3 Lovendringer på naturforvaltningsområdet – svalbardmiljøloven kap. I, III, IV og VII

3.1 Innledende bestemmelser - § 1 lovens formål

3.1.1 Gjeldende rett

Lovens formål er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard, herunder Svalbards ”landskapselementer”. Formuleringen har i noen tilfeller skapt tvil for miljøforvaltningen ved praktiseringen av loven, og spørsmålet har vært om man bare har ment å opprettholde de enkelte landskapselementene, eller landskapet som helhet.

3.1.2 Departementets forslag på høring

Departementet viser til Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) side 30 der det fremgår at man med landskapselementer har ment ”landskapet med prosesser som har påvirket eller fortsatt påvirker det”. Begrepet landskap blir også brukt flere andre steder i svalbardmiljøloven, for eksempel § 16 om nasjonalparker. Disse momentene taler for at det er landskapet som helhet man ønsker å bevare. Departementet mener derfor det gir en bedre sammenheng i lovverket å endre ordlyden i lovens formålsbestemmelse fra ”landskapselementer” til ”landskap”. På denne måten unngår man også uklarheter, og har lik begrepsbruk som i lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldsloven) 19. juni 2009, der begrepet landskap også er benyttet.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun WWF og Friluftslivets fellesorganisasjon som har kommentert forslaget. Begge støtter endringen.

3.1.4 Departementets vurderinger

Det er ikke fremkommet noen negative merknader til endringen. Departementet fremmer derfor forslaget slik det fremkommer av høringsnotatet.

3.2 Flora og fauna – § 27 utsetting og flytting av organismer mv., jfr. § 23 og § 26

3.2.1 Gjeldende rett

Svalbardmiljøloven § 27 regulerer utsetting og flytting av flora og fauna, samt kultiveringstiltak for røye, mens § 26 gjelder innførsel av flora og fauna.

3.2.2 Departementets forslag på høring

Departementet har tatt opp spørsmålet om ikke utsetting, flytting og kultivering på andre organismer også bør omfattes av forbudet. Departementet mener generelt at det for regulering av utsetting, flytting og kultivering bør fastsettes felles prinsipper for alle typer organismer, inkludert saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. For å oppnå denne målsettingen er det nødvendig med en tilpasning av § 23, som fastsetter virkeområdet for kapittelet om flora og fauna. Departementet foreslår at tilføyes et nytt annet ledd i § 23 om at unntaket i første ledd ikke gjelder for §§ 26 og 27. Bakgrunnen for unntaket i § 23 var i utgangspunktet at fiske etter saltvannsfisk og fangst av sjøpattedyr skulle reguleres i samsvar med prinsippet om bærekraftig høsting, og ikke det strengere fredningsprinsippet i svalbardmiljøloven. Den foreslåtte endringen berører ikke høsting av organismene, og departementet mener at på bakgrunn av de høye miljømål som gjelder for Svalbard, bør utsettings-, oppdretts- og kultiveringstiltak for alle organismer være underlagt krav om tillatelse. Slike tiltak kan få store konsekvenser i forhold til spredning og utbredelse av organismer og for endringer i populasjonsgenetikk. Departementet foreslår derfor at § 27 skal gjelde for alle typer flora og fauna.

Departementet mener at de hensyn som er nevnt ovenfor også gjør seg gjeldende i forhold til § 26, som regulerer innførsel og utførsel av vill flora og fauna til og fra Svalbard. På grunn av unntaket i § 23 i forhold til saltvannsfisk, krepsdyr og sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard har man ikke mulighet til å regulere innførsel og utførsel av disse artene. I tillegg skaper det problemer i forhold til CITES-regelverket, som også gjelder for Svalbard, og som er hjemlet i § 26. Departementet foreslår derfor at § 26 omfatter samtlige organismer av vill flora og fauna. I tillegg bør henvisningen i § 26 annet ledd til første ledd i forhold til innførsel sløyfes, fordi den ser ut til å begrense forskriftshjemmelen vedrørende innførsel til kun å omfatte levende eksemplarer av organismer som kan etablere seg i vill tilstand på Svalbard. Ordlyden i § 26 annet ledd foreslås erstattet med tilsvarende ordlyd som naturmangfoldsloven § 26.

Når det gjelder flytting av organismer, forbyr § 27 bokstav b flytting av stedegne organismer til et annet område hvor denne organismen ikke finnes naturlig. Det kan knytte seg usikkerhet til hvordan et område skal avgrenses i forhold til hvor en organisme befinner seg naturlig. I dag er det store miljømessige variasjoner innen Svalbard, blant annet med en markert gradient mellom det sterkt Atlanterhavspåvirkede Vest-Spitsbergen og det langt mer arktiske naturmiljøet øst i øygruppen. Flytting av organismer på tvers av naturgitte gradienter vil være klart i strid med de høye miljømål som er satt for Svalbard, og kunne medføre uønsket introduksjon/spredning av organismer og dermed menneskeskapte endringer i miljøtilstanden. Tilsvarende vil forventede klimaendringer trolig medføre endrete miljøbetingelser, som igjen øker sannsynligheten for at nye organismer kan etablere seg blant annet med menneskelig spredning innen øygruppen. Det er derfor hensiktsmessig at flytting krever tillatelse fra miljøvernmyndigheten uavhengig av om de flyttes innenfor et begrenset område, eller til andre steder på Svalbard. Et generelt forbud mot flytting innebærer at bestemmelsen vil bli strengere enn i dag, men reglene blir lettere å håndheve. En slik endring i bestemmelsen innebærer også forbud mot flytting av arter innenfor det området hvor de finnes fra før, samt flytting som ikke skjer som ledd i kultivering.

Departementet mener på bakgrunn av det som er sagt ovenfor at også all utsetting av organismer bør være søknadspliktig, også utsetting av organismer som finnes naturlig på Svalbard fra før. Når det gjelder kultivering, kan det være aktuelt med kultivering også av andre arter enn røye. Laks og pukkellaks er anadrome arter som finnes på Svalbard, og oppdrett eller utsetting av disse organismene omfattes ikke av gjeldende regelverk. Det samme gjelder annen akvakultur basert på arter som naturlig opptrer i Svalbards farvann. Departementet mener forbudet mot kultiveringstiltak for røye også bør omfatte andre akvatiske organismer. Selv om kultiveringstiltak på Svalbard i dag trolig er mest aktuelt for fisk, kan det tenkes at det i fremtiden kan bli interesse for kultivering også av andre organismer. Alle former for kultivering bidrar til å endre en populasjons genetikk ved at det velges ut et fåtall stamorganismer som det avles nye avkom av, uten at avkommet utsettes for naturlig seleksjon. Kun en generasjon i oppdrett/kultivering har vist seg å endre genetikken i fiskepopulasjoner, og det samme antas å gjelde også for de fleste andre arter av flora og fauna som utsettes for oppdrett eller kultivering. Dersom man sammenligner med erfaringer fra annen oppdrett, vil for eksempel oppdrett av en art som svalbardrype kunne medføre stor parasittbelastning og økt sykdomsrisiko. Dette vil også gjelde ved kultivering/oppdrett av andre terrestre arter. Departementet mener derfor at § 27 bør regulere kultivering av alle arter.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Friluftslivets fellesorganisasjon og WWF støtter forslaget.

Både Fiskebåtredernes Forbund og Norges Fiskarlag er kritiske til henvisningen til CITES-regelverket i lovteksten. Fiskebåtredernes Forbund skriver at ”CITES er en politisert organisasjon som i enkelte tilfeller ikke forholder seg til fakta. Dette gjelder spesielt i forhold til sjøpattedyr. På CITES rødliste over truede dyrearter finner en både vågekval og finnkval som er tallrike i våre havområder, med store og sunne bestander”.

Landbruks- og matdepartementet støtter forslaget, men forutsetter at rammebetingelsene for innførsel av frø etter svalbardmiljøloven § 26 ikke berøres.

Norsk Polarinstitutt støtter forslaget, men ønsker en utvidelse til å omfatte alle arter, også saltvannsfisk og ikke stedegne sjøpattedyr. Videre foreslås at ordlyden ”til andre områder på Svalbard” bør fjernes, da man har begrenset innsikt i påvirkningen flyttingen har på artene. Dette fjerner også usikkerheten i hva ”andre områder” i § 27 betyr.

Fiskeridirektoratet mener tillatelse etter svalbardmiljøloven vil innebære ekstra begrensninger på eventuell framtidig akvakulturvirksomhet på Svalbard i forhold til på fastlandet.

Fiskeri-og kystdepartementet mener at uttrykket ”sette ut” i § 27 har til hensikt å omfatte akvakulturvirksomhet i sjø, både oppdrett av stedegne arter og fremmede arter. Det bør derfor også foretas en harmonisering mellom disse to lovene, lik prinsippene i naturmangfoldloven § 30c. Departementet skriver i den forbindelse at

”selv om det ikke foregår akvakulturvirksomhet på stedet i dag, kan det imidlertid ikke utelukkes at forholdene ligger til rette for slik virksomhet på et senere tidspunkt. Det vil da være naturlig å utvide akvakulturlovens geografiske virkeområde […]. Inntil dette eventuelt skjer er Fiskeri- og kystdepartementet inneforstått med de spesielle hensyn og miljømål som gjør seg gjeldende på Svalbard, og at menneskeskapte miljøendringer ønskes begrenset så mye som mulig, tilsier en regulering utover hva som følger av gjeldende § 27 litra c”.

Svalbard næringsforening er negative til forslaget og mener næringslivet hadde vært mer allsidig dersom det var mulig å drive oppdrett for salg. Næringsforeningen har videre forståelse for at oppdrett kan medføre økte parasittbelastninger, men mener dette kan løses.

3.2.4 Departementets vurderinger

Departementet ønsker at kravet om tillatelse for kultiveringstiltak ikke kun begrenses til røye, men gjelder all flora og fauna. Dersom det blir aktuelt med kultiveringstiltak, vil det være et krav om tillatelse i medhold av svalbardmiljøloven. Dette er i samsvar med Fiskeri- og kystdepartementets vurderinger, som er inneforstått med at de spesielle hensyn og miljømål som gjør seg gjeldende på Svalbard tilsier en regulering utover gjeldende § 27. De klimatiske forholdene på Svalbard tilsier at det ikke vil være aktuelt med havbruk i nærmeste fremtid. Departementet slutter seg til Fiskeri- og kystdepartementets syn at dersom havbruk blir aktuelt må det vurderes om akvakulturloven og andre relevante lover skal gjøres gjeldende.

I forhold til kommentarene fra Norsk Polarinstitutt bemerkes at endringsforslaget i § 23 annet ledd nettopp er en utvidelse til også å omfatte saltvannsfisk og ikke stedegne sjøpattedyr. Videre er også ordlyden ”til andre områder på Svalbard” tatt ut i endringsforslaget. Departementet anser derfor at NPs innspill allerede er ivaretatt i endringen.

Når det gjelder innspillene om at CITES-regelverket bør tas ut av selve lovteksten, bemerker departementet at CITES-regelverket allerede i dag er en del av Norges forpliktelser på Svalbard. At CITES-regelverket nå uttrykkelig nevnes i loven, er altså bare en presisering av gjeldende rett og inneholder således ikke noe mer enn det som allerede er Norges forpliktelser. Departementet ønsker imidlertid at dette presiseres uttrykkelig i lovbestemmelsen og ikke bare følger av forarbeidene til loven, for å synliggjøre at CITES-regelverket skal etterleves også i svalbardmiljøloven.

3.3 Flora og fauna – ny § 30 a sikring mot isbjørnangrep

3.3.1 Gjeldende rett

I forskrift 27. juni 2002 nr. 731 om leiropphold på Svalbard er det i kapittel IV gitt bestemmelser om isbjørnsikring. Forskriften er hjemlet i svalbardmiljøloven § 76 og gjelder for enhver som gjennomfører telting eller leiropphold på Svalbard. Kravet til isbjørnsikring omfatter å skaffe seg informasjon om nødvendige tiltak for å kunne unngå å avverge angrep fra isbjørn som fører til at dyret blir skadet eller må avlives, og iverksetting av nødvendige tiltak for å unngå at avverging av angrep blir aktuelt.

3.3.2 Departementets forslag på høring

Selv om de fleste som opptrer ute i felt normalt sikrer seg mot angrep fra isbjørn, mener departementet det er viktig at alle som er ute i felt har en plikt til å sikre seg mot isbjørnangrep. Departementet har vurdert om en slik regel bør inntas i svalbardmiljøloven eller for eksempel i turistforskriften. Departementet vurderer det slik at en påbudsbestemmelse i svalbardmiljøloven vil være mest naturlig, og da i forlengelsen av bestemmelsene om fredning og forstyrrelse av dyrelivet. For å ha muligheten til å fastsette mer detaljerte regler om isbjørnsikring, mener departementet at man i påbudsbestemmelsen bør gi Sysselmannen hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift. Departementet foreslår en bestemmelse om isbjørnsikring som ny § 30 a.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Flere instanser kommenterer den nye bestemmelsen om sikring mot isbjørnangrep. Svalbard næringsforening er positiv til forslaget.

Både Longyearbyen Lokalstyre, Sysselmannen, Justis- og politidepartementet og Norsk Polarinstitutt støtter forslaget, men ønsker flere presiseringer i lovteksten.

Longyearbyen Lokalstyre mener bestemmelsen også bør gjelde virksomhet innenfor planområdene, da isbjørnfaren er til stede også her. Sysselmannen mener man bør formulere et pliktsubjekt som favner videre enn ”den som utøver virksomhet”, men ikke deltakere i organisert turopplegg. Dette støttes av Justis- og politidepartementet som i tillegg foreslår at man bør bruke begrepet ”reisearrangør”. Sysselmannen mener videre at kravet bør gjelde ”utenfor bosettingene” og ikke kun ”utenfor planområdene”. I tillegg bør bestemmelsen omfatte egnede midler til avlivning. Dette støttes også av Norsk Polarinstitutt, som i tillegg mener at påbudet ”egnede midler” bør ha et annet omfang dersom det er snakk om en etablert feltleir enn om det er personer som beveger seg i terrenget, samt at det bør finnes et mer dekkende uttrykk enn ”virksomheter”. Justis- og politidepartementet bemerker at plasseringen av en generell regel om plikt til isbjørnsikring i svalbardmiljøloven umiddelbart fremtrer som fornuftig. Det uttales videre at

”Likevel vil man ved utformingen av de nærmere bestemmelsene om forebyggelse av konfrontasjoner med isbjørn og annen sikring, måtte ta hensyn til at formålet med reglene i realiteten være todelt, og omfatte så vel hensynet til vern av isbjørnen som sikkerheten til mennesker som ferdes på Svalbard. Det kan derfor reises spørsmål om ikke bestemmelsene heller bør plasseres i turistforskriften, som jo har som formål å ivareta så vel de reisendes sikkerhet som Svalbards naturmiljø. Det forhold at de nærmere bestemmelser som skal fastsettes også må forutsettes å pålegge reisearrangører en del nærmere plikter, kan også tale for å plassere bestemmelsene i turistforskriften, siden det vil være lite hensiktsmessig med parallelle forskrifter på dette området.”

Også AECO (Association of Arctic Expedition Cruise Operators) og Kings Bay er positive til forslaget om isbjørnsikring, men AECO ønsker klargjøring av hva som menes med ”kunnskap”, ”egnede midler” og ”nødvendige tiltak”, mens Kings Bay mener at det ved fastsettelse av forskrifter ikke må settes krav til isbjørnsikring som ikke kan oppfylles.

Svalbard Reiseliv AS er kritiske til at bestemmelsen tas inn i loven, og mener påbudet egner seg best i forskrift da det varierer hvilket utstyr som til enhver tid er tilgjengelig, og at det derfor bør gis mulighet til å revidere kravene raskt etter hvert som det kommer nytt tilgjengelig utstyr.

Longyearbyen jeger og fiskerforening er skeptiske til forslaget, da de er bekymret for en utvikling som fratar enkeltpersoner adgang til egen vurdering og ansvar for egen sikkerhet. Dette gjelder særlig med hensyn til fastboendes ferdsel til hytter og jaktturer.

3.3.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering er det nødvendig med en påbudsbestemmelse om isbjørnsikring i svalbardmiljøloven, og da i forlengelsen av bestemmelsene om fredning og forstyrrelse av dyrelivet. Bestemmelsen skal sørge for at alle som er ute i felt sikrer seg mot isbjørnangrep. Bestemmelsen har som formål å unngå unødig skremming, jaging og avliving mv. av isbjørn og omfatter også sikring for personer.

Departementet slutter seg til innspillene om en bedre presisering av hvem som omfattes av bestemmelsen. Departementet vil derfor endre ordlyden fra ”enhver som utøver virksomhet” til ”enhver som ferdes, med unntak for tilreisende og fastboende som er med i organisert turopplegg”. Dette vil klargjøre bestemmelsens omfang på en mer hensiktsmessig måte. Videre ser departementet, som Sysselmannen påpeker, at det vil være en mer hensiktsmessig avgrensning å fastsette kravet om isbjørnsikring til å gjelde utenfor bosettingene, da det kan være turopplegg og ferdsel i planområdene utenfor bosettingene som tilsier at isbjørnsikring kan være aktuelt. Departementet vil derfor endre ordlyden på dette punktet. Bestemmelsen er ment å gjelde for alle som ferdes utenfor bosettingene, dette gjelder altså fastboende og tilreisende, virksomheter, reisearrangører, forskere, arbeidere m.v. Unntak fra bestemmelsen gjelder kun tilreisende eller fastboende som deltar i organisert turopplegg. Bakgrunnen for unntaket er at hensynet til isbjørnsikring anses tilstrekkelig ivaretatt ved at reisearrangørene vil være omfattet av bestemmelsen. Formuleringen ”organisert turopplegg” vil ha samme omfang som etter turistforskriften.

Når det gjelder innspillene på de nærmere presiseringene av hva som er tilstrekkelig sikring og det nærmere omfanget av bestemmelsen, er det departementets vurdering at dette skal reguleres nærmere i egen forskrift. Det skal i forskriften presiseres blant annet hva som omfattes av begrepene ”egnede midler” og ”nødvendige tiltak”. Det legges opp til at forskriften skal harmoneres med begrepsbruken i turistforskriften.

3.4 Flora og fauna - § 32 særregel om fangstfolk

3.4.1 Gjeldende rett

Fangstmannsvirksomheten er hjemlet både i svalbardloven og svalbardmiljøloven. Svalbardmiljøloven har kun én bestemmelse som omhandler fangstfolk særskilt. Det er § 32 fjerde ledd, som gir Sysselmannen mulighet til å gi overvintrende fangstfolk med tilhold i fangsthytte enerett til høsting innen et avgrenset område og tidsrom. Før slik enerett gis, skal Sysselmannen kunngjøre adgangen til å søke enerett innen en viss frist.

I dag bor det fangstfolk på fem stasjoner på øygruppen: Akseløya i van Mijenfjorden, Kapp Wijk i Isfjorden, Farmhamna i Forlandsundet, Austfjordneset i Wijdefjorden og Mushamna i Woodfjorden. Den tradisjonelle fangstvirksomheten med overvintring er i utvikling. Sysselmannen opplyser at det per i dag kun er de som er på fangstasjonene i Kapp Wijk og Austfjordneset som kan sies å drive fangstvirksomhet etter den opprinnelige modellen.

Gjeldende praksis knyttet til fangstmenn fremgår av forskrift om lokal regulering av jakt på svalbardrype og svalbardrein og av vedtak fattet av Sysselmannen, der det er gjort unntak fra flere av bestemmelsene i svalbardmiljøloven og høstingsforskriften. Disse unntakene er gjort i medhold av svalbardmiljøloven § 37, som gir Sysselmannen myndighet til å gjøre unntak fra bestemmelsene i kapittel IV om flora og fauna når ”helt særlige grunner foreligger.”

3.4.2 Departementets forslag på høring

Departementet mener det er viktig å ta vare på fangsttradisjonen, og ønsker å videreføre grunntrekkene i dagens fangstmannsordning. Det er likevel viktig å understreke at all høsting på Svalbard skal være i samsvar med målet om en begrenset beskatning uten å påvirke bestandsstrukturen i enkeltpopulasjoner.

Departementet er klar over at den klassiske forestillingen om fangstfolk utfordres på flere områder. For å opprettholde fangstmannstradisjonen i en målestokk som er forenlig med bevaringsmålet, ønsker departementet likevel ikke å utvide kretsen av personer som eventuelt kan få særrettigheter som fangstfolk i forhold til det som følger av svalbardmiljøloven § 32 fjerde ledd. Departementet ser at det kan oppstå særlige situasjoner der det for eksempel er nødvendig å gjøre unntak fra vilkår for å være fangstmann som settes i § 32 fjerde ledd, og viser til hjemmelen i svalbardmiljøloven § 37 til å fravike kapittel IV i rene unntakstilfeller.

Et annet spørsmål er hvilke særrettigheter disse fangstmennene kan få. Utgangspunktet er at også fangstmenn må følge de alminnelige reglene om høsting. Men allerede i dag åpner forarbeidene til loven for at det kan gis særregler for fangsfolk i forskrift om høstingstid og høstingsmåter, jfr. NOU 1991:21 Lov om miljøvern på Svalbard s. 87. Spørsmålet om hva slags unntak som er aktuelle bør utredes nærmere og reguleres i forskrift gitt med hjemmel i svalbardmiljøloven, og departementet mener man i hjemmelsbestemmelsen bør sette rammene for en slik forskrift. Departementet ser behov for å presisere i en forskriftshjemmel at man kan gjøre unntak knyttet til høstingens omfang, varighet og karakter dersom det er nødvendig for å opprettholde fangstmannstradisjonen og det er i tråd med målene for høsting på Svalbard. Av hensyn til de sammensatte vurderinger som må gjøres i en forskrift om fangstmenn, foreslås det at forskriftskompetansen legges til departementet.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Både Sysselmannen og Justis- og politidepartementet mener at vilkårene for å få særrettigheter bør gjennomgås grundigere. Det foreslås derfor at hjemmel for å gi forskrift om fangstfolkordningen bør omfatte både kriteriene for å få særrettigheter og hvilke særrettigheter dette skal være.

Longyearbyen jeger- og fiskerforening støtter forslaget om at særrettigheter for fangstmenn kan reguleres, men mener at dersom forskriftskompetansen skal ligge hos departementet bør dette kun gjelde de ytre rammer, mens Sysselmannen bør kunne fastsette endelige vilkår etter en individuell vurdering.

Pole Position er betenkte over at utviklingen går i retning av å flytte myndighet fra Sysselmannen over til departement og direktorat, og mener at Sysselmannen og andre lokale etater har tilstrekkelig faglig kompetanse og kunnskap om lokale forhold til å gjøre korrekte vurderinger og beslutninger.

3.4.4 Departementets vurderinger

Departementet la i høringen ikke opp til en endring i kriteriene i lovteksten for hvem som kan gis særrettigheter som fangstfolk. Sysselmannen og Justis- og politidepartementet mener kriteriene for hvem som anses som fangstfolk samt hvilke særrettigheter de kan få bør gjennomgås nærmere. Etter departementets vurdering gir dagens lovtekst en god avgrensning av hvem som kan tildeles spesielle høstingsrettigheter, og departementet har ikke sett behov for å endre kriteriene. Vilkårene for å bli ansett som fangstfolk er i samsvar med den opprinnelige fangstmannstradisjonen som er bakgrunnen for bestemmelsen. Departementet ønsker å presisere at vilkårene for å bli ansett som fangstfolk i svalbardmiljøloven må sees i sammenheng med at de som oppfyller vilkårene kan få utvidete rettigheter i høstingssammenheng. Det er derfor et behov for å avgrense kretsen av personer som kan få slike særrettigheter, og sikre at bestemmelsen ivaretar de som opprinnelig var tiltenkt disse særrettighetene. Avgrensningen i svalbardmiljøloven av hvem som er fangstfolk er knyttet til høstingsbestemmelsene, og er ikke til hinder for å videreutvikle fangstmannsordningen med å vurdere andre oppgaver for fangstfolk. Dispensasjonshjemmelen i svalbardmiljøloven § 37 kan brukes i unntakstilfeller, dersom det er særlige grunner for å fravike kriteriene i § 32. Ingen av høringsinstansene har kommentarer knyttet til at det i forskrift kan gis nærmere bestemmelser om unntak knyttet til høstingens omfang, varighet og karakter dersom det er nødvendig for å opprettholde fangstmannstradisjonen, og departementet viderefører dette forslaget.

Når det gjelder innspillet fra Pole Position, viser departementet til at hensikten med lovendringen ikke har vært å flytte myndighet fra Sysselmann til departement, men å få til et helhetlig og oversiktlig regelverk som ivaretar de sammensatte hensyn på dette området. Det er etter departementets oppfatning derfor hensiktsmessig at forskriftskompetansen legges til departementet. Departementet er imidlertid enig med Longyearbyen Lokalstyre i at Sysselmannen skal fastsette de endelige vedtak for fangstmenn. Dette må da gjøres i samsvar med vilkårene i forskrift.

Departementet fremmer etter dette forslag til § 32 fjerde ledd slik det fremgår av høringen.

3.5 Flora og fauna - § 32 retten til høsting

3.5.1 Gjeldende rett

I høstingsforskriften 24. juni 2002 nr. 712 er det i § 12 fastsatt at alle som driver høsting eller sanking av egg på Svalbard plikter å rapportere resultatet til Sysselmannen innen 10 dager etter utløpet av jakt-, fangst- eller fiskekortets gyldighetstid. Sysselmannen har i lengre tid hatt problemer med å få inn rapporter til rett tid. Da høstingsforskriften ble endret i 2008 ble det derfor satt inn et nytt ledd i §§ 12 og 13 om at rapportering i henhold til disse bestemmelsene er et vilkår for tildeling av jakt-, fangst- og fiskekort og tillatelse til jakt og fiske påfølgende sesong.

3.5.2 Departementets forslag på høring

Disse bestemmelsene er fastsatt med hjemmel i svalbardmiljøloven § 32 hvor det i første ledd fremgår at departementet ved forskrift kan gi nærmere regler om vilkår for høsting. Departementet ønsker av hensyn til brukerne at kravet om rapportering og mulige konsekvenser av en manglende rapportering også fremgår klart av lovbestemmelsene som regulerer høsting. Det vil i større grad synliggjøre for offentligheten viktigheten av å overholde rapporteringsplikten. Departementet foreslår at det fremgår i et nytt femte ledd i § 32 i loven at Sysselmannen kan gi sanksjoner når det ikke er rapportert etter fiske og jakt.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Friluftslivets fellesorganisasjon påpeker viktigheten av at rapporteringen fremstår som enkel og tilgjengelig.

Sysselmannen mener at bestemmelsen ikke samsvarer med bestemmelsene i høstingsforskriften. Det bemerkes i den forbindelse at det ikke er

”foreslått endringer i høstingsforskriften, og det er derfor nødvendig å foreta endringer enten i forslaget til lovtekst eller i høstingsforskriften for å synkronisere regelverkene. Etter Sysselmannens oppfatning er det riktig å opprettholde rapporteringsplikt direkte fastsatt i regelverket, slik høstingsforskriften i dag gjør. […] For å sikre mest mulig rapportering, bør sanksjon i form av nektelse påfølgende år som hovedregel ilegges. Det kan imidlertid tenkes unntakstilfeller, der sanksjon ikke bør ilegges. En slik åpning kan enten reflekteres i lovteksten, eller en tildeling kan hjemles i § 37”.

I tillegg uttales at lovteksten bør utvides til ikke bare å gjelde høsting, men også sanking.

3.5.4 Departementets vurderinger

Det er et viktig miljøprinsipp at rapporteringer faktisk blir inngitt slik at det kan holdes kontroll på hva og hvor mye som til enhver tid høstes på Svalbard. Høstingsforskriften har bestemmelser om sanksjoner ved manglende rapportering og i §§ 12 annet ledd og 13 annet ledd, hvor det er fastsatt at ”rapportering i henhold til denne bestemmelsen settes som vilkår for tildeling av jakt-, fangst- og fiskekort og tillatelse til jakt og fiske påfølgende sesong”. Rapporteringsplikten i høstingsforskriften er en presisering av svalbardmiljøloven § 32, som gir departementet adgang til å fastsette vilkår for høsting. Departementet mener det tydeligere bør fremkomme av lovteksten at brudd på vilkår for høsting medfører sanksjoner, og foreslår derfor rapporteringsplikten skal fremgå direkte av lovteksten. Dette vil imøtekomme Sysselmannens innspill om at det ikke var tilstrekklig samsvar mellom forslagets lovtekst og høstingsforskriften. Høstingsforskriften bør imidlertid inneholde presiseringer av rapporteringsplikten, herunder når det skal rapporteres, hva som skal rapporteres og hvordan det skal rapporteres. Departementet ser også at det bør presiseres at dette også gjelder sanking og foreslår at dette tilføyes i samsvar med Sysselmannens forslag. Departementet støtter innspillet fra Friluftslivets fellesorganisasjon om at rapporteringen bør fremstå som saklig og tilgjengelig. Dette bør tilstrebes å tas inn i høstingsforskriften, og at det eventuelt kan legges ut standard rapporteringsskjemaer på Sysselmannens hjemmeside.

Departementet ønsker også å beholde forslaget i § 32 femte ledd hvor Sysselmannen gis kompetanse til å pålegge rapportering og innsamling i forbindelse med høsting, og at manglende rapportering gir Sysselmannen myndighet til å nekte høstingstillatelse for neste sesong. Departementet begrunner dette med at tillatelser kan gis av Sysselmannen med hjemmel i lovens § 32 og at det derfor også bør fremkomme av lovteksten at tillatelser gitt etter loven også kan innebærer rapporteringsplikt og sanksjoner ved manglende rapportering.

3.6 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - §§ 80, 81, 82 og 83 myndighet til å fastsette forskrifter om motorferdsel

3.6.1 Gjeldende rett

Motorferdsel i terrenget er generelt forbudt etter svalbardmiljøloven § 79 annet ledd. Nærmere bestemmelser om blant annet adgangen til å fastsette forskrifter om motorferdsel på henholdsvis barmark og snødekt og frossen mark er gitt i §§ 80 og 81. Paragraf 82 regulerer motorferdsel i vassdrag og i sjø, mens det i § 83 er gitt bestemmelser om bruk av luftfartøy. Disse bestemmelsene gir henholdsvis Sysselmannen og departementet adgang til å fastsette forskrifter som regulerer motorferdselen nærmere. Det har vært reist spørsmål om dette regelverket bør samordnes og forenkles, slik at myndigheten til å fastsette forskrifter ligger hos ett organ.

3.6.2 Departementets forslag på høring

Motorferdsel på Svalbard er nærmere regulert gjennom forskrift 24. juni 2002 nr. 723 om motorferdsel i terrenget og om bruk av luftfartøy til turistmål på Svalbard. Denne forskriften er fastsatt av Miljøverndepartementet med hjemmel i svalbardmiljøloven §§ 80, 81 og 83. Etter forskriften § 10 kan Sysselmannen gjøre midlertidige endringer i forskriftens § 8 om motorferdsel for fastboende og tilreisende, og § 9 om nyttetrafikk. Dersom det skal gjøres permanente endringer, må disse gjøres av Miljøverndepartementet som har fastsatt forskriften. Forskriften er fastsatt av departementet også på de områder hvor det er Sysselmannen som er gitt forskriftskompetanse etter loven. Bakgrunnen for at det ble fastsatt en samlet forskrift var hensynet til å få bestemmelsene om motorferdsel samlet på ett sted. For at Sysselmannen skulle ha myndighet til å endre de bestemmelser i forskriften som han i utgangspunktet hadde myndighet til selv å fastsette, er det tatt inn en bestemmelse i § 15 om at Sysselmannen kan endre §§ 6, 9, 11 og 12 i forskriften. Dette er de paragrafer Sysselmannen i utgangspunktet kunne ha fastsatt selv.

Departementet ser det som hensiktsmessig at myndigheten til å fastsette forskrifter i all hovedsak tillegges departementet. Dette omfatter en endring av § 80 første ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i terrenget på bar eller tint mark, § 81 første ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark, § 82 fjerde ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i vassdrag og sjø og § 83 fjerde ledd om myndigheten til å fastsette forskrifter om minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistmål. Å legge kompetansen til departementet er i tråd med den fordeling av kompetanse som gjelder på fastlandet i henhold til motorferdselloven med forskrifter, hvor departementet i all hovedsak er tillagt forskriftskompetansen. For øvrig anser departementet at en slik løsning gir bedre sammenheng i regelverket og en klarere rolleinndeling med hensyn til forvaltningsnivå. Endringsforslaget innebærer derfor at man oppnår et mer oversiktlig regelverk som erstatter et system hvor Sysselmannen har hatt adgang til å endre forskriftsbestemmelser som er fastsatt av departementet. Endringsforslaget innebærer at motorferdselforskriften § 15 oppheves.

Sysselmannens myndighet etter lovendringen vil i hovedsak være knyttet til behandling av enkeltsaker, noe departementet ser som naturlig gitt den lokalkunnskapen Sysselmannen besitter.

3.6.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommet med innspill til endringsforslaget.

Norsk polarinstitutt mener delegeringen synes rimelig. Friluftslivets fellesorganisasjon og WWF støtter forslaget og håper på et mer oversiktlig regelverk.

Pole Position Spitsbergen AS er betenkte over at utviklingen går i retning av å flytte makt fra Sysselmannen over til departement og direktorat, og mener Sysselmannen og andre lokale etater har tilstrekkelig faglig kompetanse og kunnskap til å gjøre korrekte vurderinger og beslutninger. Videre uttales at det ikke finnes tungtveiende argumenter for at departementet skal være best egnet til å regulere maritim ferdsel eller inneha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere sjøsikkerhet.

Longyearbyen Lokalstyre mener Sysselmannen skal fastsette forskriftene da det kreves lokalkunnskap.

Justis- og politidepartementet uttaler at man bør se på hvordan forholdene er løst på fastlandet på tilsvarende forvaltningsområder, samt at spørsmålet om kompetansen fortsatt skal ligge hos Sysselmannen må ses i sammenheng med den pågående diskusjonen om hva som skal være Sysselmannens kjerneoppgaver.

Sysselmannen registrerer lokale høringsinstansers innsigelser og forutsetter at Sysselmannens syn basert på lokalkunnskap vil veie tungt ved eventuelle endringsforslag. Når det gjelder § 83 (4) uttales at det bør være dispensasjonsadgang når det gjelder flyforbud.

AECO mener departementet ikke har forutsetninger og kompetanse til å regulere sjøsikkerhet og skipsfart, da dette dekkes av andre regelsett og ligger til andre forvaltningsorganer. Videre uttaler AECO at dersom svalbardmiljøloven likevel skal ha en slik bestemmelse må kun Sysselmannen ha kompetanse til å gi forskrifter om motorferdsel til sjøs.

3.6.4 Departementets vurderinger

De fleste innvendingene fra høringsinstansene viser til at det er uheldig å flytte myndighet fra Sysselmannen til departementet, og at dette medfører at Sysselmannens lokalkunnskap ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt. Sysselmannen har i dag myndighet til å gjøre midlertidige endringer i forskriftens §§ 8 og 9, samt endre forskriftens §§ 6, 9, 11 og 12. Dette har sammenheng med at hele forskriften er fastsatt av departementet, også på de områder hvor det er Sysselmannen som er gitt myndighet etter loven. Bakgrunnen for dette var at departementet la til grunn at det var hensiktsmessig å fastsette én felles forskrift, slik at lovverket skulle bli mer oversiktelig.

Departementet bemerker at forslaget til lovendring er ikke begrunnet i et ønske om å flytte myndighet fra Sysselmannen til departementet, men behovet for et helhetlig og oversiktlig regelverk. Etter departementets vurdering er deling av myndighet mellom to organer til å fastsette og endre bestemmelser i en og samme forskrift lite oversiktelig, og kan skape uklarheter mellom de ulike organene og bestemmelsene. Etter departementets oppfatning gir det en bedre sammenheng i regelverket at det organet som fastsetter forskriften, også har myndigheten til å gjøre endringer i forskriften.

Departementet bemerker at forskriften gir generelle bestemmelser om motorferdsel. Saksbehandlingsreglene for forskrifter tilsier en bred høring der alle berørte interesser skal få adgang til å uttale seg. Lokalkunnskapen som Sysselmannen og andre aktører besitter skal dermed ivaretas i prosessen frem til fastsettelse, dersom det skal gjøres endringer i forskriften. Forskriftsendringer vil også som hovedregel utarbeides av Sysselmannen og direktoratene før de vurderes og sendes på høring av departementet, slik at Sysselmannens lokalkunnskap er ivaretatt fra utarbeidelsen av regelverket. Sysselmannen vil ha kompetanse til å gi enkelttillatelser og dispensasjoner. Departementet legger til grunn at et alternativ til å fastsette en felles forskrift av departementet vil være separate forskrifter avhengig av type motorferdsel. Departementet mener det fortsatt er et viktig hensyn å regulere motorferdsel samlet i en felles forskrift fordi dette vil gjøre regelverket helhetlig og mer oversiktelig for brukerne. Lokalkunnskapen til Sysselmannen og andre aktører vil bli ivaretatt gjennom saksbehandlingsprosessen. Når det gjelder Sysselmannens innspill om at det bør være dispensasjonsadgang når det gjelder flyforbud, bemerker departementet at dette vil være et vurderingstema ved fastsettelse av forskrift.

Departementet har unnlatt å endre myndigheten til å fastsette forskrifter om motorferdsel i sjø, slik det opprinnelig ble foreslått. Dette skyldes forholdet til havne- og farvannsloven, som ble gjort gjeldende for øygruppen etter at svalbardmiljøloven ble vedtatt i 2001. Gjeldende svalbardmiljølov § 82 fjerde ledd innebærer en viss dobbelkompetanse mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket etter havne- og farvannsloven, departementet og Sysselmannen etter svalbardmiljøloven. For å sikre at de to regelverk ses i sammenheng har departementet bestemt at det ikke skal foretas endringer i § 82 fjerde ledd. Dette innebærer at det fortsatt er Sysselmannen som har kompetanse til å fastsette forskrifter om motorferdsel til sjøs etter svalbardmiljølovens bestemmelser.

Departementet fremmer etter dette forslag om å flytte kompetansen fra §§ 80, 81 og 83, men beholder kompetansen i § 82 fjerde ledd til å fastsette forskrifter om motorferdsel i sjø hos Sysselmannen.