8 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til ny § 4-15:

Bestemmelsen gir hjemmel til å gjennomføre den nye BEREC-forordningens (EU) nr. 2018/1971 bestemmelse om internasjonale nummerbaserte kommunikasjonstjenester i forskrift, jf. nærmere omtale i kapittel 4. Den nye BEREC-forordningen endrer forordning (EU) nr. 2015/2120 om fastsettelse av tiltak for tilgang til et åpent internett og om endring av direktiv 2002/22/EF om leveringspliktige tjenester og brukerrettigheter i forbindelse med elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester og forordning (EU) nr. 531/2012 om gjesting i offentlige mobilkommunikasjonsnett i Unionen, som er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i ekomforskriften § 1-12 om nettnøytralitet og § 2-7 om internasjonal gjesting i mobilnett.

Begrepet «internasjonale nummerbaserte kommunikasjonstjenester» er ikke definert i ekomloven. Begrepet omfatter enhver nummerbasert kommunikasjonstjeneste som originerer (starter opp) i medlemsstaten hvor forbrukerens tilbyder er etablert, og som terminerer (avsluttes) i et fast- eller mobilnummer som inngår i den nasjonale nummerplanen i en annen medlemsstat. Videre er bestemmelsen begrenset til å omfatte forbrukere, og tjeneste som helt eller delvis blir fakturert basert på faktisk forbruk. Slike tjenester omfatter blant annet internasjonale samtaler og SMS.

Til § 7-1 fjerde ledd:

Bestemmelsens fjerde ledd gir myndigheten hjemmel til å regulere takstprinsipper og maksimalpriser for anrop til nummer i enkelte spesifikke nummerserier både på sluttbruker- og grossistnivå, jf. omtalen i kapittel 3. Formålet med forskriftshjemmelen er å beskytte sluttbrukere mot overpris innenfor en nummerserie, jf. autorisasjonsdirektivet artikkel 6 anneks C nummer 1, for å sikre at spesifikke nummerserier fortsatt blir brukt, samt å øke tilgjengeligheten til norske stedsuavhengige nummer innen EØS-området, jf. USO-direktivet artikkel 28.

For å hindre at det etableres prisklemmer for konkurrerende tilbydere, som følge av regulering av sluttbrukerpriser, kan det være nødvendig å fastsette maksimalpriser også for terminering til spesifikke nummerserier.

Fastsettelse av takstprinsipper og maksimalprisregulering kan for eksempel være aktuelt for følgende spesifikke nummerserier: 5-sifrede nummer (telefonnummer i serien fra 02000 til 09999), 3-sifrede nummer i 1XX-serien (ekskl. nødnumrene), nummer i seriene som begynner med 800, 810, 815 og 85X, 6-sifrede EØS-harmoniserte nummer i nummerserien 116 000–116 999, 4-sifrede nummer for nummeropplysningstjenester (telefonnummer i serien 1800–1899) og tilbyderspesifikke spesialnummer (telefonnummer i serien 190–199).

Med «takstprinsipper» menes prinsipper for takstsetting som skal gjelde for anrop til spesifikke nummerserier. Dette kan være prinsipper om kostnadsfrihet, reversering eller deling av takst, sidestilling i forhold til andre nummerserier med videre. Med «maksimalpriser» menes at myndighetene også kan sette konkrete sluttbrukerpriser for anrop til nummer i en nummerserie. Bestemmelsen gjelder anrop, men vil også kunne få anvendelse for SMS til nummer. Fastsettelse av takstprinsipper og maksimalpriser på sluttbrukernivå innebærer regulering av hvordan og/eller hvor høy pris tilbydere kan belaste sine kunder når disse ringer.

Til § 10-13 første ledd nr. 2 og 3:

Det foreslås at myndigheten kan pålegge en fysisk person eller et foretak overtredelsesgebyr dersom personen, foretaket eller noen som handler på vegne av foretaket forsettlig eller uaktsomt overtrer forslaget til ny § 4-15 om maksimalpriser for internasjonale nummerbaserte kommunikasjonstjenester innenfor EØS-området. Forslaget er ment å sikre myndigheten hjemmel til å kunne sanksjonere overtredelser på en effektiv, proporsjonal og preventiv måte slik det er lagt opp til i ny BEREC-forordning artikkel 50. Det vises til omtalen i kapittel 4.

Til § 11-6 nytt fjerde ledd:

Det fremgår av ekomloven § 9-1 at forvaltningsloven gjelder for behandling av saker etter ekomloven når ikke annet er bestemt. Forvaltningsloven § 34 tredje ledd annet punktum stiller krav om at melding om vedtak om endring til skade for klageren må være sendt klageren innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen.

I nytt fjerde ledd til ekomloven § 11-6, foreslås unntak fra forvaltningslovens tremånedersfrist når det gjelder klager på vedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av denne lov kapittel 3, 4 og 10. For de øvrige kapitlene i ekomloven gjelder forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Melding om vedtak til skade for klageren i klagesaker etter ekomloven kapittel 3, 4 og 10 må være sendt klageren innen seks måneder etter at klagen er mottatt hos underinstansen. Unntak fra forvaltningslovens regler vil dermed i hovedsak gjelde klagesaker knyttet til utpeking av tilbyder med sterk markedsstilling og pålegg av særskilte forpliktelser etter ekomloven kapittel 3 og 4, samt kapittel 10 om tilsyn. Det er særlig i denne type saker at det erfaringsmessig på grunn av klagesakenes omfang og kompleksitet er behov for lengre frist enn det som følger av forvaltningsloven.

Det foreslås videre at fristen beregnes fra det tidspunktet underinstansen mottok klagen. Klagesakene på ekomområdet gjelder i stor grad virksomhetsregulering mellom profesjonelle parter. En endring til skade for klager kan dermed ha stor betydning for konkurransen i markedet og for sluttbrukerne.

Se nærmere omtale av de foreslåtte endringene i kapittel 5.

Til ny § 11-8:

Forvaltningsloven § 27 tredje ledd åpner for at det i sektorlovgivning kan fastsettes at søksmål må anlegges innen en nærmere fastsatt frist. Det foreslås en ny bestemmelse om innføring av en seks måneders søksmålsfrist for enkeltvedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av loven, jf. omtalen i kapittel 6. Formålet er mest mulig regulatorisk stabilitet rundt de til enhver tid gjeldende rammevilkårene. Innføring av en søksmålsfrist vil ivareta hensynet til at markedsaktørene kan innrette seg i tillit til vedtakene. Det foreslås at søksmålsfristen skal omfatte alle vedtak etter loven, inkludert vedtak om sanksjoner i kapittel 10.

Det foreslås i første ledd at søksmål om vedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av ekomloven må reises innen seks måneder etter at vedtaket ble fattet. Bakgrunnen for at søksmålsfristen begynner å løpe fra vedtaket ble «fattet» fremfor når parten fikk underretning om vedtaket, er at søksmålsfristen også vil kunne gjelde for andre enn den parten (eller partene) vedtaket retter seg mot. Dette kan for eksempel være aktuelt i et tilfelle hvor en tilbyder med sterk markedsstilling er pålagt særskilte forpliktelser, som gir tilgangskjøpere tilsvarende rettigheter. Bestemmelsen er også ment å omfatte enkeltvedtak som er truffet i medhold av forskrift som er gitt med hjemmel i loven.

Spørsmål som er avgjort i et vedtak hvor det ikke er reist sak innen nevnte frist, må anses som endelig avgjort. Dersom det senere reises sak om nyere vedtak (for eksempel rettevedtak etter ekomloven § 10-6 eller vedtak om tilbakebetaling etter ekomloven § 10-12) innen søksmålsfristen for det nye vedtaket, vil rettens behandling av det nye vedtaket måtte avgrenses mot det som er endelig avgjort i tidligere vedtak.

Av hensyn til å gi tilbyderne tilstrekkelig tid og anledning til å vurdere om det bør tas ut søksmål, foreslås det at søksmålsfristen settes til seks måneder. Dette vil gi regulatorisk stabilitet og gjøre det mindre ressurskrevende å forberede saken til domstolsbehandling for alle involverte, fordi saken da fortsatt vil være relativt friskt i minne.

Det foreslås i annet ledd at søksmålsfristen avbrytes når vedtaket er påklaget til departementet. Dette innebærer at søksmålsfristen ikke løper så lenge klagebehandlingen pågår, noe som kan være praktisk viktig i større og komplekse klagesaker. Klager er ikke avskåret fra å bringe underinstansens vedtak inn for domstolen mens klagebehandlingen pågår. Det vil løpe en ny søksmålsfrist fra den dag klageinstansen har fattet sitt klagevedtak.

I forslag til tredje ledd legges det opp til at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Det vises til Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel 29 spesialmerknader til lovforslaget fjerde del, hvor det redegjøres nærmere for vilkårene for dette.

I forslag til fjerde ledd fremgår det at når søksmålsfristen er utløpt uten at søksmål er reist, har enkeltvedtak samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Det følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd at parten skal informeres om søksmålsfristen i vedtaket når sektorlovgivningen gir slike særlige søksmålsfrister. Dersom det ikke informeres kommer ikke søksmålsfristen til anvendelse overfor parten.

Til § 13-2 nytt fjerde ledd:

Det foreslås en overgangsbestemmelse til ny § 11-8 når det gjelder vedtak som er fattet før dato for ikrafttredelse av den foreslåtte bestemmelsen om søksmålsfrister, jf. omtalen i kapittel 6. Det følger av forslag til fjerde ledd at søksmål om slike vedtak må reises innen seks måneder etter dato for ikrafttredelse av denne bestemmelsen. Dette er ment å sikre at markedsaktørene ikke fratas muligheten til å prøve vedtak som er fattet før de nye reglene trer i kraft, samtidig som det settes en tidsmessig frist for prøving av også slike vedtak.

Departementet foreslår at dette skal gjelde uten hensyn til forvaltningsloven § 27 tredje ledd, som fastsetter at opplysninger om søksmålsfrister skal fremgå av vedtaket. Opplysning om søksmålsfristen vil isteden gjøres kjent gjennom kunngjøring og ikrafttredelse av den foreslåtte bestemmelsen om søksmålsfrister i ny § 11-8 og § 13-2 nytt fjerde ledd om overgangsbestemmelse.