9 Koordinerende bistandsadvokat
9.1 Gjeldende rett
Straffeprosessloven kapittel 9 a regulerer fornærmede og etterlattes rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, bistandsadvokatens oppgaver og godtgjørelsen til bistandsadvokaten. Loven forutsetter at hver enkelt fornærmet kan få oppnevnt bistandsadvokat etter eget ønske, likevel slik at en bistandsadvokat kan representere flere fornærmede eller etterlatte i samme sak. Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for å oppnevne koordinerende bistandsadvokat.
Straffeprosessloven § 107 c fastsetter bistandsadvokatens oppdrag. Etter gjeldende rett er hovedoppgaven å «ivareta fornærmedes og etterlattes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken». Bistandsadvokaten skal også «gi slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken».
For øvrig er bistandsadvokatens oppgaver nærmere regulert i straffeprosesslovens enkelte kapitler. Bistandsadvokaten kan utøve en rekke av de rettighetene som er gitt fornærmede og etterlatte, jf. straffeprosessloven § 107 c femte ledd. Et eksempel er krav på varsel om rettsmøter under etterforskningen jf. straffeprosessloven § 93 b jf. § 243 andre ledd. I tillegg har bistandsadvokaten særskilte prosessuelle rettigheter og plikter, eksempelvis rett til å stille spørsmål til vitner, sakkyndige og tiltalte, jf. straffeprosessloven § 271 andre ledd andre punktum.
9.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet tok departementet til orde for at det i enkelte saker kan være behov for å oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater. Det store antallet fornærmede og etterlatte i straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011 har ført til et praktisk behov for samordning av synspunkter på spørsmål som kan dukke opp under etterforskningen og forberedelsen av hovedforhandlingen. Om dette uttalte departementet følgende, jf. punkt 9 side 20:
«Oslo tingrett har […] oppnevnt tre koordinerende bistandsadvokater. De koordinerende bistandsadvokatene i terrorsaken deltar blant annet i drøftingsmøter med retten og påtalemyndigheten og koordinerer informasjonsutvekslingen til og fra retten og påtalemyndigheten og de øvrige bistandsadvokatene.
Straffesaksbehandlingen etter terrorhandlingene 22. juli 2011 illustrerer etter departementets syn at det er behov for en generell hjemmel for oppnevning av en eller flere koordinerende bistandsadvokater i enkelte saker. Terrorsaken er spesiell i omfang og karakter, men også i andre omfattende og komplekse saker kan det oppstå behov for koordinering av flere bistandsadvokater. Koordinerende bistandsadvokat ble eksempelvis også benyttet i straffesaken mot den såkalte Lommemannen.»
I høringsnotatet drøftet departementet videre spørsmålet om hva som skal være den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver. Departementet tok utgangspunkt i at oppgavene bør være av praktisk og samordnende karakter. Det ble redegjort slik for problemstillingen, jf. punkt 9.1 side 22:
«Departementet forutsetter at det ikke er meningen at [den koordinerende bistandsadvokaten] skal frata eller overta de enkelte øvrige bistandsadvokatenes rettigheter, for eksempel til å være til stede i rettsmøter, til å stille spørsmål, motta saksdokumenter etc. Det er heller ikke meningen at den koordinerende bistandsadvokaten skal kunne gripe inn og overstyre hvordan den enkelte bistandsadvokaten utfører sitt oppdrag.
Oslo tingrett har henvendt seg til departementet og gitt uttrykk for at det er ønskelig at funksjonen til den koordinerende bistandsadvokaten i noen tilfeller går utover det rent samordningsmessige. Fra henvendelsen siteres:
«Det er særlig på to områder dette er viktig. Det ene er straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd om rett til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede og etterlatte. Dette gjelder både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Hvis det for eksempel kommer opp et prosessuelt spørsmål under hovedforhandlingen som angår alle de fornærmede eller etterlate vil det være naturlig at dommeren tar dette opp i retten og spør aktor, forsvarer og de koordinerende bistandsadvokatene om hva de mener. Da kan vi ikke vente på at de har sendt ut en mail og fått tilbakemelding fra over 100 bistandsadvokater.
På samme måte må det være når det gjelder det å stille spørsmål under f. eks bevisopptak og hovedforhandling. Man kan etablere en ordning hvor man sier at de som har spørsmål kan sende en mail til de koordinerende bistandsadvokatene, men den koordinerende bistandsadvokaten må kunne avgjøre om spørsmålet skal stilles eller ikke. Slikt må vurderes fortløpende, på bakgrunn av sakens utvikling og signaler fra dommeren.»
Oslo tingrett viser videre til at:
«[n]år det er oppnevnt en koordinerende bistandsadvokat bør retten kunne bestemme at det er denne som skal møte i for eksempel bevisopptak og andre rettsmøter under etterforskningen. Dvs at det kan besluttes at de øvrige bistandsadvokater ikke har samme rett til å være tilstede. Vi har f.eks en aktuell problemstilling med bevisopptak i utlandet (USA) over flere dager. Det er umulig å forholde seg til 171 bistandsadvokater i et slikt tilfelle. Det samme må gjelde i en del andre typer rettsmøter under etterforskningen, f. eks saksforberedende møter.
Dette har også en side til salær-fastsettelsen. Selv om bistandsadvokaten har en rett til å være til stede i rettsmøter, f. eks fengslingsmøter, må det vurderes om det skal anses som rimelig og nødvendig arbeid at andre enn de koordinerende bistandsadvokatene er til stede. Dvs, i den grad også andre møter må det vurderes om de skal ha betalt.»
Før høringen heller departementet mot at rollen til den koordinerende bistandsadvokaten skal være av praktisk og koordinerende karakter. For å få til en hensiktsmessig og effektiv saksavviking i den typen saker hvor oppnevning av koordinerende bistandsadvokat vil være aktuelt, illustrert ved terrorsaken, kan det nok imidlertid være nødvendig å gi retten hjemmel til å beslutte at spørsmål som den enkelte bistandsadvokat ønsker stilt under bevisopptak og under hovedforhandlingen til andre enn egen klient, jf. §§ 271 annet ledd annet punktum og 291 a, skal samordnes og stilles av koordinerende bistandsadvokat.
Man kunne også tenke seg at koordinerende bistandsadvokat fikk i oppgave å formidle videre varsler og informasjon som normalt gis direkte fra politi- og påtalemyndighet eller retten til den enkelte bistandsadvokat, se §§ 93 b, jf. § 243 annet ledd, 93 e, 107 c annet ledd, 130 a tredje ledd, 243 annet ledd, 271 første ledd og 275 første ledd første punktum. Departementets foreløpige vurdering er at selv om det å varsle og orientere et stort antall bistandsadvokater kan være arbeidskrevende, er dette en administrativ utfordring som trolig bør løses på annen måte enn ved å overlate den til koordinerende bistandsadvokat.»
På bakgrunn av dette foreslo departementet i høringsnotatet å lovfeste en hjemmel for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat i ny straffeprosessloven § 107 d. Følgende formulering ble foreslått:
«Dersom antallet fornærmede og andre med bistandsadvokat og sakens omfang og kompleksitet for øvrig gjør at det anses hensiktsmessig, kan retten oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater i saken.
Koordinerende bistandsadvokat skal, så langt det er mulig, samordne bistandsadvokatenes syn på spørsmål som oppstår under etterforskningen og forberedelsen av hovedforhandlingen i saken og bidra til en hensiktsmessig gjennomføring av den i samarbeid med øvrige aktører. Retten kan, dersom det er nødvendig for en hensiktsmessig gjennomføring av saken, beslutte at spørsmål som den enkelte bistandsadvokat ønsker stilt under etterforskning, bevisopptak og under hovedforhandlingen til andre enn egen klient, jf. §§ 271 annet ledd annet punktum og 291 a, skal samordnes og stilles av koordinerende bistandsadvokat.
Rettens oppnevning av en bestemt koordinerende bistandsadvokat kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.»
9.3 Høringsinstansenes syn
Domstoladministrasjonen, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Oslo tingrett, Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene, Norske kvinnelige juristers forening, Politiets fellesforbund og Stine Sofies Stiftelse har gitt sin tilslutning til, eller ikke hatt innvendinger til departementets forslag om å lovfeste en adgang til å oppnevne koordinerende bistandsadvokater.
Borgarting lagmannsrett støtter forslaget og mener i likhet med departementet at advokaten i utgangspunktet bør ha en praktisk og samordnende funksjon:
«En kompleks og stor sak med et stort antall fornærmede og andre med bistandsadvokat, som terrorsaken, kan bli bortimot uhåndterlig dersom retten må forholde seg til hver enkelt bistandsadvokat ved de enkelte skritt under sakens gang. Det er åpenbart et praktisk behov for koordinering av synspunkter på spørsmal som dukker opp under etterforskningen og forberedelsen av hovedforhandlingen, men også under selve hovedforhandlingen. […] Men som Oslo tingrett skriver i sitt brev til departementet, kan det i noen saker være behov for å gå lengre.[…] Når det gjelder retten til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår de fornærmede og etterlatte, jf. straffeprosessloven § 107 e fjerde ledd, mener lagmannsretten at koordinerende bistandsadvokat langt på vei bør kunne overta retten fra den enkelte bistandsadvokat. Dette gjelder både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Det er tidkrevende og lite hensiktsmessig at hver enkelt bistandsadvokat skal uttale seg om prosessuelle spørsmål som måtte oppstå under hovedforhandlingen. Det må forutsettes at en koordinerende bistandsadvokat kan orientere seg om relevante synspunkter i bistandsadvokatgruppen uten at hver enkelt høres.»
Riksadvokaten mener også at den koordinerende bistandsadvokaten i utgangspunktet bør ha en samordnende rolle. Instansen drøfter videre om advokaten også bør avgjøre om det skal stilles spørsmål:
«Riksadvokaten er usikker, men antar han/hun ikke bør tillegges en slik "silingsfunksjon". Det å bli nektet å stille spørsmål under bevisopptak/rettsmøte kan oppfattes som høyst utilftedsstillende av bistandsadvokaten og klienten, og det bør ikke være opp til en annen bistandsadvokat å avgjøre om spørsmålet skal stilles. De forutsetninger som kommer til uttrykk i Ot.prp. nr. 11 (2007-2008), på s. 76 og 119 om henholdsvis dommerstyring og at det bare skal stilles supplerende spørsmål, antas forhåpentligvis tilstrekkelige for at ikke saken vidløftiggjøres gjennom bistandsadvokatens spørsmålsstilling.
Vi antar for øvrig at en koordinerende bistandsadvokat i praksis sjelden vil la være å stille spørsmål en annen bistandsadvokat ønsker stilt, og at en silingsfunksjon uansett vil ha en helt marginal betydning. Departementet heller til at koordinerende bistandsadvokat ikke bør ha som oppgave å stå for varsling av og orientering til øvrige bistandsadvokater, i alle fall ikke når det gjelder lovbestemte varslings- og orienteringsoppgaver. Riksadvokaten deler ikke denne skepsisen, og mener en slik funksjon nettopp bør kunne være en oppgave for koordinerende bistandsadvokat.»
Oslo tingrett støtter forslaget til ny hjemmel og viser til erfaringene i forbindelse med forberedelsen av straffesaken etter 22. juli 2011:
«Dette har vært avgjørende for å få til en hensiktsmessig forberedelse av straffesaken. De koordinerende bistandsadvokatene har blant annet deltatt i drøftingsmøter med retten, påtalemyndigheten og forsvarerne. De har også koordinert informasjonsutvekslingen til og fra retten og påtalemyndigheten og de øvrige bistandsadvokatene, blant annet ved å sende ut referat fra drøftingsmøtene til de øvrige bistandsadvokatene. Ordningen har gitt bistandsadvokatene en betydelig større innflytelse på saksforberedelsene enn det som er vanlig.»
Oslo tingrett har sluttet seg til departementets utgangspunkt hva angår bistandsadvokatens oppgaver. Instansen mener imidlertid som i sitt tidligere brev til departementet, jf. punkt 9.2 ovenfor, at det i noen tilfeller er nødvendig at advokaten gis utvidede oppgaver. Oslo tingrett har i denne sammenheng særlig fremhevet at retten til å uttale seg om prosessuelle spørsmål, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd og adgangen til å stille spørsmål under bevisopptak og hovedforhandling, jf. straffeprosessloven §§ 271 og 291 a bør kunne overlates til den koordinerende bistandsadvokaten. Instansen mener dessuten at det bør kunne besluttes at den koordinerende bistandsadvokaten skal møte i for eksempel bevisopptak og andre rettsmøter under etterforskningen. Instansen har også pekt på bistandsadvokatens rett til å foreslå supplerende bevisførsel under straffekravet, jf. straffeprosessloven § 264 a, og fremholdt at det kan være praktisk at den koordinerende advokaten sammenfatter ønsker om bevisførsel under skyldspørsmålet.
Den Norske Advokatforening ser et behov for å lovhjemle ordningen med koordinerende bistandsadvokat, men frykter at ordningen i praksis vil kunne benyttes til å innskrenke bistandsadvokatens rolle.
Politidirektoratet og Oslo politidistrikt har uttalt at politiet og påtalemyndigheten ikke har behov for koordinerende bistandsadvokater.
Flere høringsinstanser har hatt merknader til spørsmålet om den koordinerende bistandsadvokaten bør ha egne klienter i samme sakskompleks. Oslo tingrett,Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene mener at det ikke er noe i veien for at advokaten har egne klienter. Oslo tingrett begrunner sitt syn slik:
«Erfaringer fra 22. juli-saken viser at den koordinerende bistandsadvokaten dermed får en tettere dialog med dem saken gjelder, og lettere fanger opp deres synspunkter på ulike spørsmål som oppstår både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Noe som er av stor betydning for at retten skal kunne gjennomføre saken på en god måte i forhold til de fornærmede og etterlatte. I mindre saker vil det også være kostnadsdrivende hvis den koordinerende bistandsadvokaten ikke har egne klienter.»
Borgarting lagmannsrett mener at advokaten bør kunne ha egne klienter i saken, så fremt oppgavene begrenses til å uttale seg på vegne av de andre om prosessuelle spørsmål, samt oppgaver av praktisk og samordnende karakter. Riksadvokaten har konkludert med at det kan være fornuftig å la loven åpne for begge løsninger og at domstolen vurderer hva som er hensiktsmessig.
Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond, Norske kvinnelige juristers forening og Stine Sofies Stiftelse har tatt til orde for at den koordinerende bistandsadvokaten ikke bør ha egne klienter. Et flertall av disse har begrunnet sitt standpunkt med at det sikrer likebehandling av de fornærmede.
Enkelte høringsinstanser har hatt særskilte kommentarer til spørsmålet om anke. Borgarting lagmannsrett viser til retten til fritt advokatvalg og peker på at det ikke er betenkelig at valget er uangripelig så lenge koordinerende bistandsadvokat skal ha en ren praktisk og koordinerende funksjon. Oslo tingrett har uttalt at så vel beslutningen om at det skal oppnevnes koordinerende bistandsadvokat og valget av en konkret advokat bør være uangripelig. JURK og Norske kvinnelige juristers forening mener at rettens valg av advokat skal være uangripelig.
Stine Sofies Stiftelse stiller spørsmål ved hvorfor en avgjørelse om å oppnevne koordinerende bistandsadvokat skal være angripelig. Stiftelsen ser bare økonomiske grunner for at en bistandsadvokat eventuelt skal velge å anke avgjørelsen. For fornærmede og etterlatte viser stiftelsen til at slik oppnevning bare vil være aktuelt i saker hvor fordelene ved en koordinator vil være større enn ulempene.
9.4 Departementets vurdering
Etter høringen er departementet styrket i sitt syn på spørsmålet om å lovfeste en hjemmel for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat i enkelte saker. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet og den brede støtten forslaget har fått under høringen.
Etterforskningen og forberedelsen av straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011 har avdekket at det kan være behov for samordning i større straffesaker. Etter departementets syn vil en advokat med en koordinerende rolle kunne ivareta de fornærmedes og etterlattes felles interesser, og samtidig hindre forsinkelser av saken. Departementet viser også til erfaringene Oslo tingrett har redegjort for i sin høringsuttalelse, jf. punkt 9.3 ovenfor.
Departementet har blitt stående ved at den koordinerende bistandsadvokaten i hovedsak bør ha oppgaver av rent praktisk og samordnende karakter. Flere høringsinstanser har pekt på at det i enkelte situasjoner kan oppstå behov for at den koordinerende bistandsadvokaten overtar enkelte av de alminnelige bistandsadvokatenes oppgaver. Departementet er enig i synspunktene om at det i noen saker kan være praktisk at koordinerende bistandsadvokat samordner og stiller spørsmål under bevisopptak og under hovedforhandlingen. Dette gjelder spesielt i saker med svært mange fornærmede, etterlatte og bistandsadvokater, slik som i terrorsaken. Departementet mener derfor fortsatt at det bør lovfestes at retten kan beslutte at spørsmål som den enkelte bistandsadvokat ønsker stilt under hovedforhandling og bevisopptak til andre enn egen klient, jf. straffeprosessloven §§ 271 andre ledd andre punktum og 291 a, skal samordnes og stilles av den koordinerende bistandsadvokaten.
Enkelte høringsinstanser mener at den koordinerende bistandsadvokaten også bør kunne uttale seg på vegne av gruppen når det oppstår prosessuelle spørsmål som angår de fornærmede og etterlatte, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd. Standpunktet er blant annet begrunnet med at det vil kunne være tidkrevende og lite hensiktsmessig at hver enkelt bistandsadvokat skal uttale seg i slike situasjoner. Departementet er enig i dette. Det forutsettes imidlertid at den koordinerende bistandsadvokaten så langt det er praktisk mulig rådfører seg med de øvrige bistandsadvokatene før advokaten uttaler seg.
Under høringen har Riksadvokaten reist spørsmål om den koordinerende bistandsadvokaten også bør avgjøre om spørsmål skal stilles. Departementet ser problemstillingen, og mener at dette kan stille seg ulikt avhengig av om det er tale om generell bevisførsel eller spørsmål knyttet til den enkelte bistandsadvokatens egen klient. I likhet med Riksadvokaten antar departementet at en silingsfunksjon neppe er særlig praktisk, og spørsmålet blir derfor ikke nærmere behandlet her. Det vises til at bistandsadvokatens spørsmål er forutsatt å være av supplerende karakter, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007-2008) side 76 og 119, samt at den koordinerende bistandsadvokaten trolig sjelden vil unnlate å stille spørsmål en annen bistandsadvokat ønsker stilt. Departementet understreker også at adgangen til å oppnevne koordinerende bistandsadvokat ikke skal innebære at fornærmede, etterlatte og deres representanter fratas rettigheter som ellers følger av loven.
Hva angår spørsmål om videreformidling av varsler og informasjon som normalt gis direkte til den enkelte bistandsadvokat, antar departementet at slike oppgaver kun medfører mindre praktiske utfordringer for påtalemyndigheten og retten, og således ikke bør overlates til den koordinerende advokaten. Oppgavene kan for eksempel løses ved bruk av e-post.
Departementet bemerker for øvrig at høringen har vist at det kan være behov for å foreta en nærmere utredning av hvilke oppgaver den koordinerende bistandsadvokaten skal ha. På bakgrunn av erfaringene som blant annet gjøres i forbindelse med straffesaken etter 22. juli 2011, vil departementet vurdere å komme tilbake til dette senere.
Departementet har blitt stående ved at den koordinerende bistandsadvokaten bør kunne ha egne klienter i samme sakskompleks. Det vises særlig til at vedkommende i hovedsak skal ha en praktisk og samordnende rolle. Departementet viser videre til erfaringene Oslo tingrett har pekt på i sine bemerkninger til spørsmålet, jf. punkt 9.3.
Avgjørelse om oppnevning av koordinerende bistandsadvokat treffes av retten ved beslutning. Det forutsettes at avgjørelsen treffes under saksforberedelsen. Departementet mener fortsatt at beslutningen bør kunne ankes av enhver som beslutningen rammer, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. Etter departementets syn bør derimot valget av en bestemt koordinerende bistandsadvokat være uangripelig. Det vises til at avgjørelsen treffes ut fra en skjønnsmessig vurdering av hva som er mest hensiktsmessig og praktisk i den enkelte saken. Beslutningen kan heller ikke nyttes som ankegrunn ved anke mot dom i saken.