4 Stiftelse av aksjeselskap

4.1 Innledning

Aksjeloven kapittel 2 har regler om stiftelse av aksjeselskap. Den som vil stifte et selskap som omfattes av definisjonen av aksjeselskap i § 1-1, må følge reglene om fremgangsmåten for dette i kapittel 2. Reglene har som formål å skape klarhet om stiftelsen og det sentrale innholdet av selskapsforholdet, å beskytte den enkelte som skal gå inn som aksjeeier i selskapet i forbindelse med stiftelsen, og å sikre innbetalingen av aksjeinnskudd og øvrige forpliktelser.

I utredningen punkt 4.1 er det gitt følgende beskrivelse av stiftelsesprosessen:

«Stifterne av selskapet skal opprette et stiftelsesdokumentet som skal inneholde selskapets vedtekter, jf. § 2-2, og visse ytterligere opplysninger som er fastsatt i § 2-3. Dersom aksjeinnskuddet skal kunne gjøres med andre eiendeler enn penger, noen skal gis særlige rettigheter i forbindelse med stiftelsen eller selskapet skal dekke utgifter ved stiftelsen, må dessuten dette være bestemt i stiftelsesdokumentet, jf. §§ 2-4 og 2-5. Dersom selskapet ved stiftelsen skal overta eiendeler eller bli part i avtale om særskilte rettigheter som nevnt i § 2-4, skal dessuten stifterne sørge for at det utarbeides en redegjørelse slik det er fastsatt i § 2-6. Redegjørelsen skal bekreftes av revisor og vedlegges stiftelsesdokumentet. Etter § 2-8 skal dessuten stifterne utarbeide, datere og undertegne en åpningsbalanse som skal settes opp i samsvar med bestemmelsene i regnskapsloven. En revisor skal avgi erklæring om at åpningsbalansen er i samsvar med reglene i regnskapsloven.

Stifterne skal datere og undertegne stiftelsesdokumentet. Når alle stifterne har undertegnet stiftelsesdokumentet, er aksjene tegnet og selskapet stiftet.

Ved aksjetegningen forplikter de som har tegnet seg for aksjer (stifterne) seg til å innbetale aksjeinnskuddet, jf. § 2-11. Aksjeloven §§ 2-11 – 2-17 har nærmere regler om aksjeinnskuddet, herunder om mislighold av betalingsplikten, mangler ved innskuddet der dette er annet enn penger, ansvar for innskuddet ved eierskifte til aksjene og selskapets rådighet over krav på aksjeinnskudd.

Siste trinn i stiftelsesprosedyren er melding av selskapsstiftelsen til Foretaksregisteret, som på grunnlag av meldingen registrerer selskapet i registeret. Lovens §§ 2-18 – 2-20 har nærmere regler om registreringen. Reglene her suppleres av registreringsreglene i foretaksregisterloven med forskrifter. Selskapet skal etter § 2-18 meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter selskapsstiftelsen. Før selskapet kan meldes, skal aksjeinnskuddet være innbetalt fullt ut. Dette skal bekreftes av revisor. Først når selskapet er registrert, har det full rettssubjektivitet. Meldingen av selskapet skal være på et særskilt skjema («samordnet registermelding»), som kan sendes inn fysisk eller elektronisk.»

I punkt 4.2.1 i utredningen gir utrederen uttrykk for at det bør være et formål å forenkle reglene om stiftelse av aksjeselskap så mye som mulig. Han viser til at en forenkling av reglene bør ha som siktemål å redusere bruken av ressurser, gjøre stiftelsen raskere og spare kostnader. Et enkelt aksjeselskap bør i utgangspunktet kunne stiftes uten bruk av ekstern bistand.

Han viser på den annen side til at de nevnte hensynene må veies mot andre hensyn som stiftelsesreglene skal ivareta. Lovgivningen må fortsatt sikre en viss klarhet om selskapsstiftelsen og det sentrale innholdet av selskapsforholdet, og den må fortsatt sikre at lovbestemte krav til kapitaltilførsel og det som aksjeeierne selv forplikter seg til å skyte inn i selskapet, faktisk blir tilført selskapet. Han viser også til at man fortsatt bør ha en registreringsordning som sikrer at de opplysningene som meldes for registrering, er riktige og i samsvar med lov og selskapets vedtekter. Spørsmålet blir da om disse hensynene til en viss grad kan ivaretas på andre måter enn ved de gjeldende reglene.

I utredningen foreslås det flere forenklinger av stiftelsesreglene som vil bidra til at det blir enklere å stifte aksjeselskap. Det foreslås blant annet å redusere minstekravene til vedtektenes innhold etter § 2-2, å sløyfe kravet til åpningsbalanse etter § 2-8 og å åpne for elektronisk stiftelse av aksjeselskap.

I punkt 4.2.13 i utredningen gis det uttrykk for at reglene om stiftelse i aksjeloven kapittel 2 og allmennaksjeloven kapittel 2 langt på vei er de samme, og at likheten mellom reglene bør føres videre. Utrederen mener etter dette at endringene som er foreslått i kapittel 2 i aksjeloven, også bør gjennomføres i allmennaksjeloven kapittel 2 med mindre særlige grunner taler for noe annet. Når det gjelder endringene i § 2-2, viser han likevel til at reglene i annet selskapsdirektiv (77/91/EØF) (som nå er avløst av direktiv 2012/30 EU) kan sette grenser for hvilke endringer som kan gjennomføres i allmennaksjeloven.

Mange av høringsinstansene gir uttrykk for generell støtte til målsettingen om å forenkle stiftelsesreglene. Dette gjelder: Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge (fellesuttalelse), Den norske Revisorforening, Handelshøyskolen BI, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Skogeierforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon.

Departementet slutter seg til synspunktene det er gitt uttrykk for i utredningen. Selv om prinsippene i kapittel 2 etter departementets syn i stor grad bør videreføres, foreslås det flere endringer som vil forenkle stiftelsesprosessen. Enkelte av forslagene i utredningen er allerede fulgt opp. Ved endringslov 16. desember 2011 nr. 63 ble aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-5 endret slik at det ble åpnet for at selskapet kan dekke stiftelsesutgiftene. Ved samme lovendring ble §§ 2-18 og 10-9 i de to lovene endret slik at bekreftelse av aksjeinnskudd ved stiftelse og kapitalforhøyelse skal kunne gis av en finansinstitusjon, i stedet for av revisor, når aksjeinnskuddene utelukkende skal gjøres opp med penger. I proposisjonen her foreslår det ytterligere forenklinger. I punkt 4.3 foreslås det å redusere minstekravet til vedtektenes innhold. I punkt 4.4 foreslås det at kravet om å utarbeide åpningsbalanse ikke skal gjelde ved selskapsstiftelser der aksjeinnskuddene består av penger, og i punkt 4.5 er det foreslått en hjemmel til å fastsette forskrifter som gjør unntak fra kravet om redegjørelse etter §§ 2-6 og 10-2. Et praktisk viktig forenklingstiltak er dessuten forslaget om å åpne for at aksjeselskaper kan stiftes elektronisk ved å benytte Foretaksregisterets løsninger for elektronisk stiftelse, se punkt 4.6. Departementet foreslår at endringen av § 2-8 om åpningsbalanse og endringene av §§ 2-6 og 10-2 tas inn også i allmennaksjeloven.

4.2 Stiftelse ved fullmektig

I praksis har det gjort seg gjeldende en viss tvil om det er adgang til å stifte aksjeselskap ved fullmektig. I utredningen punkt 4.2.2 reises det spørsmål om en slik tvil bør avklares ved en lovbestemmelse som uttrykkelig åpner for dette, men utrederen ser ikke behov for en slik regel:

«Etter gjeldende rett mener jeg det er klart at stiftelse av aksjeselskap etter vanlige formuerettslige regler kan skje ved fullmektig. Jeg mener også at det ikke kan være tilstrekkelig grunn til å lovfeste dette for stiftelsessituasjonen. En lovfesting av adgangen for stifterne til å opptre ved fullmektig kan dessuten gi grunnlag for feilaktige motsetningsslutninger når det gjelder andre regler der adgangen til å opptre ved fullmektig ikke er presisert.

Jeg ser heller ikke grunn til å foreslå noen regel om at fullmakten skal vedlegges stiftelsesdokumentet. Dette vil øke tallet på vedlegg, og dermed gjøre stiftelsen mer komplisert. Etter prinsippet i avtaleloven § 25 innestår den som opptrer som fullmektig ved stiftelse av aksjeselskap for at han har «fornøden fuldmakt». I praksis krever i dag ikke Foretaksregisteret at fullmaktsforholdet dokumenteres ved et fullmaktsdokument som vedlegges meldingen.»

Under høringen gir Handelshøyskolen BI og Næringslivets Hovedorganisasjon uttrykk for at de er enig i vurderingene i utredningen på dette punktet. Også departementet slutter seg til synspunktene i utredningen.

4.3 Kravet til utarbeidelse av vedtekter

4.3.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet for stiftelsesprosessen er at den eller de som skal tegne aksjer i selskapet, oppretter et stiftelsesdokument. Stiftelsesdokumentet skal inneholde selskapets vedtekter og enkelte andre bestemmelser om stiftelsen av selskapet, jf. § 2-1.

Aksjeloven bygger på at vedtektene skal inneholde bestemmelser av mer permanent betydning for selskapet. Vedtektene har dermed betydning for selskapet utover stiftelsesprosessen.

Aksjeloven § 2-2 stiller minstekrav til vedtektenes innhold. Det er ikke noe i veien for at også andre spørsmål enn det som følger av § 2-2, reguleres i vedtektene. Videre har aksjeloven en rekke bestemmelser som krever vedtektsregulering dersom man skal fravike lovens normalordning, se for eksempel § 4-1 om at det kan fastsettes i vedtektene at selskapet skal ha ulike aksjeklasser, § 4-15 om at det kan fastsettes i vedtektene at aksjene ikke skal kunne omsettes fritt, og § 5-3 om at det kan fastsettes stemmerettsbegrensninger i vedtektene.

At et spørsmål er regulert i vedtektene, har betydning for aksjeeierne på den måten at vedtektene bare kan endres av aksjeeierne selv gjennom generalforsamlingen, jf. § 5-18 første ledd. En endring av vedtektene krever tilslutning fra minst to tredeler så vel av de avgitte stemmer som av den aksjekapitalen som er representert på generalforsamlingen. Kravet om kvalifisert flertall innebærer et minoritetsvern, herunder vern for eiere av aksjer uten stemmerett.

Når selskapet meldes for registrering i Foretaksregisteret, vil vedtektene følge som et vedlegg til stiftelsesdokumentet. Stiftelsesdokumentet skal sendes Foretaksregisteret sammen med registreringsmeldingen, jf. foretaksregisterloven § 4-4 bokstav a. Det følger av foretaksregisterloven § 3-1 første ledd nr. 1 at Foretaksregisteret blant annet skal inneholde opplysninger om selskapets vedtekter.

4.3.2 Forslaget i utredningen

I punkt 4.2.5 reiser utrederen spørsmål om man bør sløyfe lovens krav om at selskapet skal ha vedtekter. Han viser til at flere av opplysningene fra vedtektene er registrert i Foretaksregisteret, og at kravet om vedtekter derfor kan oppleves som dobbeltarbeid.

Han viser til at et alternativ til vedtekter er at de spørsmål som ellers ville blitt regulert i vedtektene, angis i stiftelsesdokumentet, meldes til Foretaksregisteret, der det registreres, og vil fremgå av firmaattesten. Den praktiske betydningen for stifterne er i så fall at de kan begrense seg til å fylle ut et registreringsskjema uten å bry seg om hva som er vedtektsbestemmelser.

Utrederen vurderer det slik at det fortsatt bør stilles krav om at aksjeselskapene skal ha vedtekter som regulerer et minimum av spørsmål av permanent betydning for selskapene, og gir følgende begrunnelse:

«Aksjerettslig har vedtektene betydning når det gjelder en rekke bestemmelser som ikke har med den tekniske stiftelsesprosedyren å gjøre. En rekke bestemmelser i aksjeloven knytter rettsvirkninger til vedtektene. Flere bestemmelser i aksjeloven gir adgang til å fravike eller presisere loven, forutsatt at dette gjøres ved vedtektsbestemmelse. Kravet om vedtektsbestemmelser sikrer generalforsamlingsbehandling, og etter aksjeloven § 5-18 gjelder det særlige flertallsregler for endring av vedtektene.

Det er dessuten i norsk og utenlandsk selskapsrett lang tradisjon for å ha vedtekter i aksjeselskaper der aksjeeierne regulerer individuelle forhold som gjelder det enkelte selskapet. Jeg vil tro at denne tradisjonen vil bli ført videre i et betydelig antall selskaper, uavhengig av om det er noe lovbestemt krav til å ha vedtekter. En løsning der noen selskaper har vedtekter mens andre ikke har det, vil gjøre aksjelovgivningen mer komplisert, fordi dette vil gjøre det nødvendig med spesialregler for selskaper uten vedtekter når det gjelder regler som i dag knytter rettsvirkninger til vedtektene.»

Han viser videre til at forslaget om elektronisk stiftelsesdokument uansett vil innebære en forenkling, se punkt 4.6 om dette forslaget.

I punkt 4.2.4 i utredningen foreslår han dessuten endringer i § 2-2 som reduserer minimumskravene til vedtektenes innhold. Han viser til at disse minstekravene bør begrenses til bestemmelser av mer varig karakter som det vil være behov for i de aller fleste selskapene. Utover dette bør det være opp til aksjeeierne selv å avgjøre hvilke spørsmål de ønsker å regulere i vedtektene.

Utrederen foreslår å videreføre kravet i § 2-2 første ledd nr. 1 om at vedtektene skal angi selskapets foretaksnavn, og nr. 4 og 5 om at vedtektene skal angi aksjekapitalen og aksjenes pålydende.

Han mener også at selskapets forretningskommune fortsatt bør fremgå av vedtektene, jf. § 2-2 første ledd nr. 2:

«Etter mitt syn bør forretningskommunen fortsatt gå fram av vedtektene. Forretningskommunen er avgjørende for selskapets hjemsted i rettslige sammenhenger, se tvisteloven 4-4 tredje ledd. Etter aksjeloven § 5-7 er lovens utgangspunkt at generalforsamlingen skal holdes i den vedtektsbestemte forretningskommunen. Plassen for generalforsamlingen kan derfor være av betydning for aksjeeiernes bruk av aksjeeierrettigheter, og det bør derfor også forbeholdes aksjeeierne gjennom generalforsamlingen å endre forretningskommune. Det er dessuten tradisjon for at vedtektene angir forretningskommunen slik at det fins opplysninger om dette her. Jeg kan heller ikke se at det er spesielt tyngende for selskapet å benytte vedtektsformen når det gjelder forretningskommunen. I de fleste selskapene vil det sjelden oppstå spørsmål om å endre forretningskommunen, og det er neppe noe stort behov for å legge denne myndigheten til styret. I denne sammenhengen er det av betydning at forretningskommunen ikke medfører særlige begrensninger i styrets lokalisering av selskapets virksomhet, jf. Rt. 1991 s. 943, der det ble lagt til grunn at det er tilstrekkelig at forretningskontoret har en heltidsansatt som mottar henvendelser, og at resten av virksomheten flyttes til en annen kommune uten at dette er avhengig av vedtektsendring.»

Videre mener han at det fortsatt bør gjelde et lovbestemt krav om at vedtektene skal fastsette selskapets virksomhet, jf. nr. 3. Han viser til at selskapets vedtektsbestemte virksomhet fastsetter den ytre grensen for hva selskapet kan drive med. Ofte fastsettes vedtektsbestemmelsen om selskapets virksomhet såpass vidt at den i realiteten gir selskapsledelsen stor frihet til å bestemme hva selskapet skal drive med. Han uttaler:

«Jeg antar […] at i de aller fleste tilfellene har de som stifter et selskap tanker om dette, som uten ekstern bistand bør kunne la seg nedfelle i en vedtektsbestemmelse. Det er også slik at selskapets vedtektsbestemte virksomhet har rettslig betydning i flere sammenhenger. Bestemmelsen setter rammer for hva selskapsledelsen kan bruke selskapets midler til, og kan derfor ha betydning som ansvarsgrunnlag mot selskapsledelsen. For utenforstående vil det kunne være av betydning å skaffe seg informasjon om selskapets virksomhet gjennom registreringen av formålet i Foretaksregisteret. Riktignok kan utenforstående skaffe seg opplysninger om selskapets virksomhet i andre offentlige selskapsdokumenter, så som årsregnskapet og årsrapporten og opplysningene om næringskode i meldingen til Foretaksregisteret, men dette kan neppe fullt ut erstattes av det som er vedtektsfestet som den ytre rammen for selskapets virksomhet.»

§ 2-2 første ledd nr. 6 krever at antallet styremedlemmer vedtektsfestes, eventuelt slik at det angis med et maksimum og minimum. Utrederen ser ikke tilstrekkelige grunner til å pålegge selskapene å ha en slik vedtektsbestemt ramme og foreslår å sløyfe bestemmelsen. Han viser til at ved å oppheve kravet får den enkelte generalforsamlingen frihet til å velge det antall styremedlemmer den ønsker innenfor lovens ramme, uten å gå veien om vedtektsendring.

§ 2-2 første ledd nr. 7 bestemmer at det skal angis i vedtektene om selskapet skal ha flere daglige ledere. Bestemmelsen er i praksis forstått slik at det ikke er nødvendig å vedtektsfeste noe om antallet daglige ledere dersom selskapet bare skal ha én daglig leder. I tråd med dette foreslår han at bestemmelsen oppheves slik at en angivelse av antallet daglige ledere ikke lenger fremstår som et obligatorisk krav etter første ledd. I stedet foreslår han en ny bestemmelse i § 2-2 nytt tredje ledd om at det skal angis i vedtektene dersom selskapet skal ha flere enn én daglig leder.

Han foreslår også å oppheve § 2-2 første ledd nr. 8 om at det skal angis i vedtektene hvilke saker som skal behandles på den ordinære generalforsamlingen. Han viser til at bestemmelsen er av rent informativ karakter, og at kravet vil være oppfylt ved å vedtektsfeste en bestemmelse som svarer til aksjeloven § 5-5 annet ledd.

Det følger av § 2-2 første ledd nr. 9 at det skal vedtektsfestes om selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. Det er lagt til grunn at dersom aksjene ikke skal registreres i et verdipapirregister, er det ikke nødvendig å angi dette i vedtektene. Han foreslår at første ledd nr. 9 sløyfes, og at det i stedet gis et nytt fjerde ledd i § 2-2 der det bestemmes at dersom aksjene skal registreres i et verdipapirregister, skal dette angis i vedtektene.

I punkt 4.2.7 reiser utrederen spørsmål om loven bør ha et sett med standardvedtekter, slik at selskapet i stedet for å utarbeide egne vedtekter kan henvise helt eller delvis til en standardvedtekt etter loven. Utrederen går ikke inn for en slik løsning:

«Et slikt system vil bryte med systemet i de nordiske landene der lovgivningen stiller ganske små krav til hvilke spørsmål som skal reguleres i vedtektene, men der selskapene kan falle tilbake på lovens deklaratoriske regler i spørsmål som ikke er vedtektsregulert.

Et system med lovfestede standardvedtekter vil fungere som et deklaratorisk regelverk, og vil i realiteten innføre et nytt sett med deklaratoriske regler på toppen av lovens deklaratoriske regler som er utformet med sikte på å passe i normaltilfellene. Dette vil komplisere regelverket, og kan derfor ikke anbefales. Dessuten vil det være slik at om de lovbestemte standardvedtektene endres, vil uten videre også vedtektene endres. Dermed blir ikke vedtektene en slik individuell regulering av selskapsforholdet som er typisk for vedtektene.»

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Handelshøyskolen BI, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at man er enig med utrederen i at det fortsatt bør være et krav at selskapene skal ha vedtekter. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler om dette spørsmålet:

«Selskapsvedtekter er et godt innarbeidet, sentralt og viktig styringsverktøy for virksomheten. Selskapsvedtekter gjør det dessuten enkelt for utenforstående, både nasjonale og internasjonale aktører, å orientere seg om virksomheten. Det er en lang tradisjon for selskapsvedtekter og det er knyttet flere rettsvirkninger til forhold som er regulert i vedtektene.»

Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon slutter seg generelt til at man bør redusere minstekravene til vedtektene etter § 2-2 første ledd.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) slutter seg til at det fortsatt bør stilles krav om at selskapets foretaksnavn skal angis i vedtektene, jf. første ledd nr. 1. NHO er også enig i at man bør videreføre kravet i nr. 2 om at vedtektene skal angi selskapets forretningskommune. Brønnøysundregistrene gir på den annen side uttrykk for at det bør vurderes å sløyfe dette kravet fordi mange små aksjeselskaper har sin formelle forretningsadresse der eneaksjonæren har sin bostedsadresse, og at det er en kjensgjerning at mobiliteten i det norske samfunnet blir stadig høyere.

NHO mener videre at man bør sløyfe regelen i nr. 3 om at selskapets virksomhet skal angis i vedtektene. NHO legger til grunn at det ikke er nødvendig av hensyn til aksjeeierne å angi virksomheten i vedtektene. Når det gjelder styremedlemmene og medkontrahenter, uttaler NHO:

«For styremedlemmer er det sentralt å kjenne de begrensningene som måtte fremgå av vedtektene. I seg selv begrunner dette ikke et krav i loven om regulering i vedtektene. Uten noen slik angivelse vil styret falle tilbake på utgangspunktet om at selskapet skal skaffe eierne økonomisk utbytte.

Det er ikke noe krav om at den som handler med et aksjeselskap gjør seg kjent med angivelsen av virksomheten. De som faktisk gjør det, for eksempel långivere, risikerer imidlertid å komme i en situasjon der avtalen de inngår blir rammet av § 6-33 (eller av § 3-8), med mindre de på forhånd sikrer at angivelsen blir endret eller at generalforsamlingen godtar avtalen. Dette er i seg selv uheldig etter vår mening. Tredjepersoner har heller ikke noen form for vern mot at virksomheten utvides eller innsnevres i strid med deres interesser. Hensynet til tredjepersoner tilsier efter vår mening ikke at loven bør kreve at vedtektene bestemmer noe om virksomheten.»

NHO mener etter dette at hovedregelen bør være at det ikke er nødvendig å angi selskapets virksomhet i vedtektene. Stifterne og eierne bør imidlertid ha adgang til å angi virksomheten i vedtektene. I så fall vil det ha den samme virkningen som etter dagens regler. Videre heter det i uttalelsen:

«Så vidt vi forstår, aksepterer Foretaksregisteret ikke angivelse av virksomhet som i praksis er uten grenser. Selv om stiftere flest vil ha en oppfatning av hva selskapet skal drive med, betyr Foretaksregisterets praksis at stifterne også må formulere en angivelse allerede ved stiftelsen. Dessuten må eierne da utvide angivelsen om de etter hvert skulle ønske å utvide virksomheten. For selskaper med en eller få eier vil dette blir oppfattet som unødvendig papirarbeid. Holder man fast på at vedtektene må angi virksomheten, bør det derfor være adgang til å ikke angi noen rammer.»

NHO mener at aksjeloven, i likhet med allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 7, bør stille krav om at antallet aksjer skal angis i vedtektene. Videre mener NHO, i tråd med forslaget i utredningen, at man bør sløyfe kravene i nr. 7, 8 og 9.

Når det gjelder kravet i nr. 6 om at vedtektene skal angi antallet styremedlemmer, uttaler NHO:

«Selskapets første styremedlemmer må angis i stiftelsesdokumentet, og antall styremedlemmer fremgår da implisitt. En bedre løsning enn dagens er at loven bør ha en deklaratorisk regel om at selskaper må ha minst ett og inntil for eksempel tre eller fem styremedlemmer. Ofte er dette uansett ordningen i mange selskapers vedtekter. En deklaratorisk regel vil dermed gjøre at stifterne slipper å innta en egen regel i vedtektene, med mindre de vil avvike fra lovens ordning. Også generalforsamlingen må senere kunne vedta vedtektsbestemmelse om antall styremedlemmer.»

For øvrig gir NHO uttrykk for følgende om forholdet mellom opplysninger som skal angis i vedtektene, og opplysninger som skal angis i registermeldingen til Foretaksregisteret:

«Noen vedtektsopplysninger meldes i dag både i registermeldingen (herunder elektronisk) og i selve vedtektsdokumentet som skal sendes inn. I tillegg må endringer være dokumentert gjennom protokoll fra generalforsamling, som også skal sendes inn.

Noe lignende gjelder tilgjengeligheten for tredjepersoner: Enkelte opplysninger kan man finne på brreg.no, mens andre opplysninger finner man bare ved å få kopi av det vedtektsdokumentet som er sendt inn.

Vedtektsopplysningene bør fortsatt sendes til og registreres i Foretaksregisteret og være offentlig tilgjengelige. Det enkleste ville antagelig være om opplysningene kunne skrives rett inn i registreringsskjema uten vedtektene som et separat vedlegg. Skjemaet kunne da ha spesifiserte felter for de forholdene som alltid må reguleres i vedtektene (som i dag for bl.a. foretaksnavn og angivelse av virksomhet), mens øvrige opplysninger kan legges inn som «fritekst». Man bør kunne finne disse opplysningene på Brønnøysundregistrene og kunne bestille bekreftet utskrift av det som er registrert. Antagelig vil dette også stimulere til økt brukt av elektronisk innsendelse av registermeldinger samt gjøre opplysningene lettere tilgjengelige for tredjepersoner enn i dag.»

Brønnøysundregistrene og Næringslivets Hovedorganisasjon er enig med utrederen i at det ikke bør innføres en ordning med standardvedtekter etter loven. Brønnøysundregistrene viser til at en eventuell løsning for elektronisk stiftelse av aksjeselskap vil kunne være et godt alternativ.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon tar på den annen side til orde for at det inntas et sett med standardvedtekter etter loven som anses å gjelde dersom selskapet ikke selv vedtar egne vedtekter. Kantega AS mener det kan være hensiktsmessig med standardvedtekter for selskaper som er eid av de ansatte. Også Panlegis Group tar til orde for standardvedtekter:

«Ny engelsk selskapslov (Companies Act 2006) innførte en slik ordning (kalt «model articles»). Som medlem i Companies House arbeidsgruppe for 2006-loven og som en av de største formation agents på det engelske markedet, har PANLEGIS hatt betydelig anledning til å se denne ordningen anvendt i praksis. Våre erfaringer med standard vedtekter som stiftere kan velge å forholde seg til, er utelukkende positive. Et slikt standardsett tvinger stiftere til å tenke gjennom forhold som ellers kunne blitt glemt, slik som forkjøpsrett, og ta bevisste beslutninger om å velge vekk slike vedtekter. Standardvedtektene senker også terskelen for personer som ønsker å gjennomføre stiftelsen uten juridisk bistand, og gir de et sikrere rammeverk enn om de skulle bli tvunget til å sette sammen egne vedtekter fra grunn av.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler:

«NARF har tidligere foreslått at både stiftelsesdokument og vedtekter bør standardiseres samtidig som det legges til rette for at begge deler kan innleveres over Altinn med utgangspunkt i et ferdigutfylt malverk. NARF opprettholder dette forslaget for de lovbestemte minimumskravene for stiftelse og vedtekter. NARF mener videre at standardiserte skjemaer som gir muligheter for å tillegge flere opplysninger ved behov, ville gitt en ytterligere forenkling for de minste ASene.»

4.3.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn bør man videreføre kravet om at selskapet skal ha vedtekter. Departementet slutter seg til synspunktene i utredningen om dette, og viser dessuten til at ingen av høringsinstansene har tatt til orde for at man bør sløyfe kravet om vedtekter.

Departementet er også enig i de forenklingene som foreslås i utredningen når det gjelder minstekravene til vedtektenes innhold i aksjeloven § 2-2 første ledd. Departementet foreslår etter dette at første ledd nr. 1 til 5 videreføres, men at nåværende nr. 6 til 9 oppheves.

Under høringen gir Brønnøysundregistrene uttrykk for at det bør vurderes å oppheve kravet i nr. 2 om at vedtektene skal angi i hvilken kommune selskapet skal ha sitt forretningskontor. Som det er pekt på i utredningen, har forretningskommunen betydning for vernetinget etter tvisteloven § 4-4 tredje ledd og for hvor generalforsamlingen skal holdes etter aksjeloven § 5-7. Særlig forretningskommunens betydning for stedet for avholdelse av generalforsamlingen kan være praktisk viktig for aksjeeierne, og det kan derfor være hensiktsmessig at dette er tatt inn i vedtektene slik at forretningskommunen bare kan endres av generalforsamlingen med kvalifisert flertall. Brønnøysundregistrene viser til at i eneeieraksjeselskaper vil forretningsadressen ofte være den samme som aksjeeierens bostedsadresse. Loven kan imidlertid ikke utformes bare med sikte på slike selskaper. Tatt i betraktning at det neppe er særlig byrdefullt å angi forretningskommunen i vedtektene, har departementet blitt stående ved at bestemmelsen i nr. 2 bør videreføres.

Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår å sløyfe kravet om at vedtektene skal angi selskapets virksomhet, jf. første ledd nr. 3. Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår at det i stedet bør være opp til selskapet selv å bestemme om virksomheten skal angis i vedtektene. Konsekvensen av en slik regel vil etter departementets vurdering antakelig være at mange selskaper, uten å ha et bevisst forhold til spørsmålet, ville unnlate å angi selskapets virksomhet i vedtektene. Virksomhetsangivelsen har betydning særlig for styrets myndighet og for hva generalforsamlingen kan beslutte med alminnelig flertall. Hvis styret skal ha svært vide rammer for sitt virke, bør det etter departementets syn være som følge av et bevisst valg fra eiernes side, og ikke som en følge av at man ikke har tenkt over spørsmålet. Departementet har dessuten vanskelig for å se at et krav om å angi selskapets virksomhet i vedtektene kan oppfattes som særlig byrdefullt. Det må antas at stifterne har en viss formening om hva selskapet skal drive med, og beskrivelsen i vedtektene kan gjøres nokså generell. Departementet foreslår etter dette å videreføre kravet i nr. 3 om at vedtektene skal angi selskapets virksomhet.

Når det gjelder kravet i nr. 6 om at vedtektene skal angi antallet styremedlemmer, foreslår Næringslivets Hovedorganisasjon i stedet en fravikelig regel i loven om antallet styremedlemmer. Etter departementets syn gir forslaget i utredningen en enklere løsning ved at det blir opp til generalforsamlingen i forbindelse med styrevalget å bestemme antallet styremedlemmer. Departementet slutter seg etter dette til forslaget i utredningen om å oppheve først ledd nr. 6.

Departementet slutter seg også til forslaget i utredningen om å oppheve kravet i nr. 8 om at det skal angis i vedtektene hvilke saker som skal behandles på ordinær generalforsamling.

Departementet er videre enig med utrederen i at det ikke er grunn til å videreføre nr. 7 og nr. 9 som obligatoriske krav til vedtektene etter første ledd. I utredningen er det foreslått at det i et nytt tredje ledd i stedet tas inn en regel om at dersom selskapet skal ha flere daglige ledere, skal dette angis i vedtektene. Tilsvarende foreslås det i et nytt fjerde ledd en regel om at det skal angis i vedtektene dersom selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. Departementet foreslår her en annen lovteknisk løsning enn forslaget i utredningen. Når bestemmelsene får karakter av å være regler som stiller krav om vedtektsregulering dersom man skal fravike lovens normalordning, mener departementet at de hører mer naturlig hjemme i de respektive bestemmelser som handler om denne normalordningen. Dette vil etter departementets syn være best i samsvar med systemet i loven ellers. Aksjeloven har en rekke bestemmelser om at lovens regler kan fravikes i vedtektene, se for eksempel §§ 4-15, 5-3, 5-7, 5-17, 5-18, 6-2 og 6-3. Departementet kan ikke se at spørsmålet om flere daglige ledere eller registrering av aksjene i et verdipapirregister har så særskilt og nær sammenheng med stiftelsesprosessen at det skulle tilsi at nettopp disse reglene bør plasseres i § 2-2. Departementet foreslår etter dette at adgangen til å vedtektsregulere at selskapet skal ha flere daglige ledere, tas inn i § 6-2 første ledd, mens adgangen til å vedtektsregulere at aksjene skal registreres i et verdipapirregister, tas inn i § 4-4.

Departementet går ikke inn for å følge opp forslaget fra Næringslivets Hovedorganisasjon om å ta inn et krav i § 2-2 første ledd om at vedtektene skal angi antallet aksjer. En slik bestemmelse vil ikke ha noen reell betydning, i og med at antallet aksjer indirekte vil fremgå av angivelsen av aksjekapitalen og pålydende etter nr. 4 og 5.

Med de foreslåtte endringene av lovens minstekrav etter § 2-2 første ledd må det kunne sies at selskapenes vedtekter vil kunne gjøres meget enkle. Når det gjelder behovet for regulering utover minstekravene etter § 2-2, er aksjeloven skrevet ut fra en målsetting om at lovens bestemmelser skal være tilpasset det som må antas å gi en hensiktsmessig løsning for flertallet av selskapene. De selskapene som ønsker en avvikende regulering, kan i stor grad gjøre dette ved å fravike lovens normalordning i vedtektene. Se blant annet NOU 1996: 3 side 18-19 om denne målsettingen. Departementet vil på denne bakgrunn ikke anbefale en ordning med standardvedtekter etter loven. Det må antas at for de selskapene som ønsker andre løsninger enn lovens bestemmelser, vil det variere hva de vil ønske at skal følge av vedtektene, både i tilfeller der man vil fravike lovens normalordning, og i tilfeller der man vil supplere lovens regler. En standardisering av vedtektsbestemmelser som avviker fra eller supplerer lovens regler, synes etter dette vanskelig. Lovfastsatte standardvedtekter kunne hatt mer for seg hvis aksjeloven i større grad hadde vært taus om håndteringen av interne selskapsrettslige forhold, eller var utformet slik at lovens fravikelige regler passet dårlig for et flertall av selskapene. En standardisering av minstekravene etter § 2-2 første ledd synes heller ikke mulig, i og med at dette er spørsmål det enkelte selskap selv må ta stiling til. Det er for eksempel ikke mulig å standardisere foretaksnavnet, forretningskommunen eller hva slags virksomhet selskapet skal utøve. Departementet slutter seg for øvrig til synspunktene det er gitt uttrykk for i utredningen om dette spørsmålet.

Når det gjelder innspillet fra Næringslivets Hovedorganisasjon om forholdet mellom opplysninger som skal angis i vedtektene, og angis i registermeldingen, viser departementet til forslaget om en elektronisk løsning for stiftelse av selskaper som er omtalt i punkt 4.6.

Departementet foreslår ikke tilsvarende endringer i allmennaksjeloven § 2-2 som de endringene som er foreslått i aksjeloven § 2-2. For allmennaksjeloven gjelder reglene i direktiv 2012/30/EU artikkel 2 og 3 som setter grenser for hvilke endringer man kan gjennomføre i allmennaksjelovens bestemmelse.

4.4 Kravet om åpningsbalanse

4.4.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 2-8 at stifterne skal utarbeide en åpningsbalanse for selskapet. Åpningsbalansen skal dateres og undertegnes av stifterne, og den skal vedlegges stiftelsesdokumentet. Åpningsbalansen skal settes opp i samsvar med regnskapslovens bestemmelser, og revisor skal avgi en erklæring om at balansen er utarbeidet i samsvar med disse reglene. Åpningsbalansen med revisors erklæring skal tidligst være datert fire uker før stiftelsen, det vil si stifternes undertegning av stiftelsesdokumentet. Kravet om åpningsbalanse gjelder både i tilfeller hvor aksjeinnskuddet består av penger, og tilfeller hvor aksjeinnskuddet består av andre eiendeler enn penger (tingsinnskudd). I utredningen uttales det om dette i punkt 4.2.8:

«Bestemmelsen avløste kravet om åpningsbalanse i § 2-8a i aksjeloven av 1976 som måtte ses i sammenheng med kravet om åpningsbalanse etter § 13 i den tidligere regnskapsloven av 1977. Etter 1976-loven var det bare krav om åpningsbalanse når selskapet skulle overta andre formuesverdier enn penger. Tanken var at åpningsbalansen skulle tjene som grunnlag for revisors uttalelse om verdien av innskuddet etter da gjeldende lovs § 2-9 andre ledd. I den gjeldende aksjeloven ble plikten til å utarbeide åpningsbalanse gjort generell, slik at den gjelder uavhengig av om det dreier seg om kontant- eller tingsinnskudd.»

Et krav om utarbeidelse av åpningsbalanse gjelder også i forbindelse med fusjon og fisjon etter aksjeloven § 13-6 første ledd nr. 7 og § 14-4 første ledd. Dessuten skal det utarbeides åpningsbalanse ved omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap, jf. § 15-1 annet ledd annet punktum.

4.4.2 Forslaget i utredningen

I utredningen punkt 4.2.8 foreslås det å oppheve kravet om at stifterne skal utarbeide åpningsbalanse. Det vises i utredningen til at åpningsbalansen ved kontantinnskudd ikke gir informasjon som ikke også fremgår av stiftelsesdokumentet. Utrederen uttaler også at han heller ikke ser tilstrekkelig grunn til å videreføre kravet når det gjelder tingsinnskudd:

«Åpningsbalansen gir ved kontantinnskudd ikke informasjon som ikke også framgår av stiftelsesdokumentet, så som fordelingen av aksjeinnskuddet på aksjekapital og overkurs, og om selskapet skal bære stiftelseskostnadene. Riktignok vil åpningsbalansen i disse tilfellene være meget enkel, og kan vanskelig sies å være særlig byrdefull. Den er like fullt et eget dokument som må utarbeides ved siden av stiftelsesdokumentet, og det krever medvirkning fra revisor. Kravet om revisorbekreftelse av åpningsbalansen gjør dessuten stiftelsen dyrere, selv om det isolert sett neppe er spørsmål om noe omfattende beløp.

Jeg kan heller ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å videreføre kravet om åpningsbalanse når det gjøres innskudd med andre eiendeler enn penger. Stifternes redegjørelse etter § 2-6 gir informasjon om innskuddet og andre former for avtaler eller bestemmelser som selskapet skal overta, herunder om verdien av det som skal overtas. Etter § 2-6 andre ledd tredje punktum skal revisor bekrefte redegjørelsen, herunder stifternes erklæring om verdien. Jeg kan ikke se avgjørende grunn til at stifterne i tillegg skal pålegges å utarbeide åpningsbalansen. Jeg nevner i denne sammenheng at loven ikke pålegger selskapet å utarbeide åpningsbalanse ved aksjekapitalforhøyelse.»

Han viser videre til at verken den danske eller den svenske loven stiller krav om åpningsbalanse.

Utrederen foreslår å oppheve nåværende § 2-8. Reguleringen av tidspunktet for verdsettelsen av eiendeler selskapet skal overta ved stiftelsen, som nå følger av § 2-8, foreslår han at flyttes til § 2-6. Forslaget medfører også en konsekvensendring av § 2-7.

Utrederen foreslår også å oppheve plikten til å utarbeide åpningsbalanse ved fusjon etter § 13-6 første ledd nr. 7. Dette vil ha betydning også for plikten til å utarbeide åpningsbalanse ved fisjon som følge av henvisningen til § 13-6 i § 14-4 første ledd.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser gir generell støtte til forslaget om å oppheve plikten til å utarbeide åpningsbalanse ved stiftelse etter § 2-8 og ved fusjon og fisjon: Nærings- og handelsdepartementet, Den norske Revisorforening, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon, Panlegis Group og advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers,.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Vi er enige i at kravet til en egen åpningsbalanse kan oppheves. I dag må den utarbeides etter de tekniske reglene i regnskapsloven, og kan derfor gjøre det nødvendig med ekstern bistand. Ved å oppheve kravet vil det være behov for to dokumenter færre enn i dag. Aksjeinnskuddet vil uansett fremgå av stiftelsesdokumentet, og eventuelle forpliktelser vil være omtalt med henvisning til for eksempel §§ 2-4 eller 2-20.»

Noen av høringsinstansene mener på den annen side at forslaget går for langt.

Skattedirektoratet, NTL Skatt og Norsk Øko-Forum viser til at åpningsbalansen er et viktig kontrollverktøy for skatteetaten blant annet for å kunne vurdere om kravene til skattemessig kontinuitet er oppfylt. Det er vist til at opplysningene man kan finne i redegjørelsen etter § 2-6, ikke kan erstatte åpningsbalansen fordi redegjørelsen ikke inneholder de samme krav til spesifikasjon/separasjon av verdien på de enkelte eiendelene som åpningsbalansen. Disse høringsinstansene viser også til at det i bindende uttalelser er lagt til grunn at utbytteutdeling, kapitalnedsettelse og fisjon kan gjennomføres med grunnlag i en åpningsbalanse. De nevnte høringsinstansene synes å mene at kravet om åpningsbalanse i hvert fall bør videreføres ved fusjon og fisjon og ved stiftelse med tingsinnskudd.

Norsk Øko-Forum uttaler:

«Åpningsbalanse, sammen med stiftelsesdokumenter/redegjørelser og lovbestemte fusjons-/fisjonsdokumenter, er viktige hjelpemidler ved kontroll. Dette gjelder særlig ved fusjoner/fisjoner, men er også aktuelt ved stiftelse av aksjeselskap ved tingsinnskudd. Åpningsbalansen benyttes bla. ved utplukk av virksomheter for kontroll av skattemessig kontinuitet ved fusjoner/fisjoner, samt ved kontroll/vurdering av virkelig verdi når denne skal legges til grunn som skattemessig. Ved skattefrie fusjoner/fisjoner er derfor åpningsbalansen et viktig hjelpemiddel for å vurdere skattemessig kontinuitet og fordeling av nominell og innbetalt aksjekapital (fisjon), mens det ved skattepliktige fusjoner/fisjoner er virkelig verdi som skal vurderes direkte. Også ved skattefrie omdanninger av enkeltpersonforetak/deltakerliknet selskap til aksjeselskap, vil en åpningsbalanse være et nyttig hjelpemiddel for å se sammenhengen mellom regnskapet/næringsoppgaven til det omdannede foretaket og det nystartede aksjeselskapet.

Sammen med andre lovbestemte dokumenter, er åpningsbalansen et lett tilgjengelig dokument. Dette i motsetning til inngående balanse, som må kontrolleres ved gjennomgang av selskapets regnskap og dokumentasjon (bilag). Det vil dessuten kunne være tilfeller der opplysninger i åpningsbalansen ikke fremgår direkte av inngående balanse, for eksempel når en eiendel ikke er overført ved stiftelsen.

Etter vår oppfatning er det således gode kontrollmessige argumenter for å beholde gjeldende regler om åpningsbalanse ved fusjon/fisjon og ved stiftelse ved tingsinnskudd. Spesielt ved fusjoner/fisjoner mener vi det er et sterkt behov for åpningsbalanse. Ofte vil dette gjelde vesentlige beløp og for større virksomheter/konserner som bruker store ressurser på planlegging og tilrettelegging mv. av fusjoner/fisjoner. For disse er det neppe særskilt byrdefullt å utarbeide åpningsbalanse.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at det ikke bør gjelde et krav om åpningsbalanse når aksjeinnskuddet kun består av penger.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening mener at man bør oppheve plikten til å utarbeide åpningsbalanse for de minste aksjeselskapene, men at reglene bør beholdes for større selskaper.

Finansdepartementet gir uttrykk for tvil om forslaget innebærer noen vesentlig forenkling i og med at kravene til vurdering av tingsinnskudd etter § 2-7 forutsettes videreført, og at de da uansett vil måtte vurderes regnskapsmessig. Finansdepartementet viser videre til at dersom hele innskuddet består av penger, vil det uansett ikke innebære noen vesentlig byrde å måtte sette opp en åpningsbalanse. Etter Finansdepartementets syn bør kravet til åpningsbalanse videreføres, men slik at man i stedet vurderer om man i noen tilfeller kan sløyfe kravet til revisjon av åpningsbalansen. Finansdepartementet viser videre til at åpningsbalansen har betydning for vurderingen av om et nystiftet selskap har adgang til å velge at selskapets årsregnskap ikke skal revideres etter § 7-6. Etter § 7-6 første ledd nr. 2 er det blant annet et krav at selskapets balansesum er mindre enn 20 millioner kroner, og for nystiftede selskaper må dette vurderes ut fra selskapets åpningsbalanse. Finansdepartementet uttaler om dette:

«Finansdepartementet antar at det kan være vanskelig å konstatere at et selskap har revisjonsplikt i slike tilfeller dersom kravet til å sette opp åpningsbalanse bortfaller. Dersom forslaget følges opp bør det derfor etter Finansdepartementets syn eventuelt presiseres i aksjeloven § 7-6 at fravalg av revisjon i slike tilfeller forutsetter at det frivillig er satt opp åpningsbalanse som bekrefter at vilkåret om balansesum er oppfylt.»

Den Norske Advokatforening støtter ikke forslaget om å oppheve kravet om at fusjonsplanen etter § 13-6 første ledd nr. 7 skal inneholde et utkast til en åpningsbalanse. Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen mener at aksjonær- og kreditorinteresser med styrke taler for å opprettholde dette kravet. Uten slik åpningsbalanse vil aksjonærenes beslutningsgrunnlag når det skal tas stilling til fusjonsforslaget være vesentlig svekket i forhold til gjeldende rett. I tillegg vil en slik åpningsbalanse være av interesse for kreditorene i forhold til om krav skal meldes under kreditorvarselperioden, jf aksjeloven § 13-14. En opprettholdelse av kravet om åpningsbalanse antas heller ikke å være særlig byrdefullt.»

Advokatfirmaet Ræder ønsker en presisering av reglene om åpningsbalanse ved fusjon:

«Etter Aksjeloven § 13-6, første ledd nr. 7 skal styret utarbeide utkast til åpningsbalanse for det overtagende selskap i fusjon. For små foretak etter definisjonen i regnskapsloven § 1-6 er det praktiske å gjennomføre slike fusjoner til regnskapsmessig kontinuitet (regnskapsloven § 5-16). Det praktiske da har vært å bruke balansetallene fra siste årsregnskap for de involverte selskaper, men revisorforeningen har fortolket aksjeloven slik at også ved kontinuitetsfusjoner skal utkast til åpningsbalanse være datert tidligst 8 uker før generalforsamlingens beslutning.

Det medfører i praksis at for et selskap som skal vedta fusjonen i juni må det utarbeides perioderegnskap pr. 30. april. Særlig for små foretak er dette kostnadsdrivende og utkastet til fusjonsbalanse har ikke noen funksjon utover å være en del av beslutningsgrunnlaget. Dette er forhold departementet bør avklare i forbindelse med det videre lovarbeidet og vi oppfatter at Revisorforeningen her de facto har opptrådt som lovgiver. De fleste revisorer oppfatter denne attestasjonsstandarden fra Revisorforeningen med betegnelsen SA3802 som bindende for seg, slik at dette har stor betydning i forhold til det å få et enklere regelverk i praksis.

Tilsvarende gjelder åpningsbalanse ved fisjon.»

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i denne omgang at § 2-8 endres slik at kravet om å utarbeide åpningsbalanse bare gjelder hvis aksjeinnskudd skal kunne gjøres i annet enn penger eller selskapet skal bli part i en avtale eller noen skal gis særskilte rettigheter som nevnt i § 2-4. Kravet om åpningsbalanse vil med andre ord omfatte selskapsstiftelser med tingsinnskudd og selskapsstiftelser der selskapet skal pådras andre former for forpliktelser som nevnt i § 2-4 første ledd nr. 1 til 3. Forslaget innebærer på den annen side at ved enkle selskapsstiftelser, der aksjeinnskudd kun skal gjøres opp i penger (og det ikke skal gjelde særskilte bestemmelser som nevnt i § 2-4), vil det ikke være nødvendig å utarbeide åpningsbalanse. Med en slik utforming av regelen ivaretar man hensynet til skattemyndighetenes kontrollbehov samtidig som at man oppnår en forenkling for et stort antall av selskapsstiftelsene. Av selskaper som ble meldt elektronisk til Foretaksregisteret i 2012, var andelen av selskaper som ble stiftet med aksjeinnskudd i penger, over 90 prosent. (Over 80 prosent av selskapene ble i 2012 meldt elektronisk.) Departementet viser også til at når stiftelsesdokumentet inneholder bestemmelser som nevnt i § 2-4, har man å gjøre med selskapsstiftelser som det uansett må utarbeides en del dokumentasjon om, og det vil være behov for at selskapet engasjerer en revisor, jf. § 2-6 annet ledd tredje punktum.

Departementet mener likevel det kan være grunn til å se nærmere på om kravet til åpningsbalanse kan sløyfes helt, jf. forslaget i utredningen. Det vil i den forbindelse blant annet være behov for å vurdere åpningsbalansens betydning som del av generalforsamlingens beslutningsgrunnlag i forbindelse med fusjoner og fisjoner samt skattemyndighetenes behov for å bruke åpningsbalansen i kontrollsammenheng. I forbindelse med at det vedtas et nytt konsolidert regnskapsdirektiv i EU, vil det være behov for at regnskapsregelverket i Norge gjennomgås med sikte på å gjennomføre forventede EØS-regler som svarer til det nye regnskapsdirektivet. Finansdepartementet vil i den forbindelse også ta initiativ til at det blir utredet om det bør gjennomføres ytterligere lempninger i aksjelovgivningens regler om åpningsbalanse.

Det følger av § 2-8 annet ledd tredje punktum at åpningsbalansen med revisors erklæring tidligst skal være datert fire uker før stiftelsen. I praksis har det vist seg at denne fristen kan være knapp, jf. Ot.prp. nr. 68 (2000-2001) punkt 3 på side 9-10. På denne bakgrunn er det i annet ledd fjerde og femte punktum gitt en hjemmel for Kongen til å gi forskrift som gjør unntak fra kravene i første til tredje punktum. På grunn av henvisningen til allmennaksjeloven § 2-8 i § 15-1 annet ledd annet punktum er det hjemmel til å gi forskrift med unntaksregler også for åpningsbalanser som skal utarbeides i forbindelse med omdanning. For kravet om åpningsbalanse i forbindelse med fusjon etter § 13-6 første ledd nr. 7 er det imidlertid ikke gitt noen forskriftshjemmel. De praktiske utfordringene med at fristene kan bli for knappe gjør seg gjeldende også ved fusjon og fisjon. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å gi forskrift som gjør unntak fra kravene i § 13-6 første ledd nr. 7 første til tredje punktum i et nytt fjerde og femte punktum i bestemmelsen. Bestemmelsen vil få tilsvarende anvendelsen ved fisjon på grunn av henvisningen til § 13-6 første ledd nr. 7 i § 14-4 første ledd.

Kompetansen til å fastsette forskrift etter § 2-8 annet ledd og § 15-1 annet ledd er delegert til Finansdepartementet. Foreløpig er forskriftshjemmelen ikke benyttet. I forbindelse med at det utredes om det bør foretas ytterligere endringer av reglene om åpningsbalanse, se foran, vil Finansdepartementet også få utredet om det bør gis forskrifter med hjemmel i §§ 2-8, 13-6 og 15-1 for det tilfellet at reglene om åpningsbalanse videreføres helt eller delvis.

Når det gjelder innspillet fra Finansdepartementet i forbindelse med høringen om åpningsbalansens betydning for nystiftede selskapers adgang til å velge bort revisjon, foreslår Justis- og beredskapsdepartementet at dette reguleres i et nytt annet ledd i § 7-6. Departementet foreslår en bestemmelse som slår fast at før selskapet har fastsatt sitt første årsregnskap, kan selskapet basere terskelverdiene på åpningsbalansen. Dette kommer ikke til uttrykk i bestemmelsen slik den nå er utformet, men som Finansdepartementet viser til i sin høringsuttalelse, er dette forutsatt. Det er etter departementets forslag bare ved stiftelser der det skal ytes kontantinnskudd, at man kan unnlate å utarbeide åpningsbalanse. For disse selskapene foreslår departementet at terskelen som ellers er knyttet til at selskapet skal ha mindre enn 20 millioner kroner i balansesum (jf. § 7-6 første ledd nr. 2), erstattes av en regel om at de samlede aksjeinnskuddene må utgjøre mindre enn 20 millioner kroner. Driftsinntekter (jf. § 7-6 første ledd nr. 1) vil ikke være aktuelt for disse selskapene, slik at dette kravet kan sløyfes. Når det gjelder antallet ansatte, se spesialmerknaden til § 7-6.

Departementet kan ikke se noen avgjørende grunn til at forslaget om endring av aksjeloven § 2-8 ikke kan gjennomføres også i allmennaksjeloven § 2-8. Det samme gjelder forslaget om endring av § 13-6 første ledd nr. 7. Adgangen til å velge bort revisjon av årsregnskapet er forbeholdt aksjeselskapene. Den foreslåtte endringen av aksjeloven § 7-6 er dermed ikke aktuell for allmennaksjeselskapene.

I utredningen er det foreslått endringer i §§ 2-6, 2-7, 10-2, 10-12 og 13-10 som følge av forslaget om å oppheve § 2-8. Disse endringsforslagene er omtalt i punkt 4.5.6.

4.5 Tingsinnskudd

4.5.1 Gjeldende rett

Aksjeloven § 2-4 stiller krav om at dersom aksjer skal kunne tegnes med rett eller plikt til å gjøre innskudd i andre eiendeler enn penger (tingsinnskudd), selskapet skal bli part i avtale eller noen skal ha særskilte rettigheter overfor eller fordeler av selskapet, skal dette fremgå av stiftelsesdokumentet. Dersom en slik avtale eller bestemmelse ikke er tatt inn i stiftelsesdokumentet, kan den ikke gjøres gjeldende mot selskapet, jf. § 2-4 tredje ledd.

Etter § 2-6 skal stifterne sørge for at det utarbeides en redegjørelse om avtaler eller bestemmelser som nevnt i § 2-4. Redegjørelsen skal inneholde en beskrivelse av hvert innskudd, erverv eller avtale. Det skal opplyses om de prinsipper som er fulgt ved vurderingen av de eiendeler selskapet skal overta, og om de forhold som kan være av betydning for bedømmelsen av avtalen eller bestemmelsen. Dessuten skal det gis en erklæring om at de eiendeler selskapet skal overta, har en verdi som minst svarer til det avtalte vederlaget.

Redegjørelsen skal være bekreftet av revisor, og den skal vedlegges stiftelsesdokumentet.

Når det gjelder hvor gammel redegjørelsen kan være, må § 2-6 ses i sammenheng med § 2-7 tredje punktum og § 2-8 annet ledd tredje punktum. Reglene innebærer at redegjørelsen ikke kan være eldre enn fire uker på stiftelsestidspunktet.

Reglene i § 2-6 gjelder tilsvarende ved kapitalforhøyelse, jf. § 10-2 tredje ledd, og ved avtaler som er omfattet av § 3-8, se annet ledd i denne bestemmelsen.

Allmennaksjeloven §§ 2-4, 2-6, 10-2 og 3-8 har regler som langt på vei er identiske med aksjelovens regler. En forskjell er at etter allmennaksjeloven skal revisor utarbeide redegjørelsen, ikke bare bekrefte den, jf. allmennaksjeloven § 2-6 annet ledd.

4.5.2 EU-rett

Kravet i § 2-6 om at det skal utarbeides en redegjørelse ved tingsinnskudd mv., har bakgrunn i tidligere annet selskapsdirektiv (77/91/EØF) artikkel 10. Direktivet omfatter bare allmennaksjeselskaper, men siden aksjelovens og allmennaksjelovens regler om stiftelse langt på vei er de samme, har direktivet hatt betydning også for utformingen av reglene i aksjeloven.

Det følger av direktivet artikkel 10 nr. 1 at det ved aksjeinnskudd i annet enn penger ved stiftelse av selskaper av typen allmennaksjeselskap skal utarbeides en redegjørelse av uavhengige sakkyndige før selskapet stiftes eller gis tillatelse til å starte sin virksomhet. Etter nr. 2 skal redegjørelsen inneholde en beskrivelse av hvert tingsinnskudd og fremgangsmåten ved vurderingen av disse samt en uttalelse om at verdien av innskuddene minst svarer til pålydende av aksjene som skal utstedes, med tillegg av eventuell overkurs. Etter nr. 3 skal redegjørelsen gjøres offentlig tilgjengelig. Ved kapitalforhøyelse gjelder tilsvarende regler, jf. artikkel 27 nr. 2. Det gjør det også ved såkalt «etterstiftelse», se artikkel 11.

Reglene i annet selskapsdirektiv om sakkyndig redegjørelse ble endret ved endringsdirektiv 2006/68/EF. Endringsdirektivet artikkel 1 nr. 2 tilføyde ny artikkel 10a og 10b. Bestemmelsene gir medlemsstatene adgang til å gjøre unntak fra kravet om sakkyndig redegjørelse i tre nærmere angitte situasjoner og på gitte vilkår. Reglene er valgfrie for medlemsstatene, men hvis unntaksreglene benyttes, stiller direktivet krav til hvilke regler som skal gjelde i stedet. Tilsvarende endringer er gjort for kapitalforhøyelse, jf. endringen av artikkel 27 nr. 2 (i endringsdirektivet artikkel 1 nr. 8), der det er tatt inn en henvisning til ny artikkel 10a og 10b.

Etter ny artikkel 10a nr. 1 gis medlemsstatene adgang til å gjøre unntak fra kravet om sakkyndig redegjørelse hvis administrasjons- eller ledelsesorganet beslutter at redegjørelseskravet ikke skal anvendes ved tingsinnskudd som består av omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter. Forutsetningen er at disse verdsettes til gjennomsnittet av det de er omsatt for på et eller flere regulerte markeder i en tilstrekkelig lang periode forut for det faktiske innskuddstidspunktet. Denne perioden fastsettes i nasjonal lovgivning.

Dersom verdipapiret eller pengemarkedsinstrumentet på grunn av ekstraordinære omstendigheter er vesentlig endret i verdi på det faktiske innskuddstidspunktet, skal det foretas en ny vurdering av innskuddet etter reglene i artikkel 10. Dette innebærer at det likevel må utarbeides en redegjørelse for tingsinnskuddet. Den nye vurderingen skal skje på administrasjons- eller ledelsesorganets initiativ og ansvar.

Artikkel 10a nr. 2 åpner for unntak fra redegjørelseskravet også der innskuddet består av andre eiendeler enn omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter som omhandlet i nr. 1. Forutsetningen er at eiendelen har vært gjenstand for en anerkjent, uavhengig og sakkyndig verdivurdering, i samsvar med vurderingsstandarder og prinsipper for den aktuelle eiendelen som er alminnelig akseptert i medlemsstaten. Verdivurderingen kan ikke være eldre enn seks måneder på det tidspunktet eiendelen overføres til selskapet.

Dersom nye omstendigheter fører til en vesentlig endring av verdien, skal det foretas en ny vurdering av innskuddet etter reglene i artikkel 10. Dette innebærer at det må utarbeides en redegjørelse for tingsinnskuddet. Den nye vurderingen skal skje på administrasjons- eller ledelsesorganets initiativ og ansvar.

Er det ikke foretatt en slik ny vurdering i forbindelse med en kapitalforhøyelse, kan aksjeeiere som samlet representerer minst fem prosent av aksjekapitalen på tidspunktet for beslutningen om kapitalforhøyelse, kreve en ny vurdering av innskuddet etter reglene i artikkel 10.

Etter artikkel 10a nr. 3 kan det gjøres unntak fra redegjørelseskravet for tingsinnskudd i tilfeller der verdien av tingsinnskuddet fremgår av et lovpålagt revidert regnskap for det foregående regnskapsåret.

Bestemmelsen i nr. 2 om en ny vurdering av innskuddet etter reglene i artikkel 10 der nye omstendigheter medfører en vesentlig endring i verdien på det faktiske innskuddstidspunktet, gjelder tilsvarende. Det gjør også bestemmelsen om at aksjeeiere som samlet representerer minst fem prosent av aksjekapitalen på tidspunktet for beslutning om kapitalforhøyelse, kan kreve en vurdering av innskuddet etter reglene i artikkel 10.

De nevnte unntaksreglene kan etter direktivets artikkel 11 nr. 1 også benyttes ved såkalt «etterstiftelse», jf. endringsdirektivet artikkel 1 nr. 3.

Artikkel 10b er en fellesbestemmelse om krav til selskapene dersom man benytter seg av unntaksreglene i artikkel 10a nr. 1, 2 eller 3. Det skal i så fall offentliggjøres en redegjørelse der det gis en beskrivelse av aksjeinnskuddet, det opplyses om innskuddets verdi, grunnlaget for verdsettingen og eventuell verdsettelsesmetode og det gis en uttalelse om hvorvidt den beregnede verdien minst svarer til aksjenes pålydende og overkurs. Offentliggjøringen skal skje ved kunngjøring i det nasjonale foretaksregisteret.

Annet selskapsdirektiv og direktiv 2006/68/EF ble i desember 2012 avløst av en kodifisert versjon av direktivene, direktiv 2012/30/EU. De omtalte bestemmelsene er avløst av artikkel 11 og 12 i det nye direktivet.

4.5.3 Høringsbrevet 13. juli 2007

Justisdepartementet sendte 13. juli 2007 ut et høringsbrev med forslag om enkelte endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven som følge av endringsdirektiv 2006/68/EF. Departementet ga uttrykk for tvil om hensiktsmessigheten av å innføre endringsdirektivets regler om unntak fra kravet om sakkyndig redegjørelse i norsk rett.

Departementet uttalte som et generelt synspunkt:

«Kravet om sakkyndig redegjørelse for tingsinnskudd ved stiftelse av aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper tar sikte på å gi et bedre grunnlag for å vurdere det aktuelle tingsinnskuddet. Dette skal bidra til samsvar mellom de reelle verdier som tilføres selskapet ved innskuddet, og verdien av aksjene som utstedes som vederlag. Ved dette sikres selskapskapitalen og hensynet til selskapets stiftere og kreditorer ivaretas. I tillegg ivaretar redegjørelseskravet alminnelige kontrollhensyn. I vurderingen av om man bør benytte seg av den adgangen endringsdirektivet gir til å gjøre unntak fra redegjørelseskravet, er det etter departementets syn avgjørende om man i disse tilfellene kan fastslå innskuddets verdi med tilstrekkelig sikkerhet uten den særskilte redegjørelsen.»

Når det gjelder unntaksbestemmelsen i artikkel 10a nr. 1, la departementet til grunn at det for innskudd i form av omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter som omsettes på et regulert marked, normalt vil foreligge tilstrekkelige holdepunkter for å vurdere verdien av innskuddet. Departementet ga imidlertid uttrykk for usikkerhet om hvilken reell forenkling unntaksregelen vil innebære:

«Et hensyn som taler for å benytte adgangen til å gjøre unntak fra kravet om utarbeidelse av en redegjørelse om tingsinnskuddet, er at dette vil forenkle prosedyrene for og redusere kostnadene ved stiftelse av aksjeselskap og allmennaksjeselskap. På den annen side oppstiller direktivet særskilte saksbehandlingsregler for tilfeller der det gjøres unntak. Etter artikkel 10b nr. 1 skal det innen en måned etter det faktiske innskuddstidspunktet offentliggjøres en erklæring som beskriver og angir verdien av tingsinnskuddet, grunnlaget for verdivurderingen og vurderingsmåten. Av erklæringen skal det fremgå at verdien av innskuddene minst svarer til den nominelle verdien av aksjene som er utstedt som vederlag, med tillegg av eventuell overkurs. Av erklæringen skal det videre fremgå at det ikke er oppstått nye omstendigheter av betydning for den opprinnelige verdivurderingen. Erklæringen skal offentliggjøres etter reglene i artikkel 3 i direktiv 68/151/EØF, noe som innebærer melding til Foretaksregisteret og kunngjøring. For kapitalforhøyelse som besluttes på grunnlag av styrefullmakt (jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-14), er det gitt enkelte tilleggsregler i artikkel 10b nr. 2.

Det er etter dette et spørsmål om i hvilken grad selskapene i praksis vil oppfatte regler om unntak fra kravet om utarbeidelse av en redegjørelse om tingsinnskudd som et forenklingstiltak av betydning. For aksjeselskaper er det særlig grunn til å reise spørsmål om dette, i og med at det for disse selskapene etter gjeldende rett er tilstrekkelig at stifterne eller styret utarbeider redegjøelsen, og at revisor bekrefter den, jf. aksjeloven § 2-6 annet ledd, jf. § 10-2 tredje ledd.

Et hensyn som også må tillegges vekt, er at en regulering i tråd med direktivets unntaksregler vil komplisere aksjelovens og allmennaksjelovens regler om tingsinnskudd. Reglene er allerede nokså omfattende, og en regulering i tråd med EU-direktivet vil innebære flere regler.

Departementet er på denne bakgrunn noe i tvil om hensiktsmessigheten av å innføre regler som nevnt i endringsdirektivet artikkel 10a nr. 1. Når det gjelder omfanget av regler, er det riktignok et alternativ å plassere særreglene om adgangen til å gjøre unntak for omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter i forskrift, likevel slik at lovens forskriftshjemmel gir leserne av loven informasjon om at slike unntaksregler finnes.»

Departementet la i høringsbrevet frem et forslag til en forskriftshjemmel i aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-6 og et forslag til en forskrift som åpnet for å gjøre unntak fra kravet om redegjørelse når aksjeinnskuddet består av omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter.

Når det gjelder unntaksregelen i artikkel 10a nr. 2, foreslo departementet ikke å gjøre unntak fra kravet om redegjørelse i § 2-6. Dette ble begrunnet slik:

«Som nevnt bør det være en forutsetning for å gjøre unntak fra redegjørelseskravet at man i så fall på annet grunnlag har tilstrekkelig sikre holdepunkter for å vurdere verdien av innskuddet. Departementet er i tvil om i hvilken grad denne forutsetningen slår til når det gjelder alternativet i artikkel 10a nr. 2. Departementet viser til at denne unntaksregelen ikke vil være begrenset til nærmere bestemte typer formuesgoder. Unntaket vil dermed være nokså vidtrekkende og omfatte ulikartede situasjoner. Videre er det uklart hva som nærmere ligger i kravet om verdivurdering i samsvar med alminnelig aksepterte vurderingsstandarder og prinsipper. Hvilke konkrete standarder og prinsipper vurderingen må foretas etter, og hvordan dette skal kontrolleres, synes ikke klart. »

Departementet foreslo imidlertid i forslaget til forskrift en unntaksregel som svarer til direktivet artikkel 10a nr. 3, men likevel slik at unntaksregelen var begrenset til tingsinnskudd som etter regnskapslovens regler skal videreføres til balanseførte verdier. Departementet uttalte:

«Departementet viser til de hensyn som det er pekt på i tilknytning til artikkel 10a nr. 1 og 2. Departementet antar at alternativet i artikkel 10a nr. 3 vil gi et sikrere grunnlag for verdivurderingen enn alternativet i nr. 2 om verdivurdering etter anerkjente vurderingsstandarder og prinsipper. Dette synes i hvert fall å være tilfellet der det aktuelle tingsinnskuddet etter regnskapslovens regler skal videreføres til balanseførte verdier. Her vil verdien som fremgår av aksjetegnerens årsregnskap, være bestemmende for verdsettingen av tingsinnskuddet, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-7 tredje punktum.»

Departementet foreslo ikke at unntaksreglene skulle gjelde ved såkalt «etterstiftelse», som i norsk rett er omfattet av de mer generelle reglene om transaksjoner mellom nærstående i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8. Departementet uttalte:

«De norske reglene om transaksjoner mellom nærstående i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 er av en annen og mer vidtrekkende karakter enn direktivets regler om etterstiftelse, selv om de norske reglene også omfatter etterstiftelses-situasjonen. Etter departementets syn er det vanskeligere å innpasse unntakene fra redegjørelseskravet i § 3-8 enn i reglene om tingsinnskudd ved stiftelse og kapitalforhøyelse. Videre viser departementet til at unntakene i § 3-8 første ledd annet punktum gjør at direktivets regler vil få mindre betydning i forhold til § 3-8 enn i forhold til § 2-6 og § 10-2 tredje ledd. Når det spesielt gjelder alternativet i artikkel 10a nr. 1 om omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, vises det til at § 3-8 første ledd annet punktum nr. 4 allerede gjør unntak for «verdipapirer til pris i henhold til offentlig kursnotering» – uten at det da gjelder slike egne saksbehandlingsregler som er fastsatt i endringsdirektivet artikkel 10b. Det synes heller ikke å være plass for alternativet i artikkel 10a nr. 3, siden dette alternativet, som nevnt i punkt 4.1.4, foreslås begrenset til eiendeler som skal videreføres til balanseførte verdier. Vurderingen av eiendelen etter § 3-8 annet ledd annet punktum knytter seg til om det er «rimelig samsvar mellom verdien av det vederlaget selskapet skal yte og verdien av det vederlaget selskapet skal motta». Denne sammenlikningen knytter seg ikke til eiendelens regnskapsmessige verdier.»

Lovendringsforslagene i høringsbrevet har så langt ikke vært fulgt opp i en proposisjon.

4.5.4 Forslaget i utredningen «Forenkling og modernisering av aksjeloven»

I utredningen punkt 4.2.10 foreslås det å videreføre reglene om tingsinnskudd i §§ 2-4, 2-6 og 2-7. Utrederen foreslår likevel at de unntakene som var foreslått i Justisdepartementets høringsbrev 13. juli 2007, gjennomføres. Han uttaler:

«Når andre eiendeler enn penger brukes som aksjeinnskudd, kan det være usikkerhet om verdien av aksjeinnskuddet og om dermed selskapet blir tilført de verdiene som er forutsatt i stiftelsesdokumentet. De særlige kravene som stilles til selskapsstiftelsen i disse tilfellene, har til formål å bringe klarhet i slike forhold, herunder verdien av innskuddet. Dette er av betydning både for dem som skal bli aksjeeiere og for selskapskreditorene. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende der noen for øvrig betinger seg særlige rettigheter eller fordeler av selskapet.

Etter mitt syn bør spesialreglene for tingsinnskudd i §§ 2-4, 2-6 og 2-7 i utgangspunktet videreføres. Reglene gjelder spesialtilfeller, og har ikke betydning for det store flertallet av selskapsstiftelser der aksjeinnskuddet gjøres opp kontant. Dette er også et område der det er av betydning at reglene i det vesentlige er de samme for allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper. De unntakene som departementet tok opp i høringsnotatet av juli 2007 bør imidlertid gjennomføres. For de selskapene aksjeloven er særlig rettet mot, vil særlig unntaket for innskudd i andre eiendeler enn penger når verdien av innskuddet framgår av et revidert, lovpålagt årsregnskap, ha betydning. Unntaket vil blant annet åpne for at eieren av en personlig drevet virksomhet som har et revidert årsregnskap, kan omdanne virksomheten til aksjeselskap, uten at det kreves særlig redegjørelse etter aksjeloven 2-6. Tilsvarende unntak er innarbeidet i den nye danske selskapsloven av 2010.»

På grunn av forslaget i utredningen om å sløyfe kravet om åpningsbalanse, jf. punkt 4.4.2, foreslår utrederen en endring også av reguleringen av tidspunktet for verdsettelsen av tingsinnskudd. I gjeldende lov følger dette av § 2-8 annet ledd tredje punktum ved at bestemmelsen krever at åpningsbalansen med revisors erklæring tidligst skal være datert fire uker før stiftelsen. I og med at utrederen går inn for å oppheve § 2-8, foreslår han en ny bestemmelse i § 2-6 første ledd nr. 4 som slår fast at tidspunktet for verdsettelsen av eiendeler selskapet skal overta, tidligst kan være fire uker før stiftelsen. En tilsvarende endring foreslås i § 10-2 tredje ledd om kapitalforhøyelse og § 13-10 tredje ledd om fusjon. Det foreslås dessuten en justering av §§ 2-7 og 10-12.

4.5.5 Høringsinstansenes syn

Under høringen av forslagene i høringsbrevet 13. juli 2007 ga følgende høringsinstanser støtte til forslaget om at samtlige eller enkelte av unntaksreglene i artikkel 10a i endringsdirektivet gjennomføres i norsk rett: Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon. Næringslivets Hovedorganisasjon ga likevel uttrykk for at endringene neppe ville ha særlig praktisk betydning.

Den Norske Advokatforening ga også uttrykk for tvil om hensiktsmessigheten av å innføre slike unntaksregler i norsk rett, men mente at dersom man skal innføre reglene, bør de fremgå av loven.

Brønnøysundregistrene mente at unntakene ikke fremstår som en forenkling for næringslivet, og at de bare bør innføres såfremt det er et klart behov for det.

Den norske Revisorforening gikk imot å innføre unntaksreglene i norsk rett. Revisorforeningen var i tvil om forenklingseffekten, og ga uttrykk for at kravet til sakkyndig redegjørelse er viktig for å kunne gi et tilstrekkelig sikkert grunnlag for vurdering av tingsinnskudd.

Den Norske Advokatforening og Næringslivets Hovedorganisasjon mente at dersom man skal gjennomføre direktivets unntaksregler i norsk rett, bør man også gjennomføre regelen i artikkel 10a nr. 2. Næringslivets Hovedorganisasjon uttalte:

«Det er åpenbart at bare få verdsettelser kan gjøres med full nøyaktighet og sikkerhet for resultatet, se for eksempel Den norske Revisorforenings forslag til SA 3802 punkt 38 flg. Etter vår vurdering vil innføring av kriteriene i artikkel 10a nr. 2 altså ikke øke denne usikkerheten i praksis.

Etter aksjelovene §§ 2-18 og 10-9 skal revisor skriftlig bekrefte at tingsinnskudd er overtatt av selskapet. Etter ordlyden omfatter bekreftelsen ikke verdiene, men av utkastet til SA 3802 punkt 76 fremgår det at revisor i praksis har en funksjon også i denne forbindelse, når hun bekrefter at innskuddet er ytt.

Verdsettelsen vil være transparent for aksjeeierne gjennom emisjonsvedtaket som aksjeeierne enten selv skal treffe. Dessuten skal det styret sende ut en erklæring. Denne erklæringen skal kunngjøres i følge forskriften, og denne kunngjøringen er relevant når styret treffer emisjonsvedtak på grunnlag av fullmakt. Aksjeeierne i selskaper kan langt på vei selv beholde kontrollen med tingsinnskudd, ved å avgrense styrefullmakter mot tingsinnskudd, jf. aksjelovene § 10-14 annet ledd.

Vi regner med at unntaket kan være aktuelt for det ene der det er snakk om kurante verdsettelser. Videre kan det være nyttig der man har å gjøre med store verdier, typisk næringseiendom, som sjelden endrer verdi vesentlig i løpet av seks måneder. En unntaksregel kan forenkle en del transaksjoner vesentlig. Vi antar at endringsdirektivet åpner for kortere perioder enn seks måneder, om departementet skulle mene at dette gjør betenkelighetene mindre ved å gjennomføre artikkel 10a nr. 2.»

I forbindelse med høringen av utredningen «Forenkling og modernisering av aksjeloven» har høringsinstansene gitt uttrykk for følgende:

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler generelt at det kan «være fornuftig å videreføre et krav om at tingsinnskuddet skal verdsettes og bekreftes». Foreningen uttaler videre:

«Reglene om tingsinnskudd kunne vært fjernet i en egen AS-lov for de minste ASene, men bør etter vår vurdering beholdes dersom man går inn for å kun ha en AS-lov.»

Forslaget om en forskriftshjemmel for å gjennomføre unntaksreglene i annet selskapsdirektiv artikkel 10a støttes av Finansdepartementet og Den norske Revisorforening.

Handelshøyskolen BI støtter forslaget om å innføre direktivets unntaksregler i norsk rett, men mener bestemmelsene bør fremgå av loven, og ikke av forskrift.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at forslaget om å innføre direktivets unntaksregler i norsk rett «knapt vil kunne føre til noen forenkling i den norske aksjeloven». Videre heter det i uttalelsen:

«Vi er enig i at det bør åpnes for enklere omdannelse av enkeltpersonforetak til aksjeselskap. Tilsvarende bør man vurdere om det kan legges til rette for at utenlandske foretak som i realiteten er norske (NUF), bør kunne omdannes til aksjeselskap på en enkel måte, noe som vil bli mer aktuelt når revisjon gjøres frivillig og hvis kravet til minste aksjekapital reduseres. Slike omdannelser forutsetter antagelig at også skattereglene legger til rette for det.

Vi antar at det er ganske sjelden at det er annet enn tingsinnskudd som er aktuelt som «særskilte rettigheter» ved stiftelsen, i alle fall i små selskaper. Samtidig er disse reglene forholdsvis kompliserte. Av pedagogiske hensyn bør § 2-4 om særskilte rettigheter uansett deles i to, slik at tingsinnskudd reguleres av en paragraf der alle reglene finnes, mens andre særskilte rettigheter reguleres av en annen paragraf, evt. med henvisninger til den første.»

Den Norske Advokatforening mener det generelt bør gjøres unntak fra kravet om redegjørelser i tilfeller der verdien av tingsinnskuddet ikke overstiger et gitt beløp på tidspunktet for verdsettelsen, for eksempel 50 000 kroner eller 100 000 kroner.

Forslaget i utredningen om regulering av tidspunktet for verdsettelse av tingsinnskudd i §§ 2-6, 10-2 og 13-10 støttes av Den norske Revisorforening og advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers.

4.5.6 Departementets vurdering

Departementet ser på bakgrunn av utredningen og høringen ikke grunnlag for noen omfattende endringer av reglene om tingsinnskudd.

Som det fremgår av høringsbrevet 13. juli 2007, er departementet i tvil om i hvilken grad unntakene fra kravene om sakkyndig redegjørelse som følger av direktiv 2012/30/EU artikkel 11 og 12 (tidligere artikkel 10a og 10b i direktiv 77/91/EØF, jf. endringsdirektiv 2006/68/EF artikkel 1 nr. 2), vil innebære reelle forenklinger for selskapene. Reglene fremstår som nokså omstendelige ved at unntakene bare kan benyttes dersom en del nærmere angitte vilkår, blant annet om offentliggjøring av en alternativ redegjørelse, er oppfylt.

Departementet foreslår likevel at det i aksjeloven § 2-6 nytt fjerde ledd og allmennaksjeloven § 2-6 nytt fjerde ledd tas inn en forskriftshjemmel som foreslått i utredningen. Høringen gir en viss støtte til at det kan være behov for slike regler, og dersom reglene plasseres i en forskrift, vil de heller ikke ha nevneverdige konsekvenser for tilgjengeligheten av de øvrige reglene om stiftelse. Enkelte av høringsinstansene har riktignok tatt til orde for at reglene bør fremgå av loven. Til dette vil departementet bemerke at reglene er omfattende og ville, hvis de ble plassert i loven, medføre en betydelig oppsvulming av lovstoffet. Skulle man ta dem inn i loven, ville det bli vanskeligere for brukerne av loven å finne frem til de reglene som har større praktisk betydning, og som man i hvert fall må forholde seg til.

Departementet foreslår at forskriftshjemmelen begrenses til å omfatte unntaksreglene i artikkel 11 nr. 1 og 3 (tidligere artikkel 10a nr. 1 og 3). Når det gjelder nr. 2, vises det til begrunnelsen for forslaget i høringsbrevet, se punkt 4.5.3 foran.

Departementet foreslår videre at det gis en tilsvarende forskriftshjemmel som omfatter tingsinnskudd ved kapitalforhøyelse, jf. lovforslaget § 10-2 tredje ledd i begge lover. Det foreslås på den annen side ikke en tilsvarende hjemmel for å gi forskrift som gjør unntak fra kravet om redegjørelse for avtaler etter § 3-8. Det vises til begrunnelsen i høringsbrevet om dette, se punkt 4.5.3.

Som det fremgår av punkt 4.4.4, foreslår departementet i denne omgang å begrense virkeområdet for § 2-8. Det foreslås ikke å oppheve bestemmelsen. Departementet foreslår likevel å følge opp forslagene i utredningen om regulering av tidspunktet for verdsettelse av tingsinnskudd i §§ 2-6, 10-2 og 13-10 og de foreslåtte konsekvensendringene i §§ 2-7 og 10-12. Departementet foreslår at bestemmelsene endres i både aksjeloven og allmennaksjeloven. Forslagene innebærer etter departementets syn en tydeligere regulering enn etter gjeldende lov, og bør følges opp selv om § 2-8 annet ledd tredje punktum er videreført i departementets lovforslag. Departementet foreslår dessuten en tilsvarende endring av aksjeloven § 15-1 annet ledd annet punktum.

4.6 Elektronisk stiftelse

4.6.1 Gjeldende rett

Et aksjeselskap stiftes ifølge § 2-9 ved at stifterne daterer og undertegner et stiftelsesdokument. Det følger av § 2-1 at stiftelsesdokumentet skal inneholde selskapets vedtekter og bestemmelser som nevnt i § 2-3. Skal noen ha særskilte rettigheter mv. som nevnt i § 2-4 (blant annet at aksjeinnskudd skal gjøres opp med annet enn penger), skal stiftelsesdokumentet inneholde opplysninger om dette. Det skal i disse tilfellene også utarbeides en redegjørelse etter § 2-6. Videre skal det i alle tilfeller utarbeides en åpningsbalanse etter § 2-8.

Det er lagt til grunn at stiftelsesdokumentet ikke kan være elektronisk, men må være på papir, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) punkt 3.11.1.5.1 og 3.11.1.5.3. I den nevnte proposisjonen ble det vurdert om stiftelsesdokumentet fortsatt burde være papirbasert. Justisdepartementet foreslo ingen endring under henvisning til at stiftelsesdokumentet er forutsatt å skulle oppbevares i hele selskapets levetid, og at det derfor er viktig at det finnes i et medium som er svært tidsbestandig.

Det følger av aksjeloven § 2-18 første ledd at selskapet skal meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter at stiftelsesdokumentet er undertegnet, jf. også foretaksregisterloven § 4-1 første ledd første punktum. Meldingen skal skje ved bruk at et eget skjema («Samordnet registermelding»). Skjemaet kan sendes inn på papir eller elektronisk gjennom Altinn. I 2012 ble over 80 prosent av selskapene meldt elektronisk.

4.6.2 Forslaget i utredningen

I utredningen punkt 4.2.12 gir utrederen uttrykk for at det fortsatt bør gjelde visse formkrav til stiftelse av et aksjeselskap, og at selskapsstiftelsen bør komme til uttrykk i et eget stiftelsesdokument som er atskilt fra registermeldingen. Han viser til at stiftelsesdokumentet er av sentral betydning for selskapet og aksjeeierne uavhengig av registreringen.

Utrederen foreslår en ny bestemmelse i § 2-1 første ledd som åpner for at stiftelsesdokumentet, som alternativ til papir, skal kunne opprettes i elektronisk form. Han foreslår at også vedleggene til stiftelsesdokumentet skal kunne være elektroniske. Han viser til at stiftelsesprosedyren vil kunne gjøres mer smidig om stifterne kan kommunisere med hverandre elektronisk, og i denne sammenheng opprette stiftelsesdokumentet elektronisk og underskrive dokumentet ved bruk av elektronisk signatur. Han viser også til at en adgang til å opprette stiftelsesdokumentet i elektronisk form kan åpne for større grad av samordning med registreringsmeldingen og dermed forenkle meldingen av selskapet til Foretaksregisteret. Dette vil kunne bety en forenkling både for næringslivet og forvaltningen. Han uttaler for øvrig:

«Når det gjelder hensynet til at stiftelsesdokumentet bør oppbevares i hele selskapets levetid, og derfor være på et tidsbestandig medium, er erfaringen at dette i praksis ofte ikke blir gjort. Papirarkivering blir dessuten nå mer og mer erstattet av elektronisk arkivering. Der selskapene ikke selv kan finne stiftelsesdokumentet, vil det i praksis måtte henvende seg til Foretaksregisteret der det oppbevares en elektronisk kopi.»

Han beskriver forslaget slik:

«I praksis vil en ordning med stiftelsesdokument som opprettes og underskrives elektronisk gjennomføres som en skjemaløsning i Altinn. Dette gjør det mulig å gjøre de obligatoriske delene av stiftelsesdokumentet til identifiserbare dataelementer, som for eksempel kan brukes direkte og automatisk i registreringsmeldingen. Derved blir det bare nødvendig å fylle ut opplysningene én gang. I dag må flere av opplysningene fra stiftelsesdokumentet gjentas i meldingen, noe som også kan føre til at meldinger må avvises fordi det ikke er samsvar mellom opplysningene i stiftelsesdokumentet og registermeldingen. Graden av automatisk samordning mellom stiftelsesdokumentet og meldingen vil kunne avhenge av hvor komplisert selskapsstiftelsen er. I hvert fall i første omgang må man regne med at fullstendig samordning bare kan skje for de enklere stiftelsene, som imidlertid tallmessig vil utgjøre de fleste. En elektronisk skjemaløsning vil legge til rette for hjelpetekster og lignende veiledning under utfyllingen som kan lette utfyllingen, slik at det unngås formelle feil ved opprettelsen av dokumentet.»

Han gir følgende beskrivelse av en mulig tenkt prosess for elektronisk stiftelse gjennom Altinn:

• «– Den som fyller ut stiftelsesdokument logger seg på i Altinn på ordinær måte.

• – Finner og oppretter det nye skjemaet «Stiftelsesdokument».

• – Fyller ut skjemaet, som består av faste datafelter for obligatoriske deler av stiftelsesdokumentet, valgfrie datafelter for ikke obligatoriske men forholdsvis vanlige varianter (typisk ordinære tingsinnskudd) og noen mer åpne datafelter for utfylling av mer spesielle varianter.

• – Ved utfyllingen av stiftelsesdokumentet gir løsningen veiledning i hvordan regelverket skal forstås.

• – Når som helst i prosessen (og alltid når utfyllingen er avsluttet) kan den som fyller ut skjemaet velge å la systemet foreta en kontroll av opplysningene. Han vil få tilbakemelding dersom det er mangler i dokumentet. Basert på opplysningene i dokumentet vil han også få tilbakemelding om hvilke vedlegg som må skaffes til veie. Dersom den som fyller ut skjemaet for eksempel har valgt å legge inn opplysning om at det skal gjøres tingsinnskudd, gis det tilbakemelding om at det må utarbeides redegjørelse samt informasjon om innholdet i en slik redegjørelse.

• – Vedlegg til stiftelsesdokumentet (f eks redegjørelse) må lastes opp og underskrives før eller samtidig med at stiftelsesdokumentet underskrives.

• – Den som fyller ut skjemaet, sender dokumentet til underskrift hos de personer som skal skrive under, det vil si de personer som i stiftelsesdokumentet er angitt som stiftere/fullmektig.

• – Alle stiftere som er angitt som underskrivere får skjemaet «Stiftelsesdokument» til elektronisk underskrift i Altinn.

• – Dersom stifter(e) er en annen enn utfyller, logger disse på i Altinn, finner underskriftsoppgaven, leser stiftelsesdokumentet og skriver under. Når samtlige stiftere har skrevet under, er selskapet å betrakte som stiftet. Løsningen gir dermed tilnærmet absolutt notoritet omkring stiftelsen og stiftelsestidspunktet.

• – En pdf. versjon av stiftelsesdokumentet og vedlegg lagres i arkivet til den som har fylt ut skjemaet og i alle stifternes arkiv i Altinn. Opplysninger om den enkelte stifters underskrift vil også bli lagret.

• – Selskapet får status «Stiftet» i løsningen.

• – Utfyller/stifterne kan, på valgfritt tidspunkt, velge å gå videre i prosessen ved å velge å opprette registermelding, basert på stiftelsesdokumentet. Selskapet sendes dermed ikke til registrering før stifterne velger det.

• – Registermeldingen fylles bare ut med de opplysninger som ikke kan hentes direkte fra stiftelsesdokumentet.

• – Sett i sammenheng med forslaget om å sløyfe kravet til åpningsbalanse, har den tenkte prosessen for elektronisk stiftelse en betydelig forenklingseffekt knyttet til opprettelsen av selskapet og registreringen ettersom de opplysningene som må gjentas i flere dokumenter blir vesentlig redusert.»

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for at de støtter forslaget om å legge til rette for elektronisk stiftelse av aksjeselskap:

Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Den norske Revisorforening,Finansieringsselskapenes Forening (som støtter høringsuttalelsen fra Finansnæringens Fellesorganisasjon), Finansnæringens Fellesorganisasjon, Handelshøyskolen BI, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Næringslivets Hovedorganisasjon og Panlegis Group.

Brønnøysundregistrene uttaler:

«Når det gjelder forslaget om å åpne for elektronisk stiftelse av aksjeselskap har Brønnøysundregistrene diskutert dette grundig med utrederen. Stiftelsesprosessen for mange selskaper er den mest kompliserte prosessen de er gjennom, også formelt sett. Eksisterende krav til dokumentasjon ved stiftelse og registrering er mange og kompliserte. Flere av de informasjonselementer de enkelte dokumenter skal inneholde, er de samme. I praksis betyr dette at f. eks en enestifter må forfatte en rekke dokumenter, som på forskjellige måter gjengir og dels flere ganger gjentar hva vedkommende har bestemt seg for, ved opprettelsen av selskapet. Deretter må et utvalg av de samme opplysningene fylles inn i meldingen til Foretaksregisteret. Også når det gjelder selve saksbehandlingen i Foretaksregisteret er nyregistrering av aksjeselskap en av de mest arbeidskrevende prosessene. Dokumentmengden er stor og kontrollpunktene mange. Gjennom å åpne for elektronisk stiftelse vil omfanget av den formelle prosessen ved nystiftelse av aksjeselskap kunne reduseres betraktelig.

Dersom en skal kunne hente ut maksimal forenklingseffekt av tiltaket må selve den elektroniske løsningen inneholde høy grad av brukerstøtte og automatiske regelkontroller. Dette vil bidra til enkel utfylling og færrest mulig registreringsnektinger, med derpå følgende redusert behov for retting/nye beslutninger hos selskapet.»

Panlegis Group uttaler:

«I tillegg til lavere kostnader knyttet til oppstart og drift, er det etter vårt syn også praktiske og tekniske årsaker til NUF'enes suksess. Engelske limited-selskap kan stiftes på et par timer og alle dokumenter kan sendes og mottas elektronisk. Dette gjør selskapsformen attraktiv for personer i en situasjon der man ønsker å komme raskt i gang med driften.»

Finansnæringens Fellesorganisasjon gir uttrykk for at stiftelsesreglene «bør hensynta at bruken av e-signatur må holde et visst minimum sikkerhetsnivå, jfr. de tilsvarende bestemmelser om dette i hvitvaskingsregelverket mv. Bruken av e-signatur forutsetter her tilstrekkelig trygge sikkerhetsløsninger som f.eks. Buypass (Norsk tipping), Confides og BankID».

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at aksjeloven endres slik at det åpnes for at aksjeselskaper kan stiftes elektronisk ved å benytte Foretaksregisterets løsninger for elektronisk stiftelse. Som det fremgår av utredningen, kan man se for seg at en slik løsning knyttes til Altinn, ved at stiftelsesdokumentet kan opprettes og underskrives i Altinn, og ved at opplysningene som skal angis i registermeldingen, da kan hentes automatisk fra stiftelsesdokumentet.

Brønnøysundregistrene har vurdert utviklingsprosessen for en slik elektronisk løsning, og den kan forhåpentligvis være på plass i løpet av 2014.

Som det fremgår av utredningen, vil Foretaksregisterets løsning for elektronisk stiftelse kunne innebære en betydelig forenkling av stiftelsesprosessen. For det første vil det være praktiske fordeler ved at de som skal underskrive dokumentene som skal utarbeides i forbindelse med stiftelsen, (stifterne og eventuelt revisor), kan gjøre dette elektronisk fra egen PC. Man trenger med andre ord ikke lenger å komme sammen fysisk eller sirkulere papirdokumenter. En annen fordel er at systemet vil kunne gi veiledning og korreksjoner underveis i stiftelsesprosessen. Dette kan skje både ved veiledende tekster, ved at systemet vil påpeke mangler, og ved at systemet ikke vil gi mulighet for handlinger eller disposisjoner som ikke er forenlig med loven. Dette vil hindre at det er feil i dokumentene som sendes for registrering i Foretaksregisteret, og man vil dermed unngå etterfølgende registreringsnektelser og behov for å sende inn dokumenter på nytt i korrigert versjon. Dessuten vil en slik løsning innebære at man slipper å måtte fylle ut de samme opplysningene flere ganger i og med at opplysningene som angis i stiftelsesdokumentet, kan brukes direkte og automatisk i registermeldingen.

Departementet foreslår etter dette at det tas inn et nytt tredje punktum i § 2-1 første ledd i aksjeloven som åpner for at stifterne som alternativ til papirdokumenter kan benytte Foretaksregisterets elektroniske løsning for stiftelse.

Departementet foreslår en noe annen ordlyd enn lovforslaget i utredningen. Departementet forstår forslaget i utredningen slik at det er ment å åpne for bruk av elektroniske dokumenter også utenfor den løsningen som vil bli tilbudt av Foretaksregisteret. Etter departementets syn bør det være bare to måter å stifte aksjeselskaper på: stiftelse ved bruk av papirdokumenter og stiftelse ved Foretaksregisterets elektroniske løsning. Departementet har vanskelig for å se at det kan være noen gevinst å hente for stifterne å gjøre bruk av elektroniske dokumenter uten at dette gjøres gjennom den løsningen som man tar sikte på at skal tilbys av Foretaksregisteret. Både for stifterne og Foretaksregisteret vil den nevnte elektroniske løsningen etter alt å dømme klart være å foretrekke blant annet fordi man unngår feil og registreringsnektelser. Av denne grunn bør loven utformes slik at den ikke oppfordrer til andre måter å stifte selskaper på elektronisk. Skulle man åpne for bruk av elektroniske stiftelsesdokumenter uavhengig av Foretaksregisterets løsning, ville dette også gjøre det nødvendig med en lovregulering av og praktiske løsninger for verifisering av underskrifter.

Aksjeloven kapittel 2 er skrevet ut fra en forutsetning om at stiftelsesdokumentet med vedlegg er papirbasert. For å unngå tvil om tolkningen av øvrige regler i kapittel 2 og forholdet til bestemmelsen om elektronisk stiftelse foreslår departementet i § 2-1 første ledd et nytt fjerde punktum som presiserer at loven ikke er til hinder for elektronisk stiftelse gjennom Foretaksregisterets elektroniske løsning.

Det kan være behov for å gi en nærmere regulering i forskrift av Foretaksregisterets løsning for elektronisk stiftelse. Blant annet kan det være aktuelt å stille krav til systemets sikkerhet. Videre kan det være aktuelt å vurdere løsninger for elektronisk stiftelse også for andre foretaksformer enn aksjeselskaper. Dette vil gjerne kreve endringer av vedkommende sammenslutningsrettslige lov, tilsvarende det som er foreslått i aksjeloven. Departementet foreslår på denne bakgrunn en ny bestemmelse i foretaksregisterloven som gir hjemmel til å gi nærmere regler om elektronisk stiftelse, ikke bare for aksjeselskaper, men også for andre foretaksformer. Forskriftshjemmelen forutsetter at det for vedkommende foretaksform gjelder regler som gir adgang til elektronisk stiftelse. Bestemmelsen foreslås inntatt som ny § 10-6, mens nåværende § 10-6 blir ny § 10-7.

Foretaksregisterets elektroniske løsning for stiftelse av aksjeselskap vil som nevnt neppe være på plass innen ikrafttredelsen av de øvrige endringene som foreslås i denne proposisjonen. De nevnte endringsforslagene må antakelig dermed settes i kraft noe senere.

Departementet foreslår i denne omgang ikke regler som legger til rette for elektronisk stiftelse av allmennaksjeselskap. Ifølge Brønnøysundregistrene er det de siste årene blitt stiftet svært få allmennaksjeselskaper (gjerne ett eller to årlig). Det er dermed et spørsmål om det samfunnsøkonomisk vil være lønnsomt å utvikle en elektronisk løsning også for allmennaksjeselskapene. Behovet for en adgang til elektronisk stiftelse synes heller ikke å være det samme som for aksjeselskaper, siden det må kunne forutsettes at selskaper som stiftes som allmennaksjeselskaper, er større selskaper med bedre tilgang til juridisk kompetanse enn aksjeselskapene.

På bakgrunn av forslaget om elektronisk stiftelse foreslår departementet å oppheve annet ledd i aksjeloven § 2-3. Det følger av denne bestemmelsen at departementet skal utarbeide standardformularer for stiftelsesdokumenter. Det er utarbeidet et slikt formular, men det brukes lite i praksis. (Det er valgfritt for stifterne om de vil bruke skjemaet.) I fremtiden bør man etter departementets syn heller satse på de elektroniske løsningene, og departementet har vanskelig for å se at det vil være nevneverdig etterspørsel etter et papirbasert standardformular. Fordelen ved en elektronisk løsning er også at den gir en helt annen mulighet for fleksibilitet og valgfrihet enn et papirbasert standarddokument. Departementet foreslår også å oppheve den tilsvarende bestemmelsen i allmennaksjeloven § 2-3 annet ledd. Som nevnt foran er det svært få selskaper som stiftes som allmennaksjeselskaper. Å ha et eget skjema for et så lite antall selskapsstiftelser virker lite hensiktsmessig. Videre foreslår departementet å oppheve aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-1 fjerde ledd om at departementet skal utarbeide standardformularer for kapitalforhøyelse ved nytegning av aksjer. Det vil være svært varierende hva som skal stå i en generalforsamlingsprotokoll om beslutning om kapitalforhøyelse, og et standardskjema er mindre hensiktsmessig.