6 Særskilte eller generelle straffebud?

6.1 Innledning

Et eget spørsmål er om det bør gis (videreføres) særskilte straffebestemmelser om smitteoverføring, eller om straffetrusselen for slik atferd skal fremgå av de generelle straffebudene om kroppsskade mv. Denne problemstillingen er aktuell særlig som følge av at det har blitt argumentert for at egne straffebud mot smitteoverføring kan virke stigmatiserende for hivsmittede personer. Problemstillingen er ikke på samme måte aktuell når det gjelder smittespredning, og redegjørelsen under knytter seg derfor kun til smitteoverføring. Videre er det et spørsmål om straffebestemmelsene bør være plassert i den alminnelige straffeloven, eller om de bør inntas i spesiallovgivningen.

6.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 237 retter seg spesielt mot smitteoverføring og fare for smitteoverføring. I forarbeidene til loven vurderte departementet om det burde gis et eget straffebud om smitteoverføring, eller om straffetrusselen i stedet burde fremgå av de generelle straffebudene. Departementet la da til grunn at det er hensiktsmessig med et eget straffebud, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 4.8.5.1 side 118.

6.3 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall (11 av 12 medlemmer) mener det fortsatt bør være egne straffebestemmelser som retter seg mot smitteoverføring og at disse bør være plassert i den alminnelige straffeloven. Flertallet legger vekt på at dette gir anledning til å spesialregulere de nærmere vilkår for straff ut fra feltets særegne karakter. Særlig gjelder dette smitteoverføring direkte eller indirekte mellom mennesker, hvor det bør vurderes nærmere blant annet hvilken betydning smitteforebyggende tiltak og fornærmedes samtykke skal ha. Slik særskilt regulering skaper også forutberegnelighet for dem det gjelder.

Etter utvalgets vurdering vil det ikke være tilstrekkelig å basere seg på de generelle bestemmelsene i straffeloven §§ 273, 274 eller 280. Alle bestemmelsene vil kreve at smitte faktisk er overført, slik at bestemmelsene ikke vil kunne anvendes ved smittefare. Det vil også være vanskelig å anvende §§ 273 og 274 fordi de bare rammer forsett.

Utvalgets flertall mener at det ikke vil være av vesentlig betydning for graden av stigmatisering som den smittede opplever, om strafforfølgning skjer etter de generelle straffebudene om kroppsskade eller lignende, eller etter særlige straffebud som rammer smitteoverføring og smittefare, men uten å angi spesifikke sykdommer.

Et mindretall (1 av 12 medlemmer) mener at det ikke bør gis et særskilt straffebud om smitteoverføring og begrunner dette med at slike straffebud virker stigmatiserende for hivsmittede personer.

6.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter i hovedsak å videreføre egne straffebestemmelser om smitteoverføring. Forslaget får støtte fra blant andre Helsedirektoratet, Legeforeningen, Advokatforeningen, Riksadvokaten,HivNorge og Helseutvalget for bedre homohelse.

HivNorge mener det vil føre til mindre forutsigbarhet og at rettstilstanden blir mindre tilgjengelig dersom straffelovens generelle bestemmelser benyttes. Helseutvalget for bedre homohelse mener at forutsigbarhet om hva som fritar for straff best ivaretas gjennom et eget straffebud og ikke gjennom den generelle lovgivningen. Utenriksdepartementet uttaler at UNAIDS generelt har gått mot egne straffebud kun for overføring av hiv, men ikke nødvendigvis er motstander av et spesifikt straffebud for overføring av farlige sykdommer generelt. UNAIDS peker likevel på at slike straffebud kan ende opp med å diskriminere mennesker som lever med hiv, hvis kun disse rammes av dem.

En del høringsinstanser mener det ikke bør være egne straffebestemmelsene for smitteoverføring. Nye Pluss mener at opprettholdelse av strafferegulering av smitteoverføring og smittefare for hiv og andre allmennfarlige sykdommer, vil undergrave det internasjonale ansvaret som Norge har i å delta i en felles front for å bekjempe hiv. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) mener mangelen på en egen hivparagraf ikke vil medføre uforutsigbarhet og har tillit til at domstolene vil utvikle en ensartet praksis innenfor rammen av de generelle straffebudene. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) mener de generelle straffebudene bør være tilstrekkelige, og at det ikke er behov for særskilte straffebud om smitteoverføring.

6.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets (flertallets) forslag om å videreføre et eget straffebud i straffeloven § 237 som retter seg særskilt mot smitteoverføring.

Departementet vurderte det samme spørsmålet i forarbeidene til den någjeldende straffeloven § 237, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 4.8.5.1 side 118. Departementet pekte der på at straffebudene om henholdsvis kroppsskade og smitteoverføring ivaretar forskjellige interesser, og at bestemmelsene i prinsippet kan anvendes i idealkonkurrens. Videre viste departementet til at straffebudene om kroppsskade ikke omfatter å utsette noen for smittefare, slik at disse tilfellene derfor ikke ville rammes. Det ble også pekt på at skyldkravet i straffebudene om kroppsskade ofte ikke vil være oppfylt i smittetilfeller, slik at handlingen dermed ikke rammes. I tillegg ble det pekt på at det i straffeloven ikke finnes noen generell bestemmelse om å fremkalle fare for andre slik det for eksempel gjør i Sverige, slik at man ikke har et slikt straffebud å falle tilbake på.

De samme grunner tilsier etter departementets vurdering fremdeles at det bør videreføres et eget straffebud i straffeloven § 237 som retter seg særskilt mot smitteoverføring. Departementet understreker at straffelovens bestemmelse om smitteoverføring er generelt utformet, og ikke spesielt rettet mot bestemte sykdommer.

Selv om bestemmelsen i rettspraksis har hatt et særskilt nedslagsfelt for visse allmennfarlige sykdommer, og spesielt hiv, og at dette for de aktuelle grupper kan oppleves som stigmatiserende, mener departementet at dette ikke alene gir tilstrekkelig grunn til ikke å videreføre en generell bestemmelse om smitteoverføring. Departementet viser her til utvalgets funn om at få eller ingen studier på en fullgod måte har dokumentert direkte sammenhenger mellom strafferegulering og hivpositives opplevelse av diskriminering/stigmatisering, se utredningen punkt 9.3.2 side 207. Videre viser departementet til at Utenriksdepartementet uttaler at UNAIDS generelt har gått mot egne straffebud kun for overføring av hiv, men ikke nødvendigvis er motstander av et straffebud for overføring av farlige sykdommer generelt.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at straffebestemmelsen bør beholdes i den alminnelige straffeloven. Det samme gjelder bestemmelsen om allmennfarlig smittespredning, se nærmere under i punkt 9.