12 Spesialmerknader

12.1 Straffeprosessloven

Til § 157 a

Bestemmelsen er ny og svarer til utvalgets utkast med unntak av noen redaksjonelle endringer. Formålet med bestemmelsen er å styrke fornærmedes stilling ved å gi hjemmel for undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd uten at det foreligger konkrete holdepunkter for at mistenkte var smittet.

Første ledd gir hjemmel for samme type kroppslig undersøkelse av mistenkte som etter straffeprosessloven § 157, det vil si blodprøve og andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Det vil i første rekke være blodprøve som er aktuelt.

Det er et vilkår at undersøkelsen ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Ved skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som innebærer samleie, skal det relativt mye til for at det vil anses som et uforholdsmessig inngrep å ta blodprøve av mistenkte.

Henvisningen til straffeprosessloven § 157 annet ledd innebærer at det kan foretas undersøkelse av mistenkte selv om straff ikke kan idømmes på grunn av utilregnelighet, jf. straffeloven § 20 første ledd. Dette gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Undersøkelse kan etter påtalemyndighetens ordre foretas uten mistenktes samtykke. Det er ikke nødvendig med rettens kjennelse. Det følger av henvisningen til straffeprosessloven § 157 fjerde ledd annet og tredje punktum at ordren som hovedregel skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Det er ikke en forutsetning for undersøkelse at det foreligger begjæring fra eller på vegne av fornærmede. Det er en påtalemessig oppgave å sørge for rutinemessige undersøkelser i de aktuelle sakene, men det vil neppe være grunnlag for å gjennomføre undersøkelse dersom fornærmede skulle gi uttrykk for at hun eller han ikke ønsker det.

Undersøkelse bør gjennomføres snarest mulig for å få en rask avklaring av om fornærmede ble utsatt for en konkret smittefare og i så fall hvilken eller hvilke sykdommer det er tale om. Rask undersøkelse og formidling av resultatet vil kunne ha betydning for om det skal iverksettes posteksposisjonsprofylakse for fornærmede, eller eventuelt om slik behandling skal fortsettes eller avbrytes.

Resultatet av undersøkelsen bør som hovedregel meddeles fornærmede gjennom bistandsadvokat eller helsepersonell, for eksempel overgrepsmottak hvor fornærmede har mottatt hjelp. Ved positivt prøveresultat bør bistandsadvokaten påse at spørsmålet om behandling blir vurdert av helsepersonell, i tillegg til at den fornærmede bør få informasjon og veiledning knyttet til smittefaren, jf. smittevernloven § 6-1.

Se om bakgrunnen for bestemmelsen foran i punkt 10 og utredningen punkt 11.4 side 280–284.

12.2 Helsepersonelloven

Til § 12

Tilføyelsen innebærer at lege plikter å foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte når det er besluttet etter straffeprosessloven § 157 a, som gir adgang til slik undersøkelse for å avklare mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd.

12.3 Straffeloven

Til § 131

Tilføyelsen innebærer at allmennfarlig smittespredning etter forslaget til § 238 anses som terrorhandling dersom det foreligger terrorhensikt. Se foran i punkt 13.1 og utredningen punkt 11.2.4 side 265–266 og punkt 13.1 side 291.

Til § 196

Tilføyelsen innebærer at allmennfarlig smittespredning etter forslaget til § 238 omfattes av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Se foran i punkt 9.6 og utredningen punkt 11.2.4 side 266 og punkt 13.1 side 292.

Til § 237

Første ledd første punktum:

Første ledd første punktum rammer den som forsettlig overfører en smittsom sykdom som medfører betydelig skade på kropp eller helse for en annen person. For at første punktum skal komme til anvendelse, må smitten være overført. Dersom handlingen har medført smittefare, men den fornærmede ikke ble smittet, kan andre punktum komme til anvendelse, se nedenfor. Det samme gjelder dersom fornærmede er blitt smittet, men det ikke kan bevises at det er gjerningspersonen som har smittet fornærmede.

Straffansvaret er ikke begrenset til særskilte smittemåter. Hvilke smittemåter som er aktuelle, varierer fra sykdom til sykdom. Noen sykdommer smitter på flere ulike måter. Et eksempel på smittemåte er seksuell omgang. Straffebudet kan også ramme smitte ved gjenbruk eller overlatelse av brukt injeksjonsutstyr. Smittespredning til en ubestemt eller større krets av mennesker gjennom luft, vann, mat etc. vil høre under straffebudet i straffeloven § 238.

Det er ikke en forutsetning at gjerningspersonen selv er smitteførende, selv om dette i praksis vil være det mest aktuelle. Straffebudet rammer også for eksempel å injisere blod med smittestoffer i en annen person, uavhengig av hvem blodet stammer fra.

Smitten må gjelde en smittsom sykdom av alvorlig karakter. Vilkåret er at det må dreie seg om en sykdom som medfører betydelig skade på kropp eller helse. Ved vurderingen av hvilke smittsomme sykdommer som omfattes, må det sees hen til definisjonen av begrepet «betydelig skade på kropp og helse» i straffeloven § 11. Begrepet er der definert som «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade». Betydelig skade er det etter § 11 andre ledd også når et foster dør eller skades som følge av en straffbar handling. Alternativene «livsfarlig eller langvarig sykdom» vil i praksis være sentrale, men også de øvrige alternativene vil etter omstendighetene kunne være aktuelle.

Bare smittsomme sykdommer av en slik karakter at de medfører konsekvenser som nevnt i straffeloven § 11, vil rammes av straffebudet. Vurderingen må gjøres på generelt grunnlag. Spørsmålet er om den aktuelle sykdommen vanligvis arter seg slik at det må regnes som «betydelig skade på kropp eller helse». Det vil ikke være straffbart å overføre sykdommer som vanligvis ikke har et slikt forløp, selv om en person i et enkelttilfelle skulle bli påført slik skade som følge av sykdommen. For eksempel dersom en person med svært svekket immunforsvar dør av en smittsom sykdom som hos de fleste går over av seg selv eller kureres lett, vil det ikke rammes av straffebudet.

Ved vurderingen av om en sykdom omfattes, må det i noen grad sees hen til de eksisterende behandlingsmulighetene på den aktuelle tiden. Sykdommer som innebærer livsfare, omfattes uansett om det finnes virksom behandling mot sykdommen, dersom sykdommen ubehandlet vil føre til døden. Andre konsekvenser, for eksempel infertilitet, vil kunne være å anse som «betydelig skade på kropp eller helse», men det må foretas en helhetsvurdering av om den aktuelle sykdommen omfattes av straffebudet, blant annet ut fra behandlingsmulighetene og hvor vanlig en slik følge er av sykdommen.

Sykdommer som ikke går over etter et naturlig sykdomsforløp og heller ikke kan helbredes ved behandling, vil kunne rammes av straffebudet selv om de ikke er livsfarlige eller medfører «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel». Slike kroniske sykdommer vil kunne omfattes selv om levetiden ikke forkortes eller sykdommen medfører vesentlige hindringer i livsførselen. I slike situasjoner må like fullt sykdommen oppfattes å resultere i «betydelig skade på kropp og helse». Dette krever at sykdommen fører til subjektive og/eller objektive plager.

Også sykdommer som kan kureres, kan omfattes dersom de er livsfarlige eller har et langvarig forløp. Det å lide av livsfarlig, kronisk eller annen langvarig sykdom vil, i tillegg til de fysiske belastningene, kunne medføre psykiske påkjenninger blant annet på grunn av usikkerheten om sykdommens forløp og effekten av behandlingen, viktigheten av å følge foreskrevet legemiddelinntak til enhver tid, bevisstheten om faren for å smitte andre mv.

Hivinfeksjon og ulike former for hepatitt er blant de sykdommene som omfattes. Straffebudet vil i fremtiden også kunne ramme sykdommer som foreløpig ikke eksisterer eller ikke er kjent.

Departementet presiserer for ordens skyld at en seksuelt overførbar sykdom etter § 237 ikke automatisk skal anses som betydelig skade på kropp eller helse, i motsetning til det som gjelder for eksempel etter straffeloven § 293.

Skyldkravet etter første ledd er forsett. Alle lovens forsettsformer omfattes, jf. straffeloven § 22. Det vil i praksis kunne være mer krevende å bevise at det foreligger forsett etter første punktum enn etter andre punktum, blant annet som følge av at enkelte sykdommer har en forholdsvis lav smitterisiko. Dersom det i en sak hvor smitte er overført ikke kan bevises forsett etter første punktum, vil gjerningspersonen kunne dømmes etter andre punktum dersom forsettet dekker det å utsette noen for smittefare. Alternativt kan det dømmes for grovt uaktsom overtredelse dersom vilkårene for dette foreligger, jf. fjerde ledd.

Medvirkning og forsøk rammes, jf. straffeloven §§ 15 og 16. Dette gjelder både første og andre punktum.

Det bør vises varsomhet med strafforfølgning i tilfeller hvor det har skjedd smitteoverføring fra mor til barn under svangerskap, fødsel eller amming, i tilfeller hvor fornærmede allerede er smittet med den aktuelle sykdommen, i tilfeller hvor en sexarbeider smitter en kunde og i tilfeller hvor smitteoverføring eller smittefare har skjedd som følge av deling av injeksjonsutstyr blant rusmiddelbrukere. For at det skal bli aktuelt med strafforfølgning i disse tilfellene, bør det etter departementets vurdering foreligge særlige grunner. Det vises til departementets vurdering i de alminnelige motivene foran i punkt 8.4.4.

Første ledd andre punktum:

Andre punktum rammer den som forsettlig utsetter en annen person for smittefare uten at smitte er blitt overført. Merknadene over til første ledd første punktum om hvilke sykdommer og smittemåter som omfattes, gjelder tilsvarende for andre punktum.

Begrepet smittefare innebærer at handlingen må innebære en reell fare for overføring av smitte. Ordlyden antyder intet om hvor stor denne risikoen må være, men som etter gjeldende rett er det ikke nødvendig at det er sannsynlig at den annen blir smittet. Departementet legger til grunn at gjeldende rett videreføres på dette punkt, og at den nærmere grensedragningen og avklaringen for den nedre grense av risiko fremdeles bør skje gjennom rettspraksis, jf. spesialmerknadene til § 237 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.4 side 414.

Smitterisikoen varierer mellom ulike sykdommer. For enkelte sykdommer kan det også være store variasjoner avhengig av blant annet sykdommens stadium, om den smittede er under behandling, om behandlingen er vellykket, om det samtidig forekommer andre sykdommer hos en eller begge parter og omstendighetene ved den smittefarlige handlingen.

Vedtilfeller av smittefare hvor smittefaren har oppstått ved seksuell omgang og smitte ikke har blitt overført, mener departementet at bestemmelsen må tolkes innskrenkende i forhold til det som isolert sett følger av ordlyden. For at straffebudet skal komme til anvendelse ved slike enkeltstående tilfeller av seksuelt smittefarlig atferd, bør det etter departementets syn kreves at gjerningspersonen samtidig har utvist en atferd som kan karakteriseres som hensynsløs, alternativt at gjerningspersonen har utvist smittefarlig atferd ved gjentatte anledninger overfor en eller flere andre personer. Formålet med en slik innskrenkende tolkning er å unngå at straffebudet rammer enkeltstående tilfeller av en «glipp» der smitte ikke faktisk har blitt overført. Det straffebudet først og fremst bør ramme, er risikoatferd hvor gjerningspersonen opptrer på en måte som tyder på likegyldighet med hensyn til om andre blir smittet eller ikke.

Det er ikke tilstrekkelig for å anses som hensynsløs atferd at gjerningspersonen unnlater å iverksette smitteverntiltak eller unnlater å fortelle om sin smittestatus. Derimot kan det være å anse som hensynsløs atferd dersom gjerningspersonen på spørsmål benekter å være smitteførende eller selv opplyser å være frisk, med den følge at smitteverntiltak ikke iverksettes. Hensynsløshet vil også kunne foreligge ved ujevnbyrdighet mellom partene i kunnskap, alder eller posisjon. Smittefare ved seksuallovbrudd vil anses som hensynsløs atferd.

Der gjerningspersonen ikke har utvist hensynsløs atferd, må det som nevnt over kreves at gjerningspersonen har utvist smittefarlig atferd ved gjentatte anledninger overfor en eller flere andre personer før straffebudet gis anvendelse. Det straffverdige ligger her i at gjerningspersonen har hatt tid og mulighet til å overveie sine handlinger, men til tross for dette på nytt utsetter samme eller en annen person for smittefare. Det kreves ikke at gjerningspersonen har et vedvarende atferdsmønster som medfører smittefare for andre, men det bør dreie seg om flere enn to–tre tilfeller. Et titalls tilfeller bør klart utløse straffansvar, mens det ved færre tilfeller vil være naturlig å se hen til omstendighetene for øvrig, slik som sykdommens alvorlighetsgrad og hvor smittsom sykdommen er ved den enkelte handling.

Skyldkravet etter første ledd andre punktum er forsett. Alle lovens forsettsformer omfattes, jf. straffeloven § 22. Forsett vil gjennomgående foreligge der gjerningspersonen vet at han eller hun lider av en smittsom sykdom og vet hvordan sykdommen smitter, men ikke foretar aktive skritt for å hindre smitteoverføring.

Som etter første punktum bør det utvises tilbakeholdenhet med hensyn til strafforfølgning ved smittefare fra mor til barn i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming og de andre særskilte tilfellene nevnt i merknadene til første punktum over.

Straffutmåling etter første ledd:

Strafferammen etter første ledd er bot eller fengsel inntil tre år. Her omtales straffutmåling ved forsettlig overtredelse av straffebudet i første ledd, uten at det foreligger omstendigheter som fører til at § 237 a om grov overtredelse av straffebudet kommer til anvendelse. Se nedenfor om forslaget til § 237 a. Se fjerde ledd om grovt uaktsom overtredelse.

Straffenivået i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155 kan gi veiledning i straffutmålingen, både med hensyn til hvilke faktorer som er av betydning og hvilken vekt de bør tillegges. Selv om strafferammen er den samme for overtredelse av § 237 første ledd første og andre punktum, bør straffen gjennomgående være strengere der smitte er overført. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155, se Rt. 2006 s. 1246, jf. også Rt. 2002 s. 606 og Rt. 2000 s. 195.

Overført smitte bør som regel medføre ubetinget fengsel. Se Rt. 2000 s. 195 og Rt. 2002 s. 606 for eksempler på straffutmåling ved overført smitte. Betinget fengsel kan likevel være aktuelt i særskilte tilfeller, for eksempel der smitten er overført ved en handling som ikke er ledd i et kritikkverdig atferdsmønster.

Andre omstendigheter av betydning for straffutmålingen vil være antall personer som er smittet eller utsatt for smittefare, hvor mange ganger og over hvor lang periode fornærmede ble utsatt for smittefare, og under hvilke omstendigheter, hvor stor smittefaren var, hvor alvorlig sykdommen er, hvilke behandlingsmuligheter som eksisterer på den aktuelle tiden, konsekvensene for fornærmede i det enkelte tilfellet mv.

Ubetinget fengsel bør være utgangspunktet også der gjerningspersonen har vist et vedvarende atferdsmønster som har medført smittefare for en eller flere personer ved mange anledninger over lengre tid, uten å informere om sin smittestatus.

I rettspraksis er det eksempler på at straffen er utmålt til ubetinget fengsel i opptil fem år i saker med et titalls fornærmede som er blitt utsatt for smittefare, hvorav en eller to ble smittet av domfelte. Så streng straff vil bare være aktuell dersom lovbruddet etter en samlet vurdering anses som grov overtredelse etter § 237 a, hvor strafferammen er seks år, jf. nedenfor.

Forholdet mellom partene, både karakter og varighet og i hvilken grad de var jevnbyrdige, domfeltes subjektive forhold, og om overtredelsen innebar et tillitsbrudd, og i så fall hvor grovt, er andre faktorer som kan tillegges vekt. Den slags omstendigheter som er nevnt i forbindelse med vurderingen av om gjerningspersonen har utvist hensynsløs atferd, se nærmere i spesialmerknadene til første ledd andre punktum, vil også være relevante i straffutmålingen, og da uavhengig av om gjerningspersonen er domfelt etter dette alternativet. Rt. 2000 s. 195 er et eksempel på at det er lagt vekt på at domfeltes handlemåte utgjorde «et kynisk tillitsbrudd overfor de to kvinnene», hvorav den ene ble smittet. I saker der det er tale om relativt få tilfeller av smittefare og uten at smitte er overført, kan bot og/eller betinget fengsel være passende straffenivå dersom partene er jevnbyrdige og det ikke er utvist hensynsløs atferd.

Bot og/eller betinget fengsel kan også være aktuelt ved engangstilfeller av smittefare mellom jevnbyrdige parter der gjerningspersonen har opptrådt hensynsløst ved å benekte positiv smittestatus. Der gjerningspersonen har opptrådt hensynsløst ved å utnytte asymmetri i forholdet mellom partene, vil det være naturlig med ubetinget fengsel, også ved et engangstilfelle uten smitteoverføring.

Det vil gjennomgående være en formildende omstendighet at gjerningspersonen opplyser om sin smittestatus slik at fornærmede kjenner til den konkrete smittefaren. Samtykke fra fornærmede har ikke straffriende virkning med mindre formkravene i andre ledd er oppfylt, jf. nedenfor, men straffverdigheten vil regelmessig være lavere når fornærmede har kjent til den konkrete smittefaren og likevel har valgt å utsette seg for den.

Dersom gjerningspersonen har vært åpen om sin smittestatus, vil saken derfor ofte ligge i det nedre straffsjiktet. Bot og/eller betinget fengsel vil da kunne være aktuelt, også i situasjoner hvor det er tale om smittefare over en noe lengre periode og/eller en rekke anledninger med en eller flere personer, forutsatt at det er jevnbyrdige parter og smitte ikke er overført.

Det kan etter omstendighetene også være formildende at den smittede i etterkant opplyser om smittefaren, slik at fornærmede får en særskilt foranledning for å la seg undersøke, og dermed kan få oppfølgning og behandling raskest mulig om det skulle være nødvendig.

Også i tilfeller hvor gjerningspersonen ikke har opplyst om sin smittestatus, vil det under straffutmålingen i noen grad kunne legges vekt på fornærmedes eget forhold, for eksempel det å ta den risiko å ha ubeskyttet seksuell omgang med en person man ikke kjenner godt og uten å forhøre seg om smittestatus. Dette vil særlig gjelde dersom fornærmede kan anses som den sterkeste part.

Smittevernbestemmelsene i §§ 237 til 238 kan anvendes samtidig (i konkurrens) med bestemmelsene om seksuallovbrudd og voldslovbrudd, som verner ulike interesser, se spesialmerknadene til § 237 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 414.

Andre ledd:

Hvis den som har fått overført smitte eller blitt utsatt for smittefare har samtykket, kommer straff ikke til anvendelse såfremt samtykket oppfyller vilkårene i andre ledd.

Bestemmelsen er begrenset til å gjelde smitte og smittefare ved seksuell omgang. Ved sykdommer som smitter på andre måter, vil samtykke ikke virke straffriende. Ved seksuelt overførbare infeksjoner som også kan overføres på andre måter enn seksuell omgang, vil et eventuelt samtykke ikke omfatte andre smittemåter. Smitteoverføring eller smittefare ved for eksempel injisering, vil ikke være straffritt selv om det skulle foreligge samtykke.

Bestemmelsen er ikke begrenset til en spesiell personkrets. Det er ikke en forutsetning at partene er gift, bor sammen eller har en annen fast relasjon.

Før straffriende samtykke kan gis, må partene i fellesskap ha mottatt smittevernveiledning fra helsepersonell. Loven angir ikke hva slags helsepersonell som kan gi smittevernveiledningen. Det vil være mest nærliggende at dette gjøres av lege, men det kan også gjøres av annet kvalifisert helsepersonell.

Det stilles ikke formkrav til selve samtykket. Av bevismessige grunner kan det være en fordel om det nedfelles skriftlig, eventuelt med vitner. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, men tilbaketrekkingen har kun virkning fremover i tid. Det må ikke hefte noen ugyldighetsgrunn ved samtykket, slik som tvang eller svik – for eksempel ved at det bevisst er gitt uriktige opplysninger om hva slags seksuelt overførbar sykdom det gjelder.

Tredje ledd:

Det følger av tredje ledd at første ledd ikke får anvendelse der forsvarlige smitteverntiltak er iakttatt. I motsetning til andre ledd om samtykke, gjelder tredje ledd ikke bare ved seksuell smitte, men alle smittemåter. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til hvem av partene som tok initiativ til å sørge for smitteverntiltaket.

Ordlyden setter ingen nærmere bestemte krav med hensyn til hva slags type smitteverntiltak det kan være tale om, utover at det må dreie seg om et forsvarlig smitteverntiltak. Hva som ved den enkelte sykdom generelt er å anse som forsvarlig smitteverntiltak, må særlig vurderes ut fra råd og anbefalinger fra helsemyndighetene, særlig Folkehelseinstituttet. Anbefalingene vil kunne variere noe over tid ut fra foreliggende kunnskap om den enkelte sykdom og nye metoder for smittevern. Fysiske, ytre smittevernmetoder, slik som kondom eller tilsvarende, omfattes. Seksualteknikker vil også kunne omfattes. Det samme gjelder vellykket medisinsk behandling for hivsmitte.

Det er en forutsetning at smitteverntiltaket i det konkrete tilfellet rent faktisk har blitt gjennomført på en forsvarlig måte, for eksempel at kondomet ble benyttet under hele samleiet eller at den smittede har fulgt opp det medisinske behandlingsopplegget i tråd med de medisinske anbefalingene.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd rammer grovt uaktsomme overtredelser av første ledd første og andre punktum. Etter straffeloven § 23 er gjerningspersonen uaktsom dersom han eller hun handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Uaktsomheten er grov «dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse», jf. straffeloven § 23 andre ledd.

Bestemmelsen om grovt uaktsom overtredelse vil kunne være aktuell i tilfeller hvor gjerningspersonen ikke oppfyller forsettskravet fordi han eller hun har vært uvitende om egen smittestatus. Det er ikke nødvendig at gjerningspersonen har hatt fysiske symptomer eller sykdomsfølelse, men dette kan etter omstendighetene også være holdepunkter som kan tilsi at gjerningspersonen vil kunne anses å ha handlet grovt uaktsomt.

Strafferammen etter fjerde ledd er bot eller fengsel inntil ett år. Straffen bør være strengere dersom smitte er overført enn der det er tale om smittefare uten at noen er smittet. Se for øvrig ovenfor under merknadene til første ledd om andre forhold som etter omstendighetene vil kunne være relevante ved utmålingen av straff.

Til § 237 a

Bestemmelsen fastsetter en høyere strafferamme på fengsel i inntil seks år for grove overtredelser av straffeloven § 237, som ellers straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Strafferammen på fengsel inntil seks år gjelder også for grovt uaktsom grov overtredelse, jf. straffeloven § 237 fjerde ledd, hvoretter den ordinære strafferammen for grovt uaktsom overtredelse er bot eller fengsel inntil ett år.

Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, vil både subjektive og objektive momenter være relevante. De forholdene som er angitt i bokstav a til c, er ikke en uttømmende opplisting av relevante momenter. Blant annet vil det kunne sees hen til sykdommens alvor og hvor mange personer som er blitt utsatt for smitte i tillegg til de som er smittet, og over hvor lang periode eller ved hvor mange anledninger smittefarlig atferd er utøvd.

Eksempler på hva som bør anses som hensynsløs atferd er nevnt i spesialmerknadene til straffeloven § 237 første ledd andre punktum. Denne type atferd vil også kunne inngå i vurderingen av om gjerningspersonen har utvist atferd som er «særlig hensynsløs» etter bokstav c, men terskelen vil da være høyere. Et eksempel kan være at gjerningspersonen over lang tid har gitt uriktige opplysninger om sin smittestatus med den følge at hans eller hennes faste partner er blitt smittet.

Bestemmelsen kan i prinsippet komme til anvendelse ved overtredelse av bare straffeloven § 237 første ledd første punktum, overtredelse av første og andre punktum, eller overtredelse av bare andre punktum. I praksis vil grove overtredelser i all hovedsak være overtredelser av § 237 første punktum eller både første og andre punktum, det vil si tilfeller hvor smitte er overført fra gjerningspersonen til minst én person. Det skal svært mye til å anse det å ha utsatt noen for smittefare som grov overtredelse uten at smitte er overført. Det kan ikke helt utelukkes for eksempel dersom et meget stort antall personer på en svært hensynsløs måte over lengre tid har blitt utsatt for fare for å bli smittet av en meget alvorlig sykdom.

I de tilfeller hvor smitte ikke er overført, vil ikke momentene angitt i bokstav a til c etter ordlyden passe direkte på forholdet, da de er utformet med sikte på tilfeller hvor smitte er overført. Departementet presiserer at dette ikke er ment å utelukke at overtredelsen kan anses som grov også i tilfeller av smittefare, jf. merknadene over, da oppregningen i bokstav a til c ikke er uttømmende, jf. uttrykket «særlig».

I første rekke vil grov overtredelse måtte anses å foreligge der flere personer er smittet. Det å utsette mange personer for smittefare vil imidlertid kunne bidra til at man samlet sett finner at det foreligger grov overtredelse, dersom dette kommer i tillegg til at en eller flere personer er smittet. Det at én person er smittet, vil vanligvis ikke anses som grov overtredelse alene, med mindre sykdommen har ført til døden eller gjerningspersonen har opptrådt på en særlig hensynsløs måte.

I rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155 er det eksempler på at straffen er utmålt til ubetinget fengsel i opptil fem år i saker med et titalls fornærmede, hvorav en eller to ble smittet av domfelte. Så streng straff bør være forbeholdt de svært grove tilfellene.

Til § 238

Bestemmelsen er ny og svarer til utvalgets utkast. Den rammer spredning av smittestoffer eller smittestoffprodukter gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg. Straffebudet tar sikte på smittespredning som ikke skjer ved direkte eller indirekte kontakt mellom personer, men til en større eller ubestemt krets av mennesker. Smitteoverføring mellom mennesker kan derimot rammes av bestemmelsen om smitteoverføring i § 237. Noen smittestoffer kan overføres eller spres på ulike måter, slik at det vil kunne være aktuelt med strafforfølging etter enten § 237 eller § 238 avhengig av omstendighetene i det enkelte tilfelle.

Med kriteriet «smittestoffer» menes i første rekke bakterier og virus, for eksempel E.coli og legionellabakterier, men det kan også være protozoer (visse typer encellede organismer, som for eksempel Giardia lamblia) og andre smittestoffer, herunder slike som i dag er ukjente eller ikke eksisterer.

Bestemmelsen rammer også spredning av «smittestoffprodukter». Dette kan typisk være botulintoksin, som ikke er et smittestoff, men et toksisk smittestoffprodukt som fører til infeksjonssykdom. Spredning av gift eller stoffer med tilsvarende virkning – som ikke er knyttet til infeksjonssykdommer – kan rammes av straffeloven § 239 om allmennfarlig forgiftning.

Straffebudet er ikke knyttet opp mot begrepet «allmennfarlig smittsom sykdom» etter smittevernloven § 1-3 med forskrift. Bestemmelsen rammer spredning av stoffer som kan føre til en hvilken som helst sykdom. Forutsetningen er at stoffet kan spres på en av de angitte måtene og «volder allmenn fare for liv eller helse», jf. nedenfor. Dette inkluderer en del av de allmennfarlige smittsomme sykdommene, mens andre ikke smitter på en slik måte at bestemmelsen vil komme til anvendelse. Også stoffer som kan føre til sykdommer som ikke står på listen, omfattes av straffebudet dersom de spres på nevnte måte og volder allmenn fare for liv eller helse.

Spredningen må skje gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg. Kriteriet «næringsmidler eller andre gjenstander» er vidtrekkende, og omfatter både gjenstander i fast form og væsker. «Næringsmidler» er uttrykkelig angitt idet dette antas å være en av de mest aktuelle spredningsmåtene, typisk via mat. Kriteriene «gjenstand» og «bestemt for alminnelig bruk eller salg» skal forstås på samme måte som tilsvarende kriterier i straffeloven § 239 om allmennfarlig forgiftning, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.4 side 416. Blod og blodprodukter som overføres i forbindelse med helsehjelp vil kunne omfattes.

Et eksempel på smittespredning som kan rammes av straffebudet er legionellabakterier som spres gjennom luften i aerosoler fra kjøletårn mv. og kan forårsake legionærsykdom eller Pontiacfeber. Giardiasis er et eksempel på sykdom som skyldes smittestoff som kan spres med drikkevann. Infeksjon forårsaket av smittestoffet E. coli er et eksempel på sykdom som kan spres via matvarer, for eksempel ved mangelfulle eller uforsvarlige rutiner i produksjonsprosessen eller tilberedningen. Smittestoffer kan også spres ved overføring av blod eller blodprodukter samt gjennom legemidler og medisinsk utstyr som følge av feil i produksjonen eller bruken, for eksempel pseudomonasinfeksjon som i tilfellet med munnpenselen Dent-O-Sept.

Bestemmelsen vil ikke ramme dråpesmitte, som ved hosting, nysing og snakking, selv om dråpene slynges gjennom luften før de når en annen person i nærheten. Bestemmelsen tar sikte på smittespredning til en større eller ubestemt krets av personer. Det vil ofte kunne være lang avstand fra stedet der smitten stammer fra, for eksempel et kjøletårn eller en matvarefabrikk, til de personene som settes i fare.

Det er et vilkår etter bestemmelsen at smittespredningen «volder allmenn fare for liv eller helse», se også Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.4 side 416 om det tilsvarende vilkåret i § 239 om allmennfarlig forgiftning. Det vil bero på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering hva som kvalifiserer til «allmenn fare». Det er ikke tilstrekkelig at det oppstår fare for en enkelt persons liv eller helse. Den nedre grensen vil måtte etableres i rettspraksis, men det er ikke meningen å oppstille en særskilt streng norm for hva som kan utgjøre «allmenn fare for liv og helse». Ved grensedragningen må en se hen til formålet med bestemmelsen, som er å verne allmennheten mot spredning av ulike former for farlige smittestoffer og smittestoffprodukter.

Den allmenne faren må referere seg til «liv eller helse», uten at den helseskaden det er fare for, må være kvalifisert, for eksempel til «betydelig skade på kropp eller helse» slik som i § 237. Det stilles ikke noe krav til varighet eller omfang av den sykdommen eller skaden som smittespredningen kunne medføre. Smittespredningen behøver heller ikke å ha ført til at et eller flere mennesker utviklet den aktuelle sykdommen. Slike forhold vil måtte tas i betraktning under straffutmålingen, jf. nedenfor.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. straffeloven § 22. Strafferammen for forsettlig overtredelse er fengsel inntil 15 år. Etter andre ledd straffes uaktsom overtredelse med fengsel inntil seks år. Det er tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet, jf. straffeloven § 23 første ledd. Uaktsom overtredelse vil kunne være aktuelt for eksempel når smittestoffer eller smittestoffprodukter spres som følge av uforsvarlig drift av virksomhet eller lignende.

Medvirkning og forsøk rammes, jf. straffeloven §§ 15 og 16. Hvis smittespredningen har sammenheng med drift av virksomhet, vil det ofte kunne være aktuelt med foretaksstraff, jf. straffeloven §§ 27 og 28. Straffebudet kan etter omstendighetene anvendes sammen med folkehelseloven § 18 eller matloven § 28.

De sentrale straffutmålingsmomentene vil være hvor alvorlig sykdom det gjelder, hvor mange som døde eller ble syke eller sto i fare for dette, og graden av subjektiv klanderverdighet.

Straffereaksjon opp mot strafferammen etter første ledd på fengsel inntil 15 år vil primært være aktuelt når gjerningspersonen har handlet med hensikt, eventuelt i terrorøyemed, og overtredelsen har hatt alvorlige konsekvenser. Ved annen forsettlig smittespredning som fører til at mange mennesker omkommer, vil fengselsstraff mellom 6 og 10 år være et utgangspunkt. Fengsel mellom 10 og 15 år kan likevel være aktuelt i de groveste tilfellene. Ved grovt uaktsom overtredelse med slike følger, vil det kunne være aktuelt med en straffereaksjon opp mot strafferammen etter andre ledd, som er fengsel inntil 6 år, mens det ved alminnelig uaktsomhet kan være et utgangspunkt med fengsel opp mot 3 år.

Ved forsettlig smittespredning med noe mindre alvorlige konsekvenser, men med den følge at mange mennesker utvikler livsfarlig eller langvarig sykdom, bør straffenivået ligge noe lavere, rundt fengsel i 3 til 6 år. Fengsel opp mot 10 år kan likevel være aktuelt i de groveste tilfellene. Ved uaktsomme overtredelser bør straffenivået ligge lavere, men det vil være av betydning i straffutmålingen om det er utvist grov eller vanlig uaktsomhet.

Det nedre sjiktet av strafferammen vil være aktuelt dersom smittespredningen ikke medførte at noen mennesker ble syke, selv om det forelå fare for dette, og i tilfeller der få mennesker ble syke eller der sykdommen var av forbigående art uten varige konsekvenser for de syke.

Til § 241

Tilføyelsen innebærer at inngåelse av forbund om allmennfarlig smittespredning etter forslaget til § 238 første ledd, kan straffes. Se foran i punkt 9.7 og utredningen punkt 11.2.4 side 266 og punkt 13.1 side 306. Det vises for øvrig til de spesielle merknadene til § 241 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.4 side 418.

12.4 Utlendingsloven

Til § 67

I første ledd bokstav b endres henvisningen til straffeloven § 237 fra tredje ledd til fjerde ledd som følge av endringen av straffebudet.

Til § 68

I første ledd bokstav b endres henvisningen til straffeloven § 237 fra tredje ledd til fjerde ledd som følge av endringen av straffebudet.