11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

11.1 Merknader til endringene i straffeprosessloven

Til § 93 c nytt andre ledd

Forslaget åpner for at fornærmede og etterlattes rett til å følge rettsmøter skal gjennomføres ved bruk av videokonferanse (fjernmøte) eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring («streaming») fra rettslokalet på nærmere angitt sted. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 8.2 og 8.4.

Etter forslaget kan retten bestemme om rettsmøtet skal overføres. Bestemmelsen åpner for å treffe slik avgjørelse i saker hvor gjennomføring av rettsmøtet ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller vil måtte skje i lokale som ellers ikke er egnet. Terskelen for å treffe beslutningen er ment å være høy. Hjemmelen bør bare komme til anvendelse i saker med svært mange aktører. Forslaget skal for eksempel hindre at rettsmøtet må avholdes i lokaler som ikke gir en tilfredsstillende og verdig ramme omkring straffesaken, slik som en idrettshall eller underholdningsarena.

Hvilken teknikk som skal benyttes avgjøres av retten i den enkelte saken. Relevante momenter i vurderingen vil eksempelvis kunne være antallet fornærmede og etterlatte som skal delta fra annet sted enn rettslokalet, og fra hvor mange ulike steder deltakelsen skal skje.

Før retten treffer beslutningen skal aktørene gis anledning til å uttale seg. Med fornærmede og etterlattes representanter siktes det til offentlig oppnevnte bistandsadvokater og privat antatte advokater. Forslaget innebærer at også disse kan pålegges å følge saken ved fjernmøte, og gir således ikke den valgmulighet som forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 3 fjerde ledd gir siktedes forsvarer.

Til ny § 107 h

Forslaget gjelder rettens adgang til å oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater i enkelte saker. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 9.2 og 9.4.

Første ledd begrenser bestemmelsen til saker hvor antallet fornærmede og andre med bistandsadvokat, og sakens omfang og kompleksitet gjør at det anses hensiktsmessig å oppnevne koordinerende bistandsadvokat. Vilkårene er kumulative. Hjemmelen er ment for saker med et høyt antall aktører og et spesielt vanskelig sakskompleks, som for eksempel straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011 og «Lommemann-saken», jf. Borgarting lagmannsretts dom 22. desember 2010 (LB-2010-112316).

Retten kan etter forslaget oppnevne en eller flere bistandsadvokater. Den som oppnevnes kan være en av de allerede oppnevnte bistandsadvokatene eller en som ikke har klienter i sakskomplekset.

Andre ledd fastsetter den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver. Oppdraget skal i hovedsak være av praktisk og samordnende karakter. Den koordinerende bistandsadvokaten kan ikke gripe inn i den enkelte bistandsadvokatens ivaretakelse av sin klient.

Etter forslaget skal retten også kunne beslutte at spørsmål som den enkelte bistandsadvokat ønsker stilt under hovedforhandling, etterforskning og bevisopptak til andre enn egen klient, skal samordnes og stilles av den koordinerende bistandsadvokaten. Det er et vilkår at det er nødvendig for en hensiktsmessig gjennomføring av saken. I praksis kan dette for eksempel løses ved at det etableres ordninger hvor bistandsadvokatene kommuniserer spørsmål til den koordinerende advokaten ved bruk av e-post.

Den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver omfatter samordning av synspunktene til bistandsadvokater oppnevnt av retten og synspunktene til bistandsadvokater som er privat antatt av personer som har krav på bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 f første ledd. Andre privat antatte bistandsadvokater, jf. straffeprosessloven § 107 f andre ledd, faller utenfor.

Beslutningen om det skal oppnevnes koordinerende bistandsadvokat følger hovedregelen i straffeprosessloven § 377 første ledd. Tredje ledd fastsetter at rettens valg av bistandsadvokat ikke kan angripes ved anke.

11.2 Merknader til endringene i voldsoffererstatningsloven

Til § 1

Andre ledd bokstav b er ny. Forslaget tar sikte på å styrke vernet til personer som har bistått ofre for straffbare handlinger. Etter bestemmelsen har voldsoffererstatningsmyndighetene skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning for «personskade oppstått i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen».

Bestemmelsen gjelder ikke bare for skader knyttet til selve voldshandlingen. Det kan også gis erstatning for uhell og hendelige uhell som har oppstått i forbindelse med hjelpearbeidet.

Hjemmelen skal bare omfatte frivillige som ikke er sikret gjennom andre lignende offentlig finansierte erstatningsordninger. Om forslaget vises det for øvrig til punkt 7.2.

Til § 11

Første ledd første punktum fastsetter at den øvre grensen som hovedregel skal være 60 G. Det er G på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av den øvre grensen. Dersom det fattes flere vedtak i en sak, må voldsoffererstatningsmyndighetene foreta en utregning for hvert vedtak. Det gjøres ved å dele erstatningsbeløpet i vedtaket på G på det aktuelle vedtakstidspunktet. Antall G for hvert vedtak legges sammen og vurderes opp mot den øvre grensen.

Første ledd andre punktum fastsetter at den øvre grensen kan fravikes i særlige tilfeller. Med særlige tilfeller menes tilfeller der grensen på 60 G vil slå særlig urimelig ut. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Det kan være saker der erstatningsbeløpet er høyt fordi ofrene etterlater seg mange små barn. Videre kan unntakshjemmelen komme til anvendelse når unge mennesker blir invalidiserte og varig uføre og får et ekstraordinært pleiebehov som det er særlig urimelig at de ikke får dekket. Dersom det foreligger grunn til å fravike den øvre grensen, skal erstatningsutbetalingen bare overstige 60 G i den grad kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard. Erstatningskrav utover dette vil ikke bli dekket av voldsoffererstatningsordningen. Det innebærer at dersom offeret eller de etterlatte for eksempel har et erstatningskrav på 80 G, men 70 G er tilstrekkelig for å leve et liv med en alminnelig levestandard, vil voldsoffererstatningsmyndighetene kunne fravike grensen på 60 G, men likevel avkorte erstatningen og utbetale 70 G. Hjemmelen til å fravike den øvre grensen i særlige tilfeller skal være en snever unntaksregel. Det legges derfor til grunn at begrepet alminnelig levestandard tolkes strengt. Hva som ligger i begrepet vil variere over tid, og hvor mye som i den enkelte sak eventuelt kan dekkes over 60 G vil bero på en konkret vurdering.

Forslaget etablerer ikke et rettskrav på erstatning over 60 G. Voldsoffererstatningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne høyere erstatning. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 6.

Til § 14 nytt sjette ledd

Bestemmelsen angir at det kan gis regler i forskrift om den nærmere behandlingen av søknader om voldsoffererstatning. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 4.2 og 4.4. Det vil blant annet bli gitt regler i forskrift om praktisk gjennomføring av muntlig konferanse av søknader om voldsoffererstatning.

Til ny § 17 a

Bestemmelsen er ny. Etter forslaget skal domstolene i visse tilfeller avsi dom for selve oppreisningsbeløpet. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 5.2.2 og 5.2.4.

Regelen gjelder bare for saker der det er gjennomført straffesak mot gjerningspersonen og oppreisningskravet ikke er avgjort i forbindelse med straffesaken, og heller ikke er avgjort senere i sivil sak. Det er et vilkår at oppreisning er krevd og at skadelidte har utnyttet muligheten til å klage til Nemnda. Bestemmelsen gjelder ikke for andre erstatningskrav enn oppreisning.