9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

9.1 Merknader til bestemmelsene i ny lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven)

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1. Definisjoner

Paragrafen inneholder legaldefinisjoner og viderefører med språklige moderniseringer definisjonene fra § 1 i arbeidstvistloven 1927. Enkelte andre endringer kommenteres nedenfor. Det er videre inntatt definisjoner av begrepene rettstvist og interessetvist.

§ 1 bokstav a

”Arbeider” er erstattet med ”arbeidstaker” og defineres på tilsvarende måte som i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd.

Vilkåret ”mot vederlag” i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 1 er fjernet, men hvorvidt arbeidet er utført mot vederlag vil fortsatt være et viktig moment i vurderingen av om det foreligger et arbeidstaker – arbeidsgiverforhold. Ordlyden innebærer at frivillig arbeid som det ikke mottas vederlag for, vil omfattes i den utstrekning det av andre grunner kan sies å foreligge et arbeidstakerforhold. Det antas at endringen vil få svært få eller ingen konsekvenser fordi fraværet av vederlag i de fleste tilfeller tilsier at det ikke foreligger et arbeidstakerforhold.

I definisjonen videreføres avgrensningen mot tjenestetvistloven, som i § 1 angir hvilke arbeidstakere som omfattes av den loven, nemlig ”arbeidstakere ansatt i statens tjeneste”. Arbeidstakere i kommuner og fylkeskommuner omfattes av arbeidstvistlovens regler. Fra 1. mai 2004 er lærere i grunnskole og videregående skole også omfattet av arbeidstvistloven, jf. kongelig resolusjon 31. januar 2003. Arbeidstakere i statsforetak og helseforetak følger arbeidstvistlovens regler, jf. lov 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak § 4 og lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak § 5 tredje ledd. Arbeidstvistloven omfatter dermed alle arbeidstakere som ikke omfattes av tjenestetvistloven.

§ 1 bokstav b

Definisjonen er endret slik at det benyttes tilsvarende definisjon av begrepet arbeidsgiver som i arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd. I arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 2 er arbeidsgiver definert som ”enhver som sysselsetter en eller flere arbeidere”. Denne definisjonen er etter ordlyden mer vidtrekkende enn lovforslaget her, ved at den bygger på at en arbeidsgiver ikke behøver å ha noen ansatt på det aktuelle tidspunktet dersom arbeidsgiveren har en eller flere sysselsatt på noen tider av året. Formuleringsendringen av arbeidsgiverdefinisjonen fra ”sysselsetter en eller flere” til ”har ansatt” er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Arbeidsgiver kan være en enkeltperson, et selskap eller en juridisk person. Det er uten betydning om arbeidsgivers virksomhet drives fast eller leilighetsvis, jf. Innst. O. XXI (1912) s. 5.

Etter ordlyden omfattes etter arbeidstvistloven 1927 også den som sysselsetter arbeidere som er ansatt hos andre arbeidsgivere (innleide). De innleide arbeidstakerne vil imidlertid ha sine lønns- og arbeidsforhold regulert i utleievirksomheten og kan eventuelt kreve tariffavtale med denne. Departementet legger til grunn at det ikke vil ha noen praktisk betydning å benytte samme definisjon som i arbeidsmiljøloven, slik at arbeidsgiver begrenses til å omfatte de som har ”ansatt arbeidstaker”.

§ 1 bokstav c

Her videreføres definisjonen av fagforening i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 3, men slik at ”arbeider” er erstattet med ”arbeidstaker”.

§ 1 bokstav d

Her videreføres definisjonen av arbeidsgiverforening i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 4, med språklig modernisering tilsvarende som i § 1 bokstav c.

§ 1 bokstav e

Definisjonen av tariffavtale i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 8 videreføres.

§ 1 bokstav f

Definisjonen i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 5 videreføres. ”Arbeidsnedleggelse” er erstattet med ”streik” som er det begrepet som i praksis benyttes i dag. Presiseringen i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 5 andre ledd ”som følge av arbeidsnedleggelsen” er fjernet, uten at det er ment å medføre noen realitetsendring.

§ 1 bokstav g

Definisjonen i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 6 videreføres. ”Arbeidsstengning” er erstattet med ”lockout” som er det begrepet som i praksis benyttes i dag. Det er foretatt noen språklige forenklinger som ikke er ment å innebære realitetsendringer.

§ 1 bokstav h

Her videreføres definisjonen i arbeidstvistloven 1927 § 1 nr. 7, men ”arbeidsopsigelse” er erstattet med ”plassoppsigelse”, noe som er mer i tråd med dagens begrepsbruk, blant annet i partenes avtaleverk. ”Arbeidsnedleggelse eller arbeidsstengning” er erstattet med ”streik eller lockout”, i samsvar med definisjonen av disse begrepene i ny § 1 bokstavene f og g.

§ 1 bokstav i

Bestemmelsen inneholder definisjonen av begrepet rettstvist slik denne fremgår av arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 1. Uttrykket beståen er erstattet av uttrykket eksistens, uten at det er ment å innebære noen realitetsendring.

§ 1 bokstav j

Bestemmelsen inneholder definisjonen av begrepet interessetvist slik denne fremgår av arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 3.

Til § 2. Opplysningsplikt

Paragrafen viderefører med en språklig modernisering arbeidstvistloven 1927 § 2.

Kapittel 2 Tariffavtaler

Til § 3. Forhandlinger om inngåelse av tariffavtale

Paragrafen er ny. Den er tatt inn av informasjonshensyn og innebærer ingen endringer i rettstilstanden. Bestemmelsen hjemler ingen rett til forhandlinger, men gir en anvisning på hvilke virkemidler som kan tas i bruk dersom det ikke innledes forhandlinger om tariffavtale eller dersom slike forhandlinger ikke fører til enighet. Når vilkårene i §§ 18 og 25 er oppfylt, kan streik eller lockout iverksettes for å legge press bak kravet om forhandlinger. Gjelder interessetvisten revisjon av tariffavtale, må dessuten gyldighetstiden for denne være utløpt.

Til § 4. Tariffavtalens form og innhold

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 3 nr. 1. Det er foretatt noen språklige justeringer som ikke er ment å medføre realitetsendringer. Kravet i arbeidstvistloven 1927 § 3 nr. 1 andre punktum om at et eksemplar av tariffavtalen skal sendes til Riksmeklingsmannen, anses ikke nødvendig å videreføre.

Til § 5. Tariffavtalens varighet og oppsigelse

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 3 nr. 2. Det er gjort noen språklige justeringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer. Med mindre partene skriftlig har avtalt noe annet, gjelder tariffavtalen i tre år og må sies opp med tre måneders oppsigelsesfrist. Tariffavtalen forlenges med ett år dersom den ikke sies opp innen den oppsigelsesfrist som gjelder.

Til § 6. Tariffavtalens ufravikelighet

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 3 nr. 3. Det er gjort noen språklige justeringer som ikke er ment å medføre realitetsendringer. Ved motstrid går tariffavtalens bestemmelser foran bestemmelsene i arbeidsavtalen. Dersom en bestemmelse i en arbeidsavtale strider mot tariffavtalen, er arbeidsavtalens bestemmelse ugyldig.

Til § 7. Virkning av utmeldelse av fagforening eller arbeidsgiverforening

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 3 nr. 4. Det er gjort noen språklige justeringer som ikke er ment å medføre realitetsendringer.

Til § 8. Fredsplikt

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 1 og 3, se også § 1 bokstavene i og j, der begrepene rettstvist og interessetvist er definert. Det er gjort noen språklige justeringer som ikke er ment å medføre realitetsendringer. Arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 2 foreslås ikke videreført. Bestemmelsene der har aldri vært anvendt i praksis.

Første ledd gjelder rettstvister, dvs. tvister om hva som er rett mellom partene. Rettstvister kan ikke søkes løst ved bruk av arbeidskamp.

Andre ledd gjelder interessetvister, dvs. tvister om hva som skal bli rett mellom partene, altså tvister som oppstår mellom partene om inngåelse eller revisjon av tariffavtale mellom dem.

Tredje ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 3 andre ledd om tariffavtalens ettervirkning ved interessetvister. Som hovedregel løper tariffavtalen videre inntil det tidspunktet streik eller lockout kan iverksettes. Tariffavtalen består fullt ut og har de samme bindende virkninger som før for partene og deres medlemmer. Formålet med bestemmelsen er å sikre at det gjelder en gjensidig forpliktende regulering i den mellomperiode som kan oppstå mens forhandlinger og eventuell mekling pågår, og inntil ny tariffavtale inngås. Tariffavtalen faller heller ikke bort om forhandlinger avslås eller ikke fører til enighet om ny avtale. Etter loven må det også være tatt skritt fra en av partene eller begge for å iverksette streik eller lockout, og fristene som gjelder etter lovens meklingsregler for adgangen til å iversette arbeidskamp, må være utløpt. I rettspraksis er det for øvrig lagt til grunn at virkningene av den tidligere tariffavtalen gjeninntrer når lovlig arbeidskamp stanses som følge av vedtak om tvungen lønnsnemnd, frem til ny avtale er etablert, som regel når Rikslønnsnemnda har avsagt kjennelse.

Til § 9. Erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv.

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 4 som gjelder organisasjonenes og medlemmenes erstatningsansvar ved tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans. Det er gjort noen språklige justeringer som ikke er ment å medføre realitetsendringer. Blant annet er ”ulovlig arbeidsstans” erstattet med ”ulovlig streik eller lockout”. Begrepet arbeidsstans som er benyttet i arbeidstvistloven 1927, dekker streik og lockout. Begrepet ”annen arbeidskamp” videreføres med uforandret innhold.

Departementet vil presisere at bestemmelsen i første ledd første punktum regulerer foreningers og medlemmers erstatningsansvar for medlemmers tariffbrudd. At en tariffpart er erstatningsansvarlig for eget tariffbrudd følger ikke av lovbestemmelsen, men følger etter alminnelig ulovfestet erstatningsrett av stillingen som avtalepart.

Av første ledd andre punktum følger at en organisasjon ikke har objektivt erstatningsansvar for medlemmenes tariffstridige forhold, men er ansvarlig dersom den har medvirket til eller støttet medlemmenes tariffbrudd. Når bestemmelsen fastslår at organisasjonens ansvar også inntrer dersom organisasjonen er ”skyld i fortsettelsen av det tariffstridige forhold”, innebærer det at organisasjonen har plikt til å opptre aktivt for å hindre eller få brakt til opphør tariffbrudd fra medlemmenes side. Hvor strengt dette kravet til aktivitet er, vil bero på en konkret vurdering. Ved en tariffstridig arbeidskamp kan det være tilstrekkelig at organisasjonen tar avstand fra aksjonen, men dersom det ikke fører frem slik at aksjonen avblåses, må organisasjonen engasjere seg sterkere overfor medlemmene. Dette kan for eksempel skje gjennom direkte kontakt, pålegg til medlemmene eller andre organisasjonsmessige virkemidler. Av rettspraksis følger at kravene til aktivitet også skjerpes dersom tariffmotparten eller egen overordnet organisasjon har bedt om at det må gripes inn, jf. eksempelvis ARD 1960 s. 31, ARD 1986 s. 79, ARD 1993 s. 47 og ARD 1994 s. 62.

Første ledd tredje punktum er nytt.Det presiseres at organisasjonene og medlemmene har erstatningsansvar for ulovlig arbeidsstans, dvs. brudd på arbeidstvistlovens frister og vilkår for å iverksette streik, lockout eller annen arbeidskamp til løsning av en interessetvist. I fjerde punktum gis andre punktum i bestemmelsen tilsvarende anvendelse for dette alternativet, dvs. at foreningene ikke har objektivt ansvar for medlemmenes lovbrudd mv.

I andre ledd slås fast at utenforstående arbeidstakere har erstatningsansvar dersom de deltar i en tariffstridig arbeidskamp sammen med tariffbundne arbeidstakere. Dette er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 4 andre ledd.

Til § 10. Fastsettelse av erstatning for brudd på tariffavtale mv.

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 5, og angir hvordan erstatningsutmålingen skal skje. Det er det økonomiske tapet som kan kreves erstattet, og utgangspunktet er at hele tapet skal erstattes. Bestemmelsen gir imidlertid en særlig regel om adgang til lempning. Etter første punktum skal det ved utmålingen tas hensyn til skadens størrelse, skadevolderens skyld og økonomiske bæreevne, skadelidtes forhold og omstendighetene for øvrig. Etter andre punktum kan under særlig formildende omstendigheter, erstatningen falle helt bort.

I følge rettspraksis kan det skje lempning av en organisasjons ansvar, men det er mest vanlig ved utmåling av den enkelte arbeidstakers ansvar for fredspliktbrudd. Arbeidsretten har i sin praksis normalt ikke satt slike erstatningsbeløp særlig høyt, men noen fast norm kan ikke sies å foreligge. Det legges også vekt på arbeidstakerens stilling og rolle, med høyere erstatningsansvar for tillitsvalgte enn for øvrige arbeidstakere.

Kapittel 3 Mekling

Til § 11. Meklere

Paragrafen erstatter § 27 første til tredje ledd i arbeidstvistloven 1927. I tråd med at arbeidstvistloven gjøres kjønnsnøytral er begrepet meklingsmann endret til mekler. Videre er riksmeklingsmann endret til riksmekler og kretsmeklingsmann til kretsmekler. For øvrig er det foretatt språklige forenklinger, uten at disse er ment å medføre realitetsendringer.

Hjemmelen i andre ledd for å oppnevne særskilte meklere har siden 1986 vært benyttet til å opprette et meklerkorps av særskilte meklere for 2 år av gangen. I praksis har slik oppnevning vært foretatt av Kongen, og i samsvar med denne praksisen lovfestes at det er Kongen som skal oppnevne særskilte meklere. I arbeidstvistloven 1927 er kompetansen lagt til departementet.

Etter forslag fra riksmeklingsmannen er det i andre ledd inntatt en bestemmelse om at Kongen etter innstilling fra riksmekleren kan oppnevne fast stedfortreder for riksmekleren.

De vilkår som stilles til meklerne, videreføres i tredje ledd, ved at det her vises til de krav som stilles til Arbeidsrettens dommere i § 36 første ledd.

Til § 12. Meklingsinstitusjonens oppgaver og organisering

Paragrafen regulerer forholdene innad i meklingsinstitusjonen.

Første ledd

Bestemmelsen er en form for formålsbestemmelse for meklingsinstitusjonen. Første punktum slår fast at meklerne skal mekle i interessetvister mellom tariffparter etter bestemmelsene i lovens kapittel om mekling. Andre punktum er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 1 første ledd i.f.

Andre ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 27 fjerde ledd, med unntak av bestemmelsen om at det nærmere forretningsforhold mellom meklingsmennene fastsettes ved instruks av Kongen. Denne anses som unødvendig. Det er ikke fastsatt slik instruks siden 8. mars 1916.

Bestemmelsen fastsetter kompetanseforholdet mellom riksmekleren og de øvrige meklerne.

Tredje ledd

Bestemmelsen omhandler riksmeklerens adgang til å fordele meklingssaker, og er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 31 nr. 1 andre og tredje punktum.

Til § 13. Meklerløfte

Paragrafen viderefører for så vidt arbeidstvistloven 1927 § 32 om meklerløfte, men i stedet for at bestemmelsen viser til bestemmelsen om dommerløfte for dommerne i Arbeidsretten, inntas kravene til meklerløftet uttrykkelig i bestemmelsen.

Til § 14. Inhabilitet

Begrepene ”ugildhet” og ”ugild” er erstattet med ”inhabilitet” og ”inhabil”.

Første ledd

Bestemmelsen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 30 første ledd, men det inntas en henvisning til domstollovens regler om inhabilitet i §§ 106 flg, direkte, i stedet for å vise til tilsvarende bestemmelse for Arbeidsrettens dommere.

Andre ledd

Bestemmelsen er en forenkling av arbeidstvistloven 1927 § 30 andre ledd, ved at bestemmelsen bare gjelder for situasjoner der riksmekleren anser seg for inhabil, og ikke lenger kommer til anvendelse ved forfall. Når riksmekleren har forfall eller er opptatt med mekling i en annen sak, kan han selv overdra meklingen til en annen oppnevnt mekler, jf. § 12 tredje ledd. Det er upraktisk og unødvendig å involvere departementet i slike tilfeller.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 30 tredje ledd. I tillegg til de språklige forenklingene er § 14 tredje ledd på samme måte som § 14 andre ledd begrenset til å gjelde ved inhabilitet. Videre skal bestemmelsen gjelde for meklere generelt, og ikke som etter arbeidstvistloven 1927 bare for kretsmeklere. De situasjoner bestemmelsen omhandler, altså når en mekler anser seg inhabil, kan enklest avklares internt i meklingsinstitusjonen. Det er ikke behov for å involvere departementet.

Til § 15. Plassoppsigelse

Paragrafen er ment å gi veiledning i hvordan plassoppsigelse foretas. Om bakgrunnen for forslaget vises til punkt 5.2 foran. Kravet om plassoppsigelse som vilkår for å kunne iverksette streik eller lockout inntas i en egen bestemmelse, se § 18 (tilsvarende arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1).

Første ledd

I første punktum reguleres direkte bare skriftlighetskravet. Etter arbeidstvistloven 1927 gjelder et skriftlighetskrav for tariffavtaler (jf. § 3 nr. 1) og meldinger til riksmeklingsmannen (jf. § 28), mens det ikke har vært stilt slike formkrav til plassoppsigelsen. Likevel gis plassoppsigelse normalt skriftlig. Hensynet til ryddighet og notoritet i forholdet mellom partene taler for at det lovfestes et krav til skriftlighet, i tråd med praksis. I prinsippet vil begrepet skriftlig også omfatte elektronisk melding, men departementet legger til grunn at det vil være opp til partene å regulere nærmere i sitt avtaleverk hvordan plassoppsigelsen skal gis.

Oppsigelsesfristen på 14 dager har tidligere vært regulert i arbeidsmiljøloven § 15-17, som en unntaksregel fra arbeidsmiljølovens alminnelige oppsigelsesfrister. Bestemmelsen om oppsigelsesfrist ved plassoppsigelse er flyttet til arbeidstvistloven og inntatt i § 15 første ledd andre punktum. Som omtalt foran i punkt 5.2.4 omhandler bestemmelsen forhold som ellers er regulert i arbeidstvistloven, og denne oppsigelsesfristen bør av informasjonshensyn også være å finne her. Det presiseres at flyttingen ikke er ment å medføre materielle endringer. Rettspraksis etter arbeidsmiljøloven § 15-17 gjelder fortsatt. Det presiseres at flyttingen av bestemmelsen heller ikke er ment å endre rettstilstanden for sjømenn. På sjømannslovens område må fortsatt den ordinære oppsigelsesfrist for arbeidsforholdet være utløpt før den enkelte arbeidstaker kan tas ut i streik.

Andre ledd

En plassoppsigelse er formelt sett en oppsigelse av arbeidsavtalene til de berørte arbeidstakerne, for eksempel de arbeidstakere som omfattes av en tariffavtale som skal revideres. Det dreier seg således om oppsigelse av individuelle arbeidsforhold, og i tråd med dette er også utgangspunktet at plassoppsigelse må gis av den enkelte arbeidstaker til den enkelte arbeidsgiver, eller omvendt. Det følger imidlertid av vanlige fullmaktsregler at en fagforening normalt anses å ha fullmakt til å gi plassoppsigelse på vegne av sine medlemmer. Bestemmelsen åpner også for slik oppsigelse, men da må oppsigelse gis med navneliste over de enkelte arbeidstakere til deres arbeidsgiver. For en nærmere beskrivelse og vurdering, se punkt 5.2 foran.

Tredje ledd

Kollektiv plassoppsigelse, som gis direkte mellom organisasjonene, er ikke lovregulert i dag, men er avtalefestet mellom partene i svært mange hovedavtaler, se nærmere under punkt 5.2 foran. Bestemmelsen slår fast partenes adgang til å avtale bruk av kollektive plassoppsigelser seg imellom. Det vil fortsatt være opp til partene å bestemme hva den kollektive plassoppsigelsen skal inneholde, jf. også punkt 5.2.4 foran.

Etter gjeldende praksis er det svært vanlig at partenes hovedavtaler viser til reglene i arbeidstvistloven som stiller krav til innholdet i den meldingen som skal sendes til riksmekleren når plassoppsigelse foretas. For eksempel heter det i Hovedavtalen LO-NHO § 3-1 Kollektive oppsigelser nr. 1 tredje ledd: ”Plassoppsigelsen skal i form og innhold være i samsvar med arbeidstvistlovens § 28.”

Også i den nye loven vil det bli stilt krav til innholdet i den meldingen som skal sendes til riksmekleren, jf. § 16 nedenfor. Hvilke krav som stilles er vurdert ut i fra hvilke behov for kunnskap mekleren har, men det kan lett tenkes at også en slik ny bestemmelse vil danne mønster for den nærmere utformingen av en avtale om kollektiv plassoppsigelse.

Departementet presiserer for øvrig i punkt 5.2.4 foran at med unntak av at det oppstilles et skriftlighetskrav, vil det fortsatt være opp til partene å bestemme de nærmere krav til plassoppsigelsens form og innhold. Ny arbeidstvistlov er ikke ment å rokke ved partenes etablerte praksis på dette punkt.

Til § 16. Melding til riksmekleren

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 28. De språklige endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Første ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 1. I og med at begrepet interessetvist er definert i den nye loven, er dette begrepet benyttet i første ledd i stedet for en henvisning til bestemmelsen som omhandler interessetvister, som det ble gjort i arbeidstvistloven 1927.

I arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 første ledd stilles krav om at meldingen skal sendes i telegram eller rekommandert brev. Det anses ikke nødvendig eller ønskelig å videreføre kravet til avsendelsesform. I § 16 heter det at det skal gis skriftlig melding til riksmekleren. Det åpnes dermed i utgangspunktet for at meldingen også kan sendes på andre måter, for eksempel elektronisk når de tekniske forholdene ligger til rette for det.

Melding om plassoppsigelse utløser både fristen etter § 18 for å kunne iverksette streik eller lockout og riksmeklerens frist i § 19 fjerde ledd for å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidsstans. Sett i sammenheng med disse bestemmelsene er det viktig at meldingen etter § 16 sendes på en slik måte at avsender er sikker på at den er kommet frem og kommet til mottakers, dvs. riksmeklerens, kunnskap. Etter § 18 kan streik eller lockout ikke iverksettes før fire virkedager etter at meldingen om plassoppsigelse er innkommet til riksmekleren, se nedenfor. Riksmeklerens frist på to virkedager til å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidsstans etter § 19 fjerde ledd regnes fra meldingen om plassoppsigelse etter § 16 ble mottatt. Se også punkt 4.3.5 foran.

Andre ledd

Bestemmelsen erstatter arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 første ledd. Det stilles de samme krav til innholdet i meldingen som i arbeidstvistloven 1927, i tillegg til at meldingen også skal inneholde en kopi av plassoppsigelsen som er gitt motparten. Dette er i samsvar med praksis.

Særregelen i arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 3 om melding som angår bedrift på Svalbard, videreføres ikke.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 andre ledd. Bestemmelsen slår fast at dersom det fortsatt pågår forhandlinger når melding om plassoppsigelse sendes, og forhandlingene så senere brytes, må også bruddet i forhandlingene meldes riksmekleren på samme måte. Mens forhandlinger pågår, løper ikke fristene på fire virkedager i § 18 og to virkedager § 19 fjerde ledd.

Fjerde ledd

Bestemmelsen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 tredje ledd. Fordi organisasjonsbildet har endret seg, ved at det har kommet til flere hovedorganisasjoner, sløyfes navngivelse av organisasjonene i bestemmelsen.

Femte ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 fjerde ledd.

Til § 17. Hvem som omfattes av streik eller lockout

Bestemmelsenslår fast hovedregelen om at plassoppsigelsen iverksettes etter sitt innhold, med mindre partene er enige om noe annet. Utgangspunktet er altså at alle arbeidstakere som er omfattet av plassoppsigelsen, må tas ut i den varslede streik eller lockout, og dette gjelder med mindre partene er enige om noe annet, eksempelvis har avtalt adgang til delvis iverksettelse av plassoppsigelsen. Bestemmelser om plassfratredelse, som finnes i mange hovedavtaler, er eksempler på slik avtale. Se også punkt 5.3 foran.

Til § 18. Tidspunkt for iverksettelse av streik eller lockout

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1 første ledd og angir de vilkår som må være oppfylt før streik eller lockout lovlig kan iverksettes. Dersom riksmekleren nedlegger midlertidig forbud mot arbeidsstans i henhold til § 19, må dessuten mekling være gjennomført før streik eller lockout kan iverksettes.

Virkedager er alle dager unntatt søndag.

Meldingen til riksmekleren etter § 16 kan fortsatt sendes rekommandert eller med bud, jf. merknadene ovenfor til § 16, men det åpnes også som nevnt for forsendelse på annen måte eller for elektronisk forsendelse når de tekniske forholdene ligger til rette for det. Av § 18 fremgår at streik eller lockout ikke kan iverksettes før fire virkedager etter at meldingen om plassoppsigelse er innkommet til riksmekleren. Dette må forstås slik at meldingen må være mottatt og registrert på en slik måte at den er kommet til riksmeklerens kunnskap. Når de tekniske forhold på et senere tidspunkt ligger til rette for å ta i bruk elektronisk kommunikasjon, er det viktig at dette sikres. Per i dag har ikke Riksmeklingsmannen et system for bruk av elektronisk signatur. Se også punkt 4.3.5.

Arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1 andre, tredje, fjerde og femte ledd videreføres ikke, jf. også punkt 5.4.2 foran.

Til § 19. Midlertidig forbud mot arbeidsstans

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 og 3. For å bli mer oversiktlig er den inndelt i seks ledd. Språklige presiseringer eller justeringer i lovteksten er ikke ment å medføre realitetsendringer. Arbeidstvistloven § 29 nr. 2 sjette ledd videreføres ikke.

Første ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 første ledd. Når riksmekleren har mottatt melding i en interessetvist, jf. § 16 om plassoppsigelse, kan riksmekleren gripe inn og nedlegge et midlertidig forbud mot arbeidsstans inntil mekling er gjennomført. Mekleren har ingen ubetinget plikt til å nedlegge slikt forbud, men dersom mekleren antar at den varslede arbeidsstansen vil medføre skade for allmenne interesser, skal forbud nedlegges. I praksis nedlegges det alltid forbud ved inngåelse eller revisjon av landsomfattende tariffavtaler, og ofte også ellers, med mindre tvisten bare gjelder en enkelt bedrift av mindre størrelse eller betydning.

Andre ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 andre ledd. En part skal også sende melding til riksmekleren etter § 16 dersom konflikten utvides med nytt varsel om plassoppsigelse mellom partene, eller ved varsel om sympatistreik eller sympatilockout. Etter andre ledd skal det i så fall nedlegges forbud også mot iverksettelse av utvidelsen, jf. § 19 andre ledd, på de samme vilkår som etter første ledd. Et slikt forbud har likevel bare virkning så lenge fristene etter et forbud i hovedkonflikten løper. Det følger av rettspraksis at dersom fristene etter et første forbud er utløpt, kan det ikke senere nedlegges nytt forbud mot arbeidsstans i samme interessetvist.

Tredje ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 tredje ledd.

Etter arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 tredje ledd skal forbudet rettes i telegram eller i rekommandert brev til den fagforening, arbeidsgiver, arbeidsgiverforening eller hovedorganisasjon som har sendt eller skulle ha sendt meldingen om plassoppsigelse, og riksmekleren benytter i tråd med dette alltid rekommandert brev. Det avgjørende er at det kan konstateres med sikkerhet at forbudet kommer frem til rette vedkommende. I samsvar med ønsket om teknologinøytrale regler er ordlyden endret slik at forbudet skal sendes til den forening som har sendt eller skulle ha sendt meldingen osv. Dermed åpnes for at forbud også kan sendes elektronisk når de tekniske forholdene ligger til rette for det, men forutsetningen må like fullt fortsatt være at det med sikkerhet kan konstateres at forbudet er kommet frem til rette vedkommende. Se også punkt 4.3.5.

Fjerde ledd

Bestemmelsen viderefører i utgangspunktet arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 fjerde ledd. For å få samsvar i fristreglene for melding om plassoppsigelse, iverksettelse av streik eller lockout og nedleggelse av midlertidig forbud mot arbeidsstans (se §§ 16, 18 og 19) foreslås imidlertid at fristen for å nedlegge midlertidig forbud også skal beregnes i virkedager. Riksmekleren har etter dette en frist på to virkedager til å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidsstans, fra meldingen om plassoppsigelse etter § 16 ble mottatt. Den dagen meldingen kom inn, regnes ikke med. Etter arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 fjerde ledd er riksmeklerens frist to dager. Ved å innføre virkedager forlenges riksmeklerens frist med en dag når melding om plassoppsigelse mottas rett før en helg eller helligdag, idet søndager og helligdager ikke er virkedager. Dette vil neppe ha praktiske konsekvenser. Riksmeklerens praksis etter arbeidstvistloven 1927 har vært at dersom meldingen er mottatt i slutten av uken slik at riksmeklerens frist har utløpt i helgen, har riksmekleren nedlagt forbud før kontortidens slutt fredag. Etter kontortid fredag har det ikke vært mulig å sende melding om plassoppsigelse som riksmekleren har kunnet motta, fordi riksmekleren i tråd med arbeidstvistloven 1927 § 28 nr. 2 bare godtar meldinger sendt rekommandert eller med bud, som forutsetter at kontoret er bemannet. Departementet forutsetter at Riksmekleren fortsetter sin praksis med å nedlegge midlertidig forbud så raskt som mulig.

Det vises til merknadene til §§ 16 og 18 om forholdet til eventuell senere bruk av elektronisk kommunikasjon når forholdende ligger til rette for det. Også når det gjelder riksmeklerens frist på to virkedager må det etableres en betryggende ordning der avsender av meldingen om plassoppsigelse etter § 16 sikrer seg at mottakeren, altså riksmekleren, har mottatt og lest meldingen.

Femte ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 2 femte ledd. Når det nedlegges forbud i tvister i kommunesektoren, er riksmekleren gitt myndighet til å bestemme at de samme frister som gjelder etter tjenestetvistloven, altså ved mekling i statssektoren, skal gjelde. Formålet er å gjøre det mulig å samordne meklingsløpene i offentlig sektor.

Sjette ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 3. Den slår fast at riksmekleren kan overlate til en annen oppnevnt mekler å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidsstans etter § 19.

Til § 20. Innkalling til mekling

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 31, med unntak av at § 31 nr. 1 andre og tredje punktum, som gjelder organiseringen av meklingsinstitusjonen, er flyttet til § 12 tredje ledd, og § 31 nr. 3 tredje ledd er flyttet til § 21 andre ledd. Den språklige moderniseringen er ikke ment å medføre realitetsendringer.

Er det nedlagt midlertidig forbud mot arbeidsstans etter § 19, skal mekleren, dvs. riksmekleren eller en annen oppnevnt mekler som saken er overlatt til, etter § 20 første ledd straks iverksette mekling.

Andre ledd slår fast at selv om det ikke er nedlagt forbud etter § 19, kan riksmekleren eller en kretsmekler likevel iverksette mekling, enten av eget tiltak eller hvis en av partene begjærer mekling.

Tredje ledd har enkelte regler om innkalling til meklingsmøte, sted for meklingsmøte, innkalling av parter mv.

Til § 21. Parter og partsrepresentanter

I paragrafen er reglene om parter og partsrepresentanter samlet og forenklet. Bestemmelsen erstatter arbeidstvistloven 1927 § 34. Det foreslås en egen bestemmelse om parter mv. ved mekling i stedet for å henvise til reglene om partenes representanter i saker for Arbeidsretten. Det reguleres ikke lenger hvor mange som kan delta fra hver part under meklingen. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. Ved å sløyfe henvisningen til reglene om partenes representanter i saker for Arbeidsretten kreves ikke lenger at partene må ha uinnskrenket fullmakt (jf. arbeidstvistloven 1927 § 17 fjerde ledd om partenes representanter for Arbeidsretten). Dette har vært en bestemmelse i utakt med praksis i meklingsinstitusjonen, i og med at meklingsforslag som regel ikke vedtas over bordet, men sendes ut til uravstemning blant medlemmene.

Arbeidstvistloven 1927 § 34 andre punktum om krav om samtykke for å benytte praktiserende advokater som meklingsmenn er ikke i bruk og videreføres ikke. Arbeidstvistloven 1927 § 31 nr. 3 tredje ledd anses upraktisk, idet det er lite aktuelt for riksmekleren å innkalle vitner mv., og den videreføres ikke i forslaget til ny arbeidstvistlov.

Til § 22. Innhenting av opplysninger

Paragrafen erstatter § 35 nr. 1 første til tredje ledd. Bestemmelsen er betydelig forenklet, uten at det er ment å innebære realitetsendringer. Arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 1 første ledd i.f. videreføres i bestemmelsene om meklingsinstitusjonens oppgaver i § 12 første ledd, mens § 35 nr. 1 tredje ledd andre og tredje punktum for så vidt gjelder parter og partsrepresentanter av systematiske grunner er flyttet til § 21.

Til § 23. Taushetsplikt

Reglene om taushetsplikt om det som foregår under mekling, fremgikk i arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 2 og 3, jf. § 42.

Første ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 2 første punktum om at meklingsmøtene skal holdes for lukkede dører.

Andre ledd

Det er store variasjoner i hvordan de ulike aktører forholder seg til reglene om taushetsplikt i forbindelse med meklingen, og det har vært et bredt ønske om at bestemmelsen gjøres klarere. Riksmeklingsmannen har understreket at for meklingsprosessen er det nødvendig at de som deltar i partenes forhandlingsdelegasjoner, ikke uttaler seg om det som drøftes under meklingen, verken mens meklingen pågår eller i ettertid. Det er avgjørende for selve meklingsprosessen i den enkelte sak, men også for hele meklingsfunksjonen som sådan at meklingen skjer i fortrolighet, og det er da viktig at taushetsplikten gjelder både under meklingen og i ettertid. Taushetsplikten omfatter alle ledd i meklingsarbeidet, herunder for eksempel i meklingsforberedende møter og samtaler, fellesmøter og særmøter.

I andre ledd er inntatt en bestemmelse med ordlyd etter mønster fra bestemmelsen om taushetsplikt for Arbeidsretten ved forhandlinger for lukkede dører, se § 54 andre ledd. Dette innebærer at det gjelder taushetsplikt om det som har foregått under meklingen, med mindre mekleren tillater offentliggjøring. Av arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 3 fremgår at dersom mekleren har fremsatt et meklingsforslag, må det ikke offentliggjøres uten meklerens samtykke. Dette omfattes også av bestemmelsen her.

Tredje ledd

Taushetsplikten må likevel ikke hindre forklaringer under saker for Arbeidsretten. I tolkningstvister for Arbeidsretten vil forhandlingsforløpet inklusive meklingen være sentrale momenter i vurderingen av hvordan en bestemmelse i en tariffavtale er å forstå, og for domstolen er forklaringer om dette viktige tolkningsmomenter som vil kunne bidra til å opplyse saken. I tredje ledd slås fast at taushetsplikten ikke gjelder ved forklaringer for Arbeidsretten.

Fjerde ledd

Her er inntatt en ny bestemmelse om at mekleren i en mekling i en interessetvist ikke har forklaringsplikt/vitneplikt for Arbeidsretten. Dette er i tråd med langvarig praksis blant arbeidslivets parter. Det har vært fast kutyme at parter som bringer tolkningstvister inn for Arbeidsretten, ikke påberoper seg mekleren som vitne.

Arbeidsretten avsa en enstemmig kjennelse 26. januar 2011, der spørsmålet var om det er adgang til å føre Rikslønnsnemndas formann som vitne om forståelsen av Rikslønnsnemndas kjennelser. Det fremkommer av dommen at Rikslønnsnemndas formann ikke ble tillat ført som vitne for Arbeidsretten. Det presiseres i dommen ”at det ikke er forbud mot å føre bevis om hvordan saken ble behandlet, hvilke bevis som ble fremlagt osv., jf. eksempelvis ARD 1981 s. 381. Det er heller ikke noe til hinder for at tariffpartene både forut for forhandlingene i nemnda og etter at forhandlingene er sluttført og kjennelsen foreligger, har en felles forståelse som kan ha betydning for tolkningen.” Departementet legger til grunn at tilsvarende synspunkter må gjelde for samtlige av Rikslønnsnemndas medlemmer.

Til § 24. Møtebok

Arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 2 andre punktum slo fast at møtebok føres etter reglene om rettsbok for Arbeidsretten. For å gjøre en bestemmelse om møtebok mer tilgjengelig og informativ er det i den nye loven inntatt en bestemmelse som eksplisitt stiller krav til møteboken, og kravene er søkt samlet i en paragraf. Kravene som stilles, er i samsvar med hva som anses å være gjeldende rett. For eksempel er det slik at kravet om at fremlagte bevis skal nevnes, ikke gjelder alle dokumenter som har vært benyttet under meklingen, men de som forelå da meklingen startet.

Første ledd gjengir de krav som var stilt i arbeidstvistloven 1927 § 24 første og andre ledd, tilpasset meklingsinstitusjonen.

Andre ledd er en utdyping av kravene til møtebok hva angår resultatet av meklingen. Resultatet av meklingen skal oppsummeres. Eventuelle fremsatte meklingsforslag føres inn. Dette er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 36 andre ledd andre punktum. Eventuell frist for avstemning over meklingsforslag etter § 26 første ledd skal gjengis i møteboken.

Til § 25. Meklingens avslutning

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 36, i tillegg til at § 35 nr. 1 fjerde ledd om opprettelse og undertegning av tariffavtale dersom forlik er oppnådd er inntatt her. Det er foretatt språklige forenklinger som ikke innebærer noen realitetsendringer. Arbeidstvistloven 1927 § 36 andre ledd andre punktum om at meklerens endelige forslag til løsning av tvisten, slik det er forelagt for partene, skal føres inn i møteboken, er flyttet til bestemmelsen om møtebok, se § 24.

Første ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 36 første ledd. Det grunnleggende utgangspunktet er at når det er innkalt til mekling etter § 20 første ledd, er meklingen tvungen, men meklingen kan kreves avsluttet ti dager etter at midlertidig forbud etter § 19 er nedlagt.

Andre ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 36 andre ledd. Etter at meklingen er krevet avsluttet etter første ledd, har mekleren fire dager til rådighet til å prøve å bringe partene til enighet. Den dagen kravet om å avslutte meklingen ble fremsatt, regnes ikke med ved beregningen av firedagersfristen.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 1 fjerde ledd. Bestemmelsen er ment å forebygge tvil om at et forlik som avsluttes for en mekler, er en tariffavtale i henhold til definisjonen av tariffavtale i § 1 bokstav e og bestemmelsene om tariffavtaler i lovens kapittel 2.

Til § 26. Avstemning over meklingsforslag

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 5 og 6. Har mekleren fremsatt et meklingsforslag som skal sendes ut til avstemning, skal mekleren etter første ledd i samråd med partene fastsette en avstemningsfrist.

Andre ledd stiller krav til avstemningen, ved å slå fast at avstemningen bare skal gjelde meklerens meklingsforslag. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig, og det skal bare stemmes ja eller nei til forslaget.

Avstemningsreglene i arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 4 om medlemmenes adgang til å gjøre seg kjent med meklingsforslaget videreføres ikke. Dette dreier seg om organisasjonsinterne forhold, som det bør være opp til organisasjonene selv å regulere.

Arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 11 gir særregler for avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriksfart. Det er ikke lenger behov for slike særregler, og bestemmelsen videreføres ikke.

Til § 27. Melding om avstemningsresultat

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 7 og 10. Første og andre ledd stiller krav til den melding om avstemningsresultatet som partene skal gi mekleren. Første ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 7 første punktum. Andre ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 7 andre og tredje punktum.

Tredje ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 10. Det er riksmekleren som først skal få kjennskap til avstemningsresultatet, og resultatet må ikke offentliggjøres før riksmekleren har kunngjort hovedresultatet.

Til § 28. Iverksettelse av streik eller lockout når meklingsforslaget forkastes

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 8, som regulerer iverksettelse av streik eller lockout etter at et meklingsforslag er forkastet ved uravstemning.

Til § 29. Senere vedtakelse av et meklingsforslag

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 37. Det er foretatt en språklig modernisering, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Bestemmelsen videreføres selv om den ikke har stor praktisk anvendelse. Dersom det oppstår slike situasjoner som bestemmelsen beskriver, er det mer praktisk at vedkommende part tar kontakt med mekleren med sikte på å få i stand et nytt meklingsmøte. Muligheten som bestemmelsen gir, bør likevel være til stede.

Til § 30. Gjenopptakelse av mekling

Paragrafen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 38 slik den lyder etter en lovendring i 2002. Det ble da foretatt en omformulering og presisering av ordlyden for å få klarere frem partenes plikt til å etterkomme meklerens beslutning om å gjenoppta meklingen, jf. Ot.prp. nr. 46 (2001-2002).

Første ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 38 første ledd, som slår fast at partene i fellesskap kan kreve meklingen gjenopptatt.

Andre ledd slår som arbeidstvistloven 1927 § 38 andre ledd fast at mekleren når som helst kan gjenoppta meklingen.

Tredje ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 38 tredje ledd. Har det gått en måned etter at meklingen ble hevet uten resultat, og tvisten fortsatt ikke er løst, har mekleren plikt til å kontakte partene og undersøke muligheten for å gjenoppta meklingen med sikte på å få konflikten løst.

Fjerde ledd viderefører arbeidstvistloven 1927 § 38 fjerde ledd om partenes møteplikt.

Til § 31. Klage

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 27a nr. 3. Bestemmelsen kom inn i loven ved lovendring 28. juni 2002 nr. 58. Den slår fast at vedtak truffet av riksmekleren eller en annen mekler i forbindelse med meklingen er unntatt fra forvaltningslovens regler om klage. Bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 § 39 om anke videreføres ikke, da riksmekleren ikke treffer den type avgjørelser som det vil være relevant å anke.

Til § 32 Partenes kostnader

Paragrafen avløser arbeidstvistloven 1927 § 45 nr. 2 andre punktum, og slår fast at ved mekling bærer hver part sine omkostninger med mindre annet er avtalt.

Kapittel 4 Arbeidsretten

Til § 33. Arbeidsrettens sete og domsmyndighet

Paragrafen omhandler Arbeidsrettens kompetanseområde og tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 1 og 2.

Første ledd

Bestemmelsen slår fast at retten skal ha sitt sete i Oslo og viderefører arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 1.

Andre ledd

Dette er hovedreglene om rettens kompetanseområde. Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 første ledd. Arbeidsretten skal behandle rettstvister, dvs. tvister om en tariffavtales gyldighet, forståelse eller eksistens eller tvister om krav som bygger på en tariffavtale. Arbeidsretten behandler dessuten krav om erstatningsansvar for brudd på tariffavtaler mv., samt tvister om det foreligger brudd på bestemmelsene om interessetvister. Gjennom henvisningen til § 9 om erstatningsansvar klargjøres at Arbeidsretten også har domskompetanse i saker som gjelder erstatningsansvar for rene lovbrudd. Se også punkt 7.4 foran og merknadene til § 9.

En viss utvidelse av Arbeidsrettens kompetanse følger av § 34 om aksessorisk pådømmelse av krav som utspringer av arbeidsavtale, som viderefører arbeidstvistloven 1927 § 9.

Tredje ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 andre ledd. Unntatt fra Arbeidsrettens kompetanse er tvister som omhandlet i § 9 når saken utelukkende er anlagt mot arbeidstakere som nevnt i § 9 andre ledd. Unntatt fra Arbeidsrettens kompetanse er også tvister knyttet til tariffavtaler om europeiske samarbeidsutvalg eller tilsvarende ordninger jf. Ot.prp. nr 55 (1995-1996), samt tvister som knytter seg til europeiske selskap og europeiske samvirkeforetak, jf. lov 30. juni 2006 nr. 50 med Ot.prp. nr. 60 (2005-2006) og Innst. O. nr. 58 (2005-2006).

Arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 tredje ledd om at Arbeidsretten også treffer de avgjørelser som er nevnt i arbeidstvistloven 1927 §§ 6 nr. 2 og 29 nr. 1 femte ledd videreføres ikke.

Fjerde ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 fjerde ledd. Arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 3, 4 og 5 samt § 26 b videreføres ikke, som en følge av at ordningen med lokale arbeidsretter foreslås avviklet. Se punkt 7.14 ovenfor.

Arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 6 om arrest for å sikre erstatningskrav videreføres i § 45 sjuende ledd om forberedelse av saksbehandlingen.

Til § 34. Krav som bygger på individuelle arbeidsavtaler

Paragrafen viderefører med enkelte språklige presiseringer arbeidstvistloven 1927 § 9. Den angår krav som bygger på individuelle arbeidsavtaler. Arbeidsrettens kompetanse til å behandle krav som følger av den individuelle arbeidsavtale (aksessorisk pådømmelse) omfatter kun de tilfeller hvor kravet vil få sin umiddelbare avgjørelse ved dom i hovedsaken.

Til § 35. Søksmål som gjelder en tariffavtale

Paragrafen angir hvilke rettssubjekter som har søksmålskompetanse for Arbeidsretten og viderefører arbeidstvistloven 1927 § 8. Det er foretatt enkelte språklige forenklinger, uten at disse er ment å innebære noen realitetsendringer.

Første ledd

Formålet med bestemmelsen er å sikre ensartethet ved behandling av tvister som gjelder samme tariffavtale. Utgangspunktet for prosessordningen for tariffavtaler er at fagforeningsmedlemmer får sin rettstilling ivaretatt gjennom sin fagforening. Dette innebærer at enkeltmedlemmene vanligvis ikke har søksmålskompetanse, selv om deres rettigheter eller plikter direkte berøres av det aktuelle søksmålet. Det er den overordnede tariffpart som har tolkningsmonopol i tarifforhold, og dette vil gjelde både overfor underordnede organisasjoner og enkeltmedlemmer.

Andre ledd

Bestemmelsen fastslår at en overordnet tariffpart kan overdra sin søksmålsrett til en underavdeling. Denne overdragelsen kan foretas for en enkelt tvist eller en gang for alle med virkning for hele tariffperioden. En slik overdragelse vil ikke rokke ved den overordnede organisasjonens eget ansvar som tariffpart, eller frata motparten retten til å trekke den overordnede organisasjonen inn i tvisten.

Tredje ledd

Bestemmelsen regulerer adgangen til partshjelp for underavdeling som ikke har søksmålsrett og viderefører arbeidstvistloven 1927 § 8 andre ledd. Se også § 46 og merknadene til denne bestemmelsen.

Fjerde ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 8 tredje ledd.

Til § 36 Krav til Arbeidsrettens dommere

Paragrafen erstatter arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 3. Uttrykket ”medlemmer av Arbeidsretten” i arbeidstvistloven 1927 er endret til ”dommere i Arbeidsretten”.

Første ledd

Kravene til dommerne i Arbeidsretten er forenklet, slik at de ligger nærmere kravene som stilles til dommere etter domstolloven. Alderskravet på 30 år og vilkåret om at en dommer ikke må være fradømt ”adgang til å opnå offentlig tjeneste, eller dømt etter denne lovs § 42” er strøket. Også varadommerne må oppfylle disse kravene.

Andre ledd

Bestemmelsen erstatter arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 3 andre ledd. I arbeidstvistloven 1927 er det ikke noe krav om at den tredje dommeren som oppnevnes uten innstilling må være jurist, men i praksis har vedkommende som regel vært det. Etter § 37 andre ledd skal også tredjedommeren være embetsmann og heltidsdommer, og i § 48 tredje ledd åpnes det for at tredjedommeren skal kunne styre saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Da må også denne dommeren være jurist. Det skal dermed stilles samme krav til de tre fagdommerne som arbeidstvistloven 1927 stiller til rettens leder og nestleder, nemlig at de må fylle de kravene som gjelder for høyesterettsdommere. Disse kravene fremgår av Grunnloven § 91 og domstolloven §§ 53 og 54. Alderskravet vil fortsatt gjelde for fagdommerne, men fjernes for de øvrige dommerne jf. merknaden til første ledd.

Tredje ledd

Bestemmelsene etablerer en ordning med godkjenning og registrering av sidegjøremål for de tre fagdommerne. I domstolloven §§ 121c og 121e er det bestemmelser om dette for dommerne ved de alminnelige domstoler og jordskifterettene, og det er naturlig at en tilsvarende ordning får anvendelse for Arbeidsrettens fagdommere. Godkjennings- og registreringsordningen skal administreres av Arbeidsdepartementet. Det vises til punkt 3.5. foran.

Til § 37 Arbeidsrettens organisering. Oppnevning og utnevning av dommere mv.

Paragrafen bygger på arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 1 og 2, samt § 12.

Første ledd

Bestemmelsen viderefører realitetsinnholdet i arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 1. Her innføres imidlertid begrepet fagdommere som betegnelse på rettens leder, nestleder og den tredje juridiske dommeren, og begrepet dommere som betegnelse på de fire dommerne som oppnevnes etter innstilling etter § 39.

Andre ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 2, med det unntak at også den tredje fagdommerstillingen omgjøres til embetsstilling. Dermed er alle de tre fagdommerne, dvs. leder, nestleder og tredjedommeren, embetsmenn. Rettens leder og nestleder ble embetsmenn ved lovendring 28. juni 2002 nr. 58, mens tredjedommeren fortsatt ble oppnevnt for tre år av gangen, og var i bistilling. Siden 2007 har som en midlertidig prøveordning også den tredje dommeren vært i fulltidsstilling. Denne løsningen gjøres nå permanent, og det er da naturlig at også den tredje fagdommeren skal være embetsdommer. Dermed får tredjedommeren fast stilling og samme stillingstrygghet som rettens leder og nestleder.

Tredje ledd

Ved forskrift 20. august 1999 nr. 951 er myndigheten til å gi permisjoner, frita og oppnevne medlemmer og varamedlemmer av Arbeidsretten i løpet av oppnevningsperioden delegert til departementet. Det foreslås at departementets fullmakt inntas i loven. Skal det oppnevnes nye dommere etter innstilling fra organisasjonene, er det naturlig at ny innstilling innhentes fra de aktuelle organisasjonene, jf. andre punktum. Andre punktum viderefører arbeidstvistloven 1927 § 12 andre ledd.

Arbeidstvistloven 1927 § 12 første ledd om ny oppnevning hvis et medlem eller varamedlem dør, blir fritatt for sitt verv eller av annen grunn ikke lenger kan fylle sitt verv, videreføres også her.

Til § 38 Arbeidsrettens sammensetning i den enkelte sak

Første ledd

Første ledd første punktum viderefører arbeidstvistloven 1927 § 10 nr. 1, men ordlyden er ny og fastslår utgangspunktet for rettens sammensetning i den enkelte sak. Arbeidsretten settes med sju dommere, hvorav tre er juridiske fagdommere og fire er dommere innstilt fra organisasjonene.

Bestemmelsen i første ledd andre punktum er ny og fastslår at blant de tre fagdommere skal det som hovedregel være to av Arbeidsrettens faste fagdommere og en varadommer for fagdommerne. Se også punkt 3.2.4 foran. Bestemmelsen i første ledd fjerde punktum viderefører arbeidstvistloven 1927 § 14 fjerde ledd om innkalling av varamedlemmer i saker som gjelder organisasjoner med innstillingsrett som ikke har innstilt noen av rettens faste dommere.

Andre ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 15 andre ledd. Den sikrer fremdriften i saken, ved at det skal skaffes stedfortreder dersom en dommer får forfall som varer utover en uke.

Tredje ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 15 tredje ledd. Den sikrer kontinuitet i saken, ved at dommere skal ferdigstille en sak selv om tjenestetiden utløper under saksbehandlingen.

Til § 39. Innstillingsretten

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 11 om retten for fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner over en viss størrelse til å innstille, dvs. å fremsette forslag til dommere i Arbeidsretten. Det er foretatt enkelte språklige forenklinger, uten at dette er ment å innebære realitetsendringer.

Første ledd

Arbeidstvistloven 1927 § 11 nr. 1 videreføres med enkelte språklige justeringer. Bestemmelsens andre punktum anses unødvendig og videreføres ikke.

Andre ledd

Arbeidstvistloven 1927 § 11 nr. 2 er vanskelig tilgjengelig, og i lovforslaget § 39 andre ledd er det gjort språklige forenklinger i bestemmelsen. Formuleringen i arbeidstvistloven 1927 § 11 nr. 2 andre punktum ”kommer antallet av medlemmer innen vedkommende foreninger i fortrinnsvis betraktning ved valget av medlemmer” erstattes av ”oppnevnes medlemmene ut fra foreningenes størrelse”. Dette er ment å klargjøre bestemmelsen, men uten å medføre noen realitetsendring.

I andre ledd presiseres også at de faste dommerne oppnevnes fra organisasjonen som har flest medlemmer innenfor lovens, dvs. arbeidstvistlovens, område. Dette er i samsvar med gjeldende praksis.

Tredje ledd

I tredje ledd fastsettes det at departementet oppnevner dommere uten innstilling, dersom innstilling ikke kommer til departementet innen angitt frist. Det er departementet som fastsetter denne fristen, som vanligvis er på fire uker.

Til § 40. Inhabilitet

Arbeidstvistloven 1927 § 13 har bestemmelser om ugildhet. Departementet legger til grunn at reglene om inhabilitet ikke vil gjelde for sekretærfunksjonen og protokollførere i Arbeidsretten, men at man må være oppmerksom på at problemstillingen kan oppstå også for disse. Departementet antar at dette i tilfelle kan løses i praksis, uten å gå veien om lovregulering.

Første ledd

Begrepene ”ugildhet og ”ugild” er byttet ut med ”inhabilitet” og ”inhabil”, og ”medlem” med ”dommer”. Etter første ledd første punktum får reglene om inhabilitet for dommere i alminnelige sivile saker i domstolloven §§ 106 og 107 tilsvarende anvendelse for dommerne i Arbeidsretten. Andre punktum i § 13 i arbeidstvistloven 1927 foreslås videreført, da domstolloven § 108 ikke kan få tilsvarende anvendelse for dommerne i Arbeidsretten. Høyesterett har i sin praksis lagt en meget streng vurdering til grunn etter denne bestemmelsen, en praksis som ikke er overførbar for Arbeidsrettens dommere som er innstilt av organisasjonene. De innstilte dommerne vil naturligvis ha erfaring fra partene i saken, og skal ikke kunne erklæres inhabile av den grunn. Departementet har derfor valgt å ikke la domstolloven § 108 få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. I stedet er arbeidstvistloven 1927 § 13 første ledd annet punktum videreført i et mer moderne språk. Domstolloven § 113 gjelder tilsvarende så langt den passer. Bestemmelsen i første ledd andre punktum er kun en modernisering av arbeidstvistloven 1927 § 13 første ledd tredje punktum. Det vises for øvrig til punkt 7.10 foran.

Andre ledd

Begrepene ”fratre” og ”fratreden” er erstattet med ”utelukkes” og ”utelukking”, i tråd med begrepsendringer som er foretatt i domstolloven. I første punktum videreføres arbeidstvistloven 1927 § 13 nr. 2. Dette innebærer at når spørsmål om inhabilitet reises ved innledningen til eller under hovedforhandlingen, vil i tråd med gjeldende rett de dommere det har vært reist innsigelser mot, delta i behandlingen av inhabilitetsinnsigelsen og avsigelsen av kjennelse om dette. I praksis er det ofte slik at inhabilitetsinnsigelsen er kjent på forhånd, slik at Arbeidsretten innkaller en varadommer for å avgjøre habilitetsinnsigelser som reises overfor en innstilt dommer.

I andre punktum foreslås inntatt en ny bestemmelse om at rettens tre fagdommere avgjør inhabilitetsinnsigelser som reises mot innstilte dommere i en sak, når innsigelsen reises forut for hovedforhandlingen i saken.

Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 7.10 foran.

Tredje ledd

Bestemmelsen er ny og omhandler de situasjoner der det reises spørsmål om å utelukke en av Arbeidsrettens fagdommere. I de fleste tilfeller vil spørsmålet om habilitet vedrørende Arbeidsrettens fagdommere avklares under saksforberedelsen. Saksforberedende dommer tar som regel opp dette spørsmålet i mer uformelle saksforberedende møter med partene i forkant av beramming av hovedforhandling. Ved behandlingen av en fagdommers inhabilitet innkalles en vararepresentant for fagdommeren for å delta i avgjørelsen av spørsmålet. Bestemmelsen vil bidra til å sikre Arbeidsrettens legitimitet og autoritet. Se også foran under punkt 7.10.

Til § 41. Stedfortreder for en dommer som er inhabil eller har forfall

Første ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 14 første ledd. Som følge av at alle fagdommerne skal kunne styre saksforberedelsen og lede hovedforhandlinger jf. § 48 tredje ledd, er ”rettens leder og nestleder” erstattet med ”rettens tre fagdommere”.

Andre ledd

Bestemmelsen bygger på arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 5 andre punktum. Den flyttes hit for å samle bestemmelsene om virkningene av inhabilitet i samme paragraf. Ordlyden presiserer at bestemmelsen kun gjelder tilfeller hvor det kan forventes fremsatt inhabilitetsinnsigelser under hovedforhandlingen i en sak. Dersom innsigelsen fremsettes forut for hovedforhandlingen, gjelder bestemmelsene i § 40 andre ledd.

Tredje ledd

I første punktum videreføres arbeidstvistloven 1927 § 14 andre ledd. I andre punktum videreføres arbeidstvistloven 1927 § 14 fjerde ledd første punktum og utvides til også å omfatte inhabilitet. Det må her påpekes at det i saker der det har vært varslet forfall fra samtlige dommere som er oppnevnt etter innstilling fra en av partene i saken, har det vært vanlig praksis at saken utsettes. Det legges til grunn at denne praksis fortsetter.

Arbeidstvistloven 1927 § 14 fjerde ledd andre punktum videreføres ikke. Det er ikke behov for bestemmelsen, i lys av at det er en felles varamannsrekke for henholdsvis de to dommerne som representerer arbeidstakerinteresser og de to dommerne som representerer arbeidsgiverinteresser.

Til § 42. Rettens forhandlingsdyktighet

Paragrafen gjelder rettens forhandlingsdyktighet og viderefører arbeidstvistloven 1927 § 15. Retten er kun forhandlingsdyktig når alle dommere, eventuelt innkalte varadommere, er tilstede.

Det er foretatt en presisering i forhold til arbeidstvistloven 1927 § 15 første ledd, slik at det klart fremgår at det er samtlige dommere og varadommere som skal behandle saken, som må være til stede, og ikke nødvendigvis de faste dommerne. Et unntak gjelder for avgjørelser om inhabilitet for de innstilte dommerne når innsigelser reises forut for hovedforhandling, jf § 40 andre ledd, annet punktum. Slike avgjørelser fattes av de tre fagdommerne.

Til § 43. Dommerløfte

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 16 om dommerløfte. Henvisningen til tilsvarende bestemmelse i domstolloven er ny.

Til § 44. Partsrepresentanter og prosessfullmektiger

Paragrafen bygger på arbeidstvistloven 1927 § 17, men med enkelte presiseringer og justeringer. Arbeidstvistloven 1927 § 17 andre ledd videreføres ikke, og § 17 tredje ledd blir unødvendig når kravet til norsk statsborgerskap i § 17 andre ledd fjernes. Om bakgrunnen for endringsforslagene vises det til punkt 7.9 foran.

Første ledd

Bestemmelsen slår fast at en part kan møte selv, eller velge å la seg representere av en prosessfullmektig. Forslaget er ikke til hinder for at funksjonene som partsrepresentant og prosessfullmektig kan kombineres dersom vedkommende part ønsker dette.

Andre ledd

Bestemmelsen angir at en part kan la seg representere av inntil tre partsrepresentanter i tillegg til en eller flere prosessfullmektiger. Det er således ikke noen begrensninger på hvor mange prosessfullmektiger en part kan la seg bistå med i en sak.

Tredje ledd

Forslag til nytt tredje ledd tilsvarer tvisteloven § 3-3 femte ledd om utenlandske advokaters adgang til å opptre som prosessfullmektig.

Fjerde ledd

Bestemmelsen fastsetter at en prosessfullmakt må være uinnskrenket, og baserer seg på bestemmelsen om prosessfullmakt i tvisteloven § 3-4.

Femte ledd

Bestemmelsen er en sekkebestemmelse som innebærer at tvistelovens regler om parter og prosessfullmektiger blir gjeldende som bakgrunnsrett så langt det passer. På denne måten vil blant annet tvisteloven § 3-3 sjette ledd om vilkår for advokater hjemhørende i andre EØS-stater få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Til § 45. Forberedelsen av saken

Paragrafen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 18, men med enkelte endringer. Første punktum i arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 5 om at rettens leder varsler de øvrige medlemmer av retten, anses unødvendig og videreføres ikke i den nye loven. Arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 5 andre punktum om varsling av varamedlem ved forventet inhabilitetsinnsigelse flyttes til § 41. Arbeidstvistloven 1927 § 18 sjette ledd om at rettens leder utferdiger innkallelse til partene og lar denne forkynne, eventuelt gjennom presse og NRK, anses unødvendige og videreføres ikke. Arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 7 om at rettens leder innkaller vitner, sakkyndige og andre lederen mener bør avhøres og om varslingsfrist for slik innkalling, er tatt inn i § 52 om innkalling av vitner, parter og sakkyndige.

Bestemmelsene i arbeidstvistloven 1927 om saksbehandlingen mv. er ikke uttømmende, men suppleres av de alminnelige regler i domstolloven og tvistemålsloven så langt de passer, jf. blant annet Arbeidsrettsrådets innstilling I (1965) s. 6, Ot.prp. nr. 33 (1965-1966) s. 3-4 og Ot.prp. nr. 53 (1983-1984) s. 138-139.

Om bakgrunnen for bestemmelsene i § 45 vises det til punkt 7.8 foran.

Første ledd

Adgangen etter tvisteloven § 9-2 første ledd, jf. § 12-1 andre ledd til å inngi muntlig stevning foreslås ikke gjort gjeldende for Arbeidsretten. Kravet om skriftlig stevning er ikke til hinder for at stevningen sendes elektronisk, men stevningen må da oppfylle de krav som følger av domstolloven § 197a med forskrift. Også i en ny arbeidstvistlov må utgangspunktet være at et krav om skriftlighet kan oppfylles ved både papirbasert og elektronisk dokument, med mindre det i loven presiseres noe annet. Kravet til signatur vil imidlertid på samme måte som etter tvisteloven begrense muligheten for elektronisk samhandling med retten. Per i dag har ikke Arbeidsretten et system for bruk av elektronisk signatur. Det vises for øvrig til drøftelsene i punkt 4.3.5 foran.

Andre ledd

Bestemmelsen angir hva stevningen skal inneholde. Bokstavene a, b, e og f tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 1 andre ledd bokstavene a, b, c, og d. Bokstavene c, d, g og h er nye sammenlignet med arbeidstvistloven 1927 og er tatt inn som en tilpasning til tvistelovens regler. Løsningen er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 1 tredje ledd, men uten presiseringen om at det er rettens leder som må gjøre oppmerksom på eventuelle feil. De øvrige fagdommerne vil også kunne ivareta denne oppgaven.

Fjerde ledd

Her videreføres tvisteforhandlingskravet i arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 2. Retten skal få tilsendt gjenpart av protokollen, og ikke originaldokumenter. Det er saksforberedende dommer som etter andre punktum skal gjøre saksøkeren oppmerksom på at saken ikke kan tas til behandling, dersom vilkåret i første punktum ikke er oppfylt. Saksforberedende dommer vil i en skriftlig underretning til saksøkeren kunne fastsette en siste frist for å rette mangelen. Dersom fristen ikke overholdes, kan saksforberedende dommer heve saken.

Femte ledd

Bestemmelsen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 3 og inneholder regler om tilsvar. Nytt i forhold til bestemmelsene der er at tilsvarsfristen normalt skal være tre uker. Dette er i samsvar med Arbeidsrettens praksis og ordningen etter tvisteloven § 9-3 første ledd.

Sjette ledd

Første punktum omhandler fastsettelse av tid og sted for hovedforhandlingen og tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 4, med den forskjell at det er saksforberedende dommer og ikke rettens leder som fastsetter tid og sted. Dagens krav om at innkallelsen skal forkynnes for partene med en varselfrist som ikke må være under 48 timer, erstattes med et krav om at innkallelsen er bekreftet mottatt fra partene. Det åpnes da opp for alternative måter å formidle innkallelsen på enn bare ved forkynnelse. Varselfristen videreføres. Presiseringen om at reisetid ikke er medregnet i de 48 timene, videreføres ikke da tilsvarende må følge uten en slik presisering. I andre punktum fastslås at hovedforhandling normalt skal påbegynnes senest seks måneder etter at stevningen er funnet i orden og sendt til motparten. Denne bestemmelsen er ny og er tatt inn etter mønster av tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav h. Det er i tredje punktum inntatt en presisering av når seksmånedersfristen skal begynne å løpe. Fristen starter fra det tidspunkt stevningen er forkynt for motparten.

Sjuende ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 6.

Til § 46. Partshjelp

Paragrafen er ny og inneholder bestemmelser om partshjelp i saker for Arbeidsretten. Om bakgrunnen for bestemmelsene vises det til punkt 7.6 foran. Departementet har valgt å videreføre arbeidstvistloven 1927 § 8 andre ledd i lovforslaget § 35 fjerde ledd. Se merknaden til denne bestemmelsen.

Første ledd

Bokstav a) bygger på tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a), og hjemler adgang til partshjelp for den som har et reelt behov begrunnet i ”egen rettsstilling” for at den ene parten vinner. Om forståelsen av denne bestemmelsen vises det i utgangspunktet til punkt 7.6.4 foran. Som etter tvisteloven åpnes det en adgang til partshjelp for så vel juridiske personer som enkeltpersoner. Full parallellitet er likevel ikke tilsiktet her. Som nevnt i punkt 7.6 foran, har Arbeidsretten lagt til grunn at bestemmelsene i tvistemålsloven § 75 flg. ”som alminnelig utgangspunkt” må få tilsvarende anvendelse i saker for Arbeidsretten. Det forbehold som ligger underforstått i denne uttalelsen, har fortsatt gyldighet. Bestemmelsen i § 46 første ledd bokstav a) må forstås og anvendes i lys av de særskilte forhold og hensyn som kan gjøre seg gjeldende for Arbeidsretten som en særdomstol for arbeidslivets parter. Det vises her spesielt til punkt 7.6.4 foran, hvor det fremgår at ren prejudikatinteresse ikke i seg selv vil være tilstrekkelig for å begrunne adgang til partshjelp.

Bestemmelsen i bokstav b) har ingen klar parallell i tvisteloven. Den hjemler adgang til partshjelp for ”arbeidsgiverforeninger og fagforeninger” som har et reelt behov begrunnet i sine ”medlemmers rettsstilling” for at den ene part vinner”. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 7.6.4 foran. Den tar sikte på situasjoner hvor vedkommende forening som sådan ikke fyller vilkårene for partshjelp i bokstav a), men hvor medlemmenes rettsstilling kan bli berørt av utfallet i saken.

Andre ledd

Første punktum fastsetter at partshjelp må erklæres minst fire uker før hovedforhandlingens begynnelse. Dette avviker fra tvistelovens bestemmelse om at partshjelp kan erklæres når som helst før saken er rettskraftig avgjort. Andre ledd tilsvarer for øvrig tvisteloven § 15-7 andre ledd, men er forenklet noe fordi Arbeidsretten i hovedsak er et eninstanssystem.

Tredje ledd

Bestemmelsene regulerer partshjelperens prosessuelle rettigheter og er lik tvisteloven § 15-7 tredje ledd.

Til § 47. Forening av saker til felles behandling

Paragrafen er ny og lovfester adgang til forening av saker for Arbeidsretten, etter mønster av tvisteloven § 15-6 første punktum, se nærmere drøfting i punkt 7.7. Begrensningen som følger av at det skal være sammenheng mellom partstillingen i saken og sammensetningen av retten, vil fortsatt gjelde.

Til § 48. Saksbehandlingen

Paragrafen bygger på arbeidstvistloven 1927 § 19, men er noe omredigert og på enkelte punkter tilpasset tvisteloven.

Første ledd

Bestemmelsen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 3. Den slår fast at Arbeidsretten skal sørge for at saken er fullt opplyst, og dette gjelder på ethvert tidspunkt i saksbehandlingen.

Andre ledd

Bestemmelsen er ny og innebærer en lovfesting av Arbeidsrettens praksis vedrørende mekling. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 7.5 foran.

I og med at initiativet til mekling som regel tas før hovedforhandling er igangsatt, er bestemmelsene tatt inn som nytt andre ledd i paragrafen om saksbehandlingen. Første punktum tilsvarer langt på vei tvisteloven § 8-1 første ledd, og inneholder krav om at retten skal vurdere muligheten for en minnelig løsning av tvisten på ethvert trinn av saken. Første punktum i.f. inneholder en passus om ”utenrettslig løsning” som ikke finnes i tvisteloven, men som tas inn i arbeidstvistloven på grunn av den aktive rolle Arbeidsrettens dommere spiller under saksforberedelsen. Dette er i overensstemmelse med den grunnleggende fleksibiliteten som gjelder for prosessen for Arbeidsretten.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 1, men det foreslås å fjerne dagens begrensning om at bare domstolens leder og nestleder kan administrere hovedforhandlinger, jf. punkt 7.8 foran. Også den tredje fagdommeren skal kunne lede hovedforhandlingen. I § 42 første ledd foreslås innført fellesbegrepet fagdommer om de tre dommerne det ikke avgis innstilling om. I samsvar med Arbeidsrettens praksis er det presisert at også saksforberedelsen styres av en av de tre fagdommerne.

Fjerde ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 2. Det er dessuten tatt inn konkrete henvisninger til tvistelovens bestemmelser om hovedforhandlinger i §§ 9-13 og 9-14 andre ledd. Tvisteloven § 9-13 inneholder bestemmelser som skal sikre en konsentrert og forsvarlig gjennomføring av hovedforhandlingen blant annet ved at retten kan nekte forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, samt unødige gjentakelser og unødig omfattende behandling mv. Tvisteloven § 9-14 inneholder hovedregelen om at hovedforhandlingen er muntlig og bevisføringen umiddelbar, samt regler om bruk av hjelpedokumenter under hovedforhandlingen.

Se for øvrig omtalen under punkt 7.8.

Femte ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 4 om innhenting av forklaringer fra parter, sakkyndige og enhver annen som kan opplyse saken. Det er inntatt et nytt tredje punktum som fastslår at det ikke kan føres bevis fra meklere om hva som er fremkommet under meklingen. Dette punkt innebærer altså et bevisforbud og må ses i sammenheng med § 23 fjerde ledd om avskåret vitneplikt for meklere i saker for Arbeidsretten. Retten skal ikke motta forklaringer om dette selv om mekleren selv ønsker å forklare seg, se til sammenligning tvisteloven § 22-4 om bevisforbud om rettforhandlinger og rettsavgjørelser. Se også tvisteloven § 8-6 om bevisforbud og taushetsplikt.

Sjette ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 5. Det er foreslått en endring ved at plikten til å fremlegge dokumenter, forretningsbøker og andre bevis foreslås å gjelde enhver som har rådighet over dokumentene, mens plikten etter 1927-loven bare gjelder for parter og den som har vitneplikt. Dette innebærer ingen stor realitetsendring, men er en tilpasning til tvisteloven, se særlig tvisteloven §§ 21-5 og 26-5.

Sjuende ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 6 om rettens adgang til å foreta befaring og bevisundersøkelser, med enkelte språklige justeringer.

Åttende ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 19 nr. 7, men er tilpasset tvisteloven ved at dennes §§ 21-11, 21-13 og 27-1 til 27-7 gjøres gjeldende for Arbeidsretten så langt de passer. Passusen ”så langt de passer” er tatt med fordi det kan være bestemmelser som ikke passer for Arbeidsretten, særlig fordi tvisteloven gjelder et flerinstanssystem, jf. for eksempel tvisteloven § 27-3 fjerde ledd.

Niende ledd

Tvisteloven § 16-4 gis tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i arbeidstvistloven 1927, men dette innebærer likevel ikke noen endring fra det som er vanlig praksis i Arbeidsretten.

Tvisteloven § 16-4 gjelder de tilfeller hvor det under hovedforhandlingen blir nødvendig å utsette saken. Retten pålegges i slike tilfeller å treffe beslutninger for den videre behandling av saken slik at forsinkelsen blir minst mulig. Paragrafens andre ledd bestemmer at ved utsettelse skal forhandlingene fra den opprinnelige hovedforhandling gjentas så langt dette er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

Tiende ledd

Bestemmelsen bygger på tvisteloven §§ 16-2 og 16-3 om omberammelse på grunn av en parts gyldige fravær, men er noe forenklet i forhold til tvistelovens regler. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i arbeidstvistloven 1927, men forslaget er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis. Det vises også til punkt 7.8 foran.

Til § 49. Stansing av saken

Paragrafen er ny og inneholder regler om stansing av saker for Arbeidsretten. Bestemmelsene vil på mange punkter tilsvare bestemmelsene om stansing i tvisteloven §§ 16-15 flg., men er på noen punkter mer fleksible, jf. merknadene nedenfor til tredje ledd. Om bakgrunnen vises til drøftelsen under punkt 7.11 foran.

Første ledd

Første ledd gir nærmere bestemmelser om når retten kan stanse saken. Bestemmelsene tilsvarer tvisteloven § 16-18, men inneholder en presisering av at kjennelse om stansing etter dette ledd kan fastsettes av saksforberedende dommer i og med at stansing av en sak kun skjer under saksforberedelsen. I overensstemmelse med tvistelovens regler foreslås det ikke tatt inn noen bestemmelse om maksimal stansingstid.

Andre ledd

Andre ledd slår fast at avgjørelser om stansing treffes ved kjennelse, samt at virkningstidspunktet er fra når kjennelse er avsagt.

Tredje ledd

Bestemmelsene tilsvarer tvisteloven § 16-17 om stansing etter avtale partene imellom. Forslaget skiller seg fra tvistelovens regler ved at det foreslås at minste varighet for slik avtalt stansing skal være tre måneder, mens det etter tvisteloven er seks måneder. Når en sak stanses etter avtale mellom partene, vil det gjerne være fordi de gjør forsøk på å komme frem til et forlik. De fleste parter for Arbeidsretten er vant til å forhandle og vil ofte ikke behøve så lang tid som et halvt år for å avklare om et forlik er mulig. Det er saksforberedende dommer som etter begjæring fra partene bringer en sak i gang igjen.

Det foreslås også at samme sak kan stanses ved avtale mellom partene flere ganger, mens slik stansing etter tvisteloven bare kan skje én gang. Det foreslås at saken skal heves når den har vært stanset i mer enn to år. Tilsvarende følger av tvisteloven § 16-19. Hvis samme sak stanses flere ganger, er det den samlede stansingstid som ikke må være lenger enn to år. Se for øvrig drøftelsen under punkt 7.11 foran.

Fjerde ledd

Det foreslås at tvisteloven § 16-15 om virkningene av stansing gis anvendelse så langt den passer. Dette innebærer blant annet at frister slutter å løpe mens saken er stanset, og at stansingsperiodene ikke skal regnes med i de seks månedene som etter § 45 sjette ledd skal være den maksimale tid som kan gå fra stevning til hovedforhandling påbegynnes. Dette kan for eksempel bety at dersom en sak stanses etter avtale mellom partene, kan det gå opptil to år og seks måneder fra stevning til hovedforhandling påbegynnes. Se for øvrig drøftelsen under punkt 7.11.

Til § 50. Fravær for parter, partsrepresentanter og prosessfullmektiger

Paragrafen viderefører i hovedsak arbeidstvistloven 1927 § 20 om parters fravær, men med enkelte tilpasninger til tvisteloven. Bestemmelsene regulerer bare møtefravær, ikke fravær i form av unnlatte prosesshandlinger, jf. punkt 7.12 foran.

Første ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 20 første ledd, som etter sin ordlyd bare gjelder partene selv. Siden partene for Arbeidsretten sjelden er fysiske personer, måtte arbeidstvistloven 1927 tolkes utvidende, slik at den også omfattet partsrepresentanter og prosessfullmektiger. Bestemmelsen er utformet i overensstemmelse med dette. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring. Det inntas også en ny bestemmelse om at tvisteloven § 13-4, som definerer hva som er gyldig fravær, gjelder tilsvarende så langt den passer. Dette antas ikke å innebære noen realitetsendring.

Andre ledd

Bestemmelsen er ny og fastslår at dersom saksøker uteblir uten at det er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig fravær, skal saken avvises. Forslaget er i overensstemmelse med hovedregelen i tvisteloven § 16-9.

Tredje ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 20 andre ledd for så vidt gjelder saksøkte. Bestemmelsen omhandler situasjoner der den uteblevne part ikke har gyldig fravær. Den møtende part kan da kreve saken fremmet, og saken skal så vidt mulig behandles som om den uteblevne har vært til stede. Bestemmelsen må ses i sammenheng med rettens plikt til å sørge for full opplysning av saken, jf. § 48 første ledd. Se nærmere omtale under punkt 7.12 foran.

Fjerde ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 20 tredje ledd. Dersom ingen parter møter, og det ikke er angitt gyldige grunner for fraværet, skal saken heves.

Til § 51. Møteplikt for vitner, parter og sakkyndige

Første ledd

Bestemmelsene viderefører arbeidstvistloven 1927 § 21 nr. 1 med enkelte språklige endringer. Første punktum fastsetter at enhver som bor eller oppholder seg i Norge, plikter å vitne i en sak når Arbeidsretten har innkalt vedkommende. Tredje punktum er nytt og presiserer at tvisteloven § 21-10 som gir nærmere regler om fjernavhør, gjelder så langt den passer. I denne sammenheng vises til § 23 fjerde ledd om at mekleren i en meklingssak (etter lovens kapittel 3) ikke har vitneplikt for Arbeidsretten om forhold fremkommet under meklingen.

Andre ledd

Bestemmelsen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 21 nr. 4. Partene har plikt til å møte personlig for Arbeidsretten, på samme måte som vitner har møteplikt etter første ledd.

Tredje ledd

Bestemmelsen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 22 første ledd. Den fastsetter at retten kan pålegge vitner å gjøre tjeneste som sakkyndige.

Til § 52. Innkalling av vitner, parter og sakkyndige

Første ledd

Bestemmelsene viderefører delvis arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 7 og § 21 nr. 2, men gir nye utfyllende regler om varslingsfrist i overensstemmelse med tvisteloven § 13-3 andre ledd for så vidt de som innkalles, ikke befinner seg på eller i nærheten av rettsstedet.

Andre ledd

Bestemmelsen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 18 nr. 6. Fristen på 48 timer korresponderer med § 45 sjette ledd om berammelse av hovedforhandlingen.

Til § 53. Godtgjøring for vitner og sakkyndige

Her videreføres i hovedsak arbeidstvistloven 1927 § 21 nr. 3 og § 22 andre og fjerde ledd. Reglene i lov om vitners og sakkyndiges godtgjørelse får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Til § 54. Offentlighet og innsynsrett

Her videreføres i hovedsak arbeidstvistloven 1927 § 23. Arbeidstvistloven 1927 § 23 andre ledd har i dag ingen praktisk betydning og videreføres derfor ikke. Det inntas et nytt tredje ledd om at tvisteloven kapittel 14 får tilsvarende anvendelse så langt det passer.

Til § 55. Rettsbok

Paragrafen er lik arbeidstvistloven 1927 § 24 om rettsbok, med den forskjell at tredje ledd om at retten kan beslutte at forhandlingene opptas med hurtigskrift (stenografi) ikke videreføres. Videre er prosessfullmektiger tilføyd i opplistingen i første ledd. Dette er en følge av § 44, der prosessfullmektigen skal regnes i tillegg til parten og dennes representanter.

Til § 56. Rettens avgjørelser

Paragrafen viderefører i hovedsak arbeidstvistloven 1927 § 25.

Første ledd

Bestemmelsen tilsvarer arbeidstvistloven 1927 § 25 nr. 1 første ledd, og fastslår at rettens avgjørelser treffes med stemmeflertall. Henvisningen til arbeidstvistloven 1927 § 6 nr. 2 er strøket, da denne bestemmelsen oppheves.

Andre ledd

Her videreføres arbeidstvistloven 1927 § 25 nr. 1 andre ledd med den forskjell at dom normalt skal avsies innen fire uker etter at hovedforhandling er holdt, mot en uke i arbeidstvistloven 1927. Fireukersfristen forutsettes som den store hovedregel, jf. også tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Tredje ledd

Her inntas en ny bestemmelse om at tvisteloven § 19-4 første til tredje ledd om avsigelse og § 19-5 om underretning om avgjørelsen gjelder tilsvarende for Arbeidsretten så langt det passer.

Fjerde ledd

Retten gis adgang til, av eget tiltak eller på begjæring av en part, å rette skrive- og regnefeil, forglemmelser og lignende klare feil som har gitt avgjørelsen en utforming som ikke stemmer med det som var rettens mening. Bestemmelsene tar opp i seg flere bestemmelser i arbeidstvistloven 1927. For det første videreføres § 25 nr. 2 første ledd første punktum om skrive- og regnefeil, utelatelser og andre åpenbare feil. For det andre videreføres også § 25 nr. 3 om at retten på begjæring fra en part kan rette en dom som er ufullstendig eller uklar.

Tredje punktum om at den dommer som ledet forhandlingene, kan foreta rettelsene dersom det ikke er tvil om hvordan de skal utføres, er hentet fra tvisteloven § 19-8 andre ledd siste punktum. Bestemmelsen i arbeidstvistloven 1927 § 25 nr. 2 første ledd om at partene skal underrettes uten opphold, er videreført, men uten krav om at slik underretning skal skje i rekommandert brev.

Arbeidstvistloven 1927 har i § 25 nr. 2 andre ledd en bestemmelse om at en part som er misfornøyd med en rettelse, kan kreve saken forelagt for retten. Denne bestemmelsen foreslås ikke videreført, da den anses omfattet av bestemmelsen i forslagets tredje ledd om at retting kan skje på begjæring av en part. Dette må også gjelde begjæring om retting av en rettet domstekst.

Uttrykket retting er brukt i betydningen ”det å rette”, mens rettelse brukes om den enkelte korrigering av teksten.

Femte ledd

Bestemmelsene viderefører langt på vei arbeidstvistloven 1927 § 25 nr. 4 om rettens adgang til å omgjøre saksstyrende (prosessledende) kjennelser og andre beslutninger. Vilkåret om at slik omgjøring ikke må være uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen, er hentet fra tvisteloven § 19-10 og fantes ikke i arbeidstvistloven 1927. Tvistelovens formulering om adgangen til omgjøring dersom dette ”ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen” er ment å erstatte ”ervervet rett”, jf. NOU 2001: 32 s. 894. Dette gjenspeiles i ordlyden i bestemmelsen i femte ledd. Videre gis tvisteloven § 19-10 fjerde ledd tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Etter denne bestemmelsen kan omgjøring skje av rettens eget tiltak eller på begjæring fra en part. Retten behandler slik begjæring bare hvis den finner grunn til det.

Til § 57. Rettsforlik

Paragrafen regulerer rettsforlik i rettsmøte for Arbeidsretten. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i arbeidstvistloven 1927, men forslaget er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 7.13 foran. Organisasjoner som ikke er parter, men hvor det er samme tvistetema som foreligger, vil også kunne tiltre et rettsforlik jf. ARD 1995 s. 120.

Første ledd

Bestemmelsene gjelder inngåelse av rettsforlik. Av informasjonshensyn er det tatt inn deler av tvisteloven § 19-11. Tvisteloven § 19-11 tredje ledd gis anvendelse så langt den passer.

Andre ledd

Bestemmelsen gjelder virkningen av rettsforlik.

Tredje ledd

Bestemmelsen er ny og regulerer at et rettsforliks gyldighet kan påankes til Høyesteretts ankeutvalg. Det vil ikke være grunnlag for å prøve selve innholdet i et rettsforlik. Ankefristen er en måned.

Til § 58. Anke

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 26. Det er foretatt en språklig modernisering, uten at dette er ment å medføre realitetsendringer. Høyesteretts ankeutvalg har kompetanse til å ta Arbeidsrettens avgjørelse opp til full overprøving. Kompetansen er ikke begrenset, jf. Rt. 1981 s. 899.

Første ledd

Anken fremsettes muntlig eller skriftlig til Arbeidsretten, jf. tilsvarende regulering i tvisteloven § 29-10. Om innholdet i anken, se tvisteloven § 29–9 tredje ledd. Ankefristen regnes fra den dagen kjennelsen ble lovlig forkynt eller meddelt, jf. tilsvarende regulering i domstolloven § 147.

Andre ledd

Bestemmelsen er en videreføring av arbeidstvistloven 1927 § 26 nr. 2 første ledd om rett for den som ikke er part, til å påanke kjennelser eller beslutninger som pålegger vedkommende plikter eller ilegger straffe- eller omkostningsansvar.

Tredje ledd

Arbeidstvistloven 1927 § 26 nr. 2 andre ledd videreføres som nytt tredje ledd i § 63. Ved fristberegningen på tre dager, regnes dagen meldingen er gitt ikke med i beregningen.

Fjerde ledd

Bestemmelsene viderefører arbeidstvistloven 1927 § 26 nr. 3.

Femte ledd

Anke til opphevelse med den begrunnelse at saken ikke hører under Arbeidsrettens domsmyndighet kan fremsettes muntlig eller skriftlig for Arbeidsretten, jf. tilsvarende bestemmelse i tvisteloven § 29-9 andre ledd. Om innholdet i anken, se tvisteloven § 29-9 tredje ledd. Ankefristen regnes fra den dag kjennelsen ble lovlig forkynt eller meddelt, jf. tilsvarende regulering i domstolloven § 147.

Til § 59. Sakskostnader

Paragrafen er ny og bygger i hovedsak på Arbeidsrettens praksis. Om bakgrunnen for disse bestemmelsene vises det til punkt 7.15 foran.

Første ledd

Bestemmelsen i første ledd lovfester Arbeidsrettens praksis om at det som hovedregel ikke tilkjennes sakskostnader i saker for Arbeidsretten. Det betales heller ikke rettsgebyr for behandling av saker for Arbeidsretten, idet rettsgebyrloven ikke omfatter slike saker.

Andre ledd

Her videreføres bestemmelsen i arbeidstvistloven 1927 § 45 nr. 1 andre ledd om at Arbeidsretten kan pålegge partene å betale sakskostnader til staten. Dette kan bare skje i særlige tilfeller. En slik presisering finnes ikke i arbeidstvistloven 1927, men er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis.

Tredje ledd

Bestemmelsene erstatter arbeidstvistloven 1927 § 45 nr. 2 første punktum og regulerer den vinnende parts mulighet til å få tilkjent sakskostnader av motparten. Slike sakskostnader kan bare ilegges når særlige grunner taler for det. Dette er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis, men følger ikke av ordlyden i arbeidstvistloven 1927 § 45 nr. 2. Se drøftelsen under punkt 7.15 foran.

Fjerde ledd

Bestemmelsen slår fast at dersom en av partene krever det, kan Arbeidsretten etter en skjønnsmessig vurdering fastsette spørsmålet om sakskostnader i saker hevet som forlikt.

Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser.

Til § 60. Fornærmelig oppførsel mv.

Paragrafen viderefører i en modernisert språkdrakt arbeidstvistloven 1927 § 41. Det vises i denne forbindelse også til domstolloven § 133 om at retten overvåker at rettsforhandlingene foregår med orden og verdighet mv, samt konsekvenser av brudd på bestemmelsen.

Dersom Arbeidsretten skulle komme til å idømme bøter, gjelder straffeloven § 27 om fastsettelse av botens størrelse tilsvarende.

Til § 61. Brudd på taushetsplikt mv.

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 42. Den gjøres mer informativ ved at det opplyses at forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på taushetsplikten etter denne lov kan straffes med bøter etter straffeloven § 121. På grunnlag av legalitetsprinsippet lister bestemmelsen også opp hvilke øvrige bestemmelser i arbeidstvistloven som vil være forbundet med straffeansvar. Handlinger i strid med de nevnte bestemmelsene i §§ 22 andre ledd, 26 andre ledd og 27 tredje ledd kan straffes med bøter etter straffeloven § 121.

Til § 62. Fravær mv.

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 43.

Til § 63. Ansvar for anke

Paragrafen viderefører arbeidstvistloven 1927 § 44.

Til § 64. Ikrafttreden

Etter departementets vurdering er det ikke behov for overgangsregler.

9.2 Merknader til endringene i lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister

I tjenestetvistloven gjøres endringer i bestemmelser som henviser til arbeidstvistloven og lønnsnemndloven, samt de endringer av begreper og opphevelser av bestemmelser som forslaget til ny arbeidstvistlov nødvendiggjør.

9.3 Merknader til endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

Arbeidsmiljøloven § 15-17 endres ved at bestemmelsen om oppsigelsesfrist ved oppsigelse etter arbeidstvistloven er flyttet fra arbeidsmiljøloven til arbeidstvistloven § 15. Oppsigelsesfristen er fortsatt 14 dager hvis ikke annet er fastsatt ved skriftlig avtale eller tariffavtale.

9.4 Merknader til bestemmelsene i ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven)

Lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister hjemler Rikslønnsnemnda, som stilles til partenes disposisjon dersom de ønsker en tvist løst ved frivillig voldgift. Fordi det er foretatt omfattende omredigeringer i lovens bestemmelser foreslås 1952-loven opphevet og erstattet av en ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister. Lovbestemmelsene er språklig modernisert, samt omredigert og gjort mer oversiktlige. Blant annet er enkelte av bestemmelsene delt opp i flere ledd, og bestemmelser som ikke har vært i bruk, er ikke videreført. Bestemmelsene er også gjort kjønnsnøytrale, blant annet erstattes formann med leder. Se også kapittel 6 foran.

Til § 1. Rikslønnsnemnda

Paragrafen er en videreføring av lønnsnemndloven 1952 § 1 første ledd om at Rikslønnsnemnda har sete i Oslo. Lønnsnemndloven § 1 andre og fjerde ledd er inntatt i § 2, mens tredje ledd, som aldri har vært i bruk, ikke videreføres.

Til § 2. Saker som behandles av Rikslønnsnemnda

Første ledd

Bestemmelsen stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene. Den viderefører lønnsnemndloven 1952 § 1 andre ledd, og begrepet interessetvist er tatt inn. Rikslønnsnemnda er en del av det tvisteløsningssystemet staten stiller til disposisjon for arbeidslivets parter, sammen med Arbeidsretten og Riksmekleren, med den hensikt å legge forholdene til rette for å unngå bruk av arbeidskamp.

Andre ledd

Andre ledd viderefører § 1 fjerde ledd i lønnsnemndloven 1952. Rikslønnsnemndas kjennelse i en tvist gjelder som tariffavtale mellom partene.

Til § 3. Rikslønnsnemndas sammensetning

Paragrafen erstatter lønnsnemndloven 1952 § 2. Det er foretatt en språklig modernisering, samtidig som bestemmelsen er delt opp i flere ledd for å gjøre den mer oversiktlig og tilgjengelig. Lønnsnemndloven 1952 § 2 tredje ledd er plassert i § 4 om avstemning, se nedenfor. Endringene innebærer ikke noen realitetsendringer.

Første ledd

Første ledd slår fast Rikslønnsnemndas sammensetning i den enkelte sak, nemlig en leder og åtte andre medlemmer. Disse omfatter de fem faste medlemmene oppnevnt etter andre ledd og de fire medlemmene som utpekes av partene i den enkelte tvist, to fra hver side, etter tredje ledd.

Andre ledd

Rikslønnsnemnda har fem faste medlemmer, dvs. en leder og fire andre medlemmer, som oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Av disse representerer ett medlem arbeidstakerinteresser, og ett medlem arbeidsgiverinteresser. Utgangspunktet er at disse har en rådgivende funksjon i nemnda med grunnlag i sin kunnskap om brede tarifforhold, og i praksis oppnevnes de fra den største arbeidstakerorganisasjonen og den største arbeidsgiverorganisasjonen. Som det fremgår av § 4 har disse medlemmene ingen selvstendig stemmerett. Tre medlemmer, inkludert leder, skal ikke representere partsinteresser og oppnevnes gjerne blant ledende økonomer og jurister.

Tredje ledd

Her slås fast at partene i den enkelte tvist som skal behandles i Rikslønnsnemnda, i tillegg utpeker to medlemmer hver. I den enkelte sak deltar altså ni medlemmer. Dette er en videreføring av lønnsnemndloven 1952 § 2 andre ledd tredje punktum.

Fjerde ledd

I saker som behandles etter tjenestetvistloven, utpeker partene ett medlem hver, slik at her deltar sju medlemmer i nemndas behandling. Her videreføres lønnsnemndloven 1952 § 2 andre ledd tredje punktum i.f.

Femte ledd

Her videreføres lønnsnemndloven 1952 § 2 andre ledd fjerde punktum om at dersom partene i den enkelte tvist ikke utpeker sine medlemmer innen den frist som er satt, oppnevner departementet disse medlemmene.

Sjette ledd

Her videreføres lønnsnemndloven 1952 § 2 fjerde ledd, som gir mulighet for å sette rikslønnsnemnd med tre medlemmer, dvs. med ett av de tre faste medlemmene som ikke representerer partsinteresser som leder og ett medlem fra hver av partene i tvisten. Enkelte saker som bringes inn, kan være av den art at det vil være upraktisk å sette nemnda med ni medlemmer.

Sjuende ledd

I sjuende ledd fremgår hvilke krav som stilles til de tre faste medlemmene som ikke representerer arbeidstaker- eller arbeidsgiverinteresser. De må fylle de krav, herunder habilitetskrav, som stilles til dommerne i Arbeidsretten. Bestemmelsen viderefører lønnsnemndloven 1952 § 4 andre punktum.

Til § 4. Avstemning

I lønnsnemndloven er det i dag bare uttrykkelige avstemningsregler for partsrepresentantene, jf. lønnsnemndloven 1952 § 2 tredje ledd. I lovforslaget § 4 er inntatt en mer uttømmende regulering av avstemningsreglene for Rikslønnsnemnda. Forslaget er i tråd med gjeldende praksis.

Første ledd

Her slås fast at avgjørelser treffes ved vanlig flertall.

Andre ledd

Her reguleres uttrykkelig stemmerett for nemndas tre nøytrale medlemmer.

Tredje ledd

Bestemmelsen viderefører lønnsnemndloven 1952 § 2 tredje ledd. Et av hver av de to medlemmene fra partene i tvisten som er til behandling, har stemmerett. Hvem av de to medlemmene som har stemmerett, skal oppgis samtidig med at det utpekes medlemmer til nemnda. Dette medlemmet kan som tidligere overdra sin stemmerett til det faste medlemmet for den partsinteresse det representerer, dersom det faste medlemmet samtykker. Et praktisk tilfelle vil være at dersom et LO-forbund har en sak til behandling i Rikslønnsnemnda, kan medlemmet fra forbundet som har stemmerett, overføre stemmeretten til det faste medlemmet som representerer arbeidstakerinteresser, jf. § 3 første ledd andre punktum.

Til § 5. Saksbehandling

Paragrafen viderefører lønnsnemndloven 1952 § 4 første punktum. Saksbehandlingsreglene for Arbeidsretten gjelder så langt de passer.