10 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 1 (lovens formål)

Lovens formål er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Revisjon av bestemmelsen innebærer ingen realitetsendring. NOU og Ot.prp. vil derfor være relevante tolkningskilder. Formuleringen ”landskapselementer” er tatt ut og erstattet med ”landskap”. Endringen skjer kun for å unngå uklarheter og for å få en lik begrepsbruk som i lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 19. juni 2009.

Til § 3 første ledd bokstav a (definisjoner)

Myndigheten til å bestemme hvilket lys og hvilken annen stråling som regnes som forurensning kan utøves ved enkeltvedtak eller forskrift, se merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) og NOU 1999:21. I lovrevisjonen er bestemmelsen endret slik at det er ”miljøvernmyndigheten”, ikke bare Sysselmannen, som kan utøve myndigheten. Myndigheten til i forskrift å bestemme hvilken stråling som anses som forurensning er tenkt utøvd av departementet. Det kan fortsatt være aktuelt at Sysselmannen i enkeltvedtak avgjør om lys eller annen stråling skal kunne regnes som forurensning, for eksempel når det kan forstyrre sårbare vitenskapelige instrumenter eller eksperimenter. Departementet vil i instruksen for miljøvernmyndigheten på Svalbard gi nærmere beskrivelse av arbeidsdelingen.

Til § 3 første ledd bokstav f (definisjoner)

Definisjon av kulturminner

Bestemmelsen er strammet opp, presisert og forenklet. Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i det fysiske miljøet, og de kan finnes i eller over jorden, i sjøen, i sjøbunnen og i vassdrag og omfatter også byggverk og anlegg av enhver art.

Også steder i naturen som det knytter seg historiske hendelser til kan omfattes av begrepet kulturminner.

Definisjon av kulturmiljøområder

Kulturmiljøområder er et overordnet begrep som språklig sett omfatter forskjellige typer miljøer hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Forskjellige typer kulturminner vil ofte stå i en funksjonell sammenheng med hverandre. Det er ikke et krav at de enkelte kulturminnene innenfor området er fredet eller av fredningsverdi. Begrepet dekker områder med alle grader av kulturpåvirkning og omfatter også lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser til.

Til § 16 (nasjonalparker)

Annet ledd trekker opp en ramme for rettsvirkningene av å etablere nasjonalpark. Det fremgår av annet ledd annet punktum at også kulturminner omfattes på linje med naturmiljø. Tilføyelsen av ordet kulturminner medfører ingen realitetsendring i tolkning av bestemmelsen, og Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) vil fortsatt være en relevant tolkningskilde.

Til § 19 (kulturmiljøområder)

Det fremgår av Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) s. 133 første spalte at den parallelle bestemmelsen i kulturminneloven er § 20 om fredning av kulturmiljø. Det er lagt til grunn på fastlandet at kulturminneloven § 20 ikke hjemler fredning av interiør i byggverk eller anlegg innenfor et kulturmiljø. Fredning av kulturmiljøområder er ikke ment å skulle omfatte noe annet på Svalbard.

Det kan være tilfeller hvor det er interessant å ta vare på interiør ved fredning av større anlegg som nedlagte gruver eller bosetninger, som for eksempel i Pyramiden. Dersom det er behov for å frede interiør i slike tilfeller, må denne vedtas særskilt med hjemmel i § 39 fjerde ledd om fredning av kulturminner med særskilt kulturhistorisk verdi.

Til § 22 (dispensasjon fra vernevedtak)

Ordlyden i bestemmelsen er ikke endret. Imidlertid er innholdet av bestemmelsen endret i forbindelse med nye dispensasjonsbestemmelser i § 44. Dispensasjon fra vedtaksfredete kulturminner og fra fredning av et område rundt et vedtaksfredet kulturminne er nå hjemlet i § 44 og ikke lenger i § 22.

Til § 23 (kapittelets virkeområde)

Bestemmelsen gjelder flora og fauna kapitlets virkeområde. Nytt annet ledd medfører at unntaket for saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard, ikke kommer til anvendelse for §§ 26 og 27. Disse bestemmelsene utvides tilsvarende til at utsettings-, oppdretts- og kultiveringstiltak skal være underlagt krav om tillatelse. Bestemmelsen i § 23 berører ikke høsting av artene. Endringen i § 23 er således gjort av hensyn til endringene i §§ 26 og 27. Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) vil derfor være relevant tolkningskilde utover denne endringen.

Til § 26 (innførsel av flora eller fauna mv.)

Første ledd omfatter samtlige arter av vill flora og fauna.

Annet ledd er nytt. Bestemmelsen gir først og fremst en hjemmel for å vedta forskrifter om inn- og utførsel av døde eller levende eksemplarer av viltlevende arter eller deler av slike på land, i innsjøer og vassdrag og i sjøen. Slike forskrifter kan vedtas for å gjennomføre Norges forpliktelser gjennom CITES-regelverket eller andre konvensjoner, eller for øvrig for å bevare arter.

Uttrykket ”transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse” innebærer at det med hjemmel i denne bestemmelsen også kan gis forskrifter om innenlandske transaksjoner og om ilandføring av fisk og andre marine arter m.v. fra havet.

Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i naturmangfoldloven § 26.

Til § 27 (utsetting og flytting av organismer mv.)

Bestemmelsen gir forbud mot utsetting av nye organismer eller flytting av stedegne organismer fra ett område til et annet.

I bokstav b gjelder et forbud mot flytting av stedegne organismer til et annet område hvor denne arten ikke finnes naturlig. Dette omfatter et generelt forbud mot flytting, og flytting kan derfor kun skje ved tillatelse fra miljøvernmyndigheten. Flytting av organismer på tvers av naturgitte gradienter vil klart være i strid med de høye miljømål som er satt for Svalbard, og kunne medføre introduksjon og spredning av organismer og dermed menneskeskapte endringer i miljøtilstanden.

I bokstav c gjelder et generelt forbud mot utsetting av flora og fauna, uten etter tillatelse fra miljøvernmyndigheten. Dette gjelder også utsetting av arter som finnes naturlig på Svalbard fra før. Bestemmelsen omfatter kultivering av alle akvatiske organismer, herunder laks og pukkellaks. Bestemmelsen er her utvidet i forhold til tidligere bestemmelse, som kun gjaldt utsetting av røye.

Til ny § 30 a (sikring mot isbjørnangrep)

Paragrafen kommer i tillegg til § 11 i forskrift om leiropphold på Svalbard (FOR-2002-06-27-731).

Første ledd påbyr enhver som ferdes utenfor bosettinger å ha kunnskap om sikring mot isbjørnangrep. Med enhver menes alle som er ute i felt, herunder private, reisearrangører, anleggsarbeidere, forskere mv. Den eneste gruppen som faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde er tilreisende og fastboende som er deltakere organisert turopplegg. Bakgrunnen for dette er at disse vil være tilknyttet reisearrangører som er pålagt å ha kunnskap om isbjørnsikring. Man må skaffe seg informasjon om nødvendige tiltak for å avverge angrep fra isbjørn uten å skade eller avlive dyret. Det legges opp til at slike nødvendige tiltak skal hjemles i forskrift etter bestemmelsens tredje ledd.

Annet ledd påbyr enhver å ha kompetanse og utstyr til å iverksette nødvendige tiltak i felt. Enhver vil ha samme rekkevidde som etter første ledd. Det legges opp til en regulering i forskrift for hva som til en hver tid regnes som egnede midler, herunder utstyr og nødvendig kompetanse.

Etter tredje ledd er Sysselmannen tillagt myndighet til å gi nærmere regler om isbjørnsikring i forskrift. En slik forskrift vil da i hovedsak presisere hva slags kunnskap den som opptrer i felt skal ha, hva som regnes som egnede midler til skremming og jaging av isbjørn, samt eventuelle sanksjoner ved overtredelse av dette påbudet.

Til § 32 (retten til høsting)

Paragrafen er endret i annet, fjerde og femte ledd. Resten av paragrafen tilsvarer i hovedsak Ot.prp. nr. 38 (2000-2001)

Bestemmelsens annet ledd gjelder vilkår for høsting og gir departementet adgang til nærmere å fastsette vilkår for høsting i en egen forskrift. Det er nå lagt til at departementet i forskrift kan fastsette krav om rapportering og sanksjoner ved manglende rapportering slik at det kommer klart frem av lovteksten at manglende rapportering får konsekvenser.

Bestemmelsens fjerde ledd gjelder fangstfolk. Det er departementet som i forskrift skal fastsette hva slags særrettigheter fangstmenn kan få. Det vil være behov for å presisere i en forskriftshjemmel at det kan gjøres unntak fra høstingens omfang, varighet og karakter dersom det er nødvendig for å opprettholde fangstmannstradisjonen og det er i tråd med målene for høsting på Svalbard

Bestemmelsens femte ledd gjelder retten til høsting. Bestemmelsen er ny og gir Sysselmannen kompetanse til å pålegge rapportering og innsamling og mulighet til å nekte høstingstillatelse kommende sesong dersom rapportering ikke er utført.

Til 39 (fredete kulturminner)

Systematikken i bestemmelsen er noe endret ved at første, annet ledd og tredje ledd omhandler automatisk fredning og sikringssonen. Fjerde og femte ledd omhandler vedtaksfredning og sjette ledd er en fellesbestemmelse som gjelder begge kategoriene.

Etter første ledd bokstav a og b er faste og løse kulturminner fra tiden før 1946 automatisk fredet.

I tillegg vil bygningsendringer, herunder tilbygg, påbygg eller andre endringer utført etter 1945 normalt inngå som en del av en automatisk bygningsfredning. Også for andre faste kulturminner enn bygninger, vil endringer etter 1945 inngå som en del av den automatiske fredningen. Dette gjelder for eksempel tekniske installasjoner knyttet til gruvedrift, hvor det kan ha skjedd endringer flere ganger etter 1945. Daganlegget til 2B i Longyearbyen er for eksempel endret flere ganger etter 1945, men det vil likevel være riktig å behandle hele komplekset som fredet.

Fast inventar tilført en bygning etter 1945 inngår normalt som en del av fredningen, slik det gjør etter praksis på fastlandet.

Løst inventar og gjenstander som er tilført en automatisk fredet bygning etter 1945 vil ikke være automatisk fredet. Dette fordi de ikke har tilstrekkelig tilknytning til kulturminnet og kan fjernes uten fysiske inngrep.

I annet ledd er det av etiske grunner laget to setninger slik at det skilles mellom levninger etter menneskegraver og levninger etter dyr. Når det gjelder bein- og skjelettrester etter dyr på slakteplasser og i forbindelse med selvskudd for isbjørn har de en tilknytning til lokaliteten som gjør at de anses som faste kulturminner. Det er tilhørigheten til lokaliteten og ikke om skjelettdelene sitter fast i grunnen som er avgjørende for denne vurderingen.

Tredje ledd er strammet opp og forenklet for å tydeliggjøre at det er faste automatisk fredete kulturminner som har sikringssone på 100 meter. For å avklare spørsmålet om hvilke kulturminner som har sikringssone, må definisjonen i § 3 bokstav g og § 39 tredje ledd om at faste kulturminner har sikringssone, leses i sammenheng. For å gjøre loven tydeligere, foreslås det tilføyd et nytt siste punktum i § 39 tredje ledd.

Fjerde ledd fastsetter at direktoratet kan frede kulturminner ved vedtak når de er fra tiden etter 1945. Fredningen kan omfatte fast inventar (skap, ovner mv). Dersom særlige grunner tilsier det, kan også løst inventar og gjenstander fredes. Med gjenstander skal forstås gjenstander som befinner seg utendørs eller innendørs.

Fjerde ledd siste punktum fastsetter at gjenstandene må spesifiseres. Dette vil kunne gjøres ved å angi hvilke typer og kategorier gjenstander som inngår i fredningen, samt gjøre rede for hvor i bygningen eller anlegget gjenstandene befinner seg. Beskrivelsen kan suppleres med fotografier. Beskrivelsen av gjenstandene som inngår i fredningen må imidlertid være utvetydig og uttømmende, slik at tvil om fredningens faktiske omfang unngås.

Femte ledd er hjemmel for direktoratet til å frede et område rundt et vedtaksfredet kulturminne. Dette er en parallell bestemmelse til bestemmelsen i § 39 tredje ledd som gir Sysselmannen myndighet til å fastsette en annen sikringssone for automatisk fredete kulturminner.

Til § 40 (midlertidig fredningsvedtak)

Henvisningen i § 40 til § 39 bokstav c er endret til § 39 fjerde og femte ledd. Dette er en konsekvens av at § 39 bokstav c, om fredning av kulturminner med særskilt kulturhistorisk verdi, har blitt § 39 fjerde ledd. I tillegg er det en konsekvens av at loven har fått en ny bestemmelse i § 39 femte ledd om fredning av et område rundt et fredet kulturminne.

Til § 42 (innholdet av automatisk fredning)

I overskriften og i første ledd er begrepet ”automatisk” tilføyd for å presisere hvilken type fredning bestemmelsen retter seg mot. Første ledd angir virkningen av en automatisk fredning. Departementet mener det er et viktig skille mellom automatisk fredete og vedtaksfredete kulturminner når det gjelder spesifisering av innholdet og omfanget av fredningen. Hva som er automatisk fredet fremgår av loven, mens innholdet av en vedtaksfredning skal fremgå av selve vedtaket. Henvisningen i forarbeidene til at det etter §§ 39-40 ikke vil bli fastsatt nærmere vernebestemmelser og at det kan gjøres unntak fra fredningen i medhold av §§ 57-58 vil etter dette ikke lenger være riktig. Det tidligere absolutte forbudet mot telting i sikringssonen i annet ledd er oppmyket ved at det er tillatt med telting på frossen og snødekket mark innenfor sikringssonen.

Til § 44 (dispensasjon og tiltakshaverens særlige plikter for å beskytte kulturminner)

Første ledd hjemler dispensasjon for tiltak som innebærer inngrep i automatisk fredete kulturminner.

Fjerde ledd hjemler dispensasjon for inngrep i to kategorier vedtaksfredninger, henholdsvis fredete kulturminner, jf. § 39 fjerde ledd og fredet område rundt et vedtaksfredet kulturminne, jf. § 39 femte ledd. Bestemmelsen vil også gjelde dispensasjon fra midlertidig fredning, jf. § 40.

Til § 45 (undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold)

Riksantikvaren har rett til å søke etter, grave frem, granske og dokumentere automatisk fredete kulturminner. I forbindelse med slike arkeologiske og andre faglige undersøkelser kan Riksantikvaren benytte eksterne konsulenter til slike oppdrag så lenge direktoratet selv står ansvarlig for undersøkelsene. Slike oppdrag gjelder faktisk utførelse, og ikke delegering av myndighet. Direktoratet kan gi tillatelse til at andre kan gjennomføre tiltak som å søke etter, grave frem, granske og dokumentere automatisk fredete kulturminner.

Annet ledd fastsetter at Sysselmannen kan vedlikeholde, gjerde inn og iverksette tiltak for å anskueliggjøre faste fredete kulturminner. Dersom det gjelder tiltak utover vedlikehold, må Riksantikvaren gi tillatelse til dette. Istandsetting er et begrep som skal benyttes om arbeider som går ut over vedlikehold. Både Sysselmannen og private eiere må søke Riksantikvaren om dispensasjon for arbeider som går ut over vanlig vedlikehold.

Endring av ordlyden innebærer ingen omlegging av praksis, kun en klarere begrepsbruk.

Eiere av kulturminner vil ha et selvstendig vedlikeholdsansvar.

Til § 50 (utarbeiding av arealplanen)

I tredje ledd annet punktum stilles det krav om at det ved utarbeidelse og revisjon av delplaner og arealplanen skal utarbeides et planprogram som klargjør hvilke forhold det skal redegjøres for i planen. Planprogrammet skal kunngjøres av den planansvarlige innenfor hvert planområde, for å gi grunnlag for offentlig debatt rundt både rammer og forutsetninger for planarbeidet. Berørte organer og organisasjoner mv som har særlige interesser i planarbeidet skal gis anledning til å uttale seg. Delplaner kan også innebære at større områder utvikles, og det er derfor viktig at berørte gis anledning til å mene noe om innholdet i selve planen på et tidlig tidspunkt i planprosessen.

Fjerde ledd hjemler retten for statlige myndigheter til å fremme innsigelse til arealplaner på områder som gjelder vedkommende myndighets saksfelt. Forutsetningen er at det ikke har latt seg gjøre å finne løsninger på konflikten i den ordinære planprosessen. Dersom en slik innsigelse ikke løses mellom innsigelsesorganet og den planansvarlige, løftes avgjørelsesmyndigheten opp til departementet. Bestemmelsen må forstås på samme måte som plan- og bygningsloven når det gjelder begrensningen i adgangen til å fremme innsigelse. Hensikten bak dette er å hindre at det fremmes innsigelse til forhold som har, eller kunne ha vært gjenstand for innsigelse og avgjort i departementet i løpet av de siste 10 år. Formålet med en slik begrensning er forutsigbarhet og effektivitet i planleggingen.

Det er ikke ønskelig at det oppstår en situasjon der flere organer med overlappende interesseområder fremmer innsigelse på samme fagområde, såkalt kjedeinnsigelse. Det fremgår for eksempel av svalbardmiljøloven § 4 at både Sysselmannen og Riksantikvaren er miljøvernmyndigheter på Svalbard. Således kan begge instanser fremme innsigelse til saker på kulturminnefeltet. I praksis viser det seg at en slik kjedeinnsigelse sjelden oppstår, men for å gjøre arbeidsdelingen i disse tilfellene tydeligere, vil det bli utarbeidet nærmere retningslinjer. Disse tas inn i eksisterende arealplanveileder.

Fjerde ledd siste punktum hjemler muligheten til å fastsette nærmere hvilke organer som har innsigelsesrett. For å skape forutberegnelighet vil en slik liste bli utarbeidet og inngå som en del av den nevnte veiledningen.

For øvrig vises det til omtale av § 50 i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

Til § 53 (arealplanens virkninger)

Tredje ledd er fjernet i forbindelse med lovrevisjonen da § 58 fjerde ledd siste punktum har samme innhold. For øvrig vises til omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

Til § 57 (krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan)

Første ledd bokstav d inngår i oversikten over tiltak som krever tillatelse fra miljøvernmyndigheten. Det er tilføyd automatisk foran fredet. Hjemmelen for å gi dispensasjon fra automatisk fredning er lagt til § 44, jf. henvisningen i § 57 bokstav d. Hjemmel for dispensasjon fra vedtaksfredete kulturminner er § 44 fjerde ledd.

Nytt første ledd bokstav g.

Paragraf 57 regulerer hvilke tiltak utenfor planområdene og i planområder uten godkjent plan som krever tillatelse fra miljøvernmyndigheten. I Ot.prp. nr. 38 (2000-2001)fremgikk det at § 57 bare gjaldt faste innretninger. Plassering av løse gjenstander som f.eks. campingvogner og meiehytter kunne ikke regnes som terrenginngrep, men kunne eventuelt reguleres med forskrift etter bokstav e eller etter § 74. Etter at loven trådte i kraft, har det vist seg å være et behov for å kunne regulere innretninger som ikke er fast forbundet i grunnen og som kan virke inn på landskapet. Slike innretninger kan ha en like stor betydning for landskapet som fast forankrede gjenstander og bygg. Et unntak for løse innretninger var hvis disse kunne sies å volde forurensing etter bokstav b.

Bokstav g regulerer at tiltak som ikke er fast forankret i grunnen og som kan virke inn på landskapet krever tillatelse fra Sysselmannen. Dette gjelder imidlertid tiltak utenfor planområdene eller i planområder uten godkjent plan. Bestemmelsen gjelder både permanente og midlertidige innretninger. Telting som ledd i rekreasjons- og frilufsøyemed omfattes ikke av bestemmelsen. Derimot vil en teltleir i forbindelse med organisert turistvirksomhet være søknadspliktig etter bokstav c.

For øvrig vises det til omtale av § 57 i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

Til § 58 (virksomhet i planområder med godkjent plan)

Tredje ledd bokstav c er endret for å klargjøre bestemmelsens innhold. Bokstav c er kort beskrevet i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001). Det har vært diskutert hvorvidt bestemmelsen er i motstrid med § 53 annet ledd, som bestemmer at fredning går foran plan. Dette forholdet er likevel klart avklart gjennom forarbeidene til loven, jf Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) hvor det heter at arealplan aldri kan gjøre endringer i det som følger av fredning etter svalbardmiljøloven kap III-V. For kulturminner som er fredet etter §§ 39, 40 og 42 må disse derimot respekteres så lenge det ikke er gitt særskilt tillatelse etter §§ 57 eller 58. Tredje ledd bokstav c må derfor forstås slik at en virksomhet kan tillates av Sysselmannen selv om den er i strid med et kulturminne utenfor planområdet. Forutsetningen er at dette forholdet er vurdert gjennom tillatelsen av kulturminnemyndighetene, som er Riksantikvaren, når det gjelder fredete kulturminner. Selv om det er Sysselmannen som gir tillatelse etter § 58 tredje ledd bokstav c, må dette sees i sammenheng med § 44 når det gjelder kulturminner. Det er altså kulturminner som er gitt en spesiell vernestatus som er nevnt i § 58 tredje ledd bokstav c, og dette er indikert ved at det er krav om fredete kulturminner. Dispensasjonshjemmelen for fredete kulturminner fremgår av § 44 som det er vist til i bokstav c.

Den nærmere forståelsen av forholdet mellom § 44 og § 58 tredje ledd bokstav c vil bli gjort rede for i arealplanveilederen.

Til § 59 (særskilt konsekvensutredning)

Første ledd bokstav b er endret ved at ordet samfunn er tatt inn. Utvidelsen medfører at det i vurderingen av om det skal utarbeides en særskilt konsekvensutredning for tiltak innenfor planområdet, også skal legges vekt på det samfunnsmessige aspektet. Dette er altså en utvidelse av oppfangingskriteriene for konsekvensutredninger etter svalbardmiljøloven.

Hensikten med bestemmelsene om konsekvensutredninger er at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelser av planer, og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, planen kan gjennomføres.

På fastlandet følger tilsvarende krav av plan- og bygningsloven § 4-2. Her er det sagt at de miljømessige virkningene for en naturressurs, f.eks. forurensning av jord eller vann, hører inn under miljø, mens andre konsekvenser, som f.eks. økonomiske konsekvenser knyttet til reduserte muligheter for uttak eller utvinning av ressursen, faller inn under begrepet samfunn. Det er grunn til å legge samme vurdering til grunn for svalbardmiljøloven.

For virksomheter som omfattes av denne bestemmelsen, skal det som en del av planarbeidet utarbeides en konsekvensutredning som redegjør for planens virkninger for miljø og samfunn. Planforslag med konsekvensutredning skal normalt utgjøre et samlet dokument, men det kan variere hvordan konsekvensutredningen skal presenteres i plandokumentet. Det skal likevel gå klart fram hva som er planens konsekvensutredning.

Det vises til Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) når det gjelder øvrig omtale av §§ 59 flg.

Til § 68 (dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale)

I forskrift om hindring av forurensning fra skip (MARPOL-forskriften) er reglene om skipsforurensninger gjort gjeldende for Svalbard. Forskriften tillater på visse vilkår forbrenning av avfall som er knyttet til eller skriver seg fra vanlig drift av skipet, og dette er nå presisert i § 68.

Forskrift 1. juni 2004 om begrensning av forurensning, kapittel 22 Mudring og dumping i sjø og vassdrag (dumpeforskriften) gjelder både norske og utenlandske skip i norsk farvann, herunder Svalbard. Etter dumpeforskriften § 22-6 kan fylkesmannen gi tillatelse til dumping som nevnt i dumpeforskriften § 22-4. Etter svalbardloven § 5 har Sysselmannen samme myndighet som en fylkesmann, og Sysselmannen kan derfor fatte vedtak om dumping (deponering) på Svalbard etter dumpeforskriften. Dette er presisert i § 68 annet punktum.

Til § 70 (akutt forurensning – beredskap og varsling)

Det vises til omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) og NOU 1999:21 (utkastets § 68).

Klima- og forurensningsdirektoratet har myndighet etter bestemmelsen til å pålegge virksomheter å utarbeide beredskapsplan for godkjenning og å stille nærmere krav til virksomheters beredskap.

Det er presisert i § 70 første ledd første punktum at de som har beredskapsplikt også har en aksjonsplikt. Denne plikten følger også av § 65 annet ledd. Tidligere inneholdt siste ledd i § 70 en definisjon av akutt forurensning som nå er flyttet til første ledd siste punktum i bestemmelsen.

I § 70 nytt tredje ledd er det tatt inn en bestemmelse om at den som har ansvaret for den statlige beredskapen kan gi pålegg om at den som er beredskaps- og aksjonspliktig skal bistå med utstyr og personell ved en aksjon mot akutt forurensning tilsvarende det som følger av forurensningslovens bestemmelser om bistandsplikt ved akutt forurensning. De aktuelle til å gi slike pålegg vil i første rekke være Sysselmannen eller Kystverket.

Forskriftshjemmelen i svalbardmiljøloven § 70 siste ledd er utvidet til også å kunne regulere nærmere hvem som skal være beredskaps- og aksjonspliktig når det gjelder akutt forurensning på Svalbard. Det forutsettes at Longyearbyen lokalstyre skal involveres ved bruk av denne forskriftskompetansen.

Til § 71 (avfall)

Det vises til omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) og NOU 1999:21 (utkastets § 69).

Det er i lovrevisjonen åpnet for å kunne delegere myndighet til et lokalt folkevalgt organ ved å tilføye ”Departementet eller den departementet bemyndiger” i § 71 tredje ledd.

Til § 77 (utrykning og oppsyn)

Etter bestemmelsen gis Sysselmannen en rett til økt motorferdsel. Bakgrunnen for dette er at Sysselmannen effektivt skal kunne utføre sine tilsynsoppgaver.

Til § 78 (gebyr for tilreisende)

Bestemmelsen gjelder miljøavgift for tilreisende. Ordlyden ”miljøavgift” har samme anvendelsesområde som tidligere ordlyd ”gebyr”. Paragrafen tilsvarer derfor Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

Til § 80 (motorferdsel i terrenget på barmark), § 81 (motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark), § 82 (motorferdsel i vassdrag og sjø) og § 83 (bruk av luftfartøyer)

Bestemmelsene gjelder motorferdsel og bruk av luftfartøyer. Paragrafene tilsvarer i hovedsak Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

Forskriftskompetansen etter bestemmelsene er nå lagt til departementet. Dette omfatter § 80 første ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i terrenget, § 81 første ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark og § 83 fjerde ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistmål.

Sysselmannen vil behandle enkeltsaker knyttet til bestemmelsene, herunder dispensasjoner.

Myndigheten til å fastsette bestemmelser om motorferdsel i sjø i medhold av svalbardmiljøloven skal fortsatt ligge hos Sysselmannen. Dette skyldes forholdet til havne- og farvannsloven, som ble gjort gjeldende for øygruppen etter at svalbardmiljøloven ble vedtatt i 2001. Gjeldende svalbardmiljølov § 82 fjerde ledd innebærer en viss dobbelkompetanse mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket etter havne- og farvannsloven og Sysselmannen etter svalbardmiljøloven. For å sikre at de to regelverk ses i sammenheng har departementet bestemt at det ikke skal foretas endringer i § 82 fjerde ledd.

Til ny § 82 a (krav til drivstoff for motorferdsel i sjø)

Ny § 82 a er en generell forskriftshjemmel til å fastsette tungoljeforbud for hele Svalbards territorialfarvann. Myndigheten til å fastsette forskriften er lagt til departementet, som også kan fastsette hvilke leder som eventuelt skal unntas fra tungoljeforbudet.

Til § 92 (gebyr for saksbehandling og kontroll)

Bestemmelsen omfatter gebyrer for saksbehandlingen, slik at myndighetskompetansen til å fastsette forskrifter blir lik for gebyrer for saksbehandling og kontroll.

Til § 94 (eiendomsrett til flora og fauna håndtert i strid med loven mv.)

Bestemmelsen gjelder eiendomsrett til flora og fauna håndtert i strid med loven. Paragrafen tilsvarer i hovedsak Ot.prp. nr. 38 (2000-2001).

I første ledd er det Sysselmannen som blir eier av slik flora og fauna, og det er også Sysselmannen som avgjør hvordan dette skal disponeres. Verdien av slik flora og fauna tilfaller miljøvernfondet. Endringen bringer regelverket mer i samsvar med det som har utviklet seg som praksis.

Etter tredje ledd kan Sysselmannen kreve kompensasjon for utgifter knyttet til innhenting av slik flora og fauna. Men utgangspunktet vil likevel være, så langt det er mulig, at beløpet skal tilfalle miljøvernfondet i sin helhet.

Til ny § 96 a (overtredelsesgebyr)

Første ledd gir hjemmel for Sysselmannen til å pålegge overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr er administrativ sanksjon som kan anvendes både på handlinger som ikke rammes av noe straffebud og på handlinger som er straffbare. Overtredelsesgebyr kan ilegges ved overtredelse av enhver bestemmelse gitt i eller i medhold av de nevnte bestemmelser i svalbardmiljøloven. Overtredelsesgebyr kan ilegges både privatpersoner og foretak.

Overtredelsesgebyrene tilfaller Svalbards miljøvernfond.

Annet ledd gir departementet mulighet til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser om hvilke overtredelser nevnt i første ledd som kan medføre overtredelsesgebyr, samt gi nærmere bestemmelser om fastsettelsen av overtredelsesgebyr

Etter tredje ledd er overtredelsesgebyret også tvangsgrunnlag for utlegg. Ved tvist om størrelsen på overtredelsesgebyret, er det domstolene som endelig skal prøve dette.

Til § 98 (Svalbards miljøvernfond)

Svalbards miljøvernfonds midler kan bare brukes til tiltak på Svalbard som har til formål å beskytte miljøet. Det kan brukes til tilskudd til skjøtsel, vedlikehold og granskning av kulturminner så langt dette ikke kan ventes dekket av den ansvarlige. Dette betyr at kulturminner kan motta støtte fra fondet, uavhengig av om de har en formell vernestatus etter svalbardmiljøloven. Dette vil sikre at et større og bredere omfang kulturminner vil kunne motta støtte fra fondet enn etter tidligere lovtekst.