3 Utgangspunkt for forhandlingene

3.1 Tidligere finansieringsordninger

Ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994 ble det opprettet en låne- og tilskuddsordning med sikte på å bidra til økonomisk og sosial utjevning i EØS. Bidragsforpliktelsen varte fra 1994 til 1998. Ordningen innebar at EØS/EFTA-statene, som fra starten også omfattet Sverige, Finland og Østerrike, til sammen var forpliktet til å finansiere tilskudd på 500 millioner ECU/euro og rentesubsidier på lån på 1 500 millioner ECU/euro. Midlene gikk til utvikling og strukturtilpasning i Hellas, Irland, Nord-Irland, Portugal og Spania, og EØS/EFTA-statene la til grunn at ordningen skulle opphøre etter fem år. I 1998 fremmet imidlertid EU-siden krav om forlengelse, og rammene for en ny finansieringsordning for perioden 1999–2003 ble vedtatt av EØS-komiteen i mai 2000. Den nye ordningen innebar at ytterligere 120 millioner euro ble stilt til rådighet av de tre gjenværende EØS/EFTA-statene. Den norske andelen var 113,6 millioner euro.

Ved EØS-utvidelsene i 2004 og 2007 ble det opprettet nye finansieringsordninger. I tillegg til en ny EØS-finansieringsordning ble det fra 2004 også opprettet en særskilt norsk finansieringsordning, og i 2007 også to bilaterale samarbeidsprogrammer med henholdsvis Bulgaria og Romania. Ordningenes formål var å fremme økonomisk og sosial utjevning i et utvidet EØS. Mottakerstatene i EØS-finansieringsordningen var de tolv nye EU-medlemsstatene, dvs. Bulgaria, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn, samt Hellas, Portugal og Spania. Den norske finansieringsordningen omfattet kun de tolv nye EU-medlemsstatene. For femårsperioden fra 1. mai 2004 til 30. april 2009 stilte EØS/EFTA-statene til sammen 1 307 millioner euro til rådighet til økonomisk og sosial utjevning i de 15 mottakerstatene fordelt på om lag 1 250 prosjekter og fond. Norges samlede andel var om lag 1 270 millioner euro.

I 2009 ble finansieringsordningene fornyet for perioden fra 1. mai 2009 til 30. april 2014. I tillegg ble finansieringsordningene utvidet fra 1. juli 2013 som følge av Kroatias medlemskap i EU. Den samlede finansielle rammen for perioden var 1 798,1 millioner euro. Norges andel var 1 754,3 millioner euro. På basis av fremforhandlede rammeavtaler ble støtten i denne perioden kanalisert gjennom programmer i stedet for enkeltprosjekter. Programmene ble utviklet av mottakerstatene, ofte med norske fagmyndigheter eller internasjonale organisasjoner (bl.a. Europarådet) som rådgivere, og ble vedtatt/godkjent av giverstatene. Det ble vedtatt støtte til i alt 150 programmer.

Programmene i Spania ble faset ut av EØS-finansieringsordningen 31. desember 2013.

I 2016 ble finansieringsordningene fornyet for perioden fra 1. mai 2014 til 30. april 2021. Programperioden ble utvidet fra fem til syv år, hovedsakelig fordi forhandlingene strakk seg langt inn i ny avtaleperiode. En periode på syv år ville sikre en mer forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene med de enkelte mottakerstatene. Totalt i syvårsperioden bidro EØS/EFTA-statene med 2 801,8 millioner euro. Norges andel var om lag 2 739,8 millioner euro. Som for tidligere ordninger, var formålet med ordningene å bidra til reduksjon av økonomiske og sosiale forskjeller i EØS og å fremme bilaterale forbindelser. Innenfor disse feltene la avtalen vekt på innovasjon, forskning og utdanning samt tiltak knyttet til klima, energi, miljø, lavkarbonøkonomi og justis- og innenrikssektoren, herunder asyl og migrasjonsfeltet. I tillegg mottok også sosial inkludering og fattigdomsreduksjon, kultur, godt styresett og fundamentale rettigheter støtte. Det ble også opprettet et særskilt fond på 100 millioner euro for regionalt samarbeid hvor hoveddelen skulle gå til sysselsettingstiltak for ungdom. Den resterende delen skulle gå til regionale samarbeidsprosjekter.

Under ordningene ble det vedtatt støtte til i alt 97 programmer og fond. Ordningen med involvering av norske fagmyndigheter og internasjonale organisasjoner (Europarådet, OECD og EUs byrå for fundamentale rettigheter) i programutviklingen og gjennomføringen ble videreført.

Da giverstatene og Ungarn ikke lyktes med å komme til enighet om en uavhengig fondsforvalter for sivilsamfunnsprogrammet, ble ingen programmer gjennomført i landet. Dette var i tråd med de inngåtte rammeavtalene mellom Ungarn og giverstatene.

I EØS-avtalens protokoll 38c om EØS-finansieringsordningen fremkommer det at avtalepartene ved utløpet av syvårsperioden på nytt skal vurdere behovet for å redusere de økonomiske og sosiale forskjeller i EØS. En slik vurdering, som konkluderte med at det fortsatt var behov for bistand til økonomisk og sosial utjevning, ble gjennomført av partene før forhandlinger om finansieringsordninger etter 2021 ble innledet.

I forbindelse med EØS-utvidelsene i 2004, 2007 og 2013 og ved fornyelsene av finansieringsordningene fra 2009 og 2014, ble det inngått avtaler mellom EU og henholdsvis Norge og Island om tollfrie importkvoter for fisk og marine produkter til EU. Kvotene som ble fremforhandlet for perioden 2014 til 2021 var gjeldende frem til 30. april 2021. I disse tilleggsprotokollene er det fastsatt at størrelsen på kvotene skal vurderes på nytt ved utgangen av denne perioden, idet det tas hensyn til alle relevante interesser.

3.2 Nye finansieringsordninger for perioden mai 2021 – april 2028

Norge er etter Regjeringens vurdering ikke formelt rettslig forpliktet til å videreføre finansieringsordningene etter utløpet 30. april 2021. Det er imidlertid i Norges interesse å medvirke til at mottakerstatenes økonomiske og sosiale utvikling fortsetter på en måte som bidrar til å utjevne forskjellene i EØS.

For Regjeringen var det avgjørende i forhandlingene at størrelsen på nye finansielle bidrag etter 30. april 2021 skulle være basert på en vurdering av hva som vil være rimelig, og at bidragene måtte stå i forhold til den innsats EU selv gjør overfor de samme mottakerstatene.

I tillegg til nivået på de nye finansielle bidragene har hovedspørsmål i forhandlingene vært hva midlene skal brukes til og hvordan de skal forvaltes. Norge har også vektlagt å videreføre målsettingen om at bidragene skal styrke det bilaterale samarbeidet mellom mottakerstatene og de tre EØS/EFTA-statene Norge, Island og Liechtenstein.

Når det gjelder valg av prioriterte tema- og programområder er det som i forrige periode lagt vekt på områder der Norge har særskilt kompetanse samt mottakerstatenes nasjonale målsettinger, EUs prioriteringer og grunnleggende demokratiske verdier. Regjeringen har også lagt avgjørende vekt på å nå frem med løsninger som sikrer at vi kan ivareta bilaterale norske interesser gjennom målrettet bruk av midlene og hvor relevant norsk kompetanse bringes inn. Rammeavtalene som inngås med hver enkelt mottakerstat vil fordele midler til prioriterte programmer.

Som for foregående finansieringsperiode er programperioden for de nye bidragene syv år. Ettersom forhandlingene også denne gang strakk seg langt inn i ny avtaleperiode, sikrer en periode på syv år en forsvarlig utvikling og gjennomføring av programmene med den enkelte mottakerstat.

3.3 Markedsadgang for fisk og marine produkter

Markedsadgang for fisk og marine produkter har vært en parallell, men integrert del av forhandlingene om nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS. De tollfrie kvotene som ble fremforhandlet for perioden fra 2014 til 2021, utløp samtidig med finansieringsordningene, 30. april 2021. Regjeringen la i forhandlingene vekt på at en løsning knyttet til fremtidige finansielle bidrag, var avhengig av forbedret markedsadgang for norsk fisk og marine produkter til EU-markedet. Den foreliggende avtale bidrar til bedret markedsadgang for flere produkter.

Også Island har forhandlet parallelt med EU om markedsadgang for fisk. Forhandlingsresultatet er nedfelt i en bilateral avtale mellom Island og EU.