestemmelsen i § 4-3. Etter departementets vurdering må hensynet til sikkerhet for pasienten selv, medpasienter, personell og samfunnsvernet gå foran hensynene mot skjerming etter § 4-3. Bestemmelsen i § 4-3 skal kun gjelde så langt det er nødvendig med skjerming innenfor enheten, det vil si situasjoner der det er mer enn en pasient i enheten.

Departementet foreslo videre at adskillelsen må kompenseres med kontakt med personell og andre aktivitetstilbud.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Som nevnt gir de fleste høringsinstansene generell støtte til de foreslåtte sikkerhetsbestemmelsene i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Noen få høringsinstanser har kommentert forslaget som begrenser pasients rett til samvær med andre.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst uttaler:

”Kompetansesenteret deler departementets oppfatning om at hensikten med et slikt opphold kan helt eller delvis være å holde pasienten adskilt fra andre medpasienter som kan komme til skade fysisk eller psykisk. Det klare utgangspunktet er likevel at bygningsmassen må designes slik at det finnes fellesrom som tilrettelegger for samvær mellom pasientene, og at samværet heller kan begrenses ved individuelle behov.”

Den norske advokatforening etterlyser en nærmere drøftelse av bestemmelsen i forhold til menneskerettighetene og uttaler:

”Bestemmelsen må vurderes i forhold til EMK artikkel 8, som stadfester retten til privatliv. Et forbud mot samvær med andre pasienter er et omfattende inngrep, som krever en nærmere drøftelse”.

5.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører forslaget om at pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal holdes adskilt fra pasienter som er på lavere sikkerhetsnivå. Dette er som nevnt nødvendig både av sikkerhetsmessige hensyn og av hensyn til at andre pasienter som ikke utgjør samme særlige risiko ikke skal underlegges et strengere sikkerhetsregime enn nødvendig. Samtidig vil departementet understreke at selv om overføring av pasienter til enheten skal forekomme sjeldent, må enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kunne ha flere pasienter innlagt samtidig.

I høringsnotatet drøftet departementet bestemmelsen om begrensning av samvær med andre i forhold til det absolutte forbudet i EMK artikkel 3 mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette er også drøftet nærmere i kapittel 3 i proposisjonen. Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om at i de tilfelle hvor pasienten holdes adskilt fra andre, skal det kompenseres med kontakt med personell og andre aktivitetstilbud slik at ikke isolasjonsskader oppstår. Som det fremgår i kapittel 3.2.3 mener departementet at forslaget vil være i tråd med kravene i EMK artikkel 3.

Departementet har også vurdert bestemmelsen opp mot EMK artikkel 8 og ser at adskillelse fra andre pasienter kan anses som et omfattende inngrep i en pasients privatliv. Etter vår vurdering må imidlertid hensynet til sikkerheten for medpasienter, personell og pasienten selv veie tyngre enn en pasients ønske om samvær med andre pasienter. Det vises igjen til at vilkårene for en overføring til enheten er snevre og begrunnet i tunge sikkerhetshensyn. Videre er vedtak om overføring tidsbegrenset. Det foreslås også at det eksplisitt i bestemmelsen skal gå frem at adskillelsen må stå i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.

På denne bakgrunn mener departementet at bestemmelsen ikke er i strid med EMK artikkel 8.

5.7 Undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler

5.7.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at kontroll av pasientens person, rom og eiendeler alltid skal utføres overfor pasienter som overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, samt før og etter utganger. Videre ble det foreslått at det alltid skal foretas undersøkelser ved mistanke om at farlig gjenstand, rømningshjelpemiddel, medikamenter, rusmidler, mobil eller lignende er innført i institusjonen. Det ble ikke stilt noe krav om at det fattes skriftlig vedtak om slik undersøkelse.

Departementet foreslo imidlertid at faglig ansvarlig unntaksvis kan bestemme at hovedregelen om undersøkelse kan fravikes i enkelte tilfelle. Dette kan for eksempel være enkelttilfeller hvor det er åpenbart unødvendig å undersøke pasienten etter for eksempel en kort utgang hvor personalet har fulgt med pasienten hele tiden.

5.7.2 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene slutter seg til forslaget, deriblant Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst og Politidirektoratet. Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst uttalte bl.a. vedrørende foreslåtte sikkerhetsbestemmelser i §§ 4a-10 – 4a-13:

”Som følge av det særskilt høye sikkerhetsnivået er bestemmelser om kontroll og undersøkelser som angitt under punktet nødvendige. Kompetansesenteret støtter derfor forslaget til nye sikkerhetsbestemmelser ved en ny enhet fullt ut. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke, at jo sikrere kontrollen er når det gjelder å unngå import av risiko inn i enheten (våpen, uvedkommende personer, etc), jo større frihet kan den innlagte ha inne i enheten. I tillegg vil vi peke på at det er først når de strukturelle sikkerhetssystemene er på plass at fokus kan være på behandling. Det følger av dette at forslag angitt i punkt 7.4 til og med punkt 7.6 tiltredes.”

Helsedirektoratet og Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet har bemerket at den ulike utformingen av forslagets § 4a-4 og § 4a-10 har skapt usikkerhet med hensyn til hvorvidt § 4a-10 hjemler undersøkelse av kroppens hulrom. Helsedirektoratet uttaler:

”Ved at avsnittet om undersøkelse av kroppens hulrom ikke nevnes i § 4a-10 (kun § 4a-4), kan man feilaktig få det inntrykk at det alltid skal foretas undersøkelse av kroppens hulrom ved personundersøkelse ved enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå.”

Gitt at § 4a-10 i høringsforslaget er ment å inneholde hjemmel for kroppshuleundersøkelse tilsvarende forslaget til § 4a-4 tredje ledd, mener Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet bl.a. at det ”bør tas inn i lovteksten at slik undersøkelse bare kan foretas av lege, og som regel av samme kjønn som den som skal undersøkes.”

Når det gjelder merknader knyttet til bestemmelsens ordlyd, har Helsedirektoratet anført at uttrykket "undersøkelse av pasientens person" burde endres til "kroppsvisitasjon", som er betegnelsen i lovens § 4-6.

Når det gjelder spørsmålet om klageadgang, mener noen høringsinstanser, deriblant Sivilombudsmannen og Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III at beslutning om undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler bør treffes i form av vedtak og være gjenstand for klage til kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III uttaler:

”Selv om en pasient er plassert på et høyt sikkerhetsnivå, innebærer ikke det at det kan gjøres feilvurderinger i forhold til å vurdere nødvendigheten av å beslutte at det foretas undersøkelser. Pasientens rettssikkerhet i form av at det skal treffes vedtak som skal begrunne behovet for undersøkelsen med dertil hørende klagemulighet bør derfor ivaretas. Det spørsmål som kan vurderes er om et vedtak om å foreta undersøkelser kan ha en viss varighet.”

Når det gjelder muligheten for å gjøre unntak fra bestemmelsen uttaler Sivilombudsmannen:

”Det er åpnet for at det kan gjøres unntak fra sikkerhetstiltak ved en unntakshjemmel i § 4a-13. Rekkevidden av unntakshjemmelen er uklar, men den synes å være snever. Etter ordlyden synes det uklart om den er ment å skulle benyttes til generell lemping av vilkår overfor en pasient. Forholdsmessighet må være et grunnleggende prinsipp ved utformingen av lovens regler. Reglene om sikkerhetstiltak må derfor ikke gå lenger enn det som er nødvendig i det konkrete tilfellet. Jeg stiller spørsmål om de foreslåtte reglene tar tilstrekkelig høyde for dette.”

5.7.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at det for en liten og helt begrenset gruppe særlig farlige pasienter periodevis vil være behov for et høyere sikkerhetsnivå og strengere sikkerhetstiltak enn det som kan etableres i medhold av § 4A-4. Dette forhøyede sikkerhetsnivå er begrunnet i at det når det gjelder enkelte pasienter vil foreligge en ekstraordinær risiko for farlige situasjoner. Dette høyeste nivået for sikkerhet skal bare kunne etableres ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. En større adgang til å undersøke pasienter, rom og eiendeler skal forhindre tilvirkning, innførsel, oppbevaring og bruk av farlige gjenstander og dermed redusere risikoen for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell. Departementet fremmer derfor lovforslag om at kontroll av pasientens person, rom og eiendeler alltid skal utføres overfor pasienter som overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, samt før og etter utganger, jf. bestemmelsens første ledd.

På dette punktet opprettholdes forslaget i den form det ble sendt på høring. Departementet har vurdert om pasientens person i tillegg alltid skal kontrolleres før og etter besøk. Enheten vil ved slik undersøkelse før og etter besøk kunne forsikre seg om at pasienten ikke bringer med seg gjenstander som kan skade den besøkende eller at pasienten ikke får tak i ulovlige gjenstander som smuglet inn i enheten. Etter departementets vurdering vil slik undersøkelse før og etter besøk for eksempel være hensiktsløs i de tilfeller pasienten og den besøkende er adskilt med glassvegg under hele møtet. Etter departementets vurdering er det ikke behov for slik utvidelse i det enheten har hjemmel til å undersøke etter andre ledd i de tilfeller det foreligger mistanke om at farlig gjenstand, medikamenter, rusmidler, eller rømningshjelpemiddel, herunder mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmidler er tilgjengelig i eller vil bli forsøkt innført i institusjonen.

Departementet mener at dersom det er grunn til mistanke om at slike stoffer eller gjenstander er innført i institusjonen, skal det foretas undersøkelser. Bestemmelsen er utformet som en ”skal” bestemmelse.

Bakgrunnen for at departementet mener at undersøkelsen skal gjennomføres når det er grunn til mistanke henger nøye sammen med at det når det gjelder pasienter som overføres til og befinner seg på enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå allerede er vurdert at det er særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell. Regelverkets oppbygning forutsetter at pasienter som ikke anses som særlig farlige ikke overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, og at pasienter som oppholder seg ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå overføres til avdeling med lavere sikkerhetsnivå så snart behovet for særlig høy sikkerhet ikke lenger er til stede.

Departementets mener at det ikke skal fattes eget skriftlig vedtak om undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler. Den ekstraordinære risikoen for at farlige situasjoner skal kunne inntreffe i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og nødvendigheten av inngripende sikkerhetstiltak, må etter departementets vurdering avveies mot hensynet til pasientenes personlige integritet. Departementet mener imidlertid at nødvendigheten av tiltakene og tiltakets forholdsmessighet skal ligge i vurderingen som gjøres når overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vurderes.

Departementet understreker at selv om bestemmelsen er utformet som en ”skal”-bestemmelse, har den faglig ansvarlig en viss adgang til å bestemme at hovedregelen om undersøkelse kan fravikes i enkelte tilfelle, jf. unntaksbestemmelsen i utkastets § 4A-14. Dette kan for eksempel være enkelttilfeller hvor det er åpenbart unødvendig å undersøke pasienten etter for eksempel en kort utgang hvor personalet har fulgt med pasienten hele tiden.

Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8 (1). Formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger som kan føre til alvorlig skade på pasienten selv, medpasienter, besøkende og personer som utfører arbeid ved enheten, jf. EMK art 8 (2). Det vises for øvrig til drøftelsene i kapittel 3.

For øvrig gjelder forslaget om adgang til å undersøke kroppens hulrom i § 4A-4 tredje ledd også i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det vises til nærmere omtale av dette i punkt 4.4.5.

Departementet har i lovforslaget videreført begrepsbruken ”undersøkelse av pasientens person”. De fleste høringsinstansene har ikke hatt merknader til begrepsbruken.

5.8 Utlevering av opplysninger fra politiet om personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og undersøkelse av person og gjenstander

5.8.1 Forslag i høringsnotatet

5.8.1.1 Vandelskontroll av enhver som ønsker tilgang til enhet med særskilt høyt sikkerhetsnivå

I høringsnotatet foreslo departementet at det skal gjennomføres vandelskontroll av enhver person som ønsker adgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Forslaget til § 4 a-11 skiller mellom innhenting av opplysninger om personer som omfattes av kravet til politiattest, jf. § 4 a-7 (”personell”) og personer som ikke omfattes av kravet til politiattest (for eksempel personer som ikke har en slik tilknytning til institusjonen som tilsier at politiattest er nødvendig, samt besøkende). Etter høringsforslaget skulle det være adgang til å gjennomføre oppdatert vandelskontroll for personell som utfører arbeid ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det vises til at denne delen av høringens forslag er behandlet under punkt 4.7.

For personer som ikke er personell, og som derfor ikke omfattes av vandelskravet i høringsnotatets forslag til ny bestemmelse § 4a-7, foreslo departementet at virksomheten skulle undersøke om politiet hadde opplysninger som etter politiregisterloven §§ 27 og 30 kunne utleveres. Etter høringsforslaget vil nektelse av kontrolltiltak, unndragelse eller forsøk på unndragelse fra kontrolltiltak medføre umiddelbar avvisning. I følge forslaget skulle diplomater og konsulære representanter være unntatt for slik vandelskontroll.

5.8.1.2 Undersøkelse av personer og gjenstander

I høringsnotatet foreslo departementet videre at enhver som skal inn og ut av enheten skal kontrolleres ved passering med metalldetektor og visiteres ved behov. Sammenliknet med bestemmelsen om undersøkelse av besøkende og gjenstander i høringsforslaget til ny § 4a-5, innebærer dette forslaget til § 4a-11 en strengere kontroll.

Etter forslaget vil det heller ikke være tillatt å ta med gjenstander inn og ut av enheten uten tillatelse fra kontrollerende personell. Etter forslaget vil det under enhver omstendighet ikke være tillatt å bringe mobil eller tilsvarende gjenstand inn på enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå uten tillatelse. Med tilsvarende gjenstand var det siktet til bl.a. elektroniske enheter som for eksempel laptop eller lesebrett som kan kobles opp mot internett. Etter forslaget er det begrensinger med hensyn til hvor omfattende kontrollen kan være av offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulær representant og den som opptrer på pasientens vegne i klagesak. Departementet foreslo i høringsnotatet at faglig ansvarlig likevel i enkelte tilfelle skulle ha anledning til lempe noe på reglene om undersøkelse av besøkende og gjenstander, jf. høringsforslaget til ny § 4a-13.

5.8.2 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene støtter krav om vandelskontroll og undersøkelse av personer og gjenstander ved enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå. Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst uttaler:

”Som følge av det særskilt høye sikkerhetsnivået er bestemmelser om kontroll og undersøkelser som angitt under punktet nødvendige. Kompetansesenteret støtter derfor forslaget til nye sikkerhetsbestemmelser ved en ny enhet fullt ut. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke, at jo sikrere kontrollen er når det gjelder å unngå import av risiko inn i enheten (våpen, uvedkommende personer, etc), jo større frihet kan den innlagte ha inne i enheten. I tillegg vil vi peke på at det er først når de strukturelle sikkerhetssystemene er på plass at fokus kan være på behandling.”

Når det gjelder innhenting av nye opplysninger om personell, understreker Justisdepartementet ”at innhenting av nye opplysninger må følge reglene for fornyet vandelskontroll, jf. politiregisterloven § 43”. På den bakgrunn foreslår Justisdepartementet i sin høringsuttalelse at det i bestemmelsen klart bør fremgå av foreslåtte § 4a-7 eller § 4a-11 at fornyet vandelskontroll av personell skal foretas etter politiregisterloven § 43.

Når det gjelder vandelskontroll av andre personer enn personer som utfører arbeid ved regional sikkerhetsavdeling og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, presiserer Justisdepartementet at det må ”gis hjemmel om krav om politiattest” for angjeldende gruppe, eller at det alternativt kan vurderes å ”gi en bestemmelse hvoretter politiet plikter å utlevere nærmere bestemte opplysninger”. Ved det siste alternativet, må det ifølge Justisdepartementets høringsuttalelse presiseres i bestemmelsen ”hva som er formålet med utleveringen og hvilke opplysninger som kan tjene det formålet”.

Både Sivilombudsmannen og Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III er skeptiske til at det på forhånd skal innhentes opplysninger fra politiets reaksjonsregister for enhver som ønsker adgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Kontrollkommisjonen for Oslo universitetssykehus Ullevål III uttaler at det ikke er behov for en slik omfattende kontroll. Sivilombudsmannen på sin side mener at flere personer bør vurderes unntatt fra vandelskontrollen og mener derfor at departementet ” bør overveie om det er grunn til stille krav om innhenting av opplysninger fra politiets reaksjonsregister om tjenestemenn fra kontrollinstanser som for eksempel Sivilombudsmannen, CPT og kontrollkommisjonen, som etter omstendighetene også kan komme på uanmeldt besøk/inspeksjon”.

Sivilombudsmannen uttaler også at det bør fremgå av bestemmelsen ”hvilke konsekvenser det skal ha at det gjøres funn i politiets reaksjonsregister”.

5.8.3 Departementets vurderinger og forslag

5.8.3.1 Vandelskontroll av personer som skal utføre arbeid ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

Som det fremgår av redegjørelsen i punkt 4.7, foreslår departementet en omstrukturering i forslagene til ny § 4A-7 og § 4A-11. Etter omstruktureringen vil bestemmelsene om vandelskontroll av personer som skal utføre arbeid ved regional sikkerhetsavdeling og personer som skal utføre arbeid ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå bli samlet i § 4A-7. Denne delen av forslaget drøftes under punkt 4.7.

5.8.3.2 Utlevering av opplysninger fra politiet om andre personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

Departementet fremmer forslag om at regional sikkerhetsavdeling skal innhente uttalelse fra politiet om personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Forslaget gjelder utlevering av opplysninger fra politiet. På grunnlag av tilbakemeldinger fra høringsinstansene, bl.a. Justis- og beredskapsdepartementet, er det gjort justeringer både av strukturell og materiell karakter. Politiets plikt til å utlevere bestemte opplysninger etter anmodning fra et annet organ om bakgrunnen til personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå må reguleres i psykisk helsevernloven og ikke i politiregisterloven, idet sistnevnte bare regulerer politiets adgang til å utlevere opplysninger. Videre kan en slik plikt til å utlevere opplysninger ikke betegnes som ”vandelskontroll” i det vandelskontroll er uttømmende definert i politiregisterloven § 36, hvoretter vandelskontroll bare kan foretas i form av politiattest, vandelsvurdering og straffattest. Institusjonens plikt til å gjennomføre kontrollen etter bestemmelsen skal i utgangspunktet være obligatorisk. Dette utgangspunktet modifiseres gjennom den generelle unntaksbestemmelsen i § 4A-14. Dette er i hovedsak en videreføring av høringsforslaget.

Departementet viderefører også forslaget om at diplomater og konsulære representanter skal være unntatt slik kontroll. På grunnlag av tilbakemeldingen som er kommet inn under høringen vil departementet foreslå at unntaket fra kontroll etter denne bestemmelsen også skal omfatte offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt et særskilt ansvar for å føre tilsyn og kontroll med tvungent psykisk helsevern, herunder tjenestemenn fra Sivilombudsmannen, medlemmer i aktuelle kontrollkommisjoner, tjenestemenn fra Fylkesmannen og Statens helsetilsyn.

Departementet mener at regional sikkerhetsavdeling bør ha adgang til å kreve at politiet gir opplysninger om personen er siktet, tiltalt eller ilagt straff etter straffelovens andre del (forbrytelser). Departementet mener imidlertid at denne adgangen bør være begrenset slik at politiet kan unnlate å utgi opplysninger hvis slik utlevering kan skade arbeidet med kriminalitetsbekjempelse. Formålet med kontrollen tilsier at politiet også skal utlevere opplysninger om straffbare forhold som blir eller er blitt behandlet etter en annen stats nasjonale rett og hvor opplysningen om forholdet er blitt utlevert av en annen stats politi- eller justismyndighet.

Departementet mener at konsekvensen av at politiet har funnet og utlevert opplysninger om straffbare forhold registrert på personen undersøkelsen gjelder, må bestemmes på grunnlag av en konkret vurdering i den enkelte sak. Dette er en endring i forhold til høringsforslaget. Utgangspunktet er, som implisitt ble lagt til grunn i høringsnotatet, at person med anmerkning om straffbare forhold fra politiet skal nektes adgang ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Dersom anmerkningen gjelder forhold som åpenbart ikke innebærer noen trussel mot sikkerheten ved enheten, skal det likevel ikke være grunnlag for å nekte vedkommende adgang etter denne bestemmelsen.

5.8.3.3 Undersøkelse av personer og gjenstander

Høringsinstansene har i all hovedsak sluttet seg til forslaget om obligatorisk undersøkelse av enhver som skal inn og ut av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, samt at det ikke skal være adgang til å ta med seg gjenstander inn og ut av enheten uten tillatelse fra kontrollerende personell. Departementets forslag til ny § 4A-12 viderefører derfor forslaget som ble sendt på høring, jf. høringsforslaget § 4a-11. Det er imidlertid inntatt en presisering i lovforslaget i det advokat nevnes blant de aktører hvis brev og dokumenter ikke kan undersøkes på en slik måte at konfidensielt innhold avsløres eller ødelegges.

Sammenliknet med bestemmelsen om undersøkelse av besøkende og gjenstander i forslaget til ny § 4A-5, innebærer forslaget til § 4A-12 en strengere kontroll, i det enhver som skal inn og ut av enheten skal kontrolleres ved passering med metalldetektor og visiteres ved behov.

På samme måte som for regionale sikkerhetsavdelinger er det ikke tillatt å ta med gjenstander, herunder stoffer, inn og ut av enheten uten tillatelse fra kontrollerende personell. Det er uten tillatelse ikke tillatt å bringe mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmidler inn på enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Med andre kommunikasjonsmidler menes bl.a. elektroniske enheter som for eksempel laptop eller lesebrett som kan kobles opp mot internett.

Departementet foreslår imidlertid at faglig ansvarlig unntaksvis kan bestemme at hovedregelen om undersøkelse av besøkende og gjenstander kan fravikes i enkelte tilfelle. Dette kan for eksempel være enkelttilfeller hvor slik undersøkelse åpenbart er unødvendig for å ivareta sikkerheten.

5.9 Forbindelse med omverdenen

5.9.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta brev og pakker, men at slik aktivitet alltid skal kontrolleres med ulike tiltak av sikkerhetshensyn.

Dette innebærer at nærmere lovbestemte kontrolltiltak av en pasients forbindelse med omverdenen som hovedregel alltid skal gjennomføres ved enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Kontrolltiltakene er de samme som i regional sikkerhetsavdeling, som for eksempel at besøk foregår med personell til stede, at telefonsamtaler forhåndsgodkjennes, post kontrolleres osv. Forskjellen er imidlertid at i regional sikkerhetsavdeling forøvrig må kontrolltiltakene alltid positivt vedtas av den faglige ansvarlige for at de kan iverksettes. Vilkårene for å fatte vedtak må være oppfylt og vedtakene kan påklages til kontrollkommisjonen. Se nærmere omtale i kapittel 4.6.

Departementet foreslo i høringsnotatet at faglig ansvarlig i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå unntaksvis kan bestemme at hovedregelen om innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen kan fravikes i enkelte tilfelle. Dette kan for eksempel være enkelttilfeller hvor slike innskrenkninger åpenbart er unødvendig for å ivareta sikkerheten.

5.9.2 Høringsinstansenes syn

Som nevnt under 5.1. støtter de fleste høringsinstansene forslaget til særlige sikkerhetsbestemmelser i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Mye av det høringsinstansene har uttalt om departementets forslag til bestemmelse om pasientens forbindelse med omverdenen i regionale sikkerhetsavdelinger er også relevant for den foreslåtte bestemmelsen om kontroll av pasienters forbindelse med omverdenen i enheten med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det vises til kapittel 4.6. for en nærmere omtale av høringsinstansenes uttalelser.

Noen høringsinstanser, herunder Justis- og beredskapsdepartementet, har pekt på at bestemmelsen om kontroll med pasientenes forbindelse med omverdenen i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er svært inngripende fordi kontrolltiltakene skal være hovedregelen.

5.9.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører i hovedsak forslaget fra høringsnotatet. På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene og etter nærmere dialog med Justis- og beredskapsdepartementet har departementet imidlertid foretatt noen justeringer i lovforslaget.

Forslaget om at gjennomføring av lovbestemte kontrolltiltak skal være hovedregelen i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå må ses i sammenheng med at vedtak om å overføre pasienten til enheten skal være begrunnet i at det foreligger særlig høy risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell.

Som nærmere omtalt ovenfor, forutsetter departementet at vedtak om overføring av pasienter til enheten skal forekomme sjeldent og at vilkårene for vedtak om overføring således er snevre. Det forutsettes også at en sentral del av vurderingen av om vilkårene er oppfylt for overføring til enheten er om alle de obligatoriske sikkerhetstiltakene som skal gjelde i enheten er nødvendige å gjennomføre for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet. Utgangspunktet er at dersom kontrolltiltakene ikke anses nødvendige, skal heller ikke pasienten overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Dersom det likevel i særlige tilfelle anses påkrevet med en overføring, for eksempel hvor det er særlig fare for angrep utenfra som ikke kan avverges i regional sikkerhetsavdeling, må det også vurderes om det bør gjøres unntak for de kontrolltiltak som ikke anses nødvendige og rimelige. En adgang for faglig ansvarlig til i enkelttilfeller unntaksvis å vedta slike lettelser foreslås regulert i en egen bestemmelse. Departementet vil også understreke at tidsbegrensningen vil innebære at det i alle tilfelle hver sjette måned gjøres en generell vurdering av om det er grunn til unntak fra de obligatoriske sikkerhetstiltakene. Se også nærmere omtale under kapittel 5.4.

Som nevnt under punkt 4.6.5.6 har flere høringsinstanser uttalt at kommunikasjon med elektroniske kommunikasjonsmidler som mobil, PC eller andre enheter som kan kobles opp mot internett bør reguleres eksplisitt i loven. Departementet er enig med høringsinstansene i at bruk av slike kommunikasjonsmidler representerer en betydelig sikkerhetsrisiko. Det vises til at kommunikasjon via internett muliggjør formidling av informasjon og oppdrag mellom pasienten og et stort antall mennesker. Slik kommunikasjon kan ha stor betydning i forbindelse planlegging av rømning eller alvorlige voldshandlinger. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal forhåndsgodkjennes og overvåkes og kan avbrytes i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Departementet ser imidlertid at forslaget om obligatoriske kontrolltiltak i enheten går noe langt når det gjelder pasientens telefonsamtaler. Det vises til at det i høringsnotatet ble foreslått at telefonsamtaler ”skal” avlyttes. Dette innebærer obligatorisk avlytting av alle pasientens telefonsamtaler med unntak av samtaler med offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulær representant, pasientens advokat, den som opptrer på vegne av pasienten i klagesak og prest eller tilsvarende sjelesørger.

EMK artikkel 8 om retten til privatliv og familieliv forutsetter blant annet at inngrep i denne retten må ha lovgrunnlag, være begrunnet og forholdsmessig. Se kapittel 3 for en nærmere omtale av denne rettigheten. Avlytting av telefonsamtaler er et svært inngripende tiltak i pasientens privatliv. For å sikre at retten til privatliv og familieliv ivaretas i så stor grad som mulig for pasienter innenfor enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, foreslår departementet at den foreslåtte bestemmelsen om at telefonsamtaler skal avlyttes gjøres om til en ”kan” bestemmelse. Dette innebærer at det må fattes et eget vedtak dersom pasientens telefonsamtaler skal avlyttes.

Samtidig vil departementet understreke at mye taler for at telefonsamtaler til pasienter som overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå på grunn av ”særlig risiko for rømning, gisseltaking eller alvorlig voldelig atferd” bør avlyttes. Sikkerhetsrisikoen vil normalt variere alt ettersom hvem pasienten snakker med i telefonen. Det kan for eksempel hevdes at det er mindre sannsynlig at rømning planlegges når en pasient snakker med sin fem år gamle sønn, enn med en kamerat. På den annen side vil det ikke være mulig å kontrollere eller forhindre at telefonsamtalen med den fem år gamle sønnen overtas av en voksen, så lenge samtalen ikke avlyttes. Dette er sentrale vurderinger som må foretas ved vurdering av om det skal fattes vedtak om avlytting av pasientens telefonsamtaler.

På bakgrunn av at behovet for sikkerhet i slike tilfelle vil være svært stort, bør faglig ansvarlig ved enheten i noen tilfelle kunne fatte et generelt vedtak om at alle pasientens telefonsamtaler skal avlyttes for en viss tid under oppholdet i enheten og ikke måtte knyttes til hver enkelt telefonsamtale. Hvilke avveininger og begrunnelser som ligger til grunn for avlyttingen må fremgå av vedtaket. Vurderingene og begrunnelsen som ligger til grunn for vedtaket om overføring av pasienten til enheten vil stå sentralt og være relevant i vurderingen av om også telefonsamtaler bør avlyttes.

Telefonsamtaler reguleres i sin helhet av lovutkastets § 4A-13 første ledd bokstav b uavhengig av hvilket kommunikasjonsmiddel som benyttes (for eksempel fasttelefon eller mobil). Det vil først og fremst være aktuelt å godkjenne bruk av fasttelefon, men dersom sikkerheten er tilfredsstillende ivaretatt, for eksempel gjennom visuell overvåkning, kan det også godkjennes samtaler via mobiltelefon. Avlytting er imidlertid ikke en forutsetning, jf. ovenfor. Utkastets bokstav c i § 4A-13 regulerer øvrig bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler (som teksting, e-poster og chatting med for eksempel mobiltelefon, pc eller lesebrett med nettverkstilgang mv.)

I noen tilfelle kan postkontrollen avdekke post som anses som en sikkerhetstrussel. For eksempel kan et brev inneholde barberblad eller beskjeder om rømningshjelp. Det vil i slike tilfelle være adgang for faglig ansvarlig å fatte vedtak om at slik post helt eller delvis inndras.

Departementet foreslår at vedtak om telefonavlytting og inndragelse av post skal nedtegnes uten opphold og kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller av hans eller hennes nærmeste pårørende.

5.10 Klage

5.10.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at pasienten kan klage til kontrollkommisjonen på vedtak om overføring til enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå. Klageretten gjelder også en eventuell forlengelse av et slikt vedtak.

Av sikkerhetshensyn ble det foreslått at klagen ikke i noe tilfelle skulle ha oppsettende virkning. Det ble også presisert at psykisk helsevernloven § 7-1 om hvilke av kontrollkommisjonens vedtak som kan bringes inn for tingretten etter tvisteloven kapittel 36 er uttømmende. Kontrollkommisjonens vedtak om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan således ikke bringes inn for retten etter tvisteloven kapittel 36.

5.10.2 Høringsinstansenes syn

Kontrollkommisjon I, Sørlandet sykehus Aust-Agder uttaler:

”Slik lovforslaget er formulert kan pasienten i prinsippet bli holdt på sikkerhetsavdeling i 6 måneder av gangen før nytt vedtak må treffes. Det settes ingen maksimalgrense for oppholdet på sikkerhetsavdelingen, slik at pasientens opphold der kan bli svært langvarig. Det bør derfor vurderes om det likevel skal gis adgang til domstolsprøving, på lik linje med de vedtak som i dag kan overprøves av domstolen (jf lov om psykisk helsevern § 7-1), eller slik at det gis adgang til domstolsprøving der oppholdet blir utover en viss lengde (f.eks ved forlengelse utover 6 måneder).”

5.10.3 Departementets vurderinger

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om klageadgang til kontrollkommisjonen. I likhet med andre vesentlige endringer i tvangsgjennomføringen bør også spørsmålet om plassering i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå prøves i to instanser, faglig ansvarlig i regional sikkerhetsavdeling og kontrollkommisjonen.

EMK artikkel 5 nr. 4 gir personer som er berøvet friheten en rett til å få lovligheten av frihetsberøvelsen raskt avgjort av en domstol. Slik adgang har pasienter for eksempel på vedtak om tvungen observasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern og vedtak om overføring fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til døgnopphold i institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 7-1.

Bestemmelsen slår fast at pasienten eller vedkommendes nære pårørende i slike saker kan bringe kontrollkommisjonens vedtak inn for tingretten etter særreglene i tvisteloven kapittel 36. Dette innebærer blant annet at saken får en rask rettslig avklaring og at domstolen kan prøve alle sider av saken.

Spørsmålet er om pasienter også skal gis en slik adgang i saker der kontrollkommisjonen har opprettholdt vedtak om overføring til eller forlengelse av opphold i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Det kan hevdes at pasienten bør ha en slik rett fordi oppholdet vil innbære flere inngrep i pasientens frihet enn i ordinær regional sikkerhetsavdeling. På den annen side endrer ikke en overføring til enheten selve frihetsberøvelsen. Det er kun graden av sikkerhetstiltak knyttet til pasienten som endres og vedtaket om overføring er tidsbegrenset. Grunnlaget og opprettholdelse av selve frihetsberøvelsen vil som nevnt være gjenstand for domstolsprøving etter tvisteloven kapittel 36 eller straffeloven § 39 b m.v.

Etter departementets vurdering taler de samme argumentene også i dag for ikke å utvide bruken av særreglene i tvisteloven kapittel 36 til å gjelde vedtak om overføring til enhet med særskilt høyt sikkerhetsnivå. Det vises videre til at særreglene heller ikke gjelder for mer inngripende vedtak som tvangsmedisinering eller skjerming.

På denne bakgrunn viderefører departementet forslaget fra høringsnotatet om ikke å utvide bruken av særreglene i tvisteloven kapittel 36 til å gjelde vedtak om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Særreglene gjelder heller ikke for andre inngripende vedtak som skjerming.

Departementet vil imidlertid bemerke at vedtak normalt likevel kan bringes inn for domstolene, selv om ikke de særlige rettergangsreglene i tvisteloven kapittel 36 kommer til anvendelse. Kravet om rettslig interesse etter tvisteloven vil være oppfylt i disse sakene, slik at det kan reises sak om lovligheten av aktuelle vedtak i henhold til tvistelovens alminnelige rettergangsregler.