5 Særlig om oppreisning

5.1 Utmåling av oppreisningserstatning

Etter gjeldende rett kan den som har påført noen en personskade pålegges å betale skadelidte «en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art», jf. lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-5 første ledd. Reglene om oppreisning i voldsoffererstatningsloven er tilnærmet identiske med reglene i skadeserstatningsloven, jf. voldsoffererstatningsloven § 6.

I høringsnotatet ble det gitt en orientering om nivået for oppreisningserstatning etter gjeldende rett. Blant annet ble det uttalt følgende, jf. punkt 5.1 side 11:

«På noen områder har Høyesterett fastsatt veiledende normer for oppreisningserstatningen. […] For etterlatte etter drap er eksempelvis normen nå 200 000 kroner, jf. Rt. 2010 s. 1203 avsnitt 49.

For drapsforsøk er det derimot ikke etablert noen norm i rettspraksis for nivået på oppreisningserstatningen. Det er også få Høyesterettsavgjørelser som gir veiledning. I Rt. 2005 s. 289 tilkjente Høyesterett 300 000 kroner i oppreisningserstatning til en kvinne som ble forsøkt drept av sin tidligere ektefelle som festet en sprengladning til bilen hennes. Høyesterett beskrev smertene hun var blitt påført som ubeskrivelige, og bemerket ellers at «drapsforsøket er begått med overlegg etter lang tids planlegging og gjennomført på en gruoppvekkende måte».

Både for krenkelser hvor det etter rettspraksis foreligger veiledende normer, men også for andre typer krenkelser, er oppreisningserstatningen justert opp de senere årene. Høyesteretts dom 24. mai 2011 publisert som Rt. 2011 s. 743 [skal være Rt. 2011 side 769], gjaldt oppreisningserstatning i forbindelse med hjerneskade hos en knapt fem måneder gammel gutt. For den typen krenkelse det her var snakk om foreligger det ikke noen veiledende norm for oppreisningserstatningen. Høyesterett uttalte imidlertid at

«[…] erstatningsnivået etablert ved disse veiledende normene er likevel ikke uten interesse. Det er heller ikke uten betydning at de helt nylig er høynet. Også ellers er oppreisningsnivået justert noe oppover de seneste årene, blant annet fordi kompensasjonshensynet - betoningen av virkningene for offeret - er tillagt større vekt, slik jeg var inne på innledningsvis.»

At oppreisningsnivået generelt er oppjustert den senere tid fremgår også av Rt. 2011 side 247 fra februar 2011.

Høyesterett har videre uttalt at for krenkelser hvor det gjelder en veiledende norm for oppreisningserstatningen, bør normen ikke fravikes uten at det foreligger særlige grunner. I voldtektssaker er det sagt at fornærmedes alder kan være en slik særlig grunn, jf. Rt. 2011 s. 743 hvor Høyesterett videre uttaler:

«[…] Jeg vil anta at det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der offeret er mindreårig - under 18 år: Selve voldtektshandlingen vil være særlig skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne. […]»

Det er opp til de håndhevende myndigheter å utmåle oppreisning. Departementet legger imidlertid til grunn at de fornærmedes alder også vil være et moment ved utmålingen i terrorsaken. I tillegg kommer en rekke andre særtrekk eller særlige grunner som kan tilsi høyere oppreisningsbeløp etter terrorangrepene 22. juli 2011 enn det som hittil er blitt tilkjent. Departementet nevner også at strafferammen for grove terrorhandlinger er høynet til fengsel inntil 30 år i straffeloven 2005 (ikke i kraft). Dette er et uttrykk for synet på straffverdigheten som det kan være naturlig at gjenspeiles i oppreisningsnivået allerede nå.

Ved voldsoffererstatningsmyndighetenes utmåling av oppreisningserstatning til ofrene for terrorhandlingene, må det tas hensyn både til den generelle oppjusteringen av nivået for oppreisning som er foretatt i senere tid og de særlige omstendighetene omkring og særpreget ved terrorhandlingene. I tillegg må det påses at beløpene ikke settes lavere enn det som må antas å ville bli resultatet etter umiddelbar bevisføring under hovedforhandlingen.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets redegjørelse for gjeldende rett. Et fåtall har kommentert spørsmålet om hvilke momenter som vil kunne være relevante ved utmålingen etter terrorangrepet 22. juli 2011.

5.2 Domstolsprøving av forvaltningsvedtak om oppreisningserstatning

5.2.1 Gjeldende rett

Voldsoffererstatningsmyndighetenes avgjørelse om oppreisning er et forvaltningsvedtak. Etter gjeldende rett er domstolenes prøving av forvaltningsvedtak som hovedregel begrenset til lovlighetskontroll. Dersom vedtaket kjennes ugyldig, skal saken sendes tilbake til forvaltningen for ny behandling. Domstolene avsier bare dom for realiteten i unntakstilfelle.

I avgjørelsen inntatt i Rt. 2009 s. 170 behandlet Høyesterett spørsmålet om retten er kompetent til å gi dom for det underliggende kravet ved overprøving av vedtak fattet av voldsoffererstatningsmyndighetene. Høyesterett uttalte at det er på det rene at vedtak som gjøres i medhold av voldsoffererstatningsloven i all hovedsak er lovbundne. Om domstolenes kompetanse til å avsi realitetsdom fremholdt Høyesterett blant annet:

«Innledningsvis nevner jeg at voldsoffererstatningsloven ikke har regler som løser dette spørsmålet. Heller ikke forarbeidene til loven gir noen entydige holdepunkter for den ene eller annen løsning. I Ot.prp. nr. 4 (2000-2001) drøftes riktignok domstolenes prøvelsesrett, men da med sikte på å avklare hvorvidt forvaltningsvedtak etter voldsoffererstatningsordningen er lovbundne. Jeg kan ikke se at de synspunktene som i den forbindelse kommer til uttrykk, har betydning for den foreliggende problemstilling.

Voldsoffererstatningsloven og dens forarbeider tyder oppsummeringsvis på at de alminnelige prinsipper om domstolsprøving av forvaltningsvedtak skal gjelde. Jeg går derfor over til å se på i hvilken grad domstolene etter alminnelige prinsipper har adgang til å avsi dom for realiteten.

Domstolskontrollen med forvaltningen har grunnlag i langvarig rettspraksis. Prøvingsrettens nærmere innhold - herunder hvilken adgang det er til å avsi realitetsdom - må i mangel av særlig lovregulering fastlegges med utgangspunkt i denne praksisen. Rettspraksis på området er omfattende og strekker seg over lang tid. Det er imidlertid ikke grunn til å gå inn på de enkelte avgjørelser her. Jeg nøyer meg isteden med å vise til redegjørelsen i Rt-2001-995, der førstvoterende - med tilslutning av de øvrige dommere - fremholdt:

«[…] Etter min mening er det ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne forvaltningsvedtak kan gi dom for realiteten. Jeg vil ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse. Men den klare hovedregelen er den motsatte: domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll. Dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel […].»»

Høyesterett la til grunn at uttalelsene i Rt. 2001 s. 995 ga uttrykk for gjeldende rett og uttalte:

«Når lovgiver ikke har bestemt at domstolene skal avsi realitetsdom ved prøving av de vedtak som fattes på denne måten, bør Høyesterett heller ikke gjøre det.»

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste at domstolene i visse tilfeller kan gi realitetsdom for oppreisningsbeløpet i voldsoffererstatningssaker. Det ble vist til signalene om at Oslo tingrett ville nekte å behandle de sivile kravene i forbindelse med straffesaken etter terrorangrepene 22. juli 2011. Departementet uttalte at det er nødvendig å sikre at oppreisningsbeløpene også i slike tilfeller fullt ut gjenspeiler oppreisningsnivået i rettspraksis og sikres den utviklingen som primært domstolene står for.

Om den nærmere bakgrunnen for forslaget heter det, jf. punkt 5.2.2 side 13-14:

«Det skjønn som oppreisningsregelen anviser er såkalt rettsanvendelsesskjønn som i prinsippet fullt ut kan prøves av domstolene.

Vedtaket om voldsoffererstatning, herunder oppreisningserstatning, er like fullt et forvaltningsvedtak, selv om utmålingen er lovbundet. […] Forslaget til ny § 17 a i voldsoffererstatningsloven innebærer at domstolene kan, og skal, avsi realitetsdom for oppreisningskravene. Forslaget innebærer dermed en viss modifikasjon i det som følger av Rt. 2009 s. 170 om prøvingsrettens innhold ved overprøving av voldsoffererstatningsmyndighetenes vedtak, og et visst inngrep i den vanlige arbeidsfordelingen mellom domstoler og forvaltning. I dommen peker Høyesterett på enkelte forhold som taler mot at domstolene skal avsi realitetsdom i saker om voldsoffererstatning. For det første påpekes at domstolene da vil kunne måtte ta stilling til vilkår som ikke har vært behandlet av nemnda, noe som vurderes som uheldig ved forvaltningsvirksomhet som innebærer tildeling av goder, slik som etter voldsoffererstatningsloven. For det annet vil sakene da måtte legges opp langt bredere for domstolen enn det som er nødvendig for at den skal kunne avgjøre gyldigheten av vedtaket.» […]

Innvendingene antas imidlertid å være mindre treffende når det er snakk om å avgjøre størrelsen på oppreisningskrav etter straffbare handlinger. »

Departementet uttalte videre at det ikke synes å være noen forskjell på hvilke vurderinger henholdsvis voldsoffererstatningsmyndighetene og domstolene vil måtte foreta i forbindelse med et oppreisningskrav.

Departementet foreslo at det fastsettes en ny § 17 a i voldsoffererstatningsloven med følgende ordlyd:

«§ 17 a. Domstolsprøving av oppreisningskrav

Når Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak om voldsoffererstatning bringes inn for domstolene for overprøving, avsier domstolen dom for oppreisningserstatningen dersom oppreisning er krevd. Dette gjelder likevel bare dersom oppreisningskravet ikke har vært behandlet som ledd i straffesaken mot skadevolderen.»

Det ble ikke foreslått endringer i domstolenes adgang til å avsi realitetsdom for andre erstatningsposter.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen har Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Oslo tingrett, Riksadvokaten, Politiets sikkerhetstjeneste, Datatilsynet, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Den Norske Advokatforening, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Norske kvinnelige juristers forening, Pilotsaksgruppen, Politiets fellesforbund og Stine Sofies Stiftelse uttalt at de støtter eller ikke har merknader til forslaget om å åpne for at domstolene kan gi realitetsdom i visse tilfeller.

Domstoladministrasjonen har uttalt følgende:

«[I] en situasjon hvor det ligger an til at de sivile kravene ikke vil bli behandlet av retten, er [det] fornuftig å hjemle adgangen til å avsi realitetsdom ved en eventuell etterfølgende domstolsensur av forvaltningsvedtak om erstatning. Krav vil gjennomgående bli fremmet for KFV uten forutgående domstolsbehandling. Ikke minst å sikre at de tilkjente erstatningsbeløp harmonerer med den etablerte rettspraksis tilsier at det etableres en slik rettslig adgang.»

Oslo tingrett mener at adgang til å avsi realitetsdom sikrer at oppreisningsbeløpene ikke blir lavere enn det ville blitt om kravet ble behandlet sammen med straffesaken. Instansen fremhever:

«I tillegg vil en slik løsning være tidsbesparende ved at den som fremmer søksmålet slipper en ny runde i Erstatningsnemnda for voldsofre. Oslo tingrett kan ikke se at de ulemper som det vises til i høringsnotatet, under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2009 side 170, er tilstrekkelig tungtveiende til å avskjære domstolene fra å avsi realitetsdom i de tilfeller det her er tale om.»

I samme retning bemerker Stine Sofies Stiftelse:

«[D]et vil vere unødvendig tungvint at kravet skal sendast tilbake til forvaltninga for ny vurdering etter å ha vore gjennom både klagebehandling og domstolsbehandling. […] Det vil også vere påkjenning for den fornærma og etterlatne at kravet skal bli sendt tilbake til ny behandling hos forvaltninga slik at utbetaling vil ta betydeleg lengre tid.»

Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembete, Kontoret for voldsoffererstatning, Statens sivilrettsforvaltning og Norges Juristforbunds medlemmer ved Kontoret for voldsoffererstatning har hatt innvendinger til forslaget. Borgarting lagmannsrett kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fravike den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom forvaltningen og domstolene:

«Det kan ikke ses å være unødig formalistisk å overlate til forvaltningen å treffe realitetsavgjørelse om oppreisningen i de tilfeller der vedtakene anses ugyldige av retten. Det kan være nødvendig å legge saken bredere opp enn ellers dersom domstolen også skal treffe realitetsavgjørelse. Saken vil da ta lengre tid, noe som kan gå utover domstolenes kapasitet. En slik generell kompetanse vil f. eks. også måtte gjelde i en sak der skadevolder ikke er straffet for forholdet. Det kan heller ikke være problematisk for forvaltningen å sikre at oppreisningsbeløpene gjenspeiler oppreisningsnivået i rettspraksis.»

Flere høringsinstanser har pekt på at dersom det skal åpnes for at domstolene avsier realitetsdom, bør adgangen også omfatte andre erstatningskrav i saken. Dette gjelder Erstatningsnemnda for voldsofre, Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene, Norges Juristforbunds medlemmer ved Kontoret for voldsoffererstatning og Pilotsaksgruppen.

Pilotsaksgruppen skriver:

«Domstolene bør gis kompetanse til å prøve alle sider av et erstatningskrav, herunder alle erstatningsposter. Systemet for domstolsprøving blir da parallelt med domstolsbehandling av vedtak truffet av Pasientskadenemda i pasientskadesaker. […] I motsatt fall kan en få en situasjon hvor domstolen kan prøve utmåling av skadelidtes oppreisningskrav mens spørsmålet om eksempelvis inntektstap kun finnes ugyldig med videre behandling av forvaltningen.»

Statens sivilrettsforvaltning har vist til at domstolsprøving vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for rettshjelpsordningen:

«Konsekvensene vil bero på i hvilken grad personer som bringer et oppreisningskrav inn for domstolen vil være berettiget til fri sakførsel. Dette er slik vi ser det noe uklart etter dagens regler.»

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for å lovfeste en adgang for domstolene til å avsi realitetsdom ved prøving av voldsoffermyndighetenes vedtak om oppreisning. Forslaget har fått støtte av et flertall av høringsinstansene.

Innledningsvis bemerker departementet at positiv dom for det underliggende kravet krever særskilt lovhjemmel, jf. Rt. 2009 side 170 med videre henvisninger.

Departementet foreslår at domstolene skal kunne gi dom for selve oppreisningsbeløpet i saker hvor det er gjennomført straffesak mot gjerningspersonen og det sivile kravet ikke har kommet til behandling. I slike situasjoner har skadelidte ikke fått adgang til å prøve kravet om oppreisning i forbindelse med straffesaken, slik straffeprosessloven som hovedregel legger opp til. Forslaget forutsetter videre at kravet heller ikke er behandlet senere i sivil sak mot skadevolder.

Det er særlig utviklingen i domstolenes utmåling av oppreisning som taler for lovendring, se redegjørelsen i punkt 5.1 ovenfor. Departementet legger til grunn at vedtakene som fattes av voldsoffermyndighetene er lovbundne, jf. Rt. 2009 side 170. Selv om avgjørelsen er regelbundet, vil likevel vurderingen av vilkårene for oppreisningserstatning være preget av skjønn. Voldsoffermyndighetene benytter normene domstolene har fastsatt som utgangspunkt for sin vurdering. En adgang til å kreve realitetsdom i de sakene det her er tale om, vil imidlertid til enhver tid kunne sikre at oppreisningsbeløpene fullt ut utmåles i tråd med nivået i rettspraksis.

Det er etter departementets syn lite betenkelig å åpne for realitetsprøving av forvaltingens vedtak i de tilfellene regelen skal gjelde for. For det første understrekes det at hjemmelen i praksis vil komme til anvendelse i et fåtall saker. Den klare hovedregelen er at sivile krav skal behandles sammen med straffesaken, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007-2008) side 122. Etter forslaget må dessuten adgangen til å klage til Nemnda være uttømt. Departementet peker også på at når voldsoffermyndighetene tar utgangspunkt i rettspraksis ved sin utmåling, antas det at et fåtall saker i praksis vil bli bragt inn for overprøving. I disse sakene vil det i tillegg foreligge en straffedom som belyser den skadevoldende handlingen når retten skal ta stilling til oppreisningskravet. Straffedommen vil således kunne forenkle rettens vurdering av vilkårene for oppreisning i den enkelte saken.

Departementet finner ikke grunn til å åpne for å gi realitetsdom for andre erstatningskrav. Det vises til at hovedregelen om arbeidsfordelingen mellom forvaltningen og domstolene er klar. Det bør etter departementets syn ikke gjøres større unntak fra den alminnelige oppgavefordelingen nå. Departementet legger vekt på at behovet for domstolsprøving er størst for oppreisningskravene, og viser særlig til momentene det er redegjort for ovenfor. Det synes for øvrig å være liten forskjell på vurderingene forvaltningen og retten vil måtte foreta i forbindelse med kravet.

Statens sivilrettsforvaltning har pekt på at det er uklart om personer som bringer vedtak om voldsoffererstatning inn for domstolene vil være berettiget til fri sakførsel etter rettshjelploven. Departementet legger til grunn at saker etter voldsoffererstatningsloven ikke er prioritert til fri sakførsel. Det vises til at rettshjelploven § 16 andre ledd henviser til § 11 andre ledd nr. 1–5 og ikke til nr. 6.