7 Lovendringer på forurensningsområdet – svalbardmiljøloven kap. I, VII, VIII
7.1 Innledende bestemmelser - § 3 definisjon av forurensning
7.1.1 Gjeldende rett
Svalbardmiljøloven § 3 bokstav a definerer forurensing som tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen, støy og rystelser, samt lys og annen stråling når det blir bestemt av Sysselmannen, dersom dette kan være til skade eller ulempe for miljøet.
Sysselmannen har etter gjeldende regelverk myndighet til å bestemme på Svalbard om lys og annen stråling skal reguleres på samme måte som annen forurensning. Denne hjemmelen er til nå ikke tatt i bruk. På fastlandet er tilsvarende hjemmel i forurensningsloven § 6 nr. 3, og her er kompetansen til å fastsette at lys og annen stråling skal anses som forurensning lagt til forurensningsmyndigheten. Hvem som er forurensningsmyndighet er fastsatt i forurensningsloven § 81, og bestemmelsen har samme oppbygning som svalbardmiljøloven § 4.
7.1.2 Departementets forslag på høring
På fastlandet er forurensningsloven med virkning fra 1. januar 2011 tatt i bruk for radioaktiv forurensning, gjennom i forskrift å bestemme hvilken stråling som anses som forurensning etter forurensningsloven § 6 nr. 3. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at myndighet til å bestemme hvilken ”stråling” som anses som forurensning har samme utgangspunkt som i forurensningsloven, slik at myndigheten til å fastsette dette er hos samme organ på Svalbard som på fastlandet. Departementet foreslår at ”Sysselmannen” erstattes med ”miljøvernmyndigheten”.
7.1.3 Høringsinstansens syn
Statens strålevern var eneste høringsinstans med merknader til endringsforslaget i § 3 bokstav a. Strålevernet støtter forslaget om at det bør være samme myndighet som bestemmer hvilken stråling som anses som forurensning etter svalbardmiljøloven som etter forurensningsloven, og fremholder at det bør fastsettes direkte i lovteksten at myndigheten skal ligge hos departementet i stedet for det mer omfattende begrepet ”miljøvernmyndigheten”.
7.1.4 Departementets vurderinger
Det er riktig, som Statens strålevern fremholder, at myndigheten til i forskrift å bestemme hvilken stråling som anses som forurensning er tenkt utøvd av departementet. Bestemmelsen i svalbardmiljøloven § 3 bokstav a har imidlertid et videre anvendelsesområde idet myndigheten til å bestemme hvilket lys og annen stråling som skal regnes som forurensning kan utøves ved enkeltvedtak eller forskrift, se merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) og NOU 1999:21. Det kan fortsatt være aktuelt at Sysselmannen i enkeltvedtak avgjør om lys eller annen stråling skal regnes som forurensning, for eksempel når det kan forstyrre sårbare vitenskapelige instrumenter eller eksperimenter. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det er ønskelig å beholde den videre formuleringen ”miljøvernmyndigheten” som foreslått i høringen, slik at myndigheten ikke begrenses til departementet som foreslått av Statens strålevern.
7.2 Virksomhet med konsekvenser for miljøet – forholdet til eldre virksomheter
7.2.1 Gjeldende rett
Svalbardmiljøloven inneholder ikke en like klar lovhjemmel for å sette krav til eldre virksomheter som hjemmelen i forurensningsloven § 86 for fastlandet. I overgangsbestemmelsene til svalbardmiljøloven er forholdet til eldre virksomheter ikke nevnt, men det følger av enkeltbestemmelser at loven (på forurensningsområdet) var ment å omfatte eksisterende næringsvirksomhet på lik linje med næringsvirksomhet som ble etablert etter lovens ikrafttreden. Et eksempel er svalbardmiljøloven § 66 tredje ledd som gir departementet hjemmel til på nærmere betingelser å gjøre unntak for eksisterende næringsvirksomhet fra det absolutte forbudet for all virksomhet mot å slippe ut miljøgifter i § 66 første ledd. Videre er det alminnelige forbudet mot å forurense i svalbardmiljøloven § 65 første ledd formulert slik at ingen ”må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at dette er lovlig etter loven her”. Dette innebærer et krav om tillatelse etter svalbardmiljøloven for nåværende og fremtidig forurensning for all virksomhet, også eksisterende virksomheter med eller uten tidligere tillatelse til å forurense.
Forutsetningen om at loven skulle få anvendelse for eksisterende næringsvirksomhet fremgår også av forarbeidene, blant annet i lovutvalgets vurderinger av forholdet mellom tidligere meldeplikt etter naturvernforskriften for Svalbard og innføringen av krav om tillatelse i svalbardmiljøloven i NOU 1999:21 kapittel 8.2.4.1.
7.2.2 Departementets forslag på høring
Departementet ønsket en klargjøring av miljøvernmyndighetenes hjemmel til å stille krav til virksomheter som eksisterte ved svalbardmiljølovens ikrafttreden.
Svalbardmiljøloven § 63 gir Sysselmannen anledning til på visse vilkår å endre eller trekke tilbake en tillatelse ”etter denne lov” eller endre vilkårene for tillatelsen. Departementet ønsket en klargjøring der det fremgikk at miljøvernmyndigheten hadde samme adgang også overfor virksomheter som eksisterte før ”denne lov”, det vil si før svalbardmiljølovens ikrafttreden. For å unngå å endre paragrafnummereringen i svalbardmiljøloven, ble det foreslått en ny bestemmelse om forholdet til eldre virksomheter som skulle plasseres etter § 63 og bli ny § 63 a. Denne foreslåtte bestemmelsen ga miljøvernmyndigheten hjemmel til å bestemme at eksisterende virksomhet er ulovlig etter en fastsatt frist dersom virksomheten ikke har tillatelse etter svalbardmiljøloven.
7.2.3 Høringsinstansenes syn
I høringen var det kun Sysselmannen som hadde merknader til forslag om ny § 63 a. Sysselmannen er positiv til den klargjøringen som vil skje ved en bestemmelse som foreslått etter mønster av forurensningsloven § 86.
7.2.4 Departementets vurderinger
Etter høringsrunden har departementet kommet til at den ønskede klargjøringen allerede har god forankring i svalbardmiljøloven og at det ikke er behov for innføring av en ny bestemmelse som foreslått. Det følger av fremstillingen av gjeldende rett i avsnitt 7.2.1 over at innføringen av det generelle forbudet mot forurensning i svalbardmiljøloven § 65 innebar at krav kan stilles etter svalbardmiljøloven også til eksisterende virksomheter. Forslag om ny § 63 a som foreslått i høringsbrevet fremmes derfor ikke.
7.3 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 68 dumping og forbrenning av avfall eller annet materiale
7.3.1 Gjeldende rett
Svalbardmiljøloven § 68 setter forbud mot dumping av avfall eller annet materiale fra skip eller annet fartøy. Bestemmelsen gir samtidig departementet hjemmel til å gi forskrift om unntak fra forbudet mot dumping.
Det er presisert i Ot.prp. nr. 38 (2000-2000) side 81 at forskrift 1. juni 2004 om begrensning av forurensning, kapittel 22 Mudring og dumping i sjø og vassdrag (dumpeforskriften) gjelder for norske skip på Svalbard. Dumpeforskriften er fastsatt med hjemmel i tidligere sjødyktighetslov, nå erstattet av skipssikkerhetsloven.
Tidligere sjødyktighetslov omfattet ikke utenlandske skip i norsk farvann, men skipssikkerhetsloven og någjeldende dumpeforskrift gjelder både norske og utenlandske skip i norsk farvann, herunder Svalbard.
Etter dumpeforskriften § 22-6 kan fylkesmannen gi tillatelse til dumping som nevnt i dumpeforskriften § 22-4. Etter Svalbardloven § 5 har Sysselmannen samme myndighet som en fylkesmann, og Sysselmannen kan derfor fatte vedtak om dumping (deponering) på Svalbard etter dumpeforskriften. Det er etter dette ikke behov for å benytte hjemmelen i svalbardmiljøloven § 68 til å gi egen forskrift om unntak fra forbudet mot dumping for Svalbard.
Når det gjelder forbrenning av avfall fra skip, er dette forbudt etter ordlyden i svalbardmiljøloven § 68. Med den nye skipssikkerhetsloven vil også MARPOL-reglene om skipsforurensninger gjelde på Svalbard. Dette regelverket tillater forbrenning av avfall som er knyttet til eller skriver seg fra vanlig drift av skip.
7.3.2 Departementets forslag på høring
Den nye skipssikkerhetsloven, som erstatter den tidligere sjødyktighetsloven, gjelder på Svalbard. I forskrift om hindring av forurensning fra skip (MARPOL-forskriften) er MARPOL-reglene om skipsforurensninger gjort gjeldende for Svalbard. Forskriften tillater på visse vilkår forbrenning av avfall som er knyttet til eller skriver seg fra vanlig drift av skipet, og departementet foreslår at dette presiseres i § 68. Hensikten med lovendringsforslaget er at bestemmelsen i svalbardmiljøloven justeres i tråd med det som allerede fremgår av forskriften om hindring av forurensning fra skip.
Departementet foreslår å fjerne forskriftshjemmelen i svalbardmiljøloven § 68 annet punktum og erstatte denne med en henvisning til at Sysselmannen kan gi tillatelse til dumping i medhold av forskrift 1. juni 2004 om begrensning av forurensning kapittel 22 Mudring og dumping i sjø og vassdrag.
7.3.3 Høringsinstansenes syn
Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG) var eneste høringsinstans med merknader til endringsforslaget i § 68. SNSG viste til selskapets behov for å flytte mudder vekk fra kaiområdet i Svea og støttet at det henvises til Sysselmannens adgang til å gi tillatelse etter dumpeforskriften.
7.3.4 Departementets vurderinger
Departementet viser til redegjørelsen for bakgrunnen for endringen i § 68 og fremmer forslaget som foreslått i høringen.
7.4 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 70 akutt forurensning – beredskap og varsling
7.4.1 Gjeldende rett
Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensning på Svalbard i henhold til svalbardmiljøloven. Kystverket er delegert ansvaret som utøvende myndighet. Sysselmannen er underlagt Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket i saker hvor det foreligger akutt forurensning eller fare for akutt forurensning.
Oljevernberedskapen på Svalbard bygger på et avtaleverk mellom Kystverket, Sysselmannen og de aktuelle selskapene på Svalbard som er pålagt krav til beredskap. Svalbardmiljøloven § 70 stiller krav til beredskap og varsling av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning for den som driver virksomhet som kan medføre slik forurensning på Svalbard. Klima- og forurensningsdirektoratet har myndighet etter bestemmelsen til å pålegge virksomheter å utarbeide beredskapsplan for godkjenning og å stille nærmere krav til virksomheters beredskap. I henhold til svalbardmiljøloven § 70 skal den ansvarlige, ved akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, varsle Sysselmannen. Etter avtale mellom Kystverket og Sysselmannen har Sysselmannen ansvaret for at det settes i gang nødvendige aksjoner ved akutt forurensning på Svalbard. Dersom en hendelse blir større enn Sysselmannen og den ansvarlige klarer å håndtere, er Kystverket ansvarlig for å sette i verk nødvendig statlig aksjon. Ved større hendelser kan Kystverket selv overta aksjonen. Kystverket har beredskapen mot akutt forurensning utenfor 12 nautiske mil og på Bjørnøya.
7.4.2 Departementets forslag på høring
Departementet ønsker å presisere at de som har beredskapsplikt etter svalbardmiljøloven § 70 første ledd også har en aksjonsplikt. Denne plikten følger av § 65 annet ledd, men bør også presiseres i bestemmelsen om beredskapsplikt.
På bakgrunn av erfaringer de senere årene mener Kystverket og Sysselmannen at det kan være behov for å vurdere om planansvarlig skal ha beredskaps- og aksjonsplikt ved mindre tilfeller av akutt forurensning innenfor planområdet. Det vil først og fremst være aktuelt å vurdere å gi en slik plikt til Longyearbyen lokalstyre innenfor Longyearbyen planområde. Dette vil være i tråd med det ansvar kommunene har for beredskap mot akutt forurensning på fastlandet.
Departementet mener det kan være grunn til å vurdere om Longyearbyen lokalstyre bør gis en beredskaps- og aksjonsplikt for mindre tilfeller av akutt forurensning i planområdet. Det kommunale foretaket Bydrift KF har som formål å drifte teknisk infrastruktur i Longyearbyen. De har blant annet ansvar for brann og beredskap, kraft- og varmeproduksjon/distribusjon, havnevirksomhet, vann, avløp, renovasjon og vei/trafikk. Longyearbyen lokalstyre/Bydrift KF vil kunne være sentrale i å ivareta en beredskap mot akutt forurensning. Dersom det er aktuelt å tillegge Longyearbyen lokalstyre en beredskaps- og aksjonsplikt som nevnt vil dette kunne gjøres via en grundig vurdering gjennom utarbeidelse av en egen forskrift.
Utviklingen på Svalbard vil kunne innebære at det også kan bli behov for å regulere ansvar og myndighet når det gjelder akutt forurensning ytterligere enn det avtaleverk som gjelder i dag. Departementet ønsker derfor at forskriftshjemmelen i svalbardmiljøloven § 70 utvides til også å kunne regulere nærmere hvem som skal være beredskaps- og aksjonspliktig når det gjelder akutt forurensning på Svalbard.
Forurensningsloven har også bestemmelser om bistandsplikt ved akutt forurensning. Departementet mener det er hensiktsmessig at det i § 70 nytt tredje ledd tas inn en bestemmelse om at Sysselmannen kan gi pålegg om at den som er beredskaps- og aksjonspliktig skal bistå med utstyr og personell ved en aksjon mot akutt forurensning.
Siste ledd i gjeldende § 70 er kun en definisjon som er foreslått flyttet til første ledd i bestemmelsen.
7.4.3 Høringsinstansenes syn
Tre av høringsinstansene hadde merknader til de foreslåtte endringene i § 70.
Justis- og politidepartementet har ingen innvendinger mot den foreslåtte hjemmelen til å fastsette hvem som er beredskaps- og aksjonspliktig, og fremholder at det kan være grunner som taler for at Longyearbyen lokalstyre får et slikt ansvar. Justis- og politidepartementet forutsetter at vurderingen av hvorvidt det skal fastsettes forskrifter skjer i forståelse og nært samarbeid med lokalstyret, og at de økonomiske og administrative konsekvensene utredes.
Fiskeri- og kystdepartementet støtter forslaget til endring som åpner for at Longyearbyen lokalstyre skal få et beredskaps- og aksjonsansvar og fremholder at det er viktig at det, når en eventuell forskriftshjemmel foreligger, startes opp et arbeid med å utforme en slik forskrift. FKD ser også positivt på at aksjonsplikten kommer klarere fram i loven. Når det gjelder den foreslåtte bistandsplikten ved aksjoner, mener FKD at Kystverket bør gis samme rett som Sysselmannen til å pålegge de som har beredskaps- og aksjonsplikt å bistå med utstyr og personell. Det fremholdes at ansvaret for å iverksette nødvendige aksjoner i henhold til avtale mellom Kystverket og Sysselmannen er delt geografisk, slik at Kystverket har ansvaret utenfor 12 nautiske mil og ved Bjørnøya. Ved større hendelser vil Kystverket overta ansvaret for aksjoner også innenfor 12 nautiske mil. Det bør derfor være slik at både Sysselmannen og Kystverket kan pålegge andre aktører å bistå med utstyr og personell i en aksjon.
Statens Strålevern redegjør i sin høringsuttalelse for beredskapsorganiseringen på strålevernområdet som fremgår av strålevernloven § 16, jf. kgl.res 17. februar 2006 Atomberedskap – sentral og regional organisering.
7.4.4 Departementets vurderinger
Når det gjelder forslaget om å presisere aksjonsplikten og innføre forskriftshjemmel om beredskaps- og aksjonsplikt, viser departementet til redegjørelsen over om bakgrunnen for endringsforslagene, som fremmes som foreslått i høringen. For øvrig legges det opp til at Lokalstyret skal involveres ved bruk av forskriftskompetansen i § 70.
Når det gjelder retten til å pålegge de som har beredskaps- og aksjonsplikt å bistå med utstyr og personell, har FKD fremholdt at forslaget må omformuleres slik at retten til å pålegge bistand også gjelder Kystverket. Miljøverndepartementet ser at det kan være hensiktsmessig at den som har ansvar for den statlige beredskapen i en situasjon også har rett til å pålegge bistandsplikt, enten det er Sysselmannen, Kystverket eller i siste instans FKD, og fremmer en endring i ordlyden i forhold til høringsforslaget slik at ”den som har ansvar for den statlige beredskapen” kan gi slikt pålegg.
7.5 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 71 avfall
7.5.1 Gjeldende rett
I henhold til blant annet svalbardmiljøloven § 71 har departementet fastsatt forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard av 24.06.2002. Etter avfallskapitlet i denne forskriften er Sysselmannen gitt myndighet til å gi pålegg om opprydding (§ 8 annet ledd) og til å treffe vedtak eller gi forskrifter om bl.a. innsamling av avfall og returordninger (§ 9 fjerde ledd). I departementets kommentarer til forskriften er det presisert at Sysselmannens kompetanse også gjelder i planområdene, men forskriften § 9 gir planansvarlig kompetanse til å faktisk etablere innsamlingsordninger og returordninger. Sysselmannen fastsatte 11. september 2009 forskrift om sortering og innsamling av avfall, avfallsgebyrer og byggavfall i Longyearbyen planområde.
Det har både fra Sysselmannens og Longyearbyen lokalstyres side blitt foreslått at Longyearbyen lokalstyre som lokalt folkevalgt organ innenfor rammene av de sentrale bestemmelsene selv bør kunne fastsette lokale avfallsbestemmelser innen planområdet. Dette vil tilsvare den myndigheten kommunene på fastlandet har etter forurensningslovens § 30. Hjemmel til dette finnes ikke i svalbardmiljøloven i dag. I Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) s. 106 heter det at det ikke vil være anledning til å delegere til et lokalt folkevalgt organ på Svalbard uten særskilt hjemmel. For å kunne delegere myndighet til et lokalt folkevalgt organ har man i svalbardmiljøloven brukt formuleringen ” Departementet eller den departementet bemyndiger”, jf. svalbardmiljøloven § 69 (tilknytningsplikt til avløpsanlegg og driftsansvar) og § 72 (avløps- og avfallsgebyrer). Etter begge disse bestemmelsene er Longyearbyen lokalstyre delegert myndighet fra departementet innenfor planområdet.
7.5.2 Departementets forslag på høring
Som nevnt er både Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre av den oppfatning at det ville være mest hensiktmessig at Lokalstyret også har forskriftskompetanse innenfor planområdet. Da vil man få en situasjon som er mer lik slik det er på fastlandet, og det er ingen faglige grunner til at man skal ha dette skillet på Svalbard, og da særlig i Longyearbyen. Departementet ønsker derfor å åpne for å kunne delegere myndighet til et lokalt folkevalgt organ ved å tilføye ”Departementet eller den departementet bemyndiger” i § 71 tredje ledd.
Nevnte lovendring medfører behov for tilsvarende endringer i noen av bestemmelsene i forskrift om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard.
7.5.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget til endring i § 71 tredje ledd.
7.5.4 Departementets vurderinger
Departementet viser til redegjørelsen for bakgrunnen for endringen i § 71 tredje ledd og fremmer forslaget som foreslått i høringen.
7.6 Virksomhet med konsekvenser for miljøet – ny § 82 a tungoljeforbud i Svalbards territorialfarvann
7.6.1 Gjeldende rett
I 2007 ble bruk og transport av tungolje forbudt i de store verneområdene på Øst-Svalbard, og i 2009 ble tilsvarende forbud innført for de tre største nasjonalparkene på Vest-Spitsbergen, jf. forskrift om opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard av 1. juni 1973. Det ble ved forskriftsendringen i 2009 gjort varig unntak for kulltransport fra Sveagruva i van Mijenfjorden, og midlertidig unntak til 01.01.2015 for seilas i Magdalenefjorden og til Ny-Ålesund. Om lag 85 % av Svalbards territorialfarvann omfattes således allerede av et tungoljeforbud.
7.6.2 Departementets forslag på høring
Situasjonen med tungoljeforbud i enkelte verneområder vil etter departementets vurdering kunne medføre at skip som går på tungolje oppsøker områder mellom verneområdene, der tungoljebruk fortsatt vil være tillatt. Resultatet kan bli at tungoljebruken flyttes til nye områder med vanskelig farvann og dårlige sjøkart med mulig høyere risiko for grunnstøting og utslipp. De aktuelle områdene har i stor grad karakter av ”lommer” mellom de verneområdene der tungojeforbud er innført. Utslipp her vil i mange tilfeller kunne ramme de verneområdene der tungoljeforbud er innført.
For å forebygge utslipp av tungolje i de områdene som ikke er omfattet av dagens tungoljeforbud, foreslo departementet i høringen å innføre en ny bestemmelse i svalbardmiljøloven med forbud mot bruk og transport av tungolje i territorialfarvannene rundt Svalbard. Lovforslaget var formulert som et generelt tungoljeforbud med mulighet for departementet til å fastsette forskrifter for hvilke leder det likevel skal være tillatt å medbringe eller benytte tungolje. Formålet og omfanget av et tungoljeforbud tilsier at disse bestemmelsene bør forankres i svalbardmiljøloven. I høringen ble det varslet at det i forskrift ville bli gitt unntak for innseiling til Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva. Ikrafttredelsen for et tungoljeforbud i svalbardmiljøloven ble foreslått til 2015.
7.6.3 Høringsinstansenes syn
Det har kommet inn merknader til tungoljeforbudet fra 19 av høringsinstansene i form av dels støtte og dels innvendinger til forslaget. Innvendingene dreier seg i hovedsak om ulike forhold høringsinstansene mener ikke er utredet godt nok når det gjelder betydning for næring og bosetting. Når det gjelder skipsfarten er det fremholdt at i tillegg til at konsekvensene for skipsfarten ikke er tilstrekkelig utredet og vurdert, har høringen heller ikke vært bred nok til å få hørt disse interessene. Noen av høringsinstansene har også vist til at utformingen av et tungoljeforbud bør avvente internasjonale regler på området.
En prinsipiell innvending fra noen av høringsinstansene er at det varslede unntaket for innseiling til Sveagruva ivaretar norske interesser og er diskriminerende. Det er også antydet at det kan være i strid med Svalbardtraktaten.
7.6.4 Departementets vurderinger
Departementet har etter høringsrunden kommet til at et tungoljeforbud i svalbardmiljøloven bør omformuleres. Det fremstår lite hensiktsmessig rent lovteknisk med en så vidt detaljert angivelse blant annet av godkjent drivstoff i en lovbestemmelse, og departementet foreslår i stedet en hjemmel i loven til å gi et tungoljeforbud i forskrift. Dette vil sikre den ønskede forankringen av tungoljeforbudet i svalbardmiljøloven samtidig som man får mulighet til å formulere detaljene i tungoljeforbudet i en forskrift nærmere den varslede ikrafttredelsen. En forskriftsregulering vil også være mer fleksibel idet reguleringen enklere vil kunne la seg oppdatere gjennom senere forskriftsendring. Når det gjelder hvilke leder som eventuelt skal unntas fra tungoljeforbudet, vil disse nedfelles i forskriften, slik høringsforslaget også la opp til.
Forslaget om å regulere tungoljeforbudet i forskrift innebærer en utsettelse av realitetsbehandlingen av tungoljeforbudet. Ved utarbeidelse av forskriften, vil departementet gå igjennom alle høringsuttalelsene til forslaget om ny lovbestemmelse om tungoljeforbud og vurdere de merknadene som er kommet inn. Forskriften vil videre være gjenstand for en ny og bred høring av alle berørte interesser. Myndigheten til å fastsette forskriften legges til departementet.
Departementet har vurdert om endringen av lovforslaget som har vært til høring medfører at forslaget bør høres på nytt, jf utredningsinstruksen punkt 5.5. I og med at det reviderte lovforslaget innebærer en ny høring av reguleringen av tungoljeforbudet i forskrift, har departementet kommet til at det ikke er grunn til ny høring av lovforslaget som nedfeller forskriftshjemmelen.