6 Voldsoffererstatningens øvre grense
6.1 Gjeldende rett
Etter voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd ytes det ikke høyere voldsoffererstatning for hvert enkelt skadetilfelle enn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dette tilsvarer kr 3 168 640 per 1. mai 2011. Det følger av voldsoffererstatningspraksis og rundskriv G17/2001 at det er G på skadetidspunktet som legges til grunn.
Den øvre grensen for voldsoffererstatning har blitt hevet en rekke ganger. Opprinnelig var grensen på kr 100 000. Senere ble den hevet til kr 150 000 med virkning for straffbare forhold begått 1. januar 1986 eller senere, og til kr 200 000 for straffbare handlinger begått 1. januar 1994 eller senere. Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001 ble den øvre grensen satt til 20 G. Det viste seg at grensen slo uheldig ut i tilfeller der ofrene etterlot seg små barn eller der unge mennesker ble arbeidsuføre. Den øvre grensen ble derfor hevet fra 20 G til 40 G med virkning fra 1. januar 2009. Etter dette har ingen nådd denne beløpsgrensen.
6.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet uttalte departementet at det bør være en øvre grense for voldsoffererstatning, jf. kapittel 6 side 14:
«Voldsoffererstatning kan ses på som en form for indirekte tvungen forsikring over skatteseddelen. Dette er fornuftig for dekning av inntekter av en slik størrelsesorden at man kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. For det som overstiger dette, bør forsikringen være frivillig og skje i privat regi.»
Det ble foreslått å heve den øvre grensen til 60 G på vedtakstidspunktet. Dette tilsvarer kr 4 752 960 per 1. mai 2011. Departementet påpekte at det skal svært mye til for at voldsofre får erstatningskrav som overstiger 40 G. Om ofrene for terrorhandlingene 22. juli 2011 heter det, jf. kapittel 6 side 14:
«Departementet legger […] til grunn at enkelte av ofrene kan være påført skader og traumer av en slik karakter og et slikt omfang at erstatningskravet kan vise seg å overstige 40 G. Det kan altså bli snakk om høye erstatningskrav, uten at disse er knyttet til en levestandard utover det vanlige. For at voldsofrene ikke skal måtte bekymre seg for at de ikke vil få dekket sitt tap (beregnet med utgangspunkt i en normal levestandard), foreslår departementet at den øvre grensen for samlet voldsoffererstatning heves til 60 G.»
Departementet foreslo at den øvre grensen beregnes ut fra G på vedtakstidspunktet, slik at staten bærer risikoen dersom det går lang tid fra den straffbare handlingen skjedde til vedtak om voldsoffererstatning blir fattet.
Om virkningstidspunktet skrev departementet, jf. kapittel 6 side 14:
«Terrorhandlingene 22. juli i år var helt spesielle hendelser vi tidligere ikke har hatt erfaring med, og som lovgiver nok ikke så for seg da den øvre grensen ble vedtatt. Det var aldri meningen at beløpsgrensen skulle få betydning for unge som blir invalidiserte og varig uføre etter å ha blitt utsatt for en grusom terrorhandling. For å unngå at den øvre grensen hindrer dekning av erstatningskravet fra terrorofrene, bør hevingen av den øvre grensen gjelde for alle voldsoffererstatningskrav oppstått som følge av straffbare handlinger begått etter 1. januar 2011. Dette tidspunktet ligger kort tilbake i tid, og det er ikke behandlet noen voldsoffererstatningskrav der regelen om den øvre grensen på 40 G har fått betydning etter denne datoen. Dermed vil ikke virkningstidspunktet skape problemer for saksbehandlingen.»
6.3 Høringsinstansenes syn
Kontoret for voldsoffererstatning, Statens sivilrettsforvaltning, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Den Norske Advokatforening, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold,Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Norges Juristforbunds medlemmer ved Kontoret for voldsoffererstatning, Norske kvinnelige juristers forening, Politiets fellesforbund, Pilotsaksgruppen og Stine Sofies Stiftelse er positive til at departementet foreslår å heve den øvre grensen.
Domstoladministrasjonen har ingen innvendinger til forslaget. Oslo politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler:
«Slik Oslo politidistrikt forstår departementets redegjørelser under punktene 6 og 10 i høringsnotatet, fremstår det som høyst usikkert om det overhodet vil kunne bli aktuelt med voldsoffererstatninger som overstiger dagens øvre grense på 40G som følge av terrorhandlingene. Den foreslåtte økningen synes derfor først og fremst å skyldes et ønske om å være på den sikre siden, slik at terrorofre som er påført store skader skal slippe å bekymre seg over å ikke få utbetalt et tilstrekkelig stort erstatningsbeløp til å kunne opprettholde en normal levestandard. Oslo politidistrikt har ingen bemerkninger til en slik begrunnelse, og har heller ingen synspunkter på hvor en slik øvre beløpsgrense bør ligge.»
Frostating langmansrett er skeptiske til en heving av den øvre grensen og mener en heving kan gi grunnlag for spekulasjoner om at det tas høyde for en generell nivåheving hva angår de ulike former for erstatning til de fornærmede og etterlatte etter 22. juli 2011.
Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene og Pilotsaksgruppen mener at det ikke bør være noen øvre grense for voldsoffererstatning.
Fra høringsuttalelsen til Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene gjengis:
«Vi kan [ … ] ikke se at det er nødvendig med en slik øvre grense gitt at alle erstatningskrav blir behandlet etter offentlige normer som forutsetter en normal levestandard.»
Landsforeningen for trafikkskadde i Norge og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene kan ikke se at det foreligger legitime grunner til at voldsoffer skal gis et dårligere erstatningsrettslig vern enn de som blir skadet i trafikk- eller arbeidsulykker eller som blir rammet av svikt i helsetjenesten.
Landsforeningen for trafikkofre i Norge, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene og Pilotsaksgruppen mener at voldsofre vil kunne få erstatningskrav som overstiger 60 G selv om de er beregnet ut fra en alminnelig levestandard, og at det derfor ikke er tilstrekkelig å heve den øvre grensen til 60 G.
Fra høringsuttalelsen til Pilotsaksgruppen siteres:
«Enkelte av ofrene etter terrorhandlingen må leve med store livsvarige skader. Disse skadene kan medføre betydelige erstatningskrav som utvilsomt kan overstige den foreslåtte øvre grensen […] [D]e oppstår regelmessig også der skadelidte levestandard ville vært normal om skaden tenkes borte.»
Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold uttaler:
«[E]rstatning for pleie- og omsorgsutgifter utover det offentliges tilbud kan bli betydelig, uten at dette medfører at skadelidte får en levestandard utover et «normalt liv med et normalt forbruk».»
Fra høringsuttalelsen til Landsforeningen for trafikkskadde i Norge refereres:
«LTN kjenner ikke til tilfeller der lovens tak på 40 G har slått inn og det er grunn til å tro at det under normale omstendigheter vil være særdeles sjeldent at man vil se tilfeller der erstatningsutmålingen overstiger foreslåtte 60G. En fjerning av taket vil derfor ha liten økonomisk betydning for staten.»
Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene og Landsforeningen for trafikkskadde i Norge har videre påpekt at taket slår urimelig ut i de tilfellene der det er flere etterlatte, fordi disse samlet ikke kan få mer i erstatning enn den øvre grensen.
Statens sivilrettsforvaltning, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge ogStine Sofies Stiftelse er positive til departementets forslag om at det er G på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av den øvre grense. Kontoret for voldsoffererstatning og Norges Juristforbunds medlemmer ved Kontoret for voldsoffererstatning mener derimot at den øvre grensen bør beregnes ut fra G på skadetidspunktet.
Om virkningstidspunktet for bestemmelsen uttaler Politidirektoratet og Oslo politidistrikt:
«[F]orslaget om å gi endringen tilbakevirkende kraft til 1. januar 2011 er uheldig og kan tenkes å medføre en urimelig forskjellsbehandling av personer som er påført store skader som følge av straffbare handlinger begått forut for denne datoen.»
Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Pilotsaksgruppen og Stine Sofies Stiftelse har tatt til orde for at den nye øvre grensen bør gjelde for alle voldsoffererstatningssaker, ikke bare de som gjelder straffbare forhold fra 1. januar 2011. Kontoret for voldsoffererstatning, Dixi Ressurssenter Oslo og Norges Juristforbunds medlemmer ved Kontoret for voldsoffererstatning mener hjemmelen bør gjelde for alle saker som reguleres av voldsoffererstatningsloven, det vil si alle saker der det straffbare forholdet har skjedd 1. juli 2001 eller senere.
6.4 Departementets vurdering
Departementet går inn for å beholde en øvre grense for voldsoffererstatning. Etter departementets syn bør voldsoffererstatningen sikre at ofrene, i den grad det er mulig, kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. Det bør ikke være fellesskapets ansvar å dekke tapet fullt ut i situasjoner der offeret har et høyt erstatningskrav fordi vedkommendes inntekt og forbruk før skaden var høyt. Personer med levestandard utover det vanlige og som ønsker å sikre seg tilsvarende livsførsel i fremtiden kan sikre seg på annen måte. For eksempel ved selv å tegne forsikring.
I lys av uttalelsen fra Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene og Landsforeningen for trafikkskadde i Norge bemerker departementet at tap av fremtidig inntekt etter yrkesskadeforsikringen bare beregnes for årlig lønn opptil 10 G per år, jf. forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring 21. desember 1990 nr. 1027 § 3-2. Videre påpeker departementet at erstatning for trafikkskader og erstatning for arbeidsulykker utbetales på bakgrunn av obligatoriske forsikringer som bileierne og arbeidsgiverne selv betaler. Det vil ikke la seg gjøre å finansiere voldsoffererstatningsordningen gjennom tilsvarende forsikringsordning.
Pasientskadeerstatningsordningen gjelder ikke for personer som blir skadet ved behandling hos privatpraktiserende lege. Ordningen gjelder bare i de sakene der staten er ansvarlig for skaden. Det er således naturlig at staten betaler full erstatning, på lik linje med hva gjerningsmannen i en voldsoffererstatningssak må gjøre dersom han har midler til å betale offeret.
Departementet anser det som lite sannsynlig at noen voldsofre vil ha erstatningskrav over 60 G når kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard. Dersom unge personer blir påført så alvorlige skader at de blir tilnærmet 100 prosent invalidiserte og uføre, finnes det imidlertid en mulighet for at erstatningskravet kan overstige 60 G. Det fremtidige inntektstapet og utgiftene til fremtidig pleie og ombygging av bolig vil kunne bli høyt. Mange unge har dessuten ikke forsikringer som dekker hele eller deler av tapet. Det kan heller ikke utelukkes at et drapsoffer vil kunne etterlate seg så mange mindreårige barn at disse til sammen får et erstatningskrav som overstiger 60 G selv om kravene er beregnet ut fra en alminnelig levestandard.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at voldsoffererstatningsmyndighetene bør gis adgang til å fravike den øvre grensen i «særlige tilfeller». Hjemmelen åpner for å utbetale høyere erstatning i de tilfellene der voldsoffererstatningens øvre grense slår særlig urimelig ut. Det vil da være lav risiko for at voldsoffererstatningsordningen må dekke høye erstatninger når disse har bakgrunn i at voldsofferet hadde en høy inntekt og levestandard.
Departementet understreker at hevingen av den øvre grensen ikke får noen innvirkning på utmålingen av erstatningen. Voldsoffererstatningen skal fortsatt utmåles på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler. Det skal tas utgangspunkt i hvilket økonomisk tap offeret er påført på grunn av skaden. Menerstatning og oppreisning skal beregnes på grunnlag av hvor høy prosent invaliditet offeret har fått og hvilken tort og smerte offeret er påført. Hevingen av den øvre grensen vil således bare få innvirkning i de helt få sakene der det samlede erstatningsbeløpet overstiger dagens øvre grense på 40 G.
Departementet har blitt stående ved at bestemmelsen bør omfatte alle saker som gjelder straffbare forhold skjedd 1. januar 2011 eller senere. Det er ønskelig å unngå at regelverket slår urimelig ut overfor ofrene etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Videre bør bestemmelsen gjelde likt for alle voldsofre som er blitt rammet i samme tidsrom. Tilbakevirkningsperioden er kort, og det er ikke behandlet noen voldsoffererstatningskrav med opphav i straffbare forhold skjedd 1. januar 2011 eller senere der regelen om den øvre grensen på 40 G har fått betydning. Dermed vil det ikke være behov for å gjenoppta noen gamle saker.
Enkelte høringsinstanser har pekt på at endringen også bør gjelde for alle voldsoffererstatningssaker som har skjedd før 1. januar 2011. Etter departementets syn vil det være problematisk å la bestemmelsen gjelde for forhold langt tilbake i tid. Det er ikke gunstig at gamle og avgjorte saker skal åpnes hver gang det vedtas en lovendring. Dersom en slik endring skulle gjelde for alle voldsoffererstatningssaker fra ordningen ble opprettet i 1975, eller for alle saker etter voldsoffererstatningsloven fikk virkning fra 1. juli 2001, ville en rekke avgjorte saker måtte gjenopptas.
I mange voldsoffererstatningssaker foreligger det ingen dom, og voldsoffererstatningsmyndighetene ville ved en ny behandling av sakene være avhengig av å innhente mye dokumentasjon for å foreta nye beregninger av erstatningssummene. Dermed ville det å gi loven virkning for alle tidligere saker gjøre saksbehandlingen uoverkommelig. Ofte vil det også være umulig å få tak i dokumentasjonen.
Departementet legger til at flere av høringsinstansene har påpekt at skadeerstatningsloven § 3-2 a om standardisert erstatning til barn er urimelig og bør endres. Bestemmelsen angir hvordan erstatning for fremtidig inntekt og menerstatning for barn under 16 år skal utmåles. Barn kan i tillegg få erstatning for lidt skade, erstatning for utgifter som personskaden antas å påføre barnet i fremtiden og oppreisning, jf. voldsoffererstatningsloven § 4 og § 6. Det innebærer at barn etter dagens regler kan få høyere erstatning enn 40 G. Utmålingsreglene må ikke forveksles med bestemmelsen om den øvre grense. Erstatningsbeløp utmåles, som nevnt over, uavhengig av hva den øvre grensen for voldsoffererstatning er. Den øvre grensen får bare betydning i de få tilfellene der den samlede utmålte erstatningssummen eventuelt overstiger 60 G. Da blir beløpet avkortet til 60 G med mindre det foreligger særlige tilfeller for å fravike den øvre grensen. Det innebærer at barn, på lik linje med alle andre voldsofre, vil kunne få opp til 60 G i voldsoffererstatning. I særlige tilfeller vil de kunne få mer.