3 Dagens uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene

3.1 Generelt om tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor

Omtrent 1/3 av alle arbeidstakere i Norge omfattes av en offentlig tjenestepensjonsordning. Dette gjelder arbeidstakere i stat, kommune, fylkeskommune, helseforetak og enkelte virksomheter med offentlig tilknytning. I staten er tjenestepensjonsordningen lovfestet, jf. lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Ordningen i staten danner mønster for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene. Tjenestepensjonsordningene er såkalte bruttoordninger, det vil si at det først beregnes en bruttopensjon som deretter reduseres (samordnes) med pensjon fra folketrygden etter bestemmelser i samordningsloven (lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser).

For offentlig godkjente sykepleiere er det lovfestet en egen pensjonsordning, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere. Sykepleierpensjonsordningen administreres av Kommunal Landspensjonskasse. Også ansatte i apotek omfattes av en egen lovfestet pensjonsordning, jf. lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Det er også gitt en egen lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, jf. lov 16. desember 2011 nr. 60. Denne pensjonsordningen er utformet etter samme prinsipper som ny alderspensjon fra folketrygden. Det gis opptjening for alle år som stortingsrepresentant og regjeringsmedlem, og pensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 til 75 år. Alderspensjonen beregnes som en nettoytelse, og kommer i tillegg til andre pensjoner, herunder ytelser fra folketrygden. I en lang overgangsperiode vil det også ytes brutto alderspensjoner som skal samordnes med folketrygden. Reglene om uførepensjon følger ordningen i Statens pensjonskasse. Ordningene for ansatte i apotekvirksomhet og for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer administreres av Statens pensjonskasse.

De offentlige tjenestepensjonsordningene yter alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til gjenlevende ektefeller og barn. Alderspensjoner og uførepensjoner er bruttopensjoner som skal samordnes med blant annet pensjon fra folketrygden, se punkt 3.2.2. Pensjon til etterlatte ektefeller og barn er nå utformet som nettopensjoner som ikke skal samordnes med folketrygden, men det ytes fortsatt bruttopensjoner etter regler som er under utfasing.

Tjenestepensjonsordningene for kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og noen andre foretak er tariffestede, med unntak av Oslo kommune. Disse ordningene administreres enten av livsforsikringsselskaper eller kommunale pensjonskasser. Departementet legger til grunn at hovedtrekkene i endringene i de lovfestede tjenestepensjonsordningene som foreslås i proposisjonen her, også gis virkning for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene.

I offentlig sektor gjelder det en avtale om overføring av pensjonsrettigheter (Overføringsavtalen) som administreres av Statens pensjonskasse. Overføringsavtalen innebærer at den siste tjenestepensjonsordningen som en arbeidstaker var medlem i, utbetaler pensjon som om all pensjonsgivende tjenestetid var i denne ordningen. Overføringsavtalen innebærer at det som regel ikke skjer noen innbyrdes samordning av tjenestepensjoner. Den omfatter ikke pensjonsordninger med pensjonsregler som avviker i særlig grad fra de alminnelige ordningene i offentlig sektor. Overføringsavtalen omfatter således ikke pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer og heller ikke pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. for medlemskap etter 1. februar 2003. Det framgår av Overføringsavtalen at pensjonsordningene tilsluttet avtalen så langt som mulig skal samordne sine pensjonsbestemmelser og snarest mulig gjennomføre tilsvarende endringer som foretas i Statens pensjonskasse. Det framgår videre at Overføringsavtalen forutsettes revidert ved større endringer i folketrygden, offentlig tjenestepensjon eller annet relevant regelverk.

3.2 Uførepensjon i offentlig sektor

3.2.1 Vilkår for uførepensjon

Et medlem av en offentlig tjenestepensjonsordning som ikke kan fortsette i sin vanlige stilling på grunn av sykdom eller skade, har rett til uførepensjon. Retten til pensjon inntrer i visse tilfeller likevel ikke når uførheten inntrer innen 2 år etter at en person ble medlem av pensjonsordningen (karens). Etter lov om Statens pensjonskasse gjelder dette når uførheten skyldes en sykdom eller svakelighet som medlemmet led av eller hadde symptomer på da han ble tilsatt, og som det må antas at han da kjente til. I regelverket for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene er det tilsvarende regler.

Uførepensjonen utbetales normalt etter ett års sykmelding. I de offentlige tjenestepensjonsordningene er det ikke krav om at uførheten er varig. Det kan dermed utbetales uførepensjon til personer som har arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon fra folketrygden. I Statens pensjonskasse betegnes ytelsen som uførepensjon uansett om pensjonen er midlertidig eller varig. I andre offentlige tjenestepensjonsordninger betegnes den midlertidige ytelsen som attføringspensjon eller midlertidig uførepensjon. Enkelte får utbetalt uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning uten å motta noen ytelse fra folketrygden. Dette er i hovedsak personer som har så lav uføregrad at de ikke er kvalifisert for arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon fra folketrygden.

Det ytes hel uførepensjon når hele inntektsevnen i stillingen er tapt og vedkommende ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid. Når en del av inntektsevnen er tapt, ytes det gradert uførepensjon. Det er ingen minstegrense for hvor mye av inntektsevnen som må være tapt for å gi rett til pensjon. I folketrygden gis det ikke uførepensjon for lavere uføregrad enn 50 prosent, eller 40 prosent for personer som går over fra arbeidsavklaringspenger til uførepensjon.

I de fleste tilfeller fastsettes uføregraden på samme måte som i folketrygden. Dersom medlemmet ikke hadde full stilling da uførheten inntrådte, fastsettes graden i forhold til den reduserte stillingen. I særlige tilfeller kan tjenestepensjonsordningene fravike uførevurderingen i folketrygden. Uførepensjon kan også gis til et medlem som fratrer sin stilling på grunn av alderssvekkelse etter fylte 64 år, og som har hatt sammenhengende tjeneste i minst 5 år.

Et medlem som har fratrådt sin stilling i staten etter 1. januar 1967, og som har minst 3 års tjenestetid, har rett til uførepensjon når han eller hun innvilges uførepensjon fra folketrygden. Uførepensjonen betegnes i disse tilfellene som oppsatt uførepensjon. Også de andre offentlige tjenestepensjonsordningene har regler om oppsatt pensjon.

Uførepensjon ytes fram til aldersgrensen for stillingen.

3.2.2 Beregning av uførepensjon

Innledning

Uførepensjonsordningene i de offentlige tjenestepensjonsordningene er utformet som bruttoordninger. Det innebærer at det er den offentlige tjenestepensjonen som i hovedsak bestemmer det samlede pensjonsnivået. Den enkelte mottar pensjon fra folketrygden uavkortet, mens tjenestepensjonsordningene gjør samordningsfradrag for ytelsene fra folketrygden.

Uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene er nært knyttet til alderspensjonen ved at uførepensjon beregnes på tilsvarende måte som alderpensjon. Det må først beregnes en brutto uførepensjon ut fra opptjeningen i den offentlige tjenestepensjonsordningen. Deretter gjøres det fradrag i bruttopensjonen for folketrygden (samordning). Det gjøres fradrag både når det utbetales uførepensjon og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, men samordningsreglene er noe ulikt utformet for de to ytelsene. Også skattereglene avhenger av hvilken folketrygdytelse det samordnes med, slik at personer med samme brutto uførepensjon mottar forskjellig samlet ytelse, både før og særlig etter skatt, avhengig av hvilken folketrygdytelse de mottar.

Beregning av brutto uførepensjon

Brutto uførepensjon utgjør ved full tjenestetid (normalt 30 år) 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgrunnlaget er som hovedregel sluttlønnen, det vil si fast årslønn og eventuelle pensjonsgivende tillegg. Lønn utover 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) medregnes ikke. I pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. er grensen 10 G. Personer som ikke jobber i en full stilling, får fastsatt pensjonsgrunnlaget med utgangspunkt i stillingsprosenten på uføretidspunktet. I de kommunale tjenestepensjonsordningene benyttes likevel gjennomsnittlig stillingsprosent dersom denne er høyere enn stillingsprosenten på uføretidspunktet.

Når tjenestetiden er kortere enn 30 år, og når gjennomsnittlig deltidsprosent er lavere enn 100 prosent, reduseres pensjonen forholdsmessig. Det medregnes tjenestetid som kunne ha vært oppnådd om vedkommende hadde vært frisk og kunne ha fortsatt i stillingen fram til aldersgrensen for stillingen.

Oppsatt uførepensjon beregnes av pensjonsgrunnlaget på fratredelsestidspunktet. Pensjonsgrunnlaget reguleres deretter med lønnsveksten (tilsvarer økningen i folketrygdens grunnbeløp) fram til tidspunktet det ytes pensjon. Kravet til full tjenestetid i disse tilfellene er hvor mange år man teoretisk sett kunne ha oppnådd ved å arbeide helt frem til aldersgrensen, maksimalt 40 år og minst 30 år.

Lov om Statens pensjonskasse har en bestemmelse om at uførepensjonen kan forhøyes inntil 98 prosent av pensjonsgrunnlaget i inntil to år til personer som tar opplæring med sikte på å få annet høvelig arbeid.

Barnetillegg

Alle med uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger som forsørger barn under 18 år, kan ha krav på et tillegg til uførepensjonen. For hvert barn utgjør barnetillegget 10 prosent av brutto tjenestepensjon. Bruttopensjonen (før samordning) inkludert tillegg for barn kan likevel ikke overstige 90 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Samordning med folketrygden

Etter samordningsloven skal uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger samordnes med blant annet uførepensjon fra folketrygden. Som hovedregel skal det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for hele tilleggspensjonen/særtillegget. For folketrygdens grunnpensjon er fradraget 75 prosent av grunnbeløpet (G). Systemet innebærer at pensjonisten er garantert en samlet pensjon på minst 66 prosent av sluttlønnen (bruttogarantien) ved full opptjeningstid.

I mange tilfeller skal det ikke gjøres fradrag for hele den tilleggspensjonen som folketrygden utbetaler. Samordningsfradraget skal blant annet begrenses til den delen av tilleggspensjonen som er beregnet på grunnlag av inntekter som er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen (omtales som fiktivfordelsregelen).

Fullt opptjent grunnpensjon i folketrygden ytes i dag med enten 85 eller 100 prosent av G, mens samordningsfradraget for grunnpensjonen er begrenset til 75 prosent av G, justert for stillingsbrøk. Minst 0,10 G holdes dermed utenfor samordning (omtales som grunnpensjonsfordelen). Dette betyr at alle som har full opptjeningstid, får en samlet pensjon som er høyere enn bruttogarantien (66 prosent).

For et medlem av en tjenestepensjonsordning som verken har full opptjening i tjenestepensjonen eller i folketrygden, gjelder særskilte begrensningsregler. Samordningsfradragene for den allerede avkortede uførepensjonen fra folketrygden skal etter gjeldende regler også avkortes ved manglende tjenestetid i tjenestepensjonsordningen.

De detaljerte samordningsreglene er med andre ord utformet slik at alle uførepensjonister i tjenestepensjonsordningene som har full opptjening, får utbetalt mer enn bruttogarantien på 66 prosent i samlet pensjon. De delene av uførepensjon fra folketrygden som holdes utenfor samordning, betegnes vanligvis som samordningsfordeler.

Arbeidsavklaringspenger fra folketrygden beregnes på en annen måte enn uførepensjonen. Uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning samordnes med arbeidsavklaringspenger ved at pensjonen først reduseres med den delen av arbeidsavklaringspengene som overstiger G. Deretter gjøres det fradrag for et beløp tilsvarende 75 prosent av G. Samordningsfordelen i disse tilfellene vil dermed utgjøre 25 prosent av G, justert for manglende tjenestetid og stillingsandel.

Uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger samordnes ikke med barnetillegg fra folketrygden.

Avkorting av uførepensjon mot arbeidsinntekt

Uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger skal normalt avkortes når pensjonisten har arbeidsinntekt. Det fastsettes da en ny, lavere uføregrad. Reglene for når en uførepensjon skal reduseres i slike tilfeller, er noe forskjellige i de ulike tjenestepensjonsordningene, herunder reglene om inntekt som en uførepensjonist kan ha uten at pensjonen reduseres (friinntekt). Folketrygdens regler om kombinasjon av uførepensjon og inntekt er enklere. Der er det også en generell regel om friinntekt på inntil folketrygdens grunnbeløp (1 G).

Hovedprinsippet i tjenestepensjonsordningene er at en uførepensjonist som får ny stilling eller øker stillingsandelen i offentlig sektor, får fastsatt ny uføregrad ut fra stillingsprosenten. Uføregraden til en uførepensjonist med hel uførepensjon som senere kan arbeide i for eksempel 40 prosent stilling i offentlig sektor, vil bli satt ned til 60 prosent. Dersom vedkommende i stedet utnytter sin restarbeidsevne hos en arbeidsgiver uten offentlig tjenestepensjonsordning, vil det bli fastsatt en ny uføregrad med utgangspunkt i forholdet mellom den nye arbeidsinntekten og pensjonsgrunnlaget (tidligere inntekt). En person som tidligere tjente 350 000 kroner og som får en arbeidsinntekt på 35 000 kroner, får dermed redusert uføregraden til 90 prosent. Den nye pensjonsgraden vil med andre ord avhenge av om arbeidsforholdet er i offentlig eller privat sektor.

Når offentlige tjenestepensjonsordninger eventuelt skal fastsette ny uføregrad, skilles det mellom inntekter fra et ordinært arbeidsforhold og såkalt tilfeldige inntekter. For tilfeldige inntekter som uførepensjonisten får ett år etter at pensjonen er innvilget, gjelder det en friinntekt på 1 G. Pensjonisten kan ha arbeidsinntekt inntil 1 G uten at uførepensjonen avkortes. Dersom friinntektsgrensen på 1 G overstiges, blir uføregraden bare redusert med utgangspunkt i den delen av arbeidsinntekten som er over 1 G.

I Statens pensjonskasse (SPK) reduseres friinntekten forholdsmessig når uføregraden er under 50 prosent. I Kommunal Landspensjonskasse (KLP) avkortes friinntekten forholdsmessig også når uføregraden er over 50 prosent. Oslo Pensjonsforsikring AS følger folketrygdens regler: ett år etter innvilget uførepensjon kan en ha en årlig inntekt tilsvarende 1 G uten at utbetalt uførepensjon endres.

Skillet mellom inntekter fra et ordinært arbeidsforhold og såkalt tilfeldige inntekter er uklart og praktiseres som nevnt noe forskjellig i de ulike ordningene. Inntekten vil alltid bli vurdert å stamme fra et ordinært arbeidsforhold dersom den stammer fra samme (tidligere) arbeidsgiver, eller dersom pensjonisten har arbeidsinntekt fra en stilling som gir rett til medlemskap i en av de andre offentlige tjenestepensjonsordningene. Det er nå ingen minstegrense for rett til medlemskap i tjenestepensjonsordningene i kommunal sektor (KS-området). Minstegrensen for rett til medlemskap i SPK gjelder heller ikke for uførepensjonister. Dette betyr i praksis at inntekter fra enhver kommunal eller statlig stilling alltid vil bli ansett å stamme fra et ordinært arbeidsforhold. Med andre ord gjelder det da ingen friinntektsgrense.

I andre tilfeller må det avgjøres skjønnsmessig om inntekten er tilfeldig eller ikke. Her vil både inntektens størrelse og regelmessighet kunne være av betydning. Friinntektsgrensen på 1 G kan sies å ha relativt liten praktisk betydning da en så vidt høy inntekt normalt ikke blir vurdert å være tilfeldig.

Uføre som går tilbake i arbeid (arbeidsforsøk) etter en periode med hel eller delvis uførepensjon, kan i visse tilfeller få tilbake uførepensjonen dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Vedkommende har en såkalt hvilende pensjonsrett. I SPK har en mulighet til å få tilbake uførepensjonen i inntil fem år. I KLP gis det en hvilende pensjonsrett i tre år dersom pensjonisten også har avtale med Arbeids- og velferdsetaten (NAV) om en slik hvilende rett. Er det ingen slik avtale med NAV under arbeidsforsøket, gir KLP hvilende pensjonsrett i inntil ett år. Uførepensjonen fra Oslo Pensjonsforsikring AS kan «fryses» i inntil tre år. Her følges folketrygdens vedtak konsekvent.

Som nevnt, er dagens uførepensjonsordning i de offentlige tjenestepensjonsordningene en bruttoordning der ytelsen skal samordnes med uførepensjon fra folketrygden. Dette innebærer at både samordningsreglene og avkortingsreglene i folketrygden har betydning for hvordan inntekten til uføre med offentlig tjenestepensjonen påvirkes av at de har arbeidsinntekt i tillegg til uførepensjonen.

3.2.3 Skatt på uførepensjon

Innledning

Uførepensjonister betaler mindre skatt enn lønnstakere med samme inntekt. Disse skattefordelene var tidligere felles for alders- og uførepensjonister. Som følge av pensjonsreformen ble skattereglene for alders- og AFP-pensjonister vesentlig endret fra 2011. Uførepensjonister ble i mindre grad berørt av disse endringene.

Skattereglene for dem som mottar uførepensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning varierer med hvilken folketrygdytelse de kombinerer uførepensjonen med, eller om de bare har tjenestepensjon. Under gjennomgås skattereglene i 2013 for de tre gruppene som mottar uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger.

Uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning og fra folketrygden

Skattereglene for personer som mottar uførepensjon skiller seg fra skattereglene for lønnstakere på følgende punkter:

• Skattebegrensningsregel for uførepensjonister

• Særfradrag for uførhet

• Minstefradrag for pensjonsinntekt

• Lavere trygdeavgiftssats

For uførepensjonister med uføregrad minst 2/3 gjelder det en skattebegrensingsregel som skjermer de laveste pensjonene for skatt. Pensjonsinntekt opp til om lag 172 000 kroner er helt skattefri for en enslig pensjonist uten formue eller andre inntekter enn uførepensjon, mens inntekter utover dette beløpet blir ilagt en skatt på opptil 55 prosent. Den marginale skattesatsen på pensjonsinntekter mellom om lag 172 000 og 296 000 kroner er svært høy, og skattefordelen knyttet til skattebegrensningsregelen blir dermed forholdsvis raskt faset ut med økende inntekt. Dersom pensjonsinntekten er over om lag 296 000 kroner, har skattebegrensningsregelen ikke lenger noen effekt. Forskjellen mellom skatten for uførepensjonister og lønnsmottakere er da at uførepensjonister har et særfradrag for uførhet, og at minstefradraget og trygdeavgiften er lavere.

Uførepensjonister kan ha rett til særfradrag i alminnelig inntekt. Fullt særfradrag utgjør 32 000 kroner, og for å ha rett til dette må uføregraden være minst 2/3. Personer med lavere uføregrad har rett til halvt særfradrag, altså 16 000 kroner, dersom pensjonsordningen er lovfestet. Personer som blir skattlagt etter skattebegrensningsregelen drar ikke nytte av særfradraget for uførhet.

Minstefradraget for pensjonsinntekt har en lavere sats (26 prosent) og en lavere øvre grense (68 050 kroner) enn minstefradraget for lønnsinntekt (40 prosent og 81 300 kroner). Selv om nedre grense formelt er 4000 kroner for begge minstefradragene, er den nedre grensen for lønnsinntekt i praksis 31 800 kroner som følge av et særskilt fradrag i arbeidsinntekt. Lavere minstefradrag for pensjonsinntekt reduserer isolert sett skattefordelen for uførepensjonister.

Trygdeavgiften på uførepensjon er 4,7 prosent, mens den er 7,8 prosent for lønnsinntekt. Heller ikke lav trygdeavgift har noen effekt for personer som blir skattlagt etter skattebegrensningsregelen.

Uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden

Personer som mottar uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger, har verken rett på særfradrag for uførhet eller skattebegrensning. Ytelsen fra folketrygden skattlegges med den samme trygdeavgiftssatsen som lønnsinntekt (7,8 prosent), mens ytelsen fra tjenestepensjonsordningen skattlegges med lav sats (4,7 prosent). Dette betyr at det i hovedsak er de som mottar høy tjenestepensjon (personer med pensjonsgrunnlag i tjenestepensjonsordningen over 6 G), som har gunstigere skatteregler enn lønnsmottakere.

Uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning uten rett til noen folketrygdytelse

Personer som bare mottar uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, har hovedsakelig de samme skattereglene som de som mottar uførepensjon fra folketrygden. Dersom uføregraden er høyere enn 2/3, har de rett til skattebegrensning og særfradrag. Dersom uføregraden er lavere enn 2/3, har de rett til et halvt særfradrag dersom ordningen er lovfestet.

3.2.4 Kompensasjonsgrader før og etter skatt

Kompensasjonsgraden er inntekten uførepensjonisten har som andel av inntekten vedkommende hadde som yrkesaktiv. Figur 3.1 viser hvordan samlet kompensasjonsgrad før skatt varierer med inntekten som yrkesaktiv. Figuren viser situasjonen for enslige med tidligere jevn inntekt som mottar uførepensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning (OfTP) kombinert med uførepensjon (UP) eller arbeidsavklaringspenger (AAP) fra folketrygden og for dem som bare mottar tjenestepensjon.

Figur 3.1 viser at personer uten noen ytelse fra folketrygden, har en kompensasjonsgrad før skatt på 66 prosent opp til 12 G. Figuren viser videre at for enslige med jevn tidligere inntekt, er kompensasjonsgraden for dem som mottar uførepensjon fra folketrygden den samme som for dem som mottar arbeidsavklaringspenger. Kompensasjonsgraden er fallende fra vel 74 prosent ved en tidligere inntekt på 3 G til vel 68 prosent ved en tidligere inntekt på 12 G.

Gifte og samboende har lavere grunnpensjon enn enslige. Kompensasjonsgraden for dem som kombinerer uføreytelsen fra offentlig tjenestepensjon med uførepensjon fra folketrygden, er derfor noe lavere enn det som framgår av figuren. For dem som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden eller ikke har noen folketrygdytelse, er kompensasjonsgraden uavhengig av sivilstatus.

Figur 3.2 viser samlet kompensasjonsgrad etter skatt for enslige med tidligere jevn inntekt. Det går fram at de som mottar uførepensjon fra folketrygden, har høyere kompensasjonsgrad enn de to andre gruppene på alle inntektsnivåer. Det skyldes at de både har samordningsfordeler og gunstige skatteregler. De som ikke har noen ytelse fra folketrygden, har ingen samordningsfordeler, mens de som mottar arbeidsavklaringspenger har mindre skattefordeler.

Kompensasjonsgraden for gifte og samboende som kombinerer uføreytelsen fra offentlig tjenestepensjon med uførepensjon fra folketrygden, er noe lavere enn for enslige.