4 Hovedvalg for ny uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene

4.1 Innledning

I dette kapitlet gjør departementet rede for hovedvalg i forslag til ny uførepensjonsordning i de offentlige tjenestepensjonsordningene.

I avsnitt 4.2 foreslår departementet at dagens uføreordning legges om fra en bruttoordning til en nettoordning. Departementet drøfter i avsnitt 4.3 om uføreordningen skal legges om til en ren forsikringsordning der tjenestetiden ikke vil påvirke uførepensjonen, og der de som slutter i offentlig sektor ikke får med seg rett til såkalt oppsatt uførepensjon. Departementet foreslår at uførepensjonen ikke utformes som en ren forsikringsordning nå, men at det arbeides videre med spørsmålet.

Vilkårene for å få uførepensjon behandles i avsnitt 4.4. Departementet foreslår at det innføres et formelt skille mellom en midlertidig og en varig uførepensjon, og at det skal legges til grunn samme sykdomsbegrep som i folketrygden. Bestemmelsene om at det kan gis uførepensjon fra fylte 64 år ved alderssvekkelse, foreslås ikke videreført. Det foreslås i avsnitt 4.5 at det skal være en nedre grense på 20 prosent for uførhet som gir rett til pensjon.

I avsnitt 4.6 foreslår departementet nye beregningsregler for uførepensjonen i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Det foreslås at pensjonen skal bestå av summen av et inntektsuavhengig kronebeløp på 0,25 G, likevel ikke mer enn 6 prosent av pensjonsgrunnlaget og 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G. Det gis i tillegg 69 prosent av pensjonsgrunnlaget for inntekt i intervallet 6–12 G. Personer som ikke har noen ytelse fra folketrygden på grunn av lav uføregrad, får i tillegg 66 prosent av pensjonsgrunnlaget for inntekt opp til 6 G. Pensjonen reduseres etter uføregrad og tjenestetid.

I avsnitt 4.7 foreslås nye regler for beregning av barnetillegg. Etter forslaget skal barnetillegget for hvert barn utgjøre 4 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G. Samlet barnetillegg kan likevel ikke overstige et beløp tilsvarende 12 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G.

Departementet foreslår i avsnitt 4.8 å oppheve en særregel om beregning av uførepensjon fra blant annet Statens pensjonskasse for personer som tar opplæring for å få annet høvelig arbeid. Videre foreslås det at uførepensjoner skal beregnes likt for alle, uansett om pensjonisten i spesielle tilfeller ikke har rett til folketrygd på grunn av manglende forutgående medlemskap.

I avsnitt 4.9 foreslår departementet nye regler for avkorting av uførepensjon mot arbeidsinntekt, i tråd med det som er vedtatt innført i den nye uføretrygden i folketrygden.

Departementet foreslår i avsnitt 4.10 at en uførepensjonist senest går over til alderspensjon ved 67 år.

4.2 Omlegging til nettoordning

4.2.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at den nye uførepensjonsordningen skal være en nettoordning: uførepensjonen skal beregnes som en selvstendig ytelse, og beregningen skal verken være knyttet til beregningen av alderspensjon i tjenestepensjonsordningen eller til beregningen av uføretrygd i folketrygden. Begrunnelsen for forslaget er blant annet at dette vil gi et enklere regelverk.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene er positive til å legge om uføreordningen fra en brutto- til en nettoordning. For eksempel skriver KS at

«En nettomodell er enklere enn dagens bruttomodell bl.a. ved at de kompliserte samordningsreglene ikke lenger er aktuelle. Pensjonsberegningen forenkles og blir mer forståelig for pensjonsmottaker når beregningen frikoples både fra uføretrygden i folketrygden og fra beregning av alderspensjon. En nettordning vil også sikre at alle får utbetalt uførepensjon».

To høringsinstanser mener at bruttoordningen bør videreføres. Forsvar offentlig pensjon skriver at omleggingen «kan få følgekonsekvenser for øvrig offentlig tjenestepensjon». De mener videre at «flere av problemene som oppstår ved tilpasning av tjenestepensjonens uføredel til folketrygdens nye uføreytelser kunne også trolig vært unngått hvis en ikke hadde lagt om prinsippet», men opplyser ikke hvilke problemer det siktes til. Også Landslaget for offentlige pensjonister mener primært at uføreordningen fortsatt bør være en bruttoordning og at «pensjonsnivået gis et tillegg for å kompensere overgangen til lønnskatt».

4.2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener en nettoordning vil gi det klart enkleste regelverket. En bruttoordning ville kreve at det ble laget samordningsregler med ny uføretrygd i folketrygden. Dette er i seg selv kompliserende. Omleggingen av skattereglene gjør dessuten at det er komplisert å utforme nødvendige samordningsregler slik at en oppnår en ønsket sammenheng mellom tidligere inntekt og kompensasjonsnivå.

En nettomodell vil være til fordel for personer med svak inntektsutvikling de siste fem årene, sammenliknet med en bruttomodell der bruttopensjonen beregnes med utgangspunkt i sluttlønn. Årsaken er at beregningsgrunnlaget for uføretrygden i folketrygden vil være høyere enn sluttlønnen for personer med svak inntektsutvikling før uførhet. De vil derfor få mer enn 66 prosent av sluttlønnen fra folketrygden. Denne fordelen vil i utgangspunktet bli samordnet bort med en bruttoordning. Omvendt vil personer med sterk lønnsvekst før uførheten oppstår kunne komme bedre ut med en bruttomodell fordi bruttoordningen vil kompensere for at folketrygden er mindre enn 66 prosent av sluttlønnen.

En nettoordning vil også sikre at alle får utbetalt uførepensjon, det vil si at en unngår «nullpensjonister». Å videreføre bruttoordningen ville kunne føre til at mange ikke får noen utbetaling fra tjenestepensjonsordningen på grunn av høy kompensasjonsgrad i folketrygden.

Samlet er departementets vurdering at det er tungtveiende argumenter for å utforme uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene som en nettoordning.

4.3 Spørsmål om å legge om uføreordningen i offentlig tjenestepensjon til en ren forsikringsordning

4.3.1 Departementets redegjørelse i høringsnotatet

Størrelsen på uførepensjon fra dagens offentlige tjenestepensjonsordninger avhenger blant annet av tjenestetid. Det vil si at personer som ikke har full tjenestetid, får redusert uførepensjon. Til gjengjeld får personer som meldes ut av tjenestepensjonsordningen, med seg en såkalt oppsatt pensjonsrett dersom de har minst tre års medlemskap ved utmeldingen. Dersom vedkommende senere får uførepensjon fra folketrygden, utløser dette også rett til uførepensjon fra den offentlige tjenestepensjonsordningen. Dagens ordning er dermed både en forsikringsordning, som gir uførepensjon dersom medlemmet får nedsatt inntektsevnen, og en spareordning ved at personer som slutter får med seg en oppsatt rett til uførepensjon.

I høringsnotatet skisserte departementet en mulig løsning der ny uføreordning utformes som en ren forsikringsordning. Tjenestetid vil da ikke påvirke uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen, det vil si at «alle får full pensjon», mens de som meldes ut av pensjonsordningene til gjengjeld ikke får med seg noen oppsatt rett.

Det ble presisert i høringsnotatet at departementet ikke har tatt stilling til spørsmålet om uførepensjonsordningen bør være en ren forsikringsordning. Det ble også presisert at løsningen for de offentlige ordningene må være tilpasset løsningen i privat sektor, som er under utredning.

4.3.2 Høringsinstansenes syn

Arbeidstakerorganisasjonene kan under visse betingelser støtte at ny uføreordning blir en ren forsikringsordningdersom dette blir en del av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor. De peker på at for eksempel arbeidsledige og personer som blir omfattet av virksomhetsoverdragelse sent i yrkeskarrieren, kan komme dårlig ut dersom de ikke får oppsatt rett til uførepensjon. Uten at slike betingelser er oppfylt, er arbeidstakerorganisasjonene imot en slik endring.

Arbeidsgiverorganisasjonene har litt varierende synspunkter. Spekter støtter en omlegging til en ren forsikringsordning dersom dette også blir resultatet for ordningene i privat sektor. Oslo kommune ser mange fordeler med en omlegging, men mener saken må utredes mer. Virke mener ordningen må være i samsvar med ordningen i privat sektor, og at det må være regler om at uførepensjonen avkortes mot eventuelle fripoliser/oppsatte rettigheter til uføreytelse fra tidligere arbeidsgivere. Næringslivets Hovedorganisasjon mener «det virker fornuftig å vurdere utforming av ny uførepensjonsordning som en ren forsikringsordning», men at dette forutsetter at den nye uførepensjonen avkortes mot tidligere opptjente rettigheter fra offentlig og privat sektor. KS mener saken må utredes mer, særlig forholdet til ordningene i privat sektor og overgangsordningene.

Pensjonsleverandørene og finansnæringen avviser ikke å utforme en ny ordning som en ren forsikringsordning, men mener gjennomgående at spørsmålet må utredes mer. Den Norske Aktuarforening mener at dette kan representere et godt alternativ, men det vil være behov for ytterligere utredning før en slik ordning eventuelt kan innføres. Kommunal Landspensjonskasse anser at en eventuell innføring av en slik modell, krever ytterligere utredning og tar ikke stilling til dette på det foreliggende grunnlag. Pensjonskasseforeningen mener en ren forsikringsordning vil gi et enklere og mer oversiktlig system, men det vil også kunne gi uheldige resultater i enkeltsaker. Foreningen ser behovet for avkorting mot rettigheter fra tidligere arbeidsforhold, men presiserer samtidig at regelverket, inkludert overgangsreglene, må være enkle og praktikable.

Statens pensjonskasse (SPK)og Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. er positive til «å dreie ordningen i retning av en forsikringsordning», men dette må ses i sammenheng med løsningen i privat sektor. Også SPK mener forslaget må utredes bedre. Finans Norge peker på mange fordeler ved å utforme ny ordning som en ren forsikringsordning uten oppsatt rett, men uttaler at «medlemsselskapene er ikke samstemte i hva som er å foretrekke». Finans Norge presenterer statistikk som viser at de uføreytelsene som i dag utbetales fra private ordninger med utgangspunkt i en fripolise/oppsatt rett, gjennomgående er små beløp.

Andre høringsinstanser er gjennomgående negative til å utforme ny ordning som en ren forsikringsordning. Det gjelder Statens seniorråd, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landslaget for offentlige pensjonister og Forsvar offentlig pensjon. Høringsinstansene peker på at en ren forsikringsordning vil svekke rettighetene til de som slutter i offentlig sektor, og på at dette kan redusere mobiliteten mellom offentlig og privat sektor.

4.3.3 Departementets vurdering

Beregningen av den nye uføretrygden i folketrygden som er vedtatt innført, er løsrevet fra pensjonssystemet og er målrettet mot å erstatte det inntektsbortfallet som uførheten leder til. Dette kan tale for at også uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene utformes som et rent risikoprodukt.

De fleste høringsinstansene er i utgangspunktet positive til å legge om uførepensjonen til en ren forsikringsordning, men peker på at spørsmålet bør utredes mer. Departementet er enig i at det er behov for ytterligere utredning av spørsmålet. Det er viktig å se reglene for uførepensjon i privat og offentlig sektor i sammenheng, og det er foreløpig ikke avklart hvordan uføreordningen vil bli utformet i privat sektor.

Departementet foreslår at uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene ikke utformes som en ren forsikringsordning nå. Arbeidsdepartementet tar sikte på å arbeide videre med spørsmålet, blant annet i lys av løsningen som velges for privat sektor.

4.4 Vilkår for å få uførepensjon – sykdomsbegrep

4.4.1 Gjeldende regler

For å få uførepensjon fra de offentlige tjenestepensjonsordningene kreves det at inntektsevnen er nedsatt, og at årsaken til dette er sykdom eller skade. Det er ikke et krav om at uførheten skal være varig. Uførepensjonen utbetales dermed både til personer som mottar uførepensjon fra folketrygden og til personer som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. I Statens pensjonskasse betegnes ytelsen uførepensjon. I andre offentlige tjenestepensjonsordninger betegnes den midlertidige ytelsen attføringspensjon eller midlertidig uførepensjon.

I de fleste tilfellene gis det uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning i tillegg til uførepensjon fra folketrygden. Regelverket i de offentlige tjenestepensjonsordningene har bestemmelser om at vurderingen av uførheten i folketrygden normalt skal legges til grunn også i tjenestepensjonsordningen. Etter lov om Statens pensjonskasse er hovedregelen at det skal være innvilget uførepensjon fra folketrygden for at et medlem skal få uførepensjon med minst 50 prosent uføregrad. Uførevurderingen i folketrygden kan likevel fravikes når særlige grunner tilsier det. I andre offentlige tjenestepensjonsordninger, blant annet pensjonsordningen for sykepleiere, er det bestemt at det skal legges til grunn samme sykdomsbegrep som i folketrygden.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene er det bestemmelser om at uførepensjon kan gis til personer som har hatt sammenhengende tjeneste i minst fem år, og som fratrer sin stilling etter fylte 64 år på grunn av alderssvekkelse. Dette vil være personer som ikke tilfredsstiller de ordinære inngangsvilkårene (sykdom mv.) i uførepensjonsordningen.

4.4.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det gjennomgående i loven skal skilles mellom midlertidig uførepensjon og uførepensjon, der midlertidig uførepensjon skal gis til dem som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Ved lave uføregrader vil ytelsen, som i dag, kunne innvilges både som en midlertidig og som en varig pensjon. Departementet foreslo at sykdomsbegrepet i de offentlige tjenestepensjonsordningene skal være som i folketrygden. Videre foreslo departementet at bestemmelsen om at uførepensjon kan gis til personer som fratrer sin stilling på grunn av alderssvekkelse, ikke videreføres.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Statens pensjonskasse (SPK), Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv (POA) og Pensjonskasseforeningen støtter forslaget om å innføre et formelt skille mellom en midlertidig og en varig uførepensjon. Ingen høringsinstanser går mot forslaget.

Forslaget om å legge til grunn samme sykdomsbegrep som i folketrygden får støtte av Aktuarforeningen, SPK, POA, Finans Norge, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Arbeids- og velferdsdirektoratet. SPK og POA påpeker at de medisinske inngangsvilkårene også i dag forstås og praktiseres noenlunde likt, og at en formalisering av dette i loven vil forenkle saksbehandlingen.

Arbeidstakerorganisasjonene og Landslaget for offentlige pensjonister viser til at arbeidsoppgavene i flere sektorer er spesialiserte, og de mener at adgangen til å fravike uføregraden i folketrygden når særlige grunner tilsier det bør videreføres. Forsvarets seniorforbund mener at Statens pensjonskasse

«skal kunne vurdere den skjønnsmessige varighet og utvikling av et sykdomsforløp på et selvstendig grunnlag».

Ingen av høringsinstansene går mot forslaget om å oppheve bestemmelsen om at uførepensjon kan gis til personer som fratrer sin stilling på grunn av alderssvekkelse etter fylte 64 år. KS, Kommunal Landspensjonskasse, SPK, POA, Aktuarforeningen, Statens seniorråd og FFO uttaler at de støtter forslaget.

4.4.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår at det innføres et formelt skille mellom en midlertidig og en varig uførepensjon. Det vises til at de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, er enige i dette.

De av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om å oppheve bestemmelsen om adgangen til å gi uførepensjon fra 64 år som følge av alderssvekkelse, har støttet forslaget. En tilsvarende bestemmelse i folketrygden ble opphevet etter at avtalefestet pensjon (AFP) ble innført. Offentlig ansatte kan nå få AFP fra 62 år, og bestemmelsen om uførepensjon ved alderssvekkelse er en særbestemmelse i de offentlige tjenestepensjonsordningene som i dag framstår som svakt begrunnet. Departementet foreslår at bestemmelsen ikke videreføres.

Høringsinstansene har ulikt syn på om en alltid skal benytte samme sykdomsbegrep som i folketrygden. Det et vilkår for rett til uføreytelser fra folketrygden (arbeidsavklaringspenger og uførepensjon) at vedkommende har en sykdom, skade eller lyte, og at det er årsakssammenheng mellom den medisinske lidelsen og nedsettelsen av inntektsevnen. Det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til uføreytelser.

Det følger av regelverket for de kommunale tjenestepensjonsordningene at folketrygdens sykdomsbegrep legges til grunn. I pensjonsordningen for sykepleiere er dette lovfestet. Statens pensjonskasse peker på at de medisinske inngangsvilkårene forstås og praktiseres noenlunde likt som i folketrygden. Departementet mener det er av vesentlig betydning at det er et mest mulig harmonisert og konsistent regelverk for vurdering av uførhet mellom de offentlige tjenestepensjonsordningene og med folketrygden. I det alt vesentlige legges folketrygdens sykdomsbegrep til grunn i dag, og departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om dette i alle de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene.

4.5 Minste uføregrad

4.5.1 Gjeldende regler og departementets høringsforslag

I de offentlige tjenestepensjonsordningene er det ingen nedre grense for hvor lav uføregrad som gir rett til uførepensjon. Departementet foreslo i høringsnotatet å sette grensen til 20 prosent uførhet.

4.5.2 Høringsinstansenes syn

Spekter, KS, Statens pensjonskasse, Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv., Den Norske Aktuarforening og Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter en minstegrense på 20 prosent uføregrad. Også Oslo kommune og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener det bør innføres en nedre grense for uføregrad, men at grensen bør være den samme som i folketrygden, det vil si 50 prosent. Dersom grensen settes lavere enn 50 prosent, mener NHO at tjenestepensjonsordningen ikke skal kompensere for manglende folketrygd dersom uføregraden er lavere enn grensen i folketrygden.

Finans Norge peker på at en nedre grense på 20 prosent innebærer en administrativ forenkling. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) tar ikke stilling til spørsmålet. KLP legger til grunn at de pensjonistene som allerede er innvilget en pensjon med uføregrad lavere enn 20 prosent, fortsatt skal få denne utbetalt.

Arbeidstakerorganisasjonene går mot å innføre en minste uføregrad på 20 prosent, fordi det er viktig å opprettholde restarbeidsevnen og tilknytningen til arbeidslivet for denne gruppen. Også Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landslaget for offentlige pensjonister og Forsvar offentlig pensjon går mot forslaget.

4.5.3 Departementets vurdering og forslag

Bortsett fra i tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor er det fastsatt en nedre grense for hvilken uførhet som pensjonsordningen skal dekke. Private tjenestepensjonsordninger kan ikke gi uførepensjon dersom uføregraden er under 20 prosent. I folketrygden må inntektsevnen være nedsatt med minst 50 prosent for å få uførepensjon. Den som er innvilget såkalt hvilende pensjonsrett, kan imidlertid få fastsatt uføregrad i folketrygden ned til 20 prosent. I ny uføretrygd i folketrygden er det vedtatt at uføretrygden faller bort dersom arbeidsinnsatsen trappes opp slik at inntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekten før uførhet.

Det er dermed bare i de offentlige tjenestepensjonsordningene at det ikke er noen nedre grense for uførhet for å bli innvilget uførepensjon. Det er få tilfeller der det ytes pensjon med svært lave uføregrader. Departementet mener at det også i offentlig sektor bør være en nedre grense for størrelsen på det inntektsbortfallet tjenestepensjonsordningen skal dekke og dermed også en nedre grense for uførhet i tjenestepensjonsordningene. Dette vil være en administrativ forenkling. Etter departementets syn bør det være mulig å gi uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen selv om uføregraden er mindre enn kravet i folketrygden på 50 prosent. Departementet foreslår å sette grensen til 20 prosent uførhet.

4.6 Beregning av ny uførepensjon

4.6.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at sluttlønn videreføres som beregningsgrunnlag for uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger. Departementet uttalte likevel at det senere kan være naturlig å vurdere en tilnærming av beregningsgrunnlaget for uførepensjonen fra offentlige tjenestepensjonsordninger til beregningsgrunnlaget for ny uføretrygd i folketrygden.

Departementet foreslo i høringsnotatet at den nye uførepensjonen i offentlige tjenestepensjonsordninger skal beregnes som 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G og 69 prosent av pensjonsgrunnlaget for inntekt i intervallet 6–12 G. For personer som ikke har noen ytelse fra folketrygden på grunn av lav uføregrad, skal uførepensjonen beregnes som 69 prosent av pensjonsgrunnlaget. I tillegg foreslo departementet at uførepensjonen fra offentlig tjenestepensjon skal ha et inntektsuavhengig kronebeløp på 0,25 G (21 311 kroner). For personer med lavt pensjonsgrunnlag, for eksempel ved lave deltidsstillinger, vil et slikt kronebeløp kunne utgjøre en uforholdsmessig stor del av tjenestepensjonen. Departementet argumenterte i høringsnotatet for at det bør settes en øvre grense på hvor stor andel av pensjonsgrunnlaget kronebeløpet kan utgjøre, og foreslo at kronebeløpet – før eventuell justering for tjenestetid og uføregrad – ikke skal kunne utgjøre mer enn 6 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Departementet foreslo videre at de nye beregningsreglene skal være uavhengig av hvilken folketrygdytelse uførepensjonen fra offentlig tjenestepensjon kombineres med (med unntak av tilleggssatsen på 66 prosent som personer med lave uføregrader får, for å kompensere for manglende folketrygdytelse).

4.6.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter at sluttlønn videreføres som beregningsgrunnlag i tjenestepensjonsordningen. Statens pensjonskasse (SPK) uttaler at det kan være naturlig at to uføreytelser som sammen skal gi dekning opp til et visst nivå, beregnes ut fra like prinsipper. SPK er derfor enig i at det på sikt vil være naturlig å vurdere en tilnærming til beregningsgrunnlaget for ny uføretrygd fra folketrygden. Ettersom både alderspensjon og uførepensjon i offentlig tjenestepensjon i dag beregnes på grunnlag av sluttlønn, vil en omlegging av beregningsgrunnlaget for uførepensjon innebære at leverandørene må håndtere to ulike pensjonsgrunnlag. SPK uttaler at en eventuell slik omlegging vil gi store system- og tidsmessige utfordringer. SPK støtter derfor departementets høringsforslag om å beholde dagens beregningsgrunnlag.

De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget i høringsnotatet til modell for ny uførepensjon i offentlig tjenestepensjon, hvor uførepensjonen utmåles som en andel av pensjonsgrunnlaget (som er forskjellig over og under 6 G) kombinert med et inntektsuavhengig beløp, og forslaget om at ytelsen skal beregnes likt uavhengig av hvilken folketrygdytelse uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen kombineres med. Høringsinstansene er gjennomgående enige i at dette blir et enklere system, og at det harmonerer godt med den nye uføretrygden i folketrygden.

Oslo kommune, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Spekter mener at det ikke bør være noe inntektsuavhengig beløp. Oslo kommune begrunner sitt syn med at tjenestepensjonsordningen bør ha en nøytral profil. SPK og Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. (POA) mener prinsipielt at fordelingspolitiske hensyn i hovedsak bør ivaretas i folketrygden, og at uførepensjonen i tjenestepensjonsordningen i størst mulig grad bør stå i forhold til den enkeltes lønnsnivå fordi den skal kompensere for bortfalt inntekt. SPK og POA bemerker at kronebeløpet på 0,25 G for mange vil utgjøre hoveddelen av uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen.

Høringsinstansene er delte i synet på størrelsen på parameterne (kompensasjonsnivåene) i ny ordning. Tjenestepensjonsleverandørene og finansnæringen slutter seg stort sett til de parameterne som foreslås i høringsnotatet. Pensjonskasseforeningen uttaler at departementets forslag fører til et relativt høyt samlet kompensasjonsnivå. Foreningen uttaler at dette anses for å være et politisk valg og vil derfor ikke kommentere dette nærmere. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) hadde i høringen ikke konkludert om det foreslåtte kronetillegget på 0,25 G, med en øvre grense på 6 prosent av pensjonsgrunnlaget, er tilstrekkelig for å opprettholde uendret kompensasjonsgrad etter skatt i kommunal sektor.

Oslo Pensjonsforsikring presiserer viktigheten av at kompensasjonsgraden ikke bør bli så høy at den virker mot den uttalte arbeidslinjen. De skisserer en modell med en øvre grense for hvor høy samlet uførepensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen kan være som andel av tidligere inntekt (de nevner 90 prosent). For å forhindre «nullpensjonister» (personer som ikke får noen tjenestepensjon ettersom folketrygden alene fyller den øvre grensen for kompensasjonsnivået), foreslår de at denne begrensingsregelen kan suppleres med en garanti om en uføreytelse på minst to prosent av pensjonsgrunnlaget (som tilsvarer ansattes egenandel i KS-området og til SPK). Finans Norge tar til etterretning at parameterforslagene innebærer noe lavere kompensasjonsgrader etter skatt for de som mottar uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning i kombinasjon med uførepensjon fra folketrygden, og noe høyere kompensasjonsgrader etter skatt til de som kombinerer uførepensjon fra offentlig ordning med arbeidsavklaringspenger eller ikke mottar noen folketrygdytelse, enn ved dagens regler.

Arbeidstakerorganisasjonene krever at kjøpekraften for offentlig ansatte opprettholdes. Arbeidstakerorganisasjonene tviler på at departementets forslag sikrer dette siden det bare er gjennomført beregninger av hvordan kjøpekraften for statsansatte vil påvirkes. De peker på at kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten skiller seg på en rekke områder fra staten når det gjelder arbeidsstokkens sammensetning: «større uføreandel, lavere lønnsnivå og høy andel deltid i kommunesektoren, samt stor variasjon i uførehyppighet, stillingsstørrelse og lønnsnivå i spesialisthelsetjenesten». Organisasjonene forutsetter at departementet er mottakelig for beregninger og innspill etter høringsfristen som kan belyse situasjonen for de som ikke er statsansatte. Organisasjonene foreslår følgende: a) å øke grensen for hvor mye kronebeløpet kan utgjøre av pensjonsgrunnlaget fra 6 til 10 prosent, og b) å øke det inntektsuavhengige kronebeløpet fra 0,25 til 0,3 G.

Arbeidsgiverorganisasjonene utenom KS mener at parameterne som foreslås i de nye beregningsreglene bidrar til for høye kompensasjonsnivåer. Arbeidsgiverne er kritiske til at departementet ser ut til å ha lagt seg på et nivå hvor en viderefører dagens kompensasjonsgrader etter skatt. De påpeker særlig at dagens regelverk gir store samordningsfordeler, som er tilfeldige og utilsiktede, og som de ikke ser noen grunn til å videreføre i ny ordning. Arbeidsgiversiden viser også til arbeidslinjen, og mener at det bør være større forskjell på inntekt etter skatt i arbeid og inntekt etter skatt som ufør.

NHO uttaler at samlet kompensasjonsnivå i den foreslåtte modellen er for høyt og er svært bekymret for effekten modellen vil ha på arbeidslinjen. NHO mener at det bør foretas en revurdering av forslaget slik at kompensasjonsnivåene blir lavere. De uttaler at det bør være en markert forskjell mellom inntekt ved å stå i jobb og samlet inntekt som ufør. De uttaler at effekten av høye samlede kompensasjonsgrader ikke bare vil ha innvirkning på kostnadsnivået til de offentlige uførepensjonene, men i den grad gode ytelser fører til flere uføre, vil det også føre til økte utgifter i folketrygden, tap av arbeidskraft og dermed redusert verdiskapning og lavere skatteinntekter. NHO registrerer at kompensasjonsnivåene etter skatt i ny modell er lagt nær kompensasjonsnivået i dagens ordning og presiserer at dette inkluderer samordningsfordelene. De gjengir forutsetningene i Prop. 130 L (2010-2011):

«Regjeringen legger derfor til grunn at offentlig ansattes uføreytelse, i forbindelse med uførereformen, må økes så mye at skatteomleggingen ikke fører til redusert kjøpekraft for offentlig ansatte.»

NHO uttaler at det i denne føringen kun nevnes kompensasjon for skatteendringen og ikke kompensasjon for bortfall av samordningsfordelene, og at samordningsfordelene derfor ikke bør videreføres.

Oslo kommune uttaler at kompensasjonsgraden i den foreslåtte modellen er uforholdsmessig høy for enkelte grupper. Oslo kommune mener at det i departementets forslag legges opp til at medlemmer av tjenestepensjonsordningen skal ha tilnærmet samme ytelse etter skatt som i den tidligere ordningen, og at dette innebærer at samordningsfordelene videreføres. Oslo kommune viser til at det i tidligere utspill fra departementet har blitt lagt vekt på at fordelen som enkelte oppnår som en konsekvens av samordningsregelverket, ikke nødvendigvis er et gode man kan forvente å opprettholde ved endringer i regelverket. Oslo kommune mener at valget og konsekvensen av å videreføre samordningsfordelene i dagens ordning i for liten grad er redegjort for i høringsnotatet. Oslo kommune uttaler at en mulighet for å forhindre uforholdsmessig høye kompensasjonsgrader er å utrede en nettomodell med begrensningsregel, hvor man har en regel som sier at uføreytelsene fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen til sammen maksimalt kan utgjøre en gitt prosent av pensjonsgrunnlaget. For å forhindre at noen, som resultat av begrensningsregelen, ikke får utbetaling fra tjenestepensjonsordningen, foreslår Oslo kommune at man kan utrede modeller hvor bidraget fra tjenestepensjonsordningen minst skal utgjøre, for eksempel, 2 prosent av den totale utbetalingen.

Virke er opptatt av at uføreordningene, samlet sett, må være i tråd med arbeidslinjen og mener i den forbindelse at det foreslåtte faste elementet på 0,25 G er for høyt. KS tar ikke stilling til størrelsen på parametrene, men ber departementet også presentere beregninger av kompensasjonsgrader for et utvalg uførepensjonister i kommunesektoren.

Statens seniorråd og Seniorenes Fellesorganisasjon uttaler at deforutsetter at nivået i den nye ordningen er avstemt med arbeidstakernes organisasjoner, og at det blir gjennomført forhandlinger der det er nødvendig. Landslaget for offentlige pensjonister (LOP) mener uførepensjonistene i offentlig sektor ikke skal betale for forbedringer for de som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Både LOP og Forsvar offentlig pensjon mener at nivået i den nye ordningen er for lavt, og at det ikke er tilstrekkelig til å opprettholde kjøpekraften for offentlig ansatte.

4.6.3 Departementets vurdering og forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at beregningsgrunnlaget for ny uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger videreføres som sluttlønn, noe høringsinstansene slutter seg til. I høringsuttalelsene ble det pekt på at det kan være naturlig at to uføreytelser som sammen skal gi dekning opp til et visst nivå, beregnes ut fra like prinsipper. Det kan synes uheldig å beregne en varig uførepensjon med utgangspunkt i inntekten på ett tidspunkt. Ettersom både alderspensjon og uførepensjon i offentlig tjenestepensjon i dag beregnes på grunnlag av sluttlønn, vil en omlegging av beregningsgrunnlaget for uførepensjon innebære at leverandørene må håndtere to ulike pensjonsgrunnlag. Departementet er enig med SPK som i sin høringsuttalelse peker på at en eventuell slik omlegging vil kunne gi store system- og tidsmessige utfordringer. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at sluttlønn (pensjonsgrunnlaget) videreføres som beregningsgrunnlag for ny uførepensjon i offentlige tjenestepensjon. Det vil si at når det i utkastet til § 28 i lov om Statens pensjonskasse refereres til pensjonsgrunnlaget, vil dette si sluttlønn, jf. lov om Statens pensjonskasse kapittel 3. Departementet vil likevel bemerke at det på sikt kan bli aktuelt å vurdere en tilnærming av beregningsgrunnlaget for uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger til beregningsgrunnlaget for uføretrygd i folketrygden.

Departementet viser til at det ikke har kommet særlige innvendinger mot valg av modell for ny uførepensjon hvor uførepensjonen utmåles som en andel av pensjonsgrunnlaget (som er forskjellig over og under 6 G) kombinert med et inntektsuavhengig beløp, og som beregnes likt, uavhengig av hvilken folketrygdytelse uførepensjonen fra offentlig tjenestepensjon kombineres med. Enkelte høringsinstanser har uttalt at det ikke bør være noe inntektsuavhengig beløp i ny uførepensjon. De har argumentert med at tjenestepensjonsordningen bør ha en nøytral profil, og at samordningsfordelene ikke bør videreføres. I den forbindelse vil departementet bemerke at slik skattereglene for uførepensjon er i dag, ville profilen i ny ordning uten et inntektsuavhengig kronebeløp avvike markant fra dagens profil, selv når vi ser bort fra samordningsfordelene i dagens modell. Figur 3.2 viser kompensasjonsgrader etter skatt ved dagens regelverk. Det går fram at selv de som kun mottar uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning, og følgelig ikke har noen samordningsfordeler, har langt høyere kompensasjonsgrader ved lave pensjonsgrunnlag enn ved middels og høye pensjonsgrunnlag. En ny uførepensjonsordning i offentlige tjenestepensjonsordninger uten noe inntektsuavhengig beløp, ville med de nye skattereglene som er vedtatt fra 2015, føre til at nye uføre med lavt pensjonsgrunnlag fikk en vesentlig lavere ytelse etter skatt enn de får med dagens regelverk.

Det går fram av høringsnotatet at gjennomsnittlig kompensasjonsgrad etter skatt for heltidsansatte i staten med full tjenestetid i Statens pensjonskasse (SPK) er 79,6 prosent med forslaget til nye regler og 79,7 prosent med dagens regler. Forslaget sikrer dermed at statsansatte i gjennomsnitt får om lag like god kjøpekraft som med dagens ordning. Personer som kombinerer uførepensjon fra SPK med arbeidsavklaringspenger fra folketrygden og personer uten noen ytelse fra folketrygden, får i gjennomsnitt høyere ytelse etter skatt med nye regler, mens personer som kombinerer uførepensjonen med uførepensjon/uføretrygd fra folketrygden får i gjennomsnitt noe lavere ytelse etter skatt med nye regler.

Etter høringen har departementet fått beregnet hvordan forslaget i høringsnotatet vil slå ut i kommunesektoren for personer som kombinerer uførepensjon fra KLP med uførepensjon/uføretrygd fra folketrygden. Beregningene viser at forskjellen i kompensasjonsgrader etter skatt med nye og dagens regler, i gjennomsnitt, blir noe større enn for statsansatte. Gjennomsnittlig kompensasjonsgrad i kommunal sektor er likevel 85 prosent etter skatt med nye regler for de som kombinerer uførepensjon fra KLP med uførepensjon/uføretrygd fra folketrygden. For tidligere heltidsansatte med full tjenestetid er kompensasjonsgraden 78,4 prosent etter skatt, mens det tilsvarende tallet for uføre i fellesordningene for fylkeskommuner, kommuner og bedrifter er 79,2 prosent. For tidligere deltidsansette i fellesordningene er kompensasjonsgraden etter skatt med nye regler 97,2 prosent, mot 105 prosent med dagens regler. Disse kompensasjonsnivåene er svært høye.

Figur 4.1 viser samlet kompensasjonsgrad etter skatt for enslige med jevn tidligere inntekt. Linjene viser uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning (OfTP) i kombinasjon med uføretrygd (UT) fra folketrygden, i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger (AAP) og uten noen ytelse fra folketrygden (FT). Gifte og samboende som kombinerer ny uførepensjon med uføretrygd fra folketrygden får noe lavere minsteytelse i folketrygden enn enslige, slik at kompensasjonsgraden til de som får minsteytelsen er noe lavere for gifte og samboende enn det som går fram av figur 4.1.

Figuren viser kompensasjonsgradene under forutsetning av jevn tidligere inntekt og dersom pensjonsgrunnlaget i folketrygden og tjenestepensjonsordningen er det samme. Disse forutsetningene vil ikke nødvendigvis være oppfylt i praksis. I dagens system vil høyere pensjonsgivende inntekt i folketrygden enn i tjenestepensjonsordningen gi en såkalt fiktivfordel, se punkt 3.2.2. I den foreslåtte modellen for ny uførepensjon i offentlig tjenestepensjon vil høyere beregningsgrunnlag i folketrygden enn i tjenestepensjonsordningen også produsere en slags fiktivfordel: Dersom beregningsgrunnlaget i folketrygden er høyere enn beregningsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen, vil en få 66 prosent av et beregningsgrunnlag som er høyere enn sluttlønn, og folketrygden alene vil derfor gi en høyere kompensasjonsgrad enn 66 prosent når vi måler i prosent av sluttlønn. Tall fra både SPK og KLP indikerer at beregningsgrunnlaget i folketrygden, i gjennomsnitt, er høyere enn beregningsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen (opp til 6 G), slik at de faktiske kompensasjonsgradene ligger noe høyere enn i figur 4.1.

En del høringsinstanser er bekymret for de høye kompensasjonsgradene det er mulig å oppnå med den foreslåtte modellen for ny uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger. Noen foreslår å begrense samlet uføreytelse fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Departementet vil fraråde dette. Dette vil komplisere regelverket betydelig, og det vil kreve samordning mellom folketrygden og tjenestepensjonen. Det er i denne sammenheng viktig å huske på at beregningsgrunnlaget normalt vil være ulikt i tjenestepensjonsordningen og folketrygden. Hvilken tidligere inntekt begrensningen skal måles mot, er derfor ikke opplagt. Dersom en for eksempel har jobbet i en deltidsstilling i offentlig sektor og i en deltidsstilling i privat sektor, vil en dersom en blir ufør, i de fleste tilfeller, ha en uføreytelse fra folketrygden som overstiger det pensjonsgrunnlaget en har i tjenestepensjonsordningen. Videre vil noen kunne ha forskjellige uføregrader (og utbetalingsgrader) i folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Det er langt fra opplagt hvordan en da skulle utforme en fornuftig begrensingsregel for samlede ytelser. Å se på ytelsene samlet på den måten enkelte høringsinstanser foreslår, vil kreve et langt mer komplisert regelverk og medføre betydelig mer administrasjon.

Departementet foreslår at ny uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger beregnes som foreslått i høringsnotatet. Det vil si at ny uførepensjon skal utgjøre 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G og 69 prosent av pensjonsgrunnlaget for inntekt i intervallet 6–12 G. For personer som ikke har noen ytelse fra folketrygden på grunn av lav uføregrad, skal uførepensjonen beregnes som 69 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 12 G. Departementet foreslår videre at uførepensjonen fra offentlige tjenestepensjonsordninger i tillegg skal ha et inntektsuavhengig kronebeløp på 0,25 G (21 311 kroner), men som maksimalt kan utgjøre 6 prosent av pensjonsgrunnlaget. Uførepensjonen justeres for tjenestetid og uføregrad. Departementet foreslår videre at de nye beregningsreglene skal være like for alle, uavhengig av hvilken folketrygdytelse uførepensjonen fra offentlig tjenestepensjon kombineres med. Departementet mener forslaget gir ansatte i offentlig sektor om lag like god kjøpekraft med forslaget til nye regler som de ville fått med en videreføring av dagens ordning.

Boks 4.1 gir en analytisk framstilling av ny uførepensjon i offentlig tjenestepensjon (OfTP).

4.7 Utforming av barnetillegg til uførepensjon

4.7.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Høringsnotatet hadde ingen klar anbefaling om utforming av barnetillegget. I lovutkastet var det innarbeidet en teknisk tilpasning av barnetillegget som innebar at det ble videreført på samme nivå som i dag. Det vil si at barnetillegget utgjorde 6,6 prosent av pensjonsgrunnlaget per barn justert for tjenestetid. Samlet barnetillegg kunne likevel ikke utgjøre mer enn 24 prosent av pensjonsgrunnlaget. Departementet pekte på at en teknisk tilpasning av barnetillegget på dagens nivå, ofte vil gi svært høye kompensasjonsgrader, selv for høye inntekter, og at det kan være grunner både til å redusere nivået på barnetillegget og til å endre fordelingsprofilen, slik at det i større grad kommer personer med lavt pensjonsgrunnlag til gode. I høringsnotatet presenterte departementet noen alternative utforminger av barnetillegget, og ba om høringsinstansenes syn på nivået og profilen på barnetillegget. De alternativene som ble skissert i høringsnotatet, var å ha en begrensning på hvor mange barn en kan motta barnetillegg for (i høringsnotatet var begrensningen satt til to barn), og et standardisert barnetillegg (i høringsnotatet var kronebeløpet per barn satt til 0,2 G).

4.7.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delte i sitt syn på både nivået og fordelingsprofilen på barnetillegget, og hvorvidt det i det hele tatt skal være barnetillegg i tjenestepensjonsordningen.

Arbeidstakerorganisasjonene støtter en teknisk tilpasning av barnetillegget i offentlig tjenestepensjon uten å begrunne dette nærmere. Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon mener en tilpasning av dagens regelverk til det nye regelverket, slik det går fram av lovutkastet, dekker behovet godt. De ser ikke umiddelbart at det alltid er et problem at nivået etter skatt blir noe høyere enn yrkesinntekten, i og med at en ufør som har mindreårige barn kan trenge assistanse i forhold til barn som en yrkesaktiv ikke vil trenge. I valget mellom en begrensning på antall barn og et standardisert tillegg på 0,2 G synes de en begrensning på antall barn en kan motta barnetillegg for, er å foretrekke framfor en standardisering. Landslaget for offentlige pensjonister mener en bør beholde barnetillegget slik det ligger inne i lovforslaget. Også Forsvar offentlig pensjon motsetter seg innskrenkninger i barnetillegget, spesielt å innføre en begrensning på hvor mange barn det kan mottas barnetillegg for. De framhever at mange av de som får barnetillegg er relativt unge, og at det for uføre ikke vil være mulig å heve egen inntekt, for eksempel i form av stillingsopprykk, ansiennitetstillegg og endret karrierevalg. Forsvar offentlig pensjon gir videre uttrykk for at

«eventuelle endringer må vurderes ut fra familienes samlede økonomi med sikte på å forhindre vekst i antall fattige».

Arbeidsgiverorganisasjonene støtter ikke en teknisk tilpasning av barnetillegget som viderefører dagens nivå. De er samstemte i at dagens nivå er for høyt og synes også at de alternative utformingene som presenteres i høringsnotatet er for sjenerøse.

Oslo kommune uttaler at det ikke er rimelig at en kan få høyere inntekt etter skatt som ufør enn som yrkesaktiv. De mener det bryter med arbeidslinjen og med det uttalte målet om at uførepensjonen skal kompensere for bortfall av inntekt. De uttaler at kompensasjonsnivåer som overstiger 100 prosent av sluttlønn, gir økonomiske insentiver til å gå inn og/eller bli i uførhet og er motstridende til insentivene til arbeidsdeltakelse som Oslo kommune ønsker å fremme. Oslo kommune mener at et regelverk med slike tilpasningsmuligheter, vil øke kostnadene til pensjon og svekke den økonomiske bærekraften i ordningen. Når det gjelder de to alternative utformingene av barnetillegget i offentlig tjenestepensjon som diskuteres i høringsnotatet, presiserer Oslo kommune at disse også vil kunne gi kompensasjonsgrader som overskrider 100 prosent av sluttlønn etter skatt. De foreslår derfor at departementets forslag bør suppleres med en begrensningsregel på maksimal ytelse fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen som ligger under 100 prosent inkludert barnetillegg.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Spekter mener at den sosiale minstesikringen som er nødvendig overfor uføre med forsørgeransvar er ivaretatt gjennom folketrygden, og er mot et barnetillegg i tjenestepensjonsordningen. Dersom det likevel videreføres et barnetillegg, mener organisasjonene at nivået bør være vesentlig lavere enn dagens nivå. NHO mener at forslaget med et standardisert barnetillegg på 0,2 G er riktigere i profil enn en videreføring av dagens barnetillegg, men mener at nivået er for høyt, og at det bør settes en begrensing på antall barn (til for eksempel to). De mener videre det bør innføres et tak på mulig kompensasjonsnivå som samlede ytelser (folketrygd og tjenestepensjon) kan utgjøre av tidligere lønn. Virke uttaler at eventuelle barnetillegg utover folketrygden bør være standardisert. De mener at departementets skisse med et standardisert barnetillegg på 0,2 G er for høyt, og at en kun skal kunne få barnetillegg for maksimalt to barn.

KS mener det er uheldig dersom den samlede uføretrygden overskrider den inntekten man alternativt kunne hatt som fullt arbeidsfør. KS mener det er i strid med arbeidslinjen at det kan være økonomisk mer lønnsomt å være uførepensjonist enn å være i arbeid. KS mener prinsipielt det bør være en øvre grense for hvor stor samlet ytelse (folketrygd og tjenestepensjon) kan bli i forhold til den inntekt vedkommende kan oppnå i arbeidslivet som arbeidsfør. KS uttaler at det følger av Hovedtariffavtalen i KS-området at summen av bruttopensjon og barnetillegget ikke kan være mer enn 90 prosent av pensjonsgrunnlaget. De uttaler at det ved innføring av en nettoordning og en teknisk tilpasning av barnetillegget ikke lenger vil være noen slik begrensning. Ytelsene fra den nye folketrygden alene kan gi som resultat at uføretrygden overstiger den inntekten man alternativt kunne hatt som fullt arbeidsfør. KS uttaler at det ble fremhevet i Prop. 130 L at departementet så behovet for en grundigere gjennomgang av denne problemstillingen (begrensninger av samlet ytelse ut fra tidligere inntekt) i forbindelse med ny uføretrygd i folketrygden. Denne problemstillingen, knyttet til folketrygden, mener KS bør være avklart før en gjør den endelige tilpasningen av uførepensjonsordningen i de offentlige tjenestepensjonsordningene til folketrygden.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig i at «barnetillegget i størst mulig grad kommer personer med lavt pensjonsgrunnlag til gode». Statens pensjonskasse og Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. mener at ordningen med barnetillegg prinsipielt burde være et valgfritt tilleggsprodukt. De har ikke særskilte synspunkter på om nivået bør reduseres for å unngå svært høye kompensasjonsgrader, men uttrykker at et standardisert barnetillegg vil være enkelt å praktisere. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) deler departementets oppfatning om at høye kompensasjonsgrader kan være uheldig, men tar likevel ikke stilling til om nivået på barnetillegget bør reduseres. KLP uttaler at en modell med et standardisert barnetillegg «synes å kunne gi en fornuftig fordelingseffekt».Pensjonskasseforeningen viser til at forslaget til teknisk tilpasning av barnetillegget vil kunne gi en svært høy dekningsgrad.

Finans Norge deler departementets syn om at det er uheldig hvis det kan oppnås høyere inntekt etter skatt som ufør enn som yrkesaktiv. De understreker at de to alternative utformingene for barnetillegget som skisseres i høringsnotatet vil kunne gi kompensasjonsgrader over 100 prosent av tidligere lønn. For å forhindre slike høye kompensasjonsnivåer, foreslår de at det innføres en regel som begrenser samlet uføreytelse til maksimalt 100 prosent, eller lavere, av tidligere lønn. De påpeker at en slik begrensingsregel kan medføre at det behovsprøvde barnetillegget fra folketrygden blir høyere, men dette vil da være gitt på bakgrunn av behovsprøving og ikke gi en ubetinget rett. Den Norske Aktuarforening deler også departementets oppfatning om de høye kompensasjonsgradene barnetillegget kan gi, og er enig i at det bør vurderes både å redusere nivået på barnetillegget i offentlig tjenestepensjon og endre fordelingen. De mener at den beskrevne modellen med et standardisert barnetillegg synes å ivareta de aktuelle hensyn på en god måte.

4.7.3 Departementets vurdering og forslag

Flertallet av høringsinstansene mener at nivået på barnetillegget bør reduseres. Departementet ser at barnetillegget i offentlig tjenestepensjon bidrar til svært høye kompensasjonsgrader og mener det er spesielt vanskelig å forsvare for høytlønte. Departementet har derfor vurdert to alternativer som begrenser barnetillegget for personer med høyt pensjonsgrunnlag. Departementet har vurdert et fast kronebeløp per barn (standardisert) og en andel av pensjonsgrunnlaget (som i dag), men med en lavere sats enn 6,6 prosent, og hvor kun pensjonsgrunnlag opp til 6 G regnes med i beregningen av barnetillegget.

Et standardisert barnetillegg er mest målrettet mot personer med lav inntekt, men det vil kreve regler som begrenser tillegget for personer med lave stillingsandeler. Ellers vil et standardisert barnetillegg på for eksempel 0,2 G utgjøre en uforholdsmessig stor andel av uførepensjonen for personer med lave stillingsbrøker i offentlig sektor. Dette kan en unngå dersom barnetillegget beregnes som en andel av pensjonsgrunnlaget. Departementet foreslår at barnetillegget utmåles som 4 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G for hvert barn som forsørges, og at samlet barnetillegg begrenses til 12 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 G. Et barnetillegg på 4 prosent innebærer at en person med en lønn på 5 G, vil få et barnetillegg på 0,2 G. Begrensningen på 6 G innebærer en innstramming for personer med inntekt over 6 G, mens begrensingen på samlet barnetillegg innebærer at det ikke gis barnetillegg for mer enn tre barn. Forslaget innebærer at personer med barn fortsatt vil ha svært høye samlede kompensasjonsgrader etter skatt. For personer med middels og noe lavere inntekt, vil reduksjonen i barnetillegget fra tjenestepensjonsordningen delvis bli motvirket av at det behovsprøvde barnetillegget i folketrygden øker.

Figur 4.2 illustrerer hvordan forslaget vil virke for en enslig forsørger med to (venstre panel) eller fire (høyre panel) barn. Figurene viser samlet kompensasjonsgrad etter skatt – sum folketrygd og tjenestepensjon. De øverste, heltrukne linjene viser dagens uførepensjon, de grå heltrukne linjene er forslaget i høringsnotatet, og de stiplende linjene er det reviderte forslaget. Det går fram at med to barn, vil det reviderte forslaget i hovedsak redusere kompensasjonen til personer med tidligere inntekt over 6 G. Med fire barn vil også kompensasjonen til personer med lavere inntekt berøres, men dette er med utgangspunkt i nivåer på godt over 100 prosent.

Departementet ønsker ikke å innføre en begrensning på samlede utbetalinger fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen og understreker at dette ville vært spesielt problematisk når det gjelder barnetilleggene. Folketrygdens barnetillegg er inntektsprøvd mot utbetalinger fra tjenestepensjonsordningen, inkludert barnetillegg. Dermed kan ikke utbetalingen fra tjenestepensjonsordningen samtidig være avhengig av hvor mye en får fra folketrygden.

4.8 Beregning av uførepensjon i særlige tilfeller

4.8.1 Uførepensjon som attføringsstøtte

I Statens pensjonskasse kan uførepensjonen forhøyes til inntil 98 prosent av pensjonsgrunnlaget i inntil to år til personer som tar opplæring med sikte på å få annet høvelig arbeid. Det samme gjelder for Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. Departementet foreslo i høringsnotatet at regelen ikke skal videreføres.

Statens pensjonskasse, Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv., Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget, mens ingen går mot.

Regelen skriver seg fra tiden før folketrygden da det ikke fantes generelle støtteordninger til personer med attføringsbehov. Arbeids- og velferdsetaten har nå en rekke virkemidler gjennom arbeidsrettede tiltak og yter i den forbindelse arbeidsavklaringspenger. Behovet for særregelen om forhøyet uførepensjon er i realiteten falt bort. Departementet foreslår at regelen ikke videreføres.

4.8.2 Uførepensjon til dem som ikke får uføretrygd fordi de ikke fyller kravet til forutgående medlemskap

Gjeldende regler

Personer som er ansatt i offentlig tjeneste og får nedsatt inntektsevnen, får rett til uførepensjon fra tiltredelsen. Dette gjelder selv om arbeidsforholdet, og dermed medlemskapet i tjenestepensjonsordningen, har vart i kort tid, så sant de ikke rammes av karensbestemmelsen, se punkt 3.2.1.

I folketrygden er det krav om forutgående medlemstid for å få uførepensjon, og reglene er vedtatt videreført for uføretrygden. Hovedregelen er at en må være medlem av folketrygden de siste tre år umiddelbart før uføretidspunktet. Selv om treårskravet ikke er oppfylt, kan det likevel gis uførepensjon i følgende tilfeller:

• For yngre uføre (ikke fylt 26 år) er det tilstrekkelig med umiddelbart forutgående medlemskap i ett år.

• For personer som etter fylte 16 år har vært medlem av folketrygden med unntak av maksimum fem år, er det også tilstrekkelig med ett års umiddelbart forutgående medlemskap.

• Det gjelder ikke vilkår om forutgående medlemskap for den som er medlem av folketrygden på uføretidspunktet og har opptjent rett til ytelse av en viss størrelse på grunnlag av tidligere opptjening. For uføretrygd er kravet et beløp som minst svarer til full minsteytelse for vedkommende ved 100 prosent uførhet.

Disse reglene innebærer at det bare er i helt spesielle tilfeller at et medlem av en offentlig tjenestepensjonsordning får rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen og ikke fra folketrygden (bortsett fra tilfellene der uføregraden er så lav at det kan ytes pensjon fra tjenestepensjonsordningen, men ikke fra folketrygden). Uførepensjonen blir da utbetalt usamordnet fra de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Høringen

Fordi uførepensjonen foreslås lagt om til en nettoordning, ba departementet om høringsinstansenes syn på hvordan uførepensjonen skal beregnes etter de nye reglene i slike tilfeller.

Arbeidstakerorganisasjonene mener at disse bør sikres kompensasjon for manglende uføretrygd. KS mener de må sikres pensjoner på samme nivå som i gjeldende regelverk.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at tjenestepensjonsordningen i disse tilfellene ikke bør dekke opp for at det ikke ytes folketrygd. Spekter er kritisk til at det skal gis uførepensjon i slike tilfeller. Oslo kommune mener disse bør få nettopensjon.

Statens pensjonskasse og Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. mener at dette prinsipielt bør repareres gjennom folketrygden. Pensjonskasseforeningen legger til grunn at tjenestepensjonsordningen ikke skal kompensere for eventuelt manglende rettigheter fra folketrygden. Finans Norge mener at uførepensjonen bør ha like regler for alle og at urimelige utslag må løses i folketrygden.

Departementets vurdering og forslag

Høringsuttalelsene er ikke entydige. Gjennomgangen av folketrygdens regler viser at i de fleste tilfellene der en arbeidstaker har et opphold i utlandet og kommer tilbake til Norge, vil det gis uføretrygd selv om kravet om 3 års forutgående trygdetid ikke er oppfylt. Ved beregningen av uføretrygden vil det gis framtidig trygdetid slik at de fleste normalt vil få full ytelse. Medlemmer av en offentlig tjenestepensjonsordning som fyller vilkårene for uførepensjon i tjenestepensjonsordningen, og som ikke fyller vilkårene om forutgående medlemskap for rett til uføretrygd fra folketrygden, vil ha svært liten tilknytning til Norge.

I prinsippet bør beregningsreglene i en tjenestepensjonsordning være like for alle. Dette taler for at det ikke lages særskilte beregningsregler for så spesielle tilfeller som denne gruppen omfatter. Departementet foreslår at beregningsreglene for uførepensjon i offentlig tjenestepensjonsordning utformes likt for alle.

4.9 Avkorting av uførepensjon mot arbeidsinntekt

4.9.1 Gjeldende regler

Når en uførepensjonist får arbeidsinntekt, skal uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger normalt avkortes ved at det fastsettes en ny, lavere uføregrad. En uførepensjonist som får ny stilling eller øker stillingsandelen i offentlig sektor, får fastsatt ny pensjonsgrad med utgangspunkt i stillingsprosenten. Dersom arbeidsforholdet er hos en arbeidsgiver uten offentlig tjenestepensjonsordning, vil det bli fastsatt en ny pensjonsgrad med utgangspunkt i forholdet mellom pensjonsgrunnlaget (tidligere inntekt) og den nye arbeidsinntekten. Beregningen av ny pensjonsgrad vil med andre ord avhenge av om arbeidsforholdet er i offentlig eller privat sektor. Videre skilles det i dag mellom inntekter fra et ordinært arbeidsforhold og såkalt tilfeldige inntekter. For tilfeldige inntekter som uførepensjonisten får, ett år etter at pensjonen er innvilget, gjelder det en friinntekt på inntil folketrygdens grunnbeløp (G).

Det er i dag praksis at inntekter fra enhver kommunal eller statlig stilling alltid vil bli ansett å stamme fra et ordinært arbeidsforhold, også lave stillinger som ellers ikke gir medlemskap i pensjonsordningen. Da gjelder det ingen friinntektsgrense. Skillet mellom inntekter fra et ordinært arbeidsforhold og såkalt tilfeldige inntekter er uklart, og reglene for avkorting av uførepensjon mot arbeidsinntekt praktiseres noe forskjellig i de ulike tjenestepensjonsordningene.

Uførepensjonister som går tilbake i arbeid (arbeidsforsøk) etter en periode med hel eller delvis uførepensjon, kan i visse tilfeller få tilbake uførepensjonen dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Vedkommende har da hatt hvilende pensjonsrett, som også praktiseres noe ulikt i tjenestepensjonsordningene, blant annet når det gjelder hvor lenge hvilende pensjonsrett består.

4.9.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet vesentlige endringer i reglene for hvordan uførepensjonen skal avkortes når uføre har arbeidsinntekt. Forslagene innebærer en harmonisering med nye regler som er vedtatt i folketrygden, og intensjonen er at dette skal gjøre det enklere for mottakerne å forstå hvordan økt arbeidsinnsats vil påvirke samlet inntekt.

Departementet foreslo i høringsnotatet at uførepensjonen ikke lenger skal reduseres ved at uføregraden justeres. Uføre med arbeidsinntekt høyere enn uføregraden tilsier skal få redusert uførepensjonen, men uføregraden skal ligge fast. Dette betyr at uføre vil ha en hvilende rett til en uførepensjon tilsvarende den innvilgende uføregraden, selv om arbeidsinntekten er høyere enn uføregraden tilsier.

Departementet foreslo at det fastsettes en inntektsgrense når uførepensjonen innvilges, og at pensjonen skal avkortes ved inntekt over denne grensen. Inntektsgrensen skal utgjøre den inntekten vedkommende er forutsatt å kunne skaffe seg, etter uførheten, ved å utnytte sin restinntektsevne.

Departementet foreslo videre at uførepensjonister som mottar uføretrygd fra folketrygden, skal få økt inntektsgrensen med 0,4 G (fribeløp). Det vil blant annet si at helt uføre kan ha en arbeidsinntekt på inntil 0,4 G uten at uførepensjonen avkortes. Det ble foreslått at personer med arbeidsavklaringspenger fra folketrygden og personer uten noen ytelse fra folketrygden fortsatt ikke skal ha noe fribeløp. Fribeløpet på 0,4 G skal være uavhengig av uføregrad og stillingsprosent. Det er bare inntekter over fribeløpet, i tillegg til inntekten som uføregraden tilsier, som skal føre til at uførepensjonen reduseres. Dagens skille mellom inntekter fra et ordinært arbeidsforhold og såkalt tilfeldige inntekter foreslås ikke videreført.

Departementet foreslo videre at helt uføre med arbeidsinntekt skal få redusert uførepensjonen tilsvarende arbeidsinntekten (eventuelt fratrukket fribeløpet) multiplisert med kompensasjonsgraden i tjenestepensjonsordningen. Dersom kompensasjonsgraden er åtte prosent, skal dermed uførepensjonen reduseres med åtte prosent av arbeidsinntekten fratrukket et eventuelt fribeløp. Kompensasjonsgraden er lik forholdet mellom hel uførepensjon og pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen.

Departementet foreslo at uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen skal falle bort dersom arbeidsinntekten blir høyere enn 80 prosent av samlet inntekt før uførhet. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om en nedre grense for uførhet på 20 prosent.

Reglene over er i hovedsak tilsvarende de nye reglene i folketrygden. For personer som jobber deltid, og/eller som også har inntekter fra annet arbeid, blir det imidlertid noen forskjeller mellom folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Én forskjell er at det inntektsbortfallet som skal kompenseres, er forskjellig i folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Folketrygden skal gi kompensasjon for bortfall av all inntekt, mens i tjenestepensjonsordningen er det den faktiske inntekten fra den medlemspliktige stillingen som er dekket av uføreordningen. I tillegg fastsettes uføregraden forskjellig: I folketrygden fastsettes uføregraden ved å sammenlikne årsinntekt i full stilling før uførhet med den inntekten en forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte restinntektsevnen. I tjenestepensjonsordningen fastsettes uføregraden ved å sammenlikne inntektsmulighetene etter uførhet med den faktiske inntekten fra den medlemspliktige stillingen før uførhet. Disse forskjellene eksisterer også i dagens regelverk.

4.9.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har merknader støtter forslagene til nye til avkortingsregler.

Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, Kommunal Landspensjonskasse, KS, Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon, Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv, Spekter, Statens pensjonskasse og Statens seniorråd støtter forslagene. Pensjonskasseforeningen støtter i hovedsak forslagene, men tar ikke eksplisitt stilling til størrelsen på fribeløpet. Også Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon(NHO) støtter i hovedsak forslaget. Virke mener fribeløpet er for høyt og bør settes til 0,2 G, mens NHO mener det ikke bør være noe fribeløp.

Oslo kommune støtter forslaget om at det ikke lenger skal skilles mellom ordinær og tilfeldig inntekt.

Arbeidstakerorganisasjonene «ser fordelene med like avkortingsregler» i folketrygden og tjenestepensjonsordningene, men støtter ikke forslaget om at de som ikke har noen ytelse fra folketrygden ikke skal ha noe fribeløp. De peker videre på at fribeløpsgrensen ikke må bli for lav, men tar ikke eksplisitt stilling til forslaget om en grense på 0,4 G.

Flere høringsinstanser understreker at selskapene må sikres sikker informasjon om uførepensjonistenes arbeidsinntekt for å kunne avkorte uførepensjonen på en pålitelig og effektiv måte.

4.9.4 Departementets vurdering og forslag

Høringen viser at departementets forslag til nye avkortingsregler har bred støtte.

To høringsinstanser mener fribeløpet på 0,4 G for de som har uføretrygd fra folketrygden er for høyt. Departementet viser til at for de fleste vil utbetalingen fra tjenestepensjonsordningen være en relativt liten del av samlet uføreytelse, og avkortingsbeløpet i tjenestepensjonsordningen vil være klart lavere enn i folketrygden. Et lavere fribeløp i tjenestepensjonsordningen enn i folketrygden vil derfor komplisere reglene, uten at det i særlig grad vil bidra til å redusere samlet kompensasjon. Departementet foreslår at fribeløpet skal være 0,4 G, det samme som i folketrygden.

Arbeidstakerorganisasjonene foreslår at personer uten ytelse fra folketrygden også skal ha et fribeløp. Størrelsen på fribeløpet må ses i forhold til den inntekten som har falt bort. Etter forslaget graderes fribeløpet ikke med uføregrad. Dersom personer uten noen ytelse fra folketrygden også skulle ha et fribeløp, ville det være nødvendig å gradere fribeløpet med uføregraden. Dette ville komplisere reglene ytterligere, og departementet opprettholder derfor forslaget om det ikke skal være noe fribeløp for personer som ikke har uføretrygd fra folketrygden. I tillegg til personer som har uførepensjon med lave uføregrader, vil dette gjelde pensjonister som har midlertidig uførepensjon.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet og foreslår at det fastsettes en inntektsgrense når midlertidig uførepensjon og uførepensjon innvilges, og at pensjonen skal avkortes ved inntekt over denne grensen. Inntektsgrensen skal utgjøre den inntekten vedkommende er forutsatt å kunne skaffe seg etter uførheten ved å utnytte sin restinntektsevne. Departementet foreslår at uførepensjonister som mottar uføretrygd fra folketrygden, skal få økt inntektsgrensen med 0,4 G (fribeløp).

Departementet foreslår at uføre som har arbeidsinntekt, skal få redusert uførepensjonen med arbeidsinntekten som overstiger inntektsgrensen multiplisert med kompensasjonsgraden i tjenestepensjonsordningen ved full uførhet.

Dersom pensjonisten mottar barnetillegg, foreslår departementet at barnetillegget skal reduseres i samme forhold som uførepensjonen er redusert på grunn av arbeidsinntekt. Det vil si at dersom uførepensjonen for eksempel er redusert med 10 prosent på grunn av arbeidsinntekt, skal barnetillegget også reduseres med 10 prosent.

4.10 Overgang fra uførepensjon til alderspensjon

4.10.1 Gjeldende regler

Etter gjeldende regler går uføre over på alderspensjon ved aldersgrensen, og de får også medregnet tjenestetid til aldersgrensen, både når uførepensjonen og alderspensjonen beregnes.

Dagens regelverk innebærer at personer som har aldersgrense 70 år, som er flertallet, fra 67 til 70 år mottar en uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen som samordnes med alderspensjon fra folketrygden. Personer med lavere aldergrense enn 67 år, går også over fra uførepensjon til alderspensjon i tjenestepensjonsordningen ved aldersgrensen. Fra aldersgrensen fram til fylte 67 år mottar de dermed en alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen som samordnes med uførepensjonen fra folketrygden.

4.10.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Omleggingen av uføreordningen i folketrygden innebærer at uføretrygden frikobles fra alderspensjonen. Forslaget til nye beregningsregler for uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene er tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden. Departementet foreslår derfor i høringsnotatet at personer med aldersgrense 70 år, skal gå over på alderspensjon ved fylte 67 år, altså ved samme alder som i folketrygden. Uføre med aldersgrense 70 år vil dermed motta en uføreytelse både fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen fram til fylte 67 år og deretter alderspensjon fra begge ordninger.

Departementet foreslo videre at uføre skal få medregnet tjenestetid fram til fylte 67 år når uførepensjonen og alderspensjonen beregnes, ikke til 70 år som i dag. Forslaget skal bidra til større grad av likebehandling av personer som blir uføre med personer som ikke blir uføre.

Reglene for personer med lavere aldersgrense enn 70 år (særaldersgrense) ble ikke foreslått endret. Disse skal fortsatt gå over på alderspensjon i tjenestepensjonsordningen ved aldersgrensen og kombinere alderspensjonen med uføretrygd fra folketrygden fram til 67 år.

4.10.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, er enig i at uføre med aldersgrense 70 år bør gå over på alderspensjon ved fylte 67 år: Spekter, Arbeids- og velferdsdirektoratet, arbeidstakerorganisasjonene, Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, KS, Landslaget for offentlige pensjonister (LOP), Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO), Oslo kommune, Pensjonskasseforeningen, Statens pensjonskasse, Statens seniorråd, Pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv., og Pensjonsordningen for sykepleiere. Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på at overgang ved 67 år forenkler NAVs arbeid da det ikke blir særregler for uførepensjonister i aldersgruppen 67–70 år. Videre vil det ikke lenger være nødvendig å samordne uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningene med det skjermingstillegget til alderspensjonen i folketrygden som uføre får. Dette vil redusere kompleksiteten i regelverket og systemløsningene for NAV og tjenestepensjonsordningene.

Få høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om at personer med lavere aldersgrense enn 67 år, fortsatt skal gå over på alderspensjon i tjenestepensjonsordningen ved aldersgrensen. Oslo kommune støtter forslaget. Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på at forslaget innebærer at personer med særaldersgrenser skal få samordnet alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen med uføretrygd fra folketrygden fram til fylte 67 år. Dette gjør at en må opprettholde to parallelle regimer for informasjonsutveksling og samordning. Direktoratet ser imidlertid ingen åpenbar løsning som unngår denne problemstillingen.

Høringsinstansene er delt i synet på hvor lenge uføre bør få medregnet tjenestetid når uføre- og alderspensjon skal beregnes. Departementets forslag om at uføre skal få medregnet tjenestetid fram til 67 år støttes av Spekter, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Den Norske Aktuarforening, Finans Norge, KS og Pensjonskasseforeningen. Aktuarforeningen mener forslaget om opptjening til og overgang ved 67 år er «et mer logisk system for fremtiden og gir mer oversiktlige forsikringsløsninger». KS er enig i at det synes urimelig at uføre får opptjening til 70 år når gjennomsnittlig avgangsalder i staten (AFP og alderspensjon) er 66 år, men ber om at departementet innhenter tilsvarende gjennomsnittstall for uttak av pensjon i kommunesektoren. Finans Norge peker på at forslaget vil ha konsekvenser både for uførepensjonen og alderspensjonen til relativt mange årskull som nå nærmer seg pensjonsalder. Kommunal Landspensjonskasse tar ikke stilling til forslaget, men peker på at det vil gi lavere alderspensjon til snaut ti prosent av de som har vært uføre og går over på alderspensjon de nærmeste årene i kommunesektoren.

Enkelte høringsinstanser mener uføre fortsatt bør få medregnet opptjening til fylte 70 år, selv om de går over på alderspensjon ved fylte 67 år: Arbeidstakerorganisasjonene, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Forsvar offentlig pensjon, LOP, NITO og Statens seniorråd. Bakgrunnen synes å være at enkelte vil få lavere pensjon dersom det bare medregnes opptjening til fylte 67 år.

4.10.4 Departementets vurdering og forslag

Ingen høringsinstanser har gått mot at uføre skal gå over på alderspensjon ved aldersgrensen, men senest ved 67 år. Departementet foreslår at uføre med aldersgrense 70 år skal gå over på alderspensjon ved fylte 67 år, slik at de fram til 67 år vil motta en uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen som er tilpasset uføretrygden fra folketrygden, mens de fra 67 år vil motta alderspensjon både fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden. Endringen vil få virkning for nye uføre, men også for dem har uførepensjon når nye regler trer i kraft. Dette vil gi et enklere og mer logisk system og sikre at uføre får en ytelse fra tjenestepensjonsordningen som er tilpasset ytelsen fra folketrygden.

Uførepensjonister som har lavere aldersgrense enn 70 år vil fortsatt gå over på alderspensjon ved aldersgrensen. Departementet vil senere foreslå regler for hvordan disse skal få samordnet alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen med uføretrygden fra folketrygden i perioden før fylte 67 år.

Høringsinstansene er delt i synet på hvor lenge uføre bør få medregnet tjenestetid. De fleste uføre vil få full opptjeningstid, selv med departementets forslag om medregning til 67 år. Enkelte vil imidlertid få redusert tjenestetid og dermed lavere pensjon. KLP anslår at dette vil gjelde i underkant av 10 prosent av uføre som går over på alderspensjon de nærmeste årene i kommunesektoren.

Etter departementets syn bør uføre få medregnet tjenestetid om lag like lenge som de som er yrkesaktive fram til de blir alderspensjonister. Det er ikke rimelig at arbeidstakerne får lavere alderspensjon fordi de blir uføre. Blant statsansatte med aldersgrense 70 år er den gjennomsnittlige alderen for uttak av pensjon (alderspensjon og AFP) 66 år for de som ikke blir uføre. Ifølge KLP er det tilsvarende tallet blant deres medlemmer 65 år i kommunene og 65,5 år i fylkeskommunene. Medregning av tjenestetid til 67 år innebærer dermed at de som blir uføre får medregnet tjenestetid noe lenger enn de som ikke blir uføre. Å gi uføre ytterligere tre års opptjening synes ikke rimelig. Departementet viser også til at kravet til full tjenestetid er 30 år. Personer som ikke har 30 års tjenestetid i offentlige tjenestepensjonsordninger ved fylte 67 år, kan ha hatt andre arbeidsforhold i tillegg og kan også ha rettigheter til alderspensjon fra disse. Departementet foreslår at uføre skal få medregnet tjenestetid til aldersgrensen, men ikke lenger enn til 67 år. Både personer med aldersgrense 70 år og personer med lavere aldersgrense, vil dermed få medregnet tjenestetid fram til de går over på alderspensjon.