5 Gjenerverv av norsk statsborgerskap for tidligere norske borgere

5.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet en ny bestemmelse om gjenerverv ved melding for personer som har tapt norsk statsborgerskap etter statsborgerloven §§ 23 og 26 første ledd. Det ble foreslått at vilkårene for gjenerverv for personer som har tapt norsk statsborgerskap etter disse bestemmelsene skulle reguleres i en ny § 22 a i nytt kapittel 4a i statsborgerloven. Formålet med meldingsordningen var å kompensere for tidligere tap av norsk statsborgerskap.

På bakgrunn av de lempelige vilkårene meldingsordningen ville innebære, foreslo departementet å stille krav til tilknytning til Norge og vandel for gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding.

Departementet foreslo å innføre tilsvarende tilknytningskrav etter den nye bestemmelsen om gjenerverv som etter statsborgerloven § 24 annet ledd, jf. statsborgerforskriften § 9-2. Etter forslaget må melderen godtgjøre å ha opphold i Norge på til sammen seks måneder før fylte 22 år. For å gjøre bestemmelsen enkel å praktisere foreslo departementet at det ikke skulle åpnes for en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt melderen har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Det bemerkes i høringsnotatet at personer som gjenerverver norsk statsborgerskap etter den foreslåtte bestemmelsen skal anses å ha en slik tilknytning til Norge at de ikke omfattes av tapsregelen i § 24 (tap ved fravær fra riket). Disse personene vil derfor ikke trenge å søke om bibehold for å få beholde norsk statsborgerskap etter fylte 22 år, jf. § 24 annet ledd.

I dansk rett stilles det krav til vandel for å gjenerverve dansk statsborgerskap ved erklæring. Departementet foreslo at det samme skal gjelde i Norge. Dette innebærer at adgangen til å gjenerverve norsk statsborgerskap ved melding ikke ville gjelde personer som har blitt dømt til ubetinget fengselsstraff i Norge eller i utlandet i perioden mellom tapet av norsk statsborgerskap og meldingstidspunktet. Ubetinget fengselsstraff ilagt i utlandet ville etter departementets forslag kun få betydning dersom den straffbare handlingen kunne gitt tilsvarende reaksjon i Norge. Departementet mente videre at gjenervervsbestemmelsen ikke skulle gjelde personer som er straffet etter en bestemmelse i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) kapitlene 16, 17 eller 18 som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, med unntak av straffeloven § 127, jf. § 123. Personene som faller utenfor bestemmelsen på grunn av straffbare handlinger, ville være henvist til å søke om norsk statsborgerskap etter de alminnelige reglene i statsborgerloven.

Etter departementets forslag skulle uttømmende politiattest følge meldingen om statsborgerskap. Melderen ville være pliktig til å opplyse om ilagt straff og andre strafferettslige reaksjoner ilagt i utlandet, jf. statsborgerloven § 29. Brudd på denne opplysningsplikten kunne føre til tilbakekall av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26.

Departementet foreslo at meldingsordningen finansieres ved at de som melder om gjenerverv av norsk statsborgerskap må betale et gebyr på 1500 kr, jf. statsborgerloven § 32. Plikten til å betale gebyr og gebyrets størrelse ble foreslått fastsatt i forskrift.

Det ble ikke foreslått å oppheve statsborgerloven § 24. Etter denne bestemmelsen kan nordmenn miste sitt statsborgerskap på grunn av for liten tilknytning til Norge. Departementet vurderte at endring av prinsippet om ett statsborgerskap ikke endrer det grunnleggende hensynet at det er ønskelig at norske borgere har en sterk tilknytning til Norge. Statsborgerloven § 24 ble således ikke ansett å være utslag av prinsippet om ett statsborgerskap, og departementet så ingen grunn til å endre bestemmelsen som følge av avvikling av prinsippet.

5.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har stilt seg negative til at det innføres en bestemmelse om gjenerverv ved melding for bestemte grupper. Samtlige som har uttalt seg er videre positive til at det i forslaget ikke settes en bestemt tidsfrist for gjenerverv ved melding. Enkelte har imidlertid kommentarer til vilkårene som skal stilles for å kunne gjenerverve etter den foreslåtte bestemmelsen.

Rettspolitisk forening, Jussbuss, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Norwegians Worldwide og Ja til dobbelt statsborgerskap er negative til å stille et vandelskrav for gjenerverv av norsk statsborgerskap. Rettspolitisk forening og Jussbuss mener et alternativ er å innføre vilkår om karenstid.

Dersom et vandelskrav innføres, uttaler Jussbuss og JURK at det bør lovfestes et forholdsmessighetskrav hvor det foretas en avveining av tilknytning til riket og forholdets alvor.

En rekke høringsinstanser, herunder Finnmark politidistrikt, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og PST er imidlertid positive til innføringen av et vandelskrav.

Finnmark politidistrikt, Oslo politidistrikt og Utlendingsnemnda (UNE) påpeker at departementet bør vurdere om vandelsattesten, i tillegg til å være uttømmende, også skal være utvidet, jf. lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) § 41 nr. 2.

UNE uttaler at dersom det er meningen at saker om melding for personer med uavgjorte straffesaker skal kunne berostilles, bør dette presiseres i statsborgerloven § 30 annet ledd. Oslo politidistrikt og Politidirektoratet mener en slik henvisning bør vurderes for å unngå at statsborgerskap gis til personer som er under etterforskning for straffbare forhold, og at hensynene bestemmelsen skal ivareta også gjør seg gjeldende ved gjenerverv ved melding.

Finnmark politidistrikt er enig i departementets forslag om at det er melderens eget ansvar å godtgjøre at han eller hun ikke er ilagt ubetinget fengselsstraff i utlandet etter å ha tapt sitt norske statsborgerskap. Politidistriktet viser til forarbeidene til politiregisterloven (Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) side 146 flg.), og at hovedregelen er at krav om politiattest må likestilles med utskrift fra strafferegisteret i Norge. Politidistriktet bemerker at det i enkelte tilfeller selv etter stor ressursbruk fortsatt vil kunne være tvil om den utenlandske politiattestens pålitelighet.

Politidirektoratet uttaler at det i politiregisterloven § 36 første ledd nr. 1 slås fast at politiattest utstedt i et annet EØS-land likestilles med norsk politiattest, og at det kan være grunn til å gjøre samme avgrensning ved gjenerverv av statsborgerskap. Politidirektoratet påpeker at det likevel bør være anledning til å kreve nærmere opplysninger eller dokumentasjon dersom myndighetene finner grunn til dette.

Utlendingsdirektoratet (UDI) uttaler:

«Dersom forslaget innebærer at melderen er pålagt kun å opplyse eller erklære at han eller hun ikke har vært straffet i utlandet, slik gjenerverv forutsetter, er regelen enkel å praktisere for UDI og dessuten automatiserings-/digitaliseringsvennlig. Dersom departementet derimot mener at personer som er bosatt i land hvor det er mulig å fremskaffe vandelsattest skal fremlegge denne sammen med meldingen, foreslår UDI at lovens ordlyd gir klarere uttrykk for dette. En slik ordning vil være mer tidkrevende og mindre digitaliseringsvennlig for UDI, men vil gi større grad av sikkerhet for at melderen faktisk oppfyller vilkåret om vandel.»

Oslo politidistrikt bemerker at det i et tillitsbasert system som utlendingsforvaltningen vil være utfordrende å innføre et vilkår om vandel når informasjon om dette kun beror på personens egne opplysninger, og viser til at dette er problematisert i høringsnotatet.

Oslo politidistrikt uttaler videre:

«Men det må påpekes at vår erfaring er at en del personer vil være villig til å unnlate å opplyse om dette. Å opplyse om dette vil i tillegg til å innebære en avslagsgrunn på melding om gjenerverv også innebære en risiko for å bli utvist. (…) Det bør vurderes om politiattest/vandelsopplysninger fra landet søker er statsborger i, eventuelt landet søker er bosatt i, fremlegges.»

Advokatforeningen mener det foreslåtte kravet til tilknytning i ny § 22 a fjerde ledd er et rimelig krav som ikke er vanskelig å oppfylle.

Jussbuss uttaler:

«Jussbuss er negative til vilkåret om tilknytning til Norge for gjenerverv. (…) Hvilket forhold personen har hatt til Norge etter at de måtte frasi seg sitt tidligere statsborgerskap bør ikke komme søkeren til last, og derfor heller ikke oppstilles som et selvstendig vilkår for gjenerverv.»

UDI uttaler at kravet om tilknytning er tilpasset tapssituasjoner for personer som ble norske ved fødselen, selv om bestemmelsen også omfatter personer som har fått tilbakekalt norsk statsborgerskap ervervet ved søknad. En konsekvens av dette er at personer som ble norske etter søknad og som ankom Norge etter fylte 22 år, ikke vil oppfylle tilknytningskravet, selv om de har vært bosatt i Norge i mange år før de fikk innvilget norsk statsborgerskap.

UNE uttaler at departementet bør klargjøre om vilkårene for gjenerverv av statsborgerskap må være oppfylt på tidspunktet meldingen innleveres eller på vedtakstidspunktet.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) antar at de øvrige vilkårene for statsborgerskap i statsborgerloven § 7 må være oppfylt. PST uttaler at selv om vilkåret om klarlagt identitet i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a må ha vært vurdert ved det opprinnelige ervervet av norsk statsborgerskap, kan det ikke utelukkes at det kan ha tilkommet nye opplysninger som tilsier at dette vilkåret ikke lenger er oppfylt.

JURK uttaler at det som hovedregel ikke bør være opp til forvaltningens skjønn om de ønsker å innvilge gjenerverv eller ikke, i motsetning til statsborgerloven § 24 annet ledd. JURK mener samtidig at det i saker hvor de objektive vilkårene ikke er oppfylt, likevel bør åpnes for at det alltid foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om gjenerverv av statsborgerskap likevel bør innvilges.

Norwegians Worldwide ber om at barn av personer som har fått gjenerverv får norsk statsborgerskap ved melding så lenge vilkårene i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a og g er oppfylt.

Enkelte privatpersoner har kommentert at reglene om gjenerverv ved melding også bør omfatte kvinner som ble fratatt statsborgerskapet etter tidligere norske lover om statsborgerskap, samt deres etterkommere.

JURK og Jussbuss stiller seg kritiske til det foreslåtte gebyret for gjenerverv av statsborgerskap. Norwegians Worldwide mener kostnaden for gjenerverv bør være lavest mulig, og er positive til det foreslåtte gebyret for gjenerverv på 1500 kroner. UDI uttaler at det foreslåtte gebyret vil dekke direktoratets marginale kostnader til sakene i overgangsordningen, men gjør oppmerksom på at det ikke er gjennomført en fullkostanalyse eller tatt høyde for kostnader i andre deler av utlendingsforvaltningen.

Jussbuss, Ja til dobbelt statsborgerskap, Norwegians Worldwide og enkelte privatpersoner er uenige i departementets vurdering om at regelen i statsborgerloven § 24 ikke er et utslag av prinsippet om ett statsborgerskap, og mener at forslaget, som lar dagens § 24 forbli uendret, ikke reflekterer at prinsippet om ett statsborgerskap oppheves. Politidirektoratet uttaler imidlertid at de støtter departementets vurdering.

Både Ja til dobbelt statsborgerskap og Norwegians Worldwide mener en ny § 22 a i statsborgerloven også bør omfatte tidligere norske borgere over 22 år som har tapt sitt norske statsborgerskap som følge av § 24. Alternativt foreslås en endring i statsborgerloven § 15, slik at personer som kan dokumentere tilstrekkelig tilknytning til riket før fylte 22 år kan få norsk statsborgerskap ved melding og ellers lempeligere vilkår.

5.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om en ny bestemmelse om gjenerverv ved melding for personer som har tapt norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, jf. statsborgerloven § 23 eller som fått det norske statsborgerskapet tilbakekalt som følge av at løsningskravet ikke er oppfylt, jf. § 26 første ledd. Departementet mener en ny gjenervervsbestemmelse også må gjelde personer som har tapt sitt norske statsborgerskap etter tilsvarende bestemmelser i tidligere statsborgerskapslovgivning, herunder lov om statsborgerrett m.v. av 21. april 1888 § 6 første ledd bokstav a, lov om norsk statsborgerrett av 8. august 1924 nr. 3 § 8, og lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (1950-loven) § 7.

Som nevnt i høringsnotatet er formålet med den foreslåtte gjenervervsbestemmelsen å kompensere for tidligere tap av norsk statsborgerskap. Departementet understreker at adgangen til gjenerverv ved melding kun skal gjelde personer som faktisk har ervervet norsk statsborgerskap og senere tapt dette som en følge av prinsippet om ett statsborgerskap.

Personer under 18 år som selv aldri har vært norske statsborgere, men som er barn av personer som gjenerverver norsk statsborgerskap etter ny bestemmelse om gjenerverv ved melding, omfattes ikke av ny § 22 a. Departementet foreslår at denne gruppen skal kunne erverve norsk statsborgerskap som bipersoner ved søknad etter reglene i § 17. Vilkårene i § 17 må være oppfylt.

Enkelte høringsinstanser har uttalt at avvikling av prinsippet om ett statsborgerskap også må medføre endringer i statsborgerloven § 24, og at personer som har mistet statsborgerskapet som følge av fravær fra riket bør omfattes av den foreslåtte bestemmelsen om gjenerverv, eller på annen måte få lempeligere vilkår for å gjenerverve norsk statsborgerskap. Departementet er ikke enig i dette. Som påpekt i høringsnotatet anser ikke departementet bestemmelsen om tap av statsborgerskap ved fravær fra riket for å være et utslag av prinsippet om ett statsborgerskap. Formålet med bestemmelsen i statsborgerloven § 24 er å begrense nedstamningsprinsippet, og sikre at norske borgere har en selvstendig og sterk tilknytning til Norge. Formålet bak den foreslåtte bestemmelsen om gjenerverv ved melding vil på sin side være å gi tidligere norske borgere som har mistet det norske statsborgerskapet på grunn av prinsippet om ett statsborgerskap en lempeligere adgang til å gjenerverve norsk statsborgerskap. Departementet bemerker også at de øvrige nordiske landene har beholdt en bestemmelse tilsvarende § 24 i sin statsborgerlovgivning, selv om prinsippet om ett statsborgerskap er blitt avviklet.

Departementet er enig med PST i at det bør være et krav om klarlagt identitet for å få gjenerverve statsborgerskapet etter den lempeligere regelen som fremmes i forslaget til ny § 22 a. Departementet antar at dette vil være uproblematisk i de fleste saker, da bestemmelsen kun retter seg mot tidligere norske borgere. Et krav om klarlagt identitet vil likevel kunne fungere som en sikkerhetsventil for myndighetene, slik at statsborgerskap ikke gis til personer hvor tvil om vedkommendes identitet har oppstått i tiden mellom tap av norsk statsborgerskap og melding om gjenerverv inngis. Det foreslås at identitetskravet fremgår av ny gjenervervsbestemmelse i loven. Departementet mener det i utgangspunktet bør kreves fremlagt originalt pass fra melderens hjemland eller andre identitetsdokumenter utstedt av melderens hjemland, og at opplysningene her, sammenholdt med identitetsopplysninger registrert i forbindelse med tidligere erverv og tap av norsk statsborgerskap, ikke kan være egnet til å skape tvil om personens identitet.

Departementet vil imidlertid ikke foreslå at de øvrige bestemmelsene i § 7 første ledd bokstav b til g skal gjelde tilsvarende for ny gjenervervsbestemmelse.

Departementet opprettholder forslaget om å stille krav til tilknytning til Norge for gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding. Et krav om tilknytning vil kunne bidra til å sikre at meldere som gjenerverver norsk statsborgerskap etter bestemmelsen har en egen og sterk tilknytning til Norge. Departementet er enig med Advokatforeningen i at det foreslåtte kravet om at melderen må godtgjøre opphold i Norge på til sammen seks måneder før fylte 22 år, i utgangspunktet ikke vil være vanskelig å oppfylle.

Departementet har imidlertid merket seg UDIs uttalelse om at det foreslåtte tilknytningsvilkåret kan slå uheldig ut for meldere som ankom riket etter fylte 22 år og senere ervervet norsk statsborgerskap ved søknad. Departementet foreslår derfor at tilknytningsvilkåret kun skal gjelde meldere som tidligere har ervervet norsk statsborgerskap ved fødsel eller ved adopsjon. Meldere som opprinnelig har ervervet norsk statsborgerskap ved søknad vil ha oppfylt et botidskrav for å kvalifisere til det opprinnelige ervervet av norsk statsborgerskap, og departementet mener dette bør være tilstrekkelig for å kunne gjenerverve etter bestemmelsen.

For å sikre at bestemmelsen blir enkel å håndheve, opprettholder departementet forslaget om at det ikke skal åpnes for en skjønnsmessig vurdering av melderens tilknytning til Norge i saker hvor melderen ikke kan godtgjøre å ha opphold i Norge på til sammen seks måneder før fylte 22 år. Hvilken dokumentasjon som skal være egnet til å godtgjøre opphold i Norge bør etter departementets syn være tilsvarende som etter vurderingen i § 24 annet ledd. Departementet foreslår at tilknytningsvilkåret må være oppfylt på tidspunktet meldingen inngis til norske myndigheter.

Som poengtert i høringsnotatet mener departementet at meldere som har gjenervervet norsk statsborgerskap etter den foreslåtte bestemmelsen ikke skal omfattes av tapsregelen i § 24, og ikke trenger å søke om bibehold for å få beholde norsk statsborgerskap etter fylte 22 år, jf. § 24 annet ledd.

Departementet har merket seg at høringsinstansene har ulikt syn på hvorvidt det bør gjelde et vandelskrav etter ny gjenervervsbestemmelse. Etter departementets vurdering vil det være rimelig at lovbrudd får konsekvenser for adgangen til å erverve statsborgerskap også for tidligere norske borgere. Forslaget om å stille krav til vandel for å kunne gjenerverve norsk statsborgerskap ved melding opprettholdes. Et krav om vandel kan også ha en preventiv effekt. I statsborgerloven stilles det vandelskrav for samtlige bestemmelser om erverv av statsborgerskap, kun med unntak av særregelen om gjenerverv for nordiske borgere i statsborgerloven § 21.

Departementet opprettholder forslaget om at den nye gjenervervsbestemmelsen ikke skal gjelde personer som har blitt idømt ubetinget fengselsstraff i Norge eller i utlandet. Ubetinget fengselsstraff idømt i utlandet vil kun få betydning dersom den straffbare handlingen kunne gitt tilsvarende reaksjon i Norge. Departementet opprettholder også forslaget om at adgangen til å gjenerverve norsk statsborgerskap etter den foreslåtte bestemmelsen ikke skal gjelde personer som er straffet etter en bestemmelse i straffeloven kapitlene 16, 17 eller 18 som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer, med unntak av straffeloven § 127, jf. § 123. Departementet mener adgangen til gjenerverv heller ikke skal gjelde personer som er straffet etter tilsvarende bestemmelser i lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven 1902).

Da vandelskravet i høringsnotatet ble foreslått å gjelde ubetinget fengselsstraff, er departementets oppfatning at dette også må omfatte forvaringsstraff. Videre mener departementet at også strafferettslige særreaksjoner, herunder tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, bør være til hinder for gjenerverv ved melding. Strafferettslige særreaksjoner er omfattet av vandelskravet for erverv av statsborgerskap ved søknad, samt i særregelen for nordiske borgere i statsborgerloven § 20. Departementet viser til vurderingen i Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) punkt 8.9.7:

«Det kan oppfattes som svært uheldig i forhold til den alminnelige rettsfølelse om en alvorlig forbrytelse begått av en utilregnelig gjerningsmann ikke får konsekvenser for vedkommendes søknad om statsborgerskap.»

Departementet vurderer at tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende ved gjenerverv ved melding for tidligere norske borgere.

Alternative straffereaksjoner som fullbyrdingsutsettelse (betinget dom), ungdomsstraff, bøtestraff m.m., hvor en eventuell ubetinget fengselsstraff kan fastsettes som subsidiær fengselsstraff, skal ikke være til hinder for gjenerverv ved melding. Dette gjelder likevel ikke dersom domfelte senere har brutt vilkårene satt for den alternative straffereaksjonen, og tingretten ved dom eller kjennelse bestemmer at subsidiær fengselsstraff helt eller delvis skal fullbyrdes, og at dette igjen innebærer at domfelte idømmes ubetinget fengselsstraff, forvaring eller strafferettslig særreaksjon.

Departementet mener vandelskravet bør gjelde for alle barn som er over den kriminelle lavalder (15 år). Dette er i tråd med bestemmelsene om vandel i de alminnelige reglene om erverv av statsborgerskap i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav g, jf. § 9. Som påpekt over vil vandelskravet knytte seg til hvorvidt barnet er idømt ubetinget fengselsstraff, forvaring eller strafferettslig særreaksjon, eller ikke.

For å sikre at regelen blir enkel å håndheve foreslår departementet at personer som ikke oppfyller vandelskravet ikke skal kunne gjenerverve statsborgerskapet etter bestemmelsen. Det foreslås dermed ikke å innføre regler om karenstid, slik enkelte høringsinstanser har anbefalt. Departementet viser til at den foreslåtte gjenervervsbestemmelsen kun er en lempeligere måte å gjenerverve norsk statsborgerskap på for visse grupper tidligere norske borgere. Personer som ikke oppfyller vandelskravet i den foreslåtte gjenervervsbestemmelsen kan fortsatt med tiden oppfylle vandelskrav i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav g, da dette vandelskravet er knyttet opp mot regler om karenstid. Av samme grunn foreslås det ikke å åpne for en forholdsmessighetsvurdering der vilkåret om vandel ikke er oppfylt.

Erverv og gjenerverv av norsk statsborgerskap etter meldingsbestemmelsene i statsborgerloven §§ 20 og 21 er knyttet til tidspunktet meldingen om statsborgerskap kom inn til rette myndighet. Departementet mener det samme må gjelde ny meldingsbestemmelse i § 22 a. Det vil derfor være naturlig å ta utgangspunkt i at vilkårene for gjenerverv etter ny § 22 a må være oppfylt på tidspunktet meldingen om gjenerverv kom inn til politiet eller norsk utenriksstasjon.

Departementet opprettholder forslaget om at politiattest skal følge meldingen om gjenerverv, men er enig med Finnmark politidistrikt, Oslo politidistrikt og UNE i vandelsattesten bør være uttømmende og utvidet, jf. politiregisterloven § 41 nr. 2. Dette foreslås presisert i lovbestemmelsen, i likhet med tilsvarende vilkår i statsborgerloven § 7 fjerde ledd. Politiattesten begrenses til å vise forhold som kan være av betydning for meldingssaken. Departementet mener det vil være hensiktsmessig at melderen selv må sørge for å søke om politiattest, tilsvarende prosedyre som ved erverv av statsborgerskap ved søknad, jf. statsborgerloven § 7 fjerde ledd, og erverv av statsborgerskap ved melding for nordiske borgere, jf. statsborgerloven § 20.

Departementet er av den oppfatning av at adgang til å stille en meldingssak i bero ikke harmonerer godt med at erverv skjer på tidspunktet meldingen kom inn til rette myndighet. Departementet mener derfor ikke det er hensiktsmessig å innta en henvisning til ny § 22 a i statsborgerloven § 30 annet ledd, slik Oslo politidistrikt og Politidirektoratet har foreslått. Dersom personen som ønsker å gjenerverve norsk statsborgerskap etter ny gjenervervsbestemmelse har verserende straffesaker som enda ikke har ført til rettskraftig dom eller kjennelse, mener departementet det er mer i tråd med meldingsinstituttet å avslå meldingen om gjenervev, fremfor at meldingssaken stilles i bero. Det foreslås derfor at meldere som er siktet eller tiltalt for straffbare forhold som kan føre til ubetinget fengselsstraff, forvaring eller strafferettslig særreaksjon, ikke skal kunne gjenerverve etter bestemmelsen. Dersom forholdet ikke fører til at melderen blir idømt de nevnte straffereaksjonene, kan denne inngi melding om gjenerverv på ny.

Enkelte høringsinstanser har bedt om en presisering om hvorvidt det skal være krav om utenlandsk vandelsdokumentasjon eller ikke. Flere personer som kvalifiserer til gjenerverv etter den foreslåtte bestemmelsen vil ha lang botid utenfor Norge. Dette kan også gjelde de siste årene før melding om gjenerverv inngis, da det ikke foreslås å stille et krav om at meldere må ha bodd i Norge en gitt tid før melding inngis, slik det gjøres i statsborgerloven § 20. Departementet har også merket seg Oslo politidistrikts erfaringer med at mange vil være villige til å unnlate å opplyse om eventuelle straffbare forhold i utlandet. En konsekvens av ikke å kreve at utenlandsk vandelsdokumentasjon skal følge meldingen om gjenerverv kan dermed være at meldere som har begått alvorlig kriminalitet i utlandet i nyere tid vil kunne gjenerverve norsk statsborgerskap, dersom melderen unnlater å opplyse om dette.

Departementet viser på den annen side til synspunktene fra Finnmark politidistrikt om at innhenting og kontroll av utenlandske politiattester kan kreve svært mye ressurser og tid for politiet, og at det i enkelte tilfeller, til tross for høy ressursbruk, fortsatt vil kunne være tvil om den utenlandske politiattestens pålitelighet. Et generelt krav om fremleggelse av utenlandsk vandelsattest kan også gjøre det vanskelig for enkelte meldere med plettfri vandel å dokumentere dette, dersom de er statsborgere i et land hvor vandelsdokumentasjon enten er vanskelig å innhente eller hvor offisielle dokumenter anses å ha lav notoritet.

Departementet foreslår derfor at kravet om politiattest begrenses til norsk politiattest fra det norske reaksjonsregisteret. En slik løsning vil, som UDI påpeker, være enkel å håndheve for forvaltningen, den vil også være digitaliseringsvennlig. Et generelt krav om å fremlegge vandelsdokumentasjon fra utlandet kan være vanskelig å oppfylle for flere tidligere norske borgere som har vært bosatt i utlandet over en viss periode. Meldere som er ilagt straffereaksjoner i utlandet som kan få betydning for meldingssaken, plikter i henhold til statsborgerloven § 29 å opplyse om dette. Departementet viser for øvrig til at dersom det på et senere tidspunkt kommer frem at melderen har gitt uriktige opplysninger vil det være adgang til å tilbakekalle statsborgerskapet etter statsborgerloven § 26. Det vil være viktig å tydeliggjøre konsekvensene av å gi uriktige opplysninger i meldingsskjema og annet informasjonsmateriell.

Departementet opprettholder forslaget om at melding om gjenerverv ikke skal godtas dersom hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn taler mot. Vilkåret skal praktiseres likt som tilsvarende vilkår i de alminnelige bestemmelsene om erverv av norsk statsborgerskap ved søknad, jf. § 7 annet ledd. Dette sikrer sammenheng i reglene om erverv av statsborgerskap.

Departementet opprettholder forslaget om at meldingsordningen finansieres ved at de som melder om gjenerverv av norsk statsborgerskap må betale et gebyr. Lovhjemmel for å kreve gebyr fremgår av statsborgerloven § 32 første punktum, som også gir adgang til å kreve gebyr ved meldinger om norsk statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om gebyrets størrelse, innkreving og unntak fra plikten til å betale gebyr, jf. § 32 annet punktum. Plikten til å betale gebyr og gebyrets størrelse foreslås fastsatt i statsborgerforskriften kapittel 15. Barn under 18 år er etter gjeldende regelverk unntatt fra plikten til å betale gebyr ved søknader om norsk statsborgerskap, og departementet mener det samme burde gjelde ny gjenervervsbestemmelse. Det vises for øvrig til vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget i punkt 7.3.