Neste kapittel

Forrige kapittel

10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til endringen i viltloven § 35

Bestemmelsen i første ledd første punktum innebærer at ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein, kan Miljødirektoratet bestemme at fellingen kan gjennomføres i strid med en eller flere av bestemmelsene om utøvelse av jakt og fangst i viltloven kapittel VI. Videre har direktoratet slik myndighet ved felling av vilt med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, altså der myndighetene iverksetter uttak av eget tiltak for nærmere formål. Begrepet «felling» omfatter både skadefelling og lisensfelling. Med «bufe» menes storfe, geit, hest og sau. Bestemmelsen innebærer en videreføring av tidligere bestemmelser i viltloven § 12 første ledd første punktum og § 14a første ledd. Disse innebar at myndighetene kunne iverksette felling «uten hensyn til de regler som ellers gjelder», dvs. sette til side de restriksjoner som ellers følger av viltlovens bestemmelser om jakt, herunder jakt- og fangstmetoder. Adgangen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 51 og i Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 10 og s. 22. I omtalen i Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) presiseres det at i lys av alminnelige forvaltningsrettslige regler og Bernkonvensjonens regler vil det likevel være et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates i det enkelte tilfelle. Paragraf 12 og § 14a ble opphevet da naturmangfoldloven trådte i kraft i 2009.

Departementet antar at en bestemmelse om at fellingen kan gjennomføres uten hensyn til reglene i kapittel VI, ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein, normalt vil være å anse som et enkeltvedtak. Slike bestemmelser vil for øvrig vanligvis inngå i enkeltvedtak om uttak etter naturmangfoldloven § 18 første ledd.

Departementet legger til grunn at en bestemmelse om at fellingen kan gjennomføres uten hensyn til reglene i kapittel VI, ved felling etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, ikke er et enkeltvedtak. Loven klargjør at selve uttaket ikke regnes som enkeltvedtak, og da er det desto mindre grunnlag for å anse bestemmelser om fremgangsmåten som enkeltvedtak.

Bestemmelsen i annet ledd innebærer ingen realitetsendring av § 35. Viltloven § 35 slår i dag fast at for felling av vilt i henhold til loven §§ 12, 13 og 14a kan direktoratet bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede. De nevnte hjemmelsgrunnlagene for felling i viltloven ble imidlertid erstattet av bestemmelser i naturmangfoldloven da denne trådte i kraft i 2009. Henvisningene til §§ 12, 13 og 14a i viltloven er derfor erstattet av henvisninger til de nye relevante bestemmelsene i naturmangfoldloven.

Departementet legger til grunn at en bestemmelse om at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein, er et enkeltvedtak.

Når det gjelder bestemmelser om at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede ved uttak etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, følger det av loven at slikt uttak ikke er enkeltvedtak, «og kan om nødvendig skje på annens eiendom». Det foreligger altså ikke noe enkeltvedtak, selv om uttaket utføres på annens grunn, det vil si av andre enn den jaktberettigede.

Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at direktoratet kan delegere myndigheten etter første og annet ledd til fylkesmannen. Delegeringen kan begrenses til å gjelde for eksempel bare en enkelt bestemmelse.

Til endringen i viltloven § 48

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 8. Det fremgår av viltloven § 48 første ledd at vilt som er ulovlig felt, innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av dette, tilfaller Viltfondet. Det samme gjelder forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av nærmere angitte bestemmelser i naturmangfoldloven. Endringen i henvisningen fra § 16 til § 17 i naturmangfoldloven gjelder oppretting av en ren inkurie og har ikke betydning for bestemmelsens innhold. Tilføyelsen av naturmangfoldloven § 17 a. i paragrafene det vises til innebærer at bestemmelsen om Viltfondet også gjelder for vilt som er felt i medhold av naturmangfoldloven § 17 a. om avlivling av rovdyr i nødverge i rovdyrsikkert hegn.

Til endringen i naturmangfoldloven § 15

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 5. Endringen innebærer en klargjøring av at forbudet i naturmangfoldloven § 15 første ledd andre punktum mot unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi, gjelder ved enhver aktivitet, altså generelt. Det er ikke begrenset til aktiviteter som høsting og annet uttak av viltlevende dyr. At forbudet i naturmangfoldloven § 15 første ledd andre punktum utgjør et selvstendig straffesanksjonert forbud, og ikke bare en forlengelse eller et supplement til bestemmelsen i § 15 første ledd første punktum, er bl.a. slått fast i Hålogaland lagmannsrett sin dom publisert LH-2014-14232-2, se også beslutningen til Høyesteretts ankeutvalg 25. september 2014.

Begrepet «enhver aktivitet» bygger på formuleringen» enhver virksomhet» som tidligere fantes i § 3 i viltloven, som gjaldt inntil naturmangfoldloven trådte i kraft i 2009. Begrepet skal innholdsmessig forstås på samme måte som begrepet i viltloven § 3. Ordlyden er justert noe for å tydeliggjøre at bestemmelsen skal gis en vid og generell anvendelse.

Til endringen i naturmangfoldloven § 18

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 6. Det følger av § 18 fjerde ledd første punktum at kommunen kan gi tillatelse til uttak av hjortevilt og bever for å avverge skade etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, samt til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. Endringen i § 18 fjerde ledd andre punktum innebærer at det klargjøres at både tillatelser og avslag etter denne bestemmelsen kan påklages til fylkesmannen.

Til ny § 72 a. i naturmangfoldloven

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 3. Første ledd gir administrative myndigheter adgang til å foreta beslag. Med «beslag» menes at myndighetene midlertidig overtar råderetten over de aktuelle tingene og eventuelt også tar dem i forvaring. Adgangen til beslag gjelder når noe «antas» å være «innført, utført, omsatt eller satt ut i miljøet i strid med bestemmelsene i eller i medhold av naturmangfoldloven § 26 eller kapittel IV», og beslagsadgangen omfatter de gjenstander og organismer som har vært gjenstand for denne lovovertredelsen. «Antas» innebærer at det er tilstrekkelig at det er en begrunnet antakelse om at tingen er innført, utført, omsatt eller satt ut i miljøet i strid med de nevnte bestemmelsene, det er ikke nødvendig at det er sannsynlighetsovervekt for dette. Bestemmelsen om beslag vil kunne anvendes i følgende tilfeller:

Ved innførsel, omsetning eller utsetting i miljøet av en fremmed organisme i strid med reglene i naturmangfoldloven kap. IV eller forskriften om fremmede organismer, gitt med hjemmel i naturmangfoldloven kap. IV.

Ved innførsel, utførsel eller omsetning av eksemplar i strid med CITES-regelverket (omfatter visse internasjonalt truede arter).

Ved innførsel eller omsetning av tømmer eller treprodukter i strid med EUs tømmerforordning (dvs. av tømmer og treprodukter som stammer fra ulovlig avvirkning). Forbudet er begrenset til å gjelde importert tømmer og treprodukter.

Eventuelle fremtidige regler som gis i medhold av naturmangfoldloven § 26 eller kap. IV, og som gjelder innførsel, utførsel, omsetning og utsetting, vil også kunne danne grunnlag for administrativt beslag.

Bestemmelsen slår fast at myndighetene «kan» foreta beslag. I vurderingen av om administrativt beslag skal foretas må det bl.a. sees hen til om dette er nødvendig for å fremme formålet med reglene. Det må også sees hen til om beslag vil virke urimelig tyngende. Et eksempel på beslag som kan virke urimelig tyngende, er der en ting som vurderes beslaglagt er brukt som innsatsfaktor i en annen ting, for eksempel treverk i et hus, slik at beslag blir et uforholdsmessig tiltak. Videre må det tas stilling til om man i stedet bør følge et straffeprosessuelt spor med inndragning fra politiets side etter straffeprosessloven.

En avgjørelse om beslag vil som hovedregel ikke være enkeltvedtak. På bakgrunn av dommen inntatt i Rt 2011 s. 1433 kan det imidlertid unntaksvis tenkes at beslag etter den foreslåtte bestemmelsen vil være enkeltvedtak. Beslag kan foretas overfor lovovertrederen, den han har handlet på vegne av eller overfor eier. Begrepet «eier» omfatter også avtaleerververe. Det er ikke noe vilkår for å foreta beslag at lovovertrederen eller andre har utvist skyld, dvs. forsett eller uaktsomhet.

Beslagets varighet skal ikke overstige seks måneder. Etter seks måneder må beslaget enten frigis eller saken må oversendes påtalemyndigheten for videre oppfølging. Det er ikke anledning til å forlenge seksmånedersfristen.

Skriftelig avgjørelse om beslag er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Avgjørelsen fullbyrdes etter de alminnelige reglene om tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen innebærer at selve avgjørelsen kan tjene som grunnlag for inndrivelse av kravet, og at myndighetene ikke er henvist til å reise sivilt søksmål og oppnå dom for å kunne tvangsfullbyrde en avgjørelse om beslag.

Annet ledd fastslår at Kongen gjennom forskrift kan gi nærmere regler om fastsettelse og gjennomføring av beslag. Det vil bl.a. bli gitt forskriftsbestemmelser som regulerer hvilke myndigheter som skal kunne foreta beslag.

Til ny § 72 b i naturmangfoldloven

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 3. Første ledd gir administrative myndigheter adgang til å foreta inndragning. Med «inndragning» menes at myndighetene permanent fratar borgeren eiendomsretten til tingen, til fordel for bestemte formål. Adgangen til inndragning gjelder når noe «er» «innført, utført, omsatt eller satt ut i miljøet i strid med bestemmelser i eller i medhold av naturmangfoldloven § 26 eller kapittel IV», og omfatter de gjenstander og organismer som har vært gjenstand for denne lovovertredelsen. Det åpnes ikke for inndragning av for eksempel utbytte.

Beviskravet som stilles for inndragning er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Bestemmelsen om inndragning vil kunne anvendes i følgende tilfeller:

Ved innførsel, utførsel eller omsetning av eksemplar i strid med CITES-regelverket (omfatter visse internasjonalt truede arter).

Ved innførsel eller omsetning av tømmer eller treprodukter i strid med EUs tømmerforordning (dvs. av tømmer og treprodukter som stammer fra ulovlig avvirkning). Forbudet mot omsetning er begrenset til importert tømmer og treprodukter.

Bestemmelsen slår fast at myndighetene «kan» treffe vedtak om inndragning. I vurderingen av om administrativ inndragning skal vedtas må det bl.a. sees hen til om vedtaket er nødvendig for å fremme formålet med reglene. Det må også sees hen til om inndragning vil virke urimelig tyngende. Videre må det tas stilling til om man i stedet bør følge et strafferettslig spor med inndragning fra rettens eller påtalemyndighetens side etter straffeloven.

Det fremgår av bestemmelsen at for ting av vesentlig verdi skal som hovedregel inndragning etter straffeloven benyttes. «Vesentlig verdi» anses å foreligge i de tilfeller der verdien av det som aktuelt å inndra overstiger kr. 40 000. Prinsippet om at slike saker skal behandles etter straffeloven er imidlertid, som det fremgår, en hovedregel som kan fravikes. Særskilte hensyn kan tilsi at administrativ inndragning bør benyttes selv om den verdimessige grensen er overskredet. Dette kan bl.a. være aktuelt i tilfeller der inndragning er svært ønskelig, men der straffeprosessuell inndragning ikke lar seg gjennomføre f.eks. pga. foreldelse eller kapasitetshensyn.

Samtidig kan strafferettslig inndragning være aktuelt selv om verdien av det som ønskes inndratt er lavere enn kr. 40 000. En sak kan ha en prinsipiell eller miljømessig betydning som gjør strafferettslig forfølging ønskelig. Bestemmelsen er ikke til hinder for dette.

Begrepet «ting» skal fortolkes vidt. Det omfatter i prinsippet enhver gjenstand og døde eller levende organismer, herunder dyr.

En avgjørelse om inndragning vil være et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b). Inndragning kan foretas overfor lovovertrederen, den han har handlet på vegne av eller overfor eier. Begrepet «eier» omfatter også avtaleerververe. Det må også sees hen til om inndragning vil virke urimelig tyngende. Det er ikke noe vilkår for å foreta inndragning at lovovertrederen eller andre har utvist forsett eller uaktsomhet.

Etter annet ledd kan myndigheten etter loven beslutte at det inndratte skal destrueres, avlives, tilfalle statskassen eller returneres til myndighetene i utførselslandet.En slik avgjørelse vil ikke være et enkeltvedtak. Når tingen er inndratt har eieren allerede mistet eiendomsretten, og en beslutning om hva som videre skal skje med tingen vil ikke være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Likeledes kan myndigheten etter loven treffe vedtak om at lovovertrederen skal dekke utgifter i forbindelse med inndragning, dersom lovovertrederen har handlet forsettlig eller uaktsomt. Slike utgifter kan være utgifter til lagring, herunder oppbevaring av levende dyr, retur, destruering, avliving m.m. I vurderingen av om lovovertreder skal pålegges slike utgifter skal det bl.a. legges vekt på om vedtaket vil virke urimelig tyngende. Her vil det bl.a. være relevant å legge vekt på lovovertreders økonomiske situasjon og graden av utvist skyld. Avgjørelsen som treffes vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Det fremgår av tredje ledd at endelig vedtak om dekning av utgifter i forbindelse med inndragning er tvangsgrunnlag for utlegg. Endelig vedtak om inndragning av ting er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtakene fullbyrdes etter de alminnelige reglene om tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at vedtakene i seg selv kan tjene som grunnlag for inndrivelse av kravet, og at myndighetene ikke er henvist til å reise sivilt søksmål og oppnå dom for å kunne tvangsfullbyrde et vedtak om inndragning eller dekning av utgifter. At vedtaket må være «endelig» betyr at klagefristen må være utløpt eller, dersom vedtaket er påklagd, at klageinstansen har avgjort saken.

Fjerde ledd fastslår at Kongen gjennom forskrift kan gi nærmere regler om fastsettelse og gjennomføring av inndragning. Det vil bl.a. bli gitt forskriftsbestemmelser som regulerer hvilke myndigheter som skal ha kompetanse etter lovbestemmelsen.