3 Kontrollutvalet

3.1 Opne møte i kontrollutvalet

3.1.1 Gjeldande rett

Kommunelova § 77 nr. 8 slår fast at møte i kontrollutvalet skal haldast for lukka dører dersom ikkje utvalet sjølv har bestemt noko anna. Kontrollutvalet kan likevel aldri ha opne møte dersom det skal handsame opplysningar som er underlagde teieplikt, eller dersom det skal handsame ei sak som gjeld tenestlege tilhøve til ein arbeidstakar.

3.1.2 Høyringsnotatet

Arbeidsgruppa kom med denne tilrådinga (nr. 8): ”Kommunelova bør endrast slik at møta i kontrollutvalet som hovudregel er opne møte. Konsekvensane for det praktiske arbeidet i kontrollutvalet bør bli nærare utgreidde, og det er behov for rettleiing til kontrollutvala før lovendringa eventuelt blir sett i verk.”

Departementet viste i høyringsnotatet til at møte i folkevalde organ i utgangspunktet bør vere opne så langt som råd. Slike møte bør berre vere lukka når det ligg føre tungtvegande grunnar til det. Det er ikkje slik at alle saker som kontrollutvalet handsamar, er av ein slik karakter at det er naudsynt å lukke møtet.

Det blei også peika på at det er viktig med samanheng og konsekvens i reglane om lukking av møte. Mange saker som kontrollutvalet handsamar, vil bli sende over til kommunestyret for vidare handsaming. Ofte får vi då ein situasjon der handsaminga av ei sak går for lukka dører i kontrollutvalet, medan den same saka blir handsama i eit ope kommunestyremøte.

Departementet føreslo at kommunelova § 31 skal gjelde også for kontrollutvalet. Det inneber at møte som hovudregel skal gå for opne dører. Departementet meinte at unntaka frå opne dører i § 31 vil vere tilstrekkelege for kontrollutvalet, og kunne ikkje sjå at kontrollutvalet har særskilde behov for eigne lukkingsheimlar.

3.1.3 Høyringa

Av dei som uttalar seg om spørsmålet i høyringa, går 35 instansar inn for framlegget, medan 12 instansar går heilt eller delvis imot. Dei som støttar framlegget, peikar på ulike positive verknader ved framlegget.

Fylkesmannen i Østfold uttalar:

”Fylkesmannen i Østfold er positiv til forslaget om at møter i kontrollutvalget som hovedregel skal være åpne. Vi er enig i at det gir god sammenheng og konsekvens i reglene om møteoffentlighet dersom kommuneloven §§ 31 og 31a gjøres gjeldende også for kontrollutvalg. Fylkesmannen kan, i likhet med departementet, ikke se at kontrollutvalget har behov som tilsier at det får særskilte hjemler for lukking av møter.

Departementet har foreslått å oppheve gjeldende § 77 nr. 8. Av pedagogiske hensyn mener Fylkesmannen det samtidig bør tas inn en direkte henvisning i § 77, slik at det fremgår klart at det er reglene i §§ 31 og 31a som kommer til anvendelse, også for kontrollutvalg. At det er foreslått motsatt hovedregel av hva som gjaldt tidligere for kontrollutvalg, taler også for en slik henvisning.”

Hedmark fylkeskommune skriv i fråsegna si mellom anna:

”Fylkesrådet deler synet på at møter i folkevalgte organ i all hovedsak skal være åpne. Dersom dette ikke skal gjelde møter i kontrollutvalget bør det være reelle årsaker til det. Ved en hovedregel om åpne dører tilligger det kontrollutvalget et tydelig ansvar for å vurdere når møtene eventuelt må lukkes på grunn av taushetsbelagte forhold eller når lukking bør vurderes på grunn av andre forhold nevnt i lovens § 31. Dersom disse rutinene forutsettes ivaretatt ser ikke fylkesrådet noe til hinder for en hovedregel om åpne møter. En større åpenhet rundt kontrollutvalgsmøtene og derved en redusert ”lukkethetskultur” kan tvert imot medføre en større interesse og engasjement fra aktører utenfor utvalget selv, noe som ville være positivt.”

KS peikar på at opne møte ”er et viktig tiltak for å bedre egenkontrollen i kommunene og øke borgernes innsyn og tillit til den kommunale virksomheten”.

Haugesund kommune uttalar:

”Kontrollutvalget i Haugesund kommune har vedtatt at møtene skal holdes for åpne dører. Kommunen har god erfaring med denne praksis, og støtter departementets forslag om at § 77 nr. 8 skal oppheves.”

Nokre instansar, mellom anna Forum for Kontroll og Tilsyn og Norges Kommunerevisorforbund, ynskjer ei meir omfattande drøfting av om kontrollutvalet har særskilde behov for å lukke møta.

Dei som går imot framlegget, peikar mellom anna på at høvet til å drive kontrollarbeid vil bli svekt.

Modum kontrollutvalg uttalar:

”Kontrollutvalget i Modum ser store fordeler ved å fortsette ordninga med lukkede møter, og mener at det vil være mye lettere å beholde den åpne dialogen med kommunens ansatte og administrasjon dersom møtene er lukket. Kontrollutvalget anser denne dialogen for å være av vesentlig betydning for utvalgets arbeid.”

Kontrollutvala i Ørsta, Selje, Hareid, Vanylven, Vågsøy, Ulstein, Volda og Herøy skriv mellom anna:

”I staden bør koml. § 77 nr. 8 bestå, men slik at hovudregelen blir at møta skal vere opne, men med høve for kontrollutvalet sjølv til å vedta å lukke møtet i enkelthøve ”av tilsyns- og kontrollmessige omsyn”. Lukkingsvedtaket bør heller ikkje kunne prøvast etter koml. § 59 (lovlegkontroll).

Dersom det vert vedteke at møta i kontrollutvala skal vere opne og kontrollutvalet ikkje får eigen lukkingsheimel, vil mulegheita til å føre tilsyn verte svekt.”

3.1.4 Framlegget frå departementet

Nokre høyringsinstansar meiner at høvet til å drive kontrollarbeid vil bli svekt dersom møta går for opne dører. Departementet kan vanskeleg sjå at dette vil bli resultatet av framlegget. Kontrollutvalet vil alltid ha plikt til å lukke møte når det ligg føre lovbestemt teieplikt, eller når det skal handsame ei sak som gjeld tenestlege tilhøve for ein arbeidstakar. I tillegg kjem dei sakene der kommunelova § 31 gjev høve til å lukke møte på grunnlag av personvern og tungtvegande offentlege interesser. Heimelen til å lukke møte i desse sakene gjev kontrollutvalet framleis høve til å diskutere ulike typar saker bak lukka dører. At fleire kontrollutval allereie i dag praktiserer ei ordning med opne møte, illustrerer at det neppe er behov for ei lovføresegn som gjev kontrollutvala høve til å halde alle møte lukka.

Departementet har merka seg at nokre høyringsinstansar meiner kontrollutvalet bør ha heimel til å lukke møte av tilsyns- og kontrollmessige omsyn, og at nokre høyringsinstansar har etterlyst meir drøfting av om kontrollutvalet har særskilde behov for å lukke møte.

Departementet meiner at ei føresegn som gjev heimel til å lukke møte av kontrollomsyn eller liknande, ikkje vil vere føremålstenleg. Dei aller fleste saker kontrollutvalet handsamar, vil ha kontrollmessige sider. Ei føresegn om til dømes ”kontrollomsyn” vil kunne bli svært vidtgåande og dermed undergrave ein hovudregel om opne møte.

Handsaminga av rapportar i samband med rekneskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll vil nok for dei fleste kontrollutval utgjere hovuddelen av saksporteføljen. Departementet har vurdert om det er sider ved desse sakene som gjer at det på generelt grunnlag bør vere høve til å lukke møtet under handsaminga i kontrollutvalet. Vurderinga til departementet er at desse sakene på generelt grunnlag neppe inneheld opplysningar som tilseier at handsaminga bør skje bak lukka dører. Departementet kan heller ikkje sjå at det ligg føre andre omsyn som tilseier at utvalet bør ha fleire unntaksheimlar enn dei som ligg i kommunelova § 31.

Eit fleirtal av høyringsinstansane som uttala seg, ynskjer å endre lova i tråd med framlegget i høyringsnotatet. Departementet trur openheit i kommunane vil medverke til at innbyggjarane får tillit til kommunen. Kontrollutvalet er eit folkevalt organ som driv kontrollverksemd. Openheit i dette organet vil kunne medverke til at innbyggjarane får tillit både til kontrollverksemda i kommunen og til kommunen sjølv. Departementet deler difor KS' syn om at opne møte er eit viktig tiltak for å auke innsynet til innbyggjarane og tilliten til den kommunale verksemda. Departementet meiner òg at det er viktig med samanheng og konsekvens i reglane om lukking av møte, slik også Fylkesmannen i Østfold peikar på. Dette tilseier at kontrollutvalet bør følgje dei same reglane om lukking av møte som gjeld for andre folkevalde organ.

Nokre høyringsinstansar gjev uttrykk for at teieplikta til revisor inneber at møte i kontrollutvalet vil måtte lukkast for at revisor skal kunne gje informasjon til kontrollutvalet. Teieplikta til revisor går fram av kommunelova § 78 nr. 7: ”Med mindre det følger av revisjonens oppgaver etter denne lov eller forskrift gitt i medhold av nr. 8, eller den opplysningene gjelder har samtykket til at taushetsplikten ikke skal gjelde, har revisor plikt til å bevare taushet om det de får kjennskap til i sitt oppdrag for kommunen eller fylkeskommunen”. Ifølgje lova § 78 nr. 5 skal resultata av revisjonen og kontrollen som revisor gjer, rapporterast til kontrollutvalet. Denne rapporteringa er såleis ei lovpålagd oppgåve for revisor. Om § 78 nr. 5 heiter det i forarbeida, Ot.prp. nr. 70 (2002–2003) s. 108, mellom anna:

”Bestemmelsen fastslår at kommunens revisor som hovedregel har taushetsplikt om alt de får kjennskap til under utførelsen av sitt oppdrag for kommunen. Taushetsplikten gjelder ikke dersom det å gjøre opplysninger kjent, er en del av de oppgavene som revisor skal gjøre. Taushetsplikten vil derfor ikke være til hinder for at revisor rapporterer til og kommuniserer med kommunens kontrollutvalg, eller andre instanser i kommunen i samsvar med de regler og retningslinjer som gjelder for revisjonsarbeidet.”

Departementet kan etter dette ikkje sjå at lova § 78 nr. 7 er til hinder for at revisor uttalar seg i eit ope møte i kontrollutvalet.

Departementet vil på denne bakgrunnen føreslå å oppheve kommunelova § 77 nr. 8. Det vil etter dette følgje av kommunelova § 29 nr. 2 at føresegnene om møteoffentlegheit i kommunelova § 31 og § 31 a gjeld også for kontrollutvalet.

For nærare merknader til korleis ein skal forstå og praktisere § 31, viser departementet til Prop. 152 L (2009–2010), særleg s. 44–45.

3.2 Tidspunktet for val av kontrollutval

3.2.1 Gjeldande rett

Kommunelova § 77 nr. 1 første punktum fastset at kommunestyret sjølv vel kontrollutvalet.

Det følgjer av lova § 17 nr. 2 at formannskap, ordførar og varaordførar skal veljast på det konstituerande møtet. På dette møtet kan det òg veljast andre kommunale nemnder, mellom anna kontrollutval.

Lova § 17 nr. 3 slår fast at nemndene – mellom anna kontrollutvalet – trer i funksjon frå det tidspunktet dei er valde.

Minst éin av medlemmene i kontrollutvalet skal veljast blant medlemmene i kommunestyret. Det følgjer av § 77 nr. 2 at medlemmer av nemnder med avgjerdsmynde er utelukka frå val til kontrollutvalet. Det er ikkje noko krav om å velje kontrollutvalet før ein vel nemndene. Ein del kommunar har val av kontrollutval som siste post på programmet ved konstitueringa av dei folkevalde organa. Dette er i seg sjølv ikkje i strid med lova. Det har likevel i nokre tilfelle ført til at kontrollutvalet har fått ei ulovleg samansetjing, fordi alle kommunestyrerepresentantane er ”brukte opp” i samband med val av nemndene, men ein har likevel ikkje halde omval. Dette har medført at fylkesmannen i slike tilfelle har erklært valet av kontrollutval ulovleg.

3.2.2 Høyringsnotatet

Arbeidsgruppa fremja denne tilrådinga (nr. 1): ”Kontrollutvalet bør veljast på det konstituerande møtet, saman med formannskap og ordførar. På dette punktet bør kommunelova § 17 nr. 2 og 3 endrast.”

Arbeidsgruppa meinte dette ville sikre at kontrollutvalet fekk rett samansetjing.

Departementet var samd med arbeidsgruppa i at framlegget kunne medverke til å sikre at kontrollutvala får ei samansetjing som fyller krava i lova, dersom dei blir valde før kommunestyret vel andre nemnder.

Departementet gjorde framlegg om at kommunelova § 17 nr. 2 og 3 blir endra slik at val av kontrollutval blir ein obligatorisk del av det konstituerande møtet, og at kontrollutvalet trer i funksjon frå det konstituerande møtet.

3.2.3 Høyringa

Framlegget frå departementet har fått samrøystes oppslutning frå dei høyringsinstansane som har uttala seg om dette spørsmålet.

3.2.4 Framlegget frå departementet

Departementet viser til at det ikkje er kome innvendingar mot framlegget til endring av kommunelova § 17, og vil difor føreslå at lova blir endra slik at kontrollutvalet skal veljast på det konstituerande møtet, og at det trer i funksjon frå det konstituerande møtet.

3.3 Valbarheit til kontrollutvalet

3.3.1 Gjeldande rett

Etter kommunelova § 14 nr. 1 bokstav b er desse personane utelukka frå val til kontrollutvalet:

• fylkesmannen og den assisterande fylkesmannen

• administrasjonssjefen i kommunen og den assisterande administrasjonssjefen (representant)

• sekretæren for kommunestyret

• leiarar av ei forvaltningsgrein i kommunen

• den som er ansvarleg for rekneskapsfunksjonen i kommunen

• den som reviderer kommunen

Etter § 77 nr. 2 er dessutan desse personane utelukka frå val til kontrollutvalet:

• ordføraren og varaordføraren

• medlemmer og varamedlemmer av formannskapet

• medlemmer og varamedlemmer av kommunale nemnder med avgjerdsmynde

• medlemmer av kommuneråd i kommunar med parlamentarisk styreform. Heller ikkje dei som er tilsette i sekretariatet til kommunerådet, kan veljast dersom dei har fått delegert mynde

• tilsette i kommunen

3.3.2 Høyringsnotatet

Arbeidsgruppa meinte at medlemmer av kommunestyrekomitear bør vere avskorne frå å sitje i kontrollutvalet. Gruppa tilrådde (tilråding nr. 6): ”Av pedagogiske omsyn bør kommunelova § 77 nr. 2 endrast slik at medlemmer i kommunestyrekomitear etter kommunelova § 10a kjem med i opprekninga av kven som er avskorne frå val til kontrollutvalet.”

Departementet sa seg samd med arbeidsgruppa i at medlemmer av kommunestyrekomitear og fylkestingskomitear ikkje bør kunne sitje i kontrollutvalet. Av pedagogiske omsyn bør dette presiserast i lovteksten, ved at medlemmer av kommunestyrekomitear blir nemnde i § 77 nr. 2 i oversikta over dei som er utelukka frå val til kontrollutval.

3.3.3 Høyringa

Av høyringsinstansane er 30 samde i framlegget. Bergen kommune er den einaste høyringsinstansen som går imot. Kommunen ”anmoder departementet om å unnlate å ta inn i kommuneloven § 77 nr. 2 at medlem av kommunestyrekomité ikke kan velges til kontrollutvalget.”

3.3.4 Framlegget frå departementet

Departementet viser til den breie oppslutninga framlegget har fått i høyringa. Departementet vil difor tilrå at det i kommunelova § 77 nr. 2 blir presisert at medlemmer av kommunestyre er utelukka frå val til kontrollutvalet.

I tillegg vil departementet gjere framlegg om at varamedlemmer til kommunestyrekomiteane skal vere utelukka frå val til kontrollutvalet. Dette er for å få konsistens i regelverket. Varamedlemmer til kontrollutvalet er avskorne frå å kunne sitje i ein komité etter § 10a. Då bør også varamedlemmer til komiteane vere avskorne frå å kunne sitje i kontrollutvalet. I tillegg vil vi peike på at også varamedlemmer til formannskap og nemnder med avgjerdsmynde er utelukka frå val til kontrollutvalet.

3.4 Talet på medlemmer i kontrollutvalet

3.4.1 Gjeldande rett

Det følgjer av kommunelova § 77 nr. 1 at kontrollutvalet skal ha minst tre medlemmer. Dette er det same kravet som gjeld for faste utval, jf. kommunelova § 10 nr. 1.

3.4.2 Høyringsnotatet

Arbeidsgruppa kom med denne tilrådinga (nr. 5): ”I kvar kommune bør ein gjennomføre ei drøfting av kor mange medlemmer det bør vere i kontrollutvalet.”

Departementet viste i høyringsnotatet mellom anna til at det ynskjer aktive kontrollutval, som også nyttar høve til å ta opp forhold som kjem fram gjennom tips, oppslag i media og så bortetter. Det kan vere grunn til å tru at aktiviteten og kapasiteten til å drive kontrollverksemd i nokon grad kan vere påverka av kor mange medlemmer kontrollutvalet har.

Etter dette føreslo departementet å endre kommunelova § 77 nr. 1 andre punktum, ved at talet på medlemmer blir auka frå tre til fem.

Departementet bad høyringsinstansane særskilt om å få vite kva syn dei har på dette framlegget. Somme stader kan det kanskje by på problem å setje saman eit kontrollutval av motiverte personar som også oppfyller krava til valbarheit.

3.4.3 Høyringa

Av dei som uttalar seg om spørsmålet i høyringa, går 32 instansar inn for framlegget, medan 8 instansar går imot.

Dei som er imot, peikar mellom anna på at framlegget kan by på praktiske problem. Fylkesmannen i Nordland skriv i si fråsegn mellom anna:

”Departementet foreslår en lovendring om at kontrollutvalget nå skal ha ”minst fem medlemmer” mot tidligere ”minst tre”. Vi er enig i at et utvalg på bare tre medlemmer er sårbart, og blir veldig personavhengig. På den annen side har vi inntrykk av at mange kommuner sliter med å sette sammen et kontrollutvalg på fem medlemmer med de strenge valgbarhetsreglene som gjelder for dette organet. Kanskje særlig i små kommuner kan de få problemer med å finne medlemmer og varamedlemmer til et kontrollutvalg på fem medlemmer. Vi er derfor i tvil om det er riktig å sette et krav i loven om at kontrollutvalget skal ha fem medlemmer. Vi finner det mest hensiktsmessig at man lar kommunene selv bestemme hvorvidt de vil ha et kontrollutvalg på tre eller flere medlemmer.”

Også høyringsinstansar som støttar framlegget, kommenterte denne problemstillinga. Sørum kontrollutvalg, Åsnes kontrollutvalg, Sør-Odal kontrollutvalg og Glåmdal sekretariat IKS peika på at små kommunar kan ha problem med å ”fylle opp” alle utval og komitear.

Nokre høyringsinstansar, mellom anna Vang kommune og Hedmark fylkeskommune, peikar på at det bør vere opp til kommunane sjølve å vurdere kor mange som bør sitje i kontrollutvalet. Kommunerevisjon IKS (Valdres–Hallingdal) meiner at kapasiteten og aktiviteten i kontrollutvalet ikkje blir vesentleg påverka av talet på medlemmer.

3.4.4 Vurderinga til departementet

Departementet var i høyringsnotatet merksam på at ein regel om minst fem medlemmer i kontrollutvalet somme stader kanskje kan skape problem med å setje saman eit kontrollutval av motiverte personar som også oppfyller krava til valbarheit. Dei innvendingane som har kome mot framlegget i høyringsnotatet, må på denne bakgrunnen tilleggjast avgjerande vekt. Sjølv om det kan vere gode grunner til å ha minimum fem medlemmer i kontrollutvalet, er departementet oppteke av at regelverket ikkje blir eit uoverstigeleg praktisk problem for kommunane når dei skal velje kontrollutval. Kor mange medlemmer kontrollutvalet skal ha, bør etter dette vurderast lokalt i kvar kommune. Departementet vil difor ikkje gjere framlegg om at kontrollutvala skal ha minimum fem medlemmer.

3.5 Omsynet til at kontrollutvalet skal vere ubunde

3.5.1 Innleiing

I Ot.prp. nr. 17 (2008–2009) om tillitskapende forvaltning mv. kapittel 4.3 og 4.5 drøfta departementet spørsmålet om kontrollutvalet var ubunde. Dette temaet hadde vore reist i fleire representantforslag i Stortinget. Departementet konkluderte slik:

”Departementet er opptatt av at kontrollutvalgene skal være effektive og aktive tilsynsorganer med høy legitimitet lokalt. Departementet ser at kontrollutvalgets uavhengighet er avgjørende for å kunne utføre kontroll- og tilsynsarbeid på en troverdig måte. En utfordring for kontrollutvalgene er å balansere hensynet til uavhengighet på den ene siden og behovet for samarbeid med politiske og administrative organer i kommunen på den andre. Departementet mener at det ut fra informasjonen som foreligger, ikke synes å være behov for å foreslå lovendringer vedrørende kontrollutvalgets uavhengighet.

Det er etter departementets vurdering grunn til å advare mot å ha store forventninger til at enkeltstående lovendringer vil utløse vesentlig bedre kontrollarbeid i kontrollutvalgene og revisjonene. Departementet mener at oppmerksomheten heller bør rettes mot å bidra til at kontrollutvalgene kan fylle sin rolle. Dette er ikke først og fremst et spørsmål om regler, men antakelig mer et spørsmål om rolleforståelse, ressurstilgang og kompetanse samt vilje til å ta opp ubehagelige spørsmål. Og de mest egnede tiltakene for å styrke kontrollutvalgene og egenkontrollen generelt må antakelig gjennomføres lokalt.

Lov og forskrift gir kontrollutvalget viktige oppgaver og vide fullmakter til å løse dem. Det vil i hver enkelt kommune være opp til medlemmene i kontrollutvalget å bidra til at utvalget fyller sin rolle. Men det vil også være opp til kommunestyret å gi kontrollutvalget gode arbeidsbetingelser gjennom sammensetning, budsjettildeling og sekretærbistand. Kommunestyret har også direkte påvirkning på innretningen av kontroll- og tilsynsarbeidet i kommunen gjennom behandlingen av planene for forvaltningsrevisjon og selskapskontroll.”

Departementet gjorde i Ot.prp. nr. 17 (2008–2009) ikkje framlegg om å innføre reglar som avgrensa høvet kommunestyret har til å velje nytt kontrollutval. Departementet orienterte Stortinget om at det var sett ned ei arbeidsgruppe som skulle føreslå tiltak for å styrkje eigenkontrollen i kommunane. Arbeidsgruppa la i desember 2009 fram rapporten 85 tilrådingar for styrkt eigenkontroll i kommunane. Eitt av punkta i mandatet knytte seg direkte til spørsmålet om kontrollutvalet er tilstrekkeleg ubunde:

”Arbeidsgruppa skal vurdera om mindretalet i kommunestyret eller fylkestinget bør ha fleirtalet i kontrollutvalet, og om det vil vera tenleg om eit mindretal i kontrollutvalet fekk ein lovfesta rett til å be revisor gi ei vurdering av ei sak eller ei hending, og kor stort dette mindretalet eventuelt bør vera.”

I høyringsnotatet drøfta departementet på bakgrunn av tilrådingane frå arbeidsgruppa tre konkrete måtar kontrollutvalet kunne bli meir ubunde på, sjå kapitla 3.5.2 til 3.5.4 nedanfor.

3.5.2 Særskilde rettar for mindretalet i kontrollutvalet?

Spørsmålet om mindretalet i kontrollutvalet bør ha særskilde rettar til dømes til å krevje ei nærare undersøking, blei vurdert av departementet i Ot.prp. nr. 17 (2008–2009). Departementet føreslo ikkje å lovfeste slike rettar i proposisjonen, men peika på at spørsmålet ville bli vurdert av ei arbeidsgruppe. Fleirtalet i arbeidsgruppa som kom med dei 85 tilrådingane, ynskte ikkje å innføre særskilde rettar.

Departementet vurderte spørsmålet i høyringsnotatet, men gjorde heller ikkje denne gongen framlegg om særskilde rettar for mindretalet i kontrollutvalet. Departementet gav mellom anna uttrykk for at det ikkje er noko stort behov for ei føresegn som gjev mindretalet særskilde rettar, og at ein bør vere varsam med å innføre reglar for å bøte på eit problem som verkar så lite. Som grunnlag for vurderinga peika departementet på rapporten Kommunale kontrollutvalg. Uavhengighet eller flertallsdiktatur, NF-rapport nr. 4/2007, frå Nordlandsforskning. I rapporten sa berre 5,1 prosent av dei spurde seg heilt eller delvis einige i ein påstand om at det politiske fleirtalet i kontrollutvalet blokkerer mindretalets høve til å ta opp saker i utvalet. Departementet var òg oppteke av at det grunnleggjande prinsippet er at vedtak blir gjorde med alminneleg fleirtal, og at det bør liggje føre tungtvegande grunnar om ein skal fråvike dette prinsippet. I høyringsrunden var det to høyringsinstansar som gav uttrykk for at mindretalet bør få særskilde rettar, medan 19 sa seg samde med departementet.

Departementet held på denne bakgrunnen fast ved vurderingane og konklusjonen i høyringsnotatet og gjer ikkje framlegg om særskilde rettar for mindretalet i kontrollutvalet.

3.5.3 Kven skal ha fleirtalet i kontrollutvalet?

Arbeidsgruppa som kom med dei 85 tilrådingane, blei beden om å vurdere om mindretalet i kommunestyret bør ha fleirtalet i kontrollutvalet. Arbeidsgruppa meinte at det ikkje er naudsynt med nasjonale føresegner om kven som skal ha fleirtal i kontrollutvala.

Departementet vurderte spørsmålet i høyringsnotatet, men meinte at det ikkje er eigna for lovregulering. Etter formannskapsmodellen vil det kunne vere svært vanskeleg å definere kva for parti eller grupperingar som utgjer ”posisjon” og ”opposisjon” i kommunestyret. Fleirtalet i kommunestyret vil kunne skifte frå sak til sak. I høyringsrunden var det ingen som gav uttrykk for eit ynske om ein slik regel, medan 18 sa seg einige med departementet.

Departementet held på denne bakgrunnen fast ved vurderingane og konklusjonen i høyringsnotatet og gjer ikkje framlegg om lovendringar i dette spørsmålet. Departementet viser òg til at det ikkje er noko krav i lova om at medlemmene i kontrollutvalet høyrer til eit politisk parti og såleis kan tenkjast å bli knytt til anten eit fleirtal eller eit mindretal i kommunestyret. Slik bør det framleis vere, og også av den grunnen bør ikkje lova seie noko om kven som skal ha fleirtalet i kontrollutvalet.

3.5.4 Bør personar knytte til kommunale selskap kunne veljast til kontrollutvalet?

Det er stilt strenge krav til dei som kan veljast til kontrollutvalet. Personar som er knytte til kommunale eller interkommunale selskap, er likevel ikkje utelukka frå val, til dømes leiarar og styremedlemmer i selskap som kommunen eig fullt ut. Arbeidsgruppa drøfta om leiarar og styremedlemmer i kommunalt åtte selskap burde utelukkast frå val til kontrollutvalet. Arbeidsgruppa la vekt på at ingen må kome i ein situasjon der dei kontrollerer seg sjølve eller ei verksemd dei sjølve leier eller er medansvarlege for, og konkluderte med at kommunelova burde endrast slik at leiarar og styremedlemmer i kommunalt åtte selskap ikkje kan sitje i kontrollutvala.

I høyringsnotatet var departementet skeptisk til å innføre slike avgrensingar i kven som kan veljast til kontrollutvalet. Prinsipielt burde verva i folkevalde organ vere opne for flest mogleg av innbyggjarane. Praktiske omsyn talar òg for at ein ikkje utelukkar grupper frå val. Dersom ein skulle løyse alle tenkjelege rollekonfliktar ved å utelukke grupper frå val, ville det bli vanskeleg å skaffe dugelege og motiverte folk til verva. Dersom habilitetsreglane er tilstrekkelege til å oppnå rolleklårleik, meiner departementet at særskilde grupper ikkje bør utelukkast frå val. Departementet la i høyringsnotatet til grunn at kommunane er vel kjende med habilitetsreglane. Sjølv om reglar om valbarheit kan vere enklare å praktisere, er dette ikkje eit avgjerande omsyn i departementets vurdering.

Spørsmålet om korleis ein skal vege mellom omsynet til rolleklårleik og omsynet til at verva skal vere opne for flest mogleg, kjem på spissen når det gjeld kontrollutvala. På den eine sida har kontrollutvalet oppgåver som krev at utvalsmedlemmene er ubundne av kommunen. Dette er naudsynt for å sikre legitimitet i kontrollarbeidet, og difor har vi i dag strenge reglar om valbarheit. På den andre sida er det ein stor fordel at kontrollutvalet har medlemmer med fagkunnskap og motivasjon i kontrollarbeidet. I den samanhengen er det uheldig dersom ein stor del av innbyggjarane er utelukka frå val, fordi det fører til at det er færre personar å velje blant.

Dersom selskapet blir å rekne som part i ei sak om selskapskontroll, vil leiarar og styremedlemmer i selskapet bli inhabile, jf. forvaltningslova § 6 første ledd bokstav e. Elles blir det snakk om å vurdere om ”andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”, jf. forvaltningslova § 6 andre ledd.

I Ot.prp. nr. 50 (2008–2009) gjorde departementet i kapittel 6.7 greie for nokre typetilfelle der ein la til grunn at styremedlemmer og leiarar i kommunalt åtte selskap ville bli inhabile som følgje av regelendringa. Departementet la til grunn at selskapet som hovudregel ville bli rekna som part dersom det er aktuelt å gjennomføre kontrollhandlingar retta mot selskapet, slik som selskapskontroll. Dersom det gjennom slike kontrollhandlingar blir kravd innsyn i selskapet, kan det heller ikkje vere tvil om at selskapet er part. Som utgangspunkt vil også selskapet vere part når kommunen handsamar sjølve planen for gjennomføring av selskapskontroll, jf. kontrollutvalsforskrifta § 13 andre ledd.

Eit fleirtal av dei som uttalar seg om spørsmålet i høyringa, er samde i departementets vurdering, men det er òg eit stort mindretal, mellom anna KS, som går inn for å utelukke leiarar og styremedlemmer i kommunale selskap frå val til kontrollutvalet. Innvendingane som kom i høyringa, dreiar seg om ei anna vekting av omsyna og er elles vurderte i høyringsnotatet. Departementet meiner at omsynet til legitimiteten til kontrollutvalet og til at utvalet skal vere ubunde, blir sikra av habilitetsreglane, og vil ikkje gjere framlegg om å utelukke ei ny gruppe innbyggjarar frå val til kontrollutvalet.