8 Omtale av særskilte saker

8.1 Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. For å hente ut potensialet må det stilles klare krav om mindre byråkrati og mer igjen for skattebetalernes penger.

Regjeringen innførte derfor fra budsjettåret 2015 avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) som en fast del av budsjettarbeidet. I Granavolden-plattformen viser regjeringen til at offentlig sektor må vise omstillingsevne og -vilje, og at tiltak for å effektivisere og avbyråkratisere offentlig sektor må gjennomføres. Reformen gir insentiver til mer effektiv statlig drift, tar ut gevinstene til fellesskapet på en forutsigbar måte og skaper handlingsrom til blant annet velferd, utdanning og kunnskap, samferdsel, politi og forsvar.

Den årlige omfordelingen i 2022 settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. Samlet sett er økningen av handlingsrommet som følge av reformen beregnet til vel 1,9 mrd. kroner i 2022.

Regjeringen forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen gir et desentralt ansvar og sender et tydelig signal til statlige virksomheter og virksomhetsledere om å gjennomføre langsiktig og systematisk effektiviseringsarbeid. Reformen omfatter også sektorer som er politisk prioritert. Det er ikke mindre viktig å ha effektiv ressursbruk i prioriterte sektorer.

Kravet gjelder alle statlige virksomheter som mottar driftsbevilgninger fra statsbudsjettet. Nettobudsjetterte virksomheter som universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner er inkludert i reformen. I tillegg er spesialisthelsetjenestene med. Driftsresultatene i statlig forretningsdrift holdes utenfor.

Driftsutgiftene til departementer og etater hvor deler av virksomheten finansieres av gebyrer er inkludert. For disse virksomhetene stilles det krav om at tiltak for mindre byråkrati og mer igjen for pengene skal komme publikum til gode.

ABE-reformen har bidratt til at departementene stiller tydeligere krav til kontinuerlig effektivisering i virksomhetene som en integrert del av den ordinære styringsdialogen. Det er lagt til rette for benchmarking og informasjonsdeling for å understøtte effektivisering i virksomhetene, for eksempel gjennom tydeligere definering av statlig virksomhet og bedre grunnlagsdata om økonomi, ansatte og lokaler. Statlige virksomheter bruker administrative fellestjenester i større grad enn tidligere, og tilgangen til fellestjenestene er i utvikling. Ny teknologi bidrar til å drive frem både videreutvikling av eksisterende fellestjenester og utvikling av helt nye.

Omfordelingsbidraget i ABE-reformen har hvert år siden 2015 blitt satt til 0,5 pst. av driftspostene i Regjeringens forslag til statsbudsjett (med unntak av 0,6 pst. i 2016). Stortinget har i budsjettbehandlingen vedtatt å øke omfordelingsraten til 0,6 pst. i 2015, 0,7 pst. i 2016, 0,8 pst. i 2017, 0,7 pst. i 2018 og 0,6 pst. i 2021, men beholdt regjeringens forslag om 0,5 pst. for 2019 og 2020.

Selv om omfordelingssatsen har økt noe i stortingsbehandlingene i enkelte år, har omfordelingen vært et forutsigbart element i budsjettprosessen siden 2015, og antakelig bidratt til å forhindre større budsjettkutt på enkeltområder for å skape økt handlingsrom i perioden.

ABE-reformen har gitt betydelige bidrag til det årlige handlingsrommet i budsjettet, jf. tabell 8.1.

8.2 Prinsipper og praksis for budsjettering av lånetransaksjoner

Rammeverket for finanspolitikken trekker et klart skille mellom ordinære utgifter og lånetransaksjoner. Ordinære utgifter på statsbudsjettet finansieres med skatte- eller oljeinntekter og slår ut i handlingsrommet i finanspolitikken. Ordinære utgifter veies opp mot hverandre i budsjettprosessen. Lånetransaksjoner er formuesomplasseringer og prinsipielt sett å betrakte som utlån fra statskassen. Lånetransaksjonene finansieres ved at staten tar opp lån. God og konsistent praksis for budsjettering av lånetransaksjoner er viktig for å unngå omgåelser av handlingsregelen og for å ivareta statsbudsjettets funksjon som finanspolitisk styringsverktøy.

Årlig omtale i Gul bok, jf. avsnitt 2.3, redegjør for skillet mellom ordinære utgifter og lånetransaksjoner. Med virkning fra 1. januar 2020 ble det også presisert i § 7 annet ledd i lov om Statens pensjonsfond at «Staten skal ikke lånefinansiere utgifter på statsbudsjettet så lenge det er midler i Statens pensjonsfond utland.». Med utgifter menes ordinære utgifter til drift, investeringer og overføringer til private, kommuner og fylkeskommuner, som inngår i det oljekorrigerte underskuddet.

Normalt må følgende to vilkår være oppfylt for at noe skal kunne budsjetteres som lånetransaksjon og føres på 90-post:

1. Tiltaket må gi en forventet avkastning som svarer til risikoen ved plasseringen.

2. Avkastningen må være finansiell og stamme fra inntekter i et marked.

Etter bevilgningsreglementet § 13 skal kapitalregnskapet gi en oversikt over eiendeler og gjeld og vise sammenhengen med bevilgningsregnskapet. Ifølge bestemmelser om økonomistyring i staten skal bevilgninger på 90-poster aktiveres som formuesøkning i kapitalregnskapet. Tilhørende løpende inntekter og utgifter knyttet til formuen, som renter, utbytte og avskrivinger, føres i utgangspunktet som ordinære utgifter og inntekter og inngår i det oljekorrigerte underskuddet.

8.2.1 Nærmere om vilkårene for budsjettering av lånetransaksjoner

For at en plassering skal gi tilstrekkelig finansiell avkastning må staten kunne forvente å få like godt betalt for risikotaking som det en finansiell investor ville ha krevd i samme situasjon. At private investorer deltar i en finansiering på samme vilkår som staten, er normalt et tungtveiende argument for at investeringen kan ansees som markedsmessig og dermed svare til risikoen ved plasseringen. Dette gjelder blant annet når staten deltar i emisjoner i børsnoterte selskaper på lik linje som andre investorer. Insentivene for en privat medinvestor til å gjøre markedsmessige vurderinger, kan imidlertid svekkes av for eksempel en forventning om at det vil være krevende for staten å la et selskap gå konkurs (implisitt statsgaranti) eller dersom staten må ta tap foran private investorer. I slike tilfeller er ikke staten og private med på like vilkår. Private investorer kan også i enkelte tilfeller ha andre motiver enn ren finansiell avkastning. Hvorvidt privat deltakelse er en reell markedstest, må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle, herunder i lys av hvilke andeler av investeringen hhv. staten og private investorer tar, og i noen tilfeller porteføljesammensetning og ordningens utforming.

Nye statlige virkemidler inneholder ofte et element av at staten gjør noe annet enn markedet gjør. Det kan være i form av støtte som ekstra lav rente, eller begrensninger eller pålegg i et investeringsmandat. I slike tilfeller kan ikke staten forvente samme avkastning som en privat investor ville kreve. Differansen mellom den avkastning man forventer fra investeringen og den avkastningen som ville svare til risikoen i plasseringen tilsvarer forventet tapt alternativavkastning. Denne forventede mindreavkastningen er sentral i vurderingen av riktig budsjettmessig håndtering.

Videre må avkastningen være finansiell. Statlige realinvesteringer, i for eksempel veier, kan ha høy forventet nytte i samfunnsøkonomisk forstand som følge av tidsgevinster. Statlige realinvesteringer er imidlertid en ordinær utgift i statsbudsjettet, ettersom de ikke gir en finansiell avkastning.

Den finansielle avkastningen må stamme fra inntekter i et marked. Det innebærer at inntektene ikke kan baseres på støtte gjennom statlige bevilgninger. For eksempel vil et lån der avdrag og renter finansieres av staten, eller egenkapitaltilførsel der avkastningskrav innfris som følge av statlige tilskudd, ikke kunne regnes som en finansiell plassering.

8.2.2 Fordeling med en andel ført som ordinær utgift

Så lenge vilkårene for å føres som en lånetransaksjon ikke er møtt, er hovedregelen at hele beløpet skal føres som en ordinær utgift. Det er likevel etablert praksis at det kan budsjetteres med en andel som ordinær utgift. Dette gjelder blant annet for investeringsporteføljer hvor den forventede avkastningen ikke svarer til risikoen eller utlånsordninger der risikoen for mislighold er høy. Ved opprettelsen av nye virkemidler, hvor staten skal gjøre noe annet enn det som vil bli realisert gjennom markedet, vil det forventes lavere avkastning enn markedet ville kreve. Nøyaktig hvilken fordeling som da skal legges til grunn kan være krevende å fastsette, da det sjelden vil foreligge et godt tallgrunnlag for hhv. forventet og markedsmessig avkastning. Andelen som føres som ordinær utgift er derfor normalt sjablongmessig fastsatt.

Staten har flere ordninger hvor næringslivet kan få tilgang på egenkapital, lån og garantier. Blant annet som følge av lavere avkastning enn forventet i de første rundene med såkornfond og Investinors direkteinvesteringer, har man de senere årene i all hovedsak lagt til grunn en fordeling av nye bevilgninger med 65 pst. som lånetransaksjon og 35 pst. som ordinær utgift for denne typen virkemidler. Sjablongen gjelder blant annet for bevilgninger av kapital til Nysnø Klimainvesteringer AS.

Overfor mottaker av midler kan staten stille andre forventninger enn det som må tas høyde for i budsjettsammenheng. For eksempel vil staten overfor et selskap kunne uttrykke forventning om at en portefølje eller et fond opererer på markedsmessige betingelser sammen med private investorer og leverer avkastning til staten på hele investeringen. Samtidig kan det i budsjettet være behov for å bevilge en andel som ordinær utgift fordi man forventer en avkastning som ikke svarer til risikoen. Uavhengig av budsjetteringsmåte vil staten ved et utlån ha en fordring på hele lånebeløpet med renter på lik linje med andre långivere.

8.3 Økt ansvarliggjøring av statlige virksomheter for egne pensjonskostnader – innføring av ny premiemodell fra 2022

Effektiv bruk av ressurser krever riktig prising av innsatsfaktorene. Pensjonspremie er et viktig kostnadselement for statlige virksomheter og påvirkes bl.a. av den enkelte virksomhets lønnsutgifter og de ansattes uttak av tidligpensjon. De statlige virksomhetene bør i større grad ansvarliggjøres for egne pensjonskostnader. En ny modell for å beregne pensjonspremie i Statens pensjonskasse fra og med 2022 er et viktig bidrag til dette.

Arbeidet med å modernisere premiesystemet i Statens pensjonskasse har pågått over flere år. I perioden 2017–2019 ble det innført en forenklet modell for betaling av pensjonspremie (lik arbeidsgiverandel på tolv pst. i tillegg til medlemsandelen på to pst.) for de virksomhetene som tidligere ikke betalte slik premie. Se nærmere omtale i Arbeids- og sosialdepartementets Prop. 1 S (2016–2017).

Fra 2022 legges det opp til en ytterligere modernisering av premiesystemet i Statens pensjonskasse ved at det innføres en ny virksomhetsspesifikk og hendelsesbasert premiemodell for betaling av pensjonspremie for statlige virksomheter. Premiemodellen innføres også for de statlige virksomhetene som betalte pensjonspremie før 2017. Den nye premiemodellen tar løpende hensyn til de faktiske hendelser i medlemsbestanden så som lønnsendringer og uttak av pensjon, slik at premiereserven er a jour med medlemmenes opptjening. Dette vil bidra til økt ansvarliggjøring av statlige virksomheter for egne pensjonskostnader. Pensjonspremien for de statlige virksomhetene vil fra samme tidspunkt bli beregnet etter nytt pensjonsregelverk, herunder påslagspensjon og nye samordningsregler, samt ny dødelighetstariff.

Omleggingen er om lag budsjettnøytral på innføringstidspunktet ved at de berørte virksomhetene får en reduksjon eller en økning i bevilgningen i tråd med endret premie. Beregningene er basert på en sammenligning av nytt premienivå for 2022 med hva pensjonspremien ville blitt for 2022 med dagens premiemodell. Ettersom virksomhetene også må svare arbeidsgiveravgift av pensjonspremien, innebærer en endring av premienivået også endringer i kostnadsført arbeidsgiveravgift under virksomhetene. Det er hensyntatt i beregningene.

Noen virksomheter får en relativt stor økning i forventet premienivå. Dette gjelder særlig for virksomheter under Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet hvor en stor andel av de ansatte har rett til særalderspensjon. De fleste virksomheter får imidlertid en reduksjon i forventet premienivå, med en tilsvarende reduksjon i bevilgningen. Det gjelder blant annet for universitets- og høyskolesektoren under Kunnskapsdepartementet. Dette henger sammen med at den nye premiemodellen som innføres fra 2022 er tilpasset ny offentlig tjenestepensjon (påslagspensjon) for årskull født i 1963 og senere. Det er også gjort tilpasninger som i noen grad begrenser hvilke pensjonselementer de statlige virksomhetene får ansvar for.

Samlet reduseres bevilgningene til de statlige virksomhetene med 1 210 mill. kroner. Bevilgningsendringene til virksomhetene motsvares av reduserte premier og redusert arbeidsgiveravgift av premien. Redusert premieinntekt til Statens pensjonskasse anslås til 1 066 mill. kroner, og netto tilskudd til Statens pensjonskasse økes tilsvarende. Samtidig anslås arbeidsgiveravgift av pensjonspremien isolert sett redusert med 143 mill. kroner.

Se nærmere omtale i Arbeids- og sosialdepartementets Prop. 1 S (2021–2022).

8.4 Tilbakeføring fra statens kontantbeholdning til Statens pensjonsfond utland

Ved avleggelsen av statsregnskapet for 2020 var det akkumulert 108 mrd. kroner på statens konto i Norges Bank som skriver seg fra at uttaket fra Statens pensjonsfond utland (SPU) for å dekke det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet sett over flere år har vært større enn det faktiske oljekorrigerte underskuddet i regnskapet. Denne differansen har oppstått fordi endelig statsregnskap, som avlegges i april påfølgende år, har vist et mindre oljekorrigert underskudd enn det uttaket fra SPU som Stortinget fastsetter i forbindelse med nysaldert budsjett i desember. Det er ikke noen mekanisme for å korrigere uttaket fra SPU til det endelige oljekorrigerte underskuddet i regnskapet. Stortinget sluttet seg i 2006 til at dagens føringsmåte videreføres, jf. fremleggelse av saken i St.prp. nr. 66 (2005–2006) og behandlingen av Innst. S. nr. 205 (2005–2006). Med unntak av 2020 er imidlertid de årlige differansene relativt små. I 2020 utgjorde differansen 1,5 pst. av BNP, mens gjennomsnittlig årlig avvik i perioden fra 1996 til 2019 utgjorde 0,1 pst. av BNP. Som følge av størrelsen på det akkumulerte beløpet på statens konto foreslås det en beløpsmessig tilbakeføring til SPU.

I budsjettåret 2020 ble det bevilget store beløp for å håndtere pandemien gjennom året. Usikkerheten i anslagene var unormalt stor, og regnskapet ble til slutt gjort opp med et unormalt stort overskudd. Det var avvik både på inntekts- og utgiftssiden. Det er liten grunn til å tro at det ekstraordinære overskuddet på om lag 47 mrd. kroner vil utjevnes av senere tilsvarende underskudd. Dette kan tilsi at overskuddet for 2020 bør tilbakeføres fra statens konto til SPU. Størrelsen på det akkumulerte beløpet til og med regnskapet for 2019 tilsier at også noe av dette bør tilbakeføres. Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn en samlet tilbakeføring på 70 mrd. kroner fra statens konto i Norges Bank til SPU. Beløpets størrelse kan blant annet begrunnes med at gjenværende beløp bør være tilstrekkelig til å dekke overført ubrukt bevilgning. Det ble overført totalt 25,9 mrd. kroner i ubrukt bevilgning fra 2020 til 2021.

Lov om Statens pensjonsfond § 4 første ledd definerer at inntekter i SPU er netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten som blir overført fra statsbudsjettet, netto finanstransaksjoner knyttet til petroleumsvirksomheten og avkastningen av fondets plasseringer. Med lovfestingen av inntektstypene som skal overføres til SPU, må disse inntektene overføres med mindre Stortinget vedtar en lovendring. Dette er midler somskaloverføres til SPU, og bestemmelsen hindrer ikke Stortinget i å overføre ytterligere midler. Tilbakeføring av midler er ikke omhandlet verken i ordlyden i § 4 eller drøftet i forarbeidene. Forarbeidene til loven omhandler etter departementets syn hva som er relevante inntekts- og utgiftsposter, og ikke håndtering av over- eller underskudd som følge av budsjett- og regnskapstekniske forhold. Departementets vurdering er at det ikke er rettslige holdepunkter for å hevde at § 4 er til hinder for en tilbakeføring i tråd med forslaget her.

Lov om Statens pensjonsfond §7 første ledd lyder: «Midlene i Statens pensjonsfond kan bare anvendes til en beløpsmessig overføring til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget». Ordlyden i bestemmelsen omhandler prosessen for uttak og en begrensning ved at overføringen skal gå til statsbudsjettet. Det er etter ordlyden i bestemmelsen tatt høyde for at det vedtatte beløpet ikke gjenspeiler det endelige resultatet i regnskapet. Overføringen skal dekke det oljekorrigerte underskuddet slik det anslås i nysaldert budsjett. Verken ordlyden i bestemmelsen eller forarbeidene omhandler håndteringen av avviket mellom budsjett og regnskap. Departementets syn er at det heller ikke i denne bestemmelsen kan utledes noen rettslig skranke mot en tilbakeføring som foreslås her.

Finansdepartementets vurdering er følgelig at det ikke er rettslige skranker i lov om Statens pensjonsfond til hinder for en tilbakeføring fra statens konto i Norges Bank til SPU av akkumulerte overskudd som følge av avvik mellom budsjettanslag og regnskap. Uten rettslige skranker i lov om Statens pensjonsfond faller en tilbake på det som gjelder for rutiner og etablert praksis for postbruk i statsbudsjettet for overføring til og fra SPU for øvrig, nemlig at forankring gjøres i Stortinget gjennom årlige budsjettfremlegg og vedtak, jf. ovenfor.

Det er hensiktsmessig at det også fremover skal være beløpet som anslås ved nysalderingen av statsbudsjettet, basert på et realistisk anslag for det oljekorrigerte underskuddet, som utgjør det nøyaktige beløpet som skal overføres fra SPU. Dette gir samsvar mellom summen av de prioriteringene Stortinget gjør gjennom enkeltvedtak på budsjettposter i statsbudsjettet og budsjettert overføring fra fondet.

Det foreslås at 70 mrd. kroner tilbakeføres fra statens konto til Statens pensjonsfond utland, jf. forslag til vedtak på kap. 2800, post 96Finansposter overført til fondet. Tilbakeføringen innebærer en formuesomplassering i statens kapitalregnskap, fra konto for statens kontantbeholdninger til konto for Statens pensjonsfond utland (SPU).

8.5 Innføring av felles regnskapsstandarder i statlige virksomheter

I Gul bok 2017 ble det redegjort for oppfølgingen av NOU 2015: 14Bedre beslutningsgrunnlag, bedre styring — Budsjett og regnskap i staten(Børmerutvalget) og utvalgets forslag om å gjøre de statlige regnskapsstandardene (SRS) obligatoriske for alle statlige virksomheter. Det ble lagt opp til å arbeide videre med ulike tiltak for å øke nytten og redusere kostnadene forbundet med periodisering og bruk av SRS i virksomhetene. Det ble videre lagt opp til en ny vurdering av om SRS skulle gjøres obligatorisk innen tre år.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) fikk i 2017 i oppdrag å bistå Finansdepartementet i arbeidet med slike tiltak frem mot ny vurdering. Det er nå blant annet gjort forenklinger i standardene, arbeidsprosesser og arbeidsdeling med virksomhetene er effektivisert, og det er tilrettelagt for publisering av periodiserte regnskapsdata. Det har bidratt til at kostnader både ved innføring og bruk av SRS er vesentlig redusert, og nytten er økt.

DFØ anbefalte i juni 2019 at SRS gjøres obligatorisk for alle statlige virksomheter med en innføringsperiode på fem år. Tilrådingen er begrunnet med at et regnskap etter SRS gir best grunnlag for å vurdere om ressursbruken er effektiv i den enkelte virksomhet, og at kostnadene ved å føre og utarbeide et regnskap etter SRS er redusert og nytten økt siden obligatorisk SRS ble vurdert forrige gang.

SRS er grundig utredet og utprøvd over lang tid i statlige virksomheter. Alle våre nordiske naboland og de fleste EU-land har allerede tatt i bruk eller er i ferd med å gå over til periodisert regnskap. Periodisert regnskap, som SRS, er anbefalt av OECD og IMF. SRS-regnskapet gir supplerende informasjon bl.a. om virksomhetenes eiendeler og forpliktelser, i tillegg til at måling av kostnader/inntekter når de påløper og ikke bare når de betales.

SRS ble fra 2010 fastsatt som anbefalte, men ikke obligatoriske standarder for statlige virksomheter. Samtidig ble det innført obligatorisk standard kontoplan for alle virksomhetene. SRS ble obligatorisk for nettobudsjetterte virksomheter fra 2016. Om lag 35 prosent av alle virksomhetene bruker SRS i dag. Som følge av at bruttobudsjetterte virksomheter kan velge å føre regnskapet etter kontantprinsippet eller etter periodiseringsprinsippet i henhold til SRS, er det vanskelig å få frem enhetlige nøkkeltall fra regnskapene. Uten felles regnskapsstandarder har vi ikke muligheter for å aggregere regnskapstall og til å sammenligne slike tall mellom virksomheter og over tid. Særlig mangler en helhetlig oversikt over statlige eiendeler.

Det har kommet frem at SRS generelt vil være nyttig som supplerende informasjon, men små virksomheter kan ha mindre nytte av SRS. De små virksomhetene vil imidlertid også ha lave kostnader ved innføring og bruk. Samlet sett er nytten av standardisering og ett felles regelsett for regnskap basert på SRS høyere enn kostnadene ved også å inkludere de minste virksomhetene.

Når alle virksomhetene bruker SRS, vil det gi en helhetlig oversikt over regnskapsdata, og øke sammenlignbarheten og transparensen i regnskapene på tvers i staten, blant annet gjennom plattformen «statsregnskapet.no». SRS vil bidra til å gjøre det enklere å analysere effektiv ressursbruk. Standardisering vil også forenkle DFØs tjenesteleveranser og forvaltning.

Alle statlige virksomheter skal fortsatt rapportere til statsregnskapet på kapittel og post etter kontantprinsippet, tilsvarende som i statsbudsjettet og i henhold til dagens praksis.

Finansdepartementet har på denne bakgrunn fastsatt at de statlige regnskapsstandardene (SRS) er obligatorisk for alle statlige virksomheter, med en innføringsperiode på fem år fra 1. januar 2022 for de virksomhetene som ikke benytter SRS, jf. Bestemmelser om økonomistyring i staten punkt 3.3.2 og rundskriv R-114. DFØ vil bistå virksomheter som skal ta i bruk SRS i innføringsperioden, blant annet med veiledning og tilpassede kompetansetiltak. DFØ vil i dialog med departementene etablere en plan for puljevis gjennomføring for virksomheter der DFØ er tjenesteyter. En innføringsperiode over fem år gir virksomhetene rom for fleksibel tilpasning til øvrige endringsprosesser og kompetanseutvikling i virksomhetene. En planmessig, puljevis innføring over tid, i samarbeid med DFØ, vil også ha betydning for ressurstilgang og kostnader ved innføringen.

8.6 Budsjettgevinster fra endrede jobbreisevaner

Pandemien har krevd økt bruk av digitale møter og gitt statlige virksomheter en mulighet til å redusere reiseomfanget både på kort og lang sikt. DFØ har gjennomført en spørreundersøkelse blant statlige virksomheter, som viser at mange virksomheter vil ha varig redusert reiseaktivitet fremover. Redusert reiseaktivitet vil både redusere reiseutgifter i virksomhetene og spare reisetid for de ansatte. Selv om reiseaktiviteten vil gå opp igjen etter hvert som samfunnet åpner ytterligere opp, vil nivået på reiseaktiviteten trolig være varig redusert.

Regjeringen foreslår å hente ut deler av virksomhetenes gevinster fra sparte reiseutgifter. Regjeringen foreslår et varig gevinstuttak på 5 pst. av reiseutgiftene slik de var før pandemien fra og med 2022, totalt om lag 265 mill. kroner.