6 Lovendringer på arealplanområdet, svalbardmiljøloven kap. VI og VII
Under arbeidet med forslag til endringer på arealplanleggingsområdet i svalbardmiljøloven, har departementet sett at det i flere tilfeller er behov for en klarere veiledning, fremfor en endring av selve lovteksten. Departementet har valgt å omtale noen av de forslagene til lovendring som har vært spilt inn til departementet selv om man ikke foreslår en lovendring på området. Departementet tar sikte på å revidere gjeldende Veileder om arealplanlegging og konsekvensutredninger i planområdene på Svalbard (arealplanveilederen) (2007) samtidig med at svalbardmiljøloven endres.
6.1 Arealplanlegging i planområdene - § 50 utarbeiding av arealplan
6.1.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen regulerer hvilke krav som gjelder ved utarbeidelse av arealplan. I tredje ledd kreves det planprogram ved utarbeidelse eller revisjon av hele arealplanen, ikke ved revisjon eller utarbeidelse av delplaner.
Planprogrammet skal klargjøre hvilke forhold det skal redegjøres for i planen, og berørte organer og organisasjoner som har særlig interesse i planarbeidet skal gis anledning til å uttale seg til dokumentet. Det endelige planprogrammet skal kunngjøres av planansvarlig, med sikte på offentlig debatt omkring rammene og forutsetningene for det videre planarbeidet. Dette skal sikre en god medvirkningsprosess.
6.1.2 Departementets forslag på høring
Det foreslås i høringen at det også for alle delplaner stilles krav om utarbeiding av planprogram. Hittil er det stort sett utarbeidet delplaner bare innenfor Longyearbyen planområde. Flere av planene er til dels omfattende, og det har vært behov for å sikre god medvirkning tidlig i planprosessen. Det er departementets vurdering at planprogram kan bidra til en bedre planprosess ved at flere har anledning til å delta tidlig i planarbeidet.
6.1.3 Høringsinstansenes syn
Friluftslivets fellesorganisasjon støtter forslaget om at delplaner skal tilføyes i lovteksten, og mener dette vil fremme medvirkningen fra allmennheten.
Longyearbyen lokalstyre støtter forslaget som fremmes og viser til at dette er i samsvar med dagens praksis i Longyearbyen.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani foreslår at annet punktum suppleres med et tillegg hentet fra plan- og bygningsloven § 4-1 første ledd: …eller delplaner som kan ha vesentlige virkninger for miljø og samfunn. Dette begrunnes med at det er stor ulikhet mellom planområdene når det gjelder antall planer, aktuelle aktører som er med i planarbeidet samt hvilke hensyn som skal ivaretas.
6.1.4 Departementets vurderinger
Longyearbyen lokalstyre praktiserer i dag utarbeidelse av planprogram ved utarbeidelse av delplaner. Flere av disse delplanene innebærer til dels store utbygginger, og det er viktig å sikre god medvirkning tidlig i prosessen. Departementet mener at intensjonen med bruk av planprogram også burde gjelde ved delplaner ettersom disse ofte har vist seg å gjelde større områder innenfor arealplanområdet. Bruk av delplaner skjer foreløpig i all hovedsak innenfor Longyearbyen planområde, men det er gode grunner for at bestemmelsen bør endres slik at det for alle planområdene er lik praksis.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani har foreslått å innføre et vesentlighetskriterium, slik at det kun skal utarbeides planprogram for delplaner som kan ha vesentlige virkninger for miljø og samfunn. Departementet ser poenget med at ikke alle delplaner er like store i omfang, men mener hensynet til lik behandling av slike planer tilsier at planprogram skal utarbeides for alle. Det er snakk om et fåtall planer, og departementet mener det kan være nyttig og hensiktsmessig at det sikres god medvirkning tidlig i prosessen også til delplaner i planområder som Svea.
6.2 Arealplanlegging i planområdene - § 50 innsigelse
6.2.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen regulerer det tilfellet at statlige myndigheter gis hjemmel til å reise innsigelse til planer når det gjelder forhold som faller inn under deres ansvarsområde.
Innsigelsesordningen skal sikre at overordnede interesser ivaretas og følges opp i tilstrekkelig grad i arealplaner og delplaner. Dersom det foreligger konflikt mellom myndigheter i viktige spørsmål, løftes vedtaksmyndigheten opp til avgjørelse i departementet. Forutsetningen for bruk av innsigelse er at det ikke har latt seg gjøre å finne frem til en løsning av et planspørsmål gjennom den ordinære prosessen ved utarbeidelse av et planforslag. Etter plan- og bygningsloven på fastlandet, er det inntatt bestemmelser om begrensninger i adgangen til å fremme innsigelse, og det er naturlig å legge samme forståelse til grunn etter svalbardmiljøloven selv om dette ikke fremgår direkte av loven. Hensikten med dette er å hindre at det blir reist innsigelse mot forhold som har, eller kunne ha vært gjenstand for innsigelse og avgjort av departementet i løpet av de siste 10 år. Formålet er å gi økt effektivitet og forutsigbarhet i planleggingen.
Det har vært stilt spørsmål om hvem som er statlig myndighet på kulturminneområdet på Svalbard. Svalbardmiljøloven § 4 viser til at både Riksantikvaren og Sysselmannen er miljøvernmyndigheter på Svalbard. I arealplanveilederen er det sagt at det ikke er ønskelig med såkalt kjedeinnsigelse, det vil si at flere myndigheter fremmer innsigelse på samme fagområde. Det er likevel gjort unntak fra dette, ved at både Riksantikvaren og Sysselmannen kan fremme innsigelse på kulturminneområdet.
6.2.2 Departementets forslag på høring
Departementet viste i høringen til at det har vært diskutert hvem som skal ha innsigelsesmyndigheten på kulturminneområdet ettersom både Riksantikvaren og Sysselmannen er miljøvernmyndigheter med fagkompetanse på området. Under henvisning til at det så langt ikke har oppstått problemer tilknyttet dette i praksis, ble det ikke foreslått noen lovendring. Departementet oppfordret likevel i høringen til innspill om hvilke organer som skal ha innsigelsesrett, jf § 50 fjerde ledd, siste punktum.
6.2.3 Høringsinstansenes syn
Sysselmannen ønsker å komme tilbake med innspill til hvem som skal ha innsigelsesrett.
6.2.4 Departementets vurderinger
Departementet ser at det kan oppstå tvil om hvem som skal anses å være statlig myndighet på kulturminneområdet, men mener det er hensiktsmessig at man legger seg mest mulig opp mot praksisen som følger av plan- og bygningsloven på fastlandet. Dette innebærer at innsigelsesmyndigheten som hovedregel tilligger Sysselmannen, slik den tilligger fylkeskommunene og Sametinget etter plan- og bygningsloven på fastlandet. Unntaksvis kan det være aktuelt at også Riksantikvaren reiser innsigelse, jf svalbardmiljøloven § 4 siste ledd hvor det heter at myndighet som i loven er lagt til et underordnet organ, kan utøves av en overordnet miljøvernmyndighet når dette anses påkrevd.
Departementet mener en slik dobbel innsigelsesadgang ikke er et stort problem i praksis og at det ikke er grunn til å endre loven på dette punktet. Det bør likevel utarbeides retningslinjer om arbeidsdelingen mellom disse instansene. Både Riksantikvaren og Sysselmannen bør bidra inn i arbeidet. Retningslinjene kan tas inn i arealplanveilederen.
I svalbardmiljøloven § 50 fjerde ledd siste punktum heter det at departementet kan fastsette hvilke organer som kan reise innsigelse. Denne listen bør også inngå som en del av arealplanveilederen.
6.3 Arealplanlegging i planområdene - § 53 arealplanens virkninger
6.3.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen hjemler retten til å gjøre unntak fra utfyllende bestemmelser til planen gjennom tillatelse etter § 58. I Ot.prp. nr. 38 ble denne unntaksregelen angitt som en dispensasjonshjemmel, og det ble her vist til den lignende hjemmelen i plan- og bygningsloven på fastlandet. Etter svalbardmiljøloven foreligger det derimot ikke noen generell dispensasjonshjemmel slik som etter plan- og bygningsloven. Det er kun en dispensasjon fra utfyllende bestemmelser til planen som er mulig.
Av svalbardmiljøloven § 58 fjerde ledd siste punktum hjemles samme dispensasjonsadgang som i § 53. Det vises her videre til § 49 femte ledd bokstav a, der det fremgår hva en utfyllende bestemmelse er.
6.3.2 Departementets forslag på høring
I høringen vises det til at samme dispensasjonsadgang fremgår av § 58 fjerde ledd siste punktum som i § 53 tredje ledd foreslås av den grunn fjernet.
6.3.3 Høringsinstansenes syn
Det var ingen kommentarer fra høringsinstansene på dette punktet.
6.3.4 Departementets vurderinger
I forarbeidene til loven sies det ingenting om hvorfor man i § 58 fjerde ledd siste pkt. har en tilsvarende bestemmelse som i § 53, og det er ingen holdepunkter for å innfortolke en ulik anvendelse på disse to bestemmelsene. Departementet mener det er mer naturlig å ha dispensasjonsbestemmelsen i § 58 hvor det ellers hjemles rett til å sette i gang ny virksomhet, enn i § 53, hvor overskriften til bestemmelsen lyder arealplanens virkninger.
Svalbardmiljøloven § 53 tredje ledd fjernes i sin helhet da adgangen til å gi tillatelse til tiltak i strid med utfyllende bestemmelser til planer allerede reguleres av § 58 fjerde ledd siste punktum.
6.4 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 57 krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan
6.4.1 Gjeldende rett
Det følger av svalbardmiljøloven § 57 første ledd bokstav a at det kreves tillatelse fra Sysselmannen for terrenginngrep utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan. Bestemmelsen krever ikke søknad for plassering av innretninger som ikke er faste i grunnen så lenge innretningen ikke volder forurensning, jf. § 57 første ledd bokstav b. I Ot.prp. nr. 38 (2000 – 2001) vises det til at plassering av løse gjenstander, for eksempel campingvogner og meiehytter, ikke regnes som terrenginngrep, men kan reguleres med forskrift etter bokstav e eller etter § 74. Sysselmannen har erfaring fra flere saker hvor det har vært behov for hjemmel til å regulere innretninger som ikke er fast forbundet i grunnen. Det har vært behov for å kunne regulere bl.a. utplassering av campingvogner og meiehytter.
6.4.2 Departementets forslag på høring
Departementet har foreslått en utvidelse av dagens § 57 med en ny bokstav g, slik at innretninger som plasseres ut i terrenget og som ikke er fast forankret i grunnen og som kan virke inn på landskapet, krever tillatelse av Sysselmannen. Det vises til at slike innretninger kan ha en like stor landskapsmessig konsekvens eller betydning som tiltak som er festet til grunnen. Det foreslås at bestemmelsen både skal omfatte permanente og midlertidige anlegg og innretninger.
6.4.3 Høringsinstansenes syn
Friluftslivets fellesorganisasjon støtter forslaget med at det kreves tillatelse av Sysselmannen og ønsker at formuleringen i høringsnotatet om at vanlig bruk av telt i forbindelse med rekreasjon og friluftsliv ikke skal omfattes av søknadsplikten tas inn i lovteksten.
Kings Bay er enig i at regelverket bør strammes inn når det gjelder krav til utsettelse av innretninger som ikke er festet til grunnen.
Sysselmannen er enig i intensjonen med en ny bokstav g, men mener at terskelen for hvilke innretninger som krever tillatelse blir for lav. Det foreslås istedenfor å innføre meldeplikt for de minste tiltakene i bokstav a og g.
Norsk polarinstitutt mener tillegget med en ny bokstav g er rimelig.
6.4.4 Departementets vurderinger
Den landskapsmessige konsekvensen av et tiltak kan være stor, uavhengig av om tiltaket er fast forbundet til grunnen (terrenginngrep) eller er en mer løselig plassert innretning. Innretninger og anlegg som ikke er fast forankret kan være plassert permanent eller midlertidig. I NOU 1991:21 om Lov om miljøvern på Svalbard er landskapsmessige virkninger av inngrep omtalt: ”Uavhengig av de biologiske virkningene vil terrenginngrep ha landskapsmessige konsekvenser. Dette dreier seg dels om konkrete, fysiske og synlige endringer, og dels subjektive følelsesmessige endringer i vår opplevelse av landskapet. Spesielt inngrep i tidligere inngrepsfrie områder vil føre til at landskapet endrer karakter fra uberørt til berørt.”
Departementet mener det er behov for å regulere innretninger og anlegg som ikke er fast forankret i grunnen, inkludert slike innretninger og anlegg som er ment å være midlertidige. I denne forbindelse nevnes også Ot. prp. nr. 45 (2007-2008), forslag til ny byggesaksdel i ny plan- og bygningslov, hvor det er foreslått at plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner og anlegg som skal stå lengre enn to måneder, skal være søknadspliktige tiltak (§ 20-1 første ledd bokstav j og § 20-3 tredje ledd). Dersom innretningen er ment å skulle stå lengre enn to år vil innretningen etter denne bestemmelsen ikke betraktes som et midlertidig tiltak, men vurderes etter reglene for permanente tiltak. Departementet påpeker at vanlig bruk av telt i forbindelse med rekreasjon og friluftsliv ikke skal omfattes av søknadsplikten, men anser det ikke nødvendig å ta inn dette som en endring i lovteksten. Teltleir (baseleir) i forbindelse med organisert turistvirksomhet er imidlertid søknadspliktig etter § 57 første ledd bokstav c. Departementet anser det som formålstjenlig at innretninger og anlegg som ikke er fast forankret og som kan virke inn på landskapet reguleres konkret i § 57 i en egen bokstav, fremfor at § 57 første ledd bokstav e endres. Det foreslås derfor en ny § 57 bokstav b som innebærer at det utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan kreves tillatelse fra Sysselmannen for tiltak som ikke er fast forankret i grunnen og som kan virke inn på landskapet. Bestemmelsen omfatter som nevnt både permanente og midlertidige anlegg og innretninger.
Sysselmannen mener at terskelen for krav om tillatelse for terrenginngrep i bokstav a og innretninger og anlegg i bokstav g blir for lav, og ønsker at det innføres meldeplikt for de minste tiltakene etter bokstav a og g. Dette forslaget var ikke en del av høringen, og departementet mener en slik endring bør være gjenstand for en høring av berørte interesser før det eventuelt innføres. Departementet vil vurdere nærmere om det er hensiktsmessig å innføre en meldeplikt for mindre tiltak etter bokstav a og g, eller om terskelen for hvilke tiltak som krever tillatelse kan løses ved en nærmere redegjørelse i veiledningsmaterialet til loven.
6.5 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 58 virksomhet i planområder med godkjent plan
6.5.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen hjemler kravet om tillatelse fra Sysselmannen til virksomhet (som er i samsvar med godkjent arealplan) som kan få virkning for kulturminner eller naturmiljøet utenom planområdet.
Det er spilt inn behov for å endre bestemmelsen, fordi det er uklart når en virksomhet gir virkning for kulturminner eller naturmiljøet utenfor planområdet. I Ot. prp. nr. 38 er det gitt eksempel på at et overnattingssted i planområdet vil kunne få ringvirkninger utover planområdet, ved at det etableres mer trafikk og mulige nye ferdselsmønstre ut av planområdet som kan påvirke kulturminnene.
Det problematiske har ofte vært at virksomheter som kan virke inn på et fredet kulturminne utenom planområdet, likevel kan igangsettes dersom man får en tillatelse gitt av Sysselmannen. Fagmyndighetene må i så fall trekkes inn i tillatelsesvurderingen, og angi på hvilke vilkår en slik tillatelse skal gis. Det har vært reist spørsmål om forholdet denne bestemmelsen har til § 53 andre ledd, og om fredningen, i de tilfeller det gis en tillatelse etter § 58 tredje ledd bokstav c, likevel kan sies å gå foran plan.
6.5.2 Departementets forslag på høring
For å forenkle forståelsen av § 58 tredje ledd bokstav c, foreslås det at det tilføyes ordet fredete kulturminner, og at det vises til at dispensasjonsbestemmelsen for fredete kulturminner er § 44.
6.5.3 Høringsinstansenes syn
Det var ingen merknader fra høringsinstansene til endringene i denne bestemmelsen.
6.5.4 Departementets vurderinger
Departementet er kjent med diskusjonen om hvorvidt bestemmelsen er i motstrid med § 53 annet ledd om at fredning går foran planen. Forarbeidene sier klart at arealplan aldri kan gjøre endringer i det som følger av fredning etter kapittel III-V. Ved områdevern innenfor et planområde, vil det derfor være bestemmelsene i vernevedtaket som viser hvordan arealbruken skal være. Forarbeidene sier derimot at kulturminner som er fredet etter §§ 39 og 40 jf § 42, må respekteres så lenge det ikke er gitt særskilt tillatelse etter §§ 57 eller 58. Dette må derfor forstås som at en virksomhet kan tillates av sysselmannen selv om den er i strid med et fredet kulturminne utenfor planområdet. Forutsetningen er jo da at det er vurdert gjennom tillatelsen av fagmyndigheten på kulturminner som her er Riksantikvaren når det gjelder fredete kulturminner. Dette følger av §§ 39 flg. Selv om tillatelsen til virksomheten gis av sysselmannen etter § 58 tredje ledd bokstav c, må dette sees i sammenheng med § 44 når det gjelder forholdet til kulturminner. Svalbardmiljøloven § 44 fastsetter dispensasjonsadgangen for automatisk fredete og vedtaksfredete kulturminner.
Departementet mener at denne uklarheten kan oppklares gjennom veiledning til loven, ved at det tas inn en forklaring til dette i arealplanveilederen. Det er således ikke nødvendig med en lovendring for å få dette forholdet på plass.
Departementet mener likevel det er behov for å gjøre et tillegg i dagens lovtekst for å gjøre forståelsen av bestemmelsen klarere, i tråd med forslaget som ble sendt på høring.
6.6 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 58 virksomheter i strid med utfyllende bestemmelser til planen
6.6.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen åpner for at Sysselmannen kan gi tillatelse til virksomhet som er i strid med utfyllende bestemmelser til planen. Det er bare utfyllende bestemmelser etter § 49 femte ledd bokstav a som er rettslig bindende, slik at utfyllende retningslinjer jf bokstav b bare er ment å være retningsgivende for praksisen og således ikke mulige å dispensere fra. Dersom det ikke er gitt slike utfyllende bestemmelser, er det ikke adgang til å gi noen form for dispensasjon fra vedtatte planer i henhold til svalbardmiljøloven. Fra enkelte hold er det argumentert med at dette gir et lite fleksibelt plansystem og at det derfor er ønskelig med en generell dispensasjonsbestemmelse slik plan- og bygningsloven har for fastlandet. Praksis fra fastlandet viser at kommunen, som er dispensasjonsmyndighet, ofte gir dispensasjon fremfor å endre en plan som ikke fungerer etter sin hensikt. I ny plandel til plan- og bygningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009, er praksisen strammet inn ved at kriteriene for å dispensere fra vedtatte planer er tydeliggjort og innskjerpet.
En åpning for en generell dispensasjonshjemmel fra planer på Svalbard, innebærer at Sysselmannen må behandle klager på disse dispensasjonene.
6.6.2 Departementets forslag på høring
Det er ikke foreslått å gjøre endringer i § 58 fjerde ledd. Grunnen til dette er at plansystemet på Svalbard er annerledes enn på fastlandet ved at det bare er ett plannivå, men med muligheter til å utarbeide delplaner. Dersom det foreligger utfyllende bestemmelser til planene, kan det dispenseres fra disse. Alternativet til slik dispensasjon er at planen endres. Dette tvinger planansvarlig til å lage gode planer med gjennomtenkte bestemmelser. Det er altså ikke ønskelig å åpne for en generell dispensasjonsadgang fra selve planen, da dette vil kunne endre tanken bak hele det tilpassede plansystemet som i dag finnes på Svalbard.
6.6.3 Høringsinstansenes syn
Justis- og politidepartementet viser til at rollefordelingen mellom Lokalstyret og Sysselmannen i saker tilknyttet § 58 fjerde ledd ikke alltid er like klar. Det bør i veiledningen problematiseres hvor langt myndigheten til Lokalstyret går i forhold til å vurdere hvorvidt tiltaket faktisk er i strid med bestemmelsene, og når Sysselmannen må få oversendt saken for å foreta sin vurdering.
Longyearbyen lokalstyre er enig i at det ikke bør åpnes for dispensasjon fra arealformål eller planformål. Lokalstyret ønsker likevel overført myndigheten til å fatte avgjørelse etter hele § 58, med unntak av § 58 tredje ledd bokstav c. Dette begrunnes med at de er gitt myndighet til å godkjenne arealplanen, og de bør derfor gis ubegrenset anledning til å treffe enkeltvedtak i saker innenfor planområdet, herunder avgjøre saker som er i strid med utfyllende bestemmelser til planen.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani mener bestemmelsen bør inneholde en dispensasjonsadgang for hele planen, ikke bare for de utfyllende bestemmelsene. Dette begrunnes med at det oppstår behov for mindre dispensasjoner fra plankartet uten at planens funksjon endres. Dette kan være justering av byggegrenser, avkjørsler og tilpasninger av arealbruksformål. Store Norske Spitsbergen Kulkompani mener dagens system er et rigid system, der det oppfordres til en lavere detaljeringsgrad på plankartene enn hva som i mange tilfeller er ønskelig.
6.6.4 Departementets vurderinger
Departementet mener det er lite som tilsier behov for en slik generell dispensasjonsbestemmelse, så lenge loven åpner for å utarbeide utfyllende bestemmelser til planen, og det er lagt opp til et system med delplaner der det er tenkt en raskere saksbehandling enn for hele arealplanen. På denne måten kan man enklere endre for eksempel formålet for et område, fremfor å gi dispensasjon. Plansystemet blir på denne måten mer forutsigbart.
Byggesaksforskriften for Longyearbyen åpner i § 6 opp for at det kan dispenseres fra de materielle kravene i forskriften innefor rammen av plan- og bygningsloven § 7. I bestemmelsen vises det også til at dispensasjon fra planbestemmelsene i tillegg krever tillatelse fra Sysselmannen etter svalbardmiljøloven § 58. Denne henvisningen må altså forstås dit hen at det bare er de utfyllende bestemmelsene til planen det kan dispenseres fra.
Longyearbyen lokalstyre ønsker å få overført myndighet til avgjørelse etter hele § 58 med unntak av bokstav c. Dette er ikke foreslått av departementet under høringen. Departementet mener at selv om lokalstyret er gitt myndighet til å treffe vedtak om å godkjenne selve arealplanen er det ingen automatikk i at de også bør gis ubegrenset myndighet til å fatte enkeltvedtak i saker innenfor planområdet, herunder avgjøre saker som er i strid med de utfyllende bestemmelsene til planen. Grunnen til dette er oppbyggingen av plansystemet i svalbardmiljøloven. En overføring av myndighet som nevnt til lokalstyret som planansvarlig innenfor et av planområdene, ville naturlig måtte medføre at samme myndighet ble overført de andre planansvarlige. Dette ville endret oppbyggingen av plansystemet etter loven. Departementet mener det ikke er ønskelig med en slik endring.
Fremfor å endre lovteksten i denne bestemmelsen, mener departementet det er nødvendig å gi en klarere fremstilling i veiledningsmaterialet til loven av hvilke saker som er av en slik karakter at de skal forelegges Sysselmannen for å vurdere eventuell tillatelse. I dette tilfellet vil det være aktuelt å se hen til fastlandsregelverket og vurdere om tilsvarende prosedyrer kan anvendes på Svalbard. Departementet viser også til at byggesaksforskriftene for Longyearbyen skal revideres, og denne problemstillingen vil være nyttig å bringe inn i det arbeidet.
6.7 Virksomhet med konsekvenser for miljøet - § 59 særskilt konsekvensutredning
6.7.1 Gjeldende rett
Bestemmelsen regulerer når det skal utarbeides en særskilt utredning av hvilke konsekvenser en planlagt virksomhet vil ha for miljøet og eventuelt andre konsekvenser. Første ledd viser til hvilke virksomheter som må konsekvensutredes. Hovedvilkåret er at det er snakk om en virksomhet som krever tillatelse etter § 57 eller andre bestemmelser i svalbardmiljøloven. For tiltak som ligger innenfor planområdet, er terskelen ment å være noe høyere enn for tiltak som ligger utenfor planområdene. Vilkåret er at virksomheten kan få betydelig og langvarig virkning for miljøet i et planområde. Det er gitt en egen forskrift om konsekvensutredninger, forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard, 2002-06-28 nr 650, som utdyper kravene til konsekvensutredninger ytterligere.
I ny plandel til plan- og bygningsloven kapittel 4 – Generelle utredningskrav, skal det i tillegg til virkninger for miljøet også sees på virkningene for ”samfunn”. Dette var også tatt inn i den tidligere plan- og bygningsloven av 1985.
6.7.2 Departementets forslag på høring
På bakgrunn av utviklingen i plan- og bygningsloven på fastlandet er det ønskelig å omdefinere hvilke oppfangingskriterier som skal være avgjørende for konsekvensutredninger etter svalbardmiljøloven. Departementet foreslår derfor å legge ordet samfunn til i § 59 første ledd bokstav b.
6.7.3 Høringsinstansenes syn
Longyearbyen lokalstyre støtter forslaget om at virkninger for samfunn også skal tas inn i § 59. I tillegg ønsker Lokalstyret at det vurderes om de kan gis myndighet til å fastsette konsekvensutredninger innenfor planområdet og sammenligner dette med myndigheten kommunene har på fastlandet.
6.7.4 Departementets vurderinger
Departementet viser til utviklingen av oppfangingskriteriene for konsekvensutredninger på fastlandet etter plan- og bygningsloven, og mener det er flere hensyn som taler for at man også i henhold til svalbardmiljøloven bør utvide oppfangingskriteriene for konsekvensutredninger. Samfunnsmessige hensyn bør sies å ha en like stor betydning på Svalbard som på fastlandet, og det er liten grunn til ikke å implementere de samme bestemmelsene her som på fastlandet.
I forbindelse med høringen har Longyearbyen lokalstyre fremmet forslag om at de selv skal kunne fastsette konsekvensutredninger innenfor sitt planområde. Dette er altså ikke foreslått av departementet som en del av høringen. Departementet viser her til systemet i svalbardmiljøloven med tillatelser som er nevnt under § 58. Så lenge det er Sysselmannen som skal gi tillatelser til visse tiltak, er det også naturlig at Sysselmannen godkjenner konsekvensutredningen ettersom denne skal ligge til grunn for tillatelsen. En endring av denne kompetansen vil innebære en omlegging av større deler av plansystemet, som departementet mener det ikke er grunnlag for i dag.