4 Teknisk revisjon og språklig modernisering
4.1 Teknisk og språklig modernisering – ny lovstruktur
4.1.1 Høringsforslaget
For mange fremstår arbeidstvistloven 1927 som uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig, særlig for mindre erfarne brukere. Departementet fikk flere innspill om dette i forbindelse med lovrevisjonsarbeidet. Enkelte paragrafer er store og kompakte, og det gjør loven vanskelig å finne frem i. Noen av de mest omfattende paragrafene inneholder bestemmelser om svært ulike forhold. Det fører blant annet til at paragraftittelen i mange tilfeller ikke gir noen god anvisning på hva bestemmelsene gjelder. Dette bidrar til at loven er lite pedagogisk.
På denne bakgrunn ble det i høringsutkastet til ny arbeidstvistlov foreslått en ny lovstruktur som bedre avspeiler prosessen med inngåelse og revisjon av tariffavtaler, og hvor bestemmelsene i gjeldende lov om lønnsnemnd i arbeidstvister tas inn som et eget kapittel i loven. Lovens oppbygging ble foreslått endret slik at de ulike bestemmelsene kommer i en mer naturlig kronologisk rekkefølge. Dermed avspeiles tydeligere de ulike faser partene må gjennom i et tariffoppgjør. Dette vil gi bedre veiledning om hvordan en part må gå frem for å få opprettet tariffavtale. Som ledd i forenklingen ble det også foreslått å dele enkelte paragrafer inn i flere bestemmelser. Følgende kapittelinndeling i den nye loven ble foreslått:
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
Kapittel 2. Tariffavtaler
Kapittel 3. Mekling
Kapittel 4. Rikslønnsnemnda
Kapittel 5. Arbeidsretten
Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser
Kapitlene 1 og 2 inneholdt bestemmelser som i dag finnes i arbeidstvistloven kapittel 1. I tillegg ble det av pedagogiske grunner tatt inn en ny bestemmelse innledningsvis i kapittel 2 om forhandlinger om inngåelse av tariffavtale. I kapittel 3 ble det også foreslått tatt inn bestemmelser om mekling og om meklingsinstitusjonen. I tillegg inneholdt kapittel 3 nye bestemmelser om plassoppsigelse og plassfratredelse, jf. nærmere nedenfor under punktene 5.2 og 5.3. I kapittel 4 ble det foreslått å innlemme lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.
Bestemmelsene om Arbeidsretten var i høringsforslaget flyttet til lovens kapittel 5, som også omfattet prosessuelle regler for Arbeidsretten, jf. kapittel 7 nedenfor. Høringsforslagets kapittel 6 inneholdt avsluttende bestemmelser som i arbeidstvistloven 1927 er plassert i kapitlene 4 og 5. I tillegg ble det foreslått omstruktureringer i enkelte av bestemmelsene i gjeldende lov.
Arbeidstvistloven er en gammel lov, og språket bærer preg av det. Enkelte språklige oppdateringer har vært gjort ved endringer i enkeltbestemmelser i årenes løp og ved lovendring 1. januar 2008 i forbindelse med ikrafttredelse av ny tvistelov. Det har imidlertid ikke vært foretatt noen total gjennomgang av loven med sikte på å modernisere språket.
Arbeidstvistloven og lønnsnemndloven stammer fra en tid da det ikke var noen tradisjon for å benytte kjønnsnøytrale begreper. Begge lovene benytter i stor utstrekning betegnelser som mann, han, formann og riksmeglingsmann. Ved lovendring i 2005 (lov 17. juni 2005 nr. 60) ble titlene Arbeidsrettens formann og nestformann erstattet med Arbeidsrettens leder og nestleder. Det ble imidlertid ikke foretatt en gjennomgående vurdering av begrepsbruken i lovene med sikte på å gjøre ord og uttrykk i loven kjønnsnøytrale.
Departementet viste i høringsbrevet til at arbeidstvistlovens gammelmodige språk bidrar til å gjøre loven mindre tilgjengelig for dagens brukere. Det ble derfor foreslått en rekke språklige endringer for å oppdatere loven i tråd med dagens språkbruk og for i størst mulig utstrekning gjøre ord og uttrykk i loven kjønnsnøytrale. På enkelte punkter er dette gjort mer eller mindre automatisk i forbindelse med en språklig oppdatering av loven, for eksempel ved å luke ut ord som mann, han, hans osv. Tilsvarende gjelder for formann i Rikslønnsnemnda, som benyttes i lønnsnemndloven i dag og som naturlig kan endres til leder, slik dette allerede er gjort for Arbeidsretten. Når det gjelder betegnelsene riksmeglingsmann, kretsmeglingsmann og meglingsmann, er dette tradisjonelle og innarbeidede betegnelser som kan sies å identifisere meklingsinstitusjonen som sådan. Departementet understreket likevel i høringsbrevet at også disse benevnelsene bør endres, og at dette enkelt kan gjøres ved å benytte henholdsvis riksmekler, kretsmekler og mekler. Verken for riksmekler og kretsmekler vil det være noen identifikasjonsproblemer i forhold til andre yrkesbetegnelser. Mekler benyttes også som betegnelse på andre roller og yrker. Ut fra sammenhengen vil det likevel sjelden være tvil om hva slags mekler det er snakk om, slik at det ikke vil innebære noen praktiske problemer å erstatte dagens meglingsmann med mekler.
Begrepet Arbeidsrettens medlemmer ble foreslått endret til rettens dommere, og varamedlemmene til varadommere. Rettens leder, nestleder og den tredje juridiske dommeren ble foreslått betegnet som fagdommere, mens dommerne oppnevnt etter innstilling ble foreslått betegnet som meddommere. De formelle kravene til dommerne ble foreslått forenklet, blant annet slik at de mer tilsvarer kravene til dommere etter domstolloven.
4.1.2 Høringsuttalelser
Det var bred støtte blant høringsinstansene til forslaget til ny lovstruktur. Det var også enighet om behovet for språklig modernisering av arbeidstvistloven, blant annet med kjønnsnøytrale ord og uttrykk.
YS mener det er fornuftig å modernisere loven med hensyn til både språk og oppbygging, og uttaler:
”Vi er tilfreds med at loven gjøres kjønnsnøytral og at den er ryddigere og språklig mer moderne.”
Akademikerne finner det positivt at lovgivningen på det kollektive arbeidsrettsområdet gjøres mer tilgjengelig. Både NHO, KS, HSH og Norges Rederiforbund støtter forslaget til ny lovstruktur.
LO og Unio motsetter seg imidlertid at lov om lønnsnemnd i arbeidstvister innlemmes i arbeidstvistloven, se nærmere under punkt 6.3 nedenfor.
Riksmeklingsmannen uttaler:
”Vi tiltrer lovendringsforslagene når det gjelder lovstruktur, både for så vidt gjelder den nye kapittelinndelingen og kapittelrekkefølgen. Lovforslagets rekkefølge samsvarer nå mye bedre med det mest vanlige faktiske hendelsesforløp, og innebærer derved også en forbedring rent pedagogisk for lovens brukere.
Sett under ett fremstår nå både overskrifter og lovbestemmelser som mer treffende, oversiktlige og tilgjengelige for alle brukere.”
Riksmeklingsmannen mener at de språklige oppdateringene, herunder lovens bruk av kjønnsnøytrale og teknologinøytrale betegnelser, er nødvendige og synes dekkende.
Professor Stein Evju mener på sin side at endringen fra ”riksmeglingsmann” til ”riksmekler” og de øvrige endringene der meklingsmann/mekler inngår, er særdeles lite vellykkede. Mekler/megler er en generisk betegnelse, eksempelvis aksjemegler, skipsmegler og eiendomsmegler, og disse megler henholdsvis aksjer, skip og eiendommer, mens riksmeglingsmannen er en stillingsbetegnelse i det offentlige retts- og forvaltningsapparat, der suffikset mann har vært vanlig. Evju er enig i å bruke betegnelsene dommere og fagdommere, men fraråder å kalle dommere oppnevnt etter innstilling for meddommere, da dette er domstollovens standardbetegnelse på lekdommere som trekkes for den enkelte sak.
Justisdepartementet har omfattende tekniske merknader til bestemmelsene som omhandler Arbeidsrettens dommere, og foreslår også en omorganisering av bestemmelsene.
4.1.3 Departementets vurderinger og forslag
Departementet tar høringsinstansenes tilslutning til ny lovstruktur til etterretning og viderefører forslaget fra høringen, med det unntak at kapittel 4 Rikslønnsnemnda utgår, jf. punkt 6.3 nedenfor.
Departementet har merket seg Justisdepartementets innspill til omredigering av bestemmelsene som omhandler Arbeidsrettens dommere, og har lagt disse til grunn i lovforslaget nedenfor. Betegnelsen meddommer er også sløyfet, etter råd fra professor Stein Evju. Departementet tar for øvrig høringsinstansenes tilslutning til forslaget til teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven til etterretning og viderefører de enkelte forslag fra høringsutkastet.
4.2 Nærmere om lovens kapittel 1 og 2
4.2.1 Høringsforslaget
Den sentrale målsettingen bak ny lovstruktur og språklig modernisering, nemlig å gjøre loven mer tilgjengelig, pedagogisk og oversiktlig, lå til grunn for kapitlene 1 Innledende bestemmelser og 2 Tariffavtaler i høringsforslaget. Disse inneholder bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 kapittel 1, men er delt opp for å gi bedre oversikt.
Kapittel 1 inneholder legaldefinisjoner i § 1. Disse er språklig modernisert, og definisjoner av begrepene plassoppsigelse, rettstvist og interessetvist ble også tatt med. I § 2 er inntatt fagforeningers og arbeidsgiverforeningers opplysningsplikt overfore departementet og riksmekleren.
I kapittel 2 er bestemmelser om tariffavtalen søkt samlet. Av informasjonshensyn og pedagogiske grunner er det tatt inn en ny bestemmelse innledningsvis i kapittel 2 om forhandlinger om inngåelse av tariffavtale. Som det fremgår av merknadene i kapittel 9 nedenfor, innebærer bestemmelsen ingen materielle endringer.
De øvrige bestemmelsene i kapittel 2 omhandler:
Tariffavtalens form og innhold
Tariffavtalens varighet og oppsigelse
Tariffavtalens ufravikelighet
Virkning av utmeldelse av fagforening eller arbeidsgiverforening
Fredsplikt
Erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv.
Fastsettelse av erstatning for brudd på tariffavtale mv.
4.2.2 Høringsuttalelser
Hovedtyngden av høringsinstansene har ikke hatt merknader til forslagene til kapittel 1 og 2 i ny arbeidstvistlov.
LO uttaler til definisjonen av arbeidstaker og arbeidsgiver at endringen og den språklige moderniseringen av definisjonene neppe vil få rettslige konsekvenser. LO peker for øvrig også på at lovgivningen her ikke er tidsmessig, idet begrepene ikke fanger opp dem som bør fanges opp, og at det er mulig å organisere seg bort fra eller omgå de rettigheter og plikter som følger av status som arbeidstaker eller arbeidsgiver. LO melder at de vil komme tilbake til dette forholdet ved en senere anledning, se også punkt 2.2.4 foran.
LO mener videre at det kan reises tvil om hensiktsmessigheten ved legaldefinisjonene av begrepene plassoppsigelse, rettstvist og interessetvist, først og fremst fordi man i høringsforslaget ikke er konsekvent med hensyn til bruken av definisjonene, samt at noen av begrepene brukes så få ganger at lite er vunnet ved en legaldefinisjon.
LO foreslår å endre bestemmelsen om tariffavtalers varighet fra tre til to år om ikke annet avtales.
LO gir sin tilslutning til forenklingen av bestemmelsen om ufravikelighet, høringsforslaget § 6, men minner om tidligere krav om lovregulering av ufravikelighetsvirkninger på kollektivt nivå, dvs. mellom konkurrerende tariffavtaler, jf. også punkt 2.2.4 foran.
Til høringsforslaget § 9 om erstatningsansvar peker LO på at forslaget ikke omtaler tariffstridige aksjoner. LO mener dessuten at sanksjoner mot tariffbrudd rammer helt skjevt, fordi dette er en sanksjon som ensidig rammer arbeidstakersiden. Dette oppfattes som urettferdig, tatt i betraktning det relativt store omfang av tariffbrudd som finner sted på arbeidsgiversiden. Videre sier LO at erstatningsansvar for uorganiserte arbeidsgivere faller utenfor ordlyden i § 4 i arbeidstvistloven 1927, men at det etter Arbeidsrettens praksis gjelder samme erstatningsansvar for dem som for organiserte arbeidsgivere. LO mener at det ut fra brukerhensyn bør fremgå at erstatningsbestemmelsen også gjelder uorganiserte arbeidsgivere.
Unio ser behov for en grundigere gjennomgang av enkelte arbeidsrettslige begreper, og peker på at arbeidsgiverbegrepet bør utvides. Likeledes bør etter deres oppfatning arbeidstakerbegrepet gjennomgås for å hindre omgåelser.
Til forslaget til § 3 om forhandlinger om inngåelse av tariffavtale uttaler Spekter at det ikke er uvanlig at forhandlingsretten er regulert i hovedavtaler, og at det særlig er vanlig med bestemmelser med minimumskrav til representativitet før tariffavtale kan kreves opprettet eller gjort gjeldende. Spekter mener det bør presiseres at slike avtalte bestemmelser fortsatt gjelder mellom partene.
Riksmeklingsmannen tiltrer forslaget om endringer av definisjonsbestemmelsene i § 1, og uttaler:
”Vi tiltrer også forslaget om å lovfeste regler om plassoppsigelse og plassfratredelse, ikke minst for å bringe samsvar mellom lov og praksis og for å skape klarhet. I den forbindelse antar vi at det i definisjonsbestemmelsen (§ 1) bør gis en definisjon av både plassoppsigelse og plassfratredelse. Begrepet plassfratredelse bør etter vårt syn således også være definert innledningsvis, og vi tillater oss å foreslå at definisjonen tas inn som § 1 nr. 8, dvs. rett etter at begrepet plassoppsigelse er definert. Dette tilsies særlig av pedagogiske grunner.”
Professor Stein Evju peker på at formuleringsendringen av arbeidsgiverdefinisjonen i § 1 fra ”sysselsetter en eller flere” til ”har ansatt” kan ha realitetsbetydning. Gjeldende lovs definisjon bygger på at vedkommende ”arbeidsgiver ikke behøver å ha noen ansatt på det aktuelle tidspunkt, dersom han har en eller flere sysselsatt på noen tider av året. Evju understreker at dersom meningen er at den nye ordlyden skal forstås på samme måte, bør dette gjøres meget uttrykkelig i forarbeidene. Til erstatningsbestemmelsen i høringsforslaget § 9 uttaler Evju at en ny bestemmelse bør være tydeligere om skillet ”tariffstridig” og ”ulovlig”.
4.2.3 Departementets vurderinger og forslag
Departementet har merket seg innspillene i høringsrunden. Etter departementets syn ligger en gjennomgang av arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet utenfor mandatet og rammene for denne lovrevisjonen, så LOs innspill på dette punkt blir ikke fulgt opp. Det samme gjelder spørsmålet om utvidet lovregulering av tariffavtalenes ufravikelighet, jf. punkt 2.2.4.
Til LOs innspill om at enkelte av definisjonene er unødvendige fordi de er lite brukt senere i loven, vil departementet peke på at en slik samling av definisjoner innledningsvis i loven likevel har verdi, fordi dette gir informasjon og bedre oversikt for brukerne.
Forslaget til endring av arbeidsgiverdefinisjonen i § 1 har bakgrunn i at departementet ønsker at arbeidstvistloven skal ha samme definisjon av arbeidsgiver som benyttes i arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd. Definisjonen i arbeidstvistloven 1927 er mer omfattende enn forslaget til ny definisjon, jf. merknadene til bestemmelsen i kapittel 9 nedenfor, men departementet legger til grunn at dette ikke vil ha noen praktisk betydning. Til professor Evjus bemerkning om at gjeldende lovs definisjon bygger på at vedkommende ”arbeidsgiver” ikke behøver å ha noen ansatt på det aktuelle tidspunkt, dersom han har en eller flere sysselsatt på noen tider av året, og at formuleringsendringen av arbeidsgiverdefinisjonen i § 1 fra ”sysselsetter en eller flere” til ”har ansatt” derfor kan ha realitetsbetydning, vil departementet understreke at den nye ordlyden ikke er ment å skulle innebære noen realitetsendring i så måte.
Til Spekters innspill til § 3 vil departementet peke på at bestemmelsen foreslås tatt inn av informasjonshensyn, og at den ikke er ment å innebære materielle endringer. Bestemmelsen gir ingen rett til forhandlinger, men gir en anvisning på hvilke virkemidler som kan tas i bruk dersom det ikke innledes forhandlinger eller hvis forhandlingene ikke fører til enighet. Avtaleverket mellom partene gjelder som før. Høringsforslagets bestemmelse om tariffavtalens varighet på tre år foreslås videreført, se merknadene til § 5 første ledd nedenfor under kapittel 9.
Når det gjelder forslaget til § 9 om erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv., foreslås en språklig modernisering og materielt sett en videreføring av arbeidstvistloven 1927. Etter forslag i Ot.prp. nr. 33 (1965-1966) ble arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 endret slik at Arbeidsretten fikk kompetanse til å pådømme spørsmål om rene lovbrudd (dvs. brudd på reglene i § 8 andre ledd). Det ble den gang ikke tatt standpunkt til hvorvidt Arbeidsretten skulle ha tilsvarende kompetanse etter § 4 i 1927-loven til å idømme erstatningsansvar for de rene lovbrudd. Departementet antar at dette beror på en inkurie, og legger til grunn at for fremtiden skal Arbeidsretten også ha kompetanse til å idømme erstatning for slike lovbrudd. Dette er fulgt opp ved et nytt tredje punktum i § 9 første ledd som sier at en arbeidsgiver, arbeidsgiverforening eller fagforening, eller deres medlemmer, også er erstatningsansvarlige ved brudd på bestemmelsene i § 8 andre ledd. Departementet vil peke på at § 9 er en bestemmelse som regulerer erstatningsansvar for medlemmers tariffbrudd og ulovlige arbeidsstans. At en tariffpart er erstatningsansvarlig for eget tariffbrudd og iverksettelse av ulovlig arbeidsstans sies ikke i lovbestemmelsen, men følger etter alminnelige regler av stillingen som avtalepart. En uorganisert arbeidsgiver med tariffavtale vil være erstatningsansvarlig som tariffpart, etter de alminnelige regler nevnt over, i likhet med alle andre tariffparter.
For øvrig er det foretatt visse språklige justeringer i bestemmelsene i kapitlene 1 og 2 etter høringsrunden.
Om de enkelte bestemmelsene, se nærmere i merknadene til bestemmelsene i kapittel 9 nedenfor.
4.3 Teknologinøytralitet
4.3.1 Innledning
Et utgangspunkt for arbeidet med å revidere arbeidstvistloven var at bestemmelsene skal tilpasses den teknologiske utviklingen. En slik tilpasning er allerede foretatt i den nye tvisteloven ved at bestemmelsene legger til rette for bruk av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Elektronisk informasjonsutveksling vil kunne bidra til å redusere saksbehandlingstiden, øke informasjonskvaliteten og forbedre informasjonstilgangen, samtidig som saksbehandlingen blir mer kostnadseffektiv.
4.3.2 Gjeldende rett
Tvisteloven og domstolloven
Der det stilles krav til skriftlighet i den nye tvisteloven, kan dette oppfylles både ved papirbaserte og elektroniske dokumenter. Justisdepartementet har i tvistelovproposisjonen (Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)) punkt 19.2 uttalt at ”både et papirbasert og elektronisk dokument [vil] oppfylle krav til ”skriftlig” etter loven”.
I den nye tvisteloven er det bare gjort ett unntak fra dette utgangspunktet. I § 5-2 om varsel om krav og grunnlag for kravet fremgår det i tredje ledd at ”Skriftlig varsel etter første og annet ledd skal være på papir til private parter hvis ikke annet er avtalt eller partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk”.
For øvrig er bestemmelsene i tvisteloven gjennomgående utformet uten at det henvises til avsendingsform, og slik åpnes det i utgangspunktet for at de aktuelle meldingene også kan sendes elektronisk. Som et eksempel vises til tvisteloven § 12-3 om innsending av prosesskriv, som lyder:
Ӥ 12-3. Innsending av prosesskriv
(1) Prosesskriv med bilag sendes til retten.
(2) Mellom parter som er representert ved advokat, skal prosesskriv med bilag sendes direkte til motparten samtidig som det sendes til retten.
(3) Blir prosesskriv med bilag sendt som papirdokument, skal det sendes så mange eksemplarer at retten kan beholde ett.”
Som det fremgår er det gitt særlige regler for det tilfelle at dokumentet sendes som papirdokument.
I merknadene til bestemmelsen er det imidlertid presisert at prosesskrift med bilag må tilfredsstille kravene i domstolloven § 197a med forskrift, jf. nærmere nedenfor.
Tilsvarende fremgår av merknadene til § 12-2 i tvistelovproposisjonen (s. 410), som omhandler prosesskrivets utforming. Når det gjelder kravet om at prosesskrivet skal være undertegnet, er det vist til at ”undertegning kan skje for hånd eller elektronisk når prosesskrivet sendes elektronisk”. Det pekes imidlertid på at undertegning ved elektroniske prosesskriv må oppfylle de krav til elektronisk signatur som følger av domstolloven § 197a med forskrift.
Domstolloven § 197a gir hjemmel til i forskrift å bestemme at kommunikasjon med domstolene som etter loven skal skje skriftlig, også kan skje elektronisk. Videre åpner bestemmelsen for at det kan gis nærmere regler om elektronisk kommunikasjon med domstolene, herunder regler om blant annet signering. Domstolloven § 197a trådte i kraft 28. oktober 2005. Fra samme tidspunkt er det i domstolloven § 146 gitt særlige regler om fristavbrytelse og forkynnelse ved elektronisk kommunikasjon. Det er ennå ikke fastsatt noen alminnelig forskrift om bruk av elektroniske dokumenter.
Arbeidstvistloven
En rekke bestemmelser i arbeidstvistloven 1927 inneholder krav til skriftlighet. Blant annet er det krav om at søksmålsrett skal overdras skriftlig (§ 8), dommerløfte skal avgis skriftlig (§ 16), stevning og tilsvar skal gis skriftlig (§18), tariffavtaler må opprettes skriftlig (§ 3 nr. 1) mv. Enkelte av bestemmelsene har også krav til formen for oversendelse, blant annet skal rettinger av dom meddeles partene gjennom rekommandert brev (§ 25), og melding om plassoppsigelse skal sendes meklingsmennene i telegram eller i rekommandert brev (§ 28).
Videre inneholder arbeidstvistloven 1927 særlige fristregler. I henhold til § 29 nr. 1 første ledd kan arbeidsnedleggelse eller arbeidsstenging ikke iverksettes før fire virkedager er gått fra meldingen om brudd på forhandlinger er innkommet til riksmeklingsmannen, og etter paragrafens nr. 2 fjerde ledd må riksmeklingsmannens forbud mot arbeidsstans være sendt innen utløpet av to dager etter at riksmeklingsmannen har fått slik melding.
4.3.3 Høringsforslaget
I høringsforslaget ble det lagt til grunn at en ny og modernisert arbeidstvistlov på tilsvarende måte som tvisteloven må utformes teknologinøytralt og legge til rette for moderne IKT. Høringsforslaget er utformet slik at et krav om skriftlighet kan oppfylles ved både papirbasert og elektronisk dokument, med mindre det i loven presiseres noe annet. Verken Arbeidsretten eller Riksmeklingsmannen har i dag et system for bruk av elektronisk signatur, men forslaget til ny lov åpner for at kommunikasjonen med institusjonene kan skje elektronisk når de tekniske løsningene ligger til rette for det.
4.3.4 Høringsuttalelser
Det var bred støtte blant høringsinstansene til forslaget om å gjøre arbeidstvistloven teknologinøytral. Unio mener det er viktig at arbeidstvistloven holder tritt med den teknologiske utviklingen. Akademikerne støtter at arbeidstvistloven gjøres teknologinøytral og slik gir mulighet for bruk av dagens kommunikasjonsformer.
NHO, HSH og KS er enige i at loven utformes teknologinøytralt for å åpne muligheten for elektronisk kommunikasjon.
DA opplyser i sin uttalelse at det på bakgrunn av føringer i forarbeidene til tvisteloven ble avsluttet en mulighetsstudie om elektronisk kommunikasjon i og med domstolene i april 2008. DA uttaler videre:
”Mulighetsstudien hadde deltakere fra blant annet DA, Advokatforeningen og domstolene. Det pågår nå et arbeid for å legge til rette for tekniske løsninger med sikte på en fremtidig elektronisk kommunikasjon mellom advokater og domstoler. I forbindelse med tilretteleggingen for elektronisk kommunikasjon vil det senere også bli startet et forskriftsarbeid knyttet til dl § 197a.”
Riksmeklingsmannen uttaler at også for meklingsinstitusjonen vil lovens tilrettelegging for elektronisk samhandling og kommunikasjon kunne bety tids- og kostnadsbesparelser.
4.3.5 Departementets vurderinger og forslag
Departementet er enig med høringsinstansene i at det er viktig at arbeidstvistloven er teknologinøytral, slik at den muliggjør bruk av dagens kommunikasjonsformer. Saksbehandlingen både hos Riksmeklingsmannen og i saker for Arbeidsretten vil kunne gjennomføres raskere og mer effektivt enn i dag. For det første vil elektronisk saksbehandling redusere behovet for håndtering av papirbaserte dokumenter. Videre vil sakspapirer, prosesskriv, meldinger mv. komme raskere frem til både domstolen, riksmekleren og partene. Dette vil kunne gi tidsbesparelse på alle stadier i prosessen.
Det vil også kunne være enklere for både partene, domstolen og meklerne å forholde seg til prosessmateriale dersom dette er tilgjengelig elektronisk, samtidig som det vil lette arkivering av og tilgjengelighet til sakene. Elektronisk prosessmateriale vil også gi bedre muligheter til gjenbruk av data, for eksempel i forbindelse med domsskriving.
Også i en ny arbeidstvistlov må utgangspunktet være at et krav om skriftlighet kan oppfylles ved både papirbasert og elektronisk dokument, med mindre det i loven presiseres noe annet. Kravet til signatur blant annet på prosesskriv vil imidlertid på samme måte som etter tvisteloven begrense muligheten for elektronisk samhandling med retten. Per i dag har verken Arbeidsretten eller Riksmeklingsmannen et system for bruk av elektronisk signatur.
Departementet mener at det er naturlig at reglene om fristavbrytelse og forkynnelse ved elektronisk kommunikasjon i domstolloven § 146 og senere forskrifter som gis med hjemmel i domstolloven § 197a, også må legges til grunn ved fortolkningen av arbeidstvistlovens regler, når de tekniske løsningene åpner for bruk av elektroniske prosesskriv i Arbeidsretten. Departementet har vurdert om det er nødvendig å ha en egen forskriftshjemmel i arbeidstvistloven som åpner for å gi forskrift hjemlet i domstolloven § 197a anvendelse også for elektronisk samhandling med Arbeidsretten. Eventuelt kunne det henvises uttrykkelig til domstolloven § 197a i de relevante bestemmelsene i arbeidstvistloven. Departementet legger imidlertid til grunn at det er fast og langvarig praksis i Arbeidsretten at tvistelovens (tidligere tvistemålslovens) og domstollovens bestemmelser gis tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke strider mot arbeidstvistloven. Med bakgrunn i denne praksis antar departementet at når en generell forskrift gis med hjemmel i domstolloven § 197a, vil forskriften også uten en egen forskriftshjemmel i arbeidstvistloven eller direkte henvisning i arbeidstvistloven kunne anvendes i saker for Arbeidsretten, så langt den passer og ikke strider mot arbeidstvistloven. Det er tilstrekkelig å presisere i merknadene til de bestemmelsene i ny arbeidstvistlov som regulerer prosesskriv, at prosesskrivet må tilfredsstille kravene i domstolloven § 197a med forskrift (på tilsvarende måte som det er gjort i merknadene til tvisteloven § 12-2), se nedenfor i kapittel 9 Merknader til bestemmelsene. Det vises for øvrig til DAs uttalelse ovenfor.
I arbeidstvistlovens regler om mekling stilles også krav til avsendingsform, for eksempel i arbeidstvistloven 1927 § 28, som krever at melding om plassoppsigelse skal sendes Riksmeklingsmannen i telegram eller i rekommandert brev. Riksmeklingsmannen godtar bare meldinger om plassoppsigelser som mottas rekommandert eller med bud. Riksmeklingsmannen kvitterer for mottatt melding, og det er klart og tydelig når meldingen er innkommet. I tråd med ønsket om en teknologinøytral lov bør det også her åpnes for alternative avsendelsesmåter så lenge dette skjer på en betryggende måte. I utkastet til ny arbeidstvistlov er de aktuelle bestemmelsene her §§ 16 og 19. I og med at bestemmelsene utløser frister, er det viktig at man ved elektronisk kommunikasjon på samme måte som ved rekommandert brev etter arbeidstvistloven 1927 sikrer at det sendte dokumentet kommer til mottakers kunnskap.
Det vises til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget og merknadene til disse i kapittel 9 nedenfor.