6 Høringsinstansenes syn

6.1 Utvalgets forslag om at UDI skal vurdere anmodninger om omgjøring av klageinstansens vedtak

UNE viser til at de fleste omgjøringsanmodninger ikke gir grunnlag for omgjøring, og er enig i at det er behov for tiltak for å redusere ressursbruken på behandling av omgjøringsanmodninger. UNE er imidlertid uenig i at man kan oppnå dette ved å legge behandlingen av omgjøringsanmodninger til UDI. UNE uttaler blant annet følgende:

« (...) Vi forstår utvalgets forslag slik at verken UDI eller klageorganet kan gjenoppta saken/omgjøre dersom vi uten nye opplysninger og bevis som tidligere ikke har vært lagt fram eller vurdert likevel kommer til at vedtaket bør omgjøres (for eksempel av hensyn til likebehandling, fordi vi feilbedømte informasjonen eller ved fornyet vurdering endrer oppfatning mht. returvern) (…).

Vi antar at UDIs håndtering av den enkelte omgjøringsanmodning vil kunne bli mer ressurskrevende enn når klageorganet tar en sak til fornyet vurdering. Vi viser til at det vil ha gått lengre tid siden UDI sist behandlet saken enn da klageorganet avgjorde den, og at det i mellomtiden kan ha tilkommet en rekke nye opplysninger.

Når anmodninger om omgjøring av klageorganets vedtak fremmes for underinstansen, vil underinstansen kunne omgjøre klageorganets vedtak. Selv om underinstansen etter å ha gått inn i saken mener at det ikke foreligger ny informasjon av vesentlig betydning, kan det likevel tenkes at underinstansen er uenig i klageorganets vedtak. Et prinsipielt spørsmål som bør avklares er om underinstansen i et slikt tilfelle bør kunne endre klageorganets vedtak. Det er for øvrig en flytende grense mellom på den ene siden hva som skal regnes som ny informasjon og betydningen av denne, og på den andre siden hva som er gjentakelse av eller varianter av opplysninger som tidligere er vurdert av klageorganet. Hvis UDIs nye avgjørelse igjen skal kunne påklages til klageinstansen, vil det føre til at ordningen blir ytterligere ressurskrevende enn dagens.»

UNE er opptatt av at en manglende mulighet for klageorganet til å omgjøre egne vedtak i tilfeller hvor det hefter feil ved dem, vil kunne svekke tilliten til klageorganet. Dette har også utvalget selv påpekt.

UDI mener at utvalgets forventning om at det vil være ressursbesparende å legge behandlingen av omgjøringsanmodninger til UDI, ikke er realistisk. UDI uttaler blant annet følgende:

«Utvalget forutsetter at behandling av en omgjøringsbegjæring i UDI ikke vil koste mer enn dagens behandling i UNEs sekretariat. UDIs vurdering er derimot at UDI vil bruke mer ressurser på en omgjøringsbegjæring enn hva UNEs sekretariat bruker i dag.

Omgjøringsanmodninger fremmes etter at klageinstansen har fattet vedtak i saken. For UDIs vedkommende innebærer dette at UDI vil måtte bruke mer tid og ressurser enn klageinstansen på gjennomgang av hele saken, da det vil ha gått betydelig tid fra UDIs behandling av saken i førsteinstans. Vi legger til grunn at den instansen som sist har hatt saken til vurdering, raskest vil kunne ta stilling til en eventuell omgjøringsbegjæring.

Overføring av omgjøringsbegjæringene fra klageinstansen kan i tillegg føre til nye problemstillinger, for eksempel tolkningstvil om når det foreligger faktiske forhold som ikke tidligere er vurdert. Tolkningstvil kan føre til behandling av omgjøringsbegjæringer vil være mer ressurskrevende for UDI enn for klageinstansen. Dersom det blir praksisforskjeller mellom UDI og klageinstansen kan det gi utfordringer i forhold til klageorganets legitimitet i utlendingsforvaltningen, noe som også kan påvirke antall omgjøringsbegjæringer.

Vi mener videre at det fremstår som lite effektivt at klageinstansen ikke skal kunne ta stilling til anførsler om saksbehandlingsfeil i klagebehandlingen og heller ikke skal ha kompetanse til å omgjøre sitt eget vedtak dersom dette er ugyldig.

For øvrig viser vi til at spørsmålet om overføring av omgjøringsbegjæringene til førsteinstansen også ble vurdert av departementet i forbindelse med ny utlendingslov. Den gang avviste departementet en slik løsning fordi det fremsto som mer ressurskrevende for UDI enn UNE å håndtere omgjøringsbegjæringene.

Som nevnt over legger UDI til grunn at vi vil bruke mer ressurser på behandlingen av omgjøringsbegjæringene enn UNEs sekretariat gjør i dag. For øvrig antar vi at den besparelsen som er knyttet til prosedyreforenkling kan oppnås ved å overføre omgjøringsbegjæringene fra nemndlederbehandling til sekretariatsbehandling internt i klageinstansen.

Et av problemene ved dagens ordning er at man kan sende inn flere omgjøringsanmodninger. Det synes som om utvalgets forslag om å overføre omgjøringsanmodningene til UDI i all hovedsak kun vil flytte på problemet, snarere enn å løse det. Vi ser ikke at en overføring av omgjøringsbegjæringene til UDI i seg selv vil føre til en nedgang i antall slike begjæringer.»

Politidirektoratet (POD) viser til at forslaget om å overføre ansvaret for å behandle omgjøringsanmodninger til UDI vil føre til at Politiets Utlendingsenhet må forholde seg til flere forvaltningsnivåer (både UNE og UDI), og at PU i større grad vil kunne bli møtt med anførsler om at returvernet ikke er tilstrekkelig vurdert før retur.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) uttaler følgende:

«NOAS ser både positive og negative konsekvenser ved utvalgets forslag. Vi ser at det kan være positivt at det igjen er et annet organ enn klageinstansen som vurderer gjenåpning da det innebærer «nye øyne» på saken. Vi ser det også som positivt at det kan gis anledning til en ny toinstansbehandling der saken gjenåpnes. Forslaget innebærer imidlertid at Utlendingsdirektoratet vil måtte sette seg inn i klageinstansen vedtak for å avgjøre om det foreligger nye opplysninger eller bevis, noe som vil være mer ressurskrevende.»

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) er imot å overføre behandlingen av omgjøringsanmodninger til UDI, blant annet fordi KIM mener at UDI allerede har en stor utfordring med å behandle asylsaker i førsteinstans. KIM mener således at UDI bør prioritere ressurser til å redusere saksbehandlingstiden.

Mellomkirkelig råd (MKR) er skeptiske til utvalgets forslag om å legge behandlingen av omgjøringsanmodninger til UDI:

«MKR ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt behandlingen av omgjøringsbegjæringer bør legges til UDI eller ikke, men vi ser helt klart noen store utfordringer ved å gjøre det. MKR mener det særlig vil være problematisk på grunn av departementets vide instruksjonsmyndighet over UDI. MKR mener det vil være naturlig å anse behandlingen av omgjøringsbegjæringer som del av klagesaksbehandlingen, og vi mener derfor at forslaget om overføring til førsteinstansen vil rokke ved prinsippet om uavhengighet ved klageorganet. Særlig problematisk blir dette i asylsaker. For selv om utvalget foreslår at det i asylsaker ikke skal gis instruksjonsmyndighet over klageorganet, vil dette likevel bli tilfelle for omgjøringsbegjæringer i asylsaker dersom behandlingen overføres tilbake til UDI. MKR savner at utvalget ikke drøfter denne problemstillingen ytterligere.»

Juss-Buss mener at det ikke kan være tilstrekkelig at underinstansen alene avgjør om en omgjøringsanmodning skal behandles. Juss-Buss viser til at det er klageinstansen som har sett på saken sist, og mener at det «dermed kan oppstå en form for lojalitetsforhold».

6.2 Høyere terskel for å få opphold på grunnlag av en omgjøringsanmodning

UNE påpeker at det er flere materielle regler som har betydning for muligheten til å få omgjort et tidligere vedtak, og at det kan være hensiktsmessig å se på disse bestemmelsene når man vurderer tiltak for å redusere antallet omgjøringsanmodninger:

«Når UNE omgjør egne vedtak, skyldes det som regel nye opplysninger, for eksempel om sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, klagernes helsesituasjon eller barns tilknytning som følge av forlenget oppholdstid. Gjeldende regelverk forutsetter at UNE i visse tilfeller skal omgjøre egne vedtak, jf. det menneskerettslige returvernet som gjelder til vedtak iverksettes, uf § 8-5 om barns tilknytning, uf § 8-7 om returhindringer og omgjøringsanmodninger over begrensete oppholdstillatelser etter uf § 8-8. Returvernet må ivaretas uansett tiltak for å redusere antall omgjøringsanmodninger. Øvrige regler som innebærer at omgjøringsanmodninger i visse tilfeller skal behandles og kunne lede til oppholdstillatelse, kan gi klagerne et incitament til ikke å rette seg etter det (i utgangspunktet) endelige vedtaket og isteden fremme omgjøringsanmodninger. Hvilke vilkår som bør gjelde for når oppholdstillatelse kan gis, er et politisk spørsmål som UNE ikke vil kommentere. Når tiltak for å redusere antall omgjøringsanmodninger vurderes, bør imidlertid også de regler som innbyr til å fremme omgjøringsanmodninger, tross et endelig vedtak, gjennomgås.(…)»

Som det fremgår av det som er gjengitt i avsnitt 6.1 ovenfor, er flere av høringsinstansene imot å gjøre det vanskeligere å få opphold med grunnlag i en omgjøringsanmodning.

6.3 Avvisning av omgjøringsanmodninger fra utlendinger uten kjent oppholdssted

POD støtter forslaget om å stille krav til kjent oppholdssted for personer som fremmer omgjøringsanmodninger, men påpeker samtidig at det er utfordringer med den praktiske gjennomføringen av et slikt vilkår:

«Politidirektoratet støtter i utgangspunktet forslaget og flertallets begrunnelse. PU skriver imidlertid at de fleste utlendinger er registrert med en fast adresse, men at erfaring viser at det ofte oppgis fiktive adresser i utlendingssaker. PU hevder at en forutsetning for at den foreslåtte endringen skal få noen betydning, er at det innføres kontrollrutiner for å sikre at utlendingen faktisk oppholder seg på den oppgitte adresse. Uten innføring av slike rutiner, vil det foreslåtte vilkåret ikke bidra til å gi en reell oversikt over utlendingers oppholdssted. Politidirektoratet støtter PUs vurderinger.»

NOAS uttaler:

«Utvalget foreslår å stille som krav for vurdering av omgjøringsbegjæring at utlendingen har kjent oppholdssted. Førsteinstansen vil uten noen nærmere vurdering kunne avvise en omgjøringsbegjæring når utlendingen ikke kan dokumentere oppholdssted. Selv om vi har forståelse for behovet for kjent oppholdssted, støtter vi i dette tilfellet utvalgets mindretall som ikke ønsker at det inntas et slikt vilkår. Slik mindretallet påpeker, er ikke kjent oppholdssted et lovfestet vilkår og konsekvensene av å stille et slikt krav er ikke tilstrekkelig klarlagt. For eksempel vil det være problematisk om papirløse utlendinger som anfører å være vernet mot retur, ikke vil kunne få saken vurdert fordi de ikke har fast bopel.»

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) er imot forslaget om å kreve at utlendingen må ha kjent oppholdssted for å få en omgjøringsanmodning behandlet, og uttaler følgende:

«Det kan virke urimelig at en person med et endelig avslag i sin klagesak og som skjuler seg fra myndighetene får tatt opp saken sin på nytt. Allikevel finnes det legitime grunner til at enkelte vil ønske å holde sitt oppholdssted skjult. Man kan ikke se bort fra at enkelte klagere av rimelige grunner vil mangle tillit til at opplysninger om oppholdssted ikke blir kjent for utenforstående, for eksempel voldsutsatte kvinner og barn som oppholder i skjul, ofre for organisert menneskehandel og personer som er truet av organisert internasjonal kriminell virksomhet eller internasjonale politiske grupperinger.»

Mellomkirkelig råd (MKR) er også uenig i utvalgets forslag:

«MKR er uenig i utvalgets flertall som foreslår å gjøre kjent oppholdssted til vilkår for å få behandlet en omgjøringsbegjæring. MKR støtter mindretallet Hashi og Skagestad som argumenterer for at kjent oppholdssted ikke er et lovfestet vilkår, og at adgangen til gjenåpning er en grunnleggende sikkerhetsventil for de tilfeller der det viser seg at faktum i saken tilsier nytt vedtak. Det er dramatisk å frata noen denne muligheten som følge av at oppholdsstedet ikke er kjent, slik situasjonen for eksempel vil bli for mange papirløse innvandrere.»

Amnesty er imot forslaget om å kreve at utlendingen skal ha kjent bosted. Amnesty viser særlig til at dette ikke kan være avgjørende i saker hvor utlendingen har krav på beskyttelse.

Oslo bispedømme er uenig i forslaget, og uttaler følgende:

«Selv om dette i mange tilfeller vil fremstå som et rimelig krav, ser vi det som problematisk at for eksempel papirløse utlendinger, som er såkalt «ureturnerbare», ikke vil kunne få saken vurdert på nytt fordi de ikke har fast oppholdssted. Vi er derfor uenige i at dette kravet skal være absolutt.»

Barneombudet er også kritisk til forslaget, og viser til at det etter sin ordlyd også vil gjelde for saker som omfatter barn:

«(…) Barneombudet forstår at det er sterke samfunnsmessige hensyn som taler for at myndighetene skal vite hvor utlendinger oppholder seg, og at utvalgets forslag kan bidra til dette. Samtidig mener Ombudet, i likhet med utvalgets mindretall, at konsekvensene av å stille et slikt krav i loven ikke er tilstrekkelig klarlagt. Ombudet støtter i all hovedsak mindretallets argumentasjon. I tillegg vil vi anføre at det er viktig at barns muligheter for gjenåpning av sin sak ikke er avhengig av om foreldrenes oppholdssted er kjent. Dette er særlig relevant i saker der man vurderer gjenåpning av en sak på grunn av et barns tilknytning til riket etter utl § 38, tredje ledd. Ombudet forstår at det er sterke samfunnsmessige hensyn som taler for et vilkår om kjent oppholdssted, men mener hensynet til det enkelte barn må gå foran disse i en vurdering av om saken skal gjenåpnes eller ikke. Barneombudet anbefaler derfor departementet ikke å gå inn for en lovfesting av vilkåret om kjent oppholdssted, men i stedet legge til grunn mindretallets forslag til ny § 78 a, eller på annet vis tydeliggjøre at barns mulighet til å få sin sak gjenåpnet ikke knyttes til foreldrenes valg av oppholdssted for familien.»

Juss-Buss er uenig i utvalgets forslag:

«Forvaltningen har en plikt til å omgjøre inngripende vedtak som er ugyldige. Denne plikten kan ikke settes til side av et krav om å ha kjent bosted. Et krav om kjent bosted vil heller ikke senke antallet ubegrunnede omgjøringsbegjæringer spesielt, men bare antallet omgjøringsbegjæringer generelt. Et slikt krav har ingen sammenheng med hvorvidt forvaltningen har fattet et ugyldig vedtak. Et forslag som fører til slike konsekvenser er i seg selv uholdbart.»

6.4 Avvisning av omgjørings-anmodninger med mindre det er sannsynlighetsovervekt for omgjøring

UNE mener at utvalgets forslag om at det må være sannsynlighetsovervekt for omgjøring for at en omgjøringsanmodning skal tas til ny realitetsbehandling, vil kunne være problematisk sett hen til returvernet etter utlendingsloven og folkeretten:

«Dersom en omgjøringsanmodning tilsier at utlendingen kan ha rett til beskyttelse, men UDI ikke kan fastslå at det er sannsynlighetsovervekt for slik rett før direktoratet faktisk har behandlet anmodningen, synes klagesaksutvalgets forslag å innebære at saken ikke kan gjenopptas. Vi anser en slik eventuell begrensing som svært betenkelig i saker om rett til beskyttelse/returvern iht. våre internasjonale forpliktelser og ul §§ 28 og 73.»

UNE spør for øvrig om det kan stilles forenklede krav til saksbehandling og utforming av beslutninger når et endelig vedtak anmodes omgjort.

UDI er skeptisk til at en utvidet praksis med å avvise omgjøringsanmodninger som ikke med sannsynlighet vil lede til omgjøring, vil føre til færre omgjøringsanmodninger:

«Utvalget antar at antall omgjøringsbegjæringer vil gå ned, som følge av tydelig markering av at det ikke gis noen ny vurdering av saken uten at det fremlegges opplysninger som kan gi et positivt resultat. (…) Det er vanskelig å finne klare holdepunkter for at utvalgets forslag til innskjerping i kravene til gjenåpning vil føre til en nedgang i antall omgjøringsanmodninger. Vi ser ikke at dette forslaget innebærer noen reell endring i forhold til dagens praksis.

Omgjøringsbegjæringer som ikke inneholder nye opplysninger, besvares allerede i dag med en kort skriftlig tilbakemelding til klageren.»

NOAS mener utvalgets forslag legger en for streng terskel for å få omgjøringsanmodninger behandlet:

«NOAS er likevel kritisk til at adgangen til å få en ny behandling av saken blir så snever som utvalget foreslår. Utvalget foreslår tiltak som vil føre til en bedre og mer rettssikker ordinær klagesaksbehandling enn dagens ordning. Dette vil forhåpentligvis medføre at behovet for å få en ny vurdering av saken vil være mindre enn det som er situasjonen i dag. I en del tilfeller vil det likevel være et stort behov for å ta saken opp til ny vurdering, og det må sikres at det finnes tilstrekkelige muligheter for det. Behovet for en godt fungerende ordning for omgjøringsbegjæringer, med reelle muligheter for å få en ny vurdering av saken, er ekstra stort på utlendingsfeltet, siden det er vanskelig for den enkelte utlending å få saken prøvd for en domstol.

Utvalget foreslår at ny behandling av saken bare skal tillates i de tilfellene det legges fram nye opplysninger eller bevis som mest sannsynlig leder til et positivt vedtak. NOAS er i utgangspunktet ikke negativ til at det settes en form for begrensning, men vi er kritiske til at det foreslås et krav om sannsynlighetsovervekt for at avgjørelsen vil få positivt utfall. Dette er etter vårt syn en altfor høy terskel. NOAS mener at det må være tilstrekkelig at det er grunn til å anta at opplysningene vil kunne lede til et annet resultat.

Vi mener videre at det ikke bør oppstilles et absolutt krav om at det må legges fram ny informasjon eller nye bevis av avgjørende betydning. I mange tilfeller vil en omgjøringsbegjæring bygge på at det foreligger ny informasjon som stiller saken i et annet lys, men i en del tilfeller vil det også være behov for å angripe klageorganets vurderinger av juss eller faktum. NOAS mener at omgjøringsbegjæringer som inneholder en god begrunnelse for at saken vil kunne vurderes på en annen måte, bør tas til behandling, selv om det ikke kan legges fram nye, avgjørende opplysninger eller bevis.

For eksempel vil utlendingsmyndighetene i en del tilfeller ikke legge en asylsøkers forklaring til grunn, fordi den hevdes å være ”vag og lite detaljert”, eller fordi det hevdes å foreligge motstridene opplysninger. NOAS mener at det i slike tilfeller vil kunne være nødvendig å behandle omgjøringsbegjæringer som inneholder en utbygging av forklaringen som er gitt, eller argumentasjon som kan forklare en angivelig motstrid. Det er også uklart om informasjon om barns oppholdstid i Norge, som kan gi grunnlag for en oppholdstillatelse basert på tilknytning til riket, vil anses som nye opplysninger. Dette er informasjon som bør kunne gi grunnlag for en ny vurdering av saken, men det er ikke klart om slik informasjon vil tilfredsstille bestemmelsens krav. NOAS mener det derfor bør tydeliggjøres at nye opplysninger i slike tilfeller kan gi grunnlag for en ny realitetsbehandling.

Betydningen av å offentliggjøre klageorganets praksisnotater og vedtak er betont i flere sammenhenger i NOAS’ høringsuttalelse. Også når det gjelder omgjøringsbegjæringer er det svært viktig med denne typen åpenhet. Hva som kreves for å få et positivt vedtak avhenger av utlendingsmyndighetenes praksis, og kunnskap om dette er derfor avgjørende for å kunne vite hva som skal til for at vedtaket blir omgjort – hvilke momenter som vektlegges, hva som kreves for å sannsynliggjøre forhold etc. For å kunne vurdere graden av sannsynlighet for at en omgjøringsbegjæring vil kunne innvilges, er det derfor nødvendig at utlendingsmyndighetenes praksis er gjort tilgjengelig for utlendinger og rettshjelpere.»

Akademikerne i UNE mener at

«en annen og mer hensiktsmessig måte å håndtere behandlingen av omgjøringsanmodninger på, kan være en lovendring der UNE gis anledning til å besvare omgjøringsanmodninger som ikke inneholder vesentlige nye opplysninger» med en kort passus der det kan stå at «vilkårene for gjenåpning av saken ikke er tilstede.»

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) er imot å redusere muligheten for gjenopptakelse, og viser til at man må ta høyde både for endrede forhold i hjemlandet og endrede muligheter for å fremlegge dokumentasjon.

Mellomkirkelig råd (MKR) mener at utvalgets forslag setter for snevre grenser for muligheten til å få behandlet omgjøringsanmodninger, og uttaler:

«Vi ønsker at det fremdeles skal være en tilfredsstillende mulighet til å klage på klagebehandlingen, særlig fordi muligheten for domstolsbehandling i realiteten er svært liten for klager – da dette er veldig dyrt, og fordi konsekvensene ved evt. feil i klagebehandlingen vil være svært store for utlendingen.

Vi er for det første kritiske til at det foreslås et krav om sannsynlighetsovervekt for at avgjørelsen skal få positivt utfall. Her mener vi terskelen blir for høy, og mener det må være tilstrekkelig at det er grunn til å anta at opplysningene vil kunne lede til et annet resultat. Vi er for det andre kritiske til et absolutt kriterium om at det må legges fram nye opplysninger eller bevis. Med et så strengt krav vil man ikke ha anledning til å påklage sider ved saksbehandlingen eller klageorganets vurdering av faktum. MKR mener derfor at alle omgjøringsbegjæringer som inneholder en god begrunnelse for at saken vil kunne vurderes på en annen måte og få et annet resultat, bør tas til behandling.

Amnesty mener at det er vanskelig å lage en regel som gjør at det fremmes færre ubegrunnede omgjøringsanmodninger, samtidig som det foretas en ny vurdering i de sakene hvor det bør gjøres. Amnesty viser også til at «det er vanskelig å få en rettslig overprøving i domstolen.» Amnesty understreker viktigheten av å sikre en ny vurdering av returvernet når det er nødvendig, og mener at de kriteriene som utvalget foreslår for ny vurdering er for strenge. Videre uttaler Amnesty blant annet:

«Amnesty mener at det er uklart hva som regnes som «nye opplysninger». Et eksempel på en sakstype vi mener det er uklart hvilken behandling det vil få, er lengeværende barn. I dag er praksisen at barn som har oppholdt seg i landet i en viss periode uten oppholdstillatelse, likevel kan få lov til å bli. Vil opplysninger om hvor lenge en har oppholdt seg i Norge være «nye opplysninger»? (…)

Amnesty mener også at kravet om at det skal være «mest sannsynlig» er for strengt. Vi er bekymret for at mange saker hvor det er menneskerettslige vurderinger, ikke vil bli vurdert på grunn av dette strenge kravet. Dette kan avhjelpes ved at forvaltningen enten får en særlig undersøkelsesplikt i disse sakene, eller at terskelen senkes til for eksempel «grunn til å anta».»

Oslo bispedømme mener at utvalgets forslag setter for strenge kriterier, og uttaler blant annet:

«Oslo bispedømme stiller seg derimot kritisk til at det stilles som et absolutt krav at det må legges fram ny informasjon eller nye bevis av avgjørende betydning. Vi mener omgjøringsbegjæringer også må kunne vurderes i enkelte andre tilfeller, for eksempel der det er grunn til å stille spørsmålstegn ved klageinstansens juridiske eller faktamessige vurderinger. Barns oppholdstid i Norge og tilknytning til landet er videre et forhold vi mener bør tillegges vekt som ny opplysning.»

Juss-Buss er også kritiske til utvalgets forslag, og bemerker:

«Juss-Buss stiller seg negative til utvalgets innstilling om å begrense adgangen til ny behandling av utlendingssaker. I 2009 ble ca. 6,0 % av omgjøringsbegjæringene tatt til følge. Dette innebærer at ca. 194 vedtak ble omgjort At man i så stor grad omgjør vedtak viser at det er nødvendig med en vid adgang til realitetsbehandling av omgjøringsbegjæringer. Juss-Buss ønsker en videreføring av dagens ordning til tross for at denne er ressurskrevende. Personers rettssikkerhet kan ikke vike på grunn av ressurshensyn.

Det er særlig viktig at muligheten for å få realitetsbehandlet omgjøringsbegjæringer er stor innenfor utlendingsretten. Bakgrunnen for dette er at det gjelder vedtak av stor velferdsmessig betydning, hvor adgangen til å prøve saken for domstolen er svært liten. Det er kostbart å få en rettslig overprøving i domstolen. Utlendinger har svært sjelden ressurser til dette. I tillegg er det store begrensinger med tanke på hvem som får fri rettshjelp.

Juss-Buss er kritiske til et krav om sannsynlighetsovervekt for at den nye behandlingen av utlendingssaken vil få et positivt utfall. Et slikt krav vil innebære en alt for høy terskel for å få saken prøvd på nytt. Videre vil ikke en slik vurdering føre til en individuell og konkret vurdering av den enkelte saken. Vi frykter at en så høy terskel vil gjøre at det i praksis ikke blir noen adgang til å få realitetsbehandlet omgjøringsbegjæringer.»

6.5 Forslag fra Akademikerne i UNE om et eget nemndlederutvalg

Akademikerne i UNE mener at det kan være grunn til å vurdere en liknende ordning som i ankeutvalget i Høyesterett:

«Videre bør det også vurderes om behandlingen av omgjøringsanmodninger bør behandles og avgjøres av for eksempel 3 nemndledere i fellesskap slik som ordningen er i ankeutvalget (tidl. Kjæremålsutvalget) i Høyesterett. Dette nemndlederutvalget ville da kunne gjennomgå omgjøringsanmodninger og avgjøre disse fortløpende og denne funksjonen kunne gått på rundgang blant nemndlederne. En slik ordning vil også ivareta behovet for en ny prøving av saken dersom vektige hensyn tilsier det, herunder at ingen skal returneres til forfølgelse. (…)»

6.6 Spørsmålet om organisering av klagesaksbehandlingen

Ettersom det ikke var en del av Klagesaksutvalgets mandat å utrede en modell for domstolsbehandling av klagesakene, har de fleste høringsinstansene heller ikke uttalt seg om dette spørsmålet i sine høringssvar. Noen unntak gjelder likevel:

Advokatforeningen mener at det bør innføres en domstolsordning med partsprosess og kontradiksjon:

«Prinsipielt anser Advokatforeningen at UNEs uavhengighet må styrkes og fullt ut gjøres til et domstolsorgan. Mandatets punkt 16 forutsetter at utvalget også vurderer ulike former for rettsliggjøring av utlendingsfeltet. Våre naboland har gått i retning av økt rettsliggjøring. Sett i sammenheng med at det i mandatet også understrekes at harmonisering med nabolands praksis er et sentralt hensyn i utlendingsforvaltningen, så bygger delinnstillingen i for stor grad på det som beskrives som norsk forvaltningstradisjon. Prinsipielt bør UNE gå i retning av å innføre regler om partsrett, innsyn i partshandlinger, at ankekompetansen fjernes, at representanter fra Landinfo ikke er part i prosessen og at alle UNEs avgjørelser offentliggjøres i fulltekst (og utlendingen anonymiseres).»

«Advokatforeningen etterlyser (…) en nærmere analyse av hvordan 2006-reformen i Sverige, som vi mener utgjør et godt og positivt eksempel på rettsliggjøring, har vært sammenfallende med en klart mer effektivisert saksbehandling i Migrationsverket.»

Videre mener Advokatforeningen at UNE kan legge bedre til rette for en topartsprosess ved å offentliggjøre egne avgjørelser, og bemerker blant annet følgende:

«Utvalget skal være varsom med å nedvurdere advokatens muligheter og evne til å belyse praksis. Erfaringen er ofte at utlendingsforvaltningen har stor kunnskap om egne interne retningslinjer og føringer for praksis, men mindre kunnskap om internasjonale regler og avgjørelser.»

Barneombudet er også inne på spørsmålet om domstolsbehandling av klagesakene, men ser ikke en slik ordning som uproblematisk, og legger størst vekt på at flere saker bør behandles med personlig fremmøte og muntlig saksbehandling:

«Barneombudet mener utvalgets forslag til ny klageordning for utlendingssaker ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til barns rettssikkerhet i saker som innebærer store velferdsmessige konsekvenser for barn, og der det gjøres til dels svært kompliserte vurderinger, både av bevis og av vekten av ulike hensyn. Ombudet mener at departementet bør vurdere en klageordning som i større grad åpner for muntlig saksbehandling i nemnd eller annet uavhengig, domstolsliknende organ, også i oppholdssaker og asylsaker der det ikke er gitt utsatt iverksettelse. Alternativt kan man vurdere en rettsliggjøring av klageordningen slik som i Sverige, men Ombudet ser at heller ikke en slik ordning er uproblematisk når det gjelder hensynet til barn.»

Norsk senter for menneskerettigheter bemerker at tendensen i Europa er økt rettsliggjøring gjennom opprettelse av uavhengige forvaltningsdomstoler. Senteret mener det kan være grunnlag for å utrede slike løsninger nærmere også i Norge.

Rødt mener det bør opprettes en egen asyldomstol for saker som gjelder beskyttelse:

«Rødt mener at den beste måte å styrke rettssikkerheten er å opprette en egen asyldomstol. Vi viser til Kap. 11.2 hvor det framkommer hvordan Migrationsdomstolene i Sverige fungerer. Rødt foreslår da en kombinasjon av dagens utlendingsnemnd og en slik asyldomstol. En asyldomstol kunne ha behandla beskyttelses saker, mens en forvaltnings organ organisert som dagens UNE skal fortsette å behandle klager med de andre sakene: visum, opphold i forbindelse med studier og arbeid, familieinnvandring/familiegjenforening, utvisning og statsborgerskap, og saker om reisebevis og utlendingspass. Det kunne for eksempel være tre regionale domstoler, hvor flyktningene fikk tilsvarende bistand som i vanlige rettssaker og hvor tingrettsdommere hadde plikttjeneste. Sakene burde kunne ankes til lagmannsretten eller som i Sverige til en Migrationsöverdomstol.»

En rekke av de humanitære organisasjonene sendte dessuten et felles brev til Justis- og beredskapsministeren 13. desember 2011, hvor de uttalte følgende:

«[Vi uttrykker] skuffelse over at Mælandutvalget i sitt mandat fikk føringer om særskilt å vurdere styrket politisk styring av klageordningen. Etter vårt syn er det hensynet til rettssikkerhet og legitimitet som er de viktigste hensynene på dette feltet, og som burde være tillagt størst vekt. Vi mener det er uheldig at man til nå i prosessen ikke har foretatt en reell vurdering av argumentene for og imot å innføre en klageordning med en rettssikkerhetsstandard på nivå med våre naboland. Vi håper derfor at departementet på nytt vil vurdere topartsprosess og domstolsbehandling i det videre arbeidet – en modell som Mælandutvalget naturlig nok ikke kunne gå inn for ut fra sitt mandat.»

Organisasjonene som sto bak denne uttalelsen var: Antirasistisk Senter, Flyktninghjelpen, Innvandrernes Landsorganisasjon, Juss-Buss, Kristent Interkulturelt Arbeid, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norsk Folkehjelp, NOAS, Redd Barna.